Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Statens krig mot personbilen

Publisert 12 dager siden

Noen av oss gir til og med bilen et navn. Min heter Nathaniel, som betyr gave fra Gud.

Når staten går til krig mot person­bilen aner de ikke hva de ­begir seg ut på. Bilen er våre ben som ikke blir trette, en del av vår identitet og for mange et kjært familiemedlem.

Bilen trengs for å kjøre hjem bestemor, få med barnevogna og det er den som tar oss på ferie. Noen av oss gir til og med bilen et navn. Min heter Nathaniel, som betyr gave fra Gud.

En fiende

I samarbeid med Oslo ­kommune og Akershus fylkeskommune har Samferdselsdepartementet vedtatt tiltak som nå, etter at de 83 bomstasjonene i Oslo er tatt i bruk, setter sinnene i kok. De folkevalgte har bestemt at veksten i persontransport skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange.

Ikke ett ord står i Stortingsproposisjonen om bilens utallige funksjoner for mennesker i ulike livsfaser. Den er ­definert som en fiende av miljøet, og ­trafikken skal bekjempes med flere bomstasjoner, ­høyere avgifter og andre tiltak som hindrer kjøring med personbil. Byen skal helst være bilfri. Men hva med folket?

LES OGSÅ: KrF åpner døra på gløtt for mindre bompenger

Rett og rimelig

Som barn husker jeg godt at min far stoppet ved den betjente automaten på Lier og betalte for å få passere. Vi som kjørte og staten skulle lage en enda ­finere motorvei. Det føltes rett og rimelig at vi bidro, det var jo vi som brukte veien.

Så kom det flere bommer. Pengene som ble samlet inn gikk ikke lenger til veien vi brukte, men til andre samferdselstiltak. Vi bilister ble ufrivillige sponsorer av statens budsjett for infrastruktur.

Det ble for mye. Det var ikke lenger en lokal spleis. Kjører du bil skal du nemlig betale dyrt. Men er det rettferdig?

Politikerforakt

To ting er under­kommunisert i bompengedebatten. Det første er regjeringens manglende evne til å kommunisere godt med folk.

Det andre er at proposisjonen ikke har gode analyser av miljøtiltak, kun en ­bestemmelse om at kollektiv, sykkel og gange er fremtidens persontransport. Alle med en viss kjennskap til samferdsels­politikk vet at det er naivt, om ikke ­umulig å få til.

Det er ikke nødvendigvis ­dekadanse og rikdom som får folk til å kjøre bil. Bilen er et transportmiddel som ­utfyller ­andre transportmuligheter og muliggjør en helt annen livsstil og opplevelse av selv­råderett enn noe annet kjøretøy. 

BERIT AALBORG: Bompengeaksjonene og Bompengepartiet har stjålet Frps klær som protestbevegelse

Provoserende

Dette er oversett, derfor har politikerne heller ikke forstått hvorfor de store endringene som er innført på relativt kort tid­ ­skaper så mye misnøye, ja – dessverre også ­politikerforakt.

Miljøpartiet de grønne har noen frontfigurer som har opplevd hat og personangrep. Det overrasker meg at de ikke forstår hvor provoserende det er å idyllisere sykkelen samtidig som de stenger gatene med blomsterkasser.

Å motarbeide privatbilisme er å frata mennesker muligheter og rettigheter de har hatt i generasjoner. Det oppleves for den enkelte bilist som et tap, ja – kanskje et ran av frihet. Miljøtiltak eller ei, slike endringer kan ikke gå for fort.

Miljøbegrepet

Miljø er så mangt. Vi kan måle luftkvalitet og temperaturer, fossilt brensel og oljeutslipp. Men på veien må vi ikke glemme at miljø også er familier med funksjonsnedsatte, barn og eldre eller en nyforelsket som kjører sin kjære hjem midt på natten. 

Det er fedre som kjører ungene til sommerleir, det er bestemor som kommer på besøk. 

Det er vi som skal et sted bussen ikke går.

Vi som elsker bilen

Denne delen av miljøet syns jeg vi skal snakke mer om. For det er dette som er vårt liv, vi som bruker bilen. Vi som ­elsker bilen og vi som er villig til å betale mye for å fortsette og kunne bruke den når vi trenger den – men som også gledelig tar tog, buss eller båt når det er et reelt alternativ.

Statens oppgave er å forvalte god ­samferdsel, og i det ansvaret ligger også å bygge ut bærekraftige og miljø­vennlige transportformer som er tilgjengelig for flere. Ikke la bilen være den eneste­ ­miljøfienden. Kanskje er vi bilister ­heller ­samarbeidspartnere i fremtidens miljøkabal?

ARNE BORGE: Skal jeg være helt ærlig, forstår jeg dem som protesterer mot bomringen

Gå til innlegget

Verdt å kjempe for

Publisert 3 måneder siden

Jeg nekter å delta i en fiktiv identitetskrig. Da vil jeg heller korsfeste min egen frykt.

Terrorens ofre er ikke begrenset til de døde, sårede og deres pårørende. Ofrene er også de som ser eller hører om hendelsen. Fordi vi alle blir berørt når uskyldige mennesker blir rammet av meningsløs vold. Det er et brutalt ran av trygghet, verdighet, liv, frihet og samfunnets beskyttelse.

I tillegg skaper terror både akutt og kronisk frykt. Hvem jakter på hvem? Er jeg og mine trygge? Våre identitetsmarkører blir viktigere i krisetid. Hvem er venn og fiende? Hvem er mine allierte? Denne forvirringen er en planlagt skade, et ønsket mål. Og det er bare én ting å gjøre: Keep calm and carry on.


Næres av frykten vår

Vi kan ikke la vår identitet og verdigrunnlag settes ut av balanse fordi vi blir truet. Det er nå det gjelder å holde fast på hvem vi er og hva vi står for. Symptomene på å være et sekundæroffer er nemlig vedvarende frykt, mistenkeliggjøring, dannelse av fiendebilder, allianser med grupperinger som vil ofre samfunnets verdigrunnlag mot føre-var tankegang. Temperaturen er høy, terskelen for verbale og fysiske angrep er lav, politikere som spiller på oss-mot-dem-fortellinger får stadig flere stemmer. De høyreekstreme næres av frykten vår. Det er smittsomt å være redd. Det blir en folkesykdom. Europa er skadet av terror. Verden blør. Men det er ikke hele bildet. Traumatiserte får tunnelsyn. Regelen om et øye for et øye gjør hele verden blind, som Ghandi sa.

Islamistisk terror har økt både i omfang og alvorlighetsgrad. For dette lider uskyldige muslimer mer enn noen andre. Mange håpet på frihet fra diktatorer og post-imperialistisk undertrykkelse, men fikk ekstremister isteden. Tyrkias president Erdogan undertrykker systematisk ortodokse kristne og fri journalistikk. Nylig har han uttalt at han vil gjenåpne Hagia Sofia som moské – til tross for at den står på UNESCOs liste som vår felles kulturarv. Den økumeniske patriarken Bartholomeus I av Konstantinopel får ikke lov til å utdanne prester i de gamle bysantinske klosterlokalene.


Deres annerledeshet

Minoriteter blir forfulgt og har alltid hatt vanskelige levekår. Det vet det jødiske folket veldig mye om. Hele deres historie er en krønike over diskriminering, forfølgelse og folkemord. De kan aldri bli som oss, har mange tenkt. Og slik overlevde kanskje fangstmenn i steinalderen. Men i et sivilisert samfunn er det menneskefiendtlig.

Kristne er i dag den mest forfulgte religiøse gruppen om vi teller antall angrep. Men de er ikke på noen måte en homogen gruppe. Baptister på Sri Lanka, pinsevenner i Nigeria eller koptere i Egypt – fellesnevneren er minoriteter bosatt i samfunn som kjemper om makt over ressurser. Det er ikke dogmatikken som forfølges, det er grupper av mennesker med gjenkjennelige identitetsfaktorer. Noen ganger er det religiøs tilhørighet, andre ganger etnisitet. Alltid deres annerledeshet.

Denne gangen var det kristne og turister som ble rammet på Sri Lanka. Forrige måned muslimer i Christchurch på New Zealand. I fjor jøder i Pittsburgh.

Gudshus rammes fordi det gir høy avkastning av sjokk, smerte og krenkelse. Barn, kvinner, hvite eller vestlige, prester, troende – alle identitetsfaktorer har en valuta. Menneskeliv, bygninger, landområder, ressurser – ingenting er skånet for terror.


Ingen mål fredet

Når formålet er å skade mest mulig, er ingen mål fredet. Det hellige blir skjendet. Og vekker naturlig nok raseri. Vår første impuls er å holde oss til våre egne. Ikke stole på fremmede. Mistenke og anklage annerledeshet.

Slik blir vi lydige soldater i terroristenes krig. Ikke i vår egen. Men jeg nekter å delta i en fiktiv identitetskrig. Ja, jeg blir også redd, men jeg vil korsfeste min egen frykt fordi jeg vet der innerst inne at det ikke er sant. Ved å ta livet av angsten vil det oppstå noe nytt. En tro på menneskeverdet vi alle bærer i oss. Det er verdt å kjempe for.

Gå til innlegget

I terrorens tid

Publisert 4 måneder siden

Det finnes ikke noe vi og dem når krisen rammer. Vi blør det samme røde blodet.

Det er umulig å bli vant til dette. Det gjør ubeskrivelig vondt hver gang terroren treffer. Vi rammes akkurat slik de ønsker å skade oss – med død, smerte og frykt. Slik skal vi trues til endring. Men blir det til den endringen terroristene ønsker seg? Hva om vi går i motsatt retning?

Tre år gammel

Brenton Harris Tarrant, en hvit, radikalisert, høyreekstrem australier sitter nå i varetekt etter at han sist fredag skjøt og drepte 50 muslimer under fredagsbønn. Den yngste var bare tre år gammel. 34 skadde er fortsatt innlagt på sykehus, hvorav tolv under intensiv behandling. Vi kan komme til å miste flere liv.

New Zealand står samlet i støtte til ofrene og de pårørende, og har allerede bestemt seg for å endre våpenloven. Et slikt New Zealand vil de ikke ha. Der skal alle føle seg trygge og velkomne. Statsminister Jacinda Ardern har vist omsorg og forbilledlig ledelse fra første stund. Hennes ­tydelighet levner ingen tvil om et godt menneskesyn. Det samler og styrker et land i krise, og en hel verden som følger med.

Motvilje mot muslimer

I Norge ropes det nå enda høyere etter en handlingsplan mot muslimfiendtlige holdninger. Ifølge rapporten fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter som kom i 2017 har 27,8 prosent av landets befolkning motvilje mot muslimer. 48 prosent mener at muslimer selv er skyld i økt hets, og 1 av 10 mener at trakassering og vold kan rettferdiggjøres i lys av senere tids terrorangrep.

Statsminister Erna Solbergs kondolanse-­hilsen måtte fordi det tøt over av rasisme og hatprat i kommentarfeltet. Selv følte jeg stor vemmelse etter å ha sett videoer av massakren på sosiale medier, og etter å ha lest det såkalte manifestet han etterlot seg. Tarrant vet hva han har gjort og han har begrunnet sine handlinger som hevn. Hevn mot muslimer han hevder står bak en invasjon av vesten og destruksjon av den hvite majoritetsbefolkningen. Han vil også hevne islamistiske terroranslag. Lite har han forstått at de han tok livet av selv er ofre for islamistisk terrorisme. Hvor skal man rømme når man ingen trygg havn har? Når brun hud blir assosiert med invasjon, for mange barnefødsler eller islam blir sett på som en trussel? Da må vi slå ring om de utsatte. Det finnes ikke noe vi og dem når krisen rammer. Vi blør det samme røde blodet.

Tro som bærer

I en slik nød er det godt å ha en tro som bærer. Et håp om en Gud som ser oss og lider sammen med oss. En av enkemennene som ble intervjuet av BBC News forteller at han ikke kan hate gjerningsmannen. Han misliker handlingen, men ikke mennesket. Et sted i ­livet har han blitt såret, sier han, og tror at gjerningsmannen ikke har klart å snu den smerten til noe positivt. Videre sier han at de ønsker at vi skal bli redde og sette grupper opp mot hverandre. Kanskje terroristen trodde at han kunne terge andre muslimer til å gå til motangrep, men det kommer ikke til å skje, sier Farid Ahmed. «Vi vil ikke tillate noen å være redde ­eller å hate andre mennesker på grunn av disse horrible angrepene», sier han. Han ønsker å tilgi og han forteller at han ber for Tarrant. Ahmed sier at han håper at gjerningsmannen en dag, med Guds veiledning, kan komme til å bli en redningsmann istedenfor.

Ukrenkelige

Ardern og Ahmed har vist verden at troen kan bære oss gjennom det som måtte komme. Fordi noen verdier er ukrenkelige. Jeg forlanger at vår statsminister og folkevalgte politikere snarest følger etter. Språk former holdninger, holdninger former miljø og miljø former liv. Frustrerte hvite, unge menn med våpen som ikke takler frykten for å bli utradert av en flerkulturell verden, må begynne å snakke med oss. Staten må sikre at de ikke har lett tilgang til våpen, og politiet må regulere sikkerhetstiltakene vi trenger. Men det viktigste av alt er at hver og en av oss holder fast på vår tro og lar den bære oss i fellesskap, gjennom motgang og i medgang. Dette er nøkkelen. Først da kan du elske din neste som deg selv. Og først da mister terroren sin fryktelige makt.

Gå til innlegget

Ikke gå. Bli med

Publisert 5 måneder siden

Små ord og små profeter viser veien til nådens port.

De to korte og ufullstendige setningene ropte min lille nevø etter meg da vi hadde vært på besøk. Han strakk begge hendene ut i lufta med en forventing om å bli tatt imot og med et blikk som jeg leste både håp og tro inn i. Han så det som sannsynlig at jeg skulle løfte ham opp og ta ham med meg. Det berørte meg sterkt, og selv om han ikke kunne være med til Oslo, så fikk han både klem og lovnad om et nytt besøk veldig snart. Da var det greit.

Det var noe med denne episoden som gjorde inntrykk, og i flere dager gikk jeg og kvernet på hva jeg egentlig hadde vært vitne til. For en tillit til relasjonen! Til kjærligheten og omsorgen, samværet og den andres interesse for ham selv. En naturlig forventing om å være konstant og ubetinget elsket og velkommen hos den andre. Hos en voksen. Og i barns verden er det de voksne som bestemmer. Det er barnets første erfaring av å bli møtt av en autoritet.

Les også: – Jeg opplevde en total omvendelse som 18-åring 

Det sterkeste møtet. 

Da slo det meg at dette er ren teologi. Den rene og sarte barnesjelen som Guds rike tilhører. Det er her i det åpne og ærlige, sårbare og kjærlige, hvor det sterkeste møtet mellom oss mennesker skjer. Min nevø har ikke fylt tre år ennå, han lever fortsatt i en verden hvor han tror ubetinget. Troen hans er ren avhengighet, hans ve og vel er basert på foreldrene og andre omsorgspersoners vilje, evne og motivasjon til å yte. Fordi han i sitt korte liv bare har opplevd å bli servert omsorg og kjærlighet, er troen sterkt tilstede. Tilliten er på plass. Han vet at noen kommer når han roper, han vet at han blir tatt imot. Han har også erfart at et nei kan være noe annet enn hva han ønsket seg, men at det går an å leve med det.

Jeg kjente igjen min egen lengsel etter Gud i de få, men essensielle ordene: Ikke gå. Bli med. Opplevelsen av å være nær Gud er så sterk og overgår alle andre følelser og sinnsstemninger. Men det er en relasjon som ikke lar seg eie og heller ikke holde fast. Jeg kan søke og bevege meg mot Gud, men det er samspillet oss i mellom som avgjør hvordan opplevelsen blir. Og den er aldri lik fra gang til gang. Det kan være glimt av sinnsro, smeltende nåde, brennende kjærlighet eller trygghet om Guds nærvær i et jordisk kaos. Men jeg vet aldri sikkert hva Gud vil møte meg med eller hva jeg er i stand til å oppleve fra dag til dag.

Stenger for nærheten. 

Er jeg sint eller frustrert, kan det være at jeg kjenner på skuffelse og et fravær av Guds rause vinger. Men jeg vet at det kan være meg selv som stenger for nærheten mellom oss. For i motsetning til min lille nevø som møter livets utfordringer og autoriteter med full utforskertrang og tillit til de han er glad i, har jeg selv hatt problemer med tillit til både Gud, mennesker og verden.

Det er noe de aller fleste av oss får oppleve når vi vokser opp og ser at både relasjoner og gudstroen kan være vanskelig å forstå seg på eller føles langt unna. Jeg vil så gjerne, men det er lettere å la være å spørre enn å få en avvisning. En bekreftelse på at man ikke er så velkommen som man skulle ønske man var, eller at de du møter på din vei ikke evner å favne. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke klarer. Resultatet er det samme. Ensomhet og skam – og en opplevelse av å være fjernt fra Gud.

Les også: Då Trine Møtte Maryam

Ikke gå. Bli med. 

Jeg har nå lagt disse to setningene inn i mine daglige bønner. De er så enkle og rett fra hjertet at det ikke går an å ta feil av budskapet. Vær så snill å ikke gå fra meg. Jeg trenger deg. La meg bli hos deg, ta meg med. På samme måte som barnet uttrykker seg spontant og ekte – styrt av følelser og impulser om samvær, er det også noe dypere i oss som finner sin vei i kommunikasjonen mellom mennesker. Vi trenger hverandre og vi har det best når vi er sammen på en god måte. Dette fellesskapet er kilden til kjærlighet og trivsel, og i den troendes øyne: også fellesskapet med Gud. De små profetene viser oss veien til nådens port. Be og du skal få.

Les også: Nyhus & Dokka møter Maryam Trine Skogen, som har konvertert fra kristendommen til islam og tilbake igjen.

Gå til innlegget

Hvorfor så sinte?

Publisert 6 måneder siden

I en sivilisert offentlighet må vi tåle å være uenige.

En mening er ikke bare en mening lenger. Veien er kort til å bli plassert i en bås for eller mot, og meningsutveksling likner nå mer på avfyrte skudd mellom to skyttergraver. Det handler om å treffe sin motstander hardt og momentant med ord som skal slå den andre ut. Til overgivelse og stillhet. Kan man tie en meningsmotstander med skam eller hån, stilner også saken.

Les også: I tolv år har Maryam Trine Skogen vore muslim. Ho kunne like gjerne blitt jøde.

Møtt med verdighet. 

Hva skjedde med å lytte? Å komme til nye innsikter og kanskje se saken i et nytt lys? En sunn debatt handler om å gå inn i store spørsmål sammen. Men da må vi også ha en forventing til motparten om at vi som et minimum blir møtt med verdighet.

Når vi diskuterer, er det gjerne fordi noe motiverer oss sterkt til ordskiftet, ellers hadde vi ikke giddet å ta debatten. Det vi snakker om betyr noe. Men de sakene som vekker størst interesse er de vi ikke makter å la være å ta. Hvor det er umulig å forbli tause fordi det smerter mer enn å ta opp kampen. Det blir personlig. Det vekker sterke følelser og det angår livene våre på nært hold. Når folk føler seg sviktet av systemet, de som skulle tatt ansvar og hamlet opp med de store spørsmålene, da sier grasrota fra. Og folket har faktisk makt.

Erstattet med blomsterkasser. 

Jeg er ny elbil-eier og stolt av det. Selvfølgelig vet jeg at det er bedre for naturen å gå til fots eller å sykle, men våre behov samsvarer ikke nødvendigvis med idealet. Jeg forurenser vår felles jordklode, men forhåpentligvis en god del mindre enn hva en eldre bensinbil hadde gjort. Å se at den ikke spyr ut eksos, gir meg litt bedre samvittighet, og jeg er veldig takknemlig for at Oslo kommune har tilrettelagt et enklere liv for oss som bor i byen. Her finnes blant annet gratis ladestasjoner og parkering. Det er jammen ikke lett bo her når parkeringsplasser stadig blir overpriset, ryddet vekk og erstattet med blomsterkasser.

Det skulle vise seg at det å være elbil-eier ikke var så enkelt som jeg hadde sett for meg. For ikke lenge siden stakk jeg for første gang hodet inn i en debatt om privat bilbruk og miljø. Der var det mørkt! Så mye sinne og frustrasjon fra miljøaktivister og bilister som går i tottene på hverandre om hva som er til det beste for dem selv og for planeten. Jeg ble anklaget for å være rik som har elbil, noe jeg absolutt ikke er. At jeg ikke bryr meg om afrikanere og små barn som blir forgiftet av å lage bilbatterier. At elbilen min ødelegger veiene mer, og at jeg tar penger fra felleskassa ved å lade gratis på gateparkering.

Les også: – Hvis alle setter bilen til lading når de kommer hjem klokka fem, vil det sprenge strømnettet

Utfordre stereotypiene. 

Jeg hadde ikke sett for meg at elbil skulle skape like mye debatt og sinte anklager som for eksempel felling av ulv, asylbarn eller bompengering. Men det gjorde det. Nå er jeg «en sånn en». Kan man forresten være for elbil og samtidig for utvidet felling av ulv? Da antar jeg at man får to ulike grupper hat og anklager rettet mot seg. Det passer nemlig ikke helt til det stereotype bildet av at byfolk elsker ulv fordi de ikke selv har dyr på beite.

Lever vi i krenkelsens gullalder der raseriet får fritt utløp når man møter motstand? Mannen min er imot felling av ulv, jeg er for. Han kjører hybrid, jeg elbil. Vi tåler hverandre allikevel. Er det fordi vi allerede kjenner hverandre?

Har kommentarfeltene gjort oss trangsynte og dømmende? Jeg leste om en Facebook-gruppe hvor det hadde brutt ut krangel om bilder av en solnedgang. Noen mente bildet var retusjert og flere medlemmer av gruppa måtte til slutt utesperres, så stygt ble det.

Forsett for året. 

Skal vi sette oss et forsett i det nye året, vil jeg oppfordre til å lære seg sinnemestring, prøve å se den andre som en likeverdig debattant og ha i bakhodet at ting kan komme ut feil.

Det er meg fortsatt et mysterium at relativt oppegående mennesker kan vise frem en så ulekker side av seg selv når deres egne preferanser blir utfordret. I en sivilisert offentlighet må vi tåle å være uenige.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
19 dager siden / 8140 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 6124 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
14 dager siden / 3314 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
9 dager siden / 2545 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 2109 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
29 dager siden / 1734 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1693 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
7 dager siden / 1643 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
3 dager siden / 1466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere