Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Ikke gå. Bli med

Publisert rundt 1 måned siden

Små ord og små profeter viser veien til nådens port.

De to korte og ufullstendige setningene ropte min lille nevø etter meg da vi hadde vært på besøk. Han strakk begge hendene ut i lufta med en forventing om å bli tatt imot og med et blikk som jeg leste både håp og tro inn i. Han så det som sannsynlig at jeg skulle løfte ham opp og ta ham med meg. Det berørte meg sterkt, og selv om han ikke kunne være med til Oslo, så fikk han både klem og lovnad om et nytt besøk veldig snart. Da var det greit.

Det var noe med denne episoden som gjorde inntrykk, og i flere dager gikk jeg og kvernet på hva jeg egentlig hadde vært vitne til. For en tillit til relasjonen! Til kjærligheten og omsorgen, samværet og den andres interesse for ham selv. En naturlig forventing om å være konstant og ubetinget elsket og velkommen hos den andre. Hos en voksen. Og i barns verden er det de voksne som bestemmer. Det er barnets første erfaring av å bli møtt av en autoritet.

Les også: – Jeg opplevde en total omvendelse som 18-åring 

Det sterkeste møtet. 

Da slo det meg at dette er ren teologi. Den rene og sarte barnesjelen som Guds rike tilhører. Det er her i det åpne og ærlige, sårbare og kjærlige, hvor det sterkeste møtet mellom oss mennesker skjer. Min nevø har ikke fylt tre år ennå, han lever fortsatt i en verden hvor han tror ubetinget. Troen hans er ren avhengighet, hans ve og vel er basert på foreldrene og andre omsorgspersoners vilje, evne og motivasjon til å yte. Fordi han i sitt korte liv bare har opplevd å bli servert omsorg og kjærlighet, er troen sterkt tilstede. Tilliten er på plass. Han vet at noen kommer når han roper, han vet at han blir tatt imot. Han har også erfart at et nei kan være noe annet enn hva han ønsket seg, men at det går an å leve med det.

Jeg kjente igjen min egen lengsel etter Gud i de få, men essensielle ordene: Ikke gå. Bli med. Opplevelsen av å være nær Gud er så sterk og overgår alle andre følelser og sinnsstemninger. Men det er en relasjon som ikke lar seg eie og heller ikke holde fast. Jeg kan søke og bevege meg mot Gud, men det er samspillet oss i mellom som avgjør hvordan opplevelsen blir. Og den er aldri lik fra gang til gang. Det kan være glimt av sinnsro, smeltende nåde, brennende kjærlighet eller trygghet om Guds nærvær i et jordisk kaos. Men jeg vet aldri sikkert hva Gud vil møte meg med eller hva jeg er i stand til å oppleve fra dag til dag.

Stenger for nærheten. 

Er jeg sint eller frustrert, kan det være at jeg kjenner på skuffelse og et fravær av Guds rause vinger. Men jeg vet at det kan være meg selv som stenger for nærheten mellom oss. For i motsetning til min lille nevø som møter livets utfordringer og autoriteter med full utforskertrang og tillit til de han er glad i, har jeg selv hatt problemer med tillit til både Gud, mennesker og verden.

Det er noe de aller fleste av oss får oppleve når vi vokser opp og ser at både relasjoner og gudstroen kan være vanskelig å forstå seg på eller føles langt unna. Jeg vil så gjerne, men det er lettere å la være å spørre enn å få en avvisning. En bekreftelse på at man ikke er så velkommen som man skulle ønske man var, eller at de du møter på din vei ikke evner å favne. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke klarer. Resultatet er det samme. Ensomhet og skam – og en opplevelse av å være fjernt fra Gud.

Les også: Då Trine Møtte Maryam

Ikke gå. Bli med. 

Jeg har nå lagt disse to setningene inn i mine daglige bønner. De er så enkle og rett fra hjertet at det ikke går an å ta feil av budskapet. Vær så snill å ikke gå fra meg. Jeg trenger deg. La meg bli hos deg, ta meg med. På samme måte som barnet uttrykker seg spontant og ekte – styrt av følelser og impulser om samvær, er det også noe dypere i oss som finner sin vei i kommunikasjonen mellom mennesker. Vi trenger hverandre og vi har det best når vi er sammen på en god måte. Dette fellesskapet er kilden til kjærlighet og trivsel, og i den troendes øyne: også fellesskapet med Gud. De små profetene viser oss veien til nådens port. Be og du skal få.

Les også: Nyhus & Dokka møter Maryam Trine Skogen, som har konvertert fra kristendommen til islam og tilbake igjen.

Gå til innlegget

Hvorfor så sinte?

Publisert 2 måneder siden

I en sivilisert offentlighet må vi tåle å være uenige.

En mening er ikke bare en mening lenger. Veien er kort til å bli plassert i en bås for eller mot, og meningsutveksling likner nå mer på avfyrte skudd mellom to skyttergraver. Det handler om å treffe sin motstander hardt og momentant med ord som skal slå den andre ut. Til overgivelse og stillhet. Kan man tie en meningsmotstander med skam eller hån, stilner også saken.

Les også: I tolv år har Maryam Trine Skogen vore muslim. Ho kunne like gjerne blitt jøde.

Møtt med verdighet. 

Hva skjedde med å lytte? Å komme til nye innsikter og kanskje se saken i et nytt lys? En sunn debatt handler om å gå inn i store spørsmål sammen. Men da må vi også ha en forventing til motparten om at vi som et minimum blir møtt med verdighet.

Når vi diskuterer, er det gjerne fordi noe motiverer oss sterkt til ordskiftet, ellers hadde vi ikke giddet å ta debatten. Det vi snakker om betyr noe. Men de sakene som vekker størst interesse er de vi ikke makter å la være å ta. Hvor det er umulig å forbli tause fordi det smerter mer enn å ta opp kampen. Det blir personlig. Det vekker sterke følelser og det angår livene våre på nært hold. Når folk føler seg sviktet av systemet, de som skulle tatt ansvar og hamlet opp med de store spørsmålene, da sier grasrota fra. Og folket har faktisk makt.

Erstattet med blomsterkasser. 

Jeg er ny elbil-eier og stolt av det. Selvfølgelig vet jeg at det er bedre for naturen å gå til fots eller å sykle, men våre behov samsvarer ikke nødvendigvis med idealet. Jeg forurenser vår felles jordklode, men forhåpentligvis en god del mindre enn hva en eldre bensinbil hadde gjort. Å se at den ikke spyr ut eksos, gir meg litt bedre samvittighet, og jeg er veldig takknemlig for at Oslo kommune har tilrettelagt et enklere liv for oss som bor i byen. Her finnes blant annet gratis ladestasjoner og parkering. Det er jammen ikke lett bo her når parkeringsplasser stadig blir overpriset, ryddet vekk og erstattet med blomsterkasser.

Det skulle vise seg at det å være elbil-eier ikke var så enkelt som jeg hadde sett for meg. For ikke lenge siden stakk jeg for første gang hodet inn i en debatt om privat bilbruk og miljø. Der var det mørkt! Så mye sinne og frustrasjon fra miljøaktivister og bilister som går i tottene på hverandre om hva som er til det beste for dem selv og for planeten. Jeg ble anklaget for å være rik som har elbil, noe jeg absolutt ikke er. At jeg ikke bryr meg om afrikanere og små barn som blir forgiftet av å lage bilbatterier. At elbilen min ødelegger veiene mer, og at jeg tar penger fra felleskassa ved å lade gratis på gateparkering.

Les også: – Hvis alle setter bilen til lading når de kommer hjem klokka fem, vil det sprenge strømnettet

Utfordre stereotypiene. 

Jeg hadde ikke sett for meg at elbil skulle skape like mye debatt og sinte anklager som for eksempel felling av ulv, asylbarn eller bompengering. Men det gjorde det. Nå er jeg «en sånn en». Kan man forresten være for elbil og samtidig for utvidet felling av ulv? Da antar jeg at man får to ulike grupper hat og anklager rettet mot seg. Det passer nemlig ikke helt til det stereotype bildet av at byfolk elsker ulv fordi de ikke selv har dyr på beite.

Lever vi i krenkelsens gullalder der raseriet får fritt utløp når man møter motstand? Mannen min er imot felling av ulv, jeg er for. Han kjører hybrid, jeg elbil. Vi tåler hverandre allikevel. Er det fordi vi allerede kjenner hverandre?

Har kommentarfeltene gjort oss trangsynte og dømmende? Jeg leste om en Facebook-gruppe hvor det hadde brutt ut krangel om bilder av en solnedgang. Noen mente bildet var retusjert og flere medlemmer av gruppa måtte til slutt utesperres, så stygt ble det.

Forsett for året. 

Skal vi sette oss et forsett i det nye året, vil jeg oppfordre til å lære seg sinnemestring, prøve å se den andre som en likeverdig debattant og ha i bakhodet at ting kan komme ut feil.

Det er meg fortsatt et mysterium at relativt oppegående mennesker kan vise frem en så ulekker side av seg selv når deres egne preferanser blir utfordret. I en sivilisert offentlighet må vi tåle å være uenige.

Gå til innlegget

Skal det være en Bibel?

Publisert 5 måneder siden

Det er et levende budskap om kjærlighet og tilstedeværelse folk trenger. Ikke en bok uten bruksanvisning.

Denne uken startet aksjonen «Bibelen til alle» i Østfold. Hver dør skal bankes på, og alle som vil får en gratis bibel. Det har vært overraskende lite medieoppmerksomhet på en så intim misjonering. Hvordan hadde de reagert dersom Islamsk Råd Norge hadde delt ut et eksemplar av Koranen til hver husstand? Grensene for religionsutøvelse i det offentlige rom er uklar. Majoritetsreligionen har en helt spesiell tillit og en selvfølgelig posisjon i befolkningen. Men er det riktig av Den norske kirke å delta i dette prosjektet? Er vi ikke ferdig med å dele ut bøker og tro at jobben da er gjort?

LES OGSÅ: Dei kristne bøkene

Måtte tenke meg om. 

I kveld stiller jeg i en paneldebatt på Litteraturhuset i Fredrikstad om Bibelens aktualitet. Da jeg ble spurt om å være med, måtte jeg tenke meg om to ganger. Kan en teologistudent som i flere år har gått igjennom den smertefulle prosessen det er å studere hellige teksters tilblivelse, tolkningsmakt og brukshistorie våge å si noe om dette?

Var jeg selv moden for å høre at det ikke er Gud som har skrevet disse bøkene, og at de har blitt til gjennom tusener av år med redigeringer av politisk art? Nei, jeg var ikke det. Som mange andre har jeg grått meg igjennom disse åpenbaringene og begynt å tvile på min egen tro og mitt personlige forhold til hellige skrifter. Hvis tekstene er manipulerte, hva er da egentlig Guds vilje for meg?

Utrolig stor tabbe. 

Her står vi overfor en stor utfordring. Bibelen er mer aktuell som allmennkunnskap enn noen gang tidligere. Skoleverket har gjort en utrolig stor tabbe ved å fjerne kristendomsopplæring og bibelkunnskap fra pensum. De yngste generasjoner er frarøvet en kulturell og religiøs arv som er til stede på alle kanter. Bibelen brukes som en referanse i litteratur, kultur, politikk og ikke minst i de religiøse diskusjonene.

Bare den siste uken har det stormet mellom Frps nestleder og Den norske kirke. Hennes påstander om at kirken ikke skal drive politikk og heller forholde seg tause, blir imøtegått av kirkens øverste ledere – med Bibelen selv som argument. Er det ikke da av stor allmenn interesse å vite noe om hvordan man skal lese Bibelen?

LES OGSÅ: Barna får koffeinfrie bibler

Bekjempe maktmonopolet. 

Vi trenger mer kunnskap om hellige teksters tilblivelse, bruk og status i dag. Det er bare gjennom trygg tolkningsmakt at vi kan motvirke skadelig fundamentalisme og radikalisering. Når vi ser hvordan kristendommen har brukt det vi kaller for Guds ord, til å undertrykke mennesker, skade kvinner og holde slaver, ekskludere annerledestenkende og de som elsker en av samme kjønn – da bør vi bli redde og aldri slutte å bekjempe maktmonopolet.

Når jeg har reist rundt på besøk til skole­klasser og snakket om eget trosliv, har jeg blitt forundret over hvor lite elevene kan om Bibelen og vår religiøse arv. Ikke fordi de nødvendigvis skal bli fromme kristne, men fordi denne kunnskapen åpner så mange dører og forståelse for sammenhenger fra alt til kunst, språk og Palestina-Israel-situasjonen.

Ordet ble kjøtt. 

For oss som bruker 
Bibelen i en religiøs forstand er det også viktig å huske på at ordet var hos Gud og ordet ble kjøtt. Det betyr at det evangeliske budskapet som Det nye testamentet bærer vitne om, handler om en levende frelser som snakket med folk. Han delte ikke ut pergamenter og gikk videre. Han viste dem hva Guds nåde og kjærlighet er. Han ba alle som trodde på ham om å være gode og hardtarbeidende. Når de moderne misjonærene nå deler ut bøker på dørene, skulle jeg heller ønske at de ringte på å spurte: Hvordan har dere det her i familien? Trenger dere noe fra lokalsamfunnet? Kan vi få invitere dere til oss og være en støtte i et fellesskap av mennesker som bryr seg?

LES OGSÅ: Om Jesus ikke var sant menneske 

Trenger du noen som hjelper deg med mat og penger, besøker deg når du er syk eller sitter hos deg når du er døende, så kan vi gjøre det. Fordi vi tror at Gud er kjærlighet og nåde, og det vil vi gjerne bringe videre.

Det er et levende budskap om kjærlighet og tilstedeværelse folk trenger. Ikke en bok uten bruksanvisning.

Gå til innlegget

Ikke blås i trompet

Publisert 6 måneder siden

Gi gaver i det skjulte, og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Jeg strikker på mitt tredje oransje skjerf denne måneden, og ser bort på posen med enda tjue nøster. Hvorfor føles det så godt å tro at man er snill?

Kirkens Bymisjon deler ut hjemmestrikkede, oransje skjerf hver høst til folk på gata og til andre som trenger litt ekstra varme. Siden jeg både er glad i å strikke og liker å være med der det skjer, synes jeg det var et fint prosjekt å støtte.

Og andre med meg. For hvert år deles det ut mange tusen skjerf over hele landet.

LES OGSÅ: Frie til å påvirke

Bøssebærerne. 

I år går TV-aksjonen til Kirkens Bymisjons arbeid for å skape et varmere og mer inkluderende samfunn. Søndag 21. oktober går bøssebærerne ut, mange av dem kledd i oransje skjerf. Hvert nøste kostet 49,- kroner i butikken, fem av kronene går direkte til Bymisjonen. Det vil si at jeg ved å kjøpe dette garnet, og med timene som har gått med til strikkejobben, har gitt et økonomisk bidrag til Bymisjonen som tilsvarer en kafélunsj.

Symbolverdien er dog mye større. Jeg tar med meg strikketøyet hvor jeg enn går, og det blir prat om de oransje skjerfene. Mange bruker også skjerfene selv for å vise sin støtte. Men mest av alt er det feel-good, det må jeg innrømme. Det jeg gjør er viktig og riktig, jeg gir av min overflod til de som intet har. Jeg deler og bryr meg.

Eller?

Farlige tanker. 

Problematisk blir det når slike gode gjerninger kobles til frelsestanken. Se, så mye jeg bryr meg om dem som ikke har det jeg har! Se, nå blir Gud glad! Slike tankerekker er skumle for den som er ute på en åndelig vei. Da vokser hovmodet – ikke ydmykheten. Åndelig sett er derfor en anonym gave høyere aktet, fordi den ikke forstyrres av branding og selvsmiger.

Av samme grunn ser jeg ikke på det som en nobel handling å strø rundt meg med noen små kroner når jeg blir iakttatt. Det virkelig gode hadde vært å gi fra meg alt som jeg ikke absolutt trenger. Men det klarer jeg ikke.

Jeg kunne også ha satt meg ned i parken utenfor bygården jeg bor i, og blitt kjent med de sprøytenarkomane eller alkoholikerne som sover på benken. Spurt hvordan de har det og hva de egentlig trenger. Kanskje skulle jeg ha strikket et anonymt skjerf i en annen farge til Knut eller Lise? I teorien er det lett, i praksis svært vanskelig.

LES OGSÅ: Frelseshåp som forandrer hverdagen

Hvilepute. 

Poenget er at det er lett å bli med på en kampanje for dem som sliter mest i samfunnet, men at det ikke må bli en hvilepute. Hver gang jeg går igjennom parken og irriterer meg over kanylene og søppelet som ligger slengt rundt, kunne jeg vipset et par hundre kroner til Bymisjonen. Jeg kunne også latt være å legge ut bildet av de oransje skjerfene på Instagram og legge til hashtaggen #oransjeskjerf så alle andre deltakerne i kampanjen kunne se dem og trykke på hjertet eller kommentere. Men jeg synes det gir motivasjon og glede å se at vi er flere som gjør noe viktig sammen.

Helt ærlig så er det de fattige, ensomme, syke og avhengige vi burde takke. Det er de som egentlig gir. For det er de som gir oss muligheten til å gjøre noe meningsfylt. Om vi poster vår innsats i sosiale medier eller ikke, så gjør vi uansett noe vi tror på og føler er viktig. For min egen del føler jeg meg snill, takknemlig og heldig som får lov til å være med. For sannheten er at det ofte er tilfeldigheter som avgjør hvem av oss som har bolig eller ikke, og ingen av oss er identisk med sine avhengigheter og utfordringer. Vi er alltid mer.

Sette seg ned. 

Et varmere samfunn betyr derfor ikke å sitte på min høye hest og kaste ut oransje skjerf. Men det betyr kanskje å sette seg ned ved siden av den faste tiggeren utenfor Kiwi, og spørre hvordan dagen hans har vært. Uten å kjenne på at du gjør en god gjerning.

Kanskje er slik vi lærer å se Gud på en ny måte. Ved å erkjenne at det like gjerne kunne ha vært meg som sto utenfor butikken. Med eller uten oransje skjerf om halsen.

LES OGSÅ: En strøm gjennom verden

Trykket i Vårt Land 27. september 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Der du minst forventer det

Publisert 7 måneder siden

Troen er som sand fra stranden. Den spres med vinden og dukker opp der du minst forventer det.

I vinter møtte jeg en konvertert ­kristen. Han hadde bakgrunn som muslim og hadde søkt asyl i Norge. Men ­saken trakk ut og var ennå ikke avgjort. Trusselen om tvangsretur hang over ham, og jeg kunne merke nervøsiteten straks vi kom i prat.

Sin nye tro. – Så du er kristen? spurte jeg, helt tilforlatelig.

– Ja, jeg tror at Jesus er Gud, svarte han, høyt og tydelig. Så kom en oppramsing av hvordan og hvor mye han praktiserte sin nye tro. Hvilke menigheter han gikk i, og alle de kristne vennene han hadde i Norge.

– Så fint, svarte jeg og stilte ikke flere spørsmål. For det var ikke meningen å stile ham til veggs. Han trengte ikke å overbevise meg.

Da jeg praktiserte som muslim, ­kunne jeg kjenne på noe tilsvarende. Det var mange fødte muslimer som stilte spørsmål. Jeg var jo etnisk norsk. Var jeg ­muslim nok? Enkelte ba meg om å resitere fra ­Koranen, eller de kunne kryssforhøre meg i teologiske spørsmål.

Så fikk de svarene de ønsket, og kunne ikke annet enn å akseptere at jeg var en bekjennende muslim god som noen.

Vanskeligere å tro på. 

Ironisk nok oppdaget jeg ofte at det var nettopp disse som ikke hadde særlig god kjernekunnskap om den islamske dogmatikken. De var kulturmuslimer og tilhørte den ­islamske tradisjonen. Islam var deres identitet. Var du født muslim, så var du muslim – ­uavhengig av hvor lite eller mye du kunne eller trodde. Konvertittene, derimot, måtte vær så god å resitere leksa si. Konvertittenes tro er visst vanskeligere å tro på.

Derfor har jeg tenkt mye på denne asylsøkeren. For konvertering handler ikke bare om å få lov til å bekjenne seg, om å få vende seg mot Gud – det handler også om tilhørighet og trygghet, ja, om å få lov til å leve. For asylsøkeren kan tilbakesending innebære rettslig forfølgelse og i verste fall fengsel og mulig dødsstraff. I Norge bærer han et stort kors på brystkassa. I hjemlandet er dette umulig.

I den europeiske reformasjonens ­tidlige dager var det en plikt å følge sin ­botilhørighets tro. Protestant ­eller ­katolikk, lutheraner eller kalvinist. ­Kvinner fulgte sine menn, og menn ­fulgte sine overmenn.

Tros- og religionsfrihet. 

Det er først i moderne tid at troen har blitt fri og ­flytende. Ingen må stå skolerett og ­redegjøre for treenigheten for å ­identifiserte seg som kristen. Mange aksepterer Märthas ­engler, mens andre advarer mot ­kommunikasjon med åndsvesener. I det nyreligiøse har jeg møtt mange som kontakter Jesus som en opphøyet spirituell, som én blant ­mange åndelige mestere. Altså en helt annen ­forståelse av Jesus Kristus enn den ­kirken forvalter. Og det er lov i vårt samfunn. Vi har tros- og religionsfrihet.

Selv har jeg tillatt meg å utforske ­troen på helt fritt grunnlag. For meg er den som sand fra stranden. Den spres med ­vinden og legger seg i alle mulige krinker og ­kroker, der du minst forventer å finne 
den.

I fjor kom jeg tilbake til min oppveksts religion, Den norske kirke. Det er ikke fordi jeg tok feil av islam, men fordi jeg har lært mye nytt og fortsatt å ­vokse. Jeg ­slipper å søke om asyl fordi min ­nåværende trostilhørighet er mitt hjemlands majoritetsreligion. Men det ­slutter ikke å forundre meg hvor ­forskjellig man blir behandlet med en minoritets-
identitet. Enten det gjelder hudfarge eller tro, så forventes det at man skal tilpasse seg og bli tilnærmet lik majoriteten. Vil jeg for noen alltid være en «kruslim»?

Ydmykende prosess. 

Jeg syns det er skammelig at konvertitter må gå igjennom en ydmykende prosess med å bevise sin tro. For tro er likevel ikke noe som kan «bevises». En personlig bekjennelse er et ord, og vi må ha som utgangspunkt at vi tar folks ord på alvor.

En som kjemper for livet og ­eventuelt søker asyl på grunnlag av falsk tros­bekjennelse vil kanskje kunne bli ­avslørt som ikke riktig nok troende, men er ­fortsatt et medmenneske som lider. Vi er alle søstre og brødre i arven etter ­Abraham.

Trykket i Vårt Land 23. august 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere