Vebjørn Selbekk

Alder:
  RSS

Om Vebjørn

Sjefredaktør i Dagen. Var redaktør i Magazinet i 2006. Den er senere slått sammen med Dagen.

Følgere

Misforståelser om blasfemi

Publisert 12 dager siden - 410 visninger

Det er noen misforståelser ute og går når Vårt Land i lederartikkelen 29. september omtaler mitt engasjement mot blasfemilovgivning. Jeg skal ikke gi lederskribenten alt ansvar for det. Noe av grunnen kan også være at nyansene ble litt borte i det Klassekampen-intervjuet som lederen er basert på. Det må jeg ta på egen kappe.

Min bemerkning om at land som holder seg med blasfemiforbud lever i barbariet, var direkte knyttet til nasjonen Pakistan, landet som mannen som vil ha innført en ny norsk blasfemilov, bruker som eksempel.

I Pakistan kan ringeakt mot islams profet straffes med døden. Lovverket brukes blant annet for å ramme og ytterligere undertrykke landets kristne minoritet. Jeg håper det «koker» litt hos Vårt Lands lederskribenter også når de tenker på den kristne fem-barnsmoren Asia Bibi som i årevis har sittet på dødscelle for å ha sammenlignet verdens frelser Jesus Kristus med profeten Muhammed, en sammenligning som naturlig nok ikke slo helt heldig ut for sistnevnte. Barbari er etter min mening et helt legitimt ord å bruke om denne typen grove overgrep mot religions- og ytringsfrihet med dødsstraff som middel.

Den andre misforståelsen må imidlertid Vårt Land ta ansvar for selv. Det stemmer ikke at jeg har medvirket i noen demonstrasjon til støtte for den nederlandske politikeren Geert Wilders. Her gjør Vårt Land samme problematiske feilkobling som Morgenbladet gjorde noen uker tidligere da de omtalte Ap-politikeren Jan Bøhlers deltagelse i det samme arrangement. Demonstrasjonen utenfor Stortinget 7. september var ingen demonstrasjon for Geert Wilders. Han er det nok ulike meninger om blant oss som holdt appeller denne fredagsettermiddagen. Det vi demonstrerte for var ytringsfriheten og retten til å ­bedrive religionskritikk. Når denne friheten innskrenkes på grunn av trusler om vold og terror, må vi reagere. Uansett hva vi mener om avsenderen av budskapet.

Gå til innlegget

En komikers levebrød

Publisert over 2 år siden - 1803 visninger

Jeg har også vært inne på Torolf Nordbøs Facebook-side. Uten å bli mørkredd.

Vårt Lands kommentator Alf Gjøsund er for tiden opptatt av spørsmål i skjæringspunktet mellom religionskritikk­ og rasisme­. I sine artikler angriper han tematikken­ fra ­ulike – og iblant overraskende – vinkler. Torsdag 2. juni ble for eksempel­ spørs
målet om det er riktig å ligge­ med medlemmer av gruppen­ Odins soldater berørt.

Jeg ville i utgangspunktet stilt meg litt spørrende til hvor aktuell­ akkurat den problemstillingen er for Vårt Lands ­lesere. Men kanskje­ kjenner Gjøsund sitt publikum bedre?

Yrkesforbud. Like underholdende var det imidlertid ikke å lese Gjøsunds kommentar «Bibel­ og grums» (Vårt Land 30. mai) selv om den handlet om en humorist­. For der går Vårt Land-kommentatoren inn for å ta levebrødet fra den kristne komikeren og artisten Torolf Nordbø.

Gjøsund er misfornøyd med at Nordbø fikk opptre på ­Bibelselskapets humorforestilling Bibel & babbel helgen før Gjøsund skrev sin kommentar. Men begrunnelsen var ikke at vitsene var for dårlige. Eller humoren­ eventuell for plump. Nei, yrkesforbudet var faktisk ikke relatert til yrkesutøvelsen i det hele tatt. Gjøsund mener det er Nordbøs aktiviteter på Facebook­ som bør diskvalifisere komikeren fra å opptre i kristne ­kretser. Nærmere bestemt hans kritikk av islam.

«‘Nyheter fra Fredens religion’ er en fast formulering på artisten og humoristen Torolf Nordbøs facebookprofil. Under denne introduksjonen deler han artikler om muslimer som står bak konebanking, terror, voldtekt og våpensmugling,» skriver Vårt Land-kommentatoren. Han forklarer leserne at det Nordbø driver med, kvalifiserer for merke-
lappen «dehumanisering». Og så trekker Gjøsund en linje fra komikeren Nordbø direkte til 30-tallets nazister. Intet mindre.

Hitling. Det finnes et ord for den typen debatteknikk som Gjøsund bruker her. Det kalles hitling. Denne typen sammenligning med nazister brukes vanligvis helt mot slutten i opp-
hetede ordskifter. Gjerne når man har gått tom for konvensjonelle argumenter. Da griper­ man til Hitler, brunskjorter og det tredje riket. For å toppe debatten­. Som siste utvei. Men hos Gjøsund dukker hitlingen altså allerede opp i kommentar-
artikkelens andre avsnitt. Mot en komiker som er mest kjent for morofiguren han innante og revyopptredener­ sammen med Per Inge Torkelsen.

Jeg er også venn med Nordbø på Facebook og har vært innom siden hans. Uten å bli mørkredd. Kanskje er han tidvis noe generaliserende og ensidig når det gjelder tematikken i sakene han deler. Men så er det da også full anledning til å prioritere egne interesseområder på sin egen personlige facebookprofil.

Ikke dehumaniserende. Torolf­ Nordbøs virksomhet på Facebook er definitivt ikke dehumaniserende­. Og absolutt ikke sammenlignbar med 30-tallets nazisme. Bruken av den typen karakteristikker ­forteller i dette tilfellet mer om avsenderen enn mottageren.

Når man leser Vårt Land-kommentatorens angrep på en komikers levebrød, kunne man nesten mistenke bergenseren­ Gjøsund for å være svensk. I hvert fall virker det som han ­argumenterer for en islamdebatt av svensk type. For der borte brunbeises islamskeptikere­ helt rutinemessig. Der kan man risikere levebrødet sitt hvis man våger å ytre seg om islam på en måte som ikke er politisk korrekt. Bare spør ­forfatteren og spaltisten Marcus Birro.

Men har dette ufrie ordskiftet først til mindre rasisme? Et lavere konfliktnivå? Nei, tvert imot. Den svenske modellen med en innvandringspolitikk ute av kontroll kombinert med et trangt og ufritt ytringsrom har i stedet vist seg å være en oppskrift for vekst for ytre høyre. For parallellsamfunn. 
Og for drabantbyer der ordensmakten har mistet kontrollen.

Vi skal være sjeleglad for at vi ikke har svenske tilstander hos oss. Nei, la Torolf Nordbø få beholde­ levebrødet sitt. Og ytringsfriheten sin. Både på scenen­ og på Facebook.

PUBLISERT I VÅRT LAND  8. JUNI 2016

Gå til innlegget

Gjøsund slår inn åpne dører

Publisert over 2 år siden - 638 visninger

Min trykking av potensielt provoserende karikaturer - enten innholdet har vært utfordrende for jøder, kristne eller muslimer - har ikke skjedd for å støte noen

Alf Gjøsund fortsetter med å slå inn åpne dører i sin nye artikkel «Magazinets aksjonisme» (Vårt Land 25. januar). Jeg bekjenner gjerne - med eller uten mikrofilmbevis - at jeg har vært og fortsatt er islamkritisk. Det kan da umulig være noen overraskelse.

LES OGSÅ MITT FØRSTE SVAR TIL GJØSUND: Gjøsunds mikrofilm

LES OGSÅ GJØSUNDS KOMMENTAR: Selbekks ytringsfrihet

Men nettopp fordi jeg har sterke meninger om islam, finner jeg det spesielt viktig å være villig til å lytte til andres meninger. Derfor tok jeg for en tid siden initiativet til å engasjere tidligere leder i Islamsk Råd, Shoaib Sultan, som spaltist i Dagen. Kanskje hadde det vært en idé for Vårt Land også å ha en muslimsk spaltist? Selv om jeg må opplyse om at det hittil for min del har kostet 100-150.000 kroner i tapte abonnementsinntekter på grunn av oppsigelser. Men på den annen side, hvem har sagt at ytringsfrihet er gratis?

Ikke støte. Ellers er det overraskende at Gjøsund kan lese den korte presiseringen jeg sendte til Vårt Land etter avisens store oppslag i fjor «Selbekk angrer dypt» som at jeg «langt på vei tilbakekaller angeren». Det gjør jeg da ikke. Men i et for øvrig helt utmerket intervju var det viktig for meg å ikke la det henge igjen et inntrykk at jeg har hatt en «større vilje til å støte muslimer framfor kristne», som det het i artikkelen.

Min trykking av potensielt provoserende karikaturer - enten innholdet har vært utfordrende for jøder, kristne eller muslimer - har ikke skjedd for å støte noen. Det har vært snakk om journalistisk dokumentasjon, ikke provokasjon. Eller som Pressens Faglige Utvalg konkluderte i sin behandling av vår trykking av Muhammed-karikaturene: «Utvalget merker seg for øvrig at publiseringen av tegningene inngår i et saklig oppslag om forholdet mellom ytringsfrihet og islam, og at presentasjonen heller ikke har noen provoserende form.»

Kontekst. Hele dette opprinnelige Magazinet-oppslaget med Muhammed-tegningene er for øvrig trykket i min nye bok «Fryktens makt». Der kan alle lese og vurdere den redaksjonelle konteksten som PFU og Gjøsund tydeligvis har forskjellig oppfatning om.

Jeg har vært åpen om at jeg ikke alltid har gjort alt rett på ytringsfrihetsområdet, helt uavhengig av Gjøsunds besøk på Nasjonalbiblioteket. Men Bondevik og Støre har aldri innrømmet noen feil i denne saken.

Noen av oss mener at spesielt Støres handlemåte under karikatur-striden ikke bør glemmes. Til tross for velvillig bistand i så måte fra Alf Gjøsund.

Gå til innlegget

Gjøsunds mikrofilm

Publisert nesten 3 år siden - 2129 visninger

Alf Gjøsund burde lese mindre mikrofilm og mer egen avis.

Vårt Lands kommentator Alf Gjøsund har vært på Nasjonalbiblioteket og lest mikrofilm av Magazinets årgang for 2005. Han deler velvillig sine observasjoner med Vårt Lands lesere i onsdagens kommentar «Selbekks ytringsfrihet». Den mest oppsiktsvekkende artikkelen han møysommelig har søkt seg frem til på mikrofilmen, er min lederartikkel fra 5. juli det året med tittelen «Når hatet får styre pennen».

Det er dette «funnet» som nå altså en gang for alle skal bevise min prinsippløshet. Heroisk fremhalt fra mikrofilmens støvete glemsel av Alf Gjøsund.

Men det hadde faktisk eksistert en mye lettere vei til dette journalistiske scoopet. Gjøsund kunne rett og slett ha spart seg turen til Nasjonalbiblioteket. For «Når hatet får styre pennen» ligger selvfølgelig helt åpent tilgjengelig på nettet. For min del som en evig påminnelse om fortidens synder. Og artikkelen er faktisk ganske bra delt på Facebook også, til tross for at den er gammel.

Hvis Gjøsund hadde gjort enda et google-søk – eller eventuelt spurt en av sine kolleger i Vårt Land-redaksjonen - så kunne han også ha funnet frem til artikkelen «Vebjørn Selbekk angrer dypt» som stod i hans egen avis 14. januar i fjor. Der spør journalist Christian Nicolai Bjørke meg nettopp om denne lederen. Og han får til svar at jeg tar avstand akkurat fra de formuleringene som Gjøsund nå igjen konfronterer meg med.

Alf Gjøsund kunne med fordel ha lest dette Vårt Land-intervjuet på nytt før han skrev kommentaren. Og han kunne muligens også tatt seg tid til å lese den nye boken min «Fryktens makt» som er utgangspunkt for den nye debatten om karikaturstriden vi har hatt de siste ukene. I den boken er jeg nemlig ganske selvkritisk. Jeg har aldri påstått at jeg har gjort og ment alt riktig på ytringsfrihetsområdet i min redaktørkarriere. Ja, jeg mener at Jonas Gahr Støre sviktet under karikaturkrisen våren 2006. Men kapittelet etter det som handler om Støre, har tittelen «Da jeg sviktet».

Så vil jeg likevel påstå at det tross alt er en smule forskjell på min egen kritikkverdige vakling når det gjelder nazijøde-karikaturer og den meget alvorlige nedvurderingen av våre frihetsverdier som vår utenrikminister stod for da det gjaldt som mest. Da ytringsfriheten ble ekstremistenes gissel og Støre og Stoltenberg handlet på en måte ingen andre vestlige regjeringer gjorde.

Når det gjelder Bondevik, gir jeg mer uttrykk for en skuffelse over at mannen som var så prinsippfast under Rushdie-saken nå har latt religiøse følelser få forskjørsrett foran ytringsfriheten. Bondevik var en Charlie 20 år før uttrykket ble oppfunnet og vi hadde trengt hans stemme i kampen mot de som gjennom vold og trusler vil hindre kritikk av profeten. Enten den skjer i form av romaner. Eller tegninger.

Gjøsund avslutter kommentaren sin med å skrive at boksen med mikrofilm på Nasjonalbiblioteket har en beskjed til meg. Men kanskje den snakkende boksen med hans navn på kan tenkes å ha et budskap til han selv også:

Les mindre mikrofilm og mer Vårt Land. Det er en bra avis.

Gå til innlegget

Den virkelige blasfemien

Publisert nesten 3 år siden - 2236 visninger

Drapsmennene som i dag for ett år siden løp ut av redaksjonslokalene til Charlie Hebdo, trodde de hadde fullbyrdet en blasfemidom på Allahs vegne. Men det er de som er de største blasfemikerne.

På de skurrete opptakene som livredde tilskuere filmet i skjul med mobilkameraene sine kan vi tydelig høre de to attentatmennenes tilfredse utrop etter drapene i Charlie Hebdos redaksjon: «Nå har vi hevnet profeten».

Brødrene Saï and Chérif Kouachi har nettopp kommet styrtende ut av dørene til det franske satiremagasinet. Der inne ligger elleve mennesker igjen i en blodpøl. Drept. En skadet politimann på fortauet utenfor skal snart bli det tolvte dødsofferet denne første onsdagen i 2015. Han ber for sitt liv. Men den ene av terroristene legger på nærmest militært vis våpenet mot skulderen og ­fyrer av.

Det er tydelig at voldsmennene ikke ser på seg selv som mordere.­ Men heller som bødler. Som ­eksekutører av en guddommelig dødsdom. En dom for blasfemi.

Bødlene. Gjennom Charlie Hebdo-massakren ble verden for første gang i moderne tid vitne til en blasfemidom med påfølg­ende henrettelse på europeisk jord. Dommerne og bødlene var de samme selvoppnevnte person­ene. Ifølge brødrene Kouachis tolkning av den religionen de bekjente seg til, finnes det bare én straff for dem som har hånet Muhammed, Allahs siste sendebud til menneskeheten. Døden. Ferdig snakka.

Ettårsdagen for Charlie Hebdo-­massakren kan være en anledning til å tenke igjennom begrepet blasfemi. I vår del av verden er det utenkelig å dømme noen til døden for gudsbespottelse. Men blasfemi er like fullt straffbart i en rekke europeiske land. Hos våre skandinaviske naboer Danmark risikerer blasfemikere etter gjeldende lovgivning fortsatt fire måneders fengsel.

Sovende. I Norge ble blasfemi­paragrafen formelt fjernet fra lovverket i fjor. Ved siste formelle avstemning ønsket KrF å beholde­ paragrafen. Og så sent som i 2009 foreslo den rødgrønne­ ­regjeringen en ny blasfemiparagraf som skulle kriminalisere «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». Heldigvis trakk regjeringen forslaget.
Personlig har jeg skiftet syn angående blasfemi: I 2006 forsvarte jeg blasfemiparagrafen, et standpunkt jeg beklaget tre år senere.

Men jeg mener også at vi trenger en redefinering av blasfemibegrepet hvis det skal ha noen funksjon i den tiden vi lever i.

For det første: For meg som kristen blir det en helt håpløs tanke å skulle bruke politi, domstoler og påtalemyndighet for å straffe folk som gir uttrykk for et annet syn på tro enn det jeg har. Det må være den troendes egen oppgave ikke å bedrive blasfemi. Det er en sak mellom vedkommende og hans eller hennes Gud.

Hindret kritikk. Dette er ikke noe vi kan pålegge folk som ikke tror, verken på kristendommens treenige Gud, muslimenes Allah eller noen annen guddom. Slik har blasfemilovgivningen historisk medvirket til å hindre fri debatt om religion og om religiøs makt. Og hvis vi går et stykke bakover i tiden, har dette spesielt­ rammet fritenkere og ateister, men også religiøse dissentere, minoriteter og andre som har ­ønsket en fri religionsdebatt.

I et demokratisk samfunn er det helt avgjørende at alle maktstrukturer kan diskuteres og kritiseres på fritt grunnlag. Også religiøse maktstrukturer. En blasfemilovgivning vil oppfattes som et signal om at religion har en særstilling i samfunnet og må vernes mot et kritisk ordskifte.

Vanære. I stedet for å innskrenke andres ytringsfrihet, bør den troende i stedet spørre seg selv: Hvordan skal jeg leve på en måte slik at jeg ikke bringer Guds navn i vanære? Og i forlengelsen av dette bør vi alle tenke over hva det er som virkelig krenker Gud. Er det påstander om at Jesu lære er svindel, som Arnfred Olsen ble tiltalt, dømt og straffet for av norsk rett for å ha hevdet i en ­artikkel i bladet Fritænkeren i 1912.

Er det foredrag som fremstiller kristen tro som en landeplage, slik Arnulf Øverland ble tiltalt for å ha gjort i 1933? Er det film om Jesu angivelige dobbeltgjenger som i blasfemispetakkelet rundt filmen Life of Brian i 1980?

Skjer ikke snarere den alvorligste bespottelsen av Gud når folk bruker religionen for å begå overgrep mot andre? Benytter Guds navn for å skaffe seg ­destruktiv makt over sine medmennesker?

Overgrep. I 2015 ga Dagblad-journalist Gunnar Ringheim ut dokumentarboken Det som ikke skulle skje med overgrepshistorier fra norske kristne miljø. En av de sterkeste historiene er en skildring av en voksen ungdomsleder som forgriper seg på en tolvårig gutt. Et medlem av koret på bedehuset.

«Når han var tilfredsstilt, måtte­ jeg be sammen med ham foran korset i bedehusets lille sal. Ungdomslederen ba Gud om at jeg skulle bli tilgitt, fordi jeg hadde­ fristet ham. Jeg trodde jo at det var sant,» forteller overgrepsofferet i boken.

Når Gud blir et redskap i menneskers hender for å krenke sin neste – er ikke det den verste blasfemien vi kan tenke oss?

Eller for å avslutte der vi ­begynte. I redaksjonslokalene til Charlie Hebdo. Er det virkelig franske satiretegninger av profeten som krenker profeten Muhammed mest? Er det ikke snarere de som dreper og massakrerer i hans navn?

Grusomheter. I dag begås det daglig grusomheter av nærmest unevnelig karakter i den muslimske guddommens navn. Folk halshugges og brennes levende. Terrorister skyter rundt seg på strender, inne i kjøpesentre og konsertlokaler. Bomber sprenges så kroppsdeler flyr til alle kanter. Alt akkompagnert av høylydte rop om Allahs storhet.

Er det ikke disse myrderiene og dette barbariet som utgjør det største omdømmeproblemet i dag, både for profeten, for Allah og for den religionen de representerer? Mange vil mene det.

Koranbrenning. Men likevel er det altså karikaturer, barnslige filmer om profeten og rykter om koranbrenning som får de store massene i muslimske land til å ta til gatene i demonstrasjonstog.

Langt færre ser ut til å ha behov for å protestere mot de virkelige blasfemikerne: Drapsmennene i Paris. I Beirut. I København. I Sousse. I San Bernardino.
Forstå det den som kan.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.1.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Dagfinn Gaarde kommenterte på
Prestekrisen krever tiltak
4 minutter siden / 197 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
7 minutter siden / 4024 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
23 minutter siden / 306 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
32 minutter siden / 4024 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
35 minutter siden / 4024 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
37 minutter siden / 4024 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ordet fanger, ikke
38 minutter siden / 324 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 1 time siden / 324 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 1 time siden / 3749 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 4024 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Ingen grunn til optimisme
rundt 1 time siden / 1289 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Et lederskap for vår tid
rundt 2 timer siden / 488 visninger
Les flere