Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Det vi ennå ikke har lært

Publisert over 2 år siden

Hvor er muslimene – og ressurssenterne for innvandrerne – når kirken arrangerer konferanse om makt og vold i Guds navn?


Midt i lesingen til eksamen har jeg tatt meg tid til å delta på Novemberkonferansen. Stiftelsen Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep fyller 20 år. I to dager fikk primært kristne sjelesørgere og terapeuter innblikk i debatt og ny forskning om avmakt, maktmisbruk og den gode maktutøvelsen.

Som rosenterapeut og tidligere frivillig medarbeider hos Kirkens SOS krisetelefon har jeg samtalt med mange som har hatt livet vel tett på. Og mens jeg sitter her og fyller på min faglige tank lurer jeg på én ting: Hvor er muslimene? Hvor er ressurssentrene for innvandrere?

Når vi vet at 1/3 av befolkningen har opplevd alvorlig vold, hvorfor er ingen skolerte imamer og andre sjelesørgere med flerreligiøs livssynsbetjening her? Hva vet vi egentlig om vold og religiøse overgrep i andre trossamfunn? Organisasjonen Hjelpekilden har hjulpet mange til å tale om tabuene.

Blidgjøring. For ni år siden sto jeg selv med tårer i øynene og ba om en samtale. Ekteskapet fungerte ikke. Jeg trengte hjelp.
Jeg fikk beskjed av kvinnen som liksom kunne islam å slutte å lese aviser, be mer, helst om natten. Være lydig mot min mann og tilfredsstille ham. Slutte å tenke norsk.

Blidgjøring skulle løse konfliktene. Underkastelse var middelet. Lammet av avmakt forlot jeg henne.

En metodistprest på Grünerløkka med åpen kirkedør og ledig tid ble min redning. Vi samtalte i skjul til jeg fikk nok påminnelser om min menneskelige egenverd.

Da ble jeg sterk nok til å ta de store skrittene. De ensomme og vaklende stegene ut i friheten som vi bare kan ta alene når vi sprenger grenser og reiser oss igjen.

Misbruk i Guds navn er det største sviket man kan begå mot et menneske, uansett hvilken religion det er. Jeg bestemte meg for at jeg én dag skulle bli en muslimsk sjelesørger. Alle kan trenge en eksistensiell samtale hvor hele livssynet rommes og verdsettes når livet er en tung oppoverbakke.

Læringspotensial. En imam er ikke en muslimsk prest. Han er en bønneleder. Det kan i utgangspunktet hvilken som helst gutt være.

En imam som i tillegg er utdannet i ­islam, er skolert i Koranen, dens betydning og tolkningsrom. Koranarabisk er ikke et språk noen snakker, det må læres. Disse lærde kjenner profeten Muhammeds (fred være med ham) liv og islamsk historie, og noen har studert profetens religiøse uttalelser som regnes som veiledning til Koranens budskap. Andre har studert lovskolene og deres forskjeller.

Men hvem har studert sosialt arbeid og religiøst lederskap? Hvem kan organisere et trossamfunn og ivareta medlemmenes behov for åndelig føde på andre nivå? Her kan imamene med fordel dra nytte av sine kristne kollegaers erfaring og kunnskap.

Varme. En moské har ikke én religiøs leder som gjør alt, men vi har en hel familie med hjelpere. I tillegg til imamen har vi lærerne som driver med tros- og språkopplæring, vi har kvinner og menn som bidrar med sosialt arbeid i alt fra­ ­familierådgiving til leksehjelp.

Vi har ungdommer som studerer ­islamsk historie og lærer de yngste å svømme. Vi har de som går på sykebesøk. Vi har ikke kirkekaffe, men vi har saftige dadler. Vi snakker sammen, trøster og hjelper hverandre. For Allah er vi like. Noen har hull på sokkene, andre har isjias.

Det er mange mennesker her. Levende liv. Det kan kirken og prestene ha godt av å komme og være med på.

Vi har ikke nedgangstider og vi engster oss ikke for frafall av subsidier, for vi er vant til å gjøre alt selv. Vi har ikke de ­flotteste bygningene. Men vi har mye varmt fellesskap og stor kjærlighet til Gud.

I en tid hvor religionspolitikken er blitt religionsfiendtlig ber jeg alle troende om å strekke ut en hånd. La detaljene ligge, la oss samarbeide om et vennligere flerreligiøst Norge.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN FRA SIDELINJEN - I VÅRT LAND 5.12.2016

Gå til innlegget

Å bli frisk

Publisert over 6 år siden

Historien - med diagnosen ME - har lært meg å ta én dag av gangen. Jeg vet aldri hva jeg våkner opp til neste dag. Og det gjør vel praktisk talt ingen andre heller. Sånn egentlig.

Jeg har vært syk siden 2004. Da slo en ekstrem sykdomstilstand med kraftig utmattelse, kronisk luftveisinfeksjon, svimmelhet, kvalme, delvis lammelse i muskelatur, forvirring, matintoleranse og søvnproblemer til. 3 år senere, etter testing ut av en annen verden, skulle jeg endelig få diagnosen ME. Det første halvåret besøkte jeg legevakt flere ganger, men ble alltid sendt hjem med en resept antibiotika og beskjed om å hvile meg frisk. "Spis kyllingsuppe", sa legen på akutten på Ryen. Det hjalp ikke. Jeg ble ikke bedre. Jeg ble bare verre. Og tiden gikk, livet raknet. Jeg måtte ha hjelp til alt, og fikk ikke til noe av det jeg ønsket meg. Det var mildt sagt fælt.

Det er lenge siden høsten 2004. Det er mer enn 8 år siden. Jeg har blitt ei voksen dame nå, passert 41 år. Jeg har ikke lenger forutsetninger for å huske hvordan livet var i 2004. Ikke fullt ut. Jeg minnes at jeg var sliten etter jobb, at jeg likte å jogge, at jeg hadde mange venner og at jeg alltid stilte på jobb. Jeg var aldri så syk at jeg ikke holdt en avtale.

Jeg kan ikke lenger kjenne de følelsene i meg. Jeg er sliten hele tiden, jeg har ikke hatt en jobb siden 2004 og jeg må stadig kjenne etter hva jeg tåler. I dag klarte jeg å ta bussen til behandleren min, gå innom biblioteket for å levere bøker og ta bussen hjem igjen. Jeg måtte avstå fra støvsuging og matvarehandling, som også var gjøremål på ønskelista mi. Jeg har innsett at jeg må lære meg å leve MED ME, fremfor å drømme om å bli mirakuløst helbredet og våkne opp symptomfri og uthvilt.

Jeg vil så gjerne bli frisk at jeg har prøvd alt som finnes av klassisk medisin og alternativt humbug, inkludert psykoterapi og selvutvikling for å forstå, akseptere og gå videre. Ullevål sykehus holdt et såkalt "mestringskurs" der vi ME-syke fikk forklart at man måtte akseptere for å få et godt liv. MED ME, siden ingen kunne forklare oss hva dette er, hvorfor vi har fått det eller hva som kan gjøres med det. Jeg skulle likt å se et offentlig sykehus diktere alt fra ernæringsrådgivning, yogaøvelser, kognitiv psykologi og dagboksrapporter til andre pasientgrupper. Her kan det forstås gjennom linjene at den som takler sykdommen på rett måte, vil kunne vinne, nemlig å bli frisk. Den som hviler nok, spiser rett, aksepterer og går videre - kan få et godt liv. "Noen blir faktisk friske", sier legene. "Ja, jeg håper jeg blir en av dem", svarer jeg alltid. Men åra går og jeg kan fortsatt ikke stresse eller belaste meg, verken fysisk eller psykisk. På badet ligger boka "Monstermenneske" av en annen ME-pasient. Det er smertefullt og opprivende å lese den, for jeg hadde fortrengt og glemt så mye fra de første årene jeg var syk. Ensomheten, smertene, forvirringen, angsten, skammen, den totalt utmattende følelsen som om ryggraden var full av råtten spinalvæske, opplevelsen av å være levende død der du ligger med solbriller på i senga og kun registrerer ett ord i hver setning noen sier til deg. Alt er en grøt, som i en vond drøm, og dagene går, kalenderne byttes ut, rynkene legger seg i folder og ringene under øya blir bare mørkere. Det er ikke mer håp, det er brukt opp. Tro og bønn funket en stund, så gikk jeg tom for det også. Bare realtieter er igjen. Jeg er sjuk og det kan faktisk hende jeg aldri blir bedre. At jeg aldri blir helt frisk igjen.

Men noe har skjedd. Jeg har jo blitt bedre. Ofte. Litt bedre, så litt verre. Så mye bedre, og ja - du forstår? Mye verre. Det skjer hele tiden. "Tilbakefall", "overbelastninger", "aktive faser", "reaktive perioder", uforklarlig forverring, det må være noe med været, med maten, med miljøet, med behandlingene eller de behandlingene jeg ikke har tatt. Mens ingen vet, gjetter alle. Jeg kan ikke åpne munnen å si M.. før noen gir meg en løsning. Som jeg forgjeves allerede har testet ut som nytteløs, bortkastet, dyr og kanskje til og med skandaløst frekk og ydmykende. Men jeg har prøvd den.

Så kommer dagene jeg er bedre. Skal det vare nå? Hva har skjedd? Alle vil vite hva som har skjedd, for det kan jo hjelpe andre! Hvor mye bedre har jeg blitt? Hvor lenge har det vart? Er det bare en god periode eller er jeg faktisk bedre? Kan jeg kalle meg frisk snart? Det er vanskelig å vite.

På 8 år har jeg blitt eldre, jeg har vært helseskadelig inaktiv i nærheten av liggesår i perioder, det er klart at kroppen har forfalt. Jeg vil aldri oppleve livet slik jeg gjorde i 2004 noen gang igjen. Det er trist, men en realtiet. Jeg har brukt fysioterapeut, ergoterapeut og psykiatrisk sykepleier for å få igang et forsøk på mer aktivitet og takle forandringene, den gradvise tilnærmingen til det normale livet igjen. Det føltes fremmed å være sliten etter å ha gått en tur på 50 meter. Men jeg opplevde at det var skummelt og nesten umulig å skille mellom elendig kondis og geleaktige muskler, og et ME-anfall av utmattelse og pusteproblemer. Gradvis over et par år har jeg blitt bygd opp med egen styrke og andres støtte, til å fungere nogenlunde normalt. Jeg kan ikke trene, jogge eller belaste meg. Utholdenheten min er fortsatt ikke kommet tilbake, men med gode rutiner kan jeg være med i livet - mer enn før.
Det betyr at søvn, hvile og måltider ikke kan skoftes, men er de på plass - har jeg sluttet å sove på dagtid! Det hender jeg må hvile litt, men det kan være en liten cowboystrekk etter en bytur (jeg snakker om handletur, IKKE festing), og det anser jeg som normalt for en 41-åring med dårlig kondis. Jeg klarer også å bære handleposer igjen uten å få betennelse i nakken og migrene. Men ikke overdrive heller. To poser går bra, seks blir for mye.

ME-symptomene har blitt færre og mindre, derfor har jeg fått bedre livskvalitet.
Jeg har aldri gitt opp håpet om at det må finnes en kur der ute, men foreløbig har jeg bare funnet noen symptomlindrende metoder som jeg har hatt god hjelp av. Jeg lister de etter viktighet, slik jeg selv har opplevd at det har hjulpet meg.

Nok hvile (bare kroppen vet hva som er nok. Noen ganger døgnet rundt, andre ganger 8 timer søvn)
Riktig mat (nok næring, variasjon og rikelig med energi, nok drikke, unngå kvalme med mye farris)
Riktig temperatur (verken fryse eller svette, begge deler stjeler energi og kulde gjør meg lett syk)
Ro (stillhet og ingen krav og forvetninger, ikke mas, ikke noe av noe, bare ingenting-ro)
0 stress (alt er stressende for en ME-pasient. Selv en tanke, en lyd eller en person som ikke sier noe.)
Trygghet (bolig, økonomi, hjelp, forutsigbarhet, transport mm)
Familie og venner (noen som er glad i dag, samma hva)
Noe som gir positive assosiasjoner (uansett hva. Jeg så litt på Travel channel hver dag, se verden)
Aktivitet (selv passive aktiviteter føles som noe å gjøre. En sommer perlet jeg armbånd med datteren min eller lå i en campingseng og sov/så på fotballVM).

Det var en gang jeg var så syk at den eneste aktiviteten jeg klarte å utføre var å leke en lek med meg selv hvor jeg sa "rør på venstre fot", også gjorde jeg det. Slik gikk jeg igjennom alle musklene i kroppen for å hilse på dem og sjekke at jeg var tilstede i min egen seng. Jeg har også stimulert meg selv med å morse med øyelokkene eller finne forskjellige måter å puste på, se skyggefigurer på veggene eller dikte opp historier i hodet av lydene jeg hører utenfor. Noe må man gjøre for å ikke bli gal, når man orker virkelig ingenting. Forsiktig musikk, lydbok, bilder - men i små porsjoner.

Akupunktur (det funker faktisk)
Osteopati (det funker også)
Healing (jeg har lyst til at det skal funke for det føles godt)
Massasje (nærmest strykninger, for massasje ble jeg syk av, men trengte at noen tok på meg med tilstedeværelse i intensjonen)
Terapi (hos diverse typer tankestyrte og realitetsaksepterende former for terapi)

Bønn, Gud og religion (gir håp, helbredet meg ikke)

Hjelpemiddelsentralen, ergoterapeuten, fysioterapeuten, psykiatrisk sykepleier - takk til kommunen!
Alle hjelpemidlene har gjort livet mitt enklere og tryggere, og ikke minst mer aktivt. Jeg har kjørt mange mil med handicapscooteren selv om jeg hatet å se ut som en handicappet de første månedene jeg hadde den. Så bestemte jeg meg for at utelivet var bedre enn sengelivet, og jeg fikk heller tåle blikkene.

Lære å si "nei takk" (veldig viktig)
Slutte å skamme seg (helt essensielt)
Bli realist (akseptere det som det er)

Våge å prøve å tro at du er noe verdt (selv om du ikke tror det selv), når du er hjelpetrengende, stygg og usosial.

Jeg ble døsen etter middagen og trenger en hvile. Derfor vil jeg avslutte. Før ville jeg fortsatt og tenkt at jeg burde kunne holde meg til jeg skal i seng. Nå vet jeg bedre. Jeg hører at kroppen sier i fra. Og da spiller vi på lag, så går det så mye bedre.

- Er det min evne til å hvile meg frisk som har gjort meg bedre? Nei, ikke i det hele tatt, for jeg er veldig dårlig til å ta hensyn til meg selv. Men jeg tror at den infeksjonen (om mulig flere skal jeg tro noen av analysene jeg har gjort hos alternative behandlere) har brent ut og sluppet taket i kroppen. Det kan skyldes tiden, som etter sigende skal lege alle sår. Det kan skyldes miljøet, jeg har badet i omsorg og kjærlighet det siste året. Eller det kan skyldes noe vi ikke vet, kanskje skjebnen, kanskje hundrevis av liter Farris med mango og papaya (det var en gang det gikk en farsott over ME-diskusjonsforumet at papaya skulle kunne kurere ME).

Det jeg vet er at jeg har sluttet å knaske antibiotika og bygd opp immunforsvaret mitt med akupunktur, sakte over flere år, med ukentlige besøk. Jeg tror jeg er på rett vei, men garanterer ingenting. Historien har lært meg å ta én dag av gangen. Jeg vet aldri hva jeg våkner opp til neste dag.
Og det gjør vel praktisk talt ingen andre heller. Sånn egentlig.

FØRST PUBLISERT I MIN BLOGG VALGERDS VERDEN

Gå til innlegget

Slik fikk jeg en norskpakistansk fastlege

Publisert nesten 7 år siden

Jeg bekymrer meg ikke for at jeg ikke skal bli forstått og tatt på alvor om jeg skulle bli syk og trenge hjelp. Det er slik det skal være!

Egentlig hadde jeg tenkt til å kalle dette blogginnlegget for "Fordommer", men etter å ha sittet og sett på ordet en stund fant jeg ut at det ikke var riktig ordvalg. Jeg kunne ha kalt det fordommer, for det er fordommer, men samtidig er det normalt å føle skepsis for det ukjente. Psykologisk sett handler det om å søke trygghet som er et av våre mest grunnleggende behov.  Tradisjonelt har flokkmenneskene holdt seg til hverandre og støtt fra seg det som er annerledes som en potensiell fare. for overlevelse og samhold innad i gruppa. Hvor vil jeg hen med dette?

Etter et uheldig sykehusopphold som barn har jeg utviklet en kraftig fobi mot leger og sykehus. Dette har blandt flere ting resultert i at jeg i perioder av livet ikke har oppsøkt nødvendig helsehjelp når jeg har vært syk og lidd av sterke smerter. Etter et godt møte hos en yngre norsk mannlig lege ble jeg hans faste pasient i 18 år. Da jeg levde under strenge muslimske regler var det ikke velkomment å gå til en mannlig lege hvis det ikke sto om livet, så jeg byttet til en kvinnelig fastlege. Hun har vært en god støttespiller en 3 års tid. Ved siste besøk forteller hun meg at hun skal flytte praksis til en annen bydel. Denne ligger langt fra vårt bosted, i tillegg til at min legeangst har blitt mindre med årene, vurderte jeg det dit hen at det var mulig for meg å prøve en ny lege. Allikevel klarte jeg ikke å holde tårene tilbake da jeg sa takk og farvel.

Ute i resepsjonen fikk jeg vite av legesekretæren at det allerede var bestemt at en ny lege skulle ta over praksisen til avtroppende fastlege. En pakistansk dame.  "Men jeg tror hun er født her altså", sa hun i det hun nikket samtykkende over min beklagelse over hvor trist det var å miste min nåværende fastlege.

"Pakistaner ja? Hmm.. Jeg er litt skeptisk", sa jeg.
"Du må jo ikke ta henne, du kan finne en annen", sa resepsjonisten.
"Vet du noe om henne?", spurte jeg.
"Nei", svarte resepsjonisten.

På vei ut var jeg både fylt av sorg og forskrekkelse over den dramatiske beskjeden om at fastlegen min skulle slutte, samtidig som jeg kjente på bølger av misnøye og skepsis til å prøve denne nye pakistanske fastlegen. Mange ville sikkert sagt "norsk med en annen hudfarge" eller "annengenerasjons innvandrer" eller noe slikt, men i bunn og grunn representerer vi alle vår etniske og genetiske arv for livet på grunn av utseende vårt. Vi vil alltid være en del av vår historie. Hun vil alltid være en pakistaner i Norge for det blotte øyet, kanskje norskpakistaner når man blir kjent, men aldri fullt og helt norsk. Det vil alltid være en bit av noe annet der, noe fra for oss, et fremmed land.

- Åh, nei. Hvorfor slutter hun? Vi som har fått så god tone. Jeg som ble så glad i henne. Hvordan skal det gå nå? Katastrofetankene begynne å virre.
- En pakistaner? Hun er sikkert streng, tøff, hard og syns at jeg er en veik syter. Tenk om hun ikke forstår meg. Tenk om hun ikke støtter mine synspunkter, holdninger og ønsker for min helsesituasjon. Tenk om hun syns at hun har en annen kultur som referansegrunnlag som er mer værfør enn min, og at jeg blir bedt om å skjerpe meg eller slutte å syte over småting? Eller hva om hun tvinger meg til noe jeg ikke vil? Er sur? Eller ikke forstå hva jeg sier? Ikke SER meg? Herremin, tør jeg dette? Helse er jo viktig og jeg som har både det ene og det andre, dette kan bli vanskelig..

Og slik gikk tankene fra den ene ytterligheten til den andre. Følelsen av å bli forlatt og avvist av den legen jeg stolte på og var glad i, til skuffelse over å få en pakistansk lege i bytte.
Ok, la oss snakke om rasisme. La oss snakke om fordommer. Fremmedfrykt, like barn leker best også videre. Jeg er ikke rasist. Jeg mener at alle mennesker er like mye verdt uansett utseende eller tilhørighet, handlinger eller status. Det handler ikke om rase eller nasjonalitet.

I perioder hvor trygghet er en viktig faktor merker jeg at jeg rangerer trygghetsgrad. For eksempel vil en kvinne vanligvis gi meg mer trygghet enn en mann, dersom det ikke kreves spesiell kompetanse av vedkommende. En sjåfør, en lege, en ingeniør - der ligger størst tillit til en mann. Hvite mennesker symboliserer vanligvis mer trygghet enn mørke, blå øyne mer enn brune osv. Skandinaver større trygghet enn søreuropeere, nord-amerikanere mer enn sør-amerikanere, og asiater mer enn afrikanere. Det handler vel om hva som er kjent og gir en nær følelse med gjenkjennelse. Det handler over hodet ikke om hva som er "best", men hva jeg assosierer med mennesker fra andre land og kulturer.

Jeg har opplevd å bli forløst av en iransk lege da jeg fødte. Jeg var skeptisk, men hadde ikke noe valg, og da jeg hørte han snakket svensk var jeg trygg på at han kunne sine ting. Jeg har hatt fastlege og jordmor fra Kongo. Fordi han fikk så gode skussmål fra naboer turte jeg å prøve, og jeg trivdes godt med hans avslappede holdning til livet og gode humør. Min forrige fastlege er kinesisk. Eller av kinesisk opphav. Kina har historisk en sterk tradisjon for alternativ medisin og er kjent for å være dyktige i sitt arbeide. Jeg hadde mindre fordommer mot å ta en kinesisk lege enn en pakistansk. På folkemunne sier ryktene at man skal holde seg unna iranske og pakistanske leger, særlig damer. De lukter vondt, er sure og man får ikke det man ber om. Det er rykter, det er sladder og det er fordommer. Selvfølgelig kan noen ha opplevd akkurat det, men det er ikke nok til å stigmatisere alle.

Mine "fordommer" har sitt opphav fra mine erfaringer med norskpakistanere.  Jeg har vokst opp med ei pakistansketnisk venninne, hatt mange venner og venninner opp igjennom årene med pakistansk opphav. Noen har kommet hit, mens andre er født er. Jeg har lært mennesker å kjenne, og jeg har fått et innblikk i desikulturen. Noe syns jeg er veldig bra, mens annet misliker jeg sterkt. Sånn er det vel med de fleste mennesker, samfunn og kulturer. Jeg har erfart at norskpakistanere kan være ganske strenge og konfronterende, kravstore og direkte. Spesielt at jenter seg imellom ikke legger skjul på noe og at man får høre det om de misliker noe. I forhold til norsk kultur syns jeg dette er tøffere og mer utfordrende.

Jeg lever godt med mine pakistansknorske venner, jeg jobber gjerne sammen med dem, har dem som naboer, vi besøker hverandre og spiser sammen og vi kan be side om side. Men som lege - var jeg villig til det?  På en måte er legen din viktigere enn noen andre personer i ditt liv. For meg krever det 100% tillit og kjemi.

Jeg tror ikke at pakistansk kultur eller pakistanere er dårligere leger enn andre. Snarere tvert i mot. Faglig sett har jeg ingen grunn til å tro eller mistenke at hun ikke ville gjøre en god jobb og oppføre seg profesjonelt.
Men valg av fastlege handler om mer enn yrket, det handler om tillit, forståelse, tankegang, holdninger, språk, intimsone, kultur og mest av alt - følelser. Mine følelser.

Jeg var først bestemt på å finne meg en ny lege, så begynte jeg å tenke at det kanskje ikke var sånn hast - at jeg burde hilse på henne en gang før jeg bestemte meg og gi henne en sjanse.
Sjansen kom raskt da barnet mitt fikk feber og ørebetennelse sist uke.

Den nye fastlegen vår, av pakistansk opprinnelse, sjekket nøye, spurte alle de riktige spørsmålene og ga henne medisiner. Hun satte også opp en time for kontroll når kuren var ferdig. Det har jeg ikke opplevd siden barnet mitt var baby. Vi kunne ikke finne noen feil på den nye legen. Datteren min bemerket at hun ikke hadde legefrakk på, men gikk med "kule Lacoste-sko". Jeg svarte at det sikkert er sånn nyutdannede leger gjør i dag.

I dag var vi til kontroll. Alt var bra og det var ingenting å utsette på verken pasient eller behandler. Legen stilte presis, tok oss på alvor, viste at hun er dyktig og var i møtekommende. Da vi gikk ut fra legekontoret ser datteren min opp på meg og sier "Jeg liker henne jeg". "Jeg også", sa jeg. "Skal vi ta henne da?", sa datteren min. "Ja, jeg syns vi skal ta henne. Hun er sikkert en fin lege", sa jeg.

Og sånn gikk det til at vi nå har en norskpakistansk fastlege, og skepsisen er borte. Jeg bekymrer meg ikke for at jeg ikke skal bli forstått og tatt på alvor om jeg skulle bli syk og trenge hjelp. Det er slik det skal være!

FØRST PUBLISERT PÅ MIN BLOGG UNDER TITTELEN ‘SKEPSIS’

Gå til innlegget

La oss snakke om hijab

Publisert rundt 7 år siden

Ja, hijab skaper et kjønnsskille mellom kvinner og menn. Ja, hijab skjuler deler av kvinnekroppen. Men nei, hijab gir ikke grunn for å diskriminere eller forskjellsbehandle mennesker uansett hva vi selv mener om saken.

I debatten hos Aschehoug forlag sist torsdag under markeringen av at det er 1 år siden boka "Utilslørt, muslimske RÅtekster" utkom, som jeg selv er deltagende i, ble vi utfordret av Elisabeth Skarsbø Moen, debattredaktør i VG, til å snakke mer om islamsk feminisme. Gjerne på en sintere måte.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg har gjennom denne bloggen vært et av få talerør de siste årene som nettopp kjemper for kvinnesak, likestilling, demokrati og likeverd fra innsiden av islam. Ikke bare blogger jeg, men jeg har tatt de ubehagelige debattene innad i moskeen og blandt religiøse mennesker også. Jeg våger å sparke inn fundamentalistiske dører, trampe og rope høyt, med en fortsatt trygt forankret kjærlighet til Allah swt og islam i mitt hjerte. Det er det ikke mange som gjør. Alt for mange retter sitt sinne mot urettferdighet mot Gud. Har de ikke forstått at det er menneskene som gjør feil, ikke Gud?

Selv har jeg erfart å bære full hijab, med tildekket hode og kropp, i 4 år. Jeg gjorde meg mange motstridende erfaringer rundt det å være en muhajabah. Jeg elsker det. Det gjorde meg en periode veldig lykkelig. Jeg ble også stigmatisert, noe jeg beskriver i boka "Fordi jeg fortjener det?". Jeg ble senere syk og trist av det. Jeg valgte til slutt å avbryte hijabbruken etter å ha lagt alle fordeler og ulemper på en vektskål, og tatt en ærlig og oppriktig vareopptelling. Et moment som talte tungt var at jeg kom til å forstå at hijaben i dag er et symbol for fundamentalitisk islam, noe jeg ikke ønsker å være gratis markedsfører av. En annen tungtveiende grunn var min helse. Depresjon og hårtap hadde satt sine spor.

Jeg leser med sorg Sara Azmeh Rasmussens innlegg på verdidebatt.no som også ble trykket i VG 29.05. Det er etter min oppfatning uverdig å ty til blasfemi når man skal diskutere hijabens verdi og plass i samfunnet. De muslimske feministene skiller mellom religion og undertrykkelse, mellom frihet og ufrihet, men på premisser vi i her i vesten må våge å stille oss undrende til. Det har sjelden ført noe godt med seg å fordømme andres verdier når vi ikke selv forstår dem. Sara har selv vokst opp i et muslimsk land og misliker hijabens plass i samfunnet. Jeg savner en aksept og repekt for religiøs praksis, også fra de som har forlatt troen på Gud.

Hovedårsaken til at hijab er et tema som skaper så vanvittig stor kontrovers er at, i likhet med historien i gamletestamentet om Babels tårn, har mennesker søken etter Gud ført oss ut i forskjeller og manglende forståelse for hverandres ytringer. Når vi snakker om hijab må man først gå bakover å redegjøre for hva man egentlig snakker om. Hijab er ikke en objektiv faktaopplysning. Tildekning er. Men tildekning uten mening er ikke det samme som hijab. Hvilken mening og årsak som ligger til grunn skaper også arenaen for å debattere virkningen av handlingen. Hva gjør det med den som bærer plagget, de rundt, samfunnet for øvring og kvinner generelt? Det finnes nesten like mange meninger, holdninger, erfaringer og syn på hijab som det finnes mennesker på jorda. Å diskutere hijab, med det formål å komme til enighet, er derfor dødfødt. Det vi kan diskutere er religion, religionsfrihet, ytringsfrihet, frihet, religiøs praksis, demokrati, kvinnekamp osv.

Jeg har ennå til gode å høre en god hijabdebatt, derfor tenkte jeg at jeg skulle holde en for deg her;

 Bente, Aisha og Munibah er tre muslimske kvinner. Bente er norsk konvertitt og bærer hijab. Hun mener det er det eneste riktige for muslimer. Aisha er født i Norge av marokkanske foreldre og bruker ikke hijab. Hun tror islam ligger i hjertet og handlinger. Munibah er født i Somalia og kom til Norge for åtte år siden. Hun bruker hijab og føler det som sin rett til å praktisere religionsfrihet.

Aisha; "La oss snakke om noe vi aldri snakker om. La oss være venner for det. Jeg respekterer at vi velger forskjellig, men jeg vil gjerne diskutere dette med dere. Hvorfor bruker dere egentlig hijab?"


Bente; "Jeg er muslim. Allah swt sier i Koranen at alle troende kvinner skal dekke seg til. Det er en plikt. Det er noe vi må gjøre. Hvorfor bruker du den ikke når du sier at du er muslim?"


Aisha; "Islam handler om mye mer enn hijab. Jeg liker ikke å gå slik kledd, jeg vil være moderne. Jeg er muslim og Gud vet hva jeg gjør. Han hører mine bønner. Han vet."


Bente; "Vi kan ikke selv velge hva som er viktig i islam. Allah swt har gitt oss en tydelig veiledning. Det står i Koranen. Profeten lærte oss hvordan vi skulle være muslimer. Det står ikke noe i Koranen om at vi kan plukke og velge fra en buffét. Er du muslim må du underkaste deg Guds vilje. Du kan ikke både regne med å få nåde og gjøre akkurat som du selv vil. Er du muslim eller er du ikke muslim, det er det som er spørsmålet".


Munibah; "Jeg syns hijaben er fin. Jeg føler meg ærbar og jeg viser at jeg er en bra dame. Hvorfor skal alle snakke stygt om hijab og muslimer? De forstår jo ingenting av islam. Hvorfor skal de som ikke er muslimer bestemme hvordan muslimer skal leve? De som ikke tror på Gud, hvordan kan de vite hva Gud vil for oss? Det er jo helt dumt. Jeg tror at noen muslimer som velger å gå uten hijab også kan være gode muslimer. Men jeg syns de tar en risiko når de velger å viser seg frem. Det kan bli sladder, de kan få et dårlig rykte. Dessuten kan ikke folk se at de er muslimer. Da kan det skje ting med dem, som at noen prøver å voldta dem eller sånt. Det vil jeg ikke ta sjansen på."


Aisha; "Jeg tror ikke på det som dere sier. Jeg tror Gud er større og ser annerledes på det. Det som gjaldt for 1400 år siden trenger ikke å gjelde i dag. Ting kan forandre seg."


Bente; "Hvem sier det? Du? Vet du bedre enn Gud hva som er best for oss? Profetens veiledning skal gjelde til Dommedag, det har han selv forklart. Den som følger sin egen vilje står i fare for å fristet av Satan. Det kan gå deg ille. Hvor skal du tilbringe livet etter døden?"


Munibah; "Hvis du ikke går med hijab er det vanskelig å bli gift med en bra mann. Hvis du vil ha en som ikke drikker og som ber, en som jobber og er trofast, da må du bruke hijab. Ellers vil ingen synes synd på deg om du får problemer."


Bente; "De religiøse mennene søker religiøse koner. De beste muslimene fortjener de beste parterne. Selvfølgelig begynner hijaboppførsel i hjertet og klærne er bare en forlengelse, men hvem vil ha en kvinne som viser seg frem for alt og alle? Hvordan skal en mann klare å bære denne skammen? Hva er igjen til han da?"


Aisha; "Jeg kjenner mange som har klart seg fint jeg."


Bente; "Det betyr ikke at det er bra å gjøre det. Som oftest vil det være en stor risiko å ikke gjøre det Allah swt har anbefalt oss."

Og slik kan det fortsette i evigheter.. De færreste er interessert i å gå utenfor sin egen vurdering av hijaben og se saken fra to eller flere sider.

Men hijab er komplisert!

For noen kan hijab være det vakreste på jord, noe annerledes man ikke bryr seg stort med, mens andre kan se en vandrende tvangstrøye. Hva DU ser avhenger av din holdning til samfunnet, mennesker, religion og kultur. Din holdning kan også endre seg når du møter nye mennesker som deler av sine erfaringer og innsikter om plaggene. Uansett hvor mye jeg personlig hater niqab, kan jeg bli overveldet av varme og søsterlige følelser når jeg møter ei jente som bærer den av egen fri vilje med dedikasjon til det hun forstår som åndelig praktisering. Jeg ble senest i går satt helt ut da jeg ble stående å prate med ei god venninne og hennes venninne utenfor der jeg bor, og fikk både latter og gode klemmer fra denne sortkledde kvinnen jeg bare så øynene på, trangt inne i en slags brevsprekk mellom de sorte lagene. Hun var glad! Stolt, fredelig, i arbeid, med venner og nettverk og føler at hun lever et verdig og godt liv. Med hvilken rett kan jeg dømme henne som person? Jeg misliker klesplagget og jeg misliker fifling med religiøse offer som går utover vår medfødte menneskerett til å ta egne valg. Samtidig anerkjenner jeg variabler innen religiøs dyrkelse og retten til  "at gilla olika" som de sier i Sverige.

Hijab pluss og hijab minus, her er noen vanlige kommentarer til ettertanke;

Religiøse begrunnelser;

  • Det er Guds vilje. Punktum.
  • Profeten lærte oss det.
  • Jeg er jo muslim.
  • Jeg vil vise for hele verden at jeg er muslim.
  • Jeg føler at det styrker min tro og religiøse praksis. Jeg blir stadig påminnet hvem jeg er - og hvordan jeg bør oppføre meg.
  • Hijaben er en forsikring og et sikkerhetsbelte som hindrer meg i å trå feil.
  • Hijaben er befriende, jeg kan gå over alt og gjøre hva som helst.
  • Hijaben er begrensende, jeg blir objektifisert, kategorisert, stemplet og alltid bemerket.
  • Jeg vil vise at jeg er ærbar.
  • Det er en plikt for alle troende kvinner å skjule sin awrah (nakne hud og hår) i det offentlige rom.
  • Ingen kan forandre Guds ord, Koranens budskap gjelder for all tid.
  • Muslimske kvinner må bruke hijab, sånn er det bare.
  • Uten hijab kan andre tro at jeg er løssluppen.
  • Hijaben er en del av det å være voksen.
  • Uten hijab er jeg ikke attraktiv for en troende mann og hans familie. Jeg vil gjerne bli godt gift. Da må jeg ofre meg litt og fremstå som religiøs.
  • Hijab er et offer i dette livet som gir belønning i det neste livet.
  • Når jeg går til moskeen må jeg ha på meg hijaben, også når jeg ber. Det betyr at det er riktig å gå med hijaben.
  • Alle lovskolene i islam sier at det er et religiøst påbud for kvinner å dekke seg til og begrense sin omgang med menn utenfor familien, og prioritere sitt hjem.
  • Det finnes ikke liberal islam. Det finnes bare uvillige muslimer.
  • Det finnes flere måter å tolke islam på. Mange muslimer er sekulær og progressive. 
  • Hijab er bare forseglingen. Tildekningen starter i hjertet. Å være blyg, sjenert, tolmodig, tolerant, stille, rolig, klok, selvoppofrende, nestekjærlig og dedikert handler om å tilbe Gud og følge Hans vilje for oss.
  • Gud vet hva som er best.
  • Heller en varm sommer i hijab enn et evig liv i helvete.
  • Gud ser hva jeg har i hjertet mitt og hvem jeg er.
  • "Modesty" kan være så mangt. Jeg velger anstendig oppførsel uten skaut.
  • Jeg har ingen interesse av å gå med hijaben, men jeg er en muslim allikevel.
  • Jeg mislikte at moren min sa jeg måtte bruke hijaben, men nå velger jeg den selv.
  • Jeg elsker hijab. Jeg hater hijab.
  • De som bruker hijab er undertrykte og velger ufriheten.
  • De som bruker hijab er frigjorte, det finnes ingen tvang i religionen.


Identitet, kultur og tilhørighet;

  • Jeg er konvertitt og det syns ikke på meg at jeg er muslim uten hijab.
  • Jeg er stolt over hvem jeg er.
  • Jeg er ikke redd for å vise at jeg er muslim.
  • Hijaben er vakker.
  • Hijaben er stygg.
  • Jeg liker at familien min er stolt av meg.
  • Det er mitt eget valg.
  • Hijab er ikke noe problem for meg, hvorfor provoserer det deg?
  • Ingen presser meg.
  • Det er forventet at jeg er en god muslim og gjør det rette.
  • Hijaben kan tilpasses og være moteriktig, det er ikke et problem for meg.
  • Vi er redde for å bli "norske".
  • Vi tyrkere bruker hijaben på en spesiell måte. Jeg liker å vise hvem jeg er.
  • Hijab har blitt symbolet på om man ber (gjør salah) eller ikke. Hijab=salah=troende=bra menneske.
  • Jeg liker at mannen min og familien min er stolt av meg, og at de føler de kan stole på meg.
  • Hijab = moralsk og et "skikkelig menneske".
  • Jeg vil være et forbilde. Jeg bærer hijab. Jeg går ikke med hijab.
  • Jeg har ingen behov for å vise meg frem og friste og flirte.
  • Hijaben bare er der. Den er meg. Jeg kunne aldri tenke meg å ta den av.
  • Jeg ER ikke et tøystykke. Se mennesket meg.
  • Pappa krever at jeg bruker den. Mamma sier at jeg må. 
  • Ingen har bedt meg om å ta den på. Jeg ville det selv.
  • Når jeg er en god muslim underkaster jeg meg Guds vilje, respekterer min mann og familien.
  • Å være en god muslim handler om å være uselvisk.
  • Vi må respektere tradisjonen.
  • Jeg fikk gaver da jeg begynte med hijab, og bestemor gråt av stolthet og glede.
  • Det er deilig å slippe mote-, slanke- og kroppshysteriet. Hijaben gir meg total frihet.

Som jeg skriver om i Utilslørt, muslimske RÅtekster, mener jeg det er viktig at alle mennesker får nyte godt av friheten i vårt demokrati. Muslimer har like stor rett til å teste sine egne grenser når de vokser opp, bli kjent med hvilke konsekvenser frie valg gir og bli respektert for sin individuelle rett til å være den man vil være, og tro det man selv vil tro. Personlig tror jeg det er på høy tid at religionen islam utfordres kraftigere fra innsiden, slik at en sekulær forståelse av religiøse tolkninger kan vokse frem og bli allment akseptert, også i muslimske land. Kampen mot fundamentalismen, totalitære samfunn og kvinneundertrykkelse må aldri opphøre. 
Religionsfrihet må ikke forveksles med en aksept for forringelse av humanistiske og demokratiske verdier vår frihet er bygget på. Selv de som "frivillig" lar seg undertrykke i eget hjem må utfordres av samfunnet på fellesarenaer. Det er ikke opp til muslimske kvinner å frigjøre seg selv når norske ikke-muslimer har fått drahjelp av samfunnet og feministiske menn gjennom årtiender. Men vi må huske på at muslimske kvinner selv må være med å definere hvilken frihet de ønsker når de kommer til religiøse spørsmål. Dessverre har feminismen og frigjøringskampene ofte gått på å tolke vestelig sekularisme som den eneste måten å leve fritt på. Det finnes en høy andel av religiøse muslimske kvinner som ønsker en annen form for frihet. Friheten til å leve etter deres forståelse av Guds vilje. Slik jeg ser det må vi godta at religiøs praksis på privat område foregår slik deltagerne selv ønsker det, så lenge det ikke går utover uskyldiges helse og liv, som f.eks barn. Men vårt samfunns fellesarena må tåle hard og effektiv kritikk og debatt om de grunnleggende verdiene vi ønsker at Norge skal bygges på. I dag og for fremtiden.
Ja, hijab skaper et kjønnsskille mellom kvinner og menn. Ja, hijab skjuler deler av kvinnekroppen. Men nei, hijab gir ikke grunn for å diskriminere eller forskjellsbehandle mennesker uansett hva vi selv mener om saken. Definivt gir den ingen grunn til å kritisere Gud. Gud er ingen mann, Gud er ingen oppslagsbok, Gud er en allmektig, omnipotetent kraft som noen av oss tror har skapt verden og fyller livet her på jorden med mening. De menneskene som gir Gud begrensninger eller tolker Guds ord som sine egne derimot, fortjener ingen nåde. De vi skal være sinte på er mennesker som misbruker makt, undertrykker, mobber og fryser ut andre når de ikke følger religiøs marsjtakt. Islamsk feministisk debatt handler om mye mer. Sinne løser ingen problemer, men modige radikale valg gjør. Jeg lar det begynne med meg selv.
Hijab er hva du gjør det til. En venn, ingenting eller en trussel?
FØRST PUBLISERT I MIN BLOGG ISLAM I NORGE

Gå til innlegget

Niqabkledde Aisha Shezadi

Publisert over 7 år siden

Ingen er helt enige om hvordan niqaben skal forstås, selv ikke de som bruker den selv. For at vi skal forstå meningen bak må vi snakke med de som velger denne ekstreme uttrykksformen. Aisha Shezadi snakker mer enn gjerne.

Niqab-Aisha har vært i medias søkelys i et års tid etter at hun sto frem i boka "Utilslørt" med sin historie om hvorfor hun kler seg i niqab, og hvorfor hun krever aksept for sitt radikale valg. I år har hun også deltatt i boka "Søstre", samt uttalt seg til VG, Klassekampen og flere andre aviser om sine kontroversielle verdier og tilhørighet til salafistisk islamisme.

Forrige uke, da gruppen "Muslimer mot okkupasjon av Afghanistan" demonstrerte foran Stortinget støtten hun dem. Da den jihadflirtende videoen som håner Norges kongelige, statsoverhoder og vårt forsvar ble omtalt i media, og senere etterforsket av PST, påsto hun at det "bare er en video" og så ingenting galt med verken innholdet eller bindingen mellom videoprodusentene og demonstrasjonsgruppa.

Det har denne uken oppstått kontrovers rundt Niqab-Aisha etter at det kom frem at hun er innleid av foreningen !Les og reiser rundt på skoler for å fortelle om sitt niqabvalg. Forfatter Morten Skårdal som mottok Uprisen av foreningen !Les har returnert prisen i protest mot at Niqab-Aisha blir brukt i regi av foreningen. I dag dag uttaler leder av foreningen !Les Wanda Voldner at hun ikke akter å forandre på planene om å bruke Niqab-Aisha i skolesammenheng og mener at hun har rett til å ytre seg om sitt valg, selv om det er kontroversielt. Nå var det riktig nok ikke klesplagget Skårdal protesterte mot i første rekke, men hennes udemokratiske og radikale ytringer i forbindelse med offentlig støtte til kjønnssegregering, Taliban, at hun er i mot demokrati, aktiv promoterer IslamNet, og støttet videoen og demonstrasjonen sist fredag.

Jeg er motstander av niqab. Jeg har skrevet om det før i min egen blogg, og jeg er langt på vei enig med franske og belgiske myndigheter som har forbudt og bøtelegger niqabbruk. Èn ting er retten til å ta frie valg og ytre seg som man vil i et demokratisk samfunn, men vi må også ta hensyn til allmennhetens interesser. Det  er allmennhetens interesse å se ansiktet ditt. Vi ønsker å vite hvem du er. Vi ønsker å kunne identifisere hvem vi ser og forholde oss til mennesker uten maskering. Både sosialt, juridisk og samfunnsmessig er niqab et problem fordi det fjerner bærerens personlighet fra det åpne samfunnet. Dette er en type tildekning som ikke hører hjemme i et åpent og fritt samfunn. Hvis vi går inn i de religiøse skriftene og ser hva slags begrunnelser som ligger til grunn for å dekke seg til, er dette tolkninger om at profetens koner var de beste muslimene og ble lovet paradis. Hvorfor? Fordi de skjulte seg bak gardiner og ikke lot menn se dem. Så målet med niqab er å holde seg komplett skjult for fremmede menn, altså en vandrende gardin når du må ferdes utendørs. Niqabis skal også dekke til sin hud på hendene, føttene, helst ikke snakke offentlig, og kun ferdes på høyest halal steder som moskeen og tilbake til hjemmet. En niqabie skal ikke snakke med menn eller snakke høyt, da denne strenge tolkningen også innbefatter hennes stemme som en del av hennes awrah (privatsone). Det blir derfor å plukke regler som man selv vil når Niqab-Aisha hevder at man kan leve normalt med niqab og at flere burde ansette niqabies. At det er vi som ikke tolerer niqab som har et problem med toleransen.

Jeg har ikke et problem med at noen vil kle seg annerledes under hvilket som helst påskudd de måtte ha for det, men jeg har et stort problem med at enkeltindivid skal få ta valg som plager eller går utover andre. Da tenker jeg ikke først og fremst på sjokk og irritasjon over maskeringen, som normalt sett forbindes med kriminalitet, militære operasjoner og karneval, men jeg tenker på det å frastjele andre retten til å vite hvem du er. Det er å skape utrygghet. Det er med på å legitimere at noen har rett til å avstå fra deltagelse i samfunnet. Alle har rett til å sitte inne i huset sitt og aldri gå ut hvis de ønsker det, men spesielt sunt er det ikke for verken den som sitter der eller personer som må hjelpe til å opprettholde dette dysfunksjonelle valget. Hvis du da krever at andre skal jobbe for at du skal opprettholde din rett til unormal oppførsel, mener jeg at vi har passert retten til frie valg. Får du ikke jobb med niqab, så må den av. Du kan ikke kreve at den norske stat skal forsørge deg fordi du har tatt et fritt valg om maskering.

Niqab er ikke bare et personlig valg, men også politikk. Farlig religiøs politikk. Det er som å bære en buttons for en ekstrem organisasjon på brystet og si at "jeg krever et kjønnssegregert samfunn", "jeg aksepterer ikke likestilling", "jeg er i mot at kvinner skal vise sitt ansikt, sin kropp, sin personlighet og utfolde seg fritt i samfunnet". Slike uttrykk skal ikke få leve uimotsagt. Vi nordmenn har vært så naive og aksepterende i forhold til religiøse forskjeller og vært livredde for å støte religiøse følelser. Det er flott at Niqab-Aisha står frem og sier akkurat det jeg misliker å høre, for det gir meg og andre lov til å uttrykke hvor uenige vi er!

Den typen islam Niqab-Aisha står for, er den jeg frykter og avskyr mest av alle -ismer på jord. En kvinnefiendtlig fortolkning og kapring av det frie, vakre og likestilte islam som ble oss åpenbart av Gud. At hun har tatt plagget frivillig på seg er intet bevis for at det ikke er kvinneundertrykkende. Kvinner velger også å la seg undertrykke og behandle annenrangs fordi de har blitt hjernevasket til å tro at de ikke er verdt mer, det tar ikke bort det faktum at det er feil!

Jeg tar gjerne debatten med Niqab-Aisha når som helst, og jeg mener at vi må tørre å si høyt at slike meninger og holdninger er dårlige, at slike verdier ikke er riktige og at jeg ikke tror på et samfunn som går tilbake i tid. Ingen tar bare private valg, da får man sitte med niqaben sin hjemme i stua si, når du går ut med den er du en soldat for islamismen. Da får du tilsvar!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere