Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

En byrde for fellesskapet?

Publisert nesten 3 år siden

Da jeg vokste opp var det alenemødrene Carl I. Hagen hadde valgt seg ut. Så tok Frp de arbeidsledige. Og de langtidssykemeldte. Nå er det muslimene.

Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg så Frps nye annonse. En tilsynelatende muslimsk kvinne innpakket i tekstiler med teksten «Stem Frp». De store brune øynene sender et skråblikk av frykt mot kamera. Ansiktstørklet er pakket inn i resten av drakten på en måte som gjør at hun knapt kan puste.

Til informasjon er det ingen muslimer som kler seg på denne måten. Det er anslagsvis i underkant av 100 nikab-brukere i et land med 5,2 millioner innbyggere. Men budskapet henvender seg til dem som allerede har fått fordommene sine bearbeidet. Derfor oppleves det stigmatiserende. Som: Nå skal muslimene i gapestokken.

Norske verdier

Viktig å huske på i disse valgkamptider: Det finnes ingen eksklusive norske verdier. Lokale tradisjoner ja, men vi er ikke så ulike våre naboer. Og de igjen er ikke så ulike sine naboer. Det kjempes en polemisk og ufin kamp om disse verdiene, om hva som er norsk, hvem som er norske.

Norge har ikke oppstått i et vakuum, og vi lever heller ikke i en boble. Ingenting av det som sies om norske verdier er særegent norsk. Folkedrakter har de i andre land også, og ost i forskjellige farger. Fra isen smeltet har folk vandret inn og ut av kontinenter, til byer og levedyktige områder. Det skandinaviske folk har vandret rundt i Europa og Asia.

Majoritetsbefolkningen i Norge er etnisk norsk, men går du noen generasjoner tilbake er de genetiske stamtavlene mer sammensatte. Å tegne et bilde av Norge og norsk som en renere og mer verdifull verdi er reinspikka rasisme. Først og fremst ekskluderer det fargerike og flerkulturelle nordmenn.

Universelle verdier som oppsto i antikkens vugge, videreutviklet med religiøs reformasjon, humanisme og opplysningstid, blir nå forsøkt patentert av Frp som norske og kristne verdier. Kulturnasjonalisme romantiseres og brukes som et skjold mot de andre.

Det er en farlig retning. Når mennesker ekskluderes og plasseres i rangsystem oppstår fordommer som er umulig å kontrollere. Resultatet er hverdagsrasisme, hatprat og kriminelle handlinger rettet mot uskyldige mennesker. Vi har sett verdenskriger, vi har sett folkemord. Det begynte ikke av seg selv.

Strategi: Ta de svake

Da jeg vokste opp var det alenemødrene Carl I. Hagen hadde valgt seg ut. Man skulle tro de loppet statskassa, og ga store underskudd på statsbudsjettet, slik han tok dem fatt.

Så var det de arbeidsledige som fikk gjennomgå. Man kunne få inntrykk av at det var en folkesport å ligge på sofaen mens man levde på naboens penger. Den som har vært ufrivillig arbeidsledig vet hvor skambelagt og stigmatiserende det er. De langtidssykemeldte fikk også beskjed om å komme seg på jobb. Med Siv Jensen kom begrepet snikislamisering, og med Sylvi Listhaug kom forakten for flyktningene.

Men det er ikke en norsk verdi å sette opp gjerder rundt freden. Det er ikke norsk å fortelle andre at de aldri vil bli godtatt for hvem de er.

Dialog

Jonas Gahr Støre anklages for å være en dårlig statsministerkandidat. For elleve år siden beklaget han på vegne av Norge trykkingen av Muhammed-karikaturene.

Det er lett å være ytringsradikal i 2017, men i 2006 sto landet ovenfor en alvorlig situasjon som ingen hadde erfaring med. Karikaturene, og den feilaktige omtalen av dem, hadde satt sinnene i kok. Som en erfaren diplomat gikk Gahr Støre og religiøse ledere i Norge i bresjen for dialog. Det dempet gemyttene og reddet liv.

Man kan være så prinsipiell man bare vil, men har man ingen samfunnskompetanse kommer man ikke langt. Jeg vil ha en statsminister som har dannelse og diplomatiske evner, i tillegg til å være prinsipiell. En som er religionskompetent, og ser de store linjene.

Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Land 14. august 2017.

Gå til innlegget

Toleransen står på spill

Publisert nesten 3 år siden

Konservative muslimer kjefter ikke lenger like mye mot min støtte til homofile. Men nå har en ny gruppe begynt å kritisere.

De sier de ikke er velkomne, vi sier velkommen. De sier ­Koranen ikke godtar dem, vi sier at den kan tolkes i nytt lys. De sier at muslimer fordømmer dem, vi svarer at vi er muslimer som ikke dømmer.

Ironisk nok står eks-muslimene og de mest konservative på samme linje når de påstår at det ikke er rom for endring og mangfold i islam. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

De siste årene har jeg mottatt flere henvendelser fra homofile muslimer med spørsmål om jeg kan bli deres imama. De opplever seg utstøtt av konservative muslimer, og uglesett i moskéene. Noen er blitt konfrontert på måter som oppleves ubehagelig.

Disse menneskene har ingen religiøse ledere å samtale med om sin tro uten samtidig å bli fordømt for sin legning og veivalg. Alle har lært at man ikke kan være homofil og muslim, at det er en stor synd. Siden de ikke kan bli velsignet i ekteskapet som homofil befinner de seg i et limbo.

De jeg har blitt kjent med har opplevd både psykisk og fysisk vold fra familiemedlemmer og ukjente. Noen er blitt torturert i fangenskap for sin annerledeshet. I Norge er det lov å være skeiv, men det er fortsatt svært problematisk å være ­homofil muslim.

Et sted å be 

Jeg bidrar gjerne til at de utstøtte muslimene skal få et sted å be. Være en som våger å si at Gud først og fremst er raus, og at legning ikke er det første han spør om på dommedag. Jeg skal selv svare for meg når Gud spør hva jeg gjorde for disse som led. Jeg frykter Gud mer enn et dårlig rykte.

Samfunnsdebattanten Thee Yezen ­Al-Obaide har fungert som kontakt-
person for homofile og lesbiske i organisasjonen Skeiv Verden, og vil nå starte en feministisk moské. Det er mange muslimer som savner et et sted hvor det er lov å være seg selv, også i møte med Allah. Jeg har sagt ja til å hjelpe dette prosjektet i gang, og håper det dukker opp støttespillere og organisatoriske rammer som får det videre opp og frem.

Det beste hadde vært om noen av de etablerte moskéne hadde turt å vise i handling at alle virkelig er velkomne i Guds hus. Foreløpig har vi verken LHBT-vennlige imamer eller kjønnslikestilte trossamfunn. Det vil vi gjøre noe med.

Ny kritikk 

Jeg har ofte fått kjeft for min støtte til homofile muslimer. Etter å ha lagt ned mye arbeid i å forklare hvorfor dette er viktig, har det avtatt med klager fra de mest konservative.

Men nå har en ny gruppe begynt å kritisere arbeidet vårt. Det er de såkalte eks-muslimene. De sverger til tittelen muslim, selv om deres tro ikke lenger definerer dem. Det er den kulturelle og etniske tilhørigheten de bruker.

De har vokst opp i såkalte muslimske land og hatt utelukkende dårlige erfaringer med diktatoriske regimer. Men Norge er ikke Iran. Eks-muslimene svartmaler religionen islam, og bruker system-
kritikk mot norske muslimers fødeland til å fordømme dem. Som konvertitt blir jeg beskyldt for å være naiv og kunnskapsløs.

Eks-muslimene mener at det beste for en muslim er å komme seg vekk fra ­Koranen og islams lære. Nå vil de heller ikke at de homofile muslimene skal få en åpen moské å gå til. Toleransens integritet står altså på spill. Sekulær integrering er et uttrykk som benyttes.

Kontekstuell 

Islam blir beskyldt for å være middelaldersk, kvinnefiendtlig og undertrykkende. Feilaktig tror noen fortsatt at religion er en utenomjordisk ordre uten interaksjon med menneskene. All religion har alltid vært og kommer alltid til å være kontekstuell. Budskapets ­kjerne får nye uttrykk gjennom samfunn og mennesker i utvikling.

Vi kommer til å fortsette å invitere alle som identifiserer seg som muslimer til et åndelig fellesskap. Det får bli andres jobb å peke ut hvem av oss som er for syndige for Guds kjærlighet. Allah heter fortsatt Den Nåderike, Den Barmhjertige. Han skapte mann, kvinne og mangfold.

Gå til innlegget

Gift med en ikke-muslim

Publisert nesten 3 år siden

Stadig flere muslimske kvinner ønsker seg menn som står for et vestlig syn på likestilling.

Første gang jeg giftet meg var det med en rettroende muslim. Vi hadde ulik etnisk, kulturell og religiøs bakgrunn. Den andre gangen var det med en med samme bakgrunn, men med et annet livssyn. Det har gitt meg verdifulle erfaringer med såkalte­ blandingsekteskap. Alle ekteskap er ­utfordrende på hvert sitt vis. Noen mer enn det som er sunt.

Som første kvinne i Norge ble jeg ­islamsk viet til en ikke-muslimsk mann. Før vi snakker om hva som er lov og ikke lov, vil jeg si at det viktigste i livet er å følge sitt eget hjerte. For hvis det finnes en Gud, er det fra hjertet vi kommuniserer med ham.

Samtidig er vi mennesker i bunn og grunn drevet av følelser, og det kan være riktig så komplisert å bestemme hva som er det rette. Det rette for hvem og til hvilken tid, vil variere. Mange valg har ingen fasit. Men vi må leve med dem, noen ganger i mange år.

Halve troen

Som nykonvertert fikk jeg stadig oppfordringer om å gifte meg. Det var i ekteskapet man oppfylte halve troen, og familielivet var basen for det islamske verdigrunnlaget. Å være to muslimer som støttet hverandre gjennom livets prøvelser var det optimale. Min første ektemann var en tilsynelatende perfekt muslim. Jeg hadde gjort det rette, men ekteskapet fungerte ikke. Det viste seg raskt at vi hadde totalt forskjellige oppfatninger om alt. Hans islam var ikke mitt islam.

Klassisk islamsk teologi tillater kun at menn kan gifte seg med kvinner av ­bøkenes folk. I dag medfører disse ­reglene at muslimske kvinner i vesten indirekte blir tvunget til å velge ektemenn fra et lite og brokete utvalg. Ukentlig får jeg henvendelser fra menn og kvinner som leter etter en ektepartner. Både fordi sjekking og kjæreste er forbudt, men også fordi den tradisjonelle måten med å be om ­anbefalinger fortsatt holdes i live blant minoriteter.

Men dette er i endring. Stadig flere muslimske kvinner ønsker seg menn som står for et vestlig syn på likestilling, frihet, kultur og mer liberal islam. De er redde for å sitte med alt husarbeidet alene og bli begrenset i sin livsutfoldelse. Det forventes at de gifter seg innen samme etniske tilhørighet eller henter en ektefelle fra foreldrenes hjemland. Og flere forelsker seg i en som ikke er muslim. Hva gjør man da?

Tabu

Det å gifte seg med en person med en annen kulturell, etnisk eller religiøs tilhørighet, er fortsatt tabu for mange. Det gjelder for både nye og gamle nordmenn. Like barn leker best. Det er et sosiokulturelt perspektiv, ikke nødvendigvis religiøst. Og selv om et enkelt par skulle komme godt overens med hverandres forskjeller har storfamilien en aktiv og involvert rolle som også påvirker hvor godt annerledesheten fungerer.

Vi må ikke glemme at religion bare i liten grad handler om personlig tro. I det store og hele handler det like mye om identitet, kultur, tilhørighet, tradisjoner, etnisitet, historie og kollektivistisk livssyn. I et større perspektiv er det mange snubletråder, selv om de unge ønsker seg forandringer.

Ensomt

Det er klokest å gifte seg med en av samme religiøse tilhørighet. Troen på livet er det mest eksistensielle vi har, og mange av våre største og viktigste valg og begivenheter er knyttet til denne forestillingen. Fødsel, ekteskap, barn, sykdom og død er ikke det samme for en som tror på Gud og en som ikke gjør det. Spesielt i islam og jødedommen, hvor religionen også har sterke bånd til matkultur, renhetsregler og høytider, kan det bli ensomt å ikke kunne gjøre dette sammen som en familie.

Det finnes ingen perfekte mennesker, og heller ingen perfekte par. Men det finnes par som fungerer bedre enn andre. Og jeg tror at gode mellommenneskelige relasjoner avhenger av å ha en god relasjon til seg selv og sin omverden. Relasjonen til deg selv avhenger i høy grad av din relasjon til Gud. For meg betyr det mye å være en troende. For min nåværende ektemann er det å gjøre det gode og rettferdige det rette. For meg er det bare et annet ord for Gud.

Gå til innlegget

Eksamen i Ramadan

Publisert rundt 3 år siden

Ramadan er som 17. mai, jul og Allsang på Grensen samtidig.

En kollega spurte meg om jeg klarer å faste under ramadan. Jeg svarte at jeg reiser til hjemlandet, fordi det er lettere der. Å ja, mange gjør det, sa han. Ja, du vet til Tønsberg, sa jeg.

Da lo han godt. Mens hele den muslimske befolkningen går i sakte tempo fortsetter samfunnet rundt oss som før. Det er ikke lov å skofte sine plikter selv om du faster. Ikke engang å være sint, er en fastendes oppførsel verdig.

«Treningsleir»

27. mai starter altså den årlige «treningsleiren» for muslimer med dårlig samvittighet. Det er nå det skal skje. Vi skal bli punktlige i bønnen, dele mer av vår rikdom og be om tilgivelse for alt det vi vet vi gjør feil. Og alt dette mens vi føler vi holder på å tørste og sulte i hjel. Som julekvelden kom på kjerringa er ramadan plutselig her i igjen.

Jeg fyller skapene med ferske dadler, og fornyer abonnementet på arabisk satellitt-TV. Det er i Mekka det skjer, og i Midt-Østen, Asia og gulfen. Muslimer bor over hele verden, men diasporaen søker hjemover i høytidene. Mange tar ut ferie og reiser sørover, hjem til slekt og venner. Dit hvor fasten følger en normal dag, og ikke 19 timer som i Norge.

Vi ser mot de muslimske landene for å bekrefte riktig dato, og vi følger Saudi-Arabia, Tyrkia, Pakistan eller Iran når det kommer til religiøse autoriteter. Jeg som ikke har opplevd ramadan i et muslimsk land knytter meg til den muslimske verden via venner, moskéene og satellitten ATN. Hundrevis av arabisktalende kanaler viser koranresitasjon, egne såpeserier laget for ramadan, familieunderholdning med musikk, og hjemme-hos-reportasjer.

Og livestream med bønn fra Mekka og Medina. I disse landene er det pyntet til ramadan med masse utelys og girlandere, og med spesielle tilbud i butikkene. På kveldstid er det folkevandring til parkene hvor det holdes fellesmåltid for alle som har fastet. Det sosiale er en viktig del av fastemåneden. Ramadan er som 17. mai, jul og Allsang på Grensen samtidig. Både religiøse og kulturelle muslimer deltar. Det er nærmest umulig å la være når alle andre gjør det. Det ligger helt klart en forventning om at alle som har tatt religionen lite seriøst nå strammer seg opp.

Paralellverden

Hver kveld når jeg legger ut en plastduk på stuegulvet og fyller den med skåler med orientalsk mat trer jeg inn i en parallellverden. Duftene, lydene, lysene, smakene og gjestene som kommer sent på kvelden for å spise sammen, skaper en levende ramadan. Etter litt krydret marokkansk suppe med varmt brød og noen oliven til er jeg så lykkelig og trøtt at jeg nesten ikke klarer å reise meg opp fra gulvet igjen.

Men da skal vi be. Og vi har litt å holde på med for både kveldsbønn, nattbønn og den spesielle ramadanbønnen som tar opptil halvannen time skal utføres. Noen ganger drar vi til byen og ber den i
moskéen ved midnattstid.

Og vi skal spise mer i flere etapper. Vannmelon er å godt å ha, den er både søt og inneholder mye væske. Dadler gir hjernen rask glykose når den har gått på lavgir lenge. Vi føler oss flinke. Sterke. Stolte og ydmyke.

Jeg har tidligere prøvd å spise tradisjonell norsk mat under ramadan, og uten å pynte noe spesielt. Det er akkurat like lite hyggelig som å spise mikromat på jul­aften i joggebukse. Det er stemningen som gir glede, og den skaper vi på mange forskjellige vis. Jeg leser en del av Koranen hver dag, på arabisk, stotrer meg frem og sjekker oversettelsen på engelsk. Lytter til en proff og finner ut at jeg har uttalt halvparten feil. Men føler meg fortsatt veldig flink.

I fjor ba min syriske flyktningvenn meg om å resitere høyt. Det tok halve natta. De andre dagene ble det han som leste. Vi skal tross alt rekke å få i oss frokost før sola står opp i tre-tiden.

Samhold

De siste ti dagene flytter jeg inn i moskéen. En liten gruppe med kvinner samles for å be sammen, sove sammen og spise sammen. Med enkle forhold må jeg skru av min vanlige standard, og innstille meg på et annet sted, en annen tid og et annet liv. Å sitte her på gulvet sammen med kvinner fra hele verden og finne felles glede gir et utrolig sterkt samhold. De gode samtalene og den støtten vi gir hverandre er helt uforglemmelig.

I år har jeg eksamen i ramadan. Jeg håper det blir en velsignelse. Og at jeg hjernen har noenlunde omdreining de første timene av dagen.

Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Lands papirutgave 22. mai 2017.

Gå til innlegget

Norge trenger flere som Sana

Publisert rundt 3 år siden

Den svært populære ungdomsserien Skam har på kort tid klart å gjøre mer for norske muslimer enn Islamsk Råd Norge.

Organisasjonen Islam Net har siden starten fått solid kritikk for sin fundamentalistiske ungdomsmisjonering. I påsken besøkte jeg deres årlige fredskonferanse.

I en muggen plastikkhall sør i Oslo satt ungdom ned i 12-årsalderen. De hadde betalt penger for å høre internasjonalt kjente YouTube-sjeiker. Rommet var mørkt, scenen opplyst med fargerik jallapynt, og kjortelkledde, langskjeggete menn messet gjennom høyttalerne.

Dette er apologeter som kombinerer maktarroganse med skam. Du er ikke en skikkelig muslim hvis du aksepterer menneskerettigheter, liberalisme eller feminisme. Guds lover står over alle disse nymotens påfunn.

- Å be om likelønn er latterlig, hvorfor ikke be om mer lønn? Det er jo tross alt kvinner som gjør alt arbeidet hjemme, sa sjeik Haitham Al-Haddad. Den stakkars jenta som hadde stilt spørsmålet måtte reise seg opp, og svaret hans fikk publikum til å le.

Å påføre noen skam er en effektiv regulator. Trosopplæring uten åpning for å forstå religionens plass i samfunnet og samfunnets plass i religionen, er potensielt farlig. Fromme, men intellektuelt kastrerte muslimer, kan la seg friste til ekstremisme.

Dokumentarfilmen Den norske islamisten avslørte gode intensjoner med elendig resultat. Skam avler hat og selvhat.

Menneskesyn. Den svært populære ungdomsserien Skam har på kort tid klart å gjøre mer for norske muslimer enn Islamsk Råd Norge. NRK har i fire sesonger gitt befolkningen innblikk i helt vanlige ungdommers liv.

Skam kan styre liv i unødvendig stor grad, og tabuene som løftes frem fungerer som sosialmedisin. Vi klarer ikke å skamme oss kollektivt når vi ser hvor hardt og urettferdig skammen rammer individet. Da får vi medfølelse og aksept.

Det er ikke mulig å unngå å lide med Nora når hun mistenker sovevoldtekt. Man kan ikke la være å glede seg med Isak og Even når de endelig får hverandre. Når Sana ber Vilde begrense detaljene om sitt sexliv, blir det stille. Er det kanskje en grense for hva som er privat? Den grensa oppdager de sammen, og gjengen aksepterer hverandres forskjeller.

Mens livets realiteter ruller over skjermen utfordres vårt menneskesyn. Verdiene trer frem. Ingen er egentlig skamløse, men vi trenger ingen kollektiv skam. Ingen er sine problemer.

Trygge muslimer. Før jul tok vi i Rabitamoskéen imot tekstforfatter Julie Andem og resten av Skam-redaksjonen til omvisning og samtale. Det gledet mitt hjerte å møte en så fordomsfri gjeng med modige spørsmål. Hvis noen skal utfordre skambelagte tema på en nøytral måte, krever det troverdighet. Skam er ikke propaganda, slik Hans Rustad i document.no hevder. Skam er dannelsesunderholdning.

Studenten Iman Meskini, som spiller Sana Bakkoush, er en av Rabitas ungdommer. Norges Unge Muslimer (NUM) består av mange som henne. De lever som ungdommer flest og er trygge på sin muslimske identitet. Hijab eller ikke hijab, det er vennskap og verdier som binder dem sammen.

Lederne av moskeen har jobbet aktivt i over 25 år med å hjelpe barn og ungdom til å balansere. Kombinasjonen norsk og muslim er ikke så motsetningsfylt som mange ser ut til å tro. Det er det vi lærer bort ved å vise hvordan.

Jeg oppfordrer flere foreldre og lærere å besøke både Islam Net og Rabitamoskéen - og å se på Skam. Det er din voksenplikt å følge med på hva som skjer med ungdommen. Allerede etter første episode mottar jeg flere henvendelser enn til vanlig. Folk vil vite mer.

Ungdom trenger mye voksen tilstedeværelse. Voksne som er tydelige og tåler. Norske muslimer som tar ansvar for en ikke-voldelig trosopplæring. Voksne som ikke påfører skam. Trusler om helvete er ikke annet enn psykisk vold og barnemishandling. Alt for mange bærer den skrekken i kroppen for resten av livet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2235 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
25 dager siden / 1867 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1191 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 890 visninger
Livet er ferskvare
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 831 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
27 dager siden / 670 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere