Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

En islamsk reformasjon er på vei

Publisert 14 dager siden - 474 visninger

Muslimske feminister har sett seg lei på urgamle, patriarkalske tolkninger.

Den amerikanske professoren Amina Wadud startet en bølge av mot da hun for første gang i 1994 holdt en islamsk preken. I 2005 ledet hun fredagsbønn for både kvinner og menn i New York. Flere har siden fulgt etter. I 2016 åpnet kvinnefellesskapet Mariammoskéen i København med Sherin Khankan som imama. I sommer åpnet en progressiv moské i Berlin. Også denne ledet av en kvinne. Fredag 1. september 2017 skrev Oslo seg inn i historien. Da ledet undertegnede Eid-bønn og holdt preken for en gruppe muslimer som ønsker seg et åpent og inkluderende fellesskap. Homofile, heterofile, sunni og shia. Kvinner og menn.

Gud hadde valgt mannen

Reformasjonen i kirken markeres i år med 500 års jubileum siden Luther spikret opp sine teser. Men det skulle ta riktig så mange år før Ingrid Bjerkås fikk bli Norges første kvinnelige prest. Selv som utdannet teolog var det motvilje mot å slippe en kvinne inn i det klassiske, mannsdominerte yrket. For Gud hadde valgt mannen til å forvalte, hvordan kunne en kvinne være verdig? Det samme spør mange muslimer seg, når det ryktes at endring er på vei. Fordømmelsene hagler og kritikken har ikke uteblitt. Men det overraskende er den enorme positive responsen. Spesielt unge muslimske kvinner heier frem en endring. De ønsker seg et alternativ til det de i dag opplever som et altfor trangt rom å være troende i. Verken de religiøse lederne eller moskésamfunnene har i særlig grad klart å tilby gode, kontekstuelle tolkninger eller veiledning til et frigjørende og nestekjærlig islam. Det mangler ikke på feministiske bevegelser eller frigjøringsteologi i islam, den har bare ikke sett dagens lys her i landet ennå.

Prøvelser om igjen

Som en minoritet har det for mange vært viktigere å stå samlet enn å utfordre det tradisjonelle. Men muslimene taper marked mot sekularismens tilsynelatende enkle liv. Tradisjoner kan tynge mer enn de gleder, når innholdet ikke lenger forstås eller fremstår som sant den dag i dag. Hele poenget med en levende religion og en brukbar trosbekjennelse er å kunne videreføre kjernen av religionen gjennom nye tider og ta gamle prøvelser om igjen. I de abrahamittiske tradisjonene har Gud sendt mange profeter gjennom alle tider. Vi leser de hellige skriftene fordi de fortsatt inspirer oss. Vi bekjenner oss til troen fordi den gir oss mening. Men det er lov å stille noen kritiske spørsmål underveis. Det er også lov å tenke litt nytt.

Ingen regler uten unntak

Må en imam egentlig være mann? Ja, sies det. Men vi vet at profeten Muhammed fvmh ba en kvinne om å lede bønnen da han selv måtte reise ut i krig. I utgangspunktet betyr imam bare bønneleder. Og mange kvinner leder bønn hjemme i sitt eget hus.  Kvinner og menn ber av praktiske hensyn side om side under pilegrimsreisen til Mekka. Det finnes alltid unntak fra de faste reglene.  Det er forskjellig utdanningsnivå blant imamene. Noen har master i islamsk teologi, mens andre har Koranstudier i bagasjen. Felles for de alle er at det er menn som er trent til å konservere og forkynne en religiøs tradisjon.

Rausere fellesskap

Jeg drømmer om at vi kan tenke nytt om religiøse ledere i islam, og om moskéen som gudshus. Kan vi gjøre døren høyere og porten videre? Kanskje kan vi komme dit at vi kan utdanne religiøse ledere i Norge, som kan tilføre nye perspektiv. Kan vi inkludere de homofile og de liberale på en bedre måte enn vi gjør i dag?

Flere av de muslimske feministene har både religiøs utdanning og akademisk utdanning. Noen er terapeuter. Mariammoskéen vil fra 2018 utdanne flere kvinnelige imamer.  Jeg vil fortsette å tilby et rausere islamsk felleskap. Og kanskje kan det komme til å bety mye for de som opplever at de ikke passer inn noe sted i dag.

Gå til innlegget

En byrde for fellesskapet?

Publisert rundt 1 måned siden - 643 visninger

Da jeg vokste opp var det alenemødrene Carl I. Hagen hadde valgt seg ut. Så tok Frp de arbeidsledige. Og de langtidssykemeldte. Nå er det muslimene.

Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg så Frps nye annonse. En tilsynelatende muslimsk kvinne innpakket i tekstiler med teksten «Stem Frp». De store brune øynene sender et skråblikk av frykt mot kamera. Ansiktstørklet er pakket inn i resten av drakten på en måte som gjør at hun knapt kan puste.

Til informasjon er det ingen muslimer som kler seg på denne måten. Det er anslagsvis i underkant av 100 nikab-brukere i et land med 5,2 millioner innbyggere. Men budskapet henvender seg til dem som allerede har fått fordommene sine bearbeidet. Derfor oppleves det stigmatiserende. Som: Nå skal muslimene i gapestokken.

Norske verdier

Viktig å huske på i disse valgkamptider: Det finnes ingen eksklusive norske verdier. Lokale tradisjoner ja, men vi er ikke så ulike våre naboer. Og de igjen er ikke så ulike sine naboer. Det kjempes en polemisk og ufin kamp om disse verdiene, om hva som er norsk, hvem som er norske.

Norge har ikke oppstått i et vakuum, og vi lever heller ikke i en boble. Ingenting av det som sies om norske verdier er særegent norsk. Folkedrakter har de i andre land også, og ost i forskjellige farger. Fra isen smeltet har folk vandret inn og ut av kontinenter, til byer og levedyktige områder. Det skandinaviske folk har vandret rundt i Europa og Asia.

Majoritetsbefolkningen i Norge er etnisk norsk, men går du noen generasjoner tilbake er de genetiske stamtavlene mer sammensatte. Å tegne et bilde av Norge og norsk som en renere og mer verdifull verdi er reinspikka rasisme. Først og fremst ekskluderer det fargerike og flerkulturelle nordmenn.

Universelle verdier som oppsto i antikkens vugge, videreutviklet med religiøs reformasjon, humanisme og opplysningstid, blir nå forsøkt patentert av Frp som norske og kristne verdier. Kulturnasjonalisme romantiseres og brukes som et skjold mot de andre.

Det er en farlig retning. Når mennesker ekskluderes og plasseres i rangsystem oppstår fordommer som er umulig å kontrollere. Resultatet er hverdagsrasisme, hatprat og kriminelle handlinger rettet mot uskyldige mennesker. Vi har sett verdenskriger, vi har sett folkemord. Det begynte ikke av seg selv.

Strategi: Ta de svake

Da jeg vokste opp var det alenemødrene Carl I. Hagen hadde valgt seg ut. Man skulle tro de loppet statskassa, og ga store underskudd på statsbudsjettet, slik han tok dem fatt.

Så var det de arbeidsledige som fikk gjennomgå. Man kunne få inntrykk av at det var en folkesport å ligge på sofaen mens man levde på naboens penger. Den som har vært ufrivillig arbeidsledig vet hvor skambelagt og stigmatiserende det er. De langtidssykemeldte fikk også beskjed om å komme seg på jobb. Med Siv Jensen kom begrepet snikislamisering, og med Sylvi Listhaug kom forakten for flyktningene.

Men det er ikke en norsk verdi å sette opp gjerder rundt freden. Det er ikke norsk å fortelle andre at de aldri vil bli godtatt for hvem de er.

Dialog

Jonas Gahr Støre anklages for å være en dårlig statsministerkandidat. For elleve år siden beklaget han på vegne av Norge trykkingen av Muhammed-karikaturene.

Det er lett å være ytringsradikal i 2017, men i 2006 sto landet ovenfor en alvorlig situasjon som ingen hadde erfaring med. Karikaturene, og den feilaktige omtalen av dem, hadde satt sinnene i kok. Som en erfaren diplomat gikk Gahr Støre og religiøse ledere i Norge i bresjen for dialog. Det dempet gemyttene og reddet liv.

Man kan være så prinsipiell man bare vil, men har man ingen samfunnskompetanse kommer man ikke langt. Jeg vil ha en statsminister som har dannelse og diplomatiske evner, i tillegg til å være prinsipiell. En som er religionskompetent, og ser de store linjene.

Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Land 14. august 2017.

Gå til innlegget

Toleransen står på spill

Publisert 2 måneder siden - 1738 visninger

Konservative muslimer kjefter ikke lenger like mye mot min støtte til homofile. Men nå har en ny gruppe begynt å kritisere.

De sier de ikke er velkomne, vi sier velkommen. De sier ­Koranen ikke godtar dem, vi sier at den kan tolkes i nytt lys. De sier at muslimer fordømmer dem, vi svarer at vi er muslimer som ikke dømmer.

Ironisk nok står eks-muslimene og de mest konservative på samme linje når de påstår at det ikke er rom for endring og mangfold i islam. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

De siste årene har jeg mottatt flere henvendelser fra homofile muslimer med spørsmål om jeg kan bli deres imama. De opplever seg utstøtt av konservative muslimer, og uglesett i moskéene. Noen er blitt konfrontert på måter som oppleves ubehagelig.

Disse menneskene har ingen religiøse ledere å samtale med om sin tro uten samtidig å bli fordømt for sin legning og veivalg. Alle har lært at man ikke kan være homofil og muslim, at det er en stor synd. Siden de ikke kan bli velsignet i ekteskapet som homofil befinner de seg i et limbo.

De jeg har blitt kjent med har opplevd både psykisk og fysisk vold fra familiemedlemmer og ukjente. Noen er blitt torturert i fangenskap for sin annerledeshet. I Norge er det lov å være skeiv, men det er fortsatt svært problematisk å være ­homofil muslim.

Et sted å be 

Jeg bidrar gjerne til at de utstøtte muslimene skal få et sted å be. Være en som våger å si at Gud først og fremst er raus, og at legning ikke er det første han spør om på dommedag. Jeg skal selv svare for meg når Gud spør hva jeg gjorde for disse som led. Jeg frykter Gud mer enn et dårlig rykte.

Samfunnsdebattanten Thee Yezen ­Al-Obaide har fungert som kontakt-
person for homofile og lesbiske i organisasjonen Skeiv Verden, og vil nå starte en feministisk moské. Det er mange muslimer som savner et et sted hvor det er lov å være seg selv, også i møte med Allah. Jeg har sagt ja til å hjelpe dette prosjektet i gang, og håper det dukker opp støttespillere og organisatoriske rammer som får det videre opp og frem.

Det beste hadde vært om noen av de etablerte moskéne hadde turt å vise i handling at alle virkelig er velkomne i Guds hus. Foreløpig har vi verken LHBT-vennlige imamer eller kjønnslikestilte trossamfunn. Det vil vi gjøre noe med.

Ny kritikk 

Jeg har ofte fått kjeft for min støtte til homofile muslimer. Etter å ha lagt ned mye arbeid i å forklare hvorfor dette er viktig, har det avtatt med klager fra de mest konservative.

Men nå har en ny gruppe begynt å kritisere arbeidet vårt. Det er de såkalte eks-muslimene. De sverger til tittelen muslim, selv om deres tro ikke lenger definerer dem. Det er den kulturelle og etniske tilhørigheten de bruker.

De har vokst opp i såkalte muslimske land og hatt utelukkende dårlige erfaringer med diktatoriske regimer. Men Norge er ikke Iran. Eks-muslimene svartmaler religionen islam, og bruker system-
kritikk mot norske muslimers fødeland til å fordømme dem. Som konvertitt blir jeg beskyldt for å være naiv og kunnskapsløs.

Eks-muslimene mener at det beste for en muslim er å komme seg vekk fra ­Koranen og islams lære. Nå vil de heller ikke at de homofile muslimene skal få en åpen moské å gå til. Toleransens integritet står altså på spill. Sekulær integrering er et uttrykk som benyttes.

Kontekstuell 

Islam blir beskyldt for å være middelaldersk, kvinnefiendtlig og undertrykkende. Feilaktig tror noen fortsatt at religion er en utenomjordisk ordre uten interaksjon med menneskene. All religion har alltid vært og kommer alltid til å være kontekstuell. Budskapets ­kjerne får nye uttrykk gjennom samfunn og mennesker i utvikling.

Vi kommer til å fortsette å invitere alle som identifiserer seg som muslimer til et åndelig fellesskap. Det får bli andres jobb å peke ut hvem av oss som er for syndige for Guds kjærlighet. Allah heter fortsatt Den Nåderike, Den Barmhjertige. Han skapte mann, kvinne og mangfold.

Gå til innlegget

Gift med en ikke-muslim

Publisert 3 måneder siden - 879 visninger

Stadig flere muslimske kvinner ønsker seg menn som står for et vestlig syn på likestilling.

Første gang jeg giftet meg var det med en rettroende muslim. Vi hadde ulik etnisk, kulturell og religiøs bakgrunn. Den andre gangen var det med en med samme bakgrunn, men med et annet livssyn. Det har gitt meg verdifulle erfaringer med såkalte­ blandingsekteskap. Alle ekteskap er ­utfordrende på hvert sitt vis. Noen mer enn det som er sunt.

Som første kvinne i Norge ble jeg ­islamsk viet til en ikke-muslimsk mann. Før vi snakker om hva som er lov og ikke lov, vil jeg si at det viktigste i livet er å følge sitt eget hjerte. For hvis det finnes en Gud, er det fra hjertet vi kommuniserer med ham.

Samtidig er vi mennesker i bunn og grunn drevet av følelser, og det kan være riktig så komplisert å bestemme hva som er det rette. Det rette for hvem og til hvilken tid, vil variere. Mange valg har ingen fasit. Men vi må leve med dem, noen ganger i mange år.

Halve troen

Som nykonvertert fikk jeg stadig oppfordringer om å gifte meg. Det var i ekteskapet man oppfylte halve troen, og familielivet var basen for det islamske verdigrunnlaget. Å være to muslimer som støttet hverandre gjennom livets prøvelser var det optimale. Min første ektemann var en tilsynelatende perfekt muslim. Jeg hadde gjort det rette, men ekteskapet fungerte ikke. Det viste seg raskt at vi hadde totalt forskjellige oppfatninger om alt. Hans islam var ikke mitt islam.

Klassisk islamsk teologi tillater kun at menn kan gifte seg med kvinner av ­bøkenes folk. I dag medfører disse ­reglene at muslimske kvinner i vesten indirekte blir tvunget til å velge ektemenn fra et lite og brokete utvalg. Ukentlig får jeg henvendelser fra menn og kvinner som leter etter en ektepartner. Både fordi sjekking og kjæreste er forbudt, men også fordi den tradisjonelle måten med å be om ­anbefalinger fortsatt holdes i live blant minoriteter.

Men dette er i endring. Stadig flere muslimske kvinner ønsker seg menn som står for et vestlig syn på likestilling, frihet, kultur og mer liberal islam. De er redde for å sitte med alt husarbeidet alene og bli begrenset i sin livsutfoldelse. Det forventes at de gifter seg innen samme etniske tilhørighet eller henter en ektefelle fra foreldrenes hjemland. Og flere forelsker seg i en som ikke er muslim. Hva gjør man da?

Tabu

Det å gifte seg med en person med en annen kulturell, etnisk eller religiøs tilhørighet, er fortsatt tabu for mange. Det gjelder for både nye og gamle nordmenn. Like barn leker best. Det er et sosiokulturelt perspektiv, ikke nødvendigvis religiøst. Og selv om et enkelt par skulle komme godt overens med hverandres forskjeller har storfamilien en aktiv og involvert rolle som også påvirker hvor godt annerledesheten fungerer.

Vi må ikke glemme at religion bare i liten grad handler om personlig tro. I det store og hele handler det like mye om identitet, kultur, tilhørighet, tradisjoner, etnisitet, historie og kollektivistisk livssyn. I et større perspektiv er det mange snubletråder, selv om de unge ønsker seg forandringer.

Ensomt

Det er klokest å gifte seg med en av samme religiøse tilhørighet. Troen på livet er det mest eksistensielle vi har, og mange av våre største og viktigste valg og begivenheter er knyttet til denne forestillingen. Fødsel, ekteskap, barn, sykdom og død er ikke det samme for en som tror på Gud og en som ikke gjør det. Spesielt i islam og jødedommen, hvor religionen også har sterke bånd til matkultur, renhetsregler og høytider, kan det bli ensomt å ikke kunne gjøre dette sammen som en familie.

Det finnes ingen perfekte mennesker, og heller ingen perfekte par. Men det finnes par som fungerer bedre enn andre. Og jeg tror at gode mellommenneskelige relasjoner avhenger av å ha en god relasjon til seg selv og sin omverden. Relasjonen til deg selv avhenger i høy grad av din relasjon til Gud. For meg betyr det mye å være en troende. For min nåværende ektemann er det å gjøre det gode og rettferdige det rette. For meg er det bare et annet ord for Gud.

Gå til innlegget

Eksamen i Ramadan

Publisert 4 måneder siden - 1015 visninger

Ramadan er som 17. mai, jul og Allsang på Grensen samtidig.

En kollega spurte meg om jeg klarer å faste under ramadan. Jeg svarte at jeg reiser til hjemlandet, fordi det er lettere der. Å ja, mange gjør det, sa han. Ja, du vet til Tønsberg, sa jeg.

Da lo han godt. Mens hele den muslimske befolkningen går i sakte tempo fortsetter samfunnet rundt oss som før. Det er ikke lov å skofte sine plikter selv om du faster. Ikke engang å være sint, er en fastendes oppførsel verdig.

«Treningsleir»

27. mai starter altså den årlige «treningsleiren» for muslimer med dårlig samvittighet. Det er nå det skal skje. Vi skal bli punktlige i bønnen, dele mer av vår rikdom og be om tilgivelse for alt det vi vet vi gjør feil. Og alt dette mens vi føler vi holder på å tørste og sulte i hjel. Som julekvelden kom på kjerringa er ramadan plutselig her i igjen.

Jeg fyller skapene med ferske dadler, og fornyer abonnementet på arabisk satellitt-TV. Det er i Mekka det skjer, og i Midt-Østen, Asia og gulfen. Muslimer bor over hele verden, men diasporaen søker hjemover i høytidene. Mange tar ut ferie og reiser sørover, hjem til slekt og venner. Dit hvor fasten følger en normal dag, og ikke 19 timer som i Norge.

Vi ser mot de muslimske landene for å bekrefte riktig dato, og vi følger Saudi-Arabia, Tyrkia, Pakistan eller Iran når det kommer til religiøse autoriteter. Jeg som ikke har opplevd ramadan i et muslimsk land knytter meg til den muslimske verden via venner, moskéene og satellitten ATN. Hundrevis av arabisktalende kanaler viser koranresitasjon, egne såpeserier laget for ramadan, familieunderholdning med musikk, og hjemme-hos-reportasjer.

Og livestream med bønn fra Mekka og Medina. I disse landene er det pyntet til ramadan med masse utelys og girlandere, og med spesielle tilbud i butikkene. På kveldstid er det folkevandring til parkene hvor det holdes fellesmåltid for alle som har fastet. Det sosiale er en viktig del av fastemåneden. Ramadan er som 17. mai, jul og Allsang på Grensen samtidig. Både religiøse og kulturelle muslimer deltar. Det er nærmest umulig å la være når alle andre gjør det. Det ligger helt klart en forventning om at alle som har tatt religionen lite seriøst nå strammer seg opp.

Paralellverden

Hver kveld når jeg legger ut en plastduk på stuegulvet og fyller den med skåler med orientalsk mat trer jeg inn i en parallellverden. Duftene, lydene, lysene, smakene og gjestene som kommer sent på kvelden for å spise sammen, skaper en levende ramadan. Etter litt krydret marokkansk suppe med varmt brød og noen oliven til er jeg så lykkelig og trøtt at jeg nesten ikke klarer å reise meg opp fra gulvet igjen.

Men da skal vi be. Og vi har litt å holde på med for både kveldsbønn, nattbønn og den spesielle ramadanbønnen som tar opptil halvannen time skal utføres. Noen ganger drar vi til byen og ber den i
moskéen ved midnattstid.

Og vi skal spise mer i flere etapper. Vannmelon er å godt å ha, den er både søt og inneholder mye væske. Dadler gir hjernen rask glykose når den har gått på lavgir lenge. Vi føler oss flinke. Sterke. Stolte og ydmyke.

Jeg har tidligere prøvd å spise tradisjonell norsk mat under ramadan, og uten å pynte noe spesielt. Det er akkurat like lite hyggelig som å spise mikromat på jul­aften i joggebukse. Det er stemningen som gir glede, og den skaper vi på mange forskjellige vis. Jeg leser en del av Koranen hver dag, på arabisk, stotrer meg frem og sjekker oversettelsen på engelsk. Lytter til en proff og finner ut at jeg har uttalt halvparten feil. Men føler meg fortsatt veldig flink.

I fjor ba min syriske flyktningvenn meg om å resitere høyt. Det tok halve natta. De andre dagene ble det han som leste. Vi skal tross alt rekke å få i oss frokost før sola står opp i tre-tiden.

Samhold

De siste ti dagene flytter jeg inn i moskéen. En liten gruppe med kvinner samles for å be sammen, sove sammen og spise sammen. Med enkle forhold må jeg skru av min vanlige standard, og innstille meg på et annet sted, en annen tid og et annet liv. Å sitte her på gulvet sammen med kvinner fra hele verden og finne felles glede gir et utrolig sterkt samhold. De gode samtalene og den støtten vi gir hverandre er helt uforglemmelig.

I år har jeg eksamen i ramadan. Jeg håper det blir en velsignelse. Og at jeg hjernen har noenlunde omdreining de første timene av dagen.

Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Lands papirutgave 22. mai 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
7 minutter siden / 831 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 1 time siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 1 time siden / 529 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når 7 blir større enn 666
rundt 8 timer siden / 1380 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 8 timer siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Steinar Skjelanger kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Trond Isaksen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Les flere