Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Kristne nordmenn har et image-problem

Publisert 2 måneder siden

De siste ukenes storm i media omkring temaet homoterapi har ikke sjokkert meg. Tvert imot har den bekreftet mine fordommer om kristenfundamentalister.

Da jeg vokste opp var det å være kristen noe man enten snakket veldig høyt om eller holdt det for seg selv. Jeg var i sistnevnte kategori. Årsaken var enkel, jeg ville ikke fremstå som en idiot.


Kristenfundamentalister

Problemet var det evinnelige maset om moral. Synd var overalt. Og som om det ikke var nok at Gud Fader var en overvåker verre enn KGB, så var folkesnakket din verste fiende. Der fantes ingen nåde. Hvorfor andre gjør som de gjør vet jeg faktisk veldig lite om. Det jeg vet en god del om, særlig i voksen alder, er at fordømmelse er inhumant. Og takket være teologistudier og sunne prester har jeg også forstått at fordømmelse av mennesker ikke er spesielt kristent. Faktisk strider det imot Jesu Kristi liv og lære.

De siste ukenes storm i media omkring temaet homoterapi har ikke sjokkert meg. Tvert imot har den bekreftet mine fordommer om kristenfundamentalister. Med korset hengende rundt halsen har de vitnet om det de tror på uten å lytte med hjertet til de utstøtte og marginaliserte. Det minner meg om liknelsen der Jesus ber den anklageren som ikke har syndet om å kaste den første steinen. I hans nærhet vendte de alle om.


Religiøse diskrimineres

Edvard Nergård Larsen fant i sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo at religiøse diskrimineres i arbeidslivet. Dette gjaldt både kristne og muslimer, med en overvekt av muslimer som rammes dobbelt for tro og navn. Doktorand Nergård Larsen sier at det er nesten like ille å være aktiv i en kristen organisasjon som å ha et pakistansk-klingende navn. Og at det er Norge som utmerker seg som mest diskriminerende i en studie hvor fire andre europeiske land er sammenliknet. Hvorfor det er slik har ikke studien kartlagt, men vi bør stille oss spørsmålet. Snakker vi om fordommer uten hold i virkeligheten eller finnes det empiri som tilsier at religiøse er mindre omgjengelige arbeidstakere? Hører vi et ekko av vår pietistiske arv langt opp i moderne tid?


Viktige reformer

Når man slår opp ordet fundamentalisme står det: «Religion som stiller seg avvisende til liberal teologi, retning som kjemper for grunnleggende dogmer og overført betydning: dogmatisk, uforsonlig holdning.»

Det som er galt med fundamentalisme er ikke viljen til å ville ofre og adlyde, men den manglende ydmykheten for at tolkningen av Guds vilje kan være feil. Jeg er dessverre godt kjent med fundamentalisme. Mine år som muslim gjorde at jeg måtte sette meg inn i argumentene for konservativ tolkning av hellige skrifter. Spesielt når de tolkningene viste seg å ha en politisk agenda. Å tilbe en allmektig Gud innebærer å overgi seg til makten og adlyde fordi Han vet best. Men tolkningene av Guds ord er blitt kanoniserte gjennom en tradisjon som har helliggjort menneskelig forståelse. Når man helliggjør tradisjon konserveres forståelsen av Gud og mennesket til en tid vi ikke lenger kjenner oss igjen i. Sannheten er at reformer åpner for overganger hvor det hellige innholdet videreføres, men fordums forvaltning blir forlatt. Uten slike reformerer hadde vi ikke hatt en folkekirke som i dag sier nei til systematisk diskriminering av kvinner og LHBT.


Guruer og kvakksalvere

Andre går motsatt vei. Med en overdrevet tillit til individets påvirkning på universet søker de å bli spirituelt hele. En ansvarliggjøring av egen skjebne og for mange en tyngende bør å bære når sykdom eller overgrep rammer. Det er mye ansvar å legge på et lite menneske. Dessverre har jeg møtt flere som bruker all sin tid og penger på å følge guruer og kvakksalvere som påstår å vise veien ut av det jordiske livets smerte. Usunn fundamentalisme under dekke av frihet. Ukritisk tenkning og blind adlydelse er potensielt livsfarlig uansett konfesjon.


Middelalder-misjon

Vi har alle møtt kristne som ønsker å omvende deg. Frelse deg. Fortelle deg hvor syndig du er og at du er fortapt uten å ha tatt imot Jesus. Det misjonerende språket fra middelalderen hører ikke hjemme i vår tid. I det hele tatt å prøve å omvende andre er sett på som et angrep mot deres autonomi og integritet. Å dele evangeliet må være å leve på en måte som forkynner den treenige Guds kjærlighet og nåde. Å invitere til et sannferdig fellesskap av de synderne vi alle er. Gi oss mer ydmykhet og undring.

Gå til innlegget

Hvordan møter vi det vi ikke liker?

Publisert 3 måneder siden

Da min datter kom hjem med en slange tatovert på overarmen forsvant min evne til dialog.

Grensene for når vi blir ufri er ikke entydige. God vilje hos foreldrene kan bli oppfattet som overstyring. I dag diskuterer nybakte foreldre om dåpen kan ses som en gave eller er en forventning til barnet om trostilhørighet. Det syns jeg er leit. For det å ønske det beste for barna sine er en grunnleggende kjærlighetshandling. Også om det senere skulle vise seg at de ønsker noe annet for seg selv.


Kjærlighet og gode råd 

Som andre unge voksne er min datter opptatt av å vise verden at hennes frihet ikke lenger er til forhandling. Det jeg en gang anså som mitt er ikke lenger det. Mitt barn var mitt ansvar, og jeg ønsket å utruste henne for verden med god moral og en sterk tro. Universet som vi foreldre skaper for våre barn krakelerer den dagen de er uenige og ønsker å bygge sitt eget.

Gradvis gjennom forhandlinger og nektelser har det vokst et ansvarlig menneske frem. Slik liker jeg å se det. Men kanskje er det feil. Barn blir som oftest fornuftige voksne til tross for alle snublesteinene som blir lagt foran dem. Vi som følger på veien kan bare gi kjærlighet og gode råd. Om de velger å følge dem er usikkert. Det er både vakkert og tidvis litt skummelt for en forelder som fortsatt ønsker barnets beste. Hva nå det enn måtte være.


Naturlig maktkamp

Det var min jobb både å veilede og sakte slippe opp kontrollen. Men det er her det blir utfordrende. For dette er ikke et metrisk system, men overlappende kurver av «jeg vil ditt beste» som ofte er på kollisjonskurs med «la meg gjøre som jeg vil». Noen ganger er de to uforenelige, og da blir en eller begge såret. Kanskje oppstår det en krangel som ender i opplevelsen av å være mislykket.

Det som utspiller seg er en naturlig maktkamp. Noen ganger fordi det gjør så vondt å gi slipp i sitt eget. Frihet kommer sjelden uten kamp. Men den friheten jeg kjenner i troen er også stadig til forhandling. For friheten til å ta egne valg kan også føre meg bort fra Gud og det gode. Selv med intensjon om å elske og beskytte.


En vinterjakke som innsats

Da min datter var i konfirmasjonsalder kom diskusjonen om tro og livssyn. Skulle hun gå for det tradisjonelle eller velge en annen variant? Like mye som jeg ønsket at hun skulle finne sin egen vei, sto også min tro og holdninger i veien for et fullstendig fritt valg. Humanistisk markering var utelukket. To religiøse foreldre kunne ikke akseptere å ta Gud ut av konfirmasjonen. Hadde dette vært noe hun ønsket hadde hun garantert laget rabalder rundt avgjørelsen. Kanskje hadde vi måttet gi oss. Jeg minnes en vinterjakke til en totalt uakseptabel pris som ble forhandlet frem over flere middagsbord med det vi syns var dårlige argumenter og altfor mange tårer. Men humanist var ikke noe hun gikk i krigen for.


Stryk til eksamen i toleranse

Hvordan møter jeg det jeg ikke liker i andre mennesker? Spesielt når sakene betyr mye for meg. Holdninger og handlinger kan forene og skille oss. Og i de nære relasjonene blir dette enda tydeligere. Hvem er jeg er i møtet med deg? Er vår relasjon en bekreftelse eller avvisning på det som former min og din sannhet? For våre sannheter er aldri helt like. Tåler du min misnøye eller lar du deg føye for lett? Kanskje du er for dominerende og uvillig til å se andre sannheter som likeverdige?

Jeg bare spør. Jeg spør fordi jeg nettopp strøyk til eksamen i toleranse. Og det er ikke et godt skussmål for en fremtidig predikant. Jeg ønsker å dele det gode budskapet med en verden som fritt skal få lov til å akseptere eller avvise.


En slange til besvær

Slangetatoveringen ble en ny prøvelse på skillet mellom meg og deg. Jeg syns ikke om den og det gjorde meg svært opprørt at den plutselig bare var der. Jeg uttrykte min misnøye med avgjørelsen, og skaden var skjedd. Hun ble rasende og satt skapet på plass. Det er hennes kropp og jeg bestemmer ikke. Det er forstått.

Allikevel hadde jeg en preferanse, en bias for hva som hadde vært det beste for henne. Og den ideen satt og sitter kanskje fortsatt veldig hardt i. Som mor er båndet ubrytelig knyttet, jeg vil ikke at noe skal komme i veien for hennes glede og suksess gjennom hele livet. Slangen vil minne meg på at den frie vilje alltid må komme før tro og handling.

Gå til innlegget

Vi må tørre å bry oss

Publisert 4 måneder siden

Helse- og omsorgsdepartementet arbeider med en ny handlingsplan for selvmordsforebygging. Men ansvaret er også ditt og mitt.

10. september ble Verdensdagen for selvmordsforebygging markert. Årlig tar omkring 600 mennesker livet sitt i Norge, og flere tusen forsøker. På verdensbasis melder Verdens helseorganisasjon om 800.000 selvdrap i 2018.


Peker oppover

79 prosent av ofrene kommer fra lav- og middelklasse. De dør hovedsakelig av forgiftning, henging og skyting. Selvmord er nå den nest mest vanlige dødsårsaken for mennesker mellom 15-29 år. I all hovedsak er det unge menn som tar sitt eget liv, men andelen unge og eldre kvinner øker også. Danmark og Sverige har nedadgående statistikker, men Norges øker.

Våre unge menn er i alvorlig fare. Ingen vet med sikkerhet hva stigningen skyldes, men forskning har kartlagt flere faktorer. Mental helse, akutte kriser, rus- og alkoholmisbruk, isolasjon, mobbing og andre sårbarhetsfaktorer som flyktninger, urfolk, LHBT og fanger opplever. Men i tillegg til depresjon og andre psykiske problemer er meningskrise et selvstendig, eksistensielt fenomen. Jeg har i flere år jobbet som frivillig i en selvmordsforebyggende telefontjeneste og snakket og skrevet med mange som ønsker å ta livet sitt. Jeg har også møtt suicidale innsatte i fengsel, og hatt venner som har et uttalt ønske om å avslutte livet.


Rundt et lukket bord

Det er mange grunner til at mennesker ikke makter mer av livet sitt, og den som selv har vært i suicidal modus vet at der og da virker disse tankene, og kanskje planene, logiske. Samtalen som kretser om dette ønsket foregår rundt et lukket bord inne i eget hode, og den ene dårlige rådgiveren støtter den andre. Prosessen kan pågå over lang tid, mens andre handler raskt – på et impulsivt innfall.

Dessverre er selvmordstanker tabubelagt og noe de fleste ikke ønsker å avsløre for andre. Det handler om tanker og følelser om egen udugelighet, skambelagt mindreverd, bitterhet og frykt. Altfor mange som har selvmordstanker og -planer har aldri snakket med andre om det.


Negativt tankespinn

I vårt mest sårbare søker vi å skjule og skamme oss. Rusmidler og alkohol forsterker følelsene og senker impulskontrollen. Isolasjon forsterker negativt tankespinn. Ensomhet er skadelig. Ingen er født til å leve og bære livet sitt alene. Helse- og omsorgsdepartementet arbeider nå med en ny nasjonal handlingsplan for selvmordsforebygging. Barn og ungdom må få vokse opp i trygge omgivelser, og samfunnet må skape møteplasser der alle er inkludert. Helsestasjonene og skolehelsetjenesten trenger flere psykologer.

De unge mennene som tar livet sitt, hva tenkte de på? Av alle suicidale mennesker jeg har samtalet med har ett hovedtema gått igjen: Opplevelsen av at deres problemer er umulige å leve med, og at det ikke er noe håp om endring. Det er som om de har gått igjennom all lidelsen bit for bit, og regnet ut at det må ta slutt: «Jeg er en belastning»; «Dette er ikke noe liv»; «Jeg er mislykket»; «Ingen bryr seg».


Leva med deg

Mang en natt har jeg prøvd å formidle et håp om at det alltid finnes et valg, uansett. Selv om håpet ikke er synlig eller følbart, kan det plantes gjennom andres håp og tro på den som ikke makter å tro selv. Noen lover at de ikke skal ta livet sitt akkurat den natten, og gjør en avtale om å ringes igjen neste dag. Dette kan være nok. Når noen står i en akutt krise, kan livreddende arbeid handle om å plante håp om at det er mulig å leve i én time til. Og at de ikke er alene. Som Bjørn Eidsvåg synger: «Eg vil gå med deg, eg vil grina med deg, og eg vil leva med deg.»

Altfor få mennesker tror at det er sant. At noen vil akkurat det. At du vil.

Selvmordsforebygging er noe vi alle må ta del i. Vi må tørre å snakke om det vanskelige, invitere andre til å lette på tabuene, og tørre å spørre om den andre tenker på å ta livet sitt.

Det handler om å tørre å bry oss.

Gå til innlegget

De døde måkene

Publisert 6 måneder siden

Jeg husker synet av døde måker i trærne, som skulle skremme andre fugler fra å spise av avlingene. Nå gjenkjenner vi den samme metoden i Middelhavet.

En god venn av meg kom til Norge 
via sjøveien mellom Libya og Italia. Etter å ha vært på flukt fra 
Assads styrker reiste han via Nord-Afrika til Europa med hjelp av menneskesmuglere. Mesteparten av sparepengene hans gikk med til billetten.

En redningsvest og sitteplass på dekk i en overfylt båt, var det han hadde. Brød og vann i sekken. Det tok tre døgn. De mistet radioforbindelsen og båten drev rundt på åpent hav. Nettene var bekmørke og bølg-ene høye. Dagene hete som ild. Time etter time. Kvinnene og barna satt nede, mens mannfolka tok støyten på dekk.

Slapp å falle

«Hvordan turte du det?» spurte jeg, en gang han viste meg bilder fra reisen. Det var vanskelig å se bildene av de redde og håpefulle i den lille båten.

«Jeg stolte på Allah, svarte han.

«Men du kan jo ikke svømme en gang», sa jeg.

«Nei, men jeg slapp å falle i vannet.»

Da de endelig ble funnet og plukket opp av italiensk kystvakt, ble han bare sittende i båten. Til alle var reddet. Så ba han en bønn og takket Gud for hjelpen, før han også tok imot en håndsrekning og steg ombord i redningsskipet. Han var heldig. Ble sendt til Norge og har gått introduksjonskurs. Nå jobber han som pleieassistent på et sykehjem, og sjarmerer venner og naboer med gode kokkekunster og historier om gamle Syria, før krigen.

Bekymrer seg mye

Men livet er ikke lett. Jeg ser at han sliter med å finne seg til rette, og drømmen om å stifte familie 
blir stadig utsatt. Han sover dårlig og 
bekymrer seg mye. Spesielt for de gamle foreldrene han så gjerne skulle ha forsørget. Han opplever seg misforstått når han snakker om islam, og synes fortsatt det er merkelig at fremmede ikke hilser på hverandre når de går tur i skogen. Han er mye alene. Men han lever.

Hver uke meldes det om skipbrudne i Middelhavet. Lik som fester seg i fiskegarn og flyter opp på strendene. Døde kropper som aldri blir funnet, som får en grav i 
havet. Europa har bestemt at flyktningproblemet skal løses med utestenging. Båtene skal stanses der de kommer fra – Tyrkia, Libya, Tunisia – og føres til 
interneringsleire. For dette betaler EU 
tyrkiske og libyske militære. De som ikke blir stanset flyter rundt og håper.

Samtidig har vi laget lover som forbyr å hjelpe. Hjelpeorganisasjoner får ikke lenger lov til å gå i land med dem.

Varslet om død og ulykke

Som barn husker jeg synet av døde måker i trærne; de skulle hindre at andre fugler kom for å spise av avlingene i hagen. Frukt og bær fikk stå i fred når kadavrene varslet om død og ulykke. Det var grotesk å se på, men forståelig fordi målet helliget midlet. Jeg har ofte tenkt på disse døde måkene når flyktningpolitikken mest minner om jegersamfunnets brutalitet.

Jeg tenker på afghanerne som måtte sykle tilbake over grensen til Russland. Midtvinters, uten en plan eller mulighet 
for hjelp. Ingen ville ha dem. Barn, 
kvinner og ungdom i interneringsleire i Hellas uten mulighet for retur. Ingen vil ha dem.

Og afrikanere som rømmer fra voldelig milits og slavehandel, og drukner til sjøs. Ingen vil ha dem heller.

Skjærer i hjertet

Verden består ikke av gode og onde mennesker. Den er 
befolket av mennesker med ulike 
muligheter. Hvordan vi tenker om hva 
som er rett, og hvor langt vi er villig til å gå, 
avhenger av våre erfaringer. Det som skjærer meg mest i hjertet når den 
gjelder båtflyktningene er ikke diskusjonen om hvor mange vi kan ta imot eller hvor man skal sende dem. Det er å høre og se privilegerte mennesker som påstår at det er riktig å snu ryggen til de som drukner. At det er bra å ha døde måker i 
Middelhavet, så færre prøver å snike seg over.

Slik dreper vi vår egen sjelefred i 
kynisme. Det er kanskje verre enn å dø med håpet i behold.

Gå til innlegget

Statens krig mot personbilen

Publisert 7 måneder siden

Noen av oss gir til og med bilen et navn. Min heter Nathaniel, som betyr gave fra Gud.

Når staten går til krig mot person­bilen aner de ikke hva de ­begir seg ut på. Bilen er våre ben som ikke blir trette, en del av vår identitet og for mange et kjært familiemedlem.

Bilen trengs for å kjøre hjem bestemor, få med barnevogna og det er den som tar oss på ferie. Noen av oss gir til og med bilen et navn. Min heter Nathaniel, som betyr gave fra Gud.

En fiende

I samarbeid med Oslo ­kommune og Akershus fylkeskommune har Samferdselsdepartementet vedtatt tiltak som nå, etter at de 83 bomstasjonene i Oslo er tatt i bruk, setter sinnene i kok. De folkevalgte har bestemt at veksten i persontransport skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange.

Ikke ett ord står i Stortingsproposisjonen om bilens utallige funksjoner for mennesker i ulike livsfaser. Den er ­definert som en fiende av miljøet, og ­trafikken skal bekjempes med flere bomstasjoner, ­høyere avgifter og andre tiltak som hindrer kjøring med personbil. Byen skal helst være bilfri. Men hva med folket?

LES OGSÅ: KrF åpner døra på gløtt for mindre bompenger

Rett og rimelig

Som barn husker jeg godt at min far stoppet ved den betjente automaten på Lier og betalte for å få passere. Vi som kjørte og staten skulle lage en enda ­finere motorvei. Det føltes rett og rimelig at vi bidro, det var jo vi som brukte veien.

Så kom det flere bommer. Pengene som ble samlet inn gikk ikke lenger til veien vi brukte, men til andre samferdselstiltak. Vi bilister ble ufrivillige sponsorer av statens budsjett for infrastruktur.

Det ble for mye. Det var ikke lenger en lokal spleis. Kjører du bil skal du nemlig betale dyrt. Men er det rettferdig?

Politikerforakt

To ting er under­kommunisert i bompengedebatten. Det første er regjeringens manglende evne til å kommunisere godt med folk.

Det andre er at proposisjonen ikke har gode analyser av miljøtiltak, kun en ­bestemmelse om at kollektiv, sykkel og gange er fremtidens persontransport. Alle med en viss kjennskap til samferdsels­politikk vet at det er naivt, om ikke ­umulig å få til.

Det er ikke nødvendigvis ­dekadanse og rikdom som får folk til å kjøre bil. Bilen er et transportmiddel som ­utfyller ­andre transportmuligheter og muliggjør en helt annen livsstil og opplevelse av selv­råderett enn noe annet kjøretøy. 

BERIT AALBORG: Bompengeaksjonene og Bompengepartiet har stjålet Frps klær som protestbevegelse

Provoserende

Dette er oversett, derfor har politikerne heller ikke forstått hvorfor de store endringene som er innført på relativt kort tid­ ­skaper så mye misnøye, ja – dessverre også ­politikerforakt.

Miljøpartiet de grønne har noen frontfigurer som har opplevd hat og personangrep. Det overrasker meg at de ikke forstår hvor provoserende det er å idyllisere sykkelen samtidig som de stenger gatene med blomsterkasser.

Å motarbeide privatbilisme er å frata mennesker muligheter og rettigheter de har hatt i generasjoner. Det oppleves for den enkelte bilist som et tap, ja – kanskje et ran av frihet. Miljøtiltak eller ei, slike endringer kan ikke gå for fort.

Miljøbegrepet

Miljø er så mangt. Vi kan måle luftkvalitet og temperaturer, fossilt brensel og oljeutslipp. Men på veien må vi ikke glemme at miljø også er familier med funksjonsnedsatte, barn og eldre eller en nyforelsket som kjører sin kjære hjem midt på natten. 

Det er fedre som kjører ungene til sommerleir, det er bestemor som kommer på besøk. 

Det er vi som skal et sted bussen ikke går.

Vi som elsker bilen

Denne delen av miljøet syns jeg vi skal snakke mer om. For det er dette som er vårt liv, vi som bruker bilen. Vi som ­elsker bilen og vi som er villig til å betale mye for å fortsette og kunne bruke den når vi trenger den – men som også gledelig tar tog, buss eller båt når det er et reelt alternativ.

Statens oppgave er å forvalte god ­samferdsel, og i det ansvaret ligger også å bygge ut bærekraftige og miljø­vennlige transportformer som er tilgjengelig for flere. Ikke la bilen være den eneste­ ­miljøfienden. Kanskje er vi bilister ­heller ­samarbeidspartnere i fremtidens miljøkabal?

ARNE BORGE: Skal jeg være helt ærlig, forstår jeg dem som protesterer mot bomringen

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1623 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1214 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1155 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 877 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 795 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere