Vebjørn Horsfjord

Alder: 48
  RSS

Om Vebjørn

Førsteamanuensis i religion ved Høgskolen i Innlandet (Hamar). Har arbeidet med kirke, samfunn og religionsmøte på fulltid siden 2000.

Følgere

Kamprop mer enn herlighetsteologi

Publisert 6 måneder siden - 742 visninger

Utviklingen er ingen naturlov, og selvtilfredshet er det siste vi bør unne oss.

Med et foraktfullt «herlighetsteologi!» avviser Håvard Nyhus at vi har noe å lære av Steven Pinker (Vårt Land 13. mars).

Jeg tror han tar feil. Hvis man er flasket opp på rendyrket rasjonalisme og ny-ateisme, er det kanskje ikke Pinker man trenger, men for dem som beveger seg mye blant religiøse, i idealistiske organisasjoner og i akademia – eller som jeg, i grenselandet mellom dem – tilbyr Pinker et verdifullt korrektiv til forestillingen om at det meste går til helvete. For det gjør det ikke.


I feil retning. Men alt går heller ikke framover. Opplysningstiden kan trenge et forsvar. Trump og europeisk høyrepopulisme er uttrykk for irrasjonelle og illiberale strømninger. Det samme ser vi der konservativ religion vinner politisk innflytelse enten det er i muslimskdominerte land eller i det ortodokse Russland. Kina går også i feil retning. Det er ikke nødvendig å lese Pinker som om han taler for kald rasjonalisme. Snarere gir han et frimodig forsvar for liberale verdier under press.

Det er ingen god idé å gjøre fornuften alene til kompass, men det er verre å overgi seg til postmoderne forestillinger om at den ene «fornuften» er like god som den andre. For en generasjon eller to siden var slik fornuftskritikk frigjørende. Nå gir disse tankene handlingsrom for krefter som vil undergrave friheten.


Provoserer mange. I The Better Angels of our Nature dokumenterer Pinker noe som forunderlig nok provoserer mange: Det har trolig aldri vært mindre vold enn i vår tid. Når mange opplever det annerledes, skyldes det to ting: Vi har mye større tilgang på nyheter om vold enn vi hadde for noen tiår siden, og vår toleranse for vold har gått enda mer ned enn den faktiske volden.

Pinkers innsikt har vidtrekkende konsekvenser. Som han skriver: Svært mye avhenger av «hvorvidt vi ser verden som et mareritt av kriminalitet, terrorisme, folkemord og krig, eller som en periode som, målt med historiens målestokk, er velsignet med fredelig sameksistens på et nivå vi ikke tidligere har sett» (Better Angels, s. xxi).


Anstrengelsene nytter. Er dette pasifiserende «herlighetsteologi»? Det er her Nyhus og Guardians anmelder som han siterer, William Davies, bommer. Pinker hevder ikke at alt er såre vel, men at det går framover. Dagens situasjon skyldes, sier han, at «mennesker i tidligere generasjoner ble opprørt over volden i sin samtid og arbeidet for å redusere den, og slik bør vi også arbeide for å redusere den volden som fortsatt finnes i vår tid. Det er nettopp ved å anerkjenne at volden er redusert at vi får bekreftet at anstrengelsene nytter» (Better Angels, s. xxvi).

I motsetning til hva Nyhus mener, passer Martin Luther King derfor godt inn i Pinkers historie. Svarte slaver i USA på 1800-tallet opplevde mer vold og nedverdigelse enn Martin Luther King gjorde, men det var ingen grunn til å bli sittende stille. Jobben var ikke gjort. Drømmen om rettferdighet skulle ikke realiseres i en annen, religiøs virkelighet, men innenfor historien. Og det nyttet: Selv om mye gjenstår, har svarte amerikanere det bedre nå enn på Kings tid.


Sympatisirkelen utvides. Samtidig har andre marginaliserte grupper også fått stadig flere rettigheter. I vår tid er det aller mest nærliggende å tenke på seksuelle minoriteter. Pinker snakker ikke bare om rasjonalitet, men om at «sympatisirkelen» stadig utvides.

Utviklingen er imidlertid ikke en naturlov. De relativt fredsfremmende verdiene vi har vent oss til, må både forsvares og utvikles videre. Når Nyhus påpeker at Pinkers språk minner om religionenes, er det først og fremst en bekreftelse på at han bør leses mer som et kamprop enn som rasjonalismens «herlighetsteologi».

Selvtilfredshet, sier han, er det siste vi bør unne oss.

Gå til innlegget

Voldsomme reaksjoner mot bispevalg gjør meg bekymret

Publisert nesten 2 år siden - 1009 visninger

Torstein Lalim var min favoritt som biskop i Stavanger, men de voldsomme reaksjonene blant en del av Åpen folkekirkes tilhengere, gjør meg bekymret.

Kampen for homofiles rettigheter i kirken har vært lang, og noen har stått i første rekke i årevis. Mange flere kom til da det begynte å gå mot seier. Vedtaket om å innføre likekjønnet ekteskapsliturgi var den seieren mange­ ­­ønsket seg, en helt avgjørende vending. Aller viktigst var det for homofile, men Kirkemøtets store flertall sendte også et signal som var viktig for mange flere: Kirken er åpen for alle.

Bjørnetjeneste. I kjølvannet dukker det opp nye spørsmål: Skal den gamle vigselsliturgien fortsatt kunne brukes for heterofile, hvor langt skal presters reservasjonsrett strekke seg, og hvor avgjørende skal slike saker være ved bispeutnevnelser.

• Les Halvor Moxnes: Bispemøtet og USAs høyesterett

Nå bør de som virkelig ønsker en åpen folkekirke tenke seg godt om. Er det klokt å gjøre disse nye sakene til testspørsmål på om kirka «virkelig» er åpen? Er det ­rimelig å si at bispeutnevnelsen i Stavanger er et slag i ansiktet på dem som ønsker en åpen kirke? Jeg tror ikke det.

Sterke ord skaper nettopp det de taler. For mange alminnelige kirkemedlemmer er dette spørsmål som i utgangspunktet ikke vekker engasjement. De som hausser opp hvor viktig dette er, bidrar til at inntrykket av en stokk konservativ og avvisende kirke får leve videre i den brede offentligheten. Det er å gjøre den åpne folkekirken en bjørnetjeneste.

Peker nedover. Etter 20 år med homo­files rettigheter som symbolet på en åpen eller lukket kirke, var det mange som håpet­ at kreftene etter liturgi­vedtaket nå kunne brukes andre steder: Nesten alle kirkestatistikker peker nedover. De som ønsker en ekte folkekirke må gjøre noe med det. Ikke kom og fortell at folk dropper dåp fordi de er opprørt over at heterofile kan bruke en annen liturgi når de gifter seg, i tillegg til den som er åpen for alle.

Åpen folkekirkes mest utålmodige medlemmer må fortsette å kjempe for det de tror på, men for kirkens del bør de ikke gjøre symbolsaker av spørsmål som ikke trenger å være det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.12.2016

Gå til innlegget

Hva betyr en uttalelse fra kirken?

Publisert over 3 år siden - 577 visninger

Biskop Jørgensens uttalelse om skatt demonstrerer usikkerheten som rår når han som biskop ber kirken tale tydelig.

«Også vår kirke bør tale klart og tydelig for at vi må betale mer skatt – og mest for de som har mest,» skrev biskop Tor Jørgensen i sin kronikk i Vårt Land 9. februar.

Dermed startet en nyttig debatt om hvordan kirken engasjerer seg i vanskelige samfunnsspørsmål. Kirkens ledelse bør benytte sjansen til å forklare hvilken status uttalelser fra ulike kirkelige instanser har. Hva betyr det egentlig at «kirken taler klart»?

 Jørgensens egen uttalelse demonstrerer usikkerheten som rår når han som biskop ber kirken tale tydelig. Hvem er ønsket rettet mot: Etterlyser han en resolusjon fra Kirkemøtet, fra Mellomkirkelig råd, eller er det prestene som skal tale tydelig i kor? Sikkert er det at hans egen uttalelse av mange ble hørt som kirkens klare – og for noen uønskede – tale.

Bispemøtets arbeidsutvalg (VL 27. februar) og Kjetil Fretheim (VL 9. mars) har på hver sin måte fått fram at kirkens engasjement i samfunnsspørsmål ikke først og fremst uttrykkes gjennom uttalelser og resolusjoner. Kirken er ikke en meningsprodusent. Da blir det desto mer påtrengende å avklare et spørsmål som sjeldent tas opp i kirkens offentlige kommunikasjon: Hvordan skal alminnelige kirkemedlemmer – eller prester – forholde seg til uttalelser fra biskoper og kirkelige organer?

Bispemøtets arbeidsutvalg sier at meningsmangfold er velkomment, men når en kirkelig autoritet uttaler seg, er målet åpenbart å gi tyngde til ett standpunkt framfor et annet. De samme autoritetene må ha et svar på hvilke konsekvenser man som kirkemedlem (eller til og med som prest) bør trekke hvis man er uenig. De vil naturligvis si at ingen skal føle seg mindre velkommen i kirken selv om man ikke deler biskopens syn. Men meningen er vel heller ikke at man skal ignorere uttalelser man er uenig i, for de kan ikke være rettet bare mot dem som i utgangspunktet er enig.

Det er lettere å si hva kirkelige uttalelser ikke er enn hva de er: De er ikke uttalelser om kirkens lære. Den norske kirke har ingen forpliktende lære om skatt, oljeutvinning eller kjøring med snøscooter. Uttalelsene er like åpenbart ikke bindende for vanlige kirkemedlemmer og heller ikke for kirkelige ansatte, ikke engang for prestene. Selv om den kirkelige rådsstrukturen holder seg med fagkompetanse på viktige samfunnsområder, er uttalelser vanligvis heller ikke uttrykk for at kirken har en særlig faglig ekspertise slik for eksempel Havforskningsinstituttet eller Helsingforskomiteen har.

Uttalelser om samfunnsspørsmål er snarere et forsøk på å anvende kristen etikk på aktuelle problemstillinger. Dette er en pastoral funksjon, men uttalelser skiller seg fra sjelesorg ved at de retter seg til et bredt publikum og er uinviterte i motsetning til det som skjer når en enkeltperson søker veiledning om kristen lære i en konkret valgsituasjon.

Det er forskjell på en preken og en appell på et torgmøte, sier biskopene. Det er sant, men her er flere spørsmål: Hvilken status har uttalelser fra «embetslinjen», særlig biskoper, i forhold til uttalelser fra de valgte rådene og deres organer, og hvor stor vekt har de? Ta det siste først: Det er langt mellom uttalelser fra Kirkemøtet om kontroversielle samfunnsspørsmål, og uttalelsene er ganske generelle. Mellomkirkelig råd uttaler seg oftere og tydeligere. Enda mer spesifikke er uttalelser fra Mellomkirkelig råds ulike nemnder og komiteer, for ikke å snakke om disses underkomiteer.

Logikken synes ganske klar: Jo mindre autoritet, desto mer spissede uttalelser. Det gjør spørsmålet bare mer brennende: Hvordan forventes det at offentligheten og kirkemedlemmer, som langt på vei overlapper hverandre, skal forholde seg til uttalelser fra ulike autoritetsnivåer?

Her kommer biskopene inn i regnestykket på nytt: Slik kirken er organisert burde en luthersk biskop være fri til å uttale seg uten å binde kirken. Det er det de valgte organene som gjør. Men medielogikken virker motsatt slik vi så da Jørgensen uttalte seg om skattenivået: Få bryr seg om en uttalelse fra en kirkelig nemnd, mens biskopen i sin lilla skjorte oppfattes som en talsperson for hele kirken.

Bispemøtet har rett i at det ikke kan settes klare grenser for hva kirken mener noe om, men så lenge kirkelige organer fortsetter å mene, bør de også gi veiledning om hva som er meningen med meningen.

Gå til innlegget

Annullering av ekteskap skaper spenninger

Publisert nesten 4 år siden - 539 visninger

Dersom Den katolske kirke utvider ordningen for annullering av ekteskap, vil det skape økumeniske spenninger og ødelegge fortiden for mange mennesker.

Da Pave Frans åpnet bispesynoden om familien sist søndag, formanet han alle deltakerne til å snakke fritt og åpent og til å si hva de egentlig mener. Etter halvannet år med den nye paven er forventningene til endringer i Den katolske kirkes lære om familien store i enkelte kretser. De vil nok også komme på sikt, men det vil skje med små skritt. Årets bispesynode skal følges av en ny om et år og er uansett bare rådgivende.

Én endring som sannsynligvis kommer, gjelder skilte og gjengifte katolikkers adgang til nattverden. Mange i kirken opplever kirkens lære som for streng. Diskusjonene har gått høyt, særlig i USA. Noen mener at læren om ekteskapet har som nødvendig konsekvens at de som gifter seg på nytt, nektes å gå til nattverd. Andre mener at man bør åpne opp slik at nattverd ikke framstår som en belønning for rett livsførsel. En sannsynlig mellomløsning er å forenkle og utvide ordningene for annullering av ekteskap. Ordningen er allerede mye brukt og innebærer at en kirkelig instans erklærer at tidligere ekteskap ikke er gyldig. Ektefellene får status som ugifte, kan gifte seg på nytt og fremdeles motta nattverd. 

Sentrale katolske ledere argumenterer nå for at prosessen bør kunne gjøres enklere og raskere og at kriteriene for annullering kan tolkes mer åpent. Noen tar til orde for at kirkerettens krav om at de som gifter seg må ta tilbørlig hensyn til «ekteskapets livslange karakter» betyr at et havarert ekteskap i seg selv er et argument for at det skal kunne erklæres ugyldig.

Forslaget er godt ment som en vei rundt kirkens absolutte motstand mot skilsmisse, men det er en dårlig løsning i saker der bare én av ektefellene ønsker annullering. De risikerer en kirkelig erklæring om at det samlivet de har vært i, kanskje fått og oppdratt barn i gjennom mange år, slett ikke var et ekteskap. De har i kirkens øyne vært samboere. For dem som holder ekteskapet høyt, er det en brutal erklæring, selv etter at samlivet er opphørt. Dette handler også om hvordan skilte forholder seg til fortiden. Kanskje var det mange gode år før samlivet raknet. Både kirken og samfunnet bør hjelpe folk til å leve med fortiden slik som den var. En skilsmisse bør ikke bety et kryss over et helt kapittel av livet. Annullering – på en annen måte enn skilsmisse – oppleves som nettopp det: «Du var ikke gift på ordentlig.».

Annullering av ekteskap har allerede skapt spenninger i Den katolske kirkes forhold til andre kirker. Lutheranere som har fått sitt ekteskap med en katolikk annullert, opplever dette som en kirkelig invadering i familiesfæren. For andre kirkers prester er det vanskelig å akseptere at deres vigsler mange år senere skal erklæres ugyldige når formålet kun er å omgå forbudet mot skilsmisse og åpne veien for at den ene parten gifter seg på nytt etter katolsk ordning.

Gå til innlegget

Frans-faktoren

Publisert over 4 år siden - 328 visninger

Er Frans-faktoren bare et spørsmål om symboler? Kommer det virkelige forandringer? Til det er svaret: Symboler er virkelige. Religion er symboler.

Hæ? Kardinal hvem? Sånn var de første reaksjonene da den nye paven viste seg på balkongen for snart et år siden. Journalister googlet febrilsk, og katolikker klødde seg i hodet. En Vatikan-kjenner tvitret: «Denne paven kommer til å gjøre lite av seg.» 

28. februar i fjor gikk pave Benedikt av. Ved å velge som etterfølger en som ikke hørte til i Vatikanets indre sirkler, stemte kardinalene for endring; ikke i kirkelære og dogmatikk, men en administrativ overhaling av kirkens sentrale administrasjon – kurien. Forandring var det bruk for. Pave Benedikts pontifikat ble rammet av en serie tabber: foredraget i Regensburg som provoserte mange muslimer, en ny sjanse for en holocaustfornektende biskop, og ikke minst en famlende og treg respons på overgrepsskandalene. Kardinalene mente at det trengtes noen utenfra til å rydde opp. Men har de fått mer enn de ba om? Frans er blitt en medieyndling. Han har vært forsidegutt i Rolling Stone og ble kåret til årets navn i Time. 

Symbolhandlinger. Der pave Benedikt, den tyske teologiprofessoren, uttrykte teologien i fotnoter, uttrykker Frans seg gjennom symbol-handlinger: Han lar den store pave-residensen stå ubrukt. På skjærtorsdag vasket han føttene til tolv innsatte i et ungdomsfengsel. Tidligere har fotvaskingen til minne om Jesus som vasket de tolv disiplenes føtter, foregått i Peterskirken. Den første symbolhandlingen var navnevalget. Ved å ta navn etter Frans av Assisi viste paven hva han mener er viktigst: omsorg for de utstøtte, for miljøet og arbeid for fred. 

En av nøklene til Frans’ suksess er at han ikke er Benedikt. Det er skapt en positiv fortelling rundt Frans, og alt han gjør tolkes i lys av den. Foreløpig er det hans store mulighet. Motsatt med Benedikt. Som mektig kardinal i kurien i over 20 år før han ble pave ble han kalt Vatikanets bulldogg. Søkelyset ble fra første dag satt på det som ikke lyktes. Da de hvite duene Frans slapp fra balkongen foran en stor folkemengde, ble angrepet av kråker, ble det til et budskap om fred. Hvis det samme hadde skjedd for Benedikt, ville overskriften vært «Paven sender duer i døden».

Overgrep. Mange av de tiltakene mot overgrep som Frans får ros for, stammer fra slutten av Benedikts tid. Men Benedikt og folkene rundt ham greide ikke å overbevise når de sa at hensynet til de overgrepsutsatte var viktigere enn å beskytte kirken. Oppgjøret med fortida vil måtte skje ved troverdige symbolhandlinger. Det som har skjedd, kan ikke gjøres ugjort. Med sitt blikk for symboler burde Frans være i stand til å ta det nødvendige oppgjøret som overgrepsskandalen krever og la ofrene få den oppreisningen de trenger slik at både de og kirken kan gå videre. Da står andre utfordringer i kø, særlig når det gjelder samlivsetikk.

Så spør noen: Er Frans-faktoren bare et spørsmål om symboler? Kommer det virkelige forandringer? Til det er svaret: Symboler er virkelige. Religion er symboler. Pavens verktøykasse består nesten ikke av annet. De som tror paven raskt vil kunngjøre endringer i kirkens lære om homofili, skilsmisse, kvinnelige prester eller prevensjon, vil bli skuffet. Paven har i praksis ikke makt til å gjøre det, og ikke ønsker han det heller.

Åpnere samtaler. Forandringer vil skje på en annen måte: Når Frans retter oppmerksomheten mot fattigdom og andre samfunnsutfordringer, gjør han de andre kontroversielle spørsmålene mindre viktige. Når han sier at kirken først og fremst må vise omsorg for de homofile, innebærer det verken aksept av homofilt samliv eller ny kirkelære. Men det gjør om på prioriteringene. Det blir mulig å snakke friere om de sakene som er vanskeligst for kirken, og åpnere samtaler vil føre til endringer på sikt.

Vi ser allerede at det er kommet et nytt samtaleklima. For et par uker siden publiserte de innflytelsesrike tyske biskopene sine svar på en rekke spørsmål Frans hadde sendt ut om samlivsspørsmål. Der sier de rett ut: Katolikker flest finner kirkens holdning til skilsmisse kald og virkelighetsfjern, og de bryr seg ikke om kirkens lære om homofili og prevensjon. Når biskoper tør å stille ærligere diagnoser, er det også mulig å vurdere andre medisiner enn den tradisjonelle: å terpe på den rette læren. Frans’ tanker om kirken gir mer rom for å prøve og feile. En amerikansk prest sukket lettet: «Det er litt som da jeg studerte i begynnelsen av 70-årene. Nå kan vi endelig drømme igjen!»

Grasrotkvinner. Frans’ lære om kirken og ydmykhet er et tveegget sverd når det gjelder kvinners rolle i kirken. Paven kommer ikke til åpne for kvinnelige prester. Noen spekulerer i at det er prinsipielt mulig å utnevne kardinaler som ikke er prester; altså at Frans kan utnevne kvinnelige kardinaler. Men det er også lite sannsynlig.

Frans’ melding til nye kardinaler har vært: Å være kardinal er ingen big deal. Kirkens virkelige liv er i menighetene, blant vanlige folk. Men der er kvinnene allerede ofte den drivende kraften. Når Frans sier han vil gi mer rom for kvinner i kirken, kan det være mer oppmerksomhet til grasrotkvinnene han har i tankene heller enn kvinner med kapper og høye hatter i Vatikanets korridorer.

Rydde. Hvor stor effekt har Frans-faktoren i Vatikanet? Det er for tidlig å si. Tiltrengt reform er på trappene i den såkalte Vatikan-banken, og hele kurien blir grundig gjennomgått. Paradoksalt nok har fattig-Frans hyret inn nesten alle de store multinasjonale konsulentselskapene til å rydde. Kanskje de vil vise seg som nødvendige allierte.

Frans-faktoren har flere paradokser. Når Frans snakker om de fattige og langer ut mot grisk kapitalisme, er innholdet det samme som Benedikt og Johannes Paul sa, men Frans (eller journalistene) får det til å høres nytt ut. 

Kardinalene stemte for forandring, men fikk de mer enn de ba om? Vatikan-kjennere rapporterer at mange kardinaler virker overraskende fornøyde. De forteller at Frans har gjort det mye morsommere å representere den katolske kirke. Det er mer stas å snakke med journalister og politikere når utgangspunktet er pavens suksesser og ikke tabbene. Det er gøy å lede en organisasjon der folk har forventninger og drømmer for framtida. Kanskje det er den sterkeste Frans-faktoren: Frans har gitt kirken fornyet tro på seg selv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28. FEBRAR 2014
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
No-platforming handler ikke om ytringsfrihet
rundt 2 timer siden / 369 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Skinne klart
rundt 3 timer siden / 960 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 3 timer siden / 1274 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Kirken: Best på tjenende lederskap
rundt 3 timer siden / 460 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 4 timer siden / 1883 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
No-platforming handler ikke om ytringsfrihet
rundt 5 timer siden / 369 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 5 timer siden / 3302 visninger
Rolf Kenneth Myhre kommenterte på
No-platforming handler ikke om ytringsfrihet
rundt 6 timer siden / 369 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Skinne klart
rundt 6 timer siden / 960 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 6 timer siden / 1274 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 7 timer siden / 3302 visninger
Nils-Petter Enstad kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 7 timer siden / 3302 visninger
Les flere