Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Er du kristen nok?

Publisert rundt 1 år siden

I en tid hvor fornuften og overfloden har blitt åndens utfordrere trenger vi flere forkynnere med et ekstra stort hjerte som sier et ubetinget velkommen. For mange fingre har pekt utover, for få hender har strukket seg ut og holdt hånd når troen var svak.

Nylig fikk jeg spørsmål om en muslim kan dele ut nattverd. Det korte svaret er ja. Det litt lengre svaret er at selv Satan kan dele ut nattverd uten at Jesus Kristus nærvær påvirker sakramentet. Den norske kirkes bekjennelsesskrift Confessio Augustana anno 1530 slår fast at prestens tilstand ikke påvirker helligheten av Kristi legeme og blod.

Nattverdsritualet er en del av gudstjenesten som forrettes av en ordinert prest med sin trosbekjennelse på plass, og hvem som får æren av å dele ut Kristi blod er liturgens avgjørelse. Om det er en teologistudent, om det er en konfirmant som ikke tror noe særlig, om det er en skitten romkvinne som forsørger seg av tigging eller om det er menighetens frommeste og høytsyngende, faste medlem er altså likegyldig for den spirituelle validiteten. Hva det gjør med deg som mottaker er vel egentlig det interessante spørsmålet. For om du mener at de som forvalter Guds ord skal være perfekte og ha en tro som reflekterer din egen for å være bra nok, hvem forventer du da å møte knelende i alterringen? Kanskje har slike holdninger gjort at mange kristne fortsatt ikke våger å ta i mot Jesus i minnemåltidet?

 

Det er lov å spørre. Men det er også lov å sjekke inn med sin egen tro før man retter pekefingeren utover. Hva ønsker Gud for oss mennesker? Han ønsker at vi skal søke Ham og tro at Guds nåde er rik og raus. At den omfatter alle som tror på nåden som ble gitt oss uverdige som en gave. Og hva har Jesus sagt om nattverden? Han ba oss om å utføre den til minne om ham. Ikke noe sted har jeg lest eller hørt at nattverden skulle være for de perfekte. Tvert i mot. - Gjør dette til minne om meg, sa han. - Dette er min kropp som gis for dere. Kroppen, mennesket Jesus, som i løpet av sitt korte liv viste oss en gudommelig nestekjærlighet til etterfølgelse. Som forklarte oss igjen og igjen at Gud er nåde, og at han gjennom sitt virke her på jorden var brakt til oss for å vise dette i praksis. – Drikk alle av den. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som utøses for dere så syndene blir tilgitt. Offeret gjaldt oss alle sammen. Rettferdiggjørelsen var total. Vi skulle ikke lenger frykte. De hellige evangeliene bærer dette vitne til oss, gjennom historien, gjennom tradisjonene, gjennom fellesskapet og gjennom de hellige sakramentene.

  

Mange tror at muslimene fornekter Jesus. Det er helt feil. Koranen selv bringer bud om Jesus som unnfanget av den hellige ånd, hans virke og mirakler. Muslimene tror at Gud hentet Jesus sjel fra korset før kroppen døde, og at Jesus befinner seg hos Gud nå. At han venter der på å komme tilbake som Messias. Han som både jøder, kristne og muslimer venter på. Sjeler reiser ut av kroppen når den dør, og søker hjem til Gud. Forskjellen på våre sjeler og Kristus sjel er at han gjenoppsto og viste seg for sine disipler. Dette er vanskelig for de fleste muslimer å godta. Men jeg syns det er helt åpenbart at det som var Jesus nådegaver, profeti eller arbeid som sønn av Gud – var nettopp å bringe bud om den nye forsoningens pakt, helbrede, vekke opp fra de døde, vise kjærlighet og gudommelig omsorg i praksis. Han viste oss at verder alltid må gå foran regelrytteri. At troen på Guds nåde er veien til himmelen. Og at den himmelen fortsatt er noe vi trenger.

 

Vi svake og syndige mennesker har bare fått smake en liten dråpe av Guds allmektige storhet og barmhjertige omsorg for oss. Allikevel har noen av oss latt denne dråpen få smelte den indre frykten og ensomheten som oppstår når vi prøver å bruke oss selv som åndelige veiledere. For det kan aldri føre frem. Vi er ikke engler. Vi er skapt for å være mennesker i ett med Gud, men livet på jorden er ikke slik. Om vi ble sendt hit som en straff eller en prøvelse, det betyr lite for meg. Det som gir alt mening er at Gud ser oss, sender hjelp og veiledning, og har lovet oss nåden. Den tar jeg i mot med stor glede. Halleluja!

Jeg tar imot og deler ut nattverdsmåltidet fordi det er et sted hvor jeg ikke bare kommer nær Gud selv, men fysisk kjenner spor av Kristi eksistens. Det er en uselvisk handling å dele ut, å få være en ydmyk tjener som bringer til menigheten det de søker. Knelende, ventende, sårbare, like for hverandre og like for Gud. Barn, unge, voksne, gamle, friske, syke, handicappede, hvite, brune, norske, ikke-norske, troende, tvilende, kanskje mistet troen, kjente, fremmede, glade, triste, par, ensomme, døende – i ringen er vi ett. Fellesskapet bærer bud om vår søken etter Gud. Og Han svarer. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem, står det skrevet.

 

Er jeg kristen nok? var et spørsmål jeg vokste opp med. Jeg følte meg aldri bra nok som troende fordi jeg var jo en kronisk synder. Så mange ganger i mitt voksne liv har jeg valgt bort muligheter fordi tanker og følelser om at jeg ikke er verdig har hindret meg å ta den plassen som var tilgjengelig og hvor jeg var ønsket. Dette spørsmålet var det som gjorde at jeg mistet min kontakt med kirken. Og jeg er overbevist om at jeg ikke er den eneste som har følt meg ikke bra nok som troende. For mange fingre har peket utover, for få hender har strukket seg ut og holdt hånd når troen var svak.

 

I mange år hadde jeg lyst til å bli diakon. Min omsorg for syke og lidende har alltid vært der, og jeg opplever at i slike kriser er det like viktig å nære sjelen med åndelig omsorg. Mennesker trenger mer enn bandasje og tabletter. De trenger noen som tror og tviler med dem, noe som våger å møte mørket sammen, og noen som både ber og våger å bekjenne sin tro. I dag er slikt nesten antikvarisk, men for meg er det livsnødvendig næring. Men skammen over at min tro ikke var kristen nok gjorde at jeg aldri søkte diakonutdanning.

 

Da jeg befant meg i min egen eksistensielle livskrise med alvorlig sykdom og ensomhet var det Gud som svarte mine bønner. Han spurte meg ikke om hvilket hus jeg dyrket Ham i, eller om jeg var sterk nok i troen. Lyset og tilstedeværelsen som kom til meg i mitt aller mørkeste var ren kjærlighet. Den pakten vi inngikk, Ham og jeg, var at jeg skulle få leve og bevise at jeg hadde mer å gi til verden før tiden for mitt siste pust var inne. Og i det øyeblikket la jeg mitt liv i Hans hender. Den veien har innebært å søke åndelighet der jeg har funnet det. Levende tro og handlinger som bevitner om tro. Ikke nystrøkne skjorter og pene kaker, ikke status eller korrekte merkelapper. Gud har humor og tester meg. Det gjør at veien aldri er kjedelig. Den er ikke lett, men jeg elsker den. Jeg forguder den faktisk, fordi å søke Gud er så nærme jeg kan komme Gud i dette jordiske livet. Og det er forsmak på det livet som skal komme en dag.

 

Den dagen Kari Veiteberg ble biskop i Oslo åpnet det seg et nytt rom for meg. Den bustete gatepresten jeg kjente litt via Facebook var nå en av kirkens overhoder med sjefsansvar for oppfølging og veiledning. Døra hadde ikke vært høyere og porten videre siden jeg ble døpt. Dette var en fest for min tro. Den dagen jeg hørte hennes innsettelsespreken i Oslo domkirke visste jeg to ting: Kari bevitner Guds storhet som kirken og dets medlemmer i mange år har gjort trangt. Og at jeg er og alltid har vært god nok. Min tro feiler ingenting. Kirka er også litt min. Og jeg håper en dag at vi som tror kan komme nærmere hverandre, for i en tid hvor fornuften og overfloden har blitt åndens utfordrere trenger vi flere forkynnere med et ekstra stort hjerte som sier et ubetinget velkommen.

Gå til innlegget

Sinte minoriteter

Publisert over 1 år siden

Det er et sunnhetstegn når en ung minoritet brøler til oss. Det åpner dører og endrer liv.

Sumaya Jirde Ali skaper overskrifter denne uka som Norges kanskje mest forhatte samfunnsdebattant. Bekledd med voldsalarm ble hun nylig kåret til «Årets Bodøværing» for sitt mot. I februar kåret gratisavisen Natt&Dag henne til «årets stemme». Hun sier akkurat det hun mener og hun er ikke fornøyd med tingenes tilstand.


Tøyer grenser. Sumaya har bemerket seg som usensurert i sosiale medier og gjennom debatter, blant annet i denne avisen. Sin unge alder til tross har hun rukket å publisere utallige kronikker og én diktsamling. Den heter beskrivende nok Kvinner som hater menn.

Hun er ofte frekk og tøyer grensene for hva man kan kalle god folkeskikk. Hun skyter fra hofta, og det er ikke alltid hun treffer. Men Sumaya er ikke skuddredd, det skal hun ha.

Hun sier blant annet at hun nekter å være takknemlig for at hun bor i Norge. Noe vi som er født og oppvokst her er innprentet med at vi skal være. Det er veldig uluthersk, og umuslimsk også, for den saks skyld, ikke å være takknemlig for det gode man har i livet. Men jeg vet at hun peker på den urettferdige forventningen om å skulle være mer takknemlig enn den hvite majoriteten. Fordi hun ikke er innfødt. Den forventingen har hun sagt nei takk til.


Flytter grenser. Sumaya sprenger ikke bare glasstaket som minoritet og flyktning, men også som mørk, kvinne, ung og uutdannet. Som feminist, anti-rasist og skribent flytter hun grenser. På beundringsverdig vis nekter hun å passe inn i de rollene og forventingene som samfunnet har forberedt til henne.

Vi har sett dem før. Shabana Rehman som ung og rasende da hun løftet en mullah og stilte med det norske flagget som kroppsmaling i riksdekkende media. Hun brølte mot sosial kontroll og vold i det norsk-pakistanske minoritetsmiljøet. Hva var dette for en opprørsk og gal muslim? Norge har måttet lære å se at Shabana bare er Shabana, og ikke representerer andre enn seg selv.

Tilsvarende med Amal Aden. Også hun har blitt hyllet og hundset. Sosialt, religiøst, seksuelt og kulturelt er disse tre damene så kontroversielle at vi som samfunn ikke riktig har visst hvordan vi skal håndtere dem. Det har kostet mye, men det har også åpnet dører og endret liv.


Stakk nesa frem. Og de er ikke alene. Danske Yahya Hassan tok et kraftig oppgjør med familievold, islam og sosial kontroll i sin diktsamling. Louiza Louhibi tok for noen år siden et personlig og offentlig oppgjør med overgrep av både seksuell og religiøs art. I 2012 fikk hun Fritt Ords Honnørpris. Faten Mahdi Al-Hussaini har levd i konstant kaos siden hun stakk nesa frem i offentligheten.

Klagestormen rundt hennes person som hijabkledd i høstens program «Faten tar valget» var kanskje det mest massive vi har sett i nyere tid. Den som har hørt Faten snakke vet at hun også er sint. Det er som om det lyner av de mørke øyene når hun snakker om tvangsekteskap, vold og sosial kontroll.

Fenomenet sinte minoriteter oppstår når noe er skikkelig galt. Ingen er født sint. Fellesskap er viktig for mennesker, og dypt i oss ligger behovet for å finne seg selv.


Et sunnhetstegn. I et samfunn som nærer sunne relasjoner, frihet og trygghet, likhet og likeverd er det et sunnhetstegn når en ung minoritet brøler til oss. Kanskje kommer ikke kritikken alltid på en måte vi forstår. Den kan for høy, aggressiv eller fremmedgjørende. Men istedenfor å skyte budbringeren bør vi legge oss i selen og forsøke å forstå.

Da min tenåring ropte «fuck you» til meg, var det egentlig et spørsmål om jeg kunne tåle henne. Et spørsmål om kjærligheten min holdt på en regnværsdag.

Det burde også innvandrings- og integreringsministeren ha forstått.

Gå til innlegget

Den moderne gapestokken

Publisert over 1 år siden

Tidligere var det iallfall en slags prosess før noen ble plassert i gapestokken. I dag er selv skinnprosessen kvittert vekk.

Den siste måneden har det gjort vondt å se på nyhetene. Den fortvilte Trond Giske som rett før jul satt på NRK og beklaget oppførselen han nå forsto var feil, gjorde et sterkt inntrykk. Der min familie handlet gaver og pyntet treet gikk familien Giske inn i høytiden med sykemelding og skjerming fra offentligheten. Noen familier med barn hadde det ikke så greit denne jula.

Tror på varslerne

Varslerne, kvinnene som har opplevd en side av Giske offentligheten ikke tidligere var kjent med, hadde også tøffe dager. Ville de bli trodd? Kom Arbeiderpartiet til å ta på alvor det ubehaget de hadde opplevd? Finnes det egentlig en rettferdig oppreisning i slike saker? Den andre nestlederen, Hadia Tajik, sa tydelig hva hun mente. En uke senere var også partileder Jonas Gahr Støre klar i talen. De tror på varslerne. Giske valgte å trekke seg fra sine verv. Det var en nødvendig konsekvens av et massivt tillitsbrudd. Altfor mange hadde sagt metoo.

Så skulle snøballen begynne å rulle. Like etter var det Unge Høyres Kristian Tonning Riise som gikk fra stillingen sin. Statsadvokaten ber nå politiet vurdere anklage. Erna måtte innkalle til pressekonferanse om 21 varsler på 12 personer.

Så var det e-postene og tekstmeldingene til Frps stortingsrepresentant Ulf Leirstein som ikke tålte offentlighetens lys.

Tillitsbrudd

Nye historier fortsetter å komme frem, den ene mer sjokkerende enn den andre. Nå er det Venstres leder Trine Skei Grande som er på forsidene. 

Men hvem har vi tillit til nå? Medias avsløringer? Folket? Det er noe alvorlig galt når liv og helse blir ødelagt av medias råkjør.

Har metoo blitt et politisk virkemiddel der varslere brukes taktisk for å svekke kandidater?

Due process

Tirsdag skrev VG at «Høyre vil ikke høre Tonning Riises versjon av varslingssakene». Det bryter med alt et demokratisk og sivilisert samfunn er bygget på. Retten til å forsvare seg, en rettferdig rettssak og muligheten til å anke.

For det handler ikke bare om retten til å bli tatt på alvor, men om evnen til å håndtere personalsaker med verdighet. Om evnen til å skille mellom uønsket atferd og straffbare handlinger. Om å la politiet gjøre sin jobb og vite at den anklagede er uskyldig inntil hen er dømt. Et godt rykte er uerstattelig. Et knust liv kan aldri bli helt igjen.

Felles forlystelse

Ligger det i vår natur en hang til skadefryd? Det er en gammel tradisjon å lage felles forlystelse og skue av kamp, lidelse og til og med drap. Antikkens Colosseum tiltrakk seg tusener til dyre- og gladiatorkamper. Middel­alderens gapestokk kvittet vi oss ikke med før i 1848. På oss selv kjenner vi andre. Sosial kontroll, som vi stadig beskylder «de andre» for å drive med, er også noe vi selv bedriver.

Den som har gjort noe galt skal ikke bare straffes, men også jekkes ned med offentlig ydmykelse. Gapestokkene ble historisk sett plassert på torget eller foran kirken slik at alle skulle bevitne krenk­elsen.

I dag gjør media og kommentarfelt samme nytten. Den store forskjellen er at det tidligere forelå en slags prosess før noen ble plassert i gapestokken. I dag er denne prosessen helt kvittert vekk.

Nyfiken

Jeg er selv skyldig i overdreven nysgjerrighet og moralsk fordømmelse. Jeg har googlet etter snusk og overtramp. Men ikke uten dårlig samvittighet. For jeg syns ikke jeg har noe med det, sånn egentlig. Behovet for å vite og ha tillit må veies opp mot retten til et privatliv og kravet om en rettferdig rettssak.

For alle mennesker fortjener verdighet – uansett. Og som troende vil jeg ikke kaste den første steinen.

Gå til innlegget

De vi ikke hører fra

Publisert over 1 år siden

#metoo-kampanjen har åpnet opp et helt nytt samtalerom. Men særlig én gruppe glimrer med sitt fravær.

I det #metoo-kampanjen raser v­idere i store organisasjoner og nå også på Stortinget, avdekkes stadig ­flere ­seksuelle overgrep og grenseløs oppførsel. Det som startet som en tråd i ­sosiale medier, har spredd ­sjokkbølger etter at et høyt antall kvinner har stått frem. I ­Sverige har folk samlet seg til ­demonstrasjoner, og ingen kan lenger unngå å måtte forholde seg til temaet.

Hva gjør det med oss som sårbare individ å dele overgrepserfaringer offentlig?

Ikke åpent for alle

Jeg har selv deltatt i kampanjen #metoo, men også ­under #himtoo hvor vi listet opp hvilke ­relasjoner vi sto i til de som brøt grensene. Jeg leste også andres publiserte lister. Og det var da det slo meg at fenomenet kun er åpent for de som har et miljø og et nettverk som tåler at slike opplysninger kommer frem. Jeg så ingen muslimer som skrev slike lister. Jeg hørte heller ingen som sa: «Han var min koranlærer.»

Og grunnen til det er ikke at religiøse mennesker ikke er overgripere. Eller at muslimer ikke er utsatt. Vi bare hører og ser det ikke.

Det finnes utsatte som ikke kan avsløre overgrep i sosiale medier fordi konsekvensene ville vært fatale. Glemmer vi at det er de privilegertes rett til å ytre seg på vegne av seg selv og ha ressurser til å leve videre med historien?

I kulturer hvor det kollektive er ­utgangspunktet og ære styrer livet, vil #metoo være en sann sosial død. Som kvinne kan du i tillegg risikere å bli straffet for overgrepet du ble utsatt for. Som utsatt vil du for alltid være stemplet med synden og skammen. Overgrep mot menn er i likestillingens tid paradoksalt nok fortsatt underkommunisert. Mange muslimer ser på voldtekt av menn som en homoseksuell aktivitet. Og siden det er mottaker som anses som den syndige part, vil offeret bære en større belastning.

Setter spor

Som terapeut har jeg vært vitne til historier som har ­invalidisert mennesker. Seksuelle overgrep er ikke uvanlig, selv om det ikke er noe alle har opplevd. Noen er tydelig preget av ­seksualisert atferd uten fysiske overgrep, men ord, holdninger, eksponering og ­påvirkning har allikevel vært så grense­løs at den har skadet. Mange har opplevd tvang og voldtekt. Noen få er utsatt for så grove og gjentagende krenkelser at det kan være vanskelig å tro at ­historiene er sanne. Alle krenkelser setter spor, og mennesker takler det forskjellig. Vår ­første impuls er å skjule det som er så vondt og skamfullt at det oppleves ­uvirkelig og umulig å forholde seg til. Ganske mange har ikke noe valg. Det må skjules for ­enhver pris.

For at heling skal finne sted, er det ­nødvendig å bearbeide slike hendelser. Undertrykking virker bare en viss tid, og kommer da gjerne tilbake som en rekyl. Det finnes ingen forskning som sier at offentliggjøring av overgrep er den ­beste måten å reparere skaden, men det vi vet er at anerkjennelse er essensielt for å bygge ny verdighet. Det er i relasjoner vi ­skades, men det er også i relasjoner vi ­heles og elskes. Derfor har det for ­mange vist seg nyttig å ha en konfidensiell samtale­partner med på veien.

Skam og ære

Fokus på interseksjonalitet avdekker hvor vanskelig det er å forholde seg til minoriteters ­utfordringer uten å gå inn i situasjonen på deres ­vilkår. Skam og ære er regulerende faktorer som styrer våre handlinger, og for noen betyr det et svært ufritt liv. Vi må ikke ­glemme at det finnes muslimer too der ute blant oss. Første regel for de som jobber med utsatte er å spørre hva den som tar ­kontakt selv ønsker. Det finnes ingen mal for ­bearbeidelse. Det er mange historier vi aldri vil få høre.

Men det er mye omsorg og nestekjærlighet i å møte mennesker der de er, på den måten som oppstår i øyeblikket. Og alle bærer vi på en historie som andre vet veldig lite om.

Gå til innlegget

Et gripekors i krisen

Publisert over 1 år siden

Mange konvertitter forsøker å overtale sine nærmeste til å si trosbekjennelsen på slutten av livet. Det synes jeg ikke noe om.

Når livet smerter som verst og sjelefreden har forduftet, ser jeg meg om etter en håndfast Gud. Men forleden dag ble den transcendente energien jeg elsker og dyrker usynlig for alle mine sanser. Troen som alltid hadde fulgt meg ble med ett lammet.

Moren min er alvorlig syk, og legene har fortalt oss at hun ikke kommer til å bli frisk igjen. Familien har fryktet det verste, og da telefonen kom var det som om ørene mine falt av. De ville ikke høre.

Ikke plass til ord

Vi er en familie som ellers ikke er så fine på det. Vi sier ting rett ut, og har galgenhumor som vår livsfilosofi. Men nå var det ikke plass til ord. Etter noen minutter kom jeg på at det er lurt å trekke pusten hvis man vil leve. Jeg fikk begynne der.

Vi er ikke den første familien som er rammet av en krise. I det profesjonelle er jeg trent til å håndtere liv og død. Men å være meg selv har jeg ingen utdannelse i, spesielt ikke når man må gå opp til eksamen i avskjed.

Vi blir til i møtet med den andre, heter det. Det gikk opp for meg at uten en mor, vet jeg ikke lenger hvem jeg er. Jeg kunne kjenne at den emosjonelle lenken mellom min mormor, min mor, meg selv og min datter ikke lenger var en lenke.

Mett av dage

Enda et ledd skal falle, og min egen død sto plutselig frem som en realitet. Døden som liksom skulle være der fremme en gang om veldig lenge, når vi er forsynt og mett av dage.

Den takknemlige og naturlige døden, ikke den grusomme som kommer på feil tidspunkt. Hva ber jeg Gud om nå? Helbredelse og lindring, eller himmelriket? Bryr Gud seg overhodet om naturens gang?

Som muslim har vi ingen gripekors, som jeg oppdaget at det het, de små tykke korsene av oliventre jeg så i en bokhandel. Vi har ingen gudebilder, symboler eller ritualer som gjør Gud til menneske. Det var i den akutte panikken og redselen som skulle følge natt etter natt at jeg innså at jeg savnet min barndoms Gud. En hvithåret og skjegget bestefar som sitter på hvite skyer og overvåker det hele. Jeg ønsket at han kunne komme ned hit og trylle litt. Gjøre moren min frisk igjen og trøste oss. Holde oss, gi oss varme klemmer og myke ord. Bønn, koranresitasjon, lystenning og fornuft ga meg ingenting. Det aller verste er når bakhodet mitt spør hvordan det går for ikke-muslimer.

Dyp krenkelse

Mange konvertitter har prøvd å overtale sine nærmeste til å si trosbekjennelsen på slutten av livet. Jeg syns det er en dyp krenkelse mot det andre menneskets integritet og autonomi.

Og er det noen som har fortjent en plass innafor, er det kvinnen som fikk meg til verden. Fødselen tok mange dager. Gjennom et helt liv har moren min alltid brettet opp ermene og stått på. Turnus, hjemmesykepleie, rusomsorg, naboer og familie som har hatt behov for hjelp. Selv gravene er det hun som steller.

Da jeg i årevis lå ME-syk og isolert, var hun en av svært få som kom å bragte liv og glede inn i elendigheten. Nå er hun selv avhengig av hjemmesykepleie og andres omsorg. Hvis det finnes godhet i verden, må det være et avtrykk av Gud, og da har moren min prestert til laud og vel så det.

Nåløyet

Hvis det finnes en himmel som evig hvilested for de som gjør godt, er den garantert fylt opp av mennesker som henne. Jeg kan ikke tro at nåløyet skal begrense seg til valg av trostradisjon (eller konfesjon).

Det er vel her jeg og Allah er litt i utakt akkurat nå. Det får han bare tåle.

Men mamma lever i dag, og det skal hun gjøre så lenge som over hodet mulig. Foran oss står en tid med mange følelser, ulike behov og utfordringer.

Jeg har tenkt å gripe fatt i henne så lenge jeg har henne. Og ingen vet hva morgendagen bringer for noen av oss. Jeg tenker ofte på Per Fugelli som insisterte på at «inntil jeg dør, så skal jeg leve».

Og nå venter han på den andre siden. Det gjør det hele litt mindre grusomt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 2003 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1936 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1786 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1566 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1478 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1140 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1106 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere