Arnstein Vada

Alder:
  RSS

Om Arnstein

Er cand.mag(sosionom, statsvitenskap). Har skrevet dikt og artikler i mange år. Tidl. Utekontaktleder, sosialsjef og arbeidet i rusomsorg, freelancer i NRK-Trøndelag, og er nå miljøterapeut i Gildeskål kommune, med ansvar for psykisk utviklingshemmede.
Er ikkereligiøs av natur, men er interissert i livssyn, filosofii, teologi og etikk. Var ateist i gymnastiden, men bekjenner meg nå som kristen.
Er ikke det mange forbinder med "en typisk kristen." Er til tider en "bad boy," som liker raske biler, motorsykler og ekstremsport. Sier som Peter Fonda i filmen "Easy rider: "What the hell is wrong with freedom man, that what it`s all about." Leser Klassekampen og Vårt Land, og mener det er Norges 2 beste aviser. Har også skrevet mye i Gateavisa, Er venstreradikal og anarkist, og mener Jesus var en opprører som var sann Gud og sant menneske, verdens Frelser. Han er min eneste sanne venn, han holder meg i handa som var jeg et lite, skjelvende barn på vei gjennom en skog full av ulver en mørk desembernatt.

Følgere

Oljepenger og infrastruktur

Publisert over 8 år siden

Er det bedre å investere i en handlegate i London enn å investere i norske industriprosesser? Til tross for at 10000 industriarbeidsplasser har forsvunnet i 2011, er det forbausende få som bekymrer seg for industriens fremtid.

Rec, Elkem Solar og Metallkraft er teknologibedrifter innen solindustri og  rammet av konkurransen fra Kina.

Med Finanskrisen er det blitt debatt om forvaltningen av Norges oljeformue, Statens Pensjonsfond utland(SPU). Det har vært tverrpolitisk enighet i Stortinget om at dette fondet ikke skal røres utover handlingsregelen på 4 prosent. Denne regelen betyr at regjeringen har kunnet disponere inntil 4 prosent av fondets realavkastning i Statsbudsjettet.

Denne "fredningen" av SPU er vedtatt fordi disse over 3100 milliardene skal være landets sparekonto med tanke på fremtidige generasjoner. Nå har finanskrisen ført til at SPU har tapt nærmere 300 milliarder på sine investeringer i 2011, og det er  grunn til å tro at dette  tapet heller vil øke enn minke i 2012. Dermed er det god grunn til å spørre om dette er den mest fornuftige bruk av oljepengene.

Oljefondet investerer i tyske statsobligasjoner til 1,8 prosent rente. Disse pengene bruker Tyskland blant annet til veibygging. Tilsvarende beregner bompengelskapene i Norge ca 6,5 prosent rente på finansiering av sine prosjekter.  Norske oljepenger går altså til infrastruktur i Tyskland, mens vår egen infrastruktur, især på jernbane og veisektoren utenfor sentrale strøk på Østlande og deler av Vestlandet er mer enn mangelfull.

Finansdepartenentet har unaturlig stor makt, og toneangivende norske økonomer har dessverre fått gjennomslag for at investeringene skal gjøres reint finansielt fordi de tror dette skal gi høyest avkastning.

Investeringer i infrastruktur sakper produktivitetsøkninger som på sikt gir lavere kostnader og priser. Dette har Kina og Tyskland forstått og investerer derfor stort i infrastruktur og høyhastighetstog.

Oljefondets realavkastning siden 1998 har vært så lav som 2,19 prosent. Vi kan bruke minst 20 milliarder ekstra på vei og  jernbane i året. Dessuten er det ikke inflasjonsdrivende dersom vi bruker ledig arbeidskraft fra Europa, slik vi har gjort siden EU-utvidelsen i 2004.

Med den voksende finanskrisen kan det vise seg lønnomt samfunnsøkonomisk å investere mer i offentlig infrastruktur enn å spekulere i utenlandske verdipapirer.

Gå til innlegget

Elias Blix og Gildeskål

Publisert over 8 år siden

Det er sundag føremiddag. Eg sit ved ei byste av den kjende salmediktaren Elias Blix ute på Våg på Sandhornøya i Gildeskål. Fuglane syng sine sorglause lovsongskor til vårens pris, og sola, den velsigna sola, vermer et vinterfrosent sinn.

Det suser så stille i trea, ei høgtideleg stemning kviler over staden. Over meg kneiser eit  spisst og høgt fjell, det fjellet Blix fortel om i songen "Barndomsminne frå Nordland." Fjellet ligg der og strekkjer seg opp mot himmelen som ein mektig katedral over den vakre bygda Våg.

Og eg fell i tankra om det å ha røter, dette å høyre til ein stad, det er viktig for oss det. I dag stend det altså ei byste på denne staden. Men ein gong kom den unge teologen Blix og ville preike i heimbygda. Dette vart han nekta av ein halsstarig embetsmannsprest.

Bondesonen skulle ikkje få sleppe til så sambygdingane skulle  få høyre han tolke Bibelen. Han var ikkje av fin nok byrd. Jantelova hadde enno ein gong funne seg eit offer, slik det har for vane i eit land der misunning  er  sterkare enn seksualdrifta some stader.  Men om Blix forlet heimbygda for all tid(han kom aldri attende), gløymde han aldri heimbygda si. Under bysta hans er det inngravert: " I min heim var eg sæl Avdi Gud var attved. Og eg kjenner så vel kor det anda Guds fred. Når til kyrkje me for, Når me heime heldt kor. Og med moder eg bad. Å , eg minnest, Å, eg minnest så vel denne stad."

Elias Blix vart fødd på Våg her i Gildeskål 24 februar 1836. Han var bondeson, men gjorde seg tidleg bemerka som litt av ein lesehest og ein flittig maur. Han gjorde seg tidleg bemerka på seminaret i Tromsø, og var ei tid lærar før han vart student og var ei tid lærar før han studerte teologi. Men prest var han alldri. Vi veit vel ikkje heilt sikkert om hendinga i heimbygda, men seinare vart han stipendiat og tok filosofisk doktorgrad. Han vart professor i hebraisk og kyrkjeminister i i regjeringa Sverdrup. Men dei fleste tenkjer nok mest på salmar når vi høyrer Blixnamnet. I Landstads salmebok er det over 100 salmar av Blix, og i Norsk Salmebok er det eit liknande antal. Elias Blix var overlag flink, og han fanst tidleg i hovudstraumen av nynorske føregongsmenn. Nordpå er Blix heilt på sida av Petter Dass, dei største salmediktarane vi har hatt her nord. Og det er ikkje så merkeleg når vi vi les salmane hans.

" Ein båt i stormen duva,

 men Jesus var ombord.

 Hans læresveinar gruva

 Då båra braut på fjord.

 Men sjå, då Jesus vakna

 og truga Storm Storm Hav

 Då vind og våger spakna

 og veret stilna av."

 

Dette er kvardagen for nordlandsfiskarane. Vår Herre eir eit like  naturleg fylgje som radar. Blix var i yngre dagar med og rodde Lofotfisket. Han hadde erfaring slik.

Songen " Barndomsminne frå  Nordland" vart  til i 1896 då " Nordlendingenes foreining" kom opp til Elias Blix på Briskeby for å feire 60-årsdagen hans. Då drog  salmediktaren fram eit heilt ferskt manuskript og las de opp den aller fyrste gongen:

  "Å. eg veit meg  eit land

   langt der oppe mot nord

   med ei lysande strand

   millom høgfjell og fjord.

   der eg gjerne er gjest,

   der mitt hjarta er fest

   med dei finaste,

   finaste, finaste band

   Å,  eg minnest

   Å, eg minnest,

   Å, eg minnest

   so vel dette land."

 

Det var ikkje eitt tørt auge etter at han hadde lese det opp. Og tankane gjekk nordover til fjella og strendene der nord. Og vi merker det så godt i fleire av salmane til Blix:

 

   Syng i stille morgonstunder,

   Syng Gud fader lov og ros,

   Sjå han gjerer nytt det under

   Kallar fram or myrkret  ljos.

   Sjå hans Sol all skapning gylla,

    Alt med liv og lovsong fylla,

    Sjå hans kjærleiks smil i sky

    Sjå kvar dag hans nåde ny."

 

 Ofte er det slik at "noko er borte når du er nær, og nærast er  du er borte" også i vår kjensle for heimplassen vår. Vi treng nok å lengast til, noko å minnast. Eg våger den  påstand at den ikkje er realistisk som ikkje samstundes er romantikar. Vi treng draumen, lengslene og ettertankane i ei tid der vi dansar berre  villare rundt "den kapitalistiske gullkalven." Vi treng arven frå fordums tid, slik millom anna Blix har gjeve oss.

Det var nok nordover til heimbygda Blix lengta då han skreiv:

 

    "Og eg lengtar så tidt dette landet å sjå

     og det dreg meg så blidt

     når eg langt er i frå

     Med den vaknande vår

     Vert min saknad så sår

     so mest gråta,

     mest gråta eg kan

     Å, eg minnest, å eg minnest

     Å eg minnest

     so vel dette land."

  

  I dag syng nordlendingane denne songen på Bodø/Glimts fotballkampar på Aspmyra stadion i Bodø før kampen. Og eg sit no her på Våg ein vårdag og filosoferer. Og eg veit at "slekter skal  følgje slekters gong." Blix seier det slik:

 

     "Du vår med ljose dagar

      med lengting liv og song,

      du spår at Gud  oss

      lagar ein betre vår ein gong."

 

Kvar 17 mai, når barnetoget er slutt framfor Slottet i Oslo, snur Gardemusikken seg mot Kongefamilien. Det vert heilt stille før dei stemmer i med " Gud signe vårt dyre fedreland(originalen er i Gildeskål gamle kyrkje)" Det renn nok mang ei tåre nedetter nordlendingars kinn  denne stunda, der tankane flyg nordover.

Eg reiser meg frå benken attmed bysta hans Blix, eg skal bile heimatt til Inndyr. Til vi når den den siste vår, er mitt høgste ynskje at vi skulle bli litt meir glade i kvarandre, gjere livet lettare for kvarandre. For Jantelova kan vi gjere noko med om vi vil.

Gå til innlegget

I samband med flomkatastrofen i New Orleans, så Milton Friedman, den store guruen til uhemmet kapitalisme, muligheten til å utnytte katastrofen til omfattende privatisering av offentlige skoler.

"De fleste skolene i New Orleans ligger i ruiner, og det gjør også hjemmene til elevene som gikk på dem. Barna er spredt over hele  landet. Dette er en tragedie. Det er også en anledning til en radikal reform av undervisningssystemet, uttalte  Milton Friedman.

Den da 93 år gamle Friedmans ide var at i stedet for å bruke en del milliarder dollar som varbevilget til gjenoppbygging og forbedring av det eksisterende offentlige skolesystemet i New Orleans, burde regjeringen forsyne  familiene med verdikuponger som de kunne bruke i private institusjoner, hvorav de aller fleste drives med fortjeneste, som skulle subsidieres av staten. " Det var av avgjørende betydning at denne fundamentale forandringen av skolesystemet ikke måtte bli en nødløsning, men snarere en "reform" i følge Friedman.

Et nettverk av tankesmier på høyresiden i amerikansk politikk grep begjærlig fatt i Friedmans forslag og hjemsøkte New Orleans etter stormen. George W. Bush og hans administrasjon støttet disse "reformplanene" med flere titalls millioner for å omgjøre byens skoler til "charter schools," det vil si offentlige skoler som drives i regi av private foretak som i høyeste grad bidro til å polarisere USA, og da aller mest i New Orleans, der mange afroamerikanske foreldre betraktet disse skolene som et system som reverserte borgerrettighetsbevegelsen, som garanterte at alle barn skulle ha like muligheter til utdannelse. Milton Friedman mente derimot at hele ideen om et statlig skolesystem "stinket av sosialisme." Fra hans side var statens eneste funksjon " å beskytte  vår frihet mot fiender utenfor og mot våre medborgere, å opprettholde lov og rett, å håndheve private avtaler, å fremme konkurransedyktig marked." Han ville med andre ord sørge for politi og soldater, mens alt annet, inkludert gratis utdannelse, var en urettferdig innblanding i de frie markedskrefter.

I skarp kontrast til den uendelige tregheten som preget reparasjonen av dikene og det elektriske ledningsnettet i New Orleans, skjedde forvandlingen av skolesystemet i New Orleans med rekordfart. I løpet av 18 måneder, mens byens mest fattige beboere var i eksil, var skolsystemet i byen skiftet ut med "charter schools." Før orkanens herjinger hadde skolstyret administrert 123 offentlige skoler, nå var det kun 4 igjen. New Orleans` lærere var representert i en sterk fagforening, men nå var fagforeningens overenskomst makulert og alle dens 4700 medlmmer hadde fått sparken. Noen få av de yngste lærerne fikk nye jobber til redusert lønn hos de private, mens de resterende ikke fikk noen ting.

I følge "New York Times" var New Orleans nå "landets fremste labaratorium for omfattende bruk av "charter schools," mens American Enterprise Institute, en tankesmie på høyresiden, uttrykte begeistring over at orkanen "Katrina" opnådde på en dag det skolereformatorene i Lousiana ikke greide etter å ha holdt på i årevis."

Denne organiserte utnytelsen av den offentlige sfæren som kom i katastrofens kjølvann, kombinert med behandlingen av katastrofer som "spennende markedsmuligheter," er en "katastrofekapitalisme." og Milton Friedman var "dens far."

Miltons "New-Orleansmanifest" viste seg å bli hans aller siste offentlige politiske utsagn. Han døde mindre enn 1 år senere, den 16.november 2006, 94 år gammel. Privatisering av skolesystemet i en middelstor amerikansk by virker kan  hende beskjedent for en mann som er blitt opphøyet av flere amerikanske presidenter, britiske statsministre, russiske oligarker, polske finansministre, diktatorer i den tredje verden, sekretærer i det kinesiske kommunistpartiet, direktører i Det Interrnasjonale valutafondet og de siste tre sjefene for den amerikanske sentralbanken. Likevel var Friedmans beslutning om å utnytte krisen i New Orleans til å fremsette en  fundamentalistisk versjon av kapitalismen et underlig farvel fra en professor, som i sine velmaktsdager beskrev seg selv som en "gammeldags forkynner som holder søndagspreken."

I et av sine tallrike essayer uttrykte Friedman kjernen i kapitalismfundamentalistenes  taktikk, det vi kan kalle "sjokkdoktrinen," det som danner grunnlaget for det vi kan kalle katastrofekapitalismen. Han konstaterer simpelthen at "bare en krise-enten den er virkelig eller bare oppfattes slik-kan skape virkelig forandring. Når denne krisen  inntreffer, er de tiltak som treffes, avhengige av de tanker som foreligger. Dette mener jeg er vår grunnleggende funksjon: Å utvikle alternativer til den eksisterende politikken, holde dem levende og disponible til det politisk umulige blir politisk uunngåelig."

Noen mennesker forbereder seg til til store ulykker ved å bygge opp beredskapslagre og hermetikk og vann, mens Fridmans tilhengere forhåndlagrer friemarkedsideer. Så snart kriser hadde inntruffet, mente Fredman at det var av avgjørende betydning å handle kjapt og effektivt og innføre raske og ugjenkallelige forandringer før det kriserammede samfunn slår tilbake til "status.quo-tyranniet." Han anslo at  "en ny administrasjon har omtrent 6 til 9 måneder på seg for å oppnå betydelige forandringer. Hvis den  ikke griper anledningen til  å handle besluttsomt i løpet av denne tiden, får den ikke en slik anledning en annen gang." Med andre ord, en variasjon over Machavellis råd om å komme i gang med "alle de dårligste nyhetene med en gang," noe som for ettertiden skulle vise seg å være en av Friedmans varige strategiske etterlattenskaper  med store konsekvenser i verdensøkonomien der markedsliberalismen feirer stadige seire på fattige menneskers bekostning, en økonomisk og umolalsk utbytting uten sidestykke i historien. Og utviklingen går raskt i kjølvannet av stadig sterkere og hyppigere naturkatastrofer, noe som igjen skyldes kapitalismens menneskeskapte klimaforandringer på jorden. Kapitalismen "biter seg selv i halen" for å opfylle sine egne "selvoppfyllende profetier" så lenge det eksisterer en eneste ressurs i denne verden å utnytte til markedsliberalismens stadige fremmarsj.

Gå til innlegget

"Det handle om å leve."

Publisert over 8 år siden

"Det handle om å leve," synger Kine Hellebust i en kjent sang. Som individer opplever vi at livet vårt går i faser, litt opp og inninellom litt ned. Hva gjør vi ut av det livet vi er tildelt? Og hva gjør vi for hverandre?

Mange mennesker føler at de er uelsket. Vi ser det til og med på ansiktene deres. Dette preger samfunnslivet vårt, omsorg og varme er noe noen opplever hos presten eller hos terapeuter.

Det er naturlig å vise åpenhet, kunne åpne seg, både utvendig og inni oss og dele opplevelser og gleder med andre. Så opplever vi kan hende at noen ikke vil høre på oss, ja, kan hende til og med ler av oss, vi blir kan hende sett på som rare fordi vi kan hende ikke snakker om det som andre mener vi skal snakke om. Mange faller utenfore vanlig dagligtale der det er samlet mer enn to personer. De føler seg holdt utenfor, og oplever den vonde følelsen å "ikke bli sett, eller direkte oversett."

Så en dag opplever vi  at det ikke en gang er "lønnsomt" å være tillitsfull og ærlig. Det blir av andre sett på som direkte naivt og en "urealistisk" måte å være på i en verden der vi ikke skal finner hver vår "saufelokk," men tvert om, vi forventes å finne vår "ulveflokk," der enslige "ulver" kan bli direkte utstøtt " fordi de ikke er  som andre." I virkeligheten er ikke disse "elver," men "enslige lam" i en ulveflokk av varger som definerer hva som er "trendy" eller ikke. Denne  "flertallsdefinisjonsulveflokken" ser vi i alle sider i samfunnslivet, på arbeidsplasser, i skoler,og i naboskap. I noen tilfeller  kan denne utfrysingen føre til såvel selvskading som selvmord. Selvskadingen er et fortvilt om hjelp og bli sett, den ytre selvskadinger blir en motsmerte mot den indre smerten det er å bli frosset eller oversett.

En dag opplever vi også at denne åpenheten og "naive tilliten" til andre mennesker, og ærligheten blir brukt i mot oss.  Især  "varslere" på arbeidsplasser opplever dette.  Deres ærlige meninger blir opplevd  som direkte provoserende både av arbeidsgiver og arbeidstakere i berdifter der sannheten ikke er tålelig. Ofte er slike "varslere"  utaktisk, og sier ofte på feil tispunkt og  altfor  direkte.

Det er vondt for den som rammes av denne  løgn og uærlighetskulturen å bli frosset ut eller til til og med skviset ut for sin åpenhet og ærlighet. Vi finner klok av skade at det ikke "lønner seg" å være ærlig og åpen. Klok av skade lukker vi oss, og opplever at i en  vond verden må vi være påholdne med å vise følelser. Og når vi får det evindelige spørsmålet fra andre "har du det bra,"  svarer vi som oftes helt selvfølgelig: "Takk, bare bra!" Det forventes av oss at vi skal svare slik, føler vi selv om vi har det vondt inni oss. For de som stiller slike spørsmål venter ikke ærlige svar, hos mange er dette bare an frase uten empati i dette spørsmålet. Og det merkes.  For vi føler at det forventes av oss et overfladisk svar, nærmest som snakk om vær og vind. Til slutt går vi i ett med denne livsløgna vår selv. Vi  lærer å tilpasse et uten kjærlighet, men med et smil på leppene. Og dagene går uten begynnelse eller slutt.

Vi ser det i den vestlige kulturen, i erstatningene for kjærlighet og varme. Jaget etter å bli  underholdt, jakt på på karriere og fremgang, og i dn økende materialismen og jaget etter opplevelser er typisk for vår tidsalder. Vi må for all del overdøve at vi kjenner uro inni oss. Følelser er mange av oss redde for, de avslører vår svakhet og sårbarhet overfor omgivelsene.

Især  sr vi dette i ungdomskulturen. Den eneste måten å kommunisere på i mange ungdomsgjenger er via grov fleip. Rusmisbruk blir alternativet til det de lengter etter, nemig å bli elsket og elske. "Frostskadde" tenåringer tør ikke innrømme sine svakheter overfor hverandre, i stedet  kommer de med fleip og slengbermerkninger.

Hvor har så disse tenåringene lært at  det skal være slik?  Jo, det ligger innbefattet i den voksne kulturen  der vellykkethetskravet er så stort at det drukner det menneskelige. Bare se på arbeidsplassene rundt om, vi streser livet av oss for tadig større økonomisk vekst som om det gjaldt å "komme tidsnok til egen begravelse."

Kravet til bedre karakterer har samme virkning på menneskesinnet. De som taper i kampen overlater vi til sosionomer, psykiatere, leger og psykologer. Og enda undrer noen på hvorfor selvmord og selvskading blir mer og mer vanlig blant ungdom. Vi ser det til og med hos pensjonister. Arbeidet var alt de hadde å vise til her i livet for å vise at "de var noe" de og, og så sitter de og ser livet vårt passere forbi.

Skal vi overleve følelsesmessig i denne "følelsenes ulvetid," må vi gjøre noe fundamentalt annerledes.  Å elske sin neste som seg sjøl er mer enn fraser fra Han, Jesus Kristus, som gikk omkring og hjalp mennesker. Og dette innebærer at en også kan elske seg sjøl, vi kan ikke elske andre dersom vi ikke elsker oss selv og blir elsket av hverandre. Vi er skapt til å bær hverandres byrder, men er i virkeligheten individer hele tiden står på i konkurransen for å bli bedre og aller helst, best. Dette fremelsker ikke en "elske andre og elske seg selv-kultur. Tvert om , det  produserer enda større forventninger og byrder på egne skuldre, mens andre taper i kampen. I et slikt samfunn blir vi alle avstumpede tapere. Men vi har lært å tilpasse oss, fordi vi forventer at det forlanges av oss, og at det ikke lønner seg å skille seg ut.

        Dikteren Hans Børli sa det slik: "Å ja, vi lever sies det. Vi lever som når det snør i havet tusen nautiske mil fra land."

Kjære medmenneske: Du er uendelig verdifull, skapt i  Guds eget bilde, ingen er som du, og ingen kan erstatte deg. Du har noe inni deg som vi andre trenger ta del i for at du kan hjelpe oss andre videre. Gjør vi dette mot hverandre, blir det som en god kjeder, det blir som ringer i vannet. Det blir bedre og bedre dag for dag.

Kom ut, kom frem, la kjærlighetsløse dager bli til varme tanker om det skulle innebære såvel sorger som gleder. La oss ta del i hverandres liv, og la oss bære hverandres byrder. Det er innererst  inne det vi lengter etter alle sammen: Å elsker, bli elsket og bli sett, og får være nøyaktighet slik vi er uten at vi lar andre dikter os i "deres forventnigs og formingsbilde."

Arnstein Vada

Sosionom

 

Gå til innlegget

Fotball og revolusjon

Publisert over 8 år siden

De siste årene har det blant fotballklubben Celtics supportere dukket opp t-skjorter og skjerf med bilde av revolusjonshelten Che Guevara på.

Årsaken til dette(undertegnede er medlem nr.800 i "klanen til Celtic, klubben er beliggende i Øst-Glasgow, og stadion heter "Celtic park," også kalt "Paradise.") er at Che Guevara er gitt navnet Che Guevara Lynch. Denne navneversjonen er lite kjent, men Ches farmor, Anna Lynch, var av irsk avstamning. I Argentina er det skikk at barn får både mors og fars etternavn, slik at faren til Che het Ernesto Guevara Lynch.

Lynch er et typisk irsk navn, og da er det enkelt å se den irske forbindelsen til Che Guevara. Og siden Che hadde irske aner og i tillegg var en revolusjonshelt som kjempet mot fattigdom, undertrykkelse og økonomisk utbytting, slik Irland gjnnom gjennom århundrer har gjort, er det nok å nevne at engelskmennene tok irenes potetavlinger og ga det til okser og kyr i England. Irer sultet, og mange døde. Alt dette er en logisk forklaring på de nære bånd mellom fotballklubben Celtic og  Che Guevara.

En sterk paralell til Che  Guevara, er den irske motstandsmannen Bobby Sands, som sa dette til britene: "Dere klarer kanskje å drepe de revolusjonære, men aldri revolusjonen!"

Che ble skutt flere ganger i beina og kroppen, for CIA ønsket ikke at hodet hans skulle bli ødelagt på grunn av identifikasjonen pg dermed bevis på at de virkelig hadde drept Che. Etter at liket var fløyet med helikopter til nærmeste by, slik at pressen skulle få sine bilder for å spre nyheten om at Che var død, forsvant levningene  hans. Men i 1997 ble skjelettet av Che funnet under en flystripe i Vallegrande. Levningene ble DNA-identifisert før de ble sendt til Cuba, hvor han fikk en statsbegravelse.

Bakgrunnen for Che`s død var at 8 oktober 1967 ble Che og mennene hans forrådt av en desertør, og leirstedet deres ble omringet av CIA-styrker sammen med den bolivianske hæren. Dagen etter ble Che henrettet. En sersjant  fra den bolivianske hæren ble tildelt oppgaven som bøddel. Da sersjanten skulle skyte Che var dette Che`s siste ord. " Jeg ser dere er kommet for å drepe meg. Men skyt da din kujon, du kommer bare til å drepe en mann." Med andre ord en sterk forbindelse til ordene nevnt ovenfor av  den irske motstandsmannen Bobby Sands.

Fotballklubben Celtic ble i sin tid ( i 1888) dannet for å holde irske, katolske ungdommer borte fra gata i Glasgow. Spillerne i Celtic er den dag i dag kontraktbundet til å stå på en suppestasjon for hjemløse minst en gang i året. Det var den irske  munken Walfrid som grunnla Celtic, det står en statue av han i munkedrakt utenfor inngangen. De har også et stille sted der katolikker såvel som protestanter kan be til Gud både foran etter trening, foran og etter kamper og ellers når de møtte ønske det.

Celtik gir mer til sosiale formål enn samtlige Premier Leagueklubber  i England og skotske fotballklubber tilsammen. Derfor er det enkelt å forstå at vi Celticsupportere identifiserer oss med Che Guevara(sjøl bruker jeg t-skjorte med bildet av Che Guevara på, Celticskjerf og en rød militærpolitiberet med buttons av Celticmerket og bildet av Che på det andre). I  sin kamp for frihet og rettferdighet ga Che det største offer et menneske kan gi. Han ga sitt eget liv for revolusjonens sak enda han kunne hatt en strålende fremtid som den legen han var. På samme måte ga irske, katolske motstandsmenn egne liv for å få de forhatte engelskmennene ut av Nord-Irland. Det avsynges derfor IRA-sanger på tribunene når Celtic spiller hjemmekamper. Og gjennom Che`s irske aner og sine sosialistiske/solidariske idealer er det logisk at Che er bltt et frihetssymbol for oss Celticsupportere.

Che Guevara involverte seg mye i afrikanske, asiatiske og latinamerikanske lands kamp for frigjøring fra kolonimakter og imperialisering. I den forbindelse var han mye på seminarer for å støtte de som kjempet for sin frihet. På noen av disse reisene hadde han mellomlandinger i Irland. Han  fortalte da journalistene om sine irske aner. Han sendte også postkort til sin familie, hvor han på det sterkeste bedyret at han at blodet fra irske rebellermåtte være i han  ! Og vi Celticttilhengere er stolte  av denne forbindelsen, og bærer hans bilde på våre t-skjorter med ærefrykt og stolthet.

OM CELTIC

FOTBALLAG SOM SPILLER I DEN SKOTSKE PREMIER LEAGUE. VAR DEN FØRSTE NORDEUROPEISKE FOTBALLKLUBBEN SOM VANT MESTERLIGAEN I 1967. CELTIC ER DET ENESTE LAGET SOM HAR VUNNET MESTERLIGAEN UTELUKKENDE MED SPILLERE FRA NABOLAGENE RUNDT KLUBBENS HJEMMEBANE. CELTIC FC.  HAR HISTORISK  ASSOSIASJON TIL IRLAND OG SKOTTER MED IRSK BAKGRUNN. TRADISJONELT HOLDER KATOLIKKER MED CELTIC OG PROTESTANTENE MED GLASGOW RANGERS. SIDEN 1990  HAR BEGGE KLUBBENE JOBBET AKTIVT MOT DENNE POLARISERINGEN SOM SPESIELT UNDER KONFLIKTEN I NORD-IRLAND HADDE HADDE EN DIREKTE POLITISK BRODD.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3441 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
12 dager siden / 1225 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 959 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
18 dager siden / 883 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
10 dager siden / 815 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 627 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
22 dager siden / 561 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 490 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere