Vegard Bruun Wyller

Alder:
  RSS

Om Vegard Bruun

Professor, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo.

Overlege, Barne- og ungdomsklinikken, Akershus Universitetssykehus.

Følgere

Samvittighetsfriheten respekteres ikke av norske myndigheter når kristne fastleger sparkes fra jobben fordi de handler etter tradisjonell kristen moral. Det gir grunn til bekymring.

En polsk fastlege, Katarzyn­a Jachimowicz, ble nylig sagt opp fra sin stilling i Sauherad kommune fordi hun ikke vil sette inn spiral hos kvinnelige pasienter som måtte ønske dette.
Spiral kan hindre at en befruktet eggcelle fester seg i livmorveggen, noe som er ensbetydende med en provosert abort på et svært tidlig stadium i fosterutviklingen.

Jachimowicz mener at menneskelivet må vernes fra befuktningsøyeblikket, og at­ enhver form for provosert abort er i konflikt med hennes samvittighet og med kirkes lære.
Kommunen var informert om dette da hun ble ansatt. Opp­sigelsen kom etter et brev fra Helsetilsynet som slo fast at ­reservasjon mot spiralinnsettelse er i strid med Fastlegeforskriften.

Staten bestemmer. Dette skaper selvsagt et problem for Jachimowicz personlig, som har mistet jobben, for hennes mange fornøyde pasienter, som ber om å få sin fastlege tilbake igjen, og for kommunen, som sliter med rekrutteringsproblemer til kommunale legestillinger. Men enda viktigere er sakens prinsipielle sider.

Det har nok også myndighetene ment: Jachimowicz ble ikke sagt opp fordi hun skapte praktiske vanskeligheter, men fordi man ville fastholde prinsippet­ om at fastlegenes oppgaver ­bestemmes av staten.
Flertallet i befolkningen har ingen moralske betenkeligheter med spiral, og dette – hevder det samme flertallet – må alle fastleger rette seg etter. Hvis ikke får de finne seg noe annet å gjøre.

Moralsk kompass. Dette ­resonnementet kan virke ­legitimt ved første øyekast, men har flere problematiske sider:

For det første: Kan moralske spørsmål avgjøres ved flertallsbeslutninger på denne måten? Hva om staten vedtar en rett til aktiv dødshjelp? Eller en rett til å få utført mannlig omskjæring på fastlegekontoret? På disse to o­mrådene vil mange norske ­leger ha sterke moralske betenkeligheter. Er det da rimelig at staten tvinger dem til enten å overse sitt moralske kompass eller slutte i jobben?

For det andre: Er statens flertallsbaserte beslutninger den eneste relevante rettesnoren i et demokrati? Mange lokalsamfunn slår ring om sine «reservasjonsleger» – er det legitimt at denne lokale støtten blir overkjørt av storsamfunnets oppfatninger?

For det tredje: Bør ikke et flertall ta rimelig hensyn til et mindretall med avvikende verdi­oppfatninger? I et livssynshetero­gent samfunn vil vi i økende grad konfronteres med slike utfordringer. Jachimowicz sine moraloppfatninger er forbundet med hennes kulturelle bakgrunn; at hun tvinges til å slutte­ i jobben kan derfor sees som ­uttrykk for diskriminering av en kulturell minoritet.

Den svakeste part. For det fjerde: Resonnementet ­biter seg selv i halen – det er et godt ­eksempel på hva filosofien Hans Skjervheim kalte det liberale ­dilemma: Dersom Jachimowicz får fortsette som fastlege, har staten ansatt en person som gjennom sin moralske over­bevisning motarbeider statens liberale idealer om best mulig tilgang til prevensjonsmidler.

Dersom hun ikke får fortsette, er det staten selv som bryter med sine egne liberale idealer, fordi den da kan sies å være diskriminerende og intolerant. Det l­iberale dilemmaet kan ikke ­løses ved å late som om det ikke finnes. Men det kan hjelpe­ å avlive­ myten om en nøytral p­osisjon, altså at medisinsk virksomhet kan frikoples normative vurderinger. Flertallet av norske legers standpunkt til spiralinnsettelse er selvsagt ikke mer «nøytralt» enn standpunktet til vår polske kollega – det er bare annerledes.

For det femte: Bør ikke samfunnet verdsette moralsk integritet som et selvstendig gode? For kort tid siden uttalte en ­høringsgruppe i Legeforeningen fø­lgende: «Medisinsk praksis skal baseres på humanistiske verdier, med særlig ansvar for de svakeste. Det er viktig at helsepersonell har mot til å reagere mot handlinger som strider mot grunnleggende verdier, som for eksempel å ta liv, utføre helsetjenester som har til hensikt å skade […]».

Jachimowicz vil mene at det er nettopp dette hun har gjort: Den befruktede eggcellen er den svakeste part; dette livet må vernes mot skade fra en spiral. Flertallet deler ikke hennes grunnpremiss: At en befruktet eggcelle er et liv på linje med en født person. Likevel går det kanskje an å verdsette hennes moralske integritet som en selvstendig verdi?
En kjerneverdi. Disse innvendingene gjelder selvsagt ikke bare den konkrete saken – men alle spørsmål av liknende karakter. Derfor er samvittighetsfriheten en demokratisk kjerneverdi.

Dette erkjennes av Den europeiske menneskerettsdomstol, som i flere rettsavgjørelser har gitt prinsippet om samvittighetsfrihet forrang fremfor nasjonal lovgivning. Det var erkjent i opplysningstiden, der man med utgangspunkt i samvittighetsfriheten argumenterte mot kristen meningstvang og for retten til å tro at Gud ikke finnes.

Den moderne filosofen Jürgen Habermas – selverklært ateist – står i samme tradisjon når han hevder at det liberale samfunn må anerkjenne samvittighet og religiøse tradisjoner som fullt ut gyldige kilder for moralske oppfatninger. Det er en berikelse, ikke et problem, at enkeltpersoner har andre moralske kilder enn flertallet. En slik grunnholdning vil være i det liberale samfunns egen interesse.

Men samvittighetsfriheten­ ­respekteres ikke av norske myndigheter når kristne fast­leger sparkes fra jobben fordi de handler etter tradisjonell ­kristen ­moral. Det gir grunn til bekymring.

PUBLISERT I VÅRT LAND 23.4.2016

Gå til innlegget

Gud på sykehuset – elefanten i rommet

Publisert nesten 4 år siden

Det er ikke noe galt med teknologiske fremskritt i seg selv. Problemet oppstår når vekten blir ­ensidig, når vi kan snakke usjenert om pasientens kjønnsliv, men ikke om pasientens bønneliv.

I de fleste kulturer er det en sammenheng mellom ­religion og medisinsk praksis – helse og frelse er nært forbundet med hverandre. I den moderne, vestlige verden er denne­ sammenhengen brutt. Helsevesenets selvforståelse er blitt rent sekulær, med et sterkt fokus på naturvitenskap og tekno­logi. Det er selvsagt ikke noe galt med teknologiske fremskritt i seg selv.

Problemet oppstår når vektleggingen blir ensidig, når vi kan snakke usjenert om pasientens kjønnsliv, men ikke om pasientens bønneliv. Omsorg for hele mennesket forutsetter at helsevesenet også er i stand til å forholde seg til pasientens livssyn. Nå flykter vi fra denne dimensjonen – Gud er blitt en elefant i rommet. Dette gjør oss til dårligere helsearbeidere, av mange grunner.

Grunnleggende. For det første fordi livssyn er et grunnleggende trekk ved mennesket. Vi søker alle etter mening og hensikt i tilværelsen: Vi kan tro på ingen, én eller mange guder, men vi kan ikke unngå selve fenomenet tro – vi kan ikke rømme fra spørsmålet om Guds eksistens. Dette blir selvsagt spesielt tydelig når livet går mot slutten.

Tekniske innretninger er ofte en velsignelse for lindrende­ ­behandling, men kan likevel ­aldri svare på menneskets spørsmål om hvorfor: Hvorfor ble jeg født, hvorfor må jeg dø, og hvilken hensikt hadde mitt liv?

Disse spørsmålene er allmennmenneskelige – de stilles av både hedninger og troende – og er tett vevd sammen med biomedisinske problemstillinger (som for eksempel prognose). Slike spørsmål kan derfor ikke uten videre «delegeres» til en ­sykehusprest; også helsearbeidere må kunne møte disse spørsmålene på en adekvat måte.

For det andre kan åndelighet ha direkte konsekvenser for sykdom og helse. De fleste studier antyder at religiøs tro/praksis har positive virkninger på både mental og kroppslig helse; de ­underliggende mekanismene kan være psykologiske (bedre evne til å mestre stress), sosiale (sterke nettverk i religiøse grupperinger) og atferdsmessige (mindre risikoatferd).
Samtidig kan bestemte religiøse overbevisninger også ha negative helseeffekter, som for eksempel når visse sekter oppfordrer foreldre til syke barn å prioritere «spirituell» fremfor biomedisinsk behandling.

Verdivalg. For det tredje ­påvirker livssyn sentrale verdi­valg. Det gjelder pasientenes og pårørendes valg. Studier av kreftpasienter viser for eksempel at deres mening om livsforlengende behandling i livets sluttfase­ er forbundet med ­deres holdning til religiøse spørsmål. Og det gjelder selvsagt også helse­arbeiderens valg – hva vi selv tror på, kan påvirke viktige sider ved vår praksis. Våre kollegiale diskusjoner om abort, ­reservasjonsrett, dødshjelp og omskjæring er åpenbare eksempler, men vel så viktig er kanskje de mindre gjennomsiktige verdivalgene, som våre beslutninger om behandling av svært gamle pasienter.

For det fjerde får livssynsspørsmål økt betydning i et multi­kulturelt samfunn. ­Migranter fra andre kulturer er ofte fremmede for det norske helsevesenets ensidig sekulære fokus; katolikker er vant til krusifiks over sykesengene­, og for mange muslimer kan det fortone seg absurd å betrakte helse og sykdom som frikoplet fra religionen. Helsearbeidere som ikke deler disse oppfatningene, har like fullt en forpliktelse til møte dem med kunnskap og innlevelse­ – det burde være en del av vår profesjonelle kompetanse.

Korrektiv. For det femte kan økt vektlegging av den åndelige­ dimensjonen ved mennesket være et viktig og nødvendig korrektiv til den dominerende ideologien i moderne helsetjenester. Religion er bærer av ­verdier som relasjoner, barmhjertighet, menneskeverd og håp. Disse verdiene­ er mangelvare i et helsevesen som i økende grad har gjort det en tidligere helseminister anbefalte – å organisere seg etter mønster av Toyotas bilproduksjon. Vi «produserer» helse, ventelister er blitt «ordrereserve­» og sykehusene bygges slik at pasientene kan samlebånd­behandles.

For noen pasientgrupper er ikke dette så alarmerende – dersom jeg ryker korsbåndet har jeg ­intet imot at denne «maskinfeilen» ­repareres på rask og effektiv måte.

De svakeste. Men for de svakeste blant oss, som skrøpelige gamle, har en slik ideologi svært negative konsekvenser. Når livet går mot slutten og alle kroppsfunksjoner svekkes, blir vi konfrontert med eksistensielle utfordringer som tap av sosial tilhørighet, tap av egenverd og frykt for å bli avhengig av andre. Da er «samlebåndsideologien» høyst utilstrekkelig. Vi trenger først og fremst relasjoner, barmhjertighet, menneskeverd og håp.

Religion og livssyn burde derfor ha en sentral plass i et moderne­ helsevesen, ikke som et forkynnende eller ensrettende element, men for å sikre at allmennmenneskelige, humanistiske verdier blir ivaretatt. Det er verd å merke seg at den ateistiske filosofen Jürgen Habermas nettopp verdsetter religionenes funksjon i så måte, og advarer det moderne, sekulære samfunnet mot en utvikling der religion­ene marginaliseres.

På høy tid. Jeg oppsummerer: Det er på mange plan en sterk sammenheng mellom livssynsspørsmål og medisinsk virksomhet. Internasjonalt er det økende bevissthet om dette, og mange universiteter gir nå medisinstudentene omfattende teoretisk og praktisk skolering i hvordan religiøsitet og åndelighet kan og bør berøres i lege-pasient-forholdet.

Og folk flest synes å etterspørre­ denne kompetansen: I en studie gjennomført av Benedicte Ingstad og Per Fugelli var norske ­pasienter overveiende positive til at livssynsspørsmål blir ivaretatt av helsearbeidere. Studie-
deltakerne fremhevet blant annet­ at åndelighet kan gi følelse av sammenheng og forutsigbarhet, gjøre det lettere å akseptere skjebnen, fremme gode sosiale nettverk, gi mer å leve for og stimulere placebo­­effekten.

Det er på høy tid at norsk helse-
vesen tar dette på alvor. Helsearbeidere må ikke bare kunne identifisere sykdomsprosessene­ i organene. Vi må også kunne identifisere Gud i rommet.

Først publisert som kronikk i Vårt Land 7. mars 2016

Gå til innlegget

Prioriteringsutvalget bidrar til den udemokratiske prosessen med å fjerne makt fra demokratisk kontroll. Enda verre er umoralen.

Hvem skal få behandling i helsevesenet? Hvem skal ikke få? Prioriteringsutvalget skulle vurdere dagens og fremtidens prioriteringsutfordringer. Utvalgets innstiling ble presentert sist onsdag (NOU 2014:12). Forslagene er både udemokratiske - fordi man overfører makt fra politikk til byråkrati, og umoralske - fordi man setter svake grupper opp mot hverandre.

Prioritering av samfunnets ressurser er kjernen i all politikk. Vi velger representanter til å foreta denne prioriteringen på våre alles vegne, og hvis vi er uenige i det de gjør, bytter vi dem ut ved neste valg. Slik er idealet. I virkeligheten blir stadig flere prioriteringer overført fra politikken til byråkratiet, slik Maktutredningen dokumenterte for noen år siden. Dermed tømmes politikken for mening, samtidig som den reelle makten fjernes fra demokratisk kontroll.           Prioriteringsutvalgets forslag bidrar til denne udemokratiske prosessen: 

·       Utvalget overser det viktigste prioriteringsspørsmålet, nemlig mellom helsesektoren og alt annet. Man formulerer seg som om helsebudsjettet har en fasttømret, naturgitt størrelse. Det er selvsagt en misforståelse. Politikerne velger størrelsen på helsebudsjettet; politikerne velger for eksempel å bygge veier fremfor sykehus. Kort sagt: politikerne velger hvor mye prioritering som må foregå internt i helsesektoren. Dersom budsjettene øker, bortfaller mye av prioriteringsbehovet.

·       Utvalget nører opp under en myte – at ressursbruken på helse er spesielt stor i Norge, og at prioritering derfor uansett er nødvendig. Det er galt. Norge bruker en mindre andel av brutto nasjonalprodukt på helse enn de fleste andre vestlige land. Det offentliges utgifter til medisinbruk er omtrent halvparten av gjennomsnittet i OECD-landene. Sengetallet i norske sykehus er svært lavt.

·       Utvalget gir inntrykk av at prioritering er noe som kan baseres på regnestykker. «Riktig prioritering er helt avgjørende», skriver de, og avslører en underlig oppfatning av prioriteringens vesen. For det handler nettopp ikke om å finne riktig svar, men om å foreta verdivalg. Det handler ikke om matematikk, men om politikk.

·       Utvalget skriver at prosedyrene for prioritering bør «binde beslutningstakeren til masten». Dette er underlig lesning i jubileumsåret for 1814. Utvalget synes å mene at politikerne skal abdisere fra det som er deres oppgave. Samtidig presenterer utvalget en rekke forslag for å styrke den byråkratiske kontrollen over prioriteringsprosessene.

 

Enda mer bekymringsfull er umoralen. Den er neppe tilsiktet – utvalget har sikkert hatt de beste hensikter. Men det gjør ikke saken bedre:

·       Utvalget foreslår å tallfeste livets verdi - på en skala fra 0 til 1. Dette er nødvendig for å beregne «helsetapet» ved ulike sykdommer, noe som i følge utvalget er et sentralt prioriteringskriterium. Men man spør ikke den enkelte pasienten – tallfestingen baseres på store befolkningsundersøkelser, slik at det i praksis blir flertallet som bestemmer hvor stort «verditap» det er å leve med gikt, hjertesvikt eller demens.

·       Utvalget foreslår at alder – indirekte – skal ha betydning for prioritering. For jo eldre man blir, desto større er selvsagt sjansen for å dø – og i høy alder taper man etter utvalgets oppfatning ikke så mange «gode leveår» dersom man pådrar seg en alvorlig sykdom. Denne tanken er kynisk og aldersdiskriminerende: Tenk for eksempel på en 80-åring med kronisk lungesykdom, vonde knær og lett demens – og dermed lav tallfestet livskvalitet. Dersom han får en komplikasjon til sin lungesykdom kan han få effektiv og enkel behandling på sykehus – men regnestykkene vil vise at han ikke har noen «gode leveår» igjen, og dermed heller ingen gode leveår å tape, og slik havner han bakerst i køen.

 

Utvalget begrunner sine forslag med hensynet til de svakeste. Det fremstår verdensfjernt. For er ikke nettopp skrøpelige eldre de aller svakeste blant oss? Forslagene innebærer i virkeligheten å sette svake grupper opp mot hverandre, og er en oppskrift på større klasseskiller i helsetjenesten. En pengesterk pensjonist som får beskjed om at hans kreftsykdom ikke gir ham tilstrekkelig «helsetap» til å bli prioritert, blir ikke sittende med hendene i fanget, men kjøper seg nødvendig helsehjelp på det internasjonale markedet. En minstepensjonist har ikke denne muligheten.

En annen underliggende begrunnelse er hensynet til rettferdig fordeling. Her ligger mye av forklaringen på prioriteringsutvalgets avsporing. For i iveren etter å oppnå rettferdighet er man blitt moralsk enøyd. Utvalget har tilsynelatende ingen problemer med at syke personer ikke får behandling; problemet er at mangelen på behandling ikke er systematisert og underlagt byråkratisk kontroll. Man er lite bekymret for at noen vil lide og dø som følge av nedprioritering; bekymringen knytter seg til hvorvidt lidelse og død er rettferdig fordelt.

 Dette er en grunnleggende misforståelse, så la meg avslutningsvis minne om følgende: Det egentlige moralske problemet er at 84 år gamle Helga med brukket lårhals venter to døgn på operasjon (i korridoren!), pådrar seg lungebetennelse og utskrives alt for tidlig til et utilstrekkelig kommunalt tilbud, samtidig som vi andre vurderer å kjøpe enda en flatskjerm-TV. Det egentlige moralske problemet er at 47 år gamle Kristine med brystkreft ikke får behandling som kunne gitt henne noen ekstra måneder sammen med mann og barn, samtidig som politikerne bevilger millioner til OL-planlegging. Det egentlige moralske problemet er at 21 år gamle Hans med bipolar lidelse og rusavhengighet ikke får plass på psykiatrisk institusjon, mens byråkratiet og helseforvaltningen får stadig flere stillingshjemler.

           Her kunne prioriteringsutvalget gitt et positivt bidrag. I stedet er de selv blitt en del av problemet.

 FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 17.11.2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1594 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1188 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1152 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 875 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 788 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere