Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Skam og ære

Publisert over 2 år siden

Noen bønnfaller oss om hjelp. Da holder det ikke med politi og krisesenter.

Tusener av nordmenn lever under strenge sosiale regimer, som styres av dynamikken mellom skam og ære. Arrangerte ekteskap er en tradisjon i mange muslimske land, og kulturen lever i beste velgående den dag i dag.

Familien er aktivt med i valg av partner, noe som er ment som en støtte og trygghet for at ekteskapet skal bli vellykket. Selv med den gode tanken bak er negativ sosial kontroll et preventivt ærbarhetsfengsel for utallige kvinner.

Ung og urørt

Umoralen er den store fienden, spesielt seksuell frihet. Jomfrudommen er egentlig hva det handler om. Stikk i strid med religionen, som ikke på noen måte diskriminerer skilte kvinner eller enker, som profeten selv giftet seg med – er det jomfruene som står høyest i kurs. Medgiften er betydelig høyere hvis kvinnen er ung og urørt.

Det er ikke bare et ønske, men et krav. Noe annet ville ødelegge familiens ære. Er hun ikke jomfru kan hun leveres tilbake til fars hus, skilt på stedet. Gaver og kostnader til bryllupsfesten må betales tilbake. Det er i hovedsak kvinners seksualmoral som motiverer overvåkingssamfunnet.

Hun skal kle seg sømmelig, te seg, vise måtehold i sin omgang med fremmede. Hun kan ikke på noen som helst måte befinne seg på steder med ukjente mennesker uten senere å kunne gjøre rede for det.

De hun omgås må også være sømmelige kvinner. Noe annet kan medføre kronisk husarrest. Æren er basert på korrekt religiøs praktisering og fravær av dårlig rykte. Hvem som definerer standarden for korrektheten er ikke deg selv. Å gå i bukser kan føre til beskyldninger om å være hore. Unge jenter får ikke lov til å sykle fordi foreldrene er livredde for at jomfruhinna skal revne. Da kan hun ikke bevise sin ærbarhet, og vil ikke bli godt gift.

Ære er en positiv verdi du må opparbeide deg og vokte med livet. Skam har negativt fortegn, og noe du må gjøre alt i din makt for å unngå.

Ryktene avgjør

Alle deltakerne har sin rolle i dette spillet. For det virker ikke dersom noen bryter ut og gir blaffen i æren. Ikke før et stort nok antall mennesker tar til orde for individuell frihet og sekulær tolkning vil inkvisisjonen miste sin makt.

Foreldrene er redde for å bli utstøtt av slekt, nabolag og tape sin ære i alle sammenhenger. Ikke bare for sine barns fremtidige ekteskap, men jobbmuligheter, hjelp og støtte i vanskelige situasjoner, økonomi og handel, beskyttelse og trygghet.

Helt frem til graven avgjør din ære hvilken behandling du får i alle livets situasjoner. Hvem som hilser på deg på gata, og hvem som vil stelle ditt lik. Er du for eksempel homofil kan du risikere at ingen vil vaske deg, arrangere begravelsesbønn for deg eller gravlegge deg. Er det mistanke om utroskap kan du risikere å bli skilt, drept eller måtte leve uforsørget i skam resten av livet.

Det kreves ingen sannhetsgehalt for sladder. Du er forhåndsdømt uten rett til å forsvare deg. Faren din har ansvaret for deg inntil du er gift, da tar mannen din over. Din ære er også hans ære. Hans ære er slektas ære. Ryktene avgjør. Du bestemmer ingenting. Alle er kollektivt forbundet i moralismens hykleri.

Venner

Det finnes mange norske muslimer som ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. Vi har en flott minoritetsbefolkning som balanserer så godt de kan. Flere gir slipp på tradisjoner når de ikke kommer til sin rett lenger, og de yngre generasjonene gjør opprør mot ufriheten og forskjellsbehandlingen.

Noen moskéer går foran med å bryte med ukultur, mens andre preker fundamentalisme uten å vedkjenne seg samfunnsansvaret de har. De skamløse jentene er tøffe. De står i fare for å miste alt.

Samtidig har vi samfunnsdebattanter som står offentlig frem med personlige historier om tvangsekteskap, drapstrusler og vold. Som bønnfaller oss om hjelp. Da holder det ikke med politi og krisesenter. De trenger venner som tropper opp på døra og sier at nok er nok.

Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Land, 27. mars 2017.

Gå til innlegget

Klesdesign og traumer

Publisert over 2 år siden

Skal kun historikere og jøder få drive folkeopplysning om nazistenes jødeutryddelse?

Forrige uke fikk jeg gleden av å 
møte designeren Siri Sveen Haaland­ som kom rett fra New York fashionweek med sin Rabinowitz-kolleksjon. Den er sydd til ære for den polsk-norske jøden fra Haugesund, Moritz Rabinowitz.

I tillegg til å være en eksepsjonelt god skredder og designer, var han også samfunnsdebattant som advarte mot nazismen i leserinnlegg og egne bøker. Han ble en av de første nazistene arresterte,­ og han døde senere av vold i fangenskap i Tyskland. Hans design, som den kjente London-frakken, er ikonisk.

Drøyt

Selv hadde jeg aldri hørt om Rabinowitz før media omtalte klærne til Siri som en skandale. Siris engasjement er hjertevarmt og modig, men hennes mangeårige kunstnernavn er også Black Rat. Kombinasjonen av ordet rotte og klesdesign, inspirert av fangedrakter og jødestjerner, ble i det drøyeste laget for enkelte.

Da direktøren for HL-senteret, Guri Hjeltnes, og filmskaper Nina Grünfeld møtte Siri i panelsamtale, manglet det ikke på gode råd om hvordan hun heller burde ha brukt sine kunstneriske evner for å hedre Rabinowitz minne. På en måte som var innenfor.

Men innenfor hva? Har skolevesenet, hvite busser eller HL-senteret en mal på hva som er god folkeopplysning? Kan filmskapere av jødisk herkomst ta i bruk ord og uttrykk andre ikke kan bruke fordi de har et innenfor-perspektiv? Shoah, den jødiske holocaust, er vårt felles samfunnstraume. Jødene ble direkte rammet, men antisemittisme handler om mer enn religion.

Stigmatisering

Antisemittisme handler om et menneskesyn som diskriminerer og pålegger grupperinger dårlige egenskaper, hvor de som er annerledes er uønsket. Gjennom historien er jøder blitt omtalt som farlige, onde, slu, utnyttere, sekteriske og ulydige. Uønskede borgere som ingen kan ha helt kontroll på fordi de har sine egne regler og system. Samfunn i samfunnet, parallellsamfunn.

Kjenner du noen andre grupperinger som blir behandlet med det samme synet­ i dag? Antisemittisme og islamofobi har klare likhetstrekk, selvfølgelig med forskjeller i form og omfang.

Vi kan ikke late som om et oss-og-dem-menneskesyn ikke er livsfarlig. Retorikken lever i høyeste grad i Norge i 2017.

Et ansikt

På en kafé i Oslo sentrum kommer en 17-åring inn med ei jakke med grå striper på ryggpartiet. I fronten er det sydd et merke med et nummer på. Han slår seg ned med en kaffe latte, og venter på kjæresten sin. «Oj, så kul jakke», er det første hun sier. «Takk», sier han, og forteller hele historien om Rabinowitz. Hun blir sittende igjen med tårer i øyene, og varme i hjertet for denne flotte mannen fra Haugesund.

Med denne historien ble noe i livet ­annerledes. Hun forteller den til sine småsøsken og venner på skolen. – Visste du at han ble slått og sparket i hjel bare fordi han var jøde? Visste du at nazistene klarte å overbevise store deler av Tyskland om at én rase var mer verdt enn alle andre?

Slik blir Rabinowitz en hun kjenner, ikke et ansiktsløst offer. Det er da empatien får puls.

Burde ha skjedd

Støvete museum om krig og folkemord har vi flere av. Men den menneskelige historien om de som gikk tapt på grunn av norsk politis feighet og alle borgerne som taust så en annen vei – det er mer enn historie. Det er dannelse og et valg om å bry seg somvi må ta hver dag resten av livet.

Da må vi tåle at Holocaust formidles på nye måter. Fortellingen om kjæreste­paret på kafé er fiktiv, da kolleksjonen ikke er produsert for salg. Men det kunne ha skjedd. Det burde ha skjedd. Rabinowitz-kolleksjonen er gull.

Holocaust må aldri bli tabu. Verden trenger mer fokus på antisemittisme enn noen gang. Å kjenne historien forplikter oss kollektivt til å aldri glemme.

Gå til innlegget

Det vi ennå ikke har lært

Publisert over 2 år siden

Hvor er muslimene – og ressurssenterne for innvandrerne – når kirken arrangerer konferanse om makt og vold i Guds navn?


Midt i lesingen til eksamen har jeg tatt meg tid til å delta på Novemberkonferansen. Stiftelsen Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep fyller 20 år. I to dager fikk primært kristne sjelesørgere og terapeuter innblikk i debatt og ny forskning om avmakt, maktmisbruk og den gode maktutøvelsen.

Som rosenterapeut og tidligere frivillig medarbeider hos Kirkens SOS krisetelefon har jeg samtalt med mange som har hatt livet vel tett på. Og mens jeg sitter her og fyller på min faglige tank lurer jeg på én ting: Hvor er muslimene? Hvor er ressurssentrene for innvandrere?

Når vi vet at 1/3 av befolkningen har opplevd alvorlig vold, hvorfor er ingen skolerte imamer og andre sjelesørgere med flerreligiøs livssynsbetjening her? Hva vet vi egentlig om vold og religiøse overgrep i andre trossamfunn? Organisasjonen Hjelpekilden har hjulpet mange til å tale om tabuene.

Blidgjøring. For ni år siden sto jeg selv med tårer i øynene og ba om en samtale. Ekteskapet fungerte ikke. Jeg trengte hjelp.
Jeg fikk beskjed av kvinnen som liksom kunne islam å slutte å lese aviser, be mer, helst om natten. Være lydig mot min mann og tilfredsstille ham. Slutte å tenke norsk.

Blidgjøring skulle løse konfliktene. Underkastelse var middelet. Lammet av avmakt forlot jeg henne.

En metodistprest på Grünerløkka med åpen kirkedør og ledig tid ble min redning. Vi samtalte i skjul til jeg fikk nok påminnelser om min menneskelige egenverd.

Da ble jeg sterk nok til å ta de store skrittene. De ensomme og vaklende stegene ut i friheten som vi bare kan ta alene når vi sprenger grenser og reiser oss igjen.

Misbruk i Guds navn er det største sviket man kan begå mot et menneske, uansett hvilken religion det er. Jeg bestemte meg for at jeg én dag skulle bli en muslimsk sjelesørger. Alle kan trenge en eksistensiell samtale hvor hele livssynet rommes og verdsettes når livet er en tung oppoverbakke.

Læringspotensial. En imam er ikke en muslimsk prest. Han er en bønneleder. Det kan i utgangspunktet hvilken som helst gutt være.

En imam som i tillegg er utdannet i ­islam, er skolert i Koranen, dens betydning og tolkningsrom. Koranarabisk er ikke et språk noen snakker, det må læres. Disse lærde kjenner profeten Muhammeds (fred være med ham) liv og islamsk historie, og noen har studert profetens religiøse uttalelser som regnes som veiledning til Koranens budskap. Andre har studert lovskolene og deres forskjeller.

Men hvem har studert sosialt arbeid og religiøst lederskap? Hvem kan organisere et trossamfunn og ivareta medlemmenes behov for åndelig føde på andre nivå? Her kan imamene med fordel dra nytte av sine kristne kollegaers erfaring og kunnskap.

Varme. En moské har ikke én religiøs leder som gjør alt, men vi har en hel familie med hjelpere. I tillegg til imamen har vi lærerne som driver med tros- og språkopplæring, vi har kvinner og menn som bidrar med sosialt arbeid i alt fra­ ­familierådgiving til leksehjelp.

Vi har ungdommer som studerer ­islamsk historie og lærer de yngste å svømme. Vi har de som går på sykebesøk. Vi har ikke kirkekaffe, men vi har saftige dadler. Vi snakker sammen, trøster og hjelper hverandre. For Allah er vi like. Noen har hull på sokkene, andre har isjias.

Det er mange mennesker her. Levende liv. Det kan kirken og prestene ha godt av å komme og være med på.

Vi har ikke nedgangstider og vi engster oss ikke for frafall av subsidier, for vi er vant til å gjøre alt selv. Vi har ikke de ­flotteste bygningene. Men vi har mye varmt fellesskap og stor kjærlighet til Gud.

I en tid hvor religionspolitikken er blitt religionsfiendtlig ber jeg alle troende om å strekke ut en hånd. La detaljene ligge, la oss samarbeide om et vennligere flerreligiøst Norge.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN FRA SIDELINJEN - I VÅRT LAND 5.12.2016

Gå til innlegget

Å bli frisk

Publisert over 6 år siden

Historien - med diagnosen ME - har lært meg å ta én dag av gangen. Jeg vet aldri hva jeg våkner opp til neste dag. Og det gjør vel praktisk talt ingen andre heller. Sånn egentlig.

Jeg har vært syk siden 2004. Da slo en ekstrem sykdomstilstand med kraftig utmattelse, kronisk luftveisinfeksjon, svimmelhet, kvalme, delvis lammelse i muskelatur, forvirring, matintoleranse og søvnproblemer til. 3 år senere, etter testing ut av en annen verden, skulle jeg endelig få diagnosen ME. Det første halvåret besøkte jeg legevakt flere ganger, men ble alltid sendt hjem med en resept antibiotika og beskjed om å hvile meg frisk. "Spis kyllingsuppe", sa legen på akutten på Ryen. Det hjalp ikke. Jeg ble ikke bedre. Jeg ble bare verre. Og tiden gikk, livet raknet. Jeg måtte ha hjelp til alt, og fikk ikke til noe av det jeg ønsket meg. Det var mildt sagt fælt.

Det er lenge siden høsten 2004. Det er mer enn 8 år siden. Jeg har blitt ei voksen dame nå, passert 41 år. Jeg har ikke lenger forutsetninger for å huske hvordan livet var i 2004. Ikke fullt ut. Jeg minnes at jeg var sliten etter jobb, at jeg likte å jogge, at jeg hadde mange venner og at jeg alltid stilte på jobb. Jeg var aldri så syk at jeg ikke holdt en avtale.

Jeg kan ikke lenger kjenne de følelsene i meg. Jeg er sliten hele tiden, jeg har ikke hatt en jobb siden 2004 og jeg må stadig kjenne etter hva jeg tåler. I dag klarte jeg å ta bussen til behandleren min, gå innom biblioteket for å levere bøker og ta bussen hjem igjen. Jeg måtte avstå fra støvsuging og matvarehandling, som også var gjøremål på ønskelista mi. Jeg har innsett at jeg må lære meg å leve MED ME, fremfor å drømme om å bli mirakuløst helbredet og våkne opp symptomfri og uthvilt.

Jeg vil så gjerne bli frisk at jeg har prøvd alt som finnes av klassisk medisin og alternativt humbug, inkludert psykoterapi og selvutvikling for å forstå, akseptere og gå videre. Ullevål sykehus holdt et såkalt "mestringskurs" der vi ME-syke fikk forklart at man måtte akseptere for å få et godt liv. MED ME, siden ingen kunne forklare oss hva dette er, hvorfor vi har fått det eller hva som kan gjøres med det. Jeg skulle likt å se et offentlig sykehus diktere alt fra ernæringsrådgivning, yogaøvelser, kognitiv psykologi og dagboksrapporter til andre pasientgrupper. Her kan det forstås gjennom linjene at den som takler sykdommen på rett måte, vil kunne vinne, nemlig å bli frisk. Den som hviler nok, spiser rett, aksepterer og går videre - kan få et godt liv. "Noen blir faktisk friske", sier legene. "Ja, jeg håper jeg blir en av dem", svarer jeg alltid. Men åra går og jeg kan fortsatt ikke stresse eller belaste meg, verken fysisk eller psykisk. På badet ligger boka "Monstermenneske" av en annen ME-pasient. Det er smertefullt og opprivende å lese den, for jeg hadde fortrengt og glemt så mye fra de første årene jeg var syk. Ensomheten, smertene, forvirringen, angsten, skammen, den totalt utmattende følelsen som om ryggraden var full av råtten spinalvæske, opplevelsen av å være levende død der du ligger med solbriller på i senga og kun registrerer ett ord i hver setning noen sier til deg. Alt er en grøt, som i en vond drøm, og dagene går, kalenderne byttes ut, rynkene legger seg i folder og ringene under øya blir bare mørkere. Det er ikke mer håp, det er brukt opp. Tro og bønn funket en stund, så gikk jeg tom for det også. Bare realtieter er igjen. Jeg er sjuk og det kan faktisk hende jeg aldri blir bedre. At jeg aldri blir helt frisk igjen.

Men noe har skjedd. Jeg har jo blitt bedre. Ofte. Litt bedre, så litt verre. Så mye bedre, og ja - du forstår? Mye verre. Det skjer hele tiden. "Tilbakefall", "overbelastninger", "aktive faser", "reaktive perioder", uforklarlig forverring, det må være noe med været, med maten, med miljøet, med behandlingene eller de behandlingene jeg ikke har tatt. Mens ingen vet, gjetter alle. Jeg kan ikke åpne munnen å si M.. før noen gir meg en løsning. Som jeg forgjeves allerede har testet ut som nytteløs, bortkastet, dyr og kanskje til og med skandaløst frekk og ydmykende. Men jeg har prøvd den.

Så kommer dagene jeg er bedre. Skal det vare nå? Hva har skjedd? Alle vil vite hva som har skjedd, for det kan jo hjelpe andre! Hvor mye bedre har jeg blitt? Hvor lenge har det vart? Er det bare en god periode eller er jeg faktisk bedre? Kan jeg kalle meg frisk snart? Det er vanskelig å vite.

På 8 år har jeg blitt eldre, jeg har vært helseskadelig inaktiv i nærheten av liggesår i perioder, det er klart at kroppen har forfalt. Jeg vil aldri oppleve livet slik jeg gjorde i 2004 noen gang igjen. Det er trist, men en realtiet. Jeg har brukt fysioterapeut, ergoterapeut og psykiatrisk sykepleier for å få igang et forsøk på mer aktivitet og takle forandringene, den gradvise tilnærmingen til det normale livet igjen. Det føltes fremmed å være sliten etter å ha gått en tur på 50 meter. Men jeg opplevde at det var skummelt og nesten umulig å skille mellom elendig kondis og geleaktige muskler, og et ME-anfall av utmattelse og pusteproblemer. Gradvis over et par år har jeg blitt bygd opp med egen styrke og andres støtte, til å fungere nogenlunde normalt. Jeg kan ikke trene, jogge eller belaste meg. Utholdenheten min er fortsatt ikke kommet tilbake, men med gode rutiner kan jeg være med i livet - mer enn før.
Det betyr at søvn, hvile og måltider ikke kan skoftes, men er de på plass - har jeg sluttet å sove på dagtid! Det hender jeg må hvile litt, men det kan være en liten cowboystrekk etter en bytur (jeg snakker om handletur, IKKE festing), og det anser jeg som normalt for en 41-åring med dårlig kondis. Jeg klarer også å bære handleposer igjen uten å få betennelse i nakken og migrene. Men ikke overdrive heller. To poser går bra, seks blir for mye.

ME-symptomene har blitt færre og mindre, derfor har jeg fått bedre livskvalitet.
Jeg har aldri gitt opp håpet om at det må finnes en kur der ute, men foreløbig har jeg bare funnet noen symptomlindrende metoder som jeg har hatt god hjelp av. Jeg lister de etter viktighet, slik jeg selv har opplevd at det har hjulpet meg.

Nok hvile (bare kroppen vet hva som er nok. Noen ganger døgnet rundt, andre ganger 8 timer søvn)
Riktig mat (nok næring, variasjon og rikelig med energi, nok drikke, unngå kvalme med mye farris)
Riktig temperatur (verken fryse eller svette, begge deler stjeler energi og kulde gjør meg lett syk)
Ro (stillhet og ingen krav og forvetninger, ikke mas, ikke noe av noe, bare ingenting-ro)
0 stress (alt er stressende for en ME-pasient. Selv en tanke, en lyd eller en person som ikke sier noe.)
Trygghet (bolig, økonomi, hjelp, forutsigbarhet, transport mm)
Familie og venner (noen som er glad i dag, samma hva)
Noe som gir positive assosiasjoner (uansett hva. Jeg så litt på Travel channel hver dag, se verden)
Aktivitet (selv passive aktiviteter føles som noe å gjøre. En sommer perlet jeg armbånd med datteren min eller lå i en campingseng og sov/så på fotballVM).

Det var en gang jeg var så syk at den eneste aktiviteten jeg klarte å utføre var å leke en lek med meg selv hvor jeg sa "rør på venstre fot", også gjorde jeg det. Slik gikk jeg igjennom alle musklene i kroppen for å hilse på dem og sjekke at jeg var tilstede i min egen seng. Jeg har også stimulert meg selv med å morse med øyelokkene eller finne forskjellige måter å puste på, se skyggefigurer på veggene eller dikte opp historier i hodet av lydene jeg hører utenfor. Noe må man gjøre for å ikke bli gal, når man orker virkelig ingenting. Forsiktig musikk, lydbok, bilder - men i små porsjoner.

Akupunktur (det funker faktisk)
Osteopati (det funker også)
Healing (jeg har lyst til at det skal funke for det føles godt)
Massasje (nærmest strykninger, for massasje ble jeg syk av, men trengte at noen tok på meg med tilstedeværelse i intensjonen)
Terapi (hos diverse typer tankestyrte og realitetsaksepterende former for terapi)

Bønn, Gud og religion (gir håp, helbredet meg ikke)

Hjelpemiddelsentralen, ergoterapeuten, fysioterapeuten, psykiatrisk sykepleier - takk til kommunen!
Alle hjelpemidlene har gjort livet mitt enklere og tryggere, og ikke minst mer aktivt. Jeg har kjørt mange mil med handicapscooteren selv om jeg hatet å se ut som en handicappet de første månedene jeg hadde den. Så bestemte jeg meg for at utelivet var bedre enn sengelivet, og jeg fikk heller tåle blikkene.

Lære å si "nei takk" (veldig viktig)
Slutte å skamme seg (helt essensielt)
Bli realist (akseptere det som det er)

Våge å prøve å tro at du er noe verdt (selv om du ikke tror det selv), når du er hjelpetrengende, stygg og usosial.

Jeg ble døsen etter middagen og trenger en hvile. Derfor vil jeg avslutte. Før ville jeg fortsatt og tenkt at jeg burde kunne holde meg til jeg skal i seng. Nå vet jeg bedre. Jeg hører at kroppen sier i fra. Og da spiller vi på lag, så går det så mye bedre.

- Er det min evne til å hvile meg frisk som har gjort meg bedre? Nei, ikke i det hele tatt, for jeg er veldig dårlig til å ta hensyn til meg selv. Men jeg tror at den infeksjonen (om mulig flere skal jeg tro noen av analysene jeg har gjort hos alternative behandlere) har brent ut og sluppet taket i kroppen. Det kan skyldes tiden, som etter sigende skal lege alle sår. Det kan skyldes miljøet, jeg har badet i omsorg og kjærlighet det siste året. Eller det kan skyldes noe vi ikke vet, kanskje skjebnen, kanskje hundrevis av liter Farris med mango og papaya (det var en gang det gikk en farsott over ME-diskusjonsforumet at papaya skulle kunne kurere ME).

Det jeg vet er at jeg har sluttet å knaske antibiotika og bygd opp immunforsvaret mitt med akupunktur, sakte over flere år, med ukentlige besøk. Jeg tror jeg er på rett vei, men garanterer ingenting. Historien har lært meg å ta én dag av gangen. Jeg vet aldri hva jeg våkner opp til neste dag.
Og det gjør vel praktisk talt ingen andre heller. Sånn egentlig.

FØRST PUBLISERT I MIN BLOGG VALGERDS VERDEN

Gå til innlegget

Slik fikk jeg en norskpakistansk fastlege

Publisert nesten 7 år siden

Jeg bekymrer meg ikke for at jeg ikke skal bli forstått og tatt på alvor om jeg skulle bli syk og trenge hjelp. Det er slik det skal være!

Egentlig hadde jeg tenkt til å kalle dette blogginnlegget for "Fordommer", men etter å ha sittet og sett på ordet en stund fant jeg ut at det ikke var riktig ordvalg. Jeg kunne ha kalt det fordommer, for det er fordommer, men samtidig er det normalt å føle skepsis for det ukjente. Psykologisk sett handler det om å søke trygghet som er et av våre mest grunnleggende behov.  Tradisjonelt har flokkmenneskene holdt seg til hverandre og støtt fra seg det som er annerledes som en potensiell fare. for overlevelse og samhold innad i gruppa. Hvor vil jeg hen med dette?

Etter et uheldig sykehusopphold som barn har jeg utviklet en kraftig fobi mot leger og sykehus. Dette har blandt flere ting resultert i at jeg i perioder av livet ikke har oppsøkt nødvendig helsehjelp når jeg har vært syk og lidd av sterke smerter. Etter et godt møte hos en yngre norsk mannlig lege ble jeg hans faste pasient i 18 år. Da jeg levde under strenge muslimske regler var det ikke velkomment å gå til en mannlig lege hvis det ikke sto om livet, så jeg byttet til en kvinnelig fastlege. Hun har vært en god støttespiller en 3 års tid. Ved siste besøk forteller hun meg at hun skal flytte praksis til en annen bydel. Denne ligger langt fra vårt bosted, i tillegg til at min legeangst har blitt mindre med årene, vurderte jeg det dit hen at det var mulig for meg å prøve en ny lege. Allikevel klarte jeg ikke å holde tårene tilbake da jeg sa takk og farvel.

Ute i resepsjonen fikk jeg vite av legesekretæren at det allerede var bestemt at en ny lege skulle ta over praksisen til avtroppende fastlege. En pakistansk dame.  "Men jeg tror hun er født her altså", sa hun i det hun nikket samtykkende over min beklagelse over hvor trist det var å miste min nåværende fastlege.

"Pakistaner ja? Hmm.. Jeg er litt skeptisk", sa jeg.
"Du må jo ikke ta henne, du kan finne en annen", sa resepsjonisten.
"Vet du noe om henne?", spurte jeg.
"Nei", svarte resepsjonisten.

På vei ut var jeg både fylt av sorg og forskrekkelse over den dramatiske beskjeden om at fastlegen min skulle slutte, samtidig som jeg kjente på bølger av misnøye og skepsis til å prøve denne nye pakistanske fastlegen. Mange ville sikkert sagt "norsk med en annen hudfarge" eller "annengenerasjons innvandrer" eller noe slikt, men i bunn og grunn representerer vi alle vår etniske og genetiske arv for livet på grunn av utseende vårt. Vi vil alltid være en del av vår historie. Hun vil alltid være en pakistaner i Norge for det blotte øyet, kanskje norskpakistaner når man blir kjent, men aldri fullt og helt norsk. Det vil alltid være en bit av noe annet der, noe fra for oss, et fremmed land.

- Åh, nei. Hvorfor slutter hun? Vi som har fått så god tone. Jeg som ble så glad i henne. Hvordan skal det gå nå? Katastrofetankene begynne å virre.
- En pakistaner? Hun er sikkert streng, tøff, hard og syns at jeg er en veik syter. Tenk om hun ikke forstår meg. Tenk om hun ikke støtter mine synspunkter, holdninger og ønsker for min helsesituasjon. Tenk om hun syns at hun har en annen kultur som referansegrunnlag som er mer værfør enn min, og at jeg blir bedt om å skjerpe meg eller slutte å syte over småting? Eller hva om hun tvinger meg til noe jeg ikke vil? Er sur? Eller ikke forstå hva jeg sier? Ikke SER meg? Herremin, tør jeg dette? Helse er jo viktig og jeg som har både det ene og det andre, dette kan bli vanskelig..

Og slik gikk tankene fra den ene ytterligheten til den andre. Følelsen av å bli forlatt og avvist av den legen jeg stolte på og var glad i, til skuffelse over å få en pakistansk lege i bytte.
Ok, la oss snakke om rasisme. La oss snakke om fordommer. Fremmedfrykt, like barn leker best også videre. Jeg er ikke rasist. Jeg mener at alle mennesker er like mye verdt uansett utseende eller tilhørighet, handlinger eller status. Det handler ikke om rase eller nasjonalitet.

I perioder hvor trygghet er en viktig faktor merker jeg at jeg rangerer trygghetsgrad. For eksempel vil en kvinne vanligvis gi meg mer trygghet enn en mann, dersom det ikke kreves spesiell kompetanse av vedkommende. En sjåfør, en lege, en ingeniør - der ligger størst tillit til en mann. Hvite mennesker symboliserer vanligvis mer trygghet enn mørke, blå øyne mer enn brune osv. Skandinaver større trygghet enn søreuropeere, nord-amerikanere mer enn sør-amerikanere, og asiater mer enn afrikanere. Det handler vel om hva som er kjent og gir en nær følelse med gjenkjennelse. Det handler over hodet ikke om hva som er "best", men hva jeg assosierer med mennesker fra andre land og kulturer.

Jeg har opplevd å bli forløst av en iransk lege da jeg fødte. Jeg var skeptisk, men hadde ikke noe valg, og da jeg hørte han snakket svensk var jeg trygg på at han kunne sine ting. Jeg har hatt fastlege og jordmor fra Kongo. Fordi han fikk så gode skussmål fra naboer turte jeg å prøve, og jeg trivdes godt med hans avslappede holdning til livet og gode humør. Min forrige fastlege er kinesisk. Eller av kinesisk opphav. Kina har historisk en sterk tradisjon for alternativ medisin og er kjent for å være dyktige i sitt arbeide. Jeg hadde mindre fordommer mot å ta en kinesisk lege enn en pakistansk. På folkemunne sier ryktene at man skal holde seg unna iranske og pakistanske leger, særlig damer. De lukter vondt, er sure og man får ikke det man ber om. Det er rykter, det er sladder og det er fordommer. Selvfølgelig kan noen ha opplevd akkurat det, men det er ikke nok til å stigmatisere alle.

Mine "fordommer" har sitt opphav fra mine erfaringer med norskpakistanere.  Jeg har vokst opp med ei pakistansketnisk venninne, hatt mange venner og venninner opp igjennom årene med pakistansk opphav. Noen har kommet hit, mens andre er født er. Jeg har lært mennesker å kjenne, og jeg har fått et innblikk i desikulturen. Noe syns jeg er veldig bra, mens annet misliker jeg sterkt. Sånn er det vel med de fleste mennesker, samfunn og kulturer. Jeg har erfart at norskpakistanere kan være ganske strenge og konfronterende, kravstore og direkte. Spesielt at jenter seg imellom ikke legger skjul på noe og at man får høre det om de misliker noe. I forhold til norsk kultur syns jeg dette er tøffere og mer utfordrende.

Jeg lever godt med mine pakistansknorske venner, jeg jobber gjerne sammen med dem, har dem som naboer, vi besøker hverandre og spiser sammen og vi kan be side om side. Men som lege - var jeg villig til det?  På en måte er legen din viktigere enn noen andre personer i ditt liv. For meg krever det 100% tillit og kjemi.

Jeg tror ikke at pakistansk kultur eller pakistanere er dårligere leger enn andre. Snarere tvert i mot. Faglig sett har jeg ingen grunn til å tro eller mistenke at hun ikke ville gjøre en god jobb og oppføre seg profesjonelt.
Men valg av fastlege handler om mer enn yrket, det handler om tillit, forståelse, tankegang, holdninger, språk, intimsone, kultur og mest av alt - følelser. Mine følelser.

Jeg var først bestemt på å finne meg en ny lege, så begynte jeg å tenke at det kanskje ikke var sånn hast - at jeg burde hilse på henne en gang før jeg bestemte meg og gi henne en sjanse.
Sjansen kom raskt da barnet mitt fikk feber og ørebetennelse sist uke.

Den nye fastlegen vår, av pakistansk opprinnelse, sjekket nøye, spurte alle de riktige spørsmålene og ga henne medisiner. Hun satte også opp en time for kontroll når kuren var ferdig. Det har jeg ikke opplevd siden barnet mitt var baby. Vi kunne ikke finne noen feil på den nye legen. Datteren min bemerket at hun ikke hadde legefrakk på, men gikk med "kule Lacoste-sko". Jeg svarte at det sikkert er sånn nyutdannede leger gjør i dag.

I dag var vi til kontroll. Alt var bra og det var ingenting å utsette på verken pasient eller behandler. Legen stilte presis, tok oss på alvor, viste at hun er dyktig og var i møtekommende. Da vi gikk ut fra legekontoret ser datteren min opp på meg og sier "Jeg liker henne jeg". "Jeg også", sa jeg. "Skal vi ta henne da?", sa datteren min. "Ja, jeg syns vi skal ta henne. Hun er sikkert en fin lege", sa jeg.

Og sånn gikk det til at vi nå har en norskpakistansk fastlege, og skepsisen er borte. Jeg bekymrer meg ikke for at jeg ikke skal bli forstått og tatt på alvor om jeg skulle bli syk og trenge hjelp. Det er slik det skal være!

FØRST PUBLISERT PÅ MIN BLOGG UNDER TITTELEN ‘SKEPSIS’

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere