Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Hvem er jeg på grunn av deg?

Publisert rundt 1 måned siden - 1494 visninger

Det er få som kjenner seg selv så dårlig som den som akkurat har mistet et nært familiemedlem.

Jeg står og stryker heklede løpere og duker av hardangersøm. Dukene er arv etter min mor, som igjen har bevart­ mye av håndverket etter sine formødre. Jeg tror at den eldste duken av kniplinger faktisk er etter min tipp-
oldemor. Etter at mamma døde er jeg matriarken­, nå er det jeg som skal forvalte arven. Men vil min datter stå og stryke hjemmelagede duker når jeg ikke finnes mer? Neppe. Vi hadde en diskusjon om sølvtøy som sa noe om det manglende interessen for tidligere generasjoners verdier og tradisjoner. I dag er sølvbestikk upraktisk, gammeldags med tidkrevende vedlikehold og gir ingen sosial status. For noen hundre år siden var det en luksus som fattige bønder bare kunne drømme om. Jeg har tatt vare på det hele fordi jeg ikke makter å være den som bryter kjeden. Av respekt for de døde. Av frykt for å ikke ha noe i skuffen som har levd før meg.

Formende prøvelser. 

Men mens jeg står her og stryker slår det meg at jeg har fått en mye større arv som vi ikke har snakket om før. Flink pike-syndromet som innebærer overdreven lydighet og lojalitet har gitt meg gode skussmål i arbeidslivet, men som har vært en hemsko i det private livet, det oppsto ikke av seg selv. I generasjon etter generasjon har kvinnene stått ovenfor prøvelser som har formet deres liv i så stor grad at deres barn, ufrivillig og noen ganger intetanende, har blitt en del av den samme historien. Dette er den ekte arven, som har ligget som et usynlig slør over hele livet. Den dannet rammene for livet selv. Utgangspunktet, holdningene­ og de relasjonene som skulle komme til å inngås.

Vår moderne verden er så sterkt rettet mot individualisme, frihet og enkeltmenneskers valg. Men vi skal ikke gå langt tilbake i tid før vi finner spor av det motsatte. Som morløs tenåring tar du ansvar for dine søsken, gården og går til skolen fordi du må. Ingen spurte hva du ville. Som farløs leter du etter kjærlighet der du kan finne det. Også blant menn som ikke vil deg vel. Som skamfull skilt velger man ikke på øverste hylle, men inngår kompromisser for å gjøre det beste ut av mangelen på muligheter. Når det er krig gjør du det du må gjøre. Overleve. Når en forsørger drikker seg fra alt man eier, så lærer man å klare seg selv. Vi er ikke enkeltindivid som har ramlet ned fra månen, vi er barn av våre stamfedre. Vi er vår slekt. I arv og miljø. Vi bærer deres liv og minner i oss; i kroppene våre, i språket, i tradisjonene, i verdiene. Vi blir til i vår arv.

Miste noen. 

Vi har alle en historie. En fortid. Vi kommer fra et sted. Det betyr ikke at den skal være skrevet i stein. Men det vil være fornuftig å respektere hva denne historien har gjort for og med oss, fra start til slutt. Og hva vi ønsker å gi videre­ til de neste generasjonene. For det er mye pynt i gammelt håndarbeid, men mest av alt er det gripende å vite at de hendene som nøstet sammen dukene også var damene som satt standarden da jeg ankom verden. Det var de kvinnene som berettet, serverte og ivaretok det de ønsket skulle leve videre. Og det var disse kvinnene som tiet om det som var utilgivelig, som klarte det utroligste da oddsen var imot dem, som overlevde kriger, hunger og sykdommer vi i dag ikke har lenger. De var heltene av sin tid.

Det er vel få som kjenner seg selv så dårlig som den som akkurat har mistet et nært familiemedlem. For hvem er jeg nå, uten deg? Våre forfedre og –mødre ga oss et avtrykk mens de var her, etter deres utgang blir det vår oppgave å velge hva vi vil arve og ta med oss videre. Det meste har formet oss til den grad at det ikke er mulig å fjerne lenger. Men ved å ta kartleggingsarbeidet kan vi unne oss luksusen med å sortere.

Arvingens privilegium. 

Jeg stryker alle dukene, og mens jeg holder på vet jeg at jeg bare kommer til å bruke én eller to av dem. Mens resten kommer til å fylle opp en allerede godt fylt skuff. Og hvem bruker forresten duk i 2018? Det skal være minimalistisk nå. Rent, hvitt og historieløst. Men jeg legger hardangersømsløperen på toppen av glasskapet og kjenner at rommet får litt mamma i seg. Og at det er fint. Og at jeg lover meg selv å være litt mindre flink pike i tiden som kommer. For det er arvingens privilegium å velge hva man ønsker å ta med seg og hvordan man selv vil leve. Nå blir det mitt ansvar å plante gode frø i de neste leddene. Med eller uten håndarbeid.

Trykket i Vårt Land 19. juli 2018 i spalten Tendens. 

Gå til innlegget

Medisin mot skam

Publisert 2 måneder siden - 553 visninger

Kampen er ikke over. Den har akkurat begynt.

Juni betyr Pride, og debattene går hvert år om det er nødvendig med en parade gjennom byen. 

I år har Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk irritert seg over at barnehager involverer seg i homofiles rettigheter. Han synes at Pride er en politisk markering som ikke hører hjemme i barnehagen. Han mener barn skal skånes for voksnes kamper, og at barnehagen skal være nøytral. 

Former et verdisyn. 

Jeg kunne ikke vært mer uenig. Hvorfor? Fordi alt vi gjør og formidler gjennom oppdragelse, pedagogiske fellesskap og relasjoner former et verdisyn. Politikk eller ei, holdninger til mennesker er allmennoppdragelse. Hvis barn skal holdes utenfor en utviklingskurve som inkluderer mangfold, også når det kommer til kjønnsidentitet og samlivskonstellasjoner, vil de bli dårlig rustet for livet. 

Homofili er ikke smittsomt, men det er fordommer. Det beste vi kan gi både barn og voksne er åpenhet og frihet rundt tema som fortsatt er så kompliserte at mange føler skam eller frykter for egen sikkerhet ved å stå frem. Mennesker som skjuler sin legning, og som er mer utsatt for diskriminering og hatkriminalitet. Kan det i det hele tatt være noen tvil om at fokus på disse temaene er livsviktig sosialmedisin for hele samfunnet?

Visse anfektelser. 

Enkelte kritiserer Pride for å være en feiring av umoral. Flere har uttalt at de mer enn gjerne hadde deltatt i paraden for å markere sin støtte til likeverdig kjærlighet, men at de ikke kan identifisere seg med vektleggingen av fri sex. Jeg er selv blant dem som har hatt betenkeligheter knyttet til dette. 

Men aksept er noe annet enn å sette betingelser for andres livsform. Jeg kan si at jeg synes kjærligheten skal være fri – og samtidig mene at seksualiteten rettmessig hører til i ekteskapet. Det ene utelukker ikke det andre. 

Pride er en dag og en anledning hvor vi feirer friheten til å være som vi er. Med hvilken rett skal andre definere hvordan legning, seksualitet, livsstil, kjønnsuttrykk og klesstil skal være akseptabelt eller ikke? Det er nettopp det som er poenget med feiringen, at de undertrykte setter seg selv fri. 

Kjærligheten er velvillig. 

Det være seg Bamseklubben, som danser fra lasteplanet og er stolte av å være kraftige, hårete menn som begjærer andre menn. Det være seg tynne, feminine transer som bærer karnevalsfjær for anledningen. Skinnkledde, som har en egen klubb for de som tenner på smerte og maktbruk. Muslimer som går med maske på for å ikke bli gjenkjent av familie og venner. Eller de tusener som ikke kler seg ut, men går i støttemarkering for å vise at alle menneskers kjærlighet er likeverdig. 

Slik blir skam til fest. Og samfunnet viser at det rommer oss alle. Dette kan vi være stolte av. Vi skal være stolte over at vi lever i et samfunn som kan tåle alle disse forskjellige måtene å være et helt menneske på. Det er ikke nødvendig å sette nøyaktig like mye pris på alle uttrykk og preferanser – eller i det hele tatt å forstå dem. Det kan ingen kreve. Men det som kan kreves, og som vi skylder å si høyt og tydelig, er at alle er likeverdige og velkomne uansett kjønnsidentitet eller legning.

Prentes inn tidlig. 

Det er en menneskerettighet å få være den du er. Det er en menneskerettighet å få elske hvem du vil. Og det må prentes inn tidlig i hver eneste pode. Hver eneste av oss må utfordres hver gang noen påstår det motsatte. For hat har ikke plass mellom oss, og homofobi er fremdeles en reell og virksom størrelse i verden. Kampen er ikke over før all diskriminering opphører. 

I fjor deltok jeg i kampanjen for en som ikke tør å gå selv, i år går jeg for å gi støtte til alle som går for første gang. Vi blir stadig flere. Bli gjerne med oss, Vebjørn!

Trykket i Vårt land 14. juni 2018 i spalten Tendens. 

Gå til innlegget

Sitt livs valg

Publisert 5 måneder siden - 271 visninger

Søknadsfristen til høyere utdanning nærmer seg. Mange ­fortvilte ungdommer slites mellom familiens drømmer og sin egen usikkerhet.

I DISSE DAGER går tusenvis av ungdom rundt med vondt i magen og lurer på hva de skal bli. Søknadsfristen til ­høyere utdanning nærmer seg. ­Forventningspresset om mestring og vel­lykkethet har knapt vært større noen gang. Det ikke lenger nok å kunne forsørge seg selv, du skal bli noe. Noe stort. Noe spesielt. Noe mor og far og besteforeldre kan fortelle om på jobben og diskutere med naboene.

Det handler om status og drømmer, om muligheter og andres meninger om deg. All denne sammenlikningen – på alle ­mulige tenkelige nivå – kan være ­utmattende. Karakterer, fravær, helse, personlighet, evner og ikke minst ­talenter. Hva «ligger for deg»?

Største valg. I hvilken bransje kan du gjøre det «best»? Det har mange en ­mening om. Og ikke alle lytter til den som skal ta et av sitt livs største valg som 
18- eller 19-åring. Det er nå de må svare for hvem de er og hva du vil bruke livet 
sitt på. Er du en tannlege? Er du en prest? Eller er du den advokaten familien ­trenger nå?

De eksistensielle krisene kan ­komme flere ganger i livet, vanligvis når vi har levd noen år og begynner å lure på hva som egentlig er meningen med alt sammen. Mange fortvilte ungdommer ­slites mellom familiens drømmer og sin egen usikkerhet. Særlig barn av inn­vandrere ledes mot «ALI-yrkene». Advokat, lege og ingeniør har høy status og anses som beviset på vellykkethet.

Finans er også populært, men, som mange har fått erfare, er det ikke bare utdannelse som fører frem i den bransjen. Avgjørende er også kontakter, nettverk og sosiale ferdigheter til å manøvrere seg opp og frem.

Progresjonskrav. Universitetene har strammet inn mulighetene for åpne ­studier, fag i ulike retninger og deltids­studier som sjeldnere fører frem til en ­avsluttende grad. Nå er det studie­program og progresjonskrav både fra ­rektor og ­statens lånekasse. Jeg har ­mange ­venner som har tilbrakt mangfoldige år på ­Blindern mens de prøvde å finne ut hvem de var og hva de ville. Samtidig ­studerte de flere mellomfag. Fag det ­aldri var bruk for i jobben de til slutt endte opp i, men som ikke desto mindre var med på å ­danne et menneske som var underveis. Den ­muligheten er det ikke lenger plass til lenger i vårt effektive og kostnads­bevisste samfunn.

Også yrkesfagene lider under dette ­regimet. Et vanlig stykke industriarbeid gir uforutsigbar fremtid og lav inn­tjening, skolene mangler søkere og bransjen ­fylles opp med gjestearbeidere fra Øst-
Europa.

Når sant skal sies er det ganske få av oss middelaldrende som visste hva vi ville bli da vi var ferdig med videregående skole. Ofte ble det bare som det ble fordi vi hadde funnet fag vi trivdes med, vi søkte på noe og kom inn på noe annet. Det er ganske mange som ble sitt andre eller tredje valg. Og det er ingenting galt med det.

Istedenfor å legge mer press på våre unge håpefulle syns jeg det er mer realt å fortelle om vår egen tvil og våre egne problemer med å ta store valg. Og at det 
er lov å bytte både studier og arbeidsretning.

På egne premisser. For hvem du er og hvordan samfunnet skal møte deg som menneske bør ikke defineres av studiepoeng eller statusyrker. Vi trenger ikke enda flere arbeidstakere som opplever at de valgte vei for å tilfredsstille andres forventninger. I stedet bør vi strebe etter et varmere samfunn hvor alle får delta på sine egne premisser, med de ­kvaliteter de har og de ferdigheter de ønsker å tilegne seg.

Når jobben blir en forlengelse av det du tror på og det du trives med, da er du ikke en slave eller en arbeidsmaur. Da er jobben en naturlig og god del av deg. Det samfunnet må vi være med på å skape alle sammen, så ungdommen slipper å lide under andres forventninger.

For det er helt greit ikke å vite hva du vil bli når du blir stor. Alle kan ikke være best, men bra nok er bra det også.

Gå til innlegget

Er du kristen nok?

Publisert 5 måneder siden - 780 visninger

I en tid hvor fornuften og overfloden har blitt åndens utfordrere trenger vi flere forkynnere med et ekstra stort hjerte som sier et ubetinget velkommen. For mange fingre har pekt utover, for få hender har strukket seg ut og holdt hånd når troen var svak.

Nylig fikk jeg spørsmål om en muslim kan dele ut nattverd. Det korte svaret er ja. Det litt lengre svaret er at selv Satan kan dele ut nattverd uten at Jesus Kristus nærvær påvirker sakramentet. Den norske kirkes bekjennelsesskrift Confessio Augustana anno 1530 slår fast at prestens tilstand ikke påvirker helligheten av Kristi legeme og blod.

Nattverdsritualet er en del av gudstjenesten som forrettes av en ordinert prest med sin trosbekjennelse på plass, og hvem som får æren av å dele ut Kristi blod er liturgens avgjørelse. Om det er en teologistudent, om det er en konfirmant som ikke tror noe særlig, om det er en skitten romkvinne som forsørger seg av tigging eller om det er menighetens frommeste og høytsyngende, faste medlem er altså likegyldig for den spirituelle validiteten. Hva det gjør med deg som mottaker er vel egentlig det interessante spørsmålet. For om du mener at de som forvalter Guds ord skal være perfekte og ha en tro som reflekterer din egen for å være bra nok, hvem forventer du da å møte knelende i alterringen? Kanskje har slike holdninger gjort at mange kristne fortsatt ikke våger å ta i mot Jesus i minnemåltidet?

 

Det er lov å spørre. Men det er også lov å sjekke inn med sin egen tro før man retter pekefingeren utover. Hva ønsker Gud for oss mennesker? Han ønsker at vi skal søke Ham og tro at Guds nåde er rik og raus. At den omfatter alle som tror på nåden som ble gitt oss uverdige som en gave. Og hva har Jesus sagt om nattverden? Han ba oss om å utføre den til minne om ham. Ikke noe sted har jeg lest eller hørt at nattverden skulle være for de perfekte. Tvert i mot. - Gjør dette til minne om meg, sa han. - Dette er min kropp som gis for dere. Kroppen, mennesket Jesus, som i løpet av sitt korte liv viste oss en gudommelig nestekjærlighet til etterfølgelse. Som forklarte oss igjen og igjen at Gud er nåde, og at han gjennom sitt virke her på jorden var brakt til oss for å vise dette i praksis. – Drikk alle av den. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som utøses for dere så syndene blir tilgitt. Offeret gjaldt oss alle sammen. Rettferdiggjørelsen var total. Vi skulle ikke lenger frykte. De hellige evangeliene bærer dette vitne til oss, gjennom historien, gjennom tradisjonene, gjennom fellesskapet og gjennom de hellige sakramentene.

  

Mange tror at muslimene fornekter Jesus. Det er helt feil. Koranen selv bringer bud om Jesus som unnfanget av den hellige ånd, hans virke og mirakler. Muslimene tror at Gud hentet Jesus sjel fra korset før kroppen døde, og at Jesus befinner seg hos Gud nå. At han venter der på å komme tilbake som Messias. Han som både jøder, kristne og muslimer venter på. Sjeler reiser ut av kroppen når den dør, og søker hjem til Gud. Forskjellen på våre sjeler og Kristus sjel er at han gjenoppsto og viste seg for sine disipler. Dette er vanskelig for de fleste muslimer å godta. Men jeg syns det er helt åpenbart at det som var Jesus nådegaver, profeti eller arbeid som sønn av Gud – var nettopp å bringe bud om den nye forsoningens pakt, helbrede, vekke opp fra de døde, vise kjærlighet og gudommelig omsorg i praksis. Han viste oss at verder alltid må gå foran regelrytteri. At troen på Guds nåde er veien til himmelen. Og at den himmelen fortsatt er noe vi trenger.

 

Vi svake og syndige mennesker har bare fått smake en liten dråpe av Guds allmektige storhet og barmhjertige omsorg for oss. Allikevel har noen av oss latt denne dråpen få smelte den indre frykten og ensomheten som oppstår når vi prøver å bruke oss selv som åndelige veiledere. For det kan aldri føre frem. Vi er ikke engler. Vi er skapt for å være mennesker i ett med Gud, men livet på jorden er ikke slik. Om vi ble sendt hit som en straff eller en prøvelse, det betyr lite for meg. Det som gir alt mening er at Gud ser oss, sender hjelp og veiledning, og har lovet oss nåden. Den tar jeg i mot med stor glede. Halleluja!

Jeg tar imot og deler ut nattverdsmåltidet fordi det er et sted hvor jeg ikke bare kommer nær Gud selv, men fysisk kjenner spor av Kristi eksistens. Det er en uselvisk handling å dele ut, å få være en ydmyk tjener som bringer til menigheten det de søker. Knelende, ventende, sårbare, like for hverandre og like for Gud. Barn, unge, voksne, gamle, friske, syke, handicappede, hvite, brune, norske, ikke-norske, troende, tvilende, kanskje mistet troen, kjente, fremmede, glade, triste, par, ensomme, døende – i ringen er vi ett. Fellesskapet bærer bud om vår søken etter Gud. Og Han svarer. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem, står det skrevet.

 

Er jeg kristen nok? var et spørsmål jeg vokste opp med. Jeg følte meg aldri bra nok som troende fordi jeg var jo en kronisk synder. Så mange ganger i mitt voksne liv har jeg valgt bort muligheter fordi tanker og følelser om at jeg ikke er verdig har hindret meg å ta den plassen som var tilgjengelig og hvor jeg var ønsket. Dette spørsmålet var det som gjorde at jeg mistet min kontakt med kirken. Og jeg er overbevist om at jeg ikke er den eneste som har følt meg ikke bra nok som troende. For mange fingre har peket utover, for få hender har strukket seg ut og holdt hånd når troen var svak.

 

I mange år hadde jeg lyst til å bli diakon. Min omsorg for syke og lidende har alltid vært der, og jeg opplever at i slike kriser er det like viktig å nære sjelen med åndelig omsorg. Mennesker trenger mer enn bandasje og tabletter. De trenger noen som tror og tviler med dem, noe som våger å møte mørket sammen, og noen som både ber og våger å bekjenne sin tro. I dag er slikt nesten antikvarisk, men for meg er det livsnødvendig næring. Men skammen over at min tro ikke var kristen nok gjorde at jeg aldri søkte diakonutdanning.

 

Da jeg befant meg i min egen eksistensielle livskrise med alvorlig sykdom og ensomhet var det Gud som svarte mine bønner. Han spurte meg ikke om hvilket hus jeg dyrket Ham i, eller om jeg var sterk nok i troen. Lyset og tilstedeværelsen som kom til meg i mitt aller mørkeste var ren kjærlighet. Den pakten vi inngikk, Ham og jeg, var at jeg skulle få leve og bevise at jeg hadde mer å gi til verden før tiden for mitt siste pust var inne. Og i det øyeblikket la jeg mitt liv i Hans hender. Den veien har innebært å søke åndelighet der jeg har funnet det. Levende tro og handlinger som bevitner om tro. Ikke nystrøkne skjorter og pene kaker, ikke status eller korrekte merkelapper. Gud har humor og tester meg. Det gjør at veien aldri er kjedelig. Den er ikke lett, men jeg elsker den. Jeg forguder den faktisk, fordi å søke Gud er så nærme jeg kan komme Gud i dette jordiske livet. Og det er forsmak på det livet som skal komme en dag.

 

Den dagen Kari Veiteberg ble biskop i Oslo åpnet det seg et nytt rom for meg. Den bustete gatepresten jeg kjente litt via Facebook var nå en av kirkens overhoder med sjefsansvar for oppfølging og veiledning. Døra hadde ikke vært høyere og porten videre siden jeg ble døpt. Dette var en fest for min tro. Den dagen jeg hørte hennes innsettelsespreken i Oslo domkirke visste jeg to ting: Kari bevitner Guds storhet som kirken og dets medlemmer i mange år har gjort trangt. Og at jeg er og alltid har vært god nok. Min tro feiler ingenting. Kirka er også litt min. Og jeg håper en dag at vi som tror kan komme nærmere hverandre, for i en tid hvor fornuften og overfloden har blitt åndens utfordrere trenger vi flere forkynnere med et ekstra stort hjerte som sier et ubetinget velkommen.

Gå til innlegget

Sinte minoriteter

Publisert 6 måneder siden - 732 visninger

Det er et sunnhetstegn når en ung minoritet brøler til oss. Det åpner dører og endrer liv.

Sumaya Jirde Ali skaper overskrifter denne uka som Norges kanskje mest forhatte samfunnsdebattant. Bekledd med voldsalarm ble hun nylig kåret til «Årets Bodøværing» for sitt mot. I februar kåret gratisavisen Natt&Dag henne til «årets stemme». Hun sier akkurat det hun mener og hun er ikke fornøyd med tingenes tilstand.


Tøyer grenser. Sumaya har bemerket seg som usensurert i sosiale medier og gjennom debatter, blant annet i denne avisen. Sin unge alder til tross har hun rukket å publisere utallige kronikker og én diktsamling. Den heter beskrivende nok Kvinner som hater menn.

Hun er ofte frekk og tøyer grensene for hva man kan kalle god folkeskikk. Hun skyter fra hofta, og det er ikke alltid hun treffer. Men Sumaya er ikke skuddredd, det skal hun ha.

Hun sier blant annet at hun nekter å være takknemlig for at hun bor i Norge. Noe vi som er født og oppvokst her er innprentet med at vi skal være. Det er veldig uluthersk, og umuslimsk også, for den saks skyld, ikke å være takknemlig for det gode man har i livet. Men jeg vet at hun peker på den urettferdige forventningen om å skulle være mer takknemlig enn den hvite majoriteten. Fordi hun ikke er innfødt. Den forventingen har hun sagt nei takk til.


Flytter grenser. Sumaya sprenger ikke bare glasstaket som minoritet og flyktning, men også som mørk, kvinne, ung og uutdannet. Som feminist, anti-rasist og skribent flytter hun grenser. På beundringsverdig vis nekter hun å passe inn i de rollene og forventingene som samfunnet har forberedt til henne.

Vi har sett dem før. Shabana Rehman som ung og rasende da hun løftet en mullah og stilte med det norske flagget som kroppsmaling i riksdekkende media. Hun brølte mot sosial kontroll og vold i det norsk-pakistanske minoritetsmiljøet. Hva var dette for en opprørsk og gal muslim? Norge har måttet lære å se at Shabana bare er Shabana, og ikke representerer andre enn seg selv.

Tilsvarende med Amal Aden. Også hun har blitt hyllet og hundset. Sosialt, religiøst, seksuelt og kulturelt er disse tre damene så kontroversielle at vi som samfunn ikke riktig har visst hvordan vi skal håndtere dem. Det har kostet mye, men det har også åpnet dører og endret liv.


Stakk nesa frem. Og de er ikke alene. Danske Yahya Hassan tok et kraftig oppgjør med familievold, islam og sosial kontroll i sin diktsamling. Louiza Louhibi tok for noen år siden et personlig og offentlig oppgjør med overgrep av både seksuell og religiøs art. I 2012 fikk hun Fritt Ords Honnørpris. Faten Mahdi Al-Hussaini har levd i konstant kaos siden hun stakk nesa frem i offentligheten.

Klagestormen rundt hennes person som hijabkledd i høstens program «Faten tar valget» var kanskje det mest massive vi har sett i nyere tid. Den som har hørt Faten snakke vet at hun også er sint. Det er som om det lyner av de mørke øyene når hun snakker om tvangsekteskap, vold og sosial kontroll.

Fenomenet sinte minoriteter oppstår når noe er skikkelig galt. Ingen er født sint. Fellesskap er viktig for mennesker, og dypt i oss ligger behovet for å finne seg selv.


Et sunnhetstegn. I et samfunn som nærer sunne relasjoner, frihet og trygghet, likhet og likeverd er det et sunnhetstegn når en ung minoritet brøler til oss. Kanskje kommer ikke kritikken alltid på en måte vi forstår. Den kan for høy, aggressiv eller fremmedgjørende. Men istedenfor å skyte budbringeren bør vi legge oss i selen og forsøke å forstå.

Da min tenåring ropte «fuck you» til meg, var det egentlig et spørsmål om jeg kunne tåle henne. Et spørsmål om kjærligheten min holdt på en regnværsdag.

Det burde også innvandrings- og integreringsministeren ha forstått.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anders Ekström kommenterte på
Bortrykkelsen
15 minutter siden / 1855 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 1 time siden / 233 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 1 time siden / 233 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 2 timer siden / 54 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 1217 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 2 timer siden / 707 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 3 timer siden / 1217 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 3 timer siden / 185 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 4 timer siden / 3366 visninger
Les flere