Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Et gripekors i krisen

Publisert 12 dager siden - 553 visninger

Mange konvertitter forsøker å overtale sine nærmeste til å si trosbekjennelsen på slutten av livet. Det synes jeg ikke noe om.

Når livet smerter som verst og sjelefreden har forduftet, ser jeg meg om etter en håndfast Gud. Men forleden dag ble den transcendente energien jeg elsker og dyrker usynlig for alle mine sanser. Troen som alltid hadde fulgt meg ble med ett lammet.

Moren min er alvorlig syk, og legene har fortalt oss at hun ikke kommer til å bli frisk igjen. Familien har fryktet det verste, og da telefonen kom var det som om ørene mine falt av. De ville ikke høre.

Ikke plass til ord

Vi er en familie som ellers ikke er så fine på det. Vi sier ting rett ut, og har galgenhumor som vår livsfilosofi. Men nå var det ikke plass til ord. Etter noen minutter kom jeg på at det er lurt å trekke pusten hvis man vil leve. Jeg fikk begynne der.

Vi er ikke den første familien som er rammet av en krise. I det profesjonelle er jeg trent til å håndtere liv og død. Men å være meg selv har jeg ingen utdannelse i, spesielt ikke når man må gå opp til eksamen i avskjed.

Vi blir til i møtet med den andre, heter det. Det gikk opp for meg at uten en mor, vet jeg ikke lenger hvem jeg er. Jeg kunne kjenne at den emosjonelle lenken mellom min mormor, min mor, meg selv og min datter ikke lenger var en lenke.

Mett av dage

Enda et ledd skal falle, og min egen død sto plutselig frem som en realitet. Døden som liksom skulle være der fremme en gang om veldig lenge, når vi er forsynt og mett av dage.

Den takknemlige og naturlige døden, ikke den grusomme som kommer på feil tidspunkt. Hva ber jeg Gud om nå? Helbredelse og lindring, eller himmelriket? Bryr Gud seg overhodet om naturens gang?

Som muslim har vi ingen gripekors, som jeg oppdaget at det het, de små tykke korsene av oliventre jeg så i en bokhandel. Vi har ingen gudebilder, symboler eller ritualer som gjør Gud til menneske. Det var i den akutte panikken og redselen som skulle følge natt etter natt at jeg innså at jeg savnet min barndoms Gud. En hvithåret og skjegget bestefar som sitter på hvite skyer og overvåker det hele. Jeg ønsket at han kunne komme ned hit og trylle litt. Gjøre moren min frisk igjen og trøste oss. Holde oss, gi oss varme klemmer og myke ord. Bønn, koranresitasjon, lystenning og fornuft ga meg ingenting. Det aller verste er når bakhodet mitt spør hvordan det går for ikke-muslimer.

Dyp krenkelse

Mange konvertitter har prøvd å overtale sine nærmeste til å si trosbekjennelsen på slutten av livet. Jeg syns det er en dyp krenkelse mot det andre menneskets integritet og autonomi.

Og er det noen som har fortjent en plass innafor, er det kvinnen som fikk meg til verden. Fødselen tok mange dager. Gjennom et helt liv har moren min alltid brettet opp ermene og stått på. Turnus, hjemmesykepleie, rusomsorg, naboer og familie som har hatt behov for hjelp. Selv gravene er det hun som steller.

Da jeg i årevis lå ME-syk og isolert, var hun en av svært få som kom å bragte liv og glede inn i elendigheten. Nå er hun selv avhengig av hjemmesykepleie og andres omsorg. Hvis det finnes godhet i verden, må det være et avtrykk av Gud, og da har moren min prestert til laud og vel så det.

Nåløyet

Hvis det finnes en himmel som evig hvilested for de som gjør godt, er den garantert fylt opp av mennesker som henne. Jeg kan ikke tro at nåløyet skal begrense seg til valg av trostradisjon (eller konfesjon).

Det er vel her jeg og Allah er litt i utakt akkurat nå. Det får han bare tåle.

Men mamma lever i dag, og det skal hun gjøre så lenge som over hodet mulig. Foran oss står en tid med mange følelser, ulike behov og utfordringer.

Jeg har tenkt å gripe fatt i henne så lenge jeg har henne. Og ingen vet hva morgendagen bringer for noen av oss. Jeg tenker ofte på Per Fugelli som insisterte på at «inntil jeg dør, så skal jeg leve».

Og nå venter han på den andre siden. Det gjør det hele litt mindre grusomt.

Gå til innlegget

Moderne hebraisk må få leve!

Publisert 22 dager siden - 699 visninger

En kortversjon av teksten ble publisert i papirutgaven av Aftenposten 27. oktober 2017

Moderne hebraisk må få leve!

 

Skrevet av Maryam Trine Skogen, samfunnsdebattant og teologistudent

En kortversjon av teksten ble publisert i papirutgaven Aftenposten 27. oktober 2017

 

Humanistisk fakultet på Universitetet i Oslo ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) har nylig vedtatt å avvikle moderne hebraisk som en del av det akademiske tilbudet. Arabisk språk har større oppslutning, og blir derfor prioritert. Tilbake sitter studenter, professorer, lærere, samfunnsdebattanter og trossamfunn, og lurer på om IKOS vet hva de gjør. Når IKOS ikke viderefører moderne hebraisk betyr det at de samtidig ikke vil satse på Israel-studier. Noe som betyr en grov amputasjon av fagkunnskap for Midtøsten-studier.

 

Skal man forstå en annen verden må man lære språket. Så enkelt og samtidig komplisert er det. Vi som studerer teologi, religion og språk er smertelig klar over at ingen kan tolke hellige tekster uten en grunnleggende kunnskap om arkaiske språk. Bibelen ble ikke skrevet på norsk. Det gamle testamentet ble skrevet på hebraisk og det nye testamentet på gresk. Selv med grunnleggende språkkunnskaper trenger man historisk kompetanse og tolkningskyndighet for å forstå hvordan religioner har formet mennesker, og fortsatt har en autoritativ stilling i verden. Vi ønsker å forme dagens samfunn og religionenes påvirkning. Da må vi gå veien om historien. Men det er ikke bare de med en spesiell interesse for teologi eller historie som er bekymret, det bør også religionsvitere og politiske eksperter være. Fordi språk, religion kultur og politikk er innviklet og uatskillelige. Hvem bruker moderne hebraisk? Jo, det gjør man i Israel. Jødenes hjemland og det de kristenkonservative kaller det hellige land. Det landet palestinerne og araberne kaller Palestina. En stat som daglig omtales i media, ofte i et negativt ordelag. En stat som mange boikotter politisk, økonomisk og akademisk. En stat som opprettholder sin eksistens til tross for massive og intrikate politiske konflikter i et Midtøsten preget av arabernes herredømme og fordømmelse. Hvordan kan landets største universitet forsvare å opprettholde en faglig tyngde ved å vingeklippe én side av konfliktens parter?

 

Jeg er selv muslim og studerer teologi. Ved siden av islam og kristendom fordyper jeg meg også i jødedommen og skandinaviske jøders situasjon. Som minoritet overrasker det meg hvor lite allmennkunnskap folk har om religiøs, kulturell og etnisk forfølgelse. Noen tror det var nazistene som oppfant jødehatet, og at det tok slutt for 70 år siden. Anti-semittisme har eksistert i tusener av år, og øker nå faretruende for hvert år. Kunnskapsløshet er en av hovedårsakene til at samfunnet tillater en slik utvikling. Jeg snakker ikke om dårlige vitser eller kommentarfelt, jeg snakker om et hat som har blitt stuerent og blir til handlinger. Krenkelser, forfølgelse og drap. Nynazister som marsjerer utenfor en synagoge på jødenes helligste dag, mens svensk politi har godkjent det hele. En dansk sikkerhetsvakt som ble skutt og drept. Europeiske jøder som utsettes for grov hets. Diskriminering er én ting, men den passive ansvarsfraskrivelsen er det aller verste. Skal vi forstå undertrykkelse av minoriteter er det verste og eldste eksempelet jødenes historie.

 

Jødedommen er både en religion, men likeså en etnisk og kulturell identitetsfaktor for de 15 millioner jødene som lever i dag. Ca. 7 millioner av dem bor i staten Israel. De skriver og snakker moderne hebraisk, ikke bibelhebraisk, som er det eneste tilbudet jeg som student nå er overlatt til. Noen norske jøder har tett kontakt med Israel, og for flere unge jøder kan hebraisk språk og israelsk kultur være oppbyggende for en jødisk identitet. Minoriteter lever godt i diaspora hvis de blir fullt ut akseptert, men mange trives med å bosette seg i et land hvor jødisk kultur og rytme er hverdagen. Det kan være vanskelig for nordmenn å forstå som får et ufullstendig bilde av Israel gjennom media. Vi prøver å forstå de multikulturelle utfordringene i dagens samfunn på en best mulig måte. Den interreligiøse dialogen har bygget broer mellom trossamfunn. Sameksistens og fellesskapets beste er målet for Norges frihetselskende demokrati. Det vi aldri må glemme er at den er bygget på tradisjoner og en arv vi må forvalte omhyggelig. Skal vi forstå hvordan reformasjonen dannet grunnlaget for vår sekulære forståelse av protestantisk arbeidsmoral eller hvordan pavekritikken banet for et bondeopprør, må vi studere historien. Når vi vet at kirken har vært med på å fordrive jøder og frem til for få år siden også diskriminerte skandinaviske jøder med beskyldninger om å være Jesus-mordere, må vi gå i dypet av bibeltolkningene for å oppdage sviket mot det jødiske folket. Få ord som er oversatt med politisk makt fikk fatale konsekvenser. Hellige tekster og kunnskap om språk og religion er ikke av allmenn interesse, men det er samfunnets ansvar å forvalte kunnskapene slik at man ikke går i de samme fellene igjen.

 

Jeg støtter det palestinske folkets kamp for like rettigheter og en bedre hverdag. Ikke fordi jeg er muslim, men fordi de er mennesker som lider og lever under uverdige forhold. Spesielt de som er fordrevet fra ulovlig okkuperte områder eller holdes sperret internt som fanger. Det er ikke å være imot staten Israel. Som muslim kjenner jeg dessverre godt til hvor mange konspirasjonsteorier som holdes i live om jøder. Mange arabiske muslimer har et svært negativt forhold til Israel, og gjennom dette også dessverre jøder. Jøde og sionist er ikke det samme, men alle sionister er også jøder. Jeg kan ikke godta et uskyldige mennesker skal være terrormål på grunn av sin tro eller nasjonalitet.

 

Norske jøder lever under en konstant trussel kun fordi de er jøder. Om de har noen forbindelse med Israel eller ikke er uvesentlig. Jøde er for mange likestilt med uønsket, sionist, okkupant eller fiende. Vi kan ikke ha det slik at folk går rundt og hater hverandre eller at noen er redde for å gå ut. Da jeg i høst besøkte den jødiske synagogen skar det meg i hjertet å se tungt bevæpnet politi med automatgevær beskytte familier som søkte seg til bønn på sabbaten. Faktisk smertet det meg til tårer. Skal vi som jobber mot religiøs og etnisk diskriminering ha en reell sjans til å skape endringer trenger vi kunnskap og politikere som spiller på lag. Det er norsk muslim jeg er. Det er norske jøder som er mine venner. Det er den norske kirke som har mest erfaring med religiøst inkluderingsarbeid blant minoriteter. Og det er den norske stat som må se verdien i å fortsette med dette arbeidet. Hvis regjeringen skal ta anti-semittismen på alvor krever det at landet har et sterkt akademia som kan undervise, forske, publisere og arbeide i feltet. En tam handlingsplan er ikke nok. Vi kan ikke observere på avstand. Heller ikke feige ut fordi søkertallet ikke likner de mer kommersielle yrkesutdanningene. Universitetet i Oslo har et nasjonalt ansvar for å forvalte og utvikle faglig sterk kunnskap, med et etisk ansvar for å inkludere minoritetene. Stortingsmelding nr 25 (2016-2017) om humaniora nevner spesielt at utsatte språkfag bør støttes spesielt. Norge trenger denne kompetansen.

 

Hvis en helt nasjon, etnisk gruppe og politisk område systematisk skal ekskluderes fra et vestlig universitet, må motivasjonen bli grundig undersøkt og fordømt.

 

Gå til innlegget

Vi er hjemme

Publisert rundt 1 måned siden - 1594 visninger

En ny antalogi vil gjøre noe med hvordan du forholder deg til annerledeshet i fremtiden.

Torsdag lanserte den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk antologien «Skal liksom liksom-passet ditt betyr noe?». Kulturhuset var fylt til randen med stolte, unge tekstforfattere og spente tilhørere. Selv var jeg mest nysgjerrig på om det kom noe nytt til den allerede langvarige og betente debatten om norskhet og flerkulturell identitet. Det gjorde det.

Redaktør Ellen Reiss har valgt ut stemmer som er unike med hver sin sterke historie. De har ulike erfaringer og budskap, men samlet sett uttrykker de et felles budskap for boka: Vi er hjemme, men blir fortalt at vi ikke er som andre. Vi blir møtt med enten eller, men vi er begge deler. Vi vet hvem vi er, men blir hele tiden spurt om hvor vi kommer fra.

Jeg er nordmann

Eller som leder av Unge Sikher, Harvir Kaur skriver: «Jeg er nordmann født av innvandrerforeldre, og jeg fikk noen verdier inn med morsmelka: Du skal leve et liv med integritet, du skal arbeide hardere enn hardest hele livet gjennom, og du skal aldri glemme hvor privilegert du er som borger av det samfunnet som du har vært så heldig å bli født inn i. Det å kalle seg norsk, norsk-inder, norsk-pakistaner eller noe annet, innebærer å finne det du er god på, og deretter gjøre dette bedre enn noen andre har gjort før deg. Du vet at dine besteforeldre, din mor og din far har jobbet hardt livet gjennom for at du skal ha denne unike muligheten til å gjøre hva du vil – men gjør det best.»

Som konvertert muslim har jeg blitt en minoritet i troen, men jeg er like fullt en nordmann med et urnorsk utseende og stamtre. Å være norsk gir meg retten til å føle eierskap til fedrelandet, flagget og kongen. Det gir meg rett til å kritisere og utfordre nordmenn og norske verdier.

De samme reglene gjelder i familielivet. Du kan som kjent klage over din egen mor, men ikke svigermor.

Utpekt som annerledes

En medstudent fortalte meg at hun allerede som 7-åring var blitt fortalt av sin lærer at hun ikke hørte hjemme her. Å gjentagende bli utpekt som annerledes eller som en gjest i hjemlandet ditt gjør noe varig med deg. Flere prøver å late som ingenting eller le det bort. Andre blir sinte og protesterer. Noen prøver å passe inn overalt, men mister seg selv underveis.

Bokas tittel er tatt fra Karpe Diems låt «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» fra 2016. Teksten går som følger: «Jeg er ikke rasist, men skal liksom liksom-passet ditt bety noe?» Er det norske passet et liksom-pass som gir deg juridiske rettigheter, mens du kulturelt sett alltid vil være en utlending?

En annen bidragsyter, Nora Mehsen skriver at «vi skal ikke måtte avfinne oss med en status som evig utlending, på besøk i et land som aldri kan tilhøre oss». Sumaya Jirde Ali går enda lenger: «Jeg er drittlei av å alltid måtte takke, bukke og neie for mennesker som ikke har bidratt med ett eneste øre til mitt liv. Så si meg, hvor lenge skal jeg være takknemlig?»

Vanskelig å uttale

Eller som nestleder i Minotenk, Julie Ræstad Owe, skriver: «Det har fått meg til å tenke at for mange så handler ikke skepsisen til ’de andre’ om å ha en annerledes bakgrunn, eller å komme fra et annet land. Det handler om å være brun i huden, og det handler om å ha et navn som er vanskelig å uttale. Også handler det om å være muslim. Eller se ut som en som kunne vært muslim. Vi plasserer mange mennesker i samme gruppe på denne måten: utlendinger, innvandrere og ’de jeg er skeptisk til’ – uten å gi dem en sjanse til å si imot.»

Et av antologiens mest velskrevne tekster er forfattet av jusstudenten Muniba Ahmad. Hun sier at annerledesheten ikke kjennes som en uting lenger, men at hun omfavner den. Og at disse unge flerkulturelle vet å leve med samhold i mangfold. De klarer å se lenger enn sin egen virkelighet. Og hvis det er Norges fremtid, da vet hun at vi vil klare oss.

Det tror og håper jeg også. Disse historiene vil gjøre noe med hvordan du forholder deg til annerledeshet i fremtiden. Jeg unner deg å lese dem.

Gå til innlegget

En islamsk reformasjon er på vei

Publisert 2 måneder siden - 513 visninger

Muslimske feminister har sett seg lei på urgamle, patriarkalske tolkninger.

Den amerikanske professoren Amina Wadud startet en bølge av mot da hun for første gang i 1994 holdt en islamsk preken. I 2005 ledet hun fredagsbønn for både kvinner og menn i New York. Flere har siden fulgt etter. I 2016 åpnet kvinnefellesskapet Mariammoskéen i København med Sherin Khankan som imama. I sommer åpnet en progressiv moské i Berlin. Også denne ledet av en kvinne. Fredag 1. september 2017 skrev Oslo seg inn i historien. Da ledet undertegnede Eid-bønn og holdt preken for en gruppe muslimer som ønsker seg et åpent og inkluderende fellesskap. Homofile, heterofile, sunni og shia. Kvinner og menn.

Gud hadde valgt mannen

Reformasjonen i kirken markeres i år med 500 års jubileum siden Luther spikret opp sine teser. Men det skulle ta riktig så mange år før Ingrid Bjerkås fikk bli Norges første kvinnelige prest. Selv som utdannet teolog var det motvilje mot å slippe en kvinne inn i det klassiske, mannsdominerte yrket. For Gud hadde valgt mannen til å forvalte, hvordan kunne en kvinne være verdig? Det samme spør mange muslimer seg, når det ryktes at endring er på vei. Fordømmelsene hagler og kritikken har ikke uteblitt. Men det overraskende er den enorme positive responsen. Spesielt unge muslimske kvinner heier frem en endring. De ønsker seg et alternativ til det de i dag opplever som et altfor trangt rom å være troende i. Verken de religiøse lederne eller moskésamfunnene har i særlig grad klart å tilby gode, kontekstuelle tolkninger eller veiledning til et frigjørende og nestekjærlig islam. Det mangler ikke på feministiske bevegelser eller frigjøringsteologi i islam, den har bare ikke sett dagens lys her i landet ennå.

Prøvelser om igjen

Som en minoritet har det for mange vært viktigere å stå samlet enn å utfordre det tradisjonelle. Men muslimene taper marked mot sekularismens tilsynelatende enkle liv. Tradisjoner kan tynge mer enn de gleder, når innholdet ikke lenger forstås eller fremstår som sant den dag i dag. Hele poenget med en levende religion og en brukbar trosbekjennelse er å kunne videreføre kjernen av religionen gjennom nye tider og ta gamle prøvelser om igjen. I de abrahamittiske tradisjonene har Gud sendt mange profeter gjennom alle tider. Vi leser de hellige skriftene fordi de fortsatt inspirer oss. Vi bekjenner oss til troen fordi den gir oss mening. Men det er lov å stille noen kritiske spørsmål underveis. Det er også lov å tenke litt nytt.

Ingen regler uten unntak

Må en imam egentlig være mann? Ja, sies det. Men vi vet at profeten Muhammed fvmh ba en kvinne om å lede bønnen da han selv måtte reise ut i krig. I utgangspunktet betyr imam bare bønneleder. Og mange kvinner leder bønn hjemme i sitt eget hus.  Kvinner og menn ber av praktiske hensyn side om side under pilegrimsreisen til Mekka. Det finnes alltid unntak fra de faste reglene.  Det er forskjellig utdanningsnivå blant imamene. Noen har master i islamsk teologi, mens andre har Koranstudier i bagasjen. Felles for de alle er at det er menn som er trent til å konservere og forkynne en religiøs tradisjon.

Rausere fellesskap

Jeg drømmer om at vi kan tenke nytt om religiøse ledere i islam, og om moskéen som gudshus. Kan vi gjøre døren høyere og porten videre? Kanskje kan vi komme dit at vi kan utdanne religiøse ledere i Norge, som kan tilføre nye perspektiv. Kan vi inkludere de homofile og de liberale på en bedre måte enn vi gjør i dag?

Flere av de muslimske feministene har både religiøs utdanning og akademisk utdanning. Noen er terapeuter. Mariammoskéen vil fra 2018 utdanne flere kvinnelige imamer.  Jeg vil fortsette å tilby et rausere islamsk felleskap. Og kanskje kan det komme til å bety mye for de som opplever at de ikke passer inn noe sted i dag.

Gå til innlegget

En byrde for fellesskapet?

Publisert 3 måneder siden - 661 visninger

Da jeg vokste opp var det alenemødrene Carl I. Hagen hadde valgt seg ut. Så tok Frp de arbeidsledige. Og de langtidssykemeldte. Nå er det muslimene.

Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg så Frps nye annonse. En tilsynelatende muslimsk kvinne innpakket i tekstiler med teksten «Stem Frp». De store brune øynene sender et skråblikk av frykt mot kamera. Ansiktstørklet er pakket inn i resten av drakten på en måte som gjør at hun knapt kan puste.

Til informasjon er det ingen muslimer som kler seg på denne måten. Det er anslagsvis i underkant av 100 nikab-brukere i et land med 5,2 millioner innbyggere. Men budskapet henvender seg til dem som allerede har fått fordommene sine bearbeidet. Derfor oppleves det stigmatiserende. Som: Nå skal muslimene i gapestokken.

Norske verdier

Viktig å huske på i disse valgkamptider: Det finnes ingen eksklusive norske verdier. Lokale tradisjoner ja, men vi er ikke så ulike våre naboer. Og de igjen er ikke så ulike sine naboer. Det kjempes en polemisk og ufin kamp om disse verdiene, om hva som er norsk, hvem som er norske.

Norge har ikke oppstått i et vakuum, og vi lever heller ikke i en boble. Ingenting av det som sies om norske verdier er særegent norsk. Folkedrakter har de i andre land også, og ost i forskjellige farger. Fra isen smeltet har folk vandret inn og ut av kontinenter, til byer og levedyktige områder. Det skandinaviske folk har vandret rundt i Europa og Asia.

Majoritetsbefolkningen i Norge er etnisk norsk, men går du noen generasjoner tilbake er de genetiske stamtavlene mer sammensatte. Å tegne et bilde av Norge og norsk som en renere og mer verdifull verdi er reinspikka rasisme. Først og fremst ekskluderer det fargerike og flerkulturelle nordmenn.

Universelle verdier som oppsto i antikkens vugge, videreutviklet med religiøs reformasjon, humanisme og opplysningstid, blir nå forsøkt patentert av Frp som norske og kristne verdier. Kulturnasjonalisme romantiseres og brukes som et skjold mot de andre.

Det er en farlig retning. Når mennesker ekskluderes og plasseres i rangsystem oppstår fordommer som er umulig å kontrollere. Resultatet er hverdagsrasisme, hatprat og kriminelle handlinger rettet mot uskyldige mennesker. Vi har sett verdenskriger, vi har sett folkemord. Det begynte ikke av seg selv.

Strategi: Ta de svake

Da jeg vokste opp var det alenemødrene Carl I. Hagen hadde valgt seg ut. Man skulle tro de loppet statskassa, og ga store underskudd på statsbudsjettet, slik han tok dem fatt.

Så var det de arbeidsledige som fikk gjennomgå. Man kunne få inntrykk av at det var en folkesport å ligge på sofaen mens man levde på naboens penger. Den som har vært ufrivillig arbeidsledig vet hvor skambelagt og stigmatiserende det er. De langtidssykemeldte fikk også beskjed om å komme seg på jobb. Med Siv Jensen kom begrepet snikislamisering, og med Sylvi Listhaug kom forakten for flyktningene.

Men det er ikke en norsk verdi å sette opp gjerder rundt freden. Det er ikke norsk å fortelle andre at de aldri vil bli godtatt for hvem de er.

Dialog

Jonas Gahr Støre anklages for å være en dårlig statsministerkandidat. For elleve år siden beklaget han på vegne av Norge trykkingen av Muhammed-karikaturene.

Det er lett å være ytringsradikal i 2017, men i 2006 sto landet ovenfor en alvorlig situasjon som ingen hadde erfaring med. Karikaturene, og den feilaktige omtalen av dem, hadde satt sinnene i kok. Som en erfaren diplomat gikk Gahr Støre og religiøse ledere i Norge i bresjen for dialog. Det dempet gemyttene og reddet liv.

Man kan være så prinsipiell man bare vil, men har man ingen samfunnskompetanse kommer man ikke langt. Jeg vil ha en statsminister som har dannelse og diplomatiske evner, i tillegg til å være prinsipiell. En som er religionskompetent, og ser de store linjene.

Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Land 14. august 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6345 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6809 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
20 dager siden / 2207 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3557 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 478 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3536 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8002 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2665 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tvilsom type
23 minutter siden / 1623 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
37 minutter siden / 4929 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
43 minutter siden / 4929 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1623 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 1001 visninger
Les flere