Vebjørn Selbekk

Alder:
  RSS

Om Vebjørn

Sjefredaktør i Dagen. Var redaktør i Magazinet i 2006. Den er senere slått sammen med Dagen.

Følgere

Gjøsunds mikrofilm

Publisert over 3 år siden

Alf Gjøsund burde lese mindre mikrofilm og mer egen avis.

Vårt Lands kommentator Alf Gjøsund har vært på Nasjonalbiblioteket og lest mikrofilm av Magazinets årgang for 2005. Han deler velvillig sine observasjoner med Vårt Lands lesere i onsdagens kommentar «Selbekks ytringsfrihet». Den mest oppsiktsvekkende artikkelen han møysommelig har søkt seg frem til på mikrofilmen, er min lederartikkel fra 5. juli det året med tittelen «Når hatet får styre pennen».

Det er dette «funnet» som nå altså en gang for alle skal bevise min prinsippløshet. Heroisk fremhalt fra mikrofilmens støvete glemsel av Alf Gjøsund.

Men det hadde faktisk eksistert en mye lettere vei til dette journalistiske scoopet. Gjøsund kunne rett og slett ha spart seg turen til Nasjonalbiblioteket. For «Når hatet får styre pennen» ligger selvfølgelig helt åpent tilgjengelig på nettet. For min del som en evig påminnelse om fortidens synder. Og artikkelen er faktisk ganske bra delt på Facebook også, til tross for at den er gammel.

Hvis Gjøsund hadde gjort enda et google-søk – eller eventuelt spurt en av sine kolleger i Vårt Land-redaksjonen - så kunne han også ha funnet frem til artikkelen «Vebjørn Selbekk angrer dypt» som stod i hans egen avis 14. januar i fjor. Der spør journalist Christian Nicolai Bjørke meg nettopp om denne lederen. Og han får til svar at jeg tar avstand akkurat fra de formuleringene som Gjøsund nå igjen konfronterer meg med.

Alf Gjøsund kunne med fordel ha lest dette Vårt Land-intervjuet på nytt før han skrev kommentaren. Og han kunne muligens også tatt seg tid til å lese den nye boken min «Fryktens makt» som er utgangspunkt for den nye debatten om karikaturstriden vi har hatt de siste ukene. I den boken er jeg nemlig ganske selvkritisk. Jeg har aldri påstått at jeg har gjort og ment alt riktig på ytringsfrihetsområdet i min redaktørkarriere. Ja, jeg mener at Jonas Gahr Støre sviktet under karikaturkrisen våren 2006. Men kapittelet etter det som handler om Støre, har tittelen «Da jeg sviktet».

Så vil jeg likevel påstå at det tross alt er en smule forskjell på min egen kritikkverdige vakling når det gjelder nazijøde-karikaturer og den meget alvorlige nedvurderingen av våre frihetsverdier som vår utenrikminister stod for da det gjaldt som mest. Da ytringsfriheten ble ekstremistenes gissel og Støre og Stoltenberg handlet på en måte ingen andre vestlige regjeringer gjorde.

Når det gjelder Bondevik, gir jeg mer uttrykk for en skuffelse over at mannen som var så prinsippfast under Rushdie-saken nå har latt religiøse følelser få forskjørsrett foran ytringsfriheten. Bondevik var en Charlie 20 år før uttrykket ble oppfunnet og vi hadde trengt hans stemme i kampen mot de som gjennom vold og trusler vil hindre kritikk av profeten. Enten den skjer i form av romaner. Eller tegninger.

Gjøsund avslutter kommentaren sin med å skrive at boksen med mikrofilm på Nasjonalbiblioteket har en beskjed til meg. Men kanskje den snakkende boksen med hans navn på kan tenkes å ha et budskap til han selv også:

Les mindre mikrofilm og mer Vårt Land. Det er en bra avis.

Gå til innlegget

Den virkelige blasfemien

Publisert nesten 4 år siden

Drapsmennene som i dag for ett år siden løp ut av redaksjonslokalene til Charlie Hebdo, trodde de hadde fullbyrdet en blasfemidom på Allahs vegne. Men det er de som er de største blasfemikerne.

På de skurrete opptakene som livredde tilskuere filmet i skjul med mobilkameraene sine kan vi tydelig høre de to attentatmennenes tilfredse utrop etter drapene i Charlie Hebdos redaksjon: «Nå har vi hevnet profeten».

Brødrene Saï and Chérif Kouachi har nettopp kommet styrtende ut av dørene til det franske satiremagasinet. Der inne ligger elleve mennesker igjen i en blodpøl. Drept. En skadet politimann på fortauet utenfor skal snart bli det tolvte dødsofferet denne første onsdagen i 2015. Han ber for sitt liv. Men den ene av terroristene legger på nærmest militært vis våpenet mot skulderen og ­fyrer av.

Det er tydelig at voldsmennene ikke ser på seg selv som mordere.­ Men heller som bødler. Som ­eksekutører av en guddommelig dødsdom. En dom for blasfemi.

Bødlene. Gjennom Charlie Hebdo-massakren ble verden for første gang i moderne tid vitne til en blasfemidom med påfølg­ende henrettelse på europeisk jord. Dommerne og bødlene var de samme selvoppnevnte person­ene. Ifølge brødrene Kouachis tolkning av den religionen de bekjente seg til, finnes det bare én straff for dem som har hånet Muhammed, Allahs siste sendebud til menneskeheten. Døden. Ferdig snakka.

Ettårsdagen for Charlie Hebdo-­massakren kan være en anledning til å tenke igjennom begrepet blasfemi. I vår del av verden er det utenkelig å dømme noen til døden for gudsbespottelse. Men blasfemi er like fullt straffbart i en rekke europeiske land. Hos våre skandinaviske naboer Danmark risikerer blasfemikere etter gjeldende lovgivning fortsatt fire måneders fengsel.

Sovende. I Norge ble blasfemi­paragrafen formelt fjernet fra lovverket i fjor. Ved siste formelle avstemning ønsket KrF å beholde­ paragrafen. Og så sent som i 2009 foreslo den rødgrønne­ ­regjeringen en ny blasfemiparagraf som skulle kriminalisere «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». Heldigvis trakk regjeringen forslaget.
Personlig har jeg skiftet syn angående blasfemi: I 2006 forsvarte jeg blasfemiparagrafen, et standpunkt jeg beklaget tre år senere.

Men jeg mener også at vi trenger en redefinering av blasfemibegrepet hvis det skal ha noen funksjon i den tiden vi lever i.

For det første: For meg som kristen blir det en helt håpløs tanke å skulle bruke politi, domstoler og påtalemyndighet for å straffe folk som gir uttrykk for et annet syn på tro enn det jeg har. Det må være den troendes egen oppgave ikke å bedrive blasfemi. Det er en sak mellom vedkommende og hans eller hennes Gud.

Hindret kritikk. Dette er ikke noe vi kan pålegge folk som ikke tror, verken på kristendommens treenige Gud, muslimenes Allah eller noen annen guddom. Slik har blasfemilovgivningen historisk medvirket til å hindre fri debatt om religion og om religiøs makt. Og hvis vi går et stykke bakover i tiden, har dette spesielt­ rammet fritenkere og ateister, men også religiøse dissentere, minoriteter og andre som har ­ønsket en fri religionsdebatt.

I et demokratisk samfunn er det helt avgjørende at alle maktstrukturer kan diskuteres og kritiseres på fritt grunnlag. Også religiøse maktstrukturer. En blasfemilovgivning vil oppfattes som et signal om at religion har en særstilling i samfunnet og må vernes mot et kritisk ordskifte.

Vanære. I stedet for å innskrenke andres ytringsfrihet, bør den troende i stedet spørre seg selv: Hvordan skal jeg leve på en måte slik at jeg ikke bringer Guds navn i vanære? Og i forlengelsen av dette bør vi alle tenke over hva det er som virkelig krenker Gud. Er det påstander om at Jesu lære er svindel, som Arnfred Olsen ble tiltalt, dømt og straffet for av norsk rett for å ha hevdet i en ­artikkel i bladet Fritænkeren i 1912.

Er det foredrag som fremstiller kristen tro som en landeplage, slik Arnulf Øverland ble tiltalt for å ha gjort i 1933? Er det film om Jesu angivelige dobbeltgjenger som i blasfemispetakkelet rundt filmen Life of Brian i 1980?

Skjer ikke snarere den alvorligste bespottelsen av Gud når folk bruker religionen for å begå overgrep mot andre? Benytter Guds navn for å skaffe seg ­destruktiv makt over sine medmennesker?

Overgrep. I 2015 ga Dagblad-journalist Gunnar Ringheim ut dokumentarboken Det som ikke skulle skje med overgrepshistorier fra norske kristne miljø. En av de sterkeste historiene er en skildring av en voksen ungdomsleder som forgriper seg på en tolvårig gutt. Et medlem av koret på bedehuset.

«Når han var tilfredsstilt, måtte­ jeg be sammen med ham foran korset i bedehusets lille sal. Ungdomslederen ba Gud om at jeg skulle bli tilgitt, fordi jeg hadde­ fristet ham. Jeg trodde jo at det var sant,» forteller overgrepsofferet i boken.

Når Gud blir et redskap i menneskers hender for å krenke sin neste – er ikke det den verste blasfemien vi kan tenke oss?

Eller for å avslutte der vi ­begynte. I redaksjonslokalene til Charlie Hebdo. Er det virkelig franske satiretegninger av profeten som krenker profeten Muhammed mest? Er det ikke snarere de som dreper og massakrerer i hans navn?

Grusomheter. I dag begås det daglig grusomheter av nærmest unevnelig karakter i den muslimske guddommens navn. Folk halshugges og brennes levende. Terrorister skyter rundt seg på strender, inne i kjøpesentre og konsertlokaler. Bomber sprenges så kroppsdeler flyr til alle kanter. Alt akkompagnert av høylydte rop om Allahs storhet.

Er det ikke disse myrderiene og dette barbariet som utgjør det største omdømmeproblemet i dag, både for profeten, for Allah og for den religionen de representerer? Mange vil mene det.

Koranbrenning. Men likevel er det altså karikaturer, barnslige filmer om profeten og rykter om koranbrenning som får de store massene i muslimske land til å ta til gatene i demonstrasjonstog.

Langt færre ser ut til å ha behov for å protestere mot de virkelige blasfemikerne: Drapsmennene i Paris. I Beirut. I København. I Sousse. I San Bernardino.
Forstå det den som kan.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.1.2015

Gå til innlegget

Totalitært å skape frykt

Publisert rundt 4 år siden

All bruk av fryktmekanismer er egentlig et uttrykk for en totalitær tekning. Ja, det er selve kjennetegnet på en totalitær ideologi.

(Dette er min takketale Fritt Ord, 22. september 2015)

Jeg vil starte med å si en hjertelig og dyptfølt takk til Fritt Ord for prisen. Den betyr virkelig mye for meg.

Og så vil jeg si takk til alle som har kommet og er sammen med oss her i dag.

En av dem, det er mora mi, som sitter der. Hun kom til Norge som flyktning på 50-tallet. Flyktning fra et land som ikke lenger finnes. Fra DDR. Fra det kommunistiske Øst-Tyskland.

Da jeg selv var barn og ungdom på 70- og 80-tallet, reiste vi som familie jevnlig til DDR. Vi hadde fortsatt slektninger der som vi besøkte.

Disse oppholdene i DDR – barne- og ungdomsopplevelsene på innsiden av Jernteppet – de har preget meg. De har preget mitt politiske syn. De har preget synet mitt på menneskerettigheter. Og særlig har de preget synet på ytringsfriheten.

For i DDR var dette at folk ikke våget å si det man mente, det var liksom underforstått hele tiden. Det var på en måte en selvsagt del av hele atmosfæren i landet. Som luften vi pustet inn.

De fleste mente mye. Om reiseforbudet de var ilagt. Om de kommunistiske myndighetene. Om den sovjetiske okkupasjonen.

Men de sa veldig lite. Av frykt for konsekvensene.

I dag er det få ting som provoser meg mer enn dette. At folk skal behøve å føle frykt for å uttrykke det man mener. «Vi skal bestemme over deg, hva du skal få lov å si, tro, tenke, mene eller tegne. Og hvis du nekter å underkaste deg vår vilje, så vil konsekvensene bli fryktelige.»

Slik jeg ser det er all bruk av slike fryktmekanismer, egentlig et uttrykk for en totalitær tekning. Ja, selve kjennetegnet på en totalitær ideologi. Og det gjelder uavhengig av om disse begrensingen av ytringsfriheten forsvares med politiske eller religiøse argumenter.

Uavhengig av om det trues med hemmelig politi, tortur og fengsling, slik man gjorde i DDR. Eller med halshugging og skuddsalver i Allahs navn, som våre dagers islamister gjør.

I vår tid og i vår del av verden er det spesielt dette siste som er aktuelt. En religiøst begrunnet undertrykkelse av ytringsfriheten.

Det var det som var hele utgangspunktet for karikaturstriden som startet for ti år siden. Og det er denne totalitære tankegangen som har vært grunnlaget for alle «mislykkede» aksjoner og terrorplaner mot journalister, redaksjonslokaler, redaktører og tegnere i de årene som har gått .

Den 7. januar i år lyktes til slutt terroristene. Tolv mennesker ble liggende igjen i en blodpøl. I et redaksjonslokale i hjertet av Europa.

En beksvart dag for ytringsfriheten. Den mørkeste i Europa etter Andre verdenskrig.

La oss bruke dagen i dag til å hedre deres minne. Charlie Hebdos martyrer for ytringsfriheten.

Og la oss samtidig benytte anledningen til å reflektere litt over de langsiktige konsekvensene av attentatet i Paris og måneden etter i København.

For det er ikke på kort sikt resultatene av terroren mot ytringsfriheten vil vise seg. I de første ukene skulle jo alle være Charlie. Denne gangen mente stort sett samtlige norske aviser at Muhammed-tegninger hatt nok nyhetsverdi til at de kunne trykkes. Norske politikere - også folk som var svært kritiske under forrige karikaturstrid - poserte nå plutselig med Charlie Hebdos tegninger på TV.

Men hva skjer etter demonstrasjonstogene? Etter de politiske støtteerklæringene. Når hverdagen kommer.

Er vi da fortsatt like bestemte på at vi ikke skal bøye oss? Eller vil frykten og selvsensuren snike seg inn. Begynner vi å feige ut? Kanskje jeg ikke burde skrive denne artikkelen? Ikke trykke denne illustrasjonen. Kanskje vi ikke skal invitere denne foredragsholderen eller paneldeltageren. Det blir så mye styr. Og så kan det jo være farlig.

Velger vi frihet eller frykt i terrorens tid?

Jeg er urolig for de langsiktige skadevirkninger for ytringsfriheten. For nå har alle fått se hva det koster å å trosse terroristene. Disse som sier at de med sitt blod og sine liv skal hevne og forsvare profeten. Gjenopprette hans ære overalt hvor den trues. Etter 7. januar 2015 kan ingen lenger si at dette er tomme ord. Redaktører, journalister, forfattere, karikaturtegnere, kunstnere, debattarrangører og andre vet at de må forholde seg til trussel- og fryktaspektet.

Jeg mener det er viktig at vi fortsetter å gi et klart svar til disse som har opphøyd blodsutgytelse til en religiøs plikt. Drap til en form for gudsdyrkelse. Det gjør vi ved å rette ryggen. Ved å ikke la oss kue. Gjennom å nekte å bli truet til taushet.

Vårt svar til terroristene må også være å fortsette å bruke vår ytringsfrihet akkurat som vi selv vil. Når det er nødvendig, også på den måten som de krever at vi ikke skal gjøre. Ellers får de rett. Ellers har de oppnådd det de ville med sine blodige aksjoner. Ellers har vi gitt terroristene medbestemmelse.

Våre samfunn er langt fra perfekte her i Vesten. Men dette at vi har bygd opp demokratier der alle har rett til å si, tenke, tro, mene, skrive og tegne det de vil, det er ingenting å skamme seg over. Tvert imot. Disse verdiene, som særpreger våre samfunn, har gjort Vesten til det stedet som folk fra hele verden søker seg til.

Og som jeg beskrev i starten, for drøyt 50 år siden gjorde min egen familie, mine forfedre - eller i dette tilfellet må vi vel heller si formødre - nettopp det. En alenemor – det var min bestemor – brøt opp, tok med seg sine to barn, forlot alt hun eide og flyktet til friheten i vest. Bort fra tanke- og meningskontrollen i DDR.

Vi har grunn til å være stolte av frihetsverdiene våre. De er verdt å eksportere. Og de er verdt å forsvare. Uansett hvor mye man brenner flagg og ambassader i Midtøsten. Og uansett hvor mye man truer med terror.

Eller utøver terror.

Takk for oppmerksomheten og igjen takk for prisen.

Gå til innlegget

Da Jonas sviktet

Publisert nesten 5 år siden

Ap-leder Jonas Gahr Støre forsøker seg nå på kreativ omskrivning av historien. Men folk flest husker nok godt hva han gjorde og sa i 2006. Statsministerkandidaten Støre bør ikke bare gå videre nå uten å legge denne saken bak seg på en skikkelig måte.

Jonas Gahr Støre er en person som jeg har stor sans for både som menneske og politiker. Selv om jeg har en annen politisk farge enn ham. Støre har i forbindelse med denne nye karikaturstriden sagt at han innser at jeg ble stående for alene i 2006. Jeg setter selvfølgelig pris på det håndslaget.

Oppreist

Men for meg er det viktig å si at jeg aldri har etterlyst noen unnskyldning fra Støre på egne vegne. Jeg har kommet meg igjennom det som skjedde i 2006 med både livet, helsen, ekteskapet, humøret og pågangsmotet i behold. Kanskje ikke akkurat på grunn av det Jonas Gahr Støre gjorde den gangen. Men, likevel, meg er det ikke synd på. Jeg står fortsatt oppreist.

Hvis det først skal beklages til noen fra Støres side, så bør det i stedet være til det norske folk. Det var jo vår felles umistelige verdi, ytringsfriheten, han sviktet på en så grunnleggende måte da det gjaldt som mest i 2006.

Meningsmålingene har i lang tid pekt på ham som den mest sannsynlige statsministeren etter valget i 2017. Derfor er det helt avgjørende at vi får vite hvordan Støre vil opptre neste gang ytringsfriheten blir satt under alvorlig press i vårt eget land.

For det er dessverre ikke helt usannsynlig at det kan skje. Muslimsk radikalisering er et betydelig problem også hos oss. Fremmedkrigere som vender tilbake fra kamphandlinger i Syria og Irak bekymrer både PST og oss andre.

Denne gangen rammet det ikke Norge. Men hva skjer når det virkelig koster noe også for oss? Når terroristene truer oss? Når norske økonomiske interesser, Norges omdømme som fredsnasjon og vår meglerposisjon i Midtøsten står på spill igjen, slik den gjorde i 2006?

Hva er det da som teller mest for Jonas Gahr Støre?

Ikke gå videre

Disse spørsmålene er det helt avgjørende at vi får skikkelige svar på. Hvordan vil Støre forholde seg dersom den muslimske verdens vrede igjen rettes mot Norge på grunn av en legal ytring her i landet? Vil han reagere på samme måte som i 2006? Eller føler han grunn til å ta en oppriktig og grunnleggende selvkritikk for måten han håndterte karikaturkrisen på.

Jeg synes ikke det er riktig av statsministerkandidaten for Norges største parti å bare gå videre nå uten å legge denne saken bak seg på en skikkelig måte. Han bør si rett ut at han den gangen ikke gjorde den jobben vi må kunne forvente av en utenriksminister i et fritt og liberalt demokrati: Å levere et utvetydig og udiskutabelt forsvar for trykke- og pressefrihet.

Sammenligningen med andre vestlige land er faktisk ganske interessant. Og ikke så rent lite pinlig for den som hadde det politiske ansvaret. For i disse hektiske januar- og februardagene i 2006 måtte de fleste vestlige regjeringer forholde seg til at man hadde aviser i sine land som på en eller annen måte hadde vist disse tegningene. Og det var flere enn Norge i den vestlige verden som ble truet av islamistene den gangen. Blant annet ble franske utenriksstasjoner og ambassader angrepet. Daværende innenriksminister og senere president Nicolas Sarkozy svarte med å si at han «ville heller ha en overdose karikaturer enn en overdose sensur».

Jonas Gahr Støre la seg på en helt annen linje. Det er faktisk ikke mulig å finne noen andre eksempler på at myndighetene la et slikt press på en enkelt avis. Og man finner heller ingen som viklet seg inn i resonnementer om «ekstremister på begge sider». Eller sendte ut talepunkter til ambassadene der ytringsfriheten nærmest skulle unnskyldes.

Det var Jonas Gahr Støre alene om. I Vesten. Man må til helt andre regioner av verden – steder vi vanligvis ikke liker å bli sammenlignet med - for å finne lignende tilfeller.

Lett bytte

Det ser ut som Støre og UD hadde sett ut seg Magazinet som et ganske lett bytte. De tok seg jo ikke en gang bryet med å lese oppslaget vårt som de kritiserte. Det vet jeg, for det var vi som måtte dra opp til Utenriksdepartementet med et eksemplar, så de i hvert fall hadde sett det de uttalte seg om

Hvis du hadde tatt deg bryet med å se oppslaget i Magazinet tidligere, Støre, så hadde du oppdaget det samme som Erna Solberg. Statsministeren sa til Dagens Næringsliv på mandag at det Magazinet hadde gjort «jo egentlig bare å illustrere hva debatten i Danmark hadde dreid seg om, hvilke tegninger det var».

Og var det sant det du sa, Støre, at det bare var én avis – i tillegg en «ikke-toneangivende» sådan – som hadde publisert Muhammed-tegningene i Norge.

Du gjentok dette mantraet gang på gang. Både i norske og utenlandske medier. Det var mye lettere å for deg å angripe en liten avis enn å legge deg ut med de store norske mediene som jo også hadde vist de danske tegningene; Dagbladet, Bergens Tidende, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, NRK og TV2.

Det er beklagelig at Støre under denne krisen manøvrerte Norge – med det engasjementet for menneskerettigheter vi er verdenskjent for – inn i en posisjon der man tillot at den fundamentale menneskeretten også ytringsfriheten er, langt på vei ble islamistenes gissel.

Si gjerne unnskyld, Jonas. Men ikke til meg. Gjør det heller til Ola og Kari Nordmann.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VG

Gå til innlegget

Veien videre for israelvennene

Publisert nesten 6 år siden

Den dagsaktuelle situasjonen i Midtøsten debatteres utvilsomt best med historiske og politiske argumenter. Først da har man muligheten til å bli forstått og tatt på alvor.

I forbindelse med omtalen av min nye bok «Korset og Davidsstjernen. Norge, jødene og Israel 1814 til idag» har Vårt Land bedt meg legge ut et utdrag fra boken her på Verdidebatt. Det følger her:

Denne boken har vist hvordan isralevennskap har gått fra å være et slags norsk fellesholdning til å bli et sterkt omstridt standpunkt. Hvor går så veien videre for norske israelvenner? Hvilken strategi bør velges for å igjen komme på offensiven? Jeg vil avslutningsvis driste meg til å komme med noen råd til Israels venner i Norge.

For det første er det viktig å ta et oppgjør med elendighetsbeskrivelsene. Ja, Israelengasjementet har blitt mindre i Norge. Men forholdene er ikke så helsvarte som det enkelte ganger kan høres ut som. Størrelsen på norsk pro-israelsk foreningsliv gjør - som omtalt tidligere i boken - Norge til en internasjonal stormakt når det gjelder israelvennskap.

Og disse organisasjonene viser ingen tegn på stagnasjon i medlemstall eller gaveinntekter. Snarere tvert imot. Det virker heller som det organiserte proisraelske arbeidet i Norge er i vekst. En organisasjon som Med Israel For Fred har for eksempel mer enn firedoblet sitt medlemstall de seks siste årene, fra 1600 til omkring 6700. (1)

Heller ikke politisk er tilstanden så nedslående som det av og til blir gitt uttrykk for. I dagen situasjon er det to partier som er selvuttalt israelvennlige i norsk politikk, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Oppslutningen varierer, men til sammen har de omkring 20-25 prosent av den norske befolkning i ryggen. Det er heller ikke akkurat katastrofalt.

Disse partiene representerer hver for seg de to hovedlinjene av støtte til Israel i norsk politikk: Den kristent/religiøst funderte og den sekulære.

KrF har stått for den førstnevnte linjen gjennom hele partiets historie. I KrF har den lavkirkelige støtten til Israel i det norske kristenfolk fått sitt politiske uttrykk.

Den sekulære støtten har vært langt mer omskiftelig. Det israelvennskapet og den entusiasmen som eksisterte i Arbeiderpartiet i de første etterkrigstiårene, har knapt sin like i noe norsk miljø. Men i dag er det lite eller ingenting igjen av dette engasjementet i det gamle israelvennlige partiet. I stedet har Fremskrittspartiet overtatt noe av denne rollen som et sekulært basert israelvennlig parti. På dette området kan man kanskje si at det går en slags linje fra Haakon Lie til Siv Jensen.

Og her er vi ved selve hovedutfordringen for den pro-israelske bevegelsen. Israelvennskapet har i dag langt skrinnere kår utenfor kirke- og bedehusveggene enn for bare få år siden. Hvis israelvennskap igjen skal bli en folkebevegelse i Norge, så trengs det spesielt en styrking av den ikke-religiøse støtten.

I dagens situasjon assosierer den jevne nordmann i stor grad engasjement for Israel med et bestemt religiøs syn. Det oppfattes rett og slett som at man må ha en sterk kristen tro for å være venn av den jødiske stat.

Hvordan har det blitt slik? Arbeiderbevegelsen var jo opprinnelig en minst like sterk israelvennlig kraft som kristenfolket.

Grunnene er selvfølgelig sammensatte. Men kanskje må kristne israelvenner også bære noe av ansvaret tingenes tilstand. Teologisk debatt om bibelske profetier kan være interessant. Men i det offentlige ordskiftet om Midtøstenkonflikten vil slike argumenter i stor grad virke mot sin hensikt. Når teologisk Midtøsten-argumentasjon fra bedehus og kirkelokaler fremføres i det offentlige rom, skjer en kulturkollisjon som neppe tjener Israels sak. I dagens situasjon er dette helt fremmede argumenter for størstedelen av det norske folk. Man skjønner rett og slett ikke hva det er snakk om. Og man aksepterer ikke grunnlaget det argumenteres på.

Slik blir dette en helt umulig debatt der partene opererer med helt ulike utgangspunkt. Resultatet blir bare en ytterligere fremmedgjøring og marginalisering av både israelvenner og den saken man prøver å fremme.

Den dagsaktuelle situasjonen i Midtøsten debatteres utvilsomt best med historiske og politiske argumenter. Først da har man muligheten til å bli forstått og tatt på alvor.

Nå er det ikke bare tradisjonelt israelvennlige miljøer som kan gjøre seg skyldig i å legge sterke religiøse overtoner inn i Midtøsten-debatten. Det er selvfølgelig også grunn til å være på vakt når en mann som Jostein Gaarder bruker kristen tro som utgangspunkt for å belære jøder om humanitet og sivilisert opptreden. Kristent religionshovmod overfor jødene har skapt dramatiske resultater opp gjennom kirkens totusenårige historie. Og når det gjelder det kristne Europas behandling av jødene, så har vel ikke den akkurat vært preget av humanitet. For å si det forsiktig.

Faktum er at man ikke trenger å gripe til teologisk argumentasjon for å forsvare staten Israel. I dagens situasjon er det viktig å få frem at det fortsatt er fullt mulig å ha et ikke-religiøst grunnlag for sin støtte. Som vi har sett finnes det en meget rik tradisjon for det her i Norge.

For tidligere tiders Ap-topper var israelvennskap ensbetydende med solidaritet. Man ønsket å stå sammen med det folket som hadde lidd mer enn noe annet i menneskehetens historie. Men den solidaritetstanken har ikke gått ut på dato. Den er like aktuell i dag som på Haakon Lies tid. Selv om det har gått snart 70 år, er Holocaust fortsatt historiens verste forbrytelse. Også i våre dager forfølges jøder over hele verden nettopp fordi de er jøder. Bare i Israel har de en helt trygg havn.

I tillegg til solidaritetsaspektet finnes det en rekke andre sekulære argumenter for å være israelvenn. Støtte til Israel også en støtte til demokrati og det typen samfunnssystem som vi har utviklet her i den vestlige verden. Israel har selvfølgelig sine mangler. Ingen demokratiske stater er feilfrie og også Israel må finne seg i kritikk.

Overgrep skjer, ikke minst når man befinner seg under press. Og det har staten Israel gjort i alle de årene den har eksistert. Kanskje er det den kjente forfatteren Hermann Willis som har uttrykt dette aller best: «Israel er et demokrati som gjør så godt de kan, akkurat som oss». (2)

For det er og blir et faktum at Israel er det eneste demokratiet i en region som domineres av noen av verdens verste despotiske stater. Israel er også den eneste rettsstaten. Og det eneste landet med ytringsfrihet og en fri presse. De er den vestlige verdens ytterste utpost blant muslimske diktaturer.
 

(1) Halden Arbeiderblad 16. mai 2013

(2) Willis, Hermann: Katten og elefanten - Israels triumf og tragedie, Schibstedt Forlag 2008

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1878 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1614 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1579 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1559 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1356 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1320 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1175 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere