Vebjørn Selbekk

Alder:
  RSS

Om Vebjørn

Sjefredaktør i Dagen. Var redaktør i Magazinet i 2006. Den er senere slått sammen med Dagen.

Følgere

Sjelesørgeren Alf Gjøsund

Publisert 3 måneder siden

Vårt Land har sendt ut en åndelig bekymringsmeldingen om meg. Og jeg føler meg litt truffet, men også ganske provosert.

Som kristne skal vi være glad for at vi har søsken i troen som har omsorg for oss. Som tar oss forsiktig til side og spør hvordan det går. Som gir oss noen velmente og velfunderte råd når vi kanskje er på vei til å skjene litt ut fra den smale sti.

Vårt Lands religionsredaktør Alf Gjøsund er en slik kristen. Og nå er det meg han har fått en indre nød for. Derfor har han henvendt seg med følgende budskap: «Vebjørn Selbekk, jeg snakker til deg som kristen. Hva skjer med deg?»

Offentlig sjelesorg

Men Alf Gjøsund inviterer ikke til et kafébord og en fortrolig prat. Han skriver en lang artikkel på avisens beste plass med uttalt håp om å komme på Dagsnytt 18.

Denne typen sjelesorgsituasjon er noe uvant for meg. Men la gå. Selvfølgelig må jeg lytte når en formaning avleveres med et så tungt religiøst patos. Kristentroen er en definerende del av livet mitt, og hvis noen mener jeg ikke forvalter den på en god måte, så er det klart at det gjør inntrykk.

Jeg synes Vårt Land-redaktøren har skrevet en god og viktig tekst i avisen sin. Det aller meste av det som står der, er jeg helt enig i.

Allierte

Ja, Gjøsund, Dagen og Vårt Land er allierte i kampen mot hatet. Rasisme, muslimhat, intoleranse, undertrykkelse, alt dette tar vi sammen fullstendig avstand fra. Å hate noen er forkastelig og feigt, ja, direkte ukristelig, slik Gjøsund så overbevisende fastslår i sin artikkel.

Her står vi altså skulder ved skulder, la det ikke være noen tvil om det. Men på ett område kan det nok likevel finnes nyanseforskjeller mellom oss. Det gjelder perspektivene rundt ytringsfrihet og islamkritikk. 

Disse spørsmålene opptar meg sterkt. Jeg mener at det er viktig at også religionen islam utsettes for samme type kritikk som andre trosretninger og ideologier. Islams økende innflytelse er med på å endre våre samfunn både i Europa og i Norge. Og derfor er det helt avgjørende at vi har et åpent og ærlig offentlig ordskifte også om disse betente temaene.

Grenser

Jeg er samtidig opptatt av å sette noen klare grenser. For islamkritikk og muslimhat er to helt forskjellige ting. Den første er livsviktig. Det andre er livsfarlig.

Så skal jeg være den første til å erkjenne at dette er et minefelt der det er lett å trå feil og bidra til å skape noe man ikke ønsker. Kanskje var min Twitter-melding om behandlingen av kronprins Haakon i Al Noor-moskeen i forrige uke i den kategorien. Jeg må i hvert fall gi

Alf Gjøsund helt rett i at meldingen har resultert i en rekke svært ubehagelige utbrudd i sosiale medier, brunaktig grums som jeg på det sterkeste tar avstand fra.

Samtidig mener jeg at meldingen i seg selv egentlig ikke er så spesiell. I bunn og grunn står den ikke så fjernt fra det som er moskéens egen holdning til det som skjedde. De har jo nå beklaget til Slottet for den behandlingen kronprinsen fikk, altså det samme forholdet som jeg reagerte på.

Stempling

Uansett, her er jeg altså åpen for å ta selvkritikk. Det har vi nok godt av å gjøre oftere alle vi redaktører. Da har jeg betydelig større problemer med den stemplingen som Alf Gjøsund utsetter meg for i forbindelse med at han har oppdaget på Facebook at jeg var innom på Resetts sommerfest i forrige uke. Han kobler Twitter-meldingen og sommerfesten sammen og bruker det som grunnlag for å sende ut sin åndelige bekymringsmelding om meg til Vårt Lands lesere.

Det reagerer jeg faktisk ganske kraftig på.

Hvis Gjøsund er så innmari interessert i min kalender, så kan han jo også få vite hvor jeg tilbrakte kvelden før Resetts sommerfest. Det var som taler på et arrangement i regi av Kristelig Folkeparti. Også det evenementet finnes det spor av på Facebook. Men det passet vel ikke så godt inn i det konspiratoriske bildet Vårt Land-redaktøren nå forsøker å tegne av meg?

Kjære Alf Gjøsund, moren min har lært meg at det er høflig å si ja takk til hyggelige invitasjoner som man får. For det kan jo hende man plutselig slutter å bli invitert. Ja, hvor ble det egentlig av invitasjonen til Aschehougs hagefest i år?

Dette kloke rådet fra min mor har jeg prøvd å følge. Derfor har jeg i årenes løp stilt opp på en hel rekke tilstelninger med utgangspunkt i hele spekteret av politiske syn helt fra ildrøde Ny Tid til nå altså Resett.

For tro det eller ei, Alf Gjøsund, man kan nemlig treffe mange interessante mennesker på den typen arrangementer. Som for eksempel Aftenpostens kjente høyreradikale kommentator Frank Rossavik som jeg møtte på nevnte Resett-fest.

Lyserød, kristelig smak

Gjøsund vil også forsikre seg om jeg «formidlet kristne verdier inn i dette miljøet». Det var da et svært nærgående spørsmål. Men, ja Alf Gjøsund, kristen tro var faktisk et hovedsamtaletema på det bordet jeg satt den kvelden hos Resett.

Jeg kommer til å fortsett å gå på de arrangementene jeg vil og holde frem med å være meg selv der, også om det ikke måtte passe for tilsynet for god lyserød kristelig smak.

Helt til slutt. Jeg tror faktisk jeg fikk en syndig tanke mens jeg leste Alf Gjøsunds tekst. Jeg tok meg faktisk i å tvile litt på det han skriver om at han på ingen måte tar opp dette for å skade en konkurrent.

Huff, sånne tanker må man jo ikke ha. Jeg får vel prate med sjelesørgeren Gjøsund om det også.

Gå til innlegget

Det var Ernas abortutspill som avgjorde

Publisert rundt 1 år siden

KrFUs leder Martine Tønnessen tror ikke det var abortsaken som vippet KrFs ­retningsvalg over til ikke-sosialistisk side. Siden hun i sitt innlegg i Vårt Land på fredag spesielt nevner meg som en av de som fremmer det synet, vil jeg gjerne få svare.

Jeg er for det første helt enig med ­Tønnessen i at det ikke er riktig at «fleste­parten av de som ønsket KrF inn i Solberg-regjeringen, ene og alene ville dette fordi man skulle få gjennomslag for endring i 2c og tvillingabort». Selvfølgelig var det ikke slik. De fleste både på blå og rød side i ­partiet tok sin avgjørelse ut fra en ideologisk helhetsvurdering.

Tønnesen selv mener at KrF hører h­jemme i det ikke-sosialistiske verdifellesskapet sammen med de tre andre partiene der, uavhengig av et eventuelt gjennomslag i abortrelaterte spørsmål. Det mener nok også flertallet av de som stemte for det blå alternativet under det ekstraordinære landsmøtet.

Når jeg likevel mener at det var Erna Solbergs abortsignaler som til slutt avgjorde den svært jevne bataljen, er det nettopp på grunn av de små marginene som skilte rød og blå side på Gardermoen. For det var jo bare så vidt det holdt for de blå. Hvis kun fire eller flere delegater hadde stemt ­annerledes, ville det vært Knut Arild ­Hareide og Jonas Gahr Støre som nå hadde sittet sammen og forhandlet om ny regjering.

Siden det var så jevnt og partilederen i tillegg la hele sin tyngde, sin ­popularitet og sin politiske fremtid i potten, så ­trengte den blå siden noe ekstra hvis de skulle klare å ta kampen opp på en effektiv måte. De ­fleste vil huske hvor sterk medvind den røde ­siden hadde innledningsvis etter ­Hareides bokslipp og landsstyretale. Partilederen ble hyllet i mediene, av KrF-nestorer og av Ole Paus. Alt mens nye medlemmer strømmet til i hundrevis. Det var først da Erna Solbergs abortutspill kom at vinden begynte å snu.

Jeg fulgte KrFs fylkesårsmøter rundt om i landet tett og merket meg hvor stor vekt mange talere la på den «historiske ­sjansen» partiet nå hadde til å få endret den diskriminerende paragrafen 2c i abort­loven. Ikke minst var dette et hovedpoeng i alle de ­talene som den blå sidens valgkamp­general Kjell Ingolf Ropstad holdt. Jeg tror helt klart at dette hadde påvirkning på stemmetallene og dermed mandat­fordelingen fra de ulike fylkene.

Den overbevisningen er jeg for øvrig heller ikke alene om. Faktisk mener et klart flertall av KrFs tillitsvalgte det samme. Det er VG som har utført den mest omfattende undersøkelsen av dette spørsmålet. 463 tillits- og folkevalgte i KrF har svart avisen angående i hvilken grad de mener abortsignalene fra statsministeren var med på å påvirke partiet til å gå i blå retning. Til sammen 61 prosent svarer at uttalelsene hennes var «svært viktig» eller «viktig» for at partiet valgte høyresiden. Det er også verdt å merke seg at 34 prosent av KrFs tillitsvalgte mener at manglende gjennomslag på dette området gir grunnlag for å snu og i stedet søke regjeringsmakt med Ap og Sp.

Gå til innlegget

Misforståelser om blasfemi

Publisert rundt 1 år siden

Det er noen misforståelser ute og går når Vårt Land i lederartikkelen 29. september omtaler mitt engasjement mot blasfemilovgivning. Jeg skal ikke gi lederskribenten alt ansvar for det. Noe av grunnen kan også være at nyansene ble litt borte i det Klassekampen-intervjuet som lederen er basert på. Det må jeg ta på egen kappe.

Min bemerkning om at land som holder seg med blasfemiforbud lever i barbariet, var direkte knyttet til nasjonen Pakistan, landet som mannen som vil ha innført en ny norsk blasfemilov, bruker som eksempel.

I Pakistan kan ringeakt mot islams profet straffes med døden. Lovverket brukes blant annet for å ramme og ytterligere undertrykke landets kristne minoritet. Jeg håper det «koker» litt hos Vårt Lands lederskribenter også når de tenker på den kristne fem-barnsmoren Asia Bibi som i årevis har sittet på dødscelle for å ha sammenlignet verdens frelser Jesus Kristus med profeten Muhammed, en sammenligning som naturlig nok ikke slo helt heldig ut for sistnevnte. Barbari er etter min mening et helt legitimt ord å bruke om denne typen grove overgrep mot religions- og ytringsfrihet med dødsstraff som middel.

Den andre misforståelsen må imidlertid Vårt Land ta ansvar for selv. Det stemmer ikke at jeg har medvirket i noen demonstrasjon til støtte for den nederlandske politikeren Geert Wilders. Her gjør Vårt Land samme problematiske feilkobling som Morgenbladet gjorde noen uker tidligere da de omtalte Ap-politikeren Jan Bøhlers deltagelse i det samme arrangement. Demonstrasjonen utenfor Stortinget 7. september var ingen demonstrasjon for Geert Wilders. Han er det nok ulike meninger om blant oss som holdt appeller denne fredagsettermiddagen. Det vi demonstrerte for var ytringsfriheten og retten til å ­bedrive religionskritikk. Når denne friheten innskrenkes på grunn av trusler om vold og terror, må vi reagere. Uansett hva vi mener om avsenderen av budskapet.

Gå til innlegget

En komikers levebrød

Publisert over 3 år siden

Jeg har også vært inne på Torolf Nordbøs Facebook-side. Uten å bli mørkredd.

Vårt Lands kommentator Alf Gjøsund er for tiden opptatt av spørsmål i skjæringspunktet mellom religionskritikk­ og rasisme­. I sine artikler angriper han tematikken­ fra ­ulike – og iblant overraskende – vinkler. Torsdag 2. juni ble for eksempel­ spørs
målet om det er riktig å ligge­ med medlemmer av gruppen­ Odins soldater berørt.

Jeg ville i utgangspunktet stilt meg litt spørrende til hvor aktuell­ akkurat den problemstillingen er for Vårt Lands ­lesere. Men kanskje­ kjenner Gjøsund sitt publikum bedre?

Yrkesforbud. Like underholdende var det imidlertid ikke å lese Gjøsunds kommentar «Bibel­ og grums» (Vårt Land 30. mai) selv om den handlet om en humorist­. For der går Vårt Land-kommentatoren inn for å ta levebrødet fra den kristne komikeren og artisten Torolf Nordbø.

Gjøsund er misfornøyd med at Nordbø fikk opptre på ­Bibelselskapets humorforestilling Bibel & babbel helgen før Gjøsund skrev sin kommentar. Men begrunnelsen var ikke at vitsene var for dårlige. Eller humoren­ eventuell for plump. Nei, yrkesforbudet var faktisk ikke relatert til yrkesutøvelsen i det hele tatt. Gjøsund mener det er Nordbøs aktiviteter på Facebook­ som bør diskvalifisere komikeren fra å opptre i kristne ­kretser. Nærmere bestemt hans kritikk av islam.

«‘Nyheter fra Fredens religion’ er en fast formulering på artisten og humoristen Torolf Nordbøs facebookprofil. Under denne introduksjonen deler han artikler om muslimer som står bak konebanking, terror, voldtekt og våpensmugling,» skriver Vårt Land-kommentatoren. Han forklarer leserne at det Nordbø driver med, kvalifiserer for merke-
lappen «dehumanisering». Og så trekker Gjøsund en linje fra komikeren Nordbø direkte til 30-tallets nazister. Intet mindre.

Hitling. Det finnes et ord for den typen debatteknikk som Gjøsund bruker her. Det kalles hitling. Denne typen sammenligning med nazister brukes vanligvis helt mot slutten i opp-
hetede ordskifter. Gjerne når man har gått tom for konvensjonelle argumenter. Da griper­ man til Hitler, brunskjorter og det tredje riket. For å toppe debatten­. Som siste utvei. Men hos Gjøsund dukker hitlingen altså allerede opp i kommentar-
artikkelens andre avsnitt. Mot en komiker som er mest kjent for morofiguren han innante og revyopptredener­ sammen med Per Inge Torkelsen.

Jeg er også venn med Nordbø på Facebook og har vært innom siden hans. Uten å bli mørkredd. Kanskje er han tidvis noe generaliserende og ensidig når det gjelder tematikken i sakene han deler. Men så er det da også full anledning til å prioritere egne interesseområder på sin egen personlige facebookprofil.

Ikke dehumaniserende. Torolf­ Nordbøs virksomhet på Facebook er definitivt ikke dehumaniserende­. Og absolutt ikke sammenlignbar med 30-tallets nazisme. Bruken av den typen karakteristikker ­forteller i dette tilfellet mer om avsenderen enn mottageren.

Når man leser Vårt Land-kommentatorens angrep på en komikers levebrød, kunne man nesten mistenke bergenseren­ Gjøsund for å være svensk. I hvert fall virker det som han ­argumenterer for en islamdebatt av svensk type. For der borte brunbeises islamskeptikere­ helt rutinemessig. Der kan man risikere levebrødet sitt hvis man våger å ytre seg om islam på en måte som ikke er politisk korrekt. Bare spør ­forfatteren og spaltisten Marcus Birro.

Men har dette ufrie ordskiftet først til mindre rasisme? Et lavere konfliktnivå? Nei, tvert imot. Den svenske modellen med en innvandringspolitikk ute av kontroll kombinert med et trangt og ufritt ytringsrom har i stedet vist seg å være en oppskrift for vekst for ytre høyre. For parallellsamfunn. 
Og for drabantbyer der ordensmakten har mistet kontrollen.

Vi skal være sjeleglad for at vi ikke har svenske tilstander hos oss. Nei, la Torolf Nordbø få beholde­ levebrødet sitt. Og ytringsfriheten sin. Både på scenen­ og på Facebook.

PUBLISERT I VÅRT LAND  8. JUNI 2016

Gå til innlegget

Gjøsund slår inn åpne dører

Publisert nesten 4 år siden

Min trykking av potensielt provoserende karikaturer - enten innholdet har vært utfordrende for jøder, kristne eller muslimer - har ikke skjedd for å støte noen

Alf Gjøsund fortsetter med å slå inn åpne dører i sin nye artikkel «Magazinets aksjonisme» (Vårt Land 25. januar). Jeg bekjenner gjerne - med eller uten mikrofilmbevis - at jeg har vært og fortsatt er islamkritisk. Det kan da umulig være noen overraskelse.

LES OGSÅ MITT FØRSTE SVAR TIL GJØSUND: Gjøsunds mikrofilm

LES OGSÅ GJØSUNDS KOMMENTAR: Selbekks ytringsfrihet

Men nettopp fordi jeg har sterke meninger om islam, finner jeg det spesielt viktig å være villig til å lytte til andres meninger. Derfor tok jeg for en tid siden initiativet til å engasjere tidligere leder i Islamsk Råd, Shoaib Sultan, som spaltist i Dagen. Kanskje hadde det vært en idé for Vårt Land også å ha en muslimsk spaltist? Selv om jeg må opplyse om at det hittil for min del har kostet 100-150.000 kroner i tapte abonnementsinntekter på grunn av oppsigelser. Men på den annen side, hvem har sagt at ytringsfrihet er gratis?

Ikke støte. Ellers er det overraskende at Gjøsund kan lese den korte presiseringen jeg sendte til Vårt Land etter avisens store oppslag i fjor «Selbekk angrer dypt» som at jeg «langt på vei tilbakekaller angeren». Det gjør jeg da ikke. Men i et for øvrig helt utmerket intervju var det viktig for meg å ikke la det henge igjen et inntrykk at jeg har hatt en «større vilje til å støte muslimer framfor kristne», som det het i artikkelen.

Min trykking av potensielt provoserende karikaturer - enten innholdet har vært utfordrende for jøder, kristne eller muslimer - har ikke skjedd for å støte noen. Det har vært snakk om journalistisk dokumentasjon, ikke provokasjon. Eller som Pressens Faglige Utvalg konkluderte i sin behandling av vår trykking av Muhammed-karikaturene: «Utvalget merker seg for øvrig at publiseringen av tegningene inngår i et saklig oppslag om forholdet mellom ytringsfrihet og islam, og at presentasjonen heller ikke har noen provoserende form.»

Kontekst. Hele dette opprinnelige Magazinet-oppslaget med Muhammed-tegningene er for øvrig trykket i min nye bok «Fryktens makt». Der kan alle lese og vurdere den redaksjonelle konteksten som PFU og Gjøsund tydeligvis har forskjellig oppfatning om.

Jeg har vært åpen om at jeg ikke alltid har gjort alt rett på ytringsfrihetsområdet, helt uavhengig av Gjøsunds besøk på Nasjonalbiblioteket. Men Bondevik og Støre har aldri innrømmet noen feil i denne saken.

Noen av oss mener at spesielt Støres handlemåte under karikatur-striden ikke bør glemmes. Til tross for velvillig bistand i så måte fra Alf Gjøsund.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5391 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3730 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1300 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1177 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1013 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 959 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 942 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere