Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Sitt livs valg

Publisert rundt 2 måneder siden - 255 visninger

Søknadsfristen til høyere utdanning nærmer seg. Mange ­fortvilte ungdommer slites mellom familiens drømmer og sin egen usikkerhet.

I DISSE DAGER går tusenvis av ungdom rundt med vondt i magen og lurer på hva de skal bli. Søknadsfristen til ­høyere utdanning nærmer seg. ­Forventningspresset om mestring og vel­lykkethet har knapt vært større noen gang. Det ikke lenger nok å kunne forsørge seg selv, du skal bli noe. Noe stort. Noe spesielt. Noe mor og far og besteforeldre kan fortelle om på jobben og diskutere med naboene.

Det handler om status og drømmer, om muligheter og andres meninger om deg. All denne sammenlikningen – på alle ­mulige tenkelige nivå – kan være ­utmattende. Karakterer, fravær, helse, personlighet, evner og ikke minst ­talenter. Hva «ligger for deg»?

Største valg. I hvilken bransje kan du gjøre det «best»? Det har mange en ­mening om. Og ikke alle lytter til den som skal ta et av sitt livs største valg som 
18- eller 19-åring. Det er nå de må svare for hvem de er og hva du vil bruke livet 
sitt på. Er du en tannlege? Er du en prest? Eller er du den advokaten familien ­trenger nå?

De eksistensielle krisene kan ­komme flere ganger i livet, vanligvis når vi har levd noen år og begynner å lure på hva som egentlig er meningen med alt sammen. Mange fortvilte ungdommer ­slites mellom familiens drømmer og sin egen usikkerhet. Særlig barn av inn­vandrere ledes mot «ALI-yrkene». Advokat, lege og ingeniør har høy status og anses som beviset på vellykkethet.

Finans er også populært, men, som mange har fått erfare, er det ikke bare utdannelse som fører frem i den bransjen. Avgjørende er også kontakter, nettverk og sosiale ferdigheter til å manøvrere seg opp og frem.

Progresjonskrav. Universitetene har strammet inn mulighetene for åpne ­studier, fag i ulike retninger og deltids­studier som sjeldnere fører frem til en ­avsluttende grad. Nå er det studie­program og progresjonskrav både fra ­rektor og ­statens lånekasse. Jeg har ­mange ­venner som har tilbrakt mangfoldige år på ­Blindern mens de prøvde å finne ut hvem de var og hva de ville. Samtidig ­studerte de flere mellomfag. Fag det ­aldri var bruk for i jobben de til slutt endte opp i, men som ikke desto mindre var med på å ­danne et menneske som var underveis. Den ­muligheten er det ikke lenger plass til lenger i vårt effektive og kostnads­bevisste samfunn.

Også yrkesfagene lider under dette ­regimet. Et vanlig stykke industriarbeid gir uforutsigbar fremtid og lav inn­tjening, skolene mangler søkere og bransjen ­fylles opp med gjestearbeidere fra Øst-
Europa.

Når sant skal sies er det ganske få av oss middelaldrende som visste hva vi ville bli da vi var ferdig med videregående skole. Ofte ble det bare som det ble fordi vi hadde funnet fag vi trivdes med, vi søkte på noe og kom inn på noe annet. Det er ganske mange som ble sitt andre eller tredje valg. Og det er ingenting galt med det.

Istedenfor å legge mer press på våre unge håpefulle syns jeg det er mer realt å fortelle om vår egen tvil og våre egne problemer med å ta store valg. Og at det 
er lov å bytte både studier og arbeidsretning.

På egne premisser. For hvem du er og hvordan samfunnet skal møte deg som menneske bør ikke defineres av studiepoeng eller statusyrker. Vi trenger ikke enda flere arbeidstakere som opplever at de valgte vei for å tilfredsstille andres forventninger. I stedet bør vi strebe etter et varmere samfunn hvor alle får delta på sine egne premisser, med de ­kvaliteter de har og de ferdigheter de ønsker å tilegne seg.

Når jobben blir en forlengelse av det du tror på og det du trives med, da er du ikke en slave eller en arbeidsmaur. Da er jobben en naturlig og god del av deg. Det samfunnet må vi være med på å skape alle sammen, så ungdommen slipper å lide under andres forventninger.

For det er helt greit ikke å vite hva du vil bli når du blir stor. Alle kan ikke være best, men bra nok er bra det også.

Gå til innlegget

Er du kristen nok?

Publisert rundt 2 måneder siden - 760 visninger

I en tid hvor fornuften og overfloden har blitt åndens utfordrere trenger vi flere forkynnere med et ekstra stort hjerte som sier et ubetinget velkommen. For mange fingre har pekt utover, for få hender har strukket seg ut og holdt hånd når troen var svak.

Nylig fikk jeg spørsmål om en muslim kan dele ut nattverd. Det korte svaret er ja. Det litt lengre svaret er at selv Satan kan dele ut nattverd uten at Jesus Kristus nærvær påvirker sakramentet. Den norske kirkes bekjennelsesskrift Confessio Augustana anno 1530 slår fast at prestens tilstand ikke påvirker helligheten av Kristi legeme og blod.

Nattverdsritualet er en del av gudstjenesten som forrettes av en ordinert prest med sin trosbekjennelse på plass, og hvem som får æren av å dele ut Kristi blod er liturgens avgjørelse. Om det er en teologistudent, om det er en konfirmant som ikke tror noe særlig, om det er en skitten romkvinne som forsørger seg av tigging eller om det er menighetens frommeste og høytsyngende, faste medlem er altså likegyldig for den spirituelle validiteten. Hva det gjør med deg som mottaker er vel egentlig det interessante spørsmålet. For om du mener at de som forvalter Guds ord skal være perfekte og ha en tro som reflekterer din egen for å være bra nok, hvem forventer du da å møte knelende i alterringen? Kanskje har slike holdninger gjort at mange kristne fortsatt ikke våger å ta i mot Jesus i minnemåltidet?

 

Det er lov å spørre. Men det er også lov å sjekke inn med sin egen tro før man retter pekefingeren utover. Hva ønsker Gud for oss mennesker? Han ønsker at vi skal søke Ham og tro at Guds nåde er rik og raus. At den omfatter alle som tror på nåden som ble gitt oss uverdige som en gave. Og hva har Jesus sagt om nattverden? Han ba oss om å utføre den til minne om ham. Ikke noe sted har jeg lest eller hørt at nattverden skulle være for de perfekte. Tvert i mot. - Gjør dette til minne om meg, sa han. - Dette er min kropp som gis for dere. Kroppen, mennesket Jesus, som i løpet av sitt korte liv viste oss en gudommelig nestekjærlighet til etterfølgelse. Som forklarte oss igjen og igjen at Gud er nåde, og at han gjennom sitt virke her på jorden var brakt til oss for å vise dette i praksis. – Drikk alle av den. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som utøses for dere så syndene blir tilgitt. Offeret gjaldt oss alle sammen. Rettferdiggjørelsen var total. Vi skulle ikke lenger frykte. De hellige evangeliene bærer dette vitne til oss, gjennom historien, gjennom tradisjonene, gjennom fellesskapet og gjennom de hellige sakramentene.

  

Mange tror at muslimene fornekter Jesus. Det er helt feil. Koranen selv bringer bud om Jesus som unnfanget av den hellige ånd, hans virke og mirakler. Muslimene tror at Gud hentet Jesus sjel fra korset før kroppen døde, og at Jesus befinner seg hos Gud nå. At han venter der på å komme tilbake som Messias. Han som både jøder, kristne og muslimer venter på. Sjeler reiser ut av kroppen når den dør, og søker hjem til Gud. Forskjellen på våre sjeler og Kristus sjel er at han gjenoppsto og viste seg for sine disipler. Dette er vanskelig for de fleste muslimer å godta. Men jeg syns det er helt åpenbart at det som var Jesus nådegaver, profeti eller arbeid som sønn av Gud – var nettopp å bringe bud om den nye forsoningens pakt, helbrede, vekke opp fra de døde, vise kjærlighet og gudommelig omsorg i praksis. Han viste oss at verder alltid må gå foran regelrytteri. At troen på Guds nåde er veien til himmelen. Og at den himmelen fortsatt er noe vi trenger.

 

Vi svake og syndige mennesker har bare fått smake en liten dråpe av Guds allmektige storhet og barmhjertige omsorg for oss. Allikevel har noen av oss latt denne dråpen få smelte den indre frykten og ensomheten som oppstår når vi prøver å bruke oss selv som åndelige veiledere. For det kan aldri føre frem. Vi er ikke engler. Vi er skapt for å være mennesker i ett med Gud, men livet på jorden er ikke slik. Om vi ble sendt hit som en straff eller en prøvelse, det betyr lite for meg. Det som gir alt mening er at Gud ser oss, sender hjelp og veiledning, og har lovet oss nåden. Den tar jeg i mot med stor glede. Halleluja!

Jeg tar imot og deler ut nattverdsmåltidet fordi det er et sted hvor jeg ikke bare kommer nær Gud selv, men fysisk kjenner spor av Kristi eksistens. Det er en uselvisk handling å dele ut, å få være en ydmyk tjener som bringer til menigheten det de søker. Knelende, ventende, sårbare, like for hverandre og like for Gud. Barn, unge, voksne, gamle, friske, syke, handicappede, hvite, brune, norske, ikke-norske, troende, tvilende, kanskje mistet troen, kjente, fremmede, glade, triste, par, ensomme, døende – i ringen er vi ett. Fellesskapet bærer bud om vår søken etter Gud. Og Han svarer. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem, står det skrevet.

 

Er jeg kristen nok? var et spørsmål jeg vokste opp med. Jeg følte meg aldri bra nok som troende fordi jeg var jo en kronisk synder. Så mange ganger i mitt voksne liv har jeg valgt bort muligheter fordi tanker og følelser om at jeg ikke er verdig har hindret meg å ta den plassen som var tilgjengelig og hvor jeg var ønsket. Dette spørsmålet var det som gjorde at jeg mistet min kontakt med kirken. Og jeg er overbevist om at jeg ikke er den eneste som har følt meg ikke bra nok som troende. For mange fingre har peket utover, for få hender har strukket seg ut og holdt hånd når troen var svak.

 

I mange år hadde jeg lyst til å bli diakon. Min omsorg for syke og lidende har alltid vært der, og jeg opplever at i slike kriser er det like viktig å nære sjelen med åndelig omsorg. Mennesker trenger mer enn bandasje og tabletter. De trenger noen som tror og tviler med dem, noe som våger å møte mørket sammen, og noen som både ber og våger å bekjenne sin tro. I dag er slikt nesten antikvarisk, men for meg er det livsnødvendig næring. Men skammen over at min tro ikke var kristen nok gjorde at jeg aldri søkte diakonutdanning.

 

Da jeg befant meg i min egen eksistensielle livskrise med alvorlig sykdom og ensomhet var det Gud som svarte mine bønner. Han spurte meg ikke om hvilket hus jeg dyrket Ham i, eller om jeg var sterk nok i troen. Lyset og tilstedeværelsen som kom til meg i mitt aller mørkeste var ren kjærlighet. Den pakten vi inngikk, Ham og jeg, var at jeg skulle få leve og bevise at jeg hadde mer å gi til verden før tiden for mitt siste pust var inne. Og i det øyeblikket la jeg mitt liv i Hans hender. Den veien har innebært å søke åndelighet der jeg har funnet det. Levende tro og handlinger som bevitner om tro. Ikke nystrøkne skjorter og pene kaker, ikke status eller korrekte merkelapper. Gud har humor og tester meg. Det gjør at veien aldri er kjedelig. Den er ikke lett, men jeg elsker den. Jeg forguder den faktisk, fordi å søke Gud er så nærme jeg kan komme Gud i dette jordiske livet. Og det er forsmak på det livet som skal komme en dag.

 

Den dagen Kari Veiteberg ble biskop i Oslo åpnet det seg et nytt rom for meg. Den bustete gatepresten jeg kjente litt via Facebook var nå en av kirkens overhoder med sjefsansvar for oppfølging og veiledning. Døra hadde ikke vært høyere og porten videre siden jeg ble døpt. Dette var en fest for min tro. Den dagen jeg hørte hennes innsettelsespreken i Oslo domkirke visste jeg to ting: Kari bevitner Guds storhet som kirken og dets medlemmer i mange år har gjort trangt. Og at jeg er og alltid har vært god nok. Min tro feiler ingenting. Kirka er også litt min. Og jeg håper en dag at vi som tror kan komme nærmere hverandre, for i en tid hvor fornuften og overfloden har blitt åndens utfordrere trenger vi flere forkynnere med et ekstra stort hjerte som sier et ubetinget velkommen.

Gå til innlegget

Sinte minoriteter

Publisert 3 måneder siden - 710 visninger

Det er et sunnhetstegn når en ung minoritet brøler til oss. Det åpner dører og endrer liv.

Sumaya Jirde Ali skaper overskrifter denne uka som Norges kanskje mest forhatte samfunnsdebattant. Bekledd med voldsalarm ble hun nylig kåret til «Årets Bodøværing» for sitt mot. I februar kåret gratisavisen Natt&Dag henne til «årets stemme». Hun sier akkurat det hun mener og hun er ikke fornøyd med tingenes tilstand.


Tøyer grenser. Sumaya har bemerket seg som usensurert i sosiale medier og gjennom debatter, blant annet i denne avisen. Sin unge alder til tross har hun rukket å publisere utallige kronikker og én diktsamling. Den heter beskrivende nok Kvinner som hater menn.

Hun er ofte frekk og tøyer grensene for hva man kan kalle god folkeskikk. Hun skyter fra hofta, og det er ikke alltid hun treffer. Men Sumaya er ikke skuddredd, det skal hun ha.

Hun sier blant annet at hun nekter å være takknemlig for at hun bor i Norge. Noe vi som er født og oppvokst her er innprentet med at vi skal være. Det er veldig uluthersk, og umuslimsk også, for den saks skyld, ikke å være takknemlig for det gode man har i livet. Men jeg vet at hun peker på den urettferdige forventningen om å skulle være mer takknemlig enn den hvite majoriteten. Fordi hun ikke er innfødt. Den forventingen har hun sagt nei takk til.


Flytter grenser. Sumaya sprenger ikke bare glasstaket som minoritet og flyktning, men også som mørk, kvinne, ung og uutdannet. Som feminist, anti-rasist og skribent flytter hun grenser. På beundringsverdig vis nekter hun å passe inn i de rollene og forventingene som samfunnet har forberedt til henne.

Vi har sett dem før. Shabana Rehman som ung og rasende da hun løftet en mullah og stilte med det norske flagget som kroppsmaling i riksdekkende media. Hun brølte mot sosial kontroll og vold i det norsk-pakistanske minoritetsmiljøet. Hva var dette for en opprørsk og gal muslim? Norge har måttet lære å se at Shabana bare er Shabana, og ikke representerer andre enn seg selv.

Tilsvarende med Amal Aden. Også hun har blitt hyllet og hundset. Sosialt, religiøst, seksuelt og kulturelt er disse tre damene så kontroversielle at vi som samfunn ikke riktig har visst hvordan vi skal håndtere dem. Det har kostet mye, men det har også åpnet dører og endret liv.


Stakk nesa frem. Og de er ikke alene. Danske Yahya Hassan tok et kraftig oppgjør med familievold, islam og sosial kontroll i sin diktsamling. Louiza Louhibi tok for noen år siden et personlig og offentlig oppgjør med overgrep av både seksuell og religiøs art. I 2012 fikk hun Fritt Ords Honnørpris. Faten Mahdi Al-Hussaini har levd i konstant kaos siden hun stakk nesa frem i offentligheten.

Klagestormen rundt hennes person som hijabkledd i høstens program «Faten tar valget» var kanskje det mest massive vi har sett i nyere tid. Den som har hørt Faten snakke vet at hun også er sint. Det er som om det lyner av de mørke øyene når hun snakker om tvangsekteskap, vold og sosial kontroll.

Fenomenet sinte minoriteter oppstår når noe er skikkelig galt. Ingen er født sint. Fellesskap er viktig for mennesker, og dypt i oss ligger behovet for å finne seg selv.


Et sunnhetstegn. I et samfunn som nærer sunne relasjoner, frihet og trygghet, likhet og likeverd er det et sunnhetstegn når en ung minoritet brøler til oss. Kanskje kommer ikke kritikken alltid på en måte vi forstår. Den kan for høy, aggressiv eller fremmedgjørende. Men istedenfor å skyte budbringeren bør vi legge oss i selen og forsøke å forstå.

Da min tenåring ropte «fuck you» til meg, var det egentlig et spørsmål om jeg kunne tåle henne. Et spørsmål om kjærligheten min holdt på en regnværsdag.

Det burde også innvandrings- og integreringsministeren ha forstått.

Gå til innlegget

Den moderne gapestokken

Publisert 4 måneder siden - 699 visninger

Tidligere var det iallfall en slags prosess før noen ble plassert i gapestokken. I dag er selv skinnprosessen kvittert vekk.

Den siste måneden har det gjort vondt å se på nyhetene. Den fortvilte Trond Giske som rett før jul satt på NRK og beklaget oppførselen han nå forsto var feil, gjorde et sterkt inntrykk. Der min familie handlet gaver og pyntet treet gikk familien Giske inn i høytiden med sykemelding og skjerming fra offentligheten. Noen familier med barn hadde det ikke så greit denne jula.

Tror på varslerne

Varslerne, kvinnene som har opplevd en side av Giske offentligheten ikke tidligere var kjent med, hadde også tøffe dager. Ville de bli trodd? Kom Arbeiderpartiet til å ta på alvor det ubehaget de hadde opplevd? Finnes det egentlig en rettferdig oppreisning i slike saker? Den andre nestlederen, Hadia Tajik, sa tydelig hva hun mente. En uke senere var også partileder Jonas Gahr Støre klar i talen. De tror på varslerne. Giske valgte å trekke seg fra sine verv. Det var en nødvendig konsekvens av et massivt tillitsbrudd. Altfor mange hadde sagt metoo.

Så skulle snøballen begynne å rulle. Like etter var det Unge Høyres Kristian Tonning Riise som gikk fra stillingen sin. Statsadvokaten ber nå politiet vurdere anklage. Erna måtte innkalle til pressekonferanse om 21 varsler på 12 personer.

Så var det e-postene og tekstmeldingene til Frps stortingsrepresentant Ulf Leirstein som ikke tålte offentlighetens lys.

Tillitsbrudd

Nye historier fortsetter å komme frem, den ene mer sjokkerende enn den andre. Nå er det Venstres leder Trine Skei Grande som er på forsidene. 

Men hvem har vi tillit til nå? Medias avsløringer? Folket? Det er noe alvorlig galt når liv og helse blir ødelagt av medias råkjør.

Har metoo blitt et politisk virkemiddel der varslere brukes taktisk for å svekke kandidater?

Due process

Tirsdag skrev VG at «Høyre vil ikke høre Tonning Riises versjon av varslingssakene». Det bryter med alt et demokratisk og sivilisert samfunn er bygget på. Retten til å forsvare seg, en rettferdig rettssak og muligheten til å anke.

For det handler ikke bare om retten til å bli tatt på alvor, men om evnen til å håndtere personalsaker med verdighet. Om evnen til å skille mellom uønsket atferd og straffbare handlinger. Om å la politiet gjøre sin jobb og vite at den anklagede er uskyldig inntil hen er dømt. Et godt rykte er uerstattelig. Et knust liv kan aldri bli helt igjen.

Felles forlystelse

Ligger det i vår natur en hang til skadefryd? Det er en gammel tradisjon å lage felles forlystelse og skue av kamp, lidelse og til og med drap. Antikkens Colosseum tiltrakk seg tusener til dyre- og gladiatorkamper. Middel­alderens gapestokk kvittet vi oss ikke med før i 1848. På oss selv kjenner vi andre. Sosial kontroll, som vi stadig beskylder «de andre» for å drive med, er også noe vi selv bedriver.

Den som har gjort noe galt skal ikke bare straffes, men også jekkes ned med offentlig ydmykelse. Gapestokkene ble historisk sett plassert på torget eller foran kirken slik at alle skulle bevitne krenk­elsen.

I dag gjør media og kommentarfelt samme nytten. Den store forskjellen er at det tidligere forelå en slags prosess før noen ble plassert i gapestokken. I dag er denne prosessen helt kvittert vekk.

Nyfiken

Jeg er selv skyldig i overdreven nysgjerrighet og moralsk fordømmelse. Jeg har googlet etter snusk og overtramp. Men ikke uten dårlig samvittighet. For jeg syns ikke jeg har noe med det, sånn egentlig. Behovet for å vite og ha tillit må veies opp mot retten til et privatliv og kravet om en rettferdig rettssak.

For alle mennesker fortjener verdighet – uansett. Og som troende vil jeg ikke kaste den første steinen.

Gå til innlegget

De vi ikke hører fra

Publisert 6 måneder siden - 680 visninger

#metoo-kampanjen har åpnet opp et helt nytt samtalerom. Men særlig én gruppe glimrer med sitt fravær.

I det #metoo-kampanjen raser v­idere i store organisasjoner og nå også på Stortinget, avdekkes stadig ­flere ­seksuelle overgrep og grenseløs oppførsel. Det som startet som en tråd i ­sosiale medier, har spredd ­sjokkbølger etter at et høyt antall kvinner har stått frem. I ­Sverige har folk samlet seg til ­demonstrasjoner, og ingen kan lenger unngå å måtte forholde seg til temaet.

Hva gjør det med oss som sårbare individ å dele overgrepserfaringer offentlig?

Ikke åpent for alle

Jeg har selv deltatt i kampanjen #metoo, men også ­under #himtoo hvor vi listet opp hvilke ­relasjoner vi sto i til de som brøt grensene. Jeg leste også andres publiserte lister. Og det var da det slo meg at fenomenet kun er åpent for de som har et miljø og et nettverk som tåler at slike opplysninger kommer frem. Jeg så ingen muslimer som skrev slike lister. Jeg hørte heller ingen som sa: «Han var min koranlærer.»

Og grunnen til det er ikke at religiøse mennesker ikke er overgripere. Eller at muslimer ikke er utsatt. Vi bare hører og ser det ikke.

Det finnes utsatte som ikke kan avsløre overgrep i sosiale medier fordi konsekvensene ville vært fatale. Glemmer vi at det er de privilegertes rett til å ytre seg på vegne av seg selv og ha ressurser til å leve videre med historien?

I kulturer hvor det kollektive er ­utgangspunktet og ære styrer livet, vil #metoo være en sann sosial død. Som kvinne kan du i tillegg risikere å bli straffet for overgrepet du ble utsatt for. Som utsatt vil du for alltid være stemplet med synden og skammen. Overgrep mot menn er i likestillingens tid paradoksalt nok fortsatt underkommunisert. Mange muslimer ser på voldtekt av menn som en homoseksuell aktivitet. Og siden det er mottaker som anses som den syndige part, vil offeret bære en større belastning.

Setter spor

Som terapeut har jeg vært vitne til historier som har ­invalidisert mennesker. Seksuelle overgrep er ikke uvanlig, selv om det ikke er noe alle har opplevd. Noen er tydelig preget av ­seksualisert atferd uten fysiske overgrep, men ord, holdninger, eksponering og ­påvirkning har allikevel vært så grense­løs at den har skadet. Mange har opplevd tvang og voldtekt. Noen få er utsatt for så grove og gjentagende krenkelser at det kan være vanskelig å tro at ­historiene er sanne. Alle krenkelser setter spor, og mennesker takler det forskjellig. Vår ­første impuls er å skjule det som er så vondt og skamfullt at det oppleves ­uvirkelig og umulig å forholde seg til. Ganske mange har ikke noe valg. Det må skjules for ­enhver pris.

For at heling skal finne sted, er det ­nødvendig å bearbeide slike hendelser. Undertrykking virker bare en viss tid, og kommer da gjerne tilbake som en rekyl. Det finnes ingen forskning som sier at offentliggjøring av overgrep er den ­beste måten å reparere skaden, men det vi vet er at anerkjennelse er essensielt for å bygge ny verdighet. Det er i relasjoner vi ­skades, men det er også i relasjoner vi ­heles og elskes. Derfor har det for ­mange vist seg nyttig å ha en konfidensiell samtale­partner med på veien.

Skam og ære

Fokus på interseksjonalitet avdekker hvor vanskelig det er å forholde seg til minoriteters ­utfordringer uten å gå inn i situasjonen på deres ­vilkår. Skam og ære er regulerende faktorer som styrer våre handlinger, og for noen betyr det et svært ufritt liv. Vi må ikke ­glemme at det finnes muslimer too der ute blant oss. Første regel for de som jobber med utsatte er å spørre hva den som tar ­kontakt selv ønsker. Det finnes ingen mal for ­bearbeidelse. Det er mange historier vi aldri vil få høre.

Men det er mye omsorg og nestekjærlighet i å møte mennesker der de er, på den måten som oppstår i øyeblikket. Og alle bærer vi på en historie som andre vet veldig lite om.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
21 minutter siden / 567 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Vårt liv er omringet av søvn
rundt 1 time siden / 35 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 1 time siden / 685 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 2 timer siden / 685 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Om likekjønnet ekteskap
rundt 2 timer siden / 71 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 567 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Forsinket gratulasjonshilsen til Israel på 70-årsdagen 14. mai 2018.
rundt 2 timer siden / 199 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 2 timer siden / 4026 visninger
Roald Øye kommenterte på
Forsinket gratulasjonshilsen til Israel på 70-årsdagen 14. mai 2018.
rundt 2 timer siden / 199 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kling no, klokka
rundt 3 timer siden / 495 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 3 timer siden / 4026 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 4 timer siden / 4026 visninger
Les flere