Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Ikke blås i trompet

Publisert 25 dager siden - 1446 visninger

Gi gaver i det skjulte, og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Jeg strikker på mitt tredje oransje skjerf denne måneden, og ser bort på posen med enda tjue nøster. Hvorfor føles det så godt å tro at man er snill?

Kirkens Bymisjon deler ut hjemmestrikkede, oransje skjerf hver høst til folk på gata og til andre som trenger litt ekstra varme. Siden jeg både er glad i å strikke og liker å være med der det skjer, synes jeg det var et fint prosjekt å støtte.

Og andre med meg. For hvert år deles det ut mange tusen skjerf over hele landet.

LES OGSÅ: Frie til å påvirke

Bøssebærerne. 

I år går TV-aksjonen til Kirkens Bymisjons arbeid for å skape et varmere og mer inkluderende samfunn. Søndag 21. oktober går bøssebærerne ut, mange av dem kledd i oransje skjerf. Hvert nøste kostet 49,- kroner i butikken, fem av kronene går direkte til Bymisjonen. Det vil si at jeg ved å kjøpe dette garnet, og med timene som har gått med til strikkejobben, har gitt et økonomisk bidrag til Bymisjonen som tilsvarer en kafélunsj.

Symbolverdien er dog mye større. Jeg tar med meg strikketøyet hvor jeg enn går, og det blir prat om de oransje skjerfene. Mange bruker også skjerfene selv for å vise sin støtte. Men mest av alt er det feel-good, det må jeg innrømme. Det jeg gjør er viktig og riktig, jeg gir av min overflod til de som intet har. Jeg deler og bryr meg.

Eller?

Farlige tanker. 

Problematisk blir det når slike gode gjerninger kobles til frelsestanken. Se, så mye jeg bryr meg om dem som ikke har det jeg har! Se, nå blir Gud glad! Slike tankerekker er skumle for den som er ute på en åndelig vei. Da vokser hovmodet – ikke ydmykheten. Åndelig sett er derfor en anonym gave høyere aktet, fordi den ikke forstyrres av branding og selvsmiger.

Av samme grunn ser jeg ikke på det som en nobel handling å strø rundt meg med noen små kroner når jeg blir iakttatt. Det virkelig gode hadde vært å gi fra meg alt som jeg ikke absolutt trenger. Men det klarer jeg ikke.

Jeg kunne også ha satt meg ned i parken utenfor bygården jeg bor i, og blitt kjent med de sprøytenarkomane eller alkoholikerne som sover på benken. Spurt hvordan de har det og hva de egentlig trenger. Kanskje skulle jeg ha strikket et anonymt skjerf i en annen farge til Knut eller Lise? I teorien er det lett, i praksis svært vanskelig.

LES OGSÅ: Frelseshåp som forandrer hverdagen

Hvilepute. 

Poenget er at det er lett å bli med på en kampanje for dem som sliter mest i samfunnet, men at det ikke må bli en hvilepute. Hver gang jeg går igjennom parken og irriterer meg over kanylene og søppelet som ligger slengt rundt, kunne jeg vipset et par hundre kroner til Bymisjonen. Jeg kunne også latt være å legge ut bildet av de oransje skjerfene på Instagram og legge til hashtaggen #oransjeskjerf så alle andre deltakerne i kampanjen kunne se dem og trykke på hjertet eller kommentere. Men jeg synes det gir motivasjon og glede å se at vi er flere som gjør noe viktig sammen.

Helt ærlig så er det de fattige, ensomme, syke og avhengige vi burde takke. Det er de som egentlig gir. For det er de som gir oss muligheten til å gjøre noe meningsfylt. Om vi poster vår innsats i sosiale medier eller ikke, så gjør vi uansett noe vi tror på og føler er viktig. For min egen del føler jeg meg snill, takknemlig og heldig som får lov til å være med. For sannheten er at det ofte er tilfeldigheter som avgjør hvem av oss som har bolig eller ikke, og ingen av oss er identisk med sine avhengigheter og utfordringer. Vi er alltid mer.

Sette seg ned. 

Et varmere samfunn betyr derfor ikke å sitte på min høye hest og kaste ut oransje skjerf. Men det betyr kanskje å sette seg ned ved siden av den faste tiggeren utenfor Kiwi, og spørre hvordan dagen hans har vært. Uten å kjenne på at du gjør en god gjerning.

Kanskje er slik vi lærer å se Gud på en ny måte. Ved å erkjenne at det like gjerne kunne ha vært meg som sto utenfor butikken. Med eller uten oransje skjerf om halsen.

LES OGSÅ: En strøm gjennom verden

Trykket i Vårt Land 27. september 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Der du minst forventer det

Publisert 2 måneder siden - 410 visninger

Troen er som sand fra stranden. Den spres med vinden og dukker opp der du minst forventer det.

I vinter møtte jeg en konvertert ­kristen. Han hadde bakgrunn som muslim og hadde søkt asyl i Norge. Men ­saken trakk ut og var ennå ikke avgjort. Trusselen om tvangsretur hang over ham, og jeg kunne merke nervøsiteten straks vi kom i prat.

Sin nye tro. – Så du er kristen? spurte jeg, helt tilforlatelig.

– Ja, jeg tror at Jesus er Gud, svarte han, høyt og tydelig. Så kom en oppramsing av hvordan og hvor mye han praktiserte sin nye tro. Hvilke menigheter han gikk i, og alle de kristne vennene han hadde i Norge.

– Så fint, svarte jeg og stilte ikke flere spørsmål. For det var ikke meningen å stile ham til veggs. Han trengte ikke å overbevise meg.

Da jeg praktiserte som muslim, ­kunne jeg kjenne på noe tilsvarende. Det var mange fødte muslimer som stilte spørsmål. Jeg var jo etnisk norsk. Var jeg ­muslim nok? Enkelte ba meg om å resitere fra ­Koranen, eller de kunne kryssforhøre meg i teologiske spørsmål.

Så fikk de svarene de ønsket, og kunne ikke annet enn å akseptere at jeg var en bekjennende muslim god som noen.

Vanskeligere å tro på. 

Ironisk nok oppdaget jeg ofte at det var nettopp disse som ikke hadde særlig god kjernekunnskap om den islamske dogmatikken. De var kulturmuslimer og tilhørte den ­islamske tradisjonen. Islam var deres identitet. Var du født muslim, så var du muslim – ­uavhengig av hvor lite eller mye du kunne eller trodde. Konvertittene, derimot, måtte vær så god å resitere leksa si. Konvertittenes tro er visst vanskeligere å tro på.

Derfor har jeg tenkt mye på denne asylsøkeren. For konvertering handler ikke bare om å få lov til å bekjenne seg, om å få vende seg mot Gud – det handler også om tilhørighet og trygghet, ja, om å få lov til å leve. For asylsøkeren kan tilbakesending innebære rettslig forfølgelse og i verste fall fengsel og mulig dødsstraff. I Norge bærer han et stort kors på brystkassa. I hjemlandet er dette umulig.

I den europeiske reformasjonens ­tidlige dager var det en plikt å følge sin ­botilhørighets tro. Protestant ­eller ­katolikk, lutheraner eller kalvinist. ­Kvinner fulgte sine menn, og menn ­fulgte sine overmenn.

Tros- og religionsfrihet. 

Det er først i moderne tid at troen har blitt fri og ­flytende. Ingen må stå skolerett og ­redegjøre for treenigheten for å ­identifiserte seg som kristen. Mange aksepterer Märthas ­engler, mens andre advarer mot ­kommunikasjon med åndsvesener. I det nyreligiøse har jeg møtt mange som kontakter Jesus som en opphøyet spirituell, som én blant ­mange åndelige mestere. Altså en helt annen ­forståelse av Jesus Kristus enn den ­kirken forvalter. Og det er lov i vårt samfunn. Vi har tros- og religionsfrihet.

Selv har jeg tillatt meg å utforske ­troen på helt fritt grunnlag. For meg er den som sand fra stranden. Den spres med ­vinden og legger seg i alle mulige krinker og ­kroker, der du minst forventer å finne 
den.

I fjor kom jeg tilbake til min oppveksts religion, Den norske kirke. Det er ikke fordi jeg tok feil av islam, men fordi jeg har lært mye nytt og fortsatt å ­vokse. Jeg ­slipper å søke om asyl fordi min ­nåværende trostilhørighet er mitt hjemlands majoritetsreligion. Men det ­slutter ikke å forundre meg hvor ­forskjellig man blir behandlet med en minoritets-
identitet. Enten det gjelder hudfarge eller tro, så forventes det at man skal tilpasse seg og bli tilnærmet lik majoriteten. Vil jeg for noen alltid være en «kruslim»?

Ydmykende prosess. 

Jeg syns det er skammelig at konvertitter må gå igjennom en ydmykende prosess med å bevise sin tro. For tro er likevel ikke noe som kan «bevises». En personlig bekjennelse er et ord, og vi må ha som utgangspunkt at vi tar folks ord på alvor.

En som kjemper for livet og ­eventuelt søker asyl på grunnlag av falsk tros­bekjennelse vil kanskje kunne bli ­avslørt som ikke riktig nok troende, men er ­fortsatt et medmenneske som lider. Vi er alle søstre og brødre i arven etter ­Abraham.

Trykket i Vårt Land 23. august 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Hvem er jeg på grunn av deg?

Publisert 3 måneder siden - 1509 visninger

Det er få som kjenner seg selv så dårlig som den som akkurat har mistet et nært familiemedlem.

Jeg står og stryker heklede løpere og duker av hardangersøm. Dukene er arv etter min mor, som igjen har bevart­ mye av håndverket etter sine formødre. Jeg tror at den eldste duken av kniplinger faktisk er etter min tipp-
oldemor. Etter at mamma døde er jeg matriarken­, nå er det jeg som skal forvalte arven. Men vil min datter stå og stryke hjemmelagede duker når jeg ikke finnes mer? Neppe. Vi hadde en diskusjon om sølvtøy som sa noe om det manglende interessen for tidligere generasjoners verdier og tradisjoner. I dag er sølvbestikk upraktisk, gammeldags med tidkrevende vedlikehold og gir ingen sosial status. For noen hundre år siden var det en luksus som fattige bønder bare kunne drømme om. Jeg har tatt vare på det hele fordi jeg ikke makter å være den som bryter kjeden. Av respekt for de døde. Av frykt for å ikke ha noe i skuffen som har levd før meg.

Formende prøvelser. 

Men mens jeg står her og stryker slår det meg at jeg har fått en mye større arv som vi ikke har snakket om før. Flink pike-syndromet som innebærer overdreven lydighet og lojalitet har gitt meg gode skussmål i arbeidslivet, men som har vært en hemsko i det private livet, det oppsto ikke av seg selv. I generasjon etter generasjon har kvinnene stått ovenfor prøvelser som har formet deres liv i så stor grad at deres barn, ufrivillig og noen ganger intetanende, har blitt en del av den samme historien. Dette er den ekte arven, som har ligget som et usynlig slør over hele livet. Den dannet rammene for livet selv. Utgangspunktet, holdningene­ og de relasjonene som skulle komme til å inngås.

Vår moderne verden er så sterkt rettet mot individualisme, frihet og enkeltmenneskers valg. Men vi skal ikke gå langt tilbake i tid før vi finner spor av det motsatte. Som morløs tenåring tar du ansvar for dine søsken, gården og går til skolen fordi du må. Ingen spurte hva du ville. Som farløs leter du etter kjærlighet der du kan finne det. Også blant menn som ikke vil deg vel. Som skamfull skilt velger man ikke på øverste hylle, men inngår kompromisser for å gjøre det beste ut av mangelen på muligheter. Når det er krig gjør du det du må gjøre. Overleve. Når en forsørger drikker seg fra alt man eier, så lærer man å klare seg selv. Vi er ikke enkeltindivid som har ramlet ned fra månen, vi er barn av våre stamfedre. Vi er vår slekt. I arv og miljø. Vi bærer deres liv og minner i oss; i kroppene våre, i språket, i tradisjonene, i verdiene. Vi blir til i vår arv.

Miste noen. 

Vi har alle en historie. En fortid. Vi kommer fra et sted. Det betyr ikke at den skal være skrevet i stein. Men det vil være fornuftig å respektere hva denne historien har gjort for og med oss, fra start til slutt. Og hva vi ønsker å gi videre­ til de neste generasjonene. For det er mye pynt i gammelt håndarbeid, men mest av alt er det gripende å vite at de hendene som nøstet sammen dukene også var damene som satt standarden da jeg ankom verden. Det var de kvinnene som berettet, serverte og ivaretok det de ønsket skulle leve videre. Og det var disse kvinnene som tiet om det som var utilgivelig, som klarte det utroligste da oddsen var imot dem, som overlevde kriger, hunger og sykdommer vi i dag ikke har lenger. De var heltene av sin tid.

Det er vel få som kjenner seg selv så dårlig som den som akkurat har mistet et nært familiemedlem. For hvem er jeg nå, uten deg? Våre forfedre og –mødre ga oss et avtrykk mens de var her, etter deres utgang blir det vår oppgave å velge hva vi vil arve og ta med oss videre. Det meste har formet oss til den grad at det ikke er mulig å fjerne lenger. Men ved å ta kartleggingsarbeidet kan vi unne oss luksusen med å sortere.

Arvingens privilegium. 

Jeg stryker alle dukene, og mens jeg holder på vet jeg at jeg bare kommer til å bruke én eller to av dem. Mens resten kommer til å fylle opp en allerede godt fylt skuff. Og hvem bruker forresten duk i 2018? Det skal være minimalistisk nå. Rent, hvitt og historieløst. Men jeg legger hardangersømsløperen på toppen av glasskapet og kjenner at rommet får litt mamma i seg. Og at det er fint. Og at jeg lover meg selv å være litt mindre flink pike i tiden som kommer. For det er arvingens privilegium å velge hva man ønsker å ta med seg og hvordan man selv vil leve. Nå blir det mitt ansvar å plante gode frø i de neste leddene. Med eller uten håndarbeid.

Trykket i Vårt Land 19. juli 2018 i spalten Tendens. 

Gå til innlegget

Medisin mot skam

Publisert 4 måneder siden - 587 visninger

Kampen er ikke over. Den har akkurat begynt.

Juni betyr Pride, og debattene går hvert år om det er nødvendig med en parade gjennom byen. 

I år har Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk irritert seg over at barnehager involverer seg i homofiles rettigheter. Han synes at Pride er en politisk markering som ikke hører hjemme i barnehagen. Han mener barn skal skånes for voksnes kamper, og at barnehagen skal være nøytral. 

Former et verdisyn. 

Jeg kunne ikke vært mer uenig. Hvorfor? Fordi alt vi gjør og formidler gjennom oppdragelse, pedagogiske fellesskap og relasjoner former et verdisyn. Politikk eller ei, holdninger til mennesker er allmennoppdragelse. Hvis barn skal holdes utenfor en utviklingskurve som inkluderer mangfold, også når det kommer til kjønnsidentitet og samlivskonstellasjoner, vil de bli dårlig rustet for livet. 

Homofili er ikke smittsomt, men det er fordommer. Det beste vi kan gi både barn og voksne er åpenhet og frihet rundt tema som fortsatt er så kompliserte at mange føler skam eller frykter for egen sikkerhet ved å stå frem. Mennesker som skjuler sin legning, og som er mer utsatt for diskriminering og hatkriminalitet. Kan det i det hele tatt være noen tvil om at fokus på disse temaene er livsviktig sosialmedisin for hele samfunnet?

Visse anfektelser. 

Enkelte kritiserer Pride for å være en feiring av umoral. Flere har uttalt at de mer enn gjerne hadde deltatt i paraden for å markere sin støtte til likeverdig kjærlighet, men at de ikke kan identifisere seg med vektleggingen av fri sex. Jeg er selv blant dem som har hatt betenkeligheter knyttet til dette. 

Men aksept er noe annet enn å sette betingelser for andres livsform. Jeg kan si at jeg synes kjærligheten skal være fri – og samtidig mene at seksualiteten rettmessig hører til i ekteskapet. Det ene utelukker ikke det andre. 

Pride er en dag og en anledning hvor vi feirer friheten til å være som vi er. Med hvilken rett skal andre definere hvordan legning, seksualitet, livsstil, kjønnsuttrykk og klesstil skal være akseptabelt eller ikke? Det er nettopp det som er poenget med feiringen, at de undertrykte setter seg selv fri. 

Kjærligheten er velvillig. 

Det være seg Bamseklubben, som danser fra lasteplanet og er stolte av å være kraftige, hårete menn som begjærer andre menn. Det være seg tynne, feminine transer som bærer karnevalsfjær for anledningen. Skinnkledde, som har en egen klubb for de som tenner på smerte og maktbruk. Muslimer som går med maske på for å ikke bli gjenkjent av familie og venner. Eller de tusener som ikke kler seg ut, men går i støttemarkering for å vise at alle menneskers kjærlighet er likeverdig. 

Slik blir skam til fest. Og samfunnet viser at det rommer oss alle. Dette kan vi være stolte av. Vi skal være stolte over at vi lever i et samfunn som kan tåle alle disse forskjellige måtene å være et helt menneske på. Det er ikke nødvendig å sette nøyaktig like mye pris på alle uttrykk og preferanser – eller i det hele tatt å forstå dem. Det kan ingen kreve. Men det som kan kreves, og som vi skylder å si høyt og tydelig, er at alle er likeverdige og velkomne uansett kjønnsidentitet eller legning.

Prentes inn tidlig. 

Det er en menneskerettighet å få være den du er. Det er en menneskerettighet å få elske hvem du vil. Og det må prentes inn tidlig i hver eneste pode. Hver eneste av oss må utfordres hver gang noen påstår det motsatte. For hat har ikke plass mellom oss, og homofobi er fremdeles en reell og virksom størrelse i verden. Kampen er ikke over før all diskriminering opphører. 

I fjor deltok jeg i kampanjen for en som ikke tør å gå selv, i år går jeg for å gi støtte til alle som går for første gang. Vi blir stadig flere. Bli gjerne med oss, Vebjørn!

Trykket i Vårt land 14. juni 2018 i spalten Tendens. 

Gå til innlegget

Sitt livs valg

Publisert 7 måneder siden - 273 visninger

Søknadsfristen til høyere utdanning nærmer seg. Mange ­fortvilte ungdommer slites mellom familiens drømmer og sin egen usikkerhet.

I DISSE DAGER går tusenvis av ungdom rundt med vondt i magen og lurer på hva de skal bli. Søknadsfristen til ­høyere utdanning nærmer seg. ­Forventningspresset om mestring og vel­lykkethet har knapt vært større noen gang. Det ikke lenger nok å kunne forsørge seg selv, du skal bli noe. Noe stort. Noe spesielt. Noe mor og far og besteforeldre kan fortelle om på jobben og diskutere med naboene.

Det handler om status og drømmer, om muligheter og andres meninger om deg. All denne sammenlikningen – på alle ­mulige tenkelige nivå – kan være ­utmattende. Karakterer, fravær, helse, personlighet, evner og ikke minst ­talenter. Hva «ligger for deg»?

Største valg. I hvilken bransje kan du gjøre det «best»? Det har mange en ­mening om. Og ikke alle lytter til den som skal ta et av sitt livs største valg som 
18- eller 19-åring. Det er nå de må svare for hvem de er og hva du vil bruke livet 
sitt på. Er du en tannlege? Er du en prest? Eller er du den advokaten familien ­trenger nå?

De eksistensielle krisene kan ­komme flere ganger i livet, vanligvis når vi har levd noen år og begynner å lure på hva som egentlig er meningen med alt sammen. Mange fortvilte ungdommer ­slites mellom familiens drømmer og sin egen usikkerhet. Særlig barn av inn­vandrere ledes mot «ALI-yrkene». Advokat, lege og ingeniør har høy status og anses som beviset på vellykkethet.

Finans er også populært, men, som mange har fått erfare, er det ikke bare utdannelse som fører frem i den bransjen. Avgjørende er også kontakter, nettverk og sosiale ferdigheter til å manøvrere seg opp og frem.

Progresjonskrav. Universitetene har strammet inn mulighetene for åpne ­studier, fag i ulike retninger og deltids­studier som sjeldnere fører frem til en ­avsluttende grad. Nå er det studie­program og progresjonskrav både fra ­rektor og ­statens lånekasse. Jeg har ­mange ­venner som har tilbrakt mangfoldige år på ­Blindern mens de prøvde å finne ut hvem de var og hva de ville. Samtidig ­studerte de flere mellomfag. Fag det ­aldri var bruk for i jobben de til slutt endte opp i, men som ikke desto mindre var med på å ­danne et menneske som var underveis. Den ­muligheten er det ikke lenger plass til lenger i vårt effektive og kostnads­bevisste samfunn.

Også yrkesfagene lider under dette ­regimet. Et vanlig stykke industriarbeid gir uforutsigbar fremtid og lav inn­tjening, skolene mangler søkere og bransjen ­fylles opp med gjestearbeidere fra Øst-
Europa.

Når sant skal sies er det ganske få av oss middelaldrende som visste hva vi ville bli da vi var ferdig med videregående skole. Ofte ble det bare som det ble fordi vi hadde funnet fag vi trivdes med, vi søkte på noe og kom inn på noe annet. Det er ganske mange som ble sitt andre eller tredje valg. Og det er ingenting galt med det.

Istedenfor å legge mer press på våre unge håpefulle syns jeg det er mer realt å fortelle om vår egen tvil og våre egne problemer med å ta store valg. Og at det 
er lov å bytte både studier og arbeidsretning.

På egne premisser. For hvem du er og hvordan samfunnet skal møte deg som menneske bør ikke defineres av studiepoeng eller statusyrker. Vi trenger ikke enda flere arbeidstakere som opplever at de valgte vei for å tilfredsstille andres forventninger. I stedet bør vi strebe etter et varmere samfunn hvor alle får delta på sine egne premisser, med de ­kvaliteter de har og de ferdigheter de ønsker å tilegne seg.

Når jobben blir en forlengelse av det du tror på og det du trives med, da er du ikke en slave eller en arbeidsmaur. Da er jobben en naturlig og god del av deg. Det samfunnet må vi være med på å skape alle sammen, så ungdommen slipper å lide under andres forventninger.

For det er helt greit ikke å vite hva du vil bli når du blir stor. Alle kan ikke være best, men bra nok er bra det også.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
9 minutter siden / 281 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
20 minutter siden / 21643 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
39 minutter siden / 281 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 397 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 2 timer siden / 138 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 4709 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 3 timer siden / 1791 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
De som trekker opp stigen etter seg
rundt 3 timer siden / 204 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 3 timer siden / 281 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 3 timer siden / 281 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Hvorfor skal staten hindre min rett til trosutøvelse?
rundt 3 timer siden / 89 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 4 timer siden / 138 visninger
Les flere