Nelly bjerketvedt

Den som tier, samtykker.

Det er et ordtak med mye sannhet i seg, også når det gjelder problemstillingen bruk av surrogatmødre for at sterile (barnløse) par kan få ønsket sitt om barn oppfylt.

Jeg holdt på å skrive "debatten om bruk av surrogatmødre", men det stemmer jo ikke. Det er ingen offentlig debatt om dette! Det er tausheten som råder, selv om problemstillingen lenge har stått på dørstokken og banket på!

Helt siden den nye ekteskapsloven ble rushet gjennom, har det ligget i kortene at neste skritt blir at homofile par vil ha den samme muligheten til å få hjelp til å få barn, om enn med en annen metode; surrogatmødre! Det er en logisk videreføring av påstanden om diskriminering av voksne som ikke får sine ønsker og behov oppfylt, og som ga lesbiske par rett til tilbud om donorsæd.

Vi ser nå at stadig flere par drar utenlands for å benytte seg av surrogatmødre.

Selv om det blir fremhevet at norsk lov ikke tillater dette, så er det bemerkelsesverdig at vi ikke har fått en sterk og grundig debatt om selve problemstillingen?!

At norsk lov ikke tillater det (nå..); skal det være en sovepute for oss? Lovverket kan endres raskt og radikalt. Det vet vi.

Jeg ber innstendig om at våkne samfunnsborgere på alle plan våkner NÅ og er seg sitt samfunnsansvar bevisst! Hva tenker dere, mener dere om dette? Si det høyt! Hva slags samfunn skal vi ha? Skal vi tillate bruk av surrogatmødre i Norge?

Jeg frykter at mange kvier seg for å snakke høyt om dette, av samme grunn som at mange tier når det gjelder spørsmålet om bruk av donorsæd. Blir det for nærgående? Røper det at vi har sovet i timen tidligere?

Den som tier nå, samtykker i morgendagens legalisering av surrogatmødre - også i Norge. Det er min påstand.

"Vi ønsker oss barn, men kan ikke få det siden vi som par er sterile. Lovverk og adopsjonsregler stopper oss i å adoptere et barn, så hva gjør vi da? Jo, vi går til et byrå som tilbyr egg, og velger ut en tilnærmet perfekt kvinne som eggdonor. Så går vi videre og finner en annen kvinne som er villig til, mot klekkelig betaling, å bære fram barnet som blir unnfanget - for så å gi barnet til oss etter fødselen. "

Det voksne paret får det de ønsker seg. Et barn.

Barnet får ikke det mest naturlige i verden; sin biologiske mor. Barnet får aldri bli kjent med kvinnen som bar det i sin kropp gjennom ni måneder. Bevegelsene og stemmen barnet hører, blir brått borte når barnet gis bort til det paret som har bestilt det.

Det er åpenbart at mange mennesker mangler evnen til etisk og moralsk refleksjon, ikke har en våken og godt fungerende samvittighet.

Det verste av alt er allikevel at vi som samfunn ikke sier klart nei til en slik utnytting av barn og kvinner, at vi ikke makter å stoppe dem som mangler evnen til berettighet skyldfølelse og skam i å gjennomføre sine egoistiske og hensynsløse valg.

Så du intervjuet med den svenske skuespilleren Michael Nyquist på NRK lørdag kveld?

Michael Nyquist ble adoptert bort som ettåring, etter å ha blitt satt på barnehjem som spedbarn. Han har skrevet en bok om sin "reise" for å finne sine biologiske røtter; sin mor og sin far. Det var gripende å høre om hvordan han, etter å ha funnet og møtt sin italienske far, kjente igjen seg selv i sin pappa.

Vi har debattert dette med kunstig befruktning ved hjelp av sæddonor, og noen mener at det viktigste er at barnet får gode omsorgspersoner (sosiale foreldre) og kjærlighet. Er dette SANT? Hvorfor er det da så viktig for adopterte barn å finne sine biologiske foreldre? Kan det ha med IDENTITET å gjøre? Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra?

Michael Nyquist er en av mange som har gjort denne reisen, å søke sitt opphav, sine biologiske foreldre. Også for ham var denne reisen avgjørende for hans selvbilde og selvfølelse. Hvorfor skal vi med loven i hånd tillate at enda flere barn må vokse opp uten en klar identitet, uten kontakt med sitt opphav? For meg er det åpenbart at det å planlegge dette for en annen person, er en alvorlig krenkelse.

Jeg lurer på om dere som tar så lett på det å tillate at barn "avles" med sæddonor, så programmet? Og i så fall, hvilke tanker dere gjør dere når dere hører mennesker fortelle om sin søken etter sitt opphav?

For å bestemme hva som er rett, må vi vite hva som er sant. Er det sant at omsorg og kjærlighet er viktigere enn identitet; hvem er jeg, hvor kommer jeg fra?

"Av fulle folk og fra barn hører man sannheten", sier et ordtak.

Jeg vet ikke hvorvidt det stemmer så godt med tanke på fulle folk.., men at barn ofte treffer spikeren på hodet med sine uttalelser, er en kjent sak.

En bekjent av meg fikk nylig en datter. Familie og venner har vært på besøk, både på sykehuset og hjemme, for å hilse på det lille vidunderet. Ei jente på fem år fikk holde vesla på fanget og satt og studerte henne nøye. Så spurte hun moren til babyen; hvor er pappa`n hen?

Et enkelt og naturlig spørsmål fra et lite barn. Hvor er pappa`n til dette lille nyfødte barnet?

Det var ikke så enkelt å svare på spørsmålet i dette tilfellet. For pappa`n er fraværerende. Han er et nummer i en sædbank i utlandet. Anonym. Uten et ansikt som den lille kan speile seg i, eller bli kjent med.

Kvinnen som nylig har blitt mor, har ønsket seg barn lenge, men har ikke hatt noen partner eller ektefelle i livet sitt. Så hun valgte denne løsningen for å bli mor. Hun har fått ønsket sitt om et barn oppfylt. Men den dagen hennes lille datter spør hvor pappa`n er, vil moren aldri kunne gi et svar som kan stille barnets savn.

Vi har diskutert her på Verdidebatt temaet sæddonasjon, og jeg ønsker ikke å sette i gang en ny debatt om dette. Snarere spørre om barnets spørsmål "hvor er pappa`n?" ikke sier mer enn tusen voksne ord om dette temaet?

Hvem er Jesus, mannen fra Nasareth?

Preben Aavitsland, en helsebyråkrat i Folkehelseinstituttet, skaper bølger på Twitter med sine uttalelser. Han sammenligner blant annet Jesus med Stalin, og peker på at Jesus var veldig tydelig på at "enten er du med meg, eller mot meg". Enten må du være kristen, eller så blir du dømt. Dette synes Preben Aavitsland er det problematiske med kristendommen.

Så går han i det samme "baret" som mange andre, og uttaler at "det er mye som tyder på at han (Jesus) var en snill fyr".. En logisk kortslutning? Kan Jesus både være en "stalinist" og en "snill fyr"?

Etter å ha lest mye i Bibelen, kan jeg ikke forstå at mange mennesker kan ha et positivt syn på Jesus - uten å ta ham fullt ut på alvor. Mange sier at de ser på ham som en "stor" og klok mann, en radikal og flott person, en profet, en mann som gjorde mye godt, - men.. de tror ikke at han var Guds sønn.

Nei vel? Hvis Jesus ikke var Messias, Guds sønn, vår Frelser og Herre. Hvem var han da?

Det er dette han forkynte og som NT proklamerer ham som!

Hvis han ikke er det han selv utga seg for å være? Da må han jo være en av verdenshistoriens største bedragere og forførere? En person som fikk mennesker til å forlate alt og følge ham, ja gi livet sitt for hans skyld? I beste fall må han ha vært psykisk og mentalt i ubalanse..

Hvem er Jesus, mannen fra Nasareth?

Var han en løgner, en bedrager, en psykisk ustabil person?

Snakket han sant om seg selv? Gir NT et riktig bilde av ham? Hva blir konsekvensen for deg og meg i så fall? Da er det vel ingen annen mulig konklusjon enn at vi "enten er med ham, eller mot ham"?

Hvem er Jesus for deg?

Hva om huset eller leiligheten din brant ned til grunnen i natt og du ikke fikk reddet ut noe?

Hva ville du savnet? Hvorfor ville du savnet det? Kunne du leve videre uten dette? Kunne det erstattes? Hva måtte du erstatte? Hva ville du erstattet?

Jeg tror at de aller fleste av oss kunne ha nytte av en slik tanke-øvelse, en mental vareopptelling av vårt materielle "hus" (liv). 

Jeg har det meste av livet vært fascinert av tanken om at "eier du mer enn tre ting, eier tingene deg..". Det ligger en frihet gjemt i det å ikke eie mye, i det å ikke ha overflod.

Se for deg munken med sine tre eiendeler; kappen, staven og tigger-bøssen. Munken er utvilsomt fattig på materiell velstand. Men han har og en frihet som vi bare kan forsøke å forestille oss, eller drømme om.

Det du eier er du opptatt av, må du ta vare på, bruker du tid og penger på, er du bekymret for å miste..

Det du eier opptar en plass i din bevissthet, har hver sin bit av din tilværelse, enten det er klærne du går i, alle pyntetingene, servicet du arvet etter mormor, musikksamlingen, alle bøkene, bilen eller hytta.

Det du eier, gir du tid, krefter, følelser, oppmerksomhet. Også din kjærlighet?

Det å foreta en mental vareopptelling av ditt materielle "hus", gir deg mulighet til å gjøre forandringer. Små skritt kan få viktige følger i livet ditt! En mental opptelling kan føre til en praktisk opprydding, der du bevisst velger ut hva du trenger, hva du vil ta vare på, hva du kan gi bort eller selge.

En slik prosess vil gjøre noe med deg, utover det praktiske og mentale her & nå!

Har du noen gang telt opp alle dine små og store eiendeler? De tar sin fysiske og psykologiske plass i din tilværelse. Du kan ikke bo hvor som helst, kan du vel? En liten leilighet blir for smått, når denne digre er overfyllt. En leilighet blir for liten, om du har et stort hus fyllt til randen. Selv om.. det kunne vært godt å sluppet kostnadene og bekymringene med denne digre leiligheten, dette store huset..

Hva koster din materielle velstand deg? Hvor mange timer må du arbeide for å kunne anskaffe deg en ny sofa, nye klær, en ny bil, nye gardiner, nye pynteting, nye bøker, ny musikk.. noe nytt?

Hva koster alle dine ting deg? Hvor mange timer må du arbeide for å ha plass til dem, vedlikeholde dem, lagre dem?

Alt nytt blir gammelt. Veldig raskt. Så er det på`n igjen..

Om alt du eier brenner ned i natt? Hva ville du velge å erstatte? Hva ville du arbeide for å skaffe deg på nytt? Ville du valgt annerledes? Valgt friheten i en annen måte å leve på?

Jeg ser at det er sjelden her på Verdidebatt at "øverste hold" i Kirka benytter anledningen til å uttale seg om saker som debatteres? Heller ikke når noen stiller konkrete spørsmål adressert til "øverste hold" kommer det svar. Er det noe jeg har misforstått mht dette forum; er det en stilltiende regel om at biskoper og andre ledere ikke skal uttale seg her? Eller er forklaringen enkelt og greit den at de ikke er på nett..??

Dette gjelder for øvrig også Krf, som jeg for min del stadig har sendt "forespørsler" til.

Den enfoldige spør mer enn ti vise kan svare, heter det. Jeg tror ikke de vise ikke makter å svare, men mer om de ønsker og vil svare fotfolket som surrer rundt her inne på Verdidebatt..?

Hvis noen skulle være pålogget og leser dette, så ligger det i alle fall noen spørsmål og venter.. under blant annet temaet assistert befruktning.

Jeg lever i håpet om at noen fra "øverste hold" gløtter ned til oss.. :)

Jeg har ofte lurt på hva det gjør med et ekteskap at paret har fått et barn eller flere ved assistanse fra en tredje part; en annen mann? Hvordan virker det inn på forholdet mellom mann og kvinne at kvinnen har blitt gravid med hjelp fra en sæddonor?

Kvinnen blir barnets mor fullt ut; biologisk, sosialt og juridisk.

Mannen blir far til barnet sosialt og juridisk, men han vet godt at det ikke er hans gener, hans "blod" som lever videre i barnet de har "sammen".

Hva føler og tenker mannen om dette? Og kvinnen, hvordan påvirker det hennes relasjon til sin ektefelle?

Det kan godt være at for noen, så får ikke valget om å benytte seg av en annen manns sæd noen særlig merkbare konsekvenser eller er noe paret er seg særlig bevist videre i samlivet.

Allikevel.. tror jeg at de fleste menn har sine tanker, kjenner på følelser rundt dette, som ikke bare er positive, ikke utelukkende enkle å forholde seg til.

Det ekteparet som får barn "sammen" ved assistanse fra en sæddonor blir ikke likestilte som foreldre. Mannen blir underlegen kvinnen i forhold til barnet/barna, ja ikke bare han, men også hans slekt vet at de ikke er barnets biologiske slekt og røtter.

Tar jeg feil, eller kan det å få barn ved hjelp av en tredje part, skade forholdet mellom ektefeller, mellom mann og kvinne? Og ikke minst; hva gjør det med mannen, på dypet...?

Leo Sand skrev et innlegg i høst, med tittelen "Krf og assistert befruktning". Etter hva jeg kan se, fikk han ingen kommentarer eller svar på innlegget sitt?

I det siste har "vi" diskutert temaet sædbanker/sæddonor her på Verdidebatt, og flere har (med rette) påpekt dobbeltmoralen i det at man protesterer mot at lesbiske kan få barn ved hjelp fra sæddonor, mens det har vært taust omkring det faktum at heterofile par har benyttet seg av den sammen muligheten i mange år forut for "ny felles ekteskapslovgivning".

Jeg har alltid vært prinsipielt mot slik kunstig befruktning, enten paret er hetero- eller homofilt, og er enig i at det lukter av dobbeltmoral - eller i det minste av en lite bevisst holdning til dette temaet?

Men, for å komme til saken: Er det håp om at noen fra Krf kan konkretisere hva partiet mener om assistert befruktning? Jeg ønsker meg også svar fra øverste hold i Kirka på samme spørsmål.. og lever i håpet om at noen vil bryte sin komfortable taushet og SVARE?!

Les Leo Sands innlegg - og kom på banen! :)

All you need is love!

Love is all you need...

Jeg har fått mange kommentarer på innlegget "Trenger vi Far?" og det har forsåvidt vært mye av den samme debatten under Kristian Kahrs innlegg "Legg ned sædbankene". Noe av det som går igjen i diskusjonen rundt assistert befruktning ved sæddonor er.. 1) påstander om at undertegnede mener at lesbiske og homofile ikke kan tilby barn en god oppvekst, og 2) barn trenger ikke først og fremst en far, men at det er ønsket og elsket.

For å presisere fra starten av, jeg tviler IKKE på homofile og lesbiske menneskers evne til å gi et barn omsorg og gode oppvekstkår på flere plan. Det er ikke det denne debatten handler om, slik jeg ser det. Jeg er derimot opptatt av barnets behov, barnets rettigheter - og mener at det å planlegge et barns liv og oppvekst UTEN en tilstedeværende Far, det er å diskriminere og krenke barnet! Noen mener at det er å nedvurdere og diskriminere lesbiske om de ikke skal få muligheten til å få barn "sammen". Da lurer jeg å hvorfor det er mindre vesentlig å diskriminere barnet ved å i utgangspunktet ta fra det noe så fundamentalt som sin egen Far? I tillegg kommer det faktum at for å diskriminere noen, må de i utgangspunktet stille likt med dem de sammenlignes med. Et lesbiskt par er og blir sterile (som par), i motsetning til heterofile par.

I dag, i 2010, diskuterer vi hvorvidt barn trenger en far, sin far, i oppveksten.

Jeg frykter at vi om en tid også vil diskutere hvorvidt barnet trenger sin mor; om vi ikke bør tillate surrogatmødre for dem som ønsker det?

Sterile par (heterofile som lesbiske) kan få barn "sammen" ved assistanse fra en  sæddonor. I begge tilfellene velges den biologiske far bort fra barnets oppvekst; betydningen av far og hans slekt for barnet er mindre viktig enn ønsket om å få et barn for de voksne.

Hvorfor skal homofile nektes den samme muligheten, til å få et barn "sammen"?

Far (hverken biologisk eller sosial) er ikke viktig for barnet lenger, slik norsk lov nå legger opp til.

Mor er kanskje heller ikke så viktig når alt kommer til alt?

Barnet trenger ikke Fars kjærlighet.

Barnet trenger ikke Mors kjærlighet.

Det trenger bare Kjærlighet..

Kjærlighet

... Hva er det sett fra barnets ståsted?

Kjærlighet

... Hva vil disse barna i framtida tenke om oss som samfunn; vi som valgte bort Far, valgte bort Mor?

Var det Kjærlighet?

Jeg tviler i så fall sterkt på om barnet trenger denne Kjærligheten!

Som et lite apropos til innlegg om dommedag & det å dømme...

Bibelen forteller oss at det er Jesus Kristus som skal dømme verden; nasjoner og enkeltmennesker.

Det er dette som gir grunn til å snakke om endetid og dom med ydmykhet, og som gir håp!

Jesus er gitt all makt i himmel og på jord. Han er den eneste som kan dømme med rettferdighet, og den eneste som kan tilgi, ettergi vår skyld, fordi han har slettet ut gjeldsbrevet der våre navn stod skrevet.

Det er Jesus som skal dømme verden, og han vil gjøre det med sannhet og rettferdighet.

Dom over ondskap og undertrykkelse, løgn og svik.. over synd, er avgjørende for å få verden på rett kjøl igjen. Oppgjør og dom er nødvendig for å rense og lege det som har blitt ødelagt og fordervet i og mellom mennesker.

Evangeliet er kraftløst uten forkynnelsen om synd og dom. Jesus er ingen Politimester Bastian, men vår suverene Frelser og Herre. Han har lovet at han en dag kommer tilbake, synlig for alle, for å holde dom. Det gir grunn til håp!

Kirka svikter verden, svikter dem som lever i nød, fattigdom og undertrykkelse, de som er ofre for andres egoisme og ondskap, om den ikke forkynner dom over synd, dom over en verden som snur ryggen til Gud og innsetter seg selv i Guds sted.

Det å forkynne dom er ikke å undertrykke eller knuge oss ned. Det er en del av redningsoperasjonen, for å frigjøre og reise opp mennesker som blir holdt nede i synd og av synd.

Uten Guds rettferdige dom, intet håp for en fallen verden, for våre individuelle liv.

Med Jesus som dommer har vi håp!

Et barn har alltid en biologisk far og en ditto farsslekt, enten barnet kjenner sin far eller ikke, enten det vokser opp med ham eller ei.

Et barn har som regel en sosial og juridisk far, som det lærer å kjenne gjennom oppeksten.

Med ny felles ekteskapslov vil vi ta fra mange barn både sin biologiske, sosiale og juridiske far.

Et barn har ikke lenger rett til en far i livet sitt.

Det holder med to mødre..

Men far er der, som en skygge i bakgrunnen. Far, og hans slekt; barnets slekt.

Når barnet er 18 år har det mulighet til å finne ut hvem han er, og kanskje bli kjent med ham? Kanskje bli kjent med sine besteforeldre og andre slektninger også? Hva vil det voksne "barnet" tenke om oss, som samfunn og enkeltindivid - når det ser tilbake på sin far-løse barndom og oppvekst?

Et barn har ikke lenger rett til en far i oppveksten sin.

Betyr det at barnet ikke lenger har behov for en far?

Hvilken forskning og menneskelig erfaring kan underbygge at vi med viten og vilje utsetter barn for et slikt sosialt eksperiment; å velge bort far fra deres liv?

Det vil si, helt eliminere ham kan vi ikke. Han finnes der, som en skygge, som en lengsel, som et savn.

Far er i barnets bevissthet, anonym eller ikke.

Jeg er forholdsvis ny her på Verdidebatt, og det er noe som forundrer meg. Hvorfor er det ikke et krav at alle må stå fram med navn (kunne identifiseres)?

Når jeg vil ha inn et avisinnlegg i våre lokale aviser, kreves det at jeg oppgir navn.

Burde ikke det samme gjelde for debattanter her på Verdidebatt?

Noe av grunnen til at jeg mener at alle bør kunne identifiseres, er at jeg opplever at debatten noen ganger blir usaklig, med ufine "sleivspark" og personangrep. Dette kan gi aktuelle og gode debattanter mindre lyst til å delta, noe som vil være et savn og som på sikt kan ødelegge for forumet som sådann.

Men som sagt; hvorfor tillater Vårt Land at debattanter kan få være anonyme?

Hvem blir diskriminert som følge av vår nye Felles ekteskapslov?

Vår "gamle" ekteskapslovgivning var fundert på en verdensvid ekteskapstradisjon, og var logisk ut fra biologi, alminnelig rettstenkning og internasjonale konvensjoner. Noe av det fundamentale var å sikre barnets rettigheter i det inngåtte ekteskapet.

Barn har behov for å kjenne og å få omsorg fra sine biologiske foreldre. De har også behov for å kjenne sin biologiske slekt for øvrig. Barn trenger biologiske, sosiale og juridiske foreldre. Dette har vi som nasjon godkjent, ved å ratifisere FNs Barnekonvensjon.

Ekteskap, slik det til alle tider og over hele verden er kjent som, er en inngått avtale (pakt) mellom to mennesker som kan få barn sammen.

Reformistene av våre ekteskapslovgivning skrek høyt om at homofile var diskriminert med sin partnerskapslov. De brukte krenkede og sårede følelser som argument i kampen for å "likestille" homofile med heterofile.

Men, for å bli diskriminert, må man i utgangspunktet være likestilte/ha like forutsetninger med dem man mener seg diskriminert av eller i forhold til.  

Et homofilt par kan ikke få barn sammen. Det er et biologisk faktum som verken konservative kristne eller andre har funnet på for å undertrykke dem med en annen seksuell legning enn den heterofile.

Et homofilt par kan danne sin form for samliv, men det vil ikke kunne inkludere et felles biologisk barn. Derfor blir det å likestille homofile og heterofile samliv feilaktig. Begrepet "Felles ekteskapslov" røper jo også at slik forholder det seg. Vi har fått en lov som dekker både heterofile og homofile samliv - med de biologiske forskjellene som ligger der.

Reformistene vant fram. De klarte å flytte fokus ved å framholde homofile som diskriminerte og ofre for krenkelse og undertrykking. Men hvem er det som virkelig blir diskriminert som følge av reformistenes konstruerte nye "ekteskap"? Hvem blir ofret på "likestillingens" alter?

Barnet har mistet retten til å kjenne og å få omsorg fra sin biologiske far. Det vil ikke kunne bli kjent med sin far og hans slekt i oppveksten, og om det blir sykt og får behov for en biologisk donor av blod el.a. på farssiden, hva da? Barnet har blitt fratatt sin far både biologisk, sosialt og juridisk. Det har mistet alle sine rettigheter i forhold til sin far. Det har ingen far og heller ingen farsslekt.

Barnet trues i framtiden også med å miste retten til å kjenne og å få omsorg fra sin mor. Som en logisk følge av vår nye "Felles ekteskapslov", vil kravet komme om at homofile menn kan få barn sammen ved hjelp fra en surrogatmor. (Noen gjør det allerede uten statens velsignelse.)

Vår nye ekteskapslovgivning er skreddersydd for å imøtekomme voksnes behov og ønsker. Seksuell orientering og samlivsform skal ikke hindre noen i å bli "foreldre". Da får heller staten trå til, med sæddonor, surrogatmor, og ved å definere det hele som et ekteskap - uansett hvor løgnaktig og dypt umoralskt det hele er.

For å avrunde det hele, og for å slippe at en evt debatt på denne tråden sporer av; jeg er prinsipielt også motstander av kunstig befruktning med anonym (fram til 18 år) sæddonor til heterofile par, med samme begrunnelse. Det samme gjelder selvfølgelig slik assistanse til heterofile single kvinner.

Å være ufrivillig barnløs(e) er en sorg for dem som opplever det. Men det gir oss ikke rett til å skape biologisk farløse eller morløse barn, og samtidig ta fra dem deres øvrige biologiske slekt.

Om homofile har vært diskriminert på andre livsområder, så retter vi ikke opp eller gjør bot på det ved å vedta en lov som aktivt diskriminerer BARNET.

Hvem er et menneske?

Når startet ditt liv?

Hvilken art tilhører du?

Mitt liv, min tilværelse, startet ved unnfangelsen, da en sædcelle fra min far møtte et egg fra min mor..

Fra første stund av var jeg et nytt medlem av arten Mennesket, og alt som er meg som et menneskelig individ lå ferdig i den spesielle kombinasjonen egg-sædcelle fra mine foreldre.

Etter unnfangelsen har ikke noe vesentlig nytt kommet til hos meg som enkeltindivid av vår art.

Etter unnfangelsen trengte jeg bare tid til å utvikle meg.. fra en mikroskopisk celleklump til en merkelig amøbefasong.. til det var mulig å se at jeg faktisk var et menneske.

Som foster var jeg lykkelig uvitende om at den norske stat overhodet ikke ga meg noen garanti for liv og beskyttelse før jeg ble 13 uker gammel.

Som foster var jeg lykkelig uvitende om at min mor kunne bli presset eller manipulert, og i alle fall kunne blitt overlatt ansvaret alene for å bestemme min skjebne disse første tre månedene av mitt liv.

Jeg har alltid være menneskelig, fra unnfangelsen en vinterdag i 1960 til jeg nå sitter her og skriver dette innlegget.

Jeg har imidlertid ikke alltid hatt retten til liv og beskyttelse.

Fram til jeg var 12 uker gammel hadde jeg ingen lovfestet rett til å leve.

Fra jeg var 13 uker og fram til jeg kunne overleve utenfor min mors livmor, var jeg avhengig av to legers vurdering på hvorvidt jeg burde få utvikle meg videre eller ikke. Dersom min mor hadde bedt om det, var faren stor for at nemnden (de to legene) ville tillatt abort.

Den norske stat graderte en periode mitt menneskeverd, fra unnfangelsen og fram til jeg var i stand til å leve utenfor min mors livmor.

Det jeg ikke skjønner er hvordan staten kunne vite og bestemme at det var nettopp ved utgangen av 12 uke at min mor ikke kunne ta ansvaret alene lenger (for om jeg skulle få leve)?

Hva var det som skjedde den spesielle uken som gjorde at jeg da plutselig var blitt et menneske med (litt) lovfestet rett til å leve? (Tatt i betraktning at opp mot 90% av søknader om abort etter utgangen av 12 svangerskapsuke blir innvilget, er ikke det juridiske vernet særlig sterkt mellom 13 og rundt 20 svangerskapsuke heller.)

Kan noen kvalifiserte mennesker svare meg på dette?

Hvem er et menneske?

Abort har vært på agendaen i mange innlegg på Verdidebatt, og undertegnede har selv skrevet innlegg om dette her på Vårt Lands nettsider.

Er det mulig å kjempe for det ufødte barnets menneskeverd uten å krenke kvinnen som bærer det?

Er det mulig å engasjere seg for å få ned det høye antall svangerskapsavbrudd uten å fordømme de kvinnene som velger abort?

Bør jeg helst tie om temaet, fordi det vekker sterke og vonde følelser hos mange av dem som leser det jeg skriver her og i andre forum?

Jeg vet at mange tier om abort nettopp av disse årsakene; de ønsker ikke å krenke kvinner, de er redd for å virke fordømmende, og de ønsker ikke å "strø salt i sårene" hos dem som en eller flere ganger har valgt å avbryte svangerskapet.

Dette med krenkelse og fordømmelse er delvis en subjektiv opplevelse. Noen vil oppleve seg fordømt utelukkende ved at jeg hevder at fosteret er et menneske, og at det som andre individ har rett til liv og beskyttelse

Jeg har to tanker i hodet samtidig; det ufødte barnets rett til liv og beskyttelse - og kvinnens integritet og behov. Det gjør det komplisert, og jeg vet at jeg beveger meg i et verdi- og følelsmessig "minefelt".

Jeg velger å fortsette å skrive og snakke om temaet. Fordi jeg har et sterkt ønske.

Mitt fremste ønske er at vi gir våre barn og unge kunnskap og holdninger som gjør dem i stand til å ta ansvar for sin seksualitet, og som kan hjelpe dem til å ikke komme i den situasjonen at de føler seg presset til å velge abort.

Jeg ønsker at barn og unge får saklig og grundig kunnskap om fosterets utvikling.

Jeg ønsker at ungdom får vite hva en abort er og innebærer, og at de får informasjon om risikoen for komplikasjoner og ettervirkninger hos kvinnen som opplever det.

Jeg ønsker at ungdom får kunnskap om alternativ til abort, og at vi som samfunn styrker økonomiske stønader og tiltak for unge gravide.

Mitt ønske er at vi som samfunn får et svært lavt antall abort, og at både helsepersonell, pårørende - og ikke minst kvinnene selv slipper det alvorlige valget , ansvaret og den påkjenningen et avbrutt svangerskap er.

Mitt håp er at abort blir sjeldne unntak, og at det selvfølgelige blir at vi verner om og ønsker velkommen det ufødte barnet.

Er dette å fordømme?

Et av de siste innleggene her på Verdidebatt har tittelen "Fattigdom er ingen dyd", og henspiller nok blant annet på mitt innlegg "Min bestefar - en 1891-modell" og kommentarene til dette.

Fattigdom er ingen dyd. Enig! Jeg romantiserer ikke fattigdom. Reell fattigdom er undertrykkende, utarmende, og en alvorlig trussel mot liv og helse. Fattigdom truer også miljøet, demokrati og muligheten for fred i og mellom nasjoner.

Men er det likhetstegn mellom Fattigdom og Nøysomhet?

For meg står de to begrepene langt fra hverandre, ja, de er heller motsatte i sitt innhold.

Jeg definerer Nøysomhet som det å frivillig leve miljøvennlig, med et personlig forbruk og livsstil som er bærekraftig økologisk (sett i både en nasjonal og global sammenheng).

En slik Nøysomhet er for meg et ideal som både rike og vanlige mennesker bør måles mot, en dyd som faktisk er en nødvendighet om vi skal kunne påberope oss å ville rettferdighet, fred og framtid for menneskeheten.

Nøysomhet er en dyd. Det er ikke noe galt i at noen er rike. Det vesentlige er hvordan de blir rike, og hvordan de velstående forvalter sin rikdom. Da må også metodene/handlingene som skaper og fremmer rikdom vurderes etisk og måles mot hensynet til miljøet.  

Fattigdom er ingen dyd.

Nøysomhet er en helt nødvendig dyd. Også for de rike. Ikke minst for dem!

Min bestefar ble født i 1891. Han døde 85 år gammel, i sengen hjemme i det lille kårhuset han og bestemor flyttet inn i på 50-tallet.

Min bestefar bodde i ei lita fjellbygd. Han drev et lite småbruk, og som viktig attåtnæring var han landpostbud. Annenhver dag gikk han en mil ned til bygdesenteret og hentet post og pakker. Så trasket han den lange bratte veien opp igjen, med avstikkere til små og store gårder langs ruta.

Min bestefar var ikke store karen å se til. Knappe 170 cm over bakken og mager. Men han var også lett på foten og senesterk. Få kjente fjellet som ham, han jaktet rein og småvilt, og fisket fjellørret i elver og vann. Det meste av kjøttet solgte han. Det stod ikke så ofte kjøtt på menyen hos mine besteforeldre. De levde på det som med rette kan kalles husmannskost.

Da folketrygden ble innført, fikk bestemor kjøleskap. Men de levde hele livet med utedo, kun kaldt innlagt vann og uten bad.

Min bestefar etterlot seg ingen penger i banken eller andre synlige spor etter et suksessrikt liv.

På en vegg i kårstua hans henger noen gjenstander som minner meg om ham; en gammel ryggsekk og et par gamasjer som er lappet så mange ganger at det opprinnelige stoffet knapt er synlig. skomaker-saker som han brukte til å reparere sko og andre ting med.

Min bestefar var ukjent med ordet forbrukskultur. Det han eide, trengte han. Det han trengte, tok han godt vare på. Det han tok godt vare på, ble ikke byttet ut mot nyere modeller.

Min bestefar ville vært et sant mareritt for en moderne, vekstorientert markedsøkonom.

Min bestefar levde til forveksling svært lik mange av dem vi i dag tenker bør få del i vår velstand.

Men allikevel...

Min bestefar var lykkelig.

Sporene etter ham langs landeveien og i fjellheimen er forlengst visket ut,

men minnet om ham lever i manges hjerter og sinn.

Min bestefar - en 1891-modell

En modell til gjenbruk?

Krf ved Laila Dåvøy har nylig lansert ideen om gratis prevensjon til alle under 25 år, som et av flere tiltak for å få ned det høye antall avbrutte svangerskap.

Vi har hatt en debatt på nettsiden her om dette (eventuelle) tiltaket vil kunne ha den ønskede effekten. Jeg ønsker meg også en utdypning fra Laila Dåvøy rundt dette forslaget, inkludert svar på et par spørsmål:

Har man en prioritert målgruppe; jenter, gutter, begge kjønn? Skal alle typer prevensjon kunne gis gratis?

Hva tenker Laila Dåvøy om dette med å gi hormonelle p-midler til unge jenter, ut fra helserisiko, signaler om ansvarsforhold, og at det ikke beskytter mot kjønnssykdommer?

Håper på svar!

Krf ved Laila Dåvøy vil gi gratis prevensjon til dem under 25 år som ett av flere tiltak for å få ned antall aborter.

Tror Krf virkelig at dette konkrete tiltaket vil gi den ønskede effekten?

Siden loven om selvbestemt abort ble innført, har antallet aborter ligget stabilt på rundt 15.000 årlig. De fleste abortene tas av kvinner mellom 20 og 24 år, altså kvinner som er i gang med utdannelse.

Unge kvinner i norge er ikke (generelt) i en slik situasjon at det er økonomien som hindrer dem i å skaffe seg og bruke prevensjon. 

Jeg tror det kan være andre årsaker til at unge kvinner ikke bruker hormonelle prevensjonsmidler som p-pille eller spiral. Det kan være at de ikke er i noe fast forhold og derfor ikke vil bruke slike p-midler på grunn av (frykten for) plagsomme og helsefarlige bivirkninger. Det kan og være at de overhodet ikke ønsker å bruke disse p-midlene av samme årsak!Jeg tror og at forholdet til egen kropp og seksualitet spiller en rolle når det gjelder hvem som blir uønsket gravide.

Siden p-pillen ble innført på 60-tallet, har kvinnene fått hovedansvaret for å unngå uønsket svangerskap. P-pillen (og lignende p-midler) er et tveegget sverd. Det gir kvinner frihet og kontroll på egen livssituasjon. På den andre siden får kvinnen et press på seg om å bruke disse p-midlene, selv om de kan gi et utall av bivirkninger - som kvinnen alene må bære på sin kropp.

Det er spesielt alvorlig at slike hormonelle p-midler "dyttes på" unge jenter. Mange av dem som får utskrevet p-pillen er ikke ferdig utviklet kroppslig, og hvem kan si hvilke følger det får på sikt for disse jentene? 

Gratis prevensjon? Et statssubsidiert fritt og trygt seksualliv, med forsikring om at p-midlene er helt ufarlige å bruke - for alle unge kvinner uavhengig av livssituasjon, gener og helsetilstand - ??

Er dette veien å gå for å få ned det høye antallet avbrutte svangerskap?

Jeg tror ikke det.

Heldigvis har Krf flere tanker i hodet samtidig. En av dem er ideen om å øke den økonomiske engangsstøtten ved fødsel. Siden de fleste aborter tas av kvinner som ikke har opptjent seg retten til fødselspenger, er dette et viktig tiltak! En økning til 2G (150.000,-) er et godt skritt på veien til et samfunn der ingen føler seg tvunget til å ta abort av økonomiske årsaker. Dette sammen med et godt bolig- og barnehagetilbud til studenter, er tiltak som kan gjøre en stor forskjell for dem som opplever en presset livssituasjon pga uplanlagt svangerskap.

Et annet tiltak Krf har i tankene er å styrke seksualundervisningen. Da har jeg et spørsmål; på hvilken måte? Hva er det i denne undervisningen som skal styrkes?

Unge mennesker i dag blir overforet med "teknisk" seksualundervisning. De mangler ikke kunnskap om pubertet, legning, prevensjonsmidler, retten til abort mm. Men hvem snakker med de samme unge menneskene om deres følelser og behov rundt dette med seksualitet? Hvem gir dem støtte til å kjenne etter og finne sine egne gode grenser for hvor langt de vil gå i et kjæresteforhold? Hvem styrker dem i troen på at de selvsagt kan kreve respekt for egne grenser, og at det bør være en selvfølge med trygghet og gjensidig ansvar for prevensjon om/når de velger å innlede et seksuelt forhold..?

Jeg synes at vi svikter unge mennesker om vi kaster til dem gratis prevensjon (og da antar jeg at det i hovedsak vil dreie seg om p-midler til jentene!) men ikke gir dem kunnskap og støtte til å bli trygge på sin seksualitet og hvordan de kan leve den ut på en god måte der de bevarer selvrespekten, helsen, og blir spart for den traumatiske opplevelsen en abort er.

Jeg vet fra egen arbeidserfaring og kontakt med min datter og andre unge jenter at en slik type seksualundervisning (som jeg har skissert) er mangelvare.

Hva tenker Krf og andre om dette? Hva i dagens seksualundervisning er det de ønsker å styrke?

Kanskje ligger nøkkelen til færre aborter her?

Hva tror ateisten på?

Jeg kan forstå at folk har et agnostisk livssyn; men det er litt merkelig at intelligente mennesker med en viss forestillingsevne velger ateisme som sin tro. Å tenke at man ikke vet, eller ikke bryr seg, det kan jeg skjønne. Men derfra til å velge ateisme som sitt livssyn, sin overbevisning? Det forundrer meg.

Ved å erklære at man ikke tror på noe "over" mennesket, det finnes ingen Gud - har man valgt motstykket til det ateister ofte kritiserer og harseler med; dem som tror på en Gud, Allah, Kristus eller ved et annet navn. Man har valgt å tro på det motsatte; at en Gud som de religiøse bekjenner seg til, ikke kan eksistere.

Ateisme dreier seg om tro. Ateister har det samme forklaringsproblemet som troende (religiøse); de kan heller ikke bevise sin tro, sin overbevisning. Dvs, de har et langt større forklaringsproblem!

Det er en kjennsgjerning at menneskeheten til alle kjente tider og i vidt forskjellige kulturer har delt oppfatningen om at det er noe "over" mennesket, en skaperkraft, en.. Gud.

I tillegg kommer vitenskapen, som viser oss stadig mer av det utrolige fininstilte og kompliserte skaperverket vi lever i og er en del av. Er det logisk å tro at universet, med vår egen planet, har blitt til ved en rekke tilfeldigheter?

Så har vi erfaringene som millioner av mennesker opp gjennom historien deler og har vitnet om; opplevelsene av møtet med en levende Gud, konkrete bønnesvar, helbredelser og oppfylte løfter (her tenker jeg konkret på den kristne tro).  

Ateister må få velge sin tro, og ha frihet til å dyrke den. Men, det er uredelig å framstille ateismen som noe annet enn det den er - et livssyn på linje med mange religioner. Ateisme er ikke mer vitenskapelig eller intellektuell enn det å tro på Bibelens budskap om en villet skapelse av en personlig Gud.

Jeg har selv skrevet noen innlegg her på Verdidebatt, og der forsøker jeg å følge opp i debatten videre så langt det virker "fornuftig"..

Hvordan tenker andre om dette?

Jeg har lest mange innlegg, og stilt spørsmål til noen av innlederne. Som regel får jeg svar, men ikke alltid. Det er et mønster som går igjen når det gjelder hvem som IKKE SVARER.. Da er innlederne som regel politikere eller andre "profesjonelle" debattanter.

Det kan tenkes at de som ikke svarer når folk stiller spørsmål ved deres innlegg, tenker at det er ikke deres oppgave. De skal bare spille ballen i gang, og så er det opp til den "gemene hop" å debattere seg i mellom..?

Jeg ser ikke på Verdidebatt som ren underholdning. Jeg leser fordi temaet interesserer meg, og ofte fordi jeg ønsker å vite hva vedkommende innleder tenker om det aktuelle temaet.

Så, for å konkludere: Når man skriver et innlegg på Verdidebatt; er man da litt "forpliktet" til å følge opp - i alle fall ved å svare på konkrete spørsmål rundt det man slik har lagt ut til debatt?

Hvordan kan vi begrense privatbilismen i byene?

Jeg skriver byene, for det er i og rundt byene vi raskest kan oppnå merkbar effekt av redusert privatbilkjøring.

Tiltak som bomavgifter og betaling for å parkere er å ta i bruk "pisken".

Enn om vi kombinerer Pisken med Gulroten på en måte som synliggjør målet for de upopulære avgiftene?

Her i min hjemkommune, Porsgrunn, har bystyret nettopp vedtatt avgiftsparkering på sentrumsnære parkeringsplasser (men merkelig nok ikke på parkering i sentrum..). Frp foreslå at inntektene fra parkeringsautomatene skal øremerkes miljøtiltak. Dette fikk ikke gjennomslag i bystyret! Hvorfor ikke? Her hadde man muligheten til å synliggjøre hvorfor p-avgiften blir innført!

Det er nesten så jeg mistenker våre lokale politikere for ikke å ha miljøet i tankene når de fatter sine vedtak som angivelig skal ha som mål å redusere privatbilkjøringen? P-avgift som bare sluses inn i et kommunalt "sluk" gir neppe noen større forståelse for miljøproblemer i befolkningen. Men dersom vi visste at p-avgiften vi betaler, går til nye og bedre busstilbud, eller etablering av sykkelveier i kommunen, da ville vi skape forståelse for miljøtiltak - og sannsynligvis få flere til å parkere bilen med glede..

Frp er ikke et parti å stemme på hvis man er opptatt av miljøvern generelt, men de skal i alle fall ha honør for å tenke logisk i denne saken!

Hvordan er praksisen i andre kommuner? Øremerkes inntektene fra parkeringsautomater og bomstasjoner til konkrete miljøtiltak?

Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt, stå ei ledig mens dagene flyr!

Du har sikkert hørt denne strofen fra Lina Sandells salme. Når jeg hører den tenker jeg på et bestemt bibelord; Efeserne kap. 2, vers 8 - 10: For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem.

Dette bibelordet er jeg veldig glad i! Det er så frigjørende, og rommer både evangeliet og kristenlivet.

Evangeliet er at vi er frelst av nåde, ved tro. Vi lever som Guds barn i tilliten til at Jesus har betalt vår synde-gjeld og slettet ut gjeldsbrevet over våre misgjerninger, våre svik, vår synd. Vår tro hviler på et fast, historisk fundament; at Jesus døde på Golgata for oss og at han stod opp og lever i dag.

Kristenlivet er også Guds gave, Guds verk! Det er befriende å vite! "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem".  Efeserne 2, vers 10 forteller oss at vår oppgave er å "gå inn i de gjerninger" som Gud har lagt ferdige for oss.

Dette er spennende! Det betyr at Gud har en plan for våre liv! Han kjenner oss og vet hvem vi er som person, hvilke ressurser vi har fått og besitter, hvem vi lever våre liv sammen med og i blant..

Kristenlivet er ikke et evig "pes" der du skal planlegge, administrere og utføre alt mulig - på egen hånd.

Kristenlivet er å leve livet sammen med Gud, holde kontakten med ham levende. Din oppgave er å være vendt mot ham, slik at han kan gi deg ALT du trenger, og lede deg i hverdagen - til mennesker som trenger deg, til oppgaver som venter på nettopp deg,... til gjerninger som er lagt ferdig for at du skal kunne gå inn i dem!

Kristenlivet er ikke hva vi skal gjøre til enhver tid. Det er å vandre livet i følge med Jesus og få ta del i det han gjør i verden i dag - sammen med oss! 

Alt du kan putte MILJØKRISE foran gir god pressedekning nå for tiden. Vi leser om "miljøet" i aviser og på nett, og hører alt fra biskoper til lokale politikere uttale seg om miljøkrisen.

Hva består miljøkrisen i og hvem har forårsaket den?

Ingen enkeltnasjoner eller kulturer kan klandres alene for klodens (til dels) sørgelige tilstand anno 2010. Til det er regnestykket alt for komplisert og må inkludere faktorer over svært lang tid. (Et godt stykke tilbake i historien vil jeg anta..)

Det finnes heller ingen entydige og enkle svar på hva miljøkrisen består i - i alle fall ikke om vi skal tyde krisen som forårsaken av homo sapiens og hans ulike påfunn!

Består krisen i forurensning av vann, luft og jord fra produksjon, transport og levemåte?

Består krisen i et stadig raskere forbruk av klodens ugjenvinnbare naturressurser? 

Består krisen i en kapitalistisk økonomi som tillater oppkjøp av naturområder og naturressurser til beste for kapitalinteresser framfor den lokale/nasjonale befolkningens behov?

Miljøkrisen består i alle fall av det forannevnte.

Fokuset i miljødebatten dreier seg etter mitt syn for mye om symptomene (havet stiger, ørkenspredning, klimaflyktninger) og alt for lite om hva som forårsaker krisen!

Hvem vil bruke spalteplass på å definere hva krisen består i  - og dernest hva som forårsaker den?

Må vi ha en KRISE for å kunne stoppe opp og tenke klokt om Tellus, planeten vi lever sammen på, og hvordan vi lever på den og av den?

Må vi ha en KRISE for å bli enige om hvilke forpliktelser vi alle har for å leve på en sunn måte I DET GLOBALE MILJØET?

Hva forårsaker miljøkrisen? Vårt forbruk? Vår måte å leve på? Rovdriften på naturressursene (oljen!!). Egoismen? Kapitalinteressene framfor retten til rent vann, frisk luft, jord til å dyrke mat på? Likegyldigheten?!

Ved å fokusere på årsakene til den krisen miljøet - livsgrunnlaget vårt - er i, må debatten dreie seg om nasjonale og politiske tiltak som VIL FÅ KONKRETE KONSEKVENSER for den enkelte av oss! Det er utopisk å tro at vi kan redde miljøet uten at det vil berøre oss som enkeltmennesker og familier.

Dersom vi sier stopp til oljeboring i nord, hva med privatbilen vår? Den kan gå på biodrivstoff, sier du? Hva hvis det må rasjoneres (siden vi ikke bør bruke dyrkbar jord til annet enn matproduksjon!), og det ikke blir tilgjengelig for privat bilkjøring? Hva da?...

Dersom vi legger strenge restriksjoner på flytrafikken. Hvor skal vi da dra på ferie og ovale helger?

Hva forårsaker miljøkrisen? Hva MÅ vi som nasjon og enkeltmennesker gjøre for å redde miljøet vi lever i og av?

Jeg mistenker at en slik bruk av spalteplassen ikke er så interessant. Det vil nok ikke selge så godt, og det er jo tross alt pengene som rår - også i norske aviser, også for avisa Vårt Land?