Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Vi må tørre å bry oss

Publisert 5 dager siden

Helse- og omsorgsdepartementet arbeider med en ny handlingsplan for selvmordsforebygging. Men ansvaret er også ditt og mitt.

10. september ble Verdensdagen for selvmordsforebygging markert. Årlig tar omkring 600 mennesker livet sitt i Norge, og flere tusen forsøker. På verdensbasis melder Verdens helseorganisasjon om 800.000 selvdrap i 2018.


Peker oppover

79 prosent av ofrene kommer fra lav- og middelklasse. De dør hovedsakelig av forgiftning, henging og skyting. Selvmord er nå den nest mest vanlige dødsårsaken for mennesker mellom 15-29 år. I all hovedsak er det unge menn som tar sitt eget liv, men andelen unge og eldre kvinner øker også. Danmark og Sverige har nedadgående statistikker, men Norges øker.

Våre unge menn er i alvorlig fare. Ingen vet med sikkerhet hva stigningen skyldes, men forskning har kartlagt flere faktorer. Mental helse, akutte kriser, rus- og alkoholmisbruk, isolasjon, mobbing og andre sårbarhetsfaktorer som flyktninger, urfolk, LHBT og fanger opplever. Men i tillegg til depresjon og andre psykiske problemer er meningskrise et selvstendig, eksistensielt fenomen. Jeg har i flere år jobbet som frivillig i en selvmordsforebyggende telefontjeneste og snakket og skrevet med mange som ønsker å ta livet sitt. Jeg har også møtt suicidale innsatte i fengsel, og hatt venner som har et uttalt ønske om å avslutte livet.


Rundt et lukket bord

Det er mange grunner til at mennesker ikke makter mer av livet sitt, og den som selv har vært i suicidal modus vet at der og da virker disse tankene, og kanskje planene, logiske. Samtalen som kretser om dette ønsket foregår rundt et lukket bord inne i eget hode, og den ene dårlige rådgiveren støtter den andre. Prosessen kan pågå over lang tid, mens andre handler raskt – på et impulsivt innfall.

Dessverre er selvmordstanker tabubelagt og noe de fleste ikke ønsker å avsløre for andre. Det handler om tanker og følelser om egen udugelighet, skambelagt mindreverd, bitterhet og frykt. Altfor mange som har selvmordstanker og -planer har aldri snakket med andre om det.


Negativt tankespinn

I vårt mest sårbare søker vi å skjule og skamme oss. Rusmidler og alkohol forsterker følelsene og senker impulskontrollen. Isolasjon forsterker negativt tankespinn. Ensomhet er skadelig. Ingen er født til å leve og bære livet sitt alene. Helse- og omsorgsdepartementet arbeider nå med en ny nasjonal handlingsplan for selvmordsforebygging. Barn og ungdom må få vokse opp i trygge omgivelser, og samfunnet må skape møteplasser der alle er inkludert. Helsestasjonene og skolehelsetjenesten trenger flere psykologer.

De unge mennene som tar livet sitt, hva tenkte de på? Av alle suicidale mennesker jeg har samtalet med har ett hovedtema gått igjen: Opplevelsen av at deres problemer er umulige å leve med, og at det ikke er noe håp om endring. Det er som om de har gått igjennom all lidelsen bit for bit, og regnet ut at det må ta slutt: «Jeg er en belastning»; «Dette er ikke noe liv»; «Jeg er mislykket»; «Ingen bryr seg».


Leva med deg

Mang en natt har jeg prøvd å formidle et håp om at det alltid finnes et valg, uansett. Selv om håpet ikke er synlig eller følbart, kan det plantes gjennom andres håp og tro på den som ikke makter å tro selv. Noen lover at de ikke skal ta livet sitt akkurat den natten, og gjør en avtale om å ringes igjen neste dag. Dette kan være nok. Når noen står i en akutt krise, kan livreddende arbeid handle om å plante håp om at det er mulig å leve i én time til. Og at de ikke er alene. Som Bjørn Eidsvåg synger: «Eg vil gå med deg, eg vil grina med deg, og eg vil leva med deg.»

Altfor få mennesker tror at det er sant. At noen vil akkurat det. At du vil.

Selvmordsforebygging er noe vi alle må ta del i. Vi må tørre å snakke om det vanskelige, invitere andre til å lette på tabuene, og tørre å spørre om den andre tenker på å ta livet sitt.

Det handler om å tørre å bry oss.

Gå til innlegget

De døde måkene

Publisert rundt 1 måned siden

Jeg husker synet av døde måker i trærne, som skulle skremme andre fugler fra å spise av avlingene. Nå gjenkjenner vi den samme metoden i Middelhavet.

En god venn av meg kom til Norge 
via sjøveien mellom Libya og Italia. Etter å ha vært på flukt fra 
Assads styrker reiste han via Nord-Afrika til Europa med hjelp av menneskesmuglere. Mesteparten av sparepengene hans gikk med til billetten.

En redningsvest og sitteplass på dekk i en overfylt båt, var det han hadde. Brød og vann i sekken. Det tok tre døgn. De mistet radioforbindelsen og båten drev rundt på åpent hav. Nettene var bekmørke og bølg-ene høye. Dagene hete som ild. Time etter time. Kvinnene og barna satt nede, mens mannfolka tok støyten på dekk.

Slapp å falle

«Hvordan turte du det?» spurte jeg, en gang han viste meg bilder fra reisen. Det var vanskelig å se bildene av de redde og håpefulle i den lille båten.

«Jeg stolte på Allah, svarte han.

«Men du kan jo ikke svømme en gang», sa jeg.

«Nei, men jeg slapp å falle i vannet.»

Da de endelig ble funnet og plukket opp av italiensk kystvakt, ble han bare sittende i båten. Til alle var reddet. Så ba han en bønn og takket Gud for hjelpen, før han også tok imot en håndsrekning og steg ombord i redningsskipet. Han var heldig. Ble sendt til Norge og har gått introduksjonskurs. Nå jobber han som pleieassistent på et sykehjem, og sjarmerer venner og naboer med gode kokkekunster og historier om gamle Syria, før krigen.

Bekymrer seg mye

Men livet er ikke lett. Jeg ser at han sliter med å finne seg til rette, og drømmen om å stifte familie 
blir stadig utsatt. Han sover dårlig og 
bekymrer seg mye. Spesielt for de gamle foreldrene han så gjerne skulle ha forsørget. Han opplever seg misforstått når han snakker om islam, og synes fortsatt det er merkelig at fremmede ikke hilser på hverandre når de går tur i skogen. Han er mye alene. Men han lever.

Hver uke meldes det om skipbrudne i Middelhavet. Lik som fester seg i fiskegarn og flyter opp på strendene. Døde kropper som aldri blir funnet, som får en grav i 
havet. Europa har bestemt at flyktningproblemet skal løses med utestenging. Båtene skal stanses der de kommer fra – Tyrkia, Libya, Tunisia – og føres til 
interneringsleire. For dette betaler EU 
tyrkiske og libyske militære. De som ikke blir stanset flyter rundt og håper.

Samtidig har vi laget lover som forbyr å hjelpe. Hjelpeorganisasjoner får ikke lenger lov til å gå i land med dem.

Varslet om død og ulykke

Som barn husker jeg synet av døde måker i trærne; de skulle hindre at andre fugler kom for å spise av avlingene i hagen. Frukt og bær fikk stå i fred når kadavrene varslet om død og ulykke. Det var grotesk å se på, men forståelig fordi målet helliget midlet. Jeg har ofte tenkt på disse døde måkene når flyktningpolitikken mest minner om jegersamfunnets brutalitet.

Jeg tenker på afghanerne som måtte sykle tilbake over grensen til Russland. Midtvinters, uten en plan eller mulighet 
for hjelp. Ingen ville ha dem. Barn, 
kvinner og ungdom i interneringsleire i Hellas uten mulighet for retur. Ingen vil ha dem.

Og afrikanere som rømmer fra voldelig milits og slavehandel, og drukner til sjøs. Ingen vil ha dem heller.

Skjærer i hjertet

Verden består ikke av gode og onde mennesker. Den er 
befolket av mennesker med ulike 
muligheter. Hvordan vi tenker om hva 
som er rett, og hvor langt vi er villig til å gå, 
avhenger av våre erfaringer. Det som skjærer meg mest i hjertet når den 
gjelder båtflyktningene er ikke diskusjonen om hvor mange vi kan ta imot eller hvor man skal sende dem. Det er å høre og se privilegerte mennesker som påstår at det er riktig å snu ryggen til de som drukner. At det er bra å ha døde måker i 
Middelhavet, så færre prøver å snike seg over.

Slik dreper vi vår egen sjelefred i 
kynisme. Det er kanskje verre enn å dø med håpet i behold.

Gå til innlegget

Statens krig mot personbilen

Publisert 2 måneder siden

Noen av oss gir til og med bilen et navn. Min heter Nathaniel, som betyr gave fra Gud.

Når staten går til krig mot person­bilen aner de ikke hva de ­begir seg ut på. Bilen er våre ben som ikke blir trette, en del av vår identitet og for mange et kjært familiemedlem.

Bilen trengs for å kjøre hjem bestemor, få med barnevogna og det er den som tar oss på ferie. Noen av oss gir til og med bilen et navn. Min heter Nathaniel, som betyr gave fra Gud.

En fiende

I samarbeid med Oslo ­kommune og Akershus fylkeskommune har Samferdselsdepartementet vedtatt tiltak som nå, etter at de 83 bomstasjonene i Oslo er tatt i bruk, setter sinnene i kok. De folkevalgte har bestemt at veksten i persontransport skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange.

Ikke ett ord står i Stortingsproposisjonen om bilens utallige funksjoner for mennesker i ulike livsfaser. Den er ­definert som en fiende av miljøet, og ­trafikken skal bekjempes med flere bomstasjoner, ­høyere avgifter og andre tiltak som hindrer kjøring med personbil. Byen skal helst være bilfri. Men hva med folket?

LES OGSÅ: KrF åpner døra på gløtt for mindre bompenger

Rett og rimelig

Som barn husker jeg godt at min far stoppet ved den betjente automaten på Lier og betalte for å få passere. Vi som kjørte og staten skulle lage en enda ­finere motorvei. Det føltes rett og rimelig at vi bidro, det var jo vi som brukte veien.

Så kom det flere bommer. Pengene som ble samlet inn gikk ikke lenger til veien vi brukte, men til andre samferdselstiltak. Vi bilister ble ufrivillige sponsorer av statens budsjett for infrastruktur.

Det ble for mye. Det var ikke lenger en lokal spleis. Kjører du bil skal du nemlig betale dyrt. Men er det rettferdig?

Politikerforakt

To ting er under­kommunisert i bompengedebatten. Det første er regjeringens manglende evne til å kommunisere godt med folk.

Det andre er at proposisjonen ikke har gode analyser av miljøtiltak, kun en ­bestemmelse om at kollektiv, sykkel og gange er fremtidens persontransport. Alle med en viss kjennskap til samferdsels­politikk vet at det er naivt, om ikke ­umulig å få til.

Det er ikke nødvendigvis ­dekadanse og rikdom som får folk til å kjøre bil. Bilen er et transportmiddel som ­utfyller ­andre transportmuligheter og muliggjør en helt annen livsstil og opplevelse av selv­råderett enn noe annet kjøretøy. 

BERIT AALBORG: Bompengeaksjonene og Bompengepartiet har stjålet Frps klær som protestbevegelse

Provoserende

Dette er oversett, derfor har politikerne heller ikke forstått hvorfor de store endringene som er innført på relativt kort tid­ ­skaper så mye misnøye, ja – dessverre også ­politikerforakt.

Miljøpartiet de grønne har noen frontfigurer som har opplevd hat og personangrep. Det overrasker meg at de ikke forstår hvor provoserende det er å idyllisere sykkelen samtidig som de stenger gatene med blomsterkasser.

Å motarbeide privatbilisme er å frata mennesker muligheter og rettigheter de har hatt i generasjoner. Det oppleves for den enkelte bilist som et tap, ja – kanskje et ran av frihet. Miljøtiltak eller ei, slike endringer kan ikke gå for fort.

Miljøbegrepet

Miljø er så mangt. Vi kan måle luftkvalitet og temperaturer, fossilt brensel og oljeutslipp. Men på veien må vi ikke glemme at miljø også er familier med funksjonsnedsatte, barn og eldre eller en nyforelsket som kjører sin kjære hjem midt på natten. 

Det er fedre som kjører ungene til sommerleir, det er bestemor som kommer på besøk. 

Det er vi som skal et sted bussen ikke går.

Vi som elsker bilen

Denne delen av miljøet syns jeg vi skal snakke mer om. For det er dette som er vårt liv, vi som bruker bilen. Vi som ­elsker bilen og vi som er villig til å betale mye for å fortsette og kunne bruke den når vi trenger den – men som også gledelig tar tog, buss eller båt når det er et reelt alternativ.

Statens oppgave er å forvalte god ­samferdsel, og i det ansvaret ligger også å bygge ut bærekraftige og miljø­vennlige transportformer som er tilgjengelig for flere. Ikke la bilen være den eneste­ ­miljøfienden. Kanskje er vi bilister ­heller ­samarbeidspartnere i fremtidens miljøkabal?

ARNE BORGE: Skal jeg være helt ærlig, forstår jeg dem som protesterer mot bomringen

Gå til innlegget

Verdt å kjempe for

Publisert 5 måneder siden

Jeg nekter å delta i en fiktiv identitetskrig. Da vil jeg heller korsfeste min egen frykt.

Terrorens ofre er ikke begrenset til de døde, sårede og deres pårørende. Ofrene er også de som ser eller hører om hendelsen. Fordi vi alle blir berørt når uskyldige mennesker blir rammet av meningsløs vold. Det er et brutalt ran av trygghet, verdighet, liv, frihet og samfunnets beskyttelse.

I tillegg skaper terror både akutt og kronisk frykt. Hvem jakter på hvem? Er jeg og mine trygge? Våre identitetsmarkører blir viktigere i krisetid. Hvem er venn og fiende? Hvem er mine allierte? Denne forvirringen er en planlagt skade, et ønsket mål. Og det er bare én ting å gjøre: Keep calm and carry on.


Næres av frykten vår

Vi kan ikke la vår identitet og verdigrunnlag settes ut av balanse fordi vi blir truet. Det er nå det gjelder å holde fast på hvem vi er og hva vi står for. Symptomene på å være et sekundæroffer er nemlig vedvarende frykt, mistenkeliggjøring, dannelse av fiendebilder, allianser med grupperinger som vil ofre samfunnets verdigrunnlag mot føre-var tankegang. Temperaturen er høy, terskelen for verbale og fysiske angrep er lav, politikere som spiller på oss-mot-dem-fortellinger får stadig flere stemmer. De høyreekstreme næres av frykten vår. Det er smittsomt å være redd. Det blir en folkesykdom. Europa er skadet av terror. Verden blør. Men det er ikke hele bildet. Traumatiserte får tunnelsyn. Regelen om et øye for et øye gjør hele verden blind, som Ghandi sa.

Islamistisk terror har økt både i omfang og alvorlighetsgrad. For dette lider uskyldige muslimer mer enn noen andre. Mange håpet på frihet fra diktatorer og post-imperialistisk undertrykkelse, men fikk ekstremister isteden. Tyrkias president Erdogan undertrykker systematisk ortodokse kristne og fri journalistikk. Nylig har han uttalt at han vil gjenåpne Hagia Sofia som moské – til tross for at den står på UNESCOs liste som vår felles kulturarv. Den økumeniske patriarken Bartholomeus I av Konstantinopel får ikke lov til å utdanne prester i de gamle bysantinske klosterlokalene.


Deres annerledeshet

Minoriteter blir forfulgt og har alltid hatt vanskelige levekår. Det vet det jødiske folket veldig mye om. Hele deres historie er en krønike over diskriminering, forfølgelse og folkemord. De kan aldri bli som oss, har mange tenkt. Og slik overlevde kanskje fangstmenn i steinalderen. Men i et sivilisert samfunn er det menneskefiendtlig.

Kristne er i dag den mest forfulgte religiøse gruppen om vi teller antall angrep. Men de er ikke på noen måte en homogen gruppe. Baptister på Sri Lanka, pinsevenner i Nigeria eller koptere i Egypt – fellesnevneren er minoriteter bosatt i samfunn som kjemper om makt over ressurser. Det er ikke dogmatikken som forfølges, det er grupper av mennesker med gjenkjennelige identitetsfaktorer. Noen ganger er det religiøs tilhørighet, andre ganger etnisitet. Alltid deres annerledeshet.

Denne gangen var det kristne og turister som ble rammet på Sri Lanka. Forrige måned muslimer i Christchurch på New Zealand. I fjor jøder i Pittsburgh.

Gudshus rammes fordi det gir høy avkastning av sjokk, smerte og krenkelse. Barn, kvinner, hvite eller vestlige, prester, troende – alle identitetsfaktorer har en valuta. Menneskeliv, bygninger, landområder, ressurser – ingenting er skånet for terror.


Ingen mål fredet

Når formålet er å skade mest mulig, er ingen mål fredet. Det hellige blir skjendet. Og vekker naturlig nok raseri. Vår første impuls er å holde oss til våre egne. Ikke stole på fremmede. Mistenke og anklage annerledeshet.

Slik blir vi lydige soldater i terroristenes krig. Ikke i vår egen. Men jeg nekter å delta i en fiktiv identitetskrig. Ja, jeg blir også redd, men jeg vil korsfeste min egen frykt fordi jeg vet der innerst inne at det ikke er sant. Ved å ta livet av angsten vil det oppstå noe nytt. En tro på menneskeverdet vi alle bærer i oss. Det er verdt å kjempe for.

Gå til innlegget

I terrorens tid

Publisert 6 måneder siden

Det finnes ikke noe vi og dem når krisen rammer. Vi blør det samme røde blodet.

Det er umulig å bli vant til dette. Det gjør ubeskrivelig vondt hver gang terroren treffer. Vi rammes akkurat slik de ønsker å skade oss – med død, smerte og frykt. Slik skal vi trues til endring. Men blir det til den endringen terroristene ønsker seg? Hva om vi går i motsatt retning?

Tre år gammel

Brenton Harris Tarrant, en hvit, radikalisert, høyreekstrem australier sitter nå i varetekt etter at han sist fredag skjøt og drepte 50 muslimer under fredagsbønn. Den yngste var bare tre år gammel. 34 skadde er fortsatt innlagt på sykehus, hvorav tolv under intensiv behandling. Vi kan komme til å miste flere liv.

New Zealand står samlet i støtte til ofrene og de pårørende, og har allerede bestemt seg for å endre våpenloven. Et slikt New Zealand vil de ikke ha. Der skal alle føle seg trygge og velkomne. Statsminister Jacinda Ardern har vist omsorg og forbilledlig ledelse fra første stund. Hennes ­tydelighet levner ingen tvil om et godt menneskesyn. Det samler og styrker et land i krise, og en hel verden som følger med.

Motvilje mot muslimer

I Norge ropes det nå enda høyere etter en handlingsplan mot muslimfiendtlige holdninger. Ifølge rapporten fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter som kom i 2017 har 27,8 prosent av landets befolkning motvilje mot muslimer. 48 prosent mener at muslimer selv er skyld i økt hets, og 1 av 10 mener at trakassering og vold kan rettferdiggjøres i lys av senere tids terrorangrep.

Statsminister Erna Solbergs kondolanse-­hilsen måtte fordi det tøt over av rasisme og hatprat i kommentarfeltet. Selv følte jeg stor vemmelse etter å ha sett videoer av massakren på sosiale medier, og etter å ha lest det såkalte manifestet han etterlot seg. Tarrant vet hva han har gjort og han har begrunnet sine handlinger som hevn. Hevn mot muslimer han hevder står bak en invasjon av vesten og destruksjon av den hvite majoritetsbefolkningen. Han vil også hevne islamistiske terroranslag. Lite har han forstått at de han tok livet av selv er ofre for islamistisk terrorisme. Hvor skal man rømme når man ingen trygg havn har? Når brun hud blir assosiert med invasjon, for mange barnefødsler eller islam blir sett på som en trussel? Da må vi slå ring om de utsatte. Det finnes ikke noe vi og dem når krisen rammer. Vi blør det samme røde blodet.

Tro som bærer

I en slik nød er det godt å ha en tro som bærer. Et håp om en Gud som ser oss og lider sammen med oss. En av enkemennene som ble intervjuet av BBC News forteller at han ikke kan hate gjerningsmannen. Han misliker handlingen, men ikke mennesket. Et sted i ­livet har han blitt såret, sier han, og tror at gjerningsmannen ikke har klart å snu den smerten til noe positivt. Videre sier han at de ønsker at vi skal bli redde og sette grupper opp mot hverandre. Kanskje terroristen trodde at han kunne terge andre muslimer til å gå til motangrep, men det kommer ikke til å skje, sier Farid Ahmed. «Vi vil ikke tillate noen å være redde ­eller å hate andre mennesker på grunn av disse horrible angrepene», sier han. Han ønsker å tilgi og han forteller at han ber for Tarrant. Ahmed sier at han håper at gjerningsmannen en dag, med Guds veiledning, kan komme til å bli en redningsmann istedenfor.

Ukrenkelige

Ardern og Ahmed har vist verden at troen kan bære oss gjennom det som måtte komme. Fordi noen verdier er ukrenkelige. Jeg forlanger at vår statsminister og folkevalgte politikere snarest følger etter. Språk former holdninger, holdninger former miljø og miljø former liv. Frustrerte hvite, unge menn med våpen som ikke takler frykten for å bli utradert av en flerkulturell verden, må begynne å snakke med oss. Staten må sikre at de ikke har lett tilgang til våpen, og politiet må regulere sikkerhetstiltakene vi trenger. Men det viktigste av alt er at hver og en av oss holder fast på vår tro og lar den bære oss i fellesskap, gjennom motgang og i medgang. Dette er nøkkelen. Først da kan du elske din neste som deg selv. Og først da mister terroren sin fryktelige makt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere