Maryam Trine Skogen

Alder:
  RSS

Om Maryam Trine

Blogger og student ved Det teologiske fakultet i Oslo. Spaltist i Vårt Land fra høsten 2016. Har tidligere blogget som @Valgerd.

Følgere

Jeg er ikke livets regissør

Publisert 26 dager siden

Vi må snakke om døden, sa 17-åringen med den største fortrolighet. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare.

For mange år siden da, jeg var nykonvertert muslim, fikk jeg god kontakt med en nabofamilie der jeg bodde. De er muslimer fra Irak, og ble hjertens glade over min begeistring for deres religion. Fra den dagen av fikk jeg et nytt hjem. Det var middagsinvitasjoner, bursdagsfeiringer, gaver og samtaler om stort og smått. Familiens eldste datter kom innom meg hver dag etter skolen og presenterte meg for nye tema. Det kunne være å lage tradisjonell arabisk mat fra bunnen av, muslimske tradisjoner og teologiske spørsmål. Det var en utrolig fin tid. En av våre samtaler skulle forandre noe i meg for alltid.

Ville ikke tenke på det

– I dag skal vi snakke om døden, sa hun uten å blunke. Jeg kjente hvordan frykten kom over meg, og min manglende lyst til denne samtalen bekjente seg i kroppslig ubehag.

– Ja, for vi må være forberedt. Alle sjeler skal smake døden og hver dag er vi én dag nærmere graven, sa den unge piken som fortsatt gikk på videregående skole. Inne i meg var det kaos. Nei, dette hadde jeg ikke lyst til å tenke på. Tvert imot hadde jeg hele livet unngått å snakke om egen død. Når noen døde var det trist og leit, men viktig å holde på en armlengdes avstand. Ikke la sorgen ta overhånd.

Kan skje når som helst

Det er naturlig å dø når man blir gammel, forhåpentligvis mett av dage og full av lykkelige minner. Sykdom og ulykker var tragiske og ikke noe man kunne gå rundt å tenke på. Døden bare skjedde, og inntil den tid ville jeg høre minst mulig om den. Som barn sa jeg til moren min at jeg var redd for å dø. Det trenger du ikke å tenke på, svarte hun. – For det er så lenge til.

Men det var ikke sant. I et livsperspektiv vet man aldri når vår siste dag kommer. Og det er absolutt ingen selvfølge å bli gammel selv om forventet levealder for kvinner i Norge er 84,3 år. Det skulle jeg komme til å kjenne på kroppen da jeg senere mistet både bestemor, mor og min datters oldemor på farssiden. Matriarkene lå nå i jorda. For hvert menneske som går over i evigheten endres relasjonen til gjenfortelling av minner. Det som var er ikke mer.

Naturlig samtale om døden

I god memento mori-stil ledet min nabo meg igjennom meningen med livet, hva som skjer med kroppen i dødsøyeblikket, hva som skjer med sjelen og hvordan man vasker, svøper og ber for et lik. Hva religionen forteller skal skje med sjelen etter døden, i ventetiden i graven, oppgjørets time og senere det evige liv hos Gud. Om nåden. Om håpet. Om kjærligheten.

Jeg vekslet mellom å lytte, gråte, kjenne på frykt og så på fred. Jeg var 35 år og hadde for første gang en helt naturlig samtale om å dø. Med en ungdom som var mye tryggere enn meg på temaet. Jeg skulle komme til å lære at folk som lever tett på krig, fattigdom og tradisjonelle kulturer har et mye mer avslappet forhold til livets utgang og til skjebnen som de tror ligger i Guds hender. Med tillit til at det som skjer er ment å skje. Hun fortalte om sin egen brors dødsfall i hjemlandet. Hvordan ulykken inntraff og familien ikke hadde forstått alvoret. Da de fikk legehjelp var det for sent. Hvordan familien hadde grått og sørget, men samtidig elsket den Gud de trodde hadde latt dette skje. Det var noe paradoksalt i at Gud kunne både skape og ødelegge, gi og ta. Men aldri hørte jeg en klage over den realiteten. Aldri påsto hun at Gud var ond av den grunn.

Jeg er ikke regissør

Jeg tenker ofte på denne min første alvorlige samtale om døden. Hvor viktig det var å gå frykten i møte og bli fortrolig med overgangen til evigheten. I tider med ekstra mye frykt for alvorlige sykdommer eller når andre dør, så klarer jeg å stole på at min avgang kommer når den skal og ikke før. At min oppgave er å være Guds tjener, ikke regissør. Min egen dødelighet farger derfor det livet jeg har igjen. Det evige livet er noe ganske annet enn det livet vi kjenner nå. Men livet her er ikke mindre verdifullt av den grunn. Det er nå jeg lukter furuskog, elsker og danser. Det er i dag jeg lever. Alt er midlertidig og det gjør det ekstra flott å få være her akkurat nå.

Gå til innlegget

Prestekallet kommer innenfra

Publisert 2 måneder siden

Skal troende oppdage sitt kall til tjeneste må kirken gjødsle kallstanken og ta bedre vare på de som gjenkjenner et kall.

Teologistudiet har nylig blitt kritisert for å være for akademisk og kritisk til sentrale trossannheter. Men det er ikke vitenskapelig kunnskap eller historisk-kritisk eksegese som hindrer rekruttering til presteyrket. Tvert imot er universitetet og høyskolenes oppgave å utdanne faglig sterke og trygge teologer. Sunn teologi må være relevant og snakke sant. Den norske kirkes primære oppgave er å forvalte og forkynne evangeliets sprengkraft i troen på Jesus Kristus.

Frikjøpt i nåde, elsket og tilgitt

Vi tror ikke mindre i dag enn før, men vi snakker annerledes om troen. Forstenet dogmatikk er ikke åndens virke, for vi er kallet til å aktivt elske vår neste. Derfor må kristne fortsette å skape gode relasjoner. Den viktigste rollen kirken har i dag er evnen til god religionsdialog. I et polarisert samfunn trenger vi ikke flere apologetiske kriger, men gjensidig respekt og anerkjennelse. Selv om ikke alle tror det samme er vårt kall å se og elske alle mennesker. Kjærlighet først, så håp og tro, sier vår professor i systematisk teologi. Jeg vil si meg enig.

Siden reformasjonen har de lutherske prestenes utdannelse vært forankret i
solide studier på universitetene. Moderne vitenskap har vært en kilde til vekst for teologien, ikke det motsatte.

Gamle og nye ord

Det er ikke snakk om å motarbeide tradisjonen, men å
aktualisere teologien for at den kan pulsere i folket som nettopp et levende ord. Vi kan ikke møte nye utfordringer med gamle ord dersom ordene ikke lenger er forståelige. Ja, kanskje de gamle ordene til og med fremstår som skadelige i vår tids samtale om troen og Guds væren. Vi søker derfor kjernen i Guds ord og evangeliets evigvarende kjærlighetsbudskap. Guds ord tåler både kritisk eksegese og dagsaktuell teologi. Guds frelsesplan er ikke tatt av pensum.

Da jeg begynte på universitetet hadde jeg ingen tanker om å skulle bli prest. Jeg kom for å tilegne meg teologisk tolkningsmakt i min langvarige kamp mot islamsk fundamentalisme og dens psykososiale skadevirkninger.

I møtet med fagene kom jeg i kontakt med den kristne troen. Den ville meg noe. Men det var først i møtet med menigheten at et prestekall åpenbarte seg. Lysten til å tjene kirken og menigheten vokste seg større jo mer tid jeg tilbragte i de troendes fellesskap. Dette milde ønsket som spiret, men stadig ble blåst overende i møte med tvilen – hvor skulle det finne styrke til vekst?

Forelskelse og tvil

Studentene trenger at kirken har et tettere og mer regelmessig samarbeid med utdanningsinstitusjonene fordi presteyrket er et håndverk. 14 ukers praksis fordelt på 6 års studier er ikke nok for å vokse seg inn i rollen. Vi trenger vårt eget presteseminar hvor man får nære
relasjoner til andre prester og kan gå med en fadder gjennom faser av forelskelse til og tvil rundt presteyrket. Det vil komme troskriser, trolig flere, for denne utdannelsen er omtalt som en ørkenvandring. Men i ørkenen kan man også finne en fornyet og forsterket gudsrelasjon. Skal troende oppdage sitt kall til tjeneste må kirken gjødsle kallstanken og ta bedre vare på de som gjenkjenner et kall.

Problemet med rekruttering til presteyrket handler også om at for mange teologer velger et annet yrke enn prest. Kirken som arbeidsgiver, som menighet, eksistensiell meningsbærer og motivator: har vi et fellesskap som gir nok vekst og næring til troen? Med stor arbeidsmengde og høye forventninger. En hverdag med menneske­møter i emosjonelt krevende
situasjoner med mye nød og lidelse. Begrensede ressurser og et forvaltningsbyråkrati. En tro og et ideale som må kompromisse i møte med manglende tid og energi.

Menneskene som trengs

Nettopp derfor trenger vi et fellesskap som forvalter håpet og gir en konstant påminnelse om hva vi egentlig driver med. Det er ikke å få en tom innboks eller å øke omsetningen. Det må dyrkes en stolthet og kjærlighet til kirken som viser vei for nye prester. Det må komme tydeligere frem at det står noe stort på spill: At syndige og rettferdiggjorte, helt vanlige mennesker trengs i kirken. At det er en gave og glede å formidle nåde.

Gå til innlegget

Kristne nordmenn har et image-problem

Publisert 4 måneder siden

De siste ukenes storm i media omkring temaet homoterapi har ikke sjokkert meg. Tvert imot har den bekreftet mine fordommer om kristenfundamentalister.

Da jeg vokste opp var det å være kristen noe man enten snakket veldig høyt om eller holdt det for seg selv. Jeg var i sistnevnte kategori. Årsaken var enkel, jeg ville ikke fremstå som en idiot.


Kristenfundamentalister

Problemet var det evinnelige maset om moral. Synd var overalt. Og som om det ikke var nok at Gud Fader var en overvåker verre enn KGB, så var folkesnakket din verste fiende. Der fantes ingen nåde. Hvorfor andre gjør som de gjør vet jeg faktisk veldig lite om. Det jeg vet en god del om, særlig i voksen alder, er at fordømmelse er inhumant. Og takket være teologistudier og sunne prester har jeg også forstått at fordømmelse av mennesker ikke er spesielt kristent. Faktisk strider det imot Jesu Kristi liv og lære.

De siste ukenes storm i media omkring temaet homoterapi har ikke sjokkert meg. Tvert imot har den bekreftet mine fordommer om kristenfundamentalister. Med korset hengende rundt halsen har de vitnet om det de tror på uten å lytte med hjertet til de utstøtte og marginaliserte. Det minner meg om liknelsen der Jesus ber den anklageren som ikke har syndet om å kaste den første steinen. I hans nærhet vendte de alle om.


Religiøse diskrimineres

Edvard Nergård Larsen fant i sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo at religiøse diskrimineres i arbeidslivet. Dette gjaldt både kristne og muslimer, med en overvekt av muslimer som rammes dobbelt for tro og navn. Doktorand Nergård Larsen sier at det er nesten like ille å være aktiv i en kristen organisasjon som å ha et pakistansk-klingende navn. Og at det er Norge som utmerker seg som mest diskriminerende i en studie hvor fire andre europeiske land er sammenliknet. Hvorfor det er slik har ikke studien kartlagt, men vi bør stille oss spørsmålet. Snakker vi om fordommer uten hold i virkeligheten eller finnes det empiri som tilsier at religiøse er mindre omgjengelige arbeidstakere? Hører vi et ekko av vår pietistiske arv langt opp i moderne tid?


Viktige reformer

Når man slår opp ordet fundamentalisme står det: «Religion som stiller seg avvisende til liberal teologi, retning som kjemper for grunnleggende dogmer og overført betydning: dogmatisk, uforsonlig holdning.»

Det som er galt med fundamentalisme er ikke viljen til å ville ofre og adlyde, men den manglende ydmykheten for at tolkningen av Guds vilje kan være feil. Jeg er dessverre godt kjent med fundamentalisme. Mine år som muslim gjorde at jeg måtte sette meg inn i argumentene for konservativ tolkning av hellige skrifter. Spesielt når de tolkningene viste seg å ha en politisk agenda. Å tilbe en allmektig Gud innebærer å overgi seg til makten og adlyde fordi Han vet best. Men tolkningene av Guds ord er blitt kanoniserte gjennom en tradisjon som har helliggjort menneskelig forståelse. Når man helliggjør tradisjon konserveres forståelsen av Gud og mennesket til en tid vi ikke lenger kjenner oss igjen i. Sannheten er at reformer åpner for overganger hvor det hellige innholdet videreføres, men fordums forvaltning blir forlatt. Uten slike reformerer hadde vi ikke hatt en folkekirke som i dag sier nei til systematisk diskriminering av kvinner og LHBT.


Guruer og kvakksalvere

Andre går motsatt vei. Med en overdrevet tillit til individets påvirkning på universet søker de å bli spirituelt hele. En ansvarliggjøring av egen skjebne og for mange en tyngende bør å bære når sykdom eller overgrep rammer. Det er mye ansvar å legge på et lite menneske. Dessverre har jeg møtt flere som bruker all sin tid og penger på å følge guruer og kvakksalvere som påstår å vise veien ut av det jordiske livets smerte. Usunn fundamentalisme under dekke av frihet. Ukritisk tenkning og blind adlydelse er potensielt livsfarlig uansett konfesjon.


Middelalder-misjon

Vi har alle møtt kristne som ønsker å omvende deg. Frelse deg. Fortelle deg hvor syndig du er og at du er fortapt uten å ha tatt imot Jesus. Det misjonerende språket fra middelalderen hører ikke hjemme i vår tid. I det hele tatt å prøve å omvende andre er sett på som et angrep mot deres autonomi og integritet. Å dele evangeliet må være å leve på en måte som forkynner den treenige Guds kjærlighet og nåde. Å invitere til et sannferdig fellesskap av de synderne vi alle er. Gi oss mer ydmykhet og undring.

Gå til innlegget

Hvordan møter vi det vi ikke liker?

Publisert 6 måneder siden

Da min datter kom hjem med en slange tatovert på overarmen forsvant min evne til dialog.

Grensene for når vi blir ufri er ikke entydige. God vilje hos foreldrene kan bli oppfattet som overstyring. I dag diskuterer nybakte foreldre om dåpen kan ses som en gave eller er en forventning til barnet om trostilhørighet. Det syns jeg er leit. For det å ønske det beste for barna sine er en grunnleggende kjærlighetshandling. Også om det senere skulle vise seg at de ønsker noe annet for seg selv.


Kjærlighet og gode råd 

Som andre unge voksne er min datter opptatt av å vise verden at hennes frihet ikke lenger er til forhandling. Det jeg en gang anså som mitt er ikke lenger det. Mitt barn var mitt ansvar, og jeg ønsket å utruste henne for verden med god moral og en sterk tro. Universet som vi foreldre skaper for våre barn krakelerer den dagen de er uenige og ønsker å bygge sitt eget.

Gradvis gjennom forhandlinger og nektelser har det vokst et ansvarlig menneske frem. Slik liker jeg å se det. Men kanskje er det feil. Barn blir som oftest fornuftige voksne til tross for alle snublesteinene som blir lagt foran dem. Vi som følger på veien kan bare gi kjærlighet og gode råd. Om de velger å følge dem er usikkert. Det er både vakkert og tidvis litt skummelt for en forelder som fortsatt ønsker barnets beste. Hva nå det enn måtte være.


Naturlig maktkamp

Det var min jobb både å veilede og sakte slippe opp kontrollen. Men det er her det blir utfordrende. For dette er ikke et metrisk system, men overlappende kurver av «jeg vil ditt beste» som ofte er på kollisjonskurs med «la meg gjøre som jeg vil». Noen ganger er de to uforenelige, og da blir en eller begge såret. Kanskje oppstår det en krangel som ender i opplevelsen av å være mislykket.

Det som utspiller seg er en naturlig maktkamp. Noen ganger fordi det gjør så vondt å gi slipp i sitt eget. Frihet kommer sjelden uten kamp. Men den friheten jeg kjenner i troen er også stadig til forhandling. For friheten til å ta egne valg kan også føre meg bort fra Gud og det gode. Selv med intensjon om å elske og beskytte.


En vinterjakke som innsats

Da min datter var i konfirmasjonsalder kom diskusjonen om tro og livssyn. Skulle hun gå for det tradisjonelle eller velge en annen variant? Like mye som jeg ønsket at hun skulle finne sin egen vei, sto også min tro og holdninger i veien for et fullstendig fritt valg. Humanistisk markering var utelukket. To religiøse foreldre kunne ikke akseptere å ta Gud ut av konfirmasjonen. Hadde dette vært noe hun ønsket hadde hun garantert laget rabalder rundt avgjørelsen. Kanskje hadde vi måttet gi oss. Jeg minnes en vinterjakke til en totalt uakseptabel pris som ble forhandlet frem over flere middagsbord med det vi syns var dårlige argumenter og altfor mange tårer. Men humanist var ikke noe hun gikk i krigen for.


Stryk til eksamen i toleranse

Hvordan møter jeg det jeg ikke liker i andre mennesker? Spesielt når sakene betyr mye for meg. Holdninger og handlinger kan forene og skille oss. Og i de nære relasjonene blir dette enda tydeligere. Hvem er jeg er i møtet med deg? Er vår relasjon en bekreftelse eller avvisning på det som former min og din sannhet? For våre sannheter er aldri helt like. Tåler du min misnøye eller lar du deg føye for lett? Kanskje du er for dominerende og uvillig til å se andre sannheter som likeverdige?

Jeg bare spør. Jeg spør fordi jeg nettopp strøyk til eksamen i toleranse. Og det er ikke et godt skussmål for en fremtidig predikant. Jeg ønsker å dele det gode budskapet med en verden som fritt skal få lov til å akseptere eller avvise.


En slange til besvær

Slangetatoveringen ble en ny prøvelse på skillet mellom meg og deg. Jeg syns ikke om den og det gjorde meg svært opprørt at den plutselig bare var der. Jeg uttrykte min misnøye med avgjørelsen, og skaden var skjedd. Hun ble rasende og satt skapet på plass. Det er hennes kropp og jeg bestemmer ikke. Det er forstått.

Allikevel hadde jeg en preferanse, en bias for hva som hadde vært det beste for henne. Og den ideen satt og sitter kanskje fortsatt veldig hardt i. Som mor er båndet ubrytelig knyttet, jeg vil ikke at noe skal komme i veien for hennes glede og suksess gjennom hele livet. Slangen vil minne meg på at den frie vilje alltid må komme før tro og handling.

Gå til innlegget

Vi må tørre å bry oss

Publisert 7 måneder siden

Helse- og omsorgsdepartementet arbeider med en ny handlingsplan for selvmordsforebygging. Men ansvaret er også ditt og mitt.

10. september ble Verdensdagen for selvmordsforebygging markert. Årlig tar omkring 600 mennesker livet sitt i Norge, og flere tusen forsøker. På verdensbasis melder Verdens helseorganisasjon om 800.000 selvdrap i 2018.


Peker oppover

79 prosent av ofrene kommer fra lav- og middelklasse. De dør hovedsakelig av forgiftning, henging og skyting. Selvmord er nå den nest mest vanlige dødsårsaken for mennesker mellom 15-29 år. I all hovedsak er det unge menn som tar sitt eget liv, men andelen unge og eldre kvinner øker også. Danmark og Sverige har nedadgående statistikker, men Norges øker.

Våre unge menn er i alvorlig fare. Ingen vet med sikkerhet hva stigningen skyldes, men forskning har kartlagt flere faktorer. Mental helse, akutte kriser, rus- og alkoholmisbruk, isolasjon, mobbing og andre sårbarhetsfaktorer som flyktninger, urfolk, LHBT og fanger opplever. Men i tillegg til depresjon og andre psykiske problemer er meningskrise et selvstendig, eksistensielt fenomen. Jeg har i flere år jobbet som frivillig i en selvmordsforebyggende telefontjeneste og snakket og skrevet med mange som ønsker å ta livet sitt. Jeg har også møtt suicidale innsatte i fengsel, og hatt venner som har et uttalt ønske om å avslutte livet.


Rundt et lukket bord

Det er mange grunner til at mennesker ikke makter mer av livet sitt, og den som selv har vært i suicidal modus vet at der og da virker disse tankene, og kanskje planene, logiske. Samtalen som kretser om dette ønsket foregår rundt et lukket bord inne i eget hode, og den ene dårlige rådgiveren støtter den andre. Prosessen kan pågå over lang tid, mens andre handler raskt – på et impulsivt innfall.

Dessverre er selvmordstanker tabubelagt og noe de fleste ikke ønsker å avsløre for andre. Det handler om tanker og følelser om egen udugelighet, skambelagt mindreverd, bitterhet og frykt. Altfor mange som har selvmordstanker og -planer har aldri snakket med andre om det.


Negativt tankespinn

I vårt mest sårbare søker vi å skjule og skamme oss. Rusmidler og alkohol forsterker følelsene og senker impulskontrollen. Isolasjon forsterker negativt tankespinn. Ensomhet er skadelig. Ingen er født til å leve og bære livet sitt alene. Helse- og omsorgsdepartementet arbeider nå med en ny nasjonal handlingsplan for selvmordsforebygging. Barn og ungdom må få vokse opp i trygge omgivelser, og samfunnet må skape møteplasser der alle er inkludert. Helsestasjonene og skolehelsetjenesten trenger flere psykologer.

De unge mennene som tar livet sitt, hva tenkte de på? Av alle suicidale mennesker jeg har samtalet med har ett hovedtema gått igjen: Opplevelsen av at deres problemer er umulige å leve med, og at det ikke er noe håp om endring. Det er som om de har gått igjennom all lidelsen bit for bit, og regnet ut at det må ta slutt: «Jeg er en belastning»; «Dette er ikke noe liv»; «Jeg er mislykket»; «Ingen bryr seg».


Leva med deg

Mang en natt har jeg prøvd å formidle et håp om at det alltid finnes et valg, uansett. Selv om håpet ikke er synlig eller følbart, kan det plantes gjennom andres håp og tro på den som ikke makter å tro selv. Noen lover at de ikke skal ta livet sitt akkurat den natten, og gjør en avtale om å ringes igjen neste dag. Dette kan være nok. Når noen står i en akutt krise, kan livreddende arbeid handle om å plante håp om at det er mulig å leve i én time til. Og at de ikke er alene. Som Bjørn Eidsvåg synger: «Eg vil gå med deg, eg vil grina med deg, og eg vil leva med deg.»

Altfor få mennesker tror at det er sant. At noen vil akkurat det. At du vil.

Selvmordsforebygging er noe vi alle må ta del i. Vi må tørre å snakke om det vanskelige, invitere andre til å lette på tabuene, og tørre å spørre om den andre tenker på å ta livet sitt.

Det handler om å tørre å bry oss.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere