Arnstein Vada

Alder:
  RSS

Om Arnstein

Er cand.mag(sosionom, statsvitenskap). Har skrevet dikt og artikler i mange år. Tidl. Utekontaktleder, sosialsjef og arbeidet i rusomsorg, freelancer i NRK-Trøndelag, og er nå miljøterapeut i Gildeskål kommune, med ansvar for psykisk utviklingshemmede.
Er ikkereligiøs av natur, men er interissert i livssyn, filosofii, teologi og etikk. Var ateist i gymnastiden, men bekjenner meg nå som kristen.
Er ikke det mange forbinder med "en typisk kristen." Er til tider en "bad boy," som liker raske biler, motorsykler og ekstremsport. Sier som Peter Fonda i filmen "Easy rider: "What the hell is wrong with freedom man, that what it`s all about." Leser Klassekampen og Vårt Land, og mener det er Norges 2 beste aviser. Har også skrevet mye i Gateavisa, Er venstreradikal og anarkist, og mener Jesus var en opprører som var sann Gud og sant menneske, verdens Frelser. Han er min eneste sanne venn, han holder meg i handa som var jeg et lite, skjelvende barn på vei gjennom en skog full av ulver en mørk desembernatt.

Følgere

Mislykket norsk narkotikapolitikk

Publisert nesten 8 år siden

Veien til helvete er brolagt med gode hensikter og "riktige idealer." Krigen mot narkotika er et eksempel på hvor lite peiling politikere og andre styrende har. I Norge er det viktigere md riktig "ideologi " enn å gå inn i realitetene.

På  begynnelsen av 1990-tallet ble Bodø en heroin-by. Noen ungdommer begynte å dyrke tørkede opiumsvalmuer, som de fikk kjøpt i en blomsterbutikk i Bodø av alle ting. Seinere kom valmuene direkte fra importøren i Trondheim.

Store partier med valmuer kom hit til Bodø, og av meget skiftende kvalitet. I retten kom det frem seinere at valmuene angivelig var ubrukelige fordi plantene var  farget med giftige kjemikalier. Når man kokte dem, fikk man en væske som kunne variere fra klar til blå og sølvfarget.

Politiet vil naturligvis aldri innrømme at mange  begynte å drikke opium fordi det var altfor vanskelig å få fatt i hasj. Og da politiet endelig fikk "fingern ut" og fikk stoppet tilgangen på tørkede opiumsvalmuer, var allerede et hundtretalls ungdommer hekta på opiater. Direkte latterlig ble det da noen ungdommer i lengre tid hadde plantet opiumsvalmuer utenfor politistasjonen i Kabelvåg og gjorde staure  narr av et sovende og direkte naivt politi.

De hundre hektede ungdommene ble selvsagt et lett bytte for harde, kriminelle som selvsagt mer enn gjerne forsynte dem med heroin.

Ei dame som allerede var hekta på heroin et annet sted i Norge, berettet om at det var et sjokk å komme tilbake til Bodø. Der oppdaget hun at byen var totalt åpna for heroin. Mange ble funnet med gull- eller sølvbarter. De fleste te-drikkerne var selvsagt "amatører i faget." De var uforsiktige og visste ikke om overlevelsesteknikkene. Resultatet var selvsagt at altfor mange led av overdosedødsfall de påfølgende årene. Langt de fleste av de som klarte å overleve, får behandling med metadon i dag, LAR(Legemiddelassistert Rehabilitering).  Altfor mange av dem har også alvorlige psykiske vansker og lidelser(ofte uten at psykiatere bryr seg med å sette diagnose som gir dem større rettigheter). Dette gjør at det er altfor mange av dem som ikke får nødvendig behandling med psykofarmaka for å få kontroll over slitte nerver.

Alternativet til at de ikke får nødvendige medisiner er alkohol for å selvmedisinere seg selv siden et  helsevesen uten innsikt og empati  nok til å forstå og hjelpe  enkeltmennesker i vanskelige situasjoner hverken ville gi nødvendige medisiner eller psykiatrisk behandling.  Stoffmisbrukere blir behandlet som en "pariagruppe," og som sosionom skammer  jeg meg på psykiateres, psykologers og sosionomers vegne fordi de ikke  hverken vil, tør eller ikke har den innsikt og vilje til å sette seg inn i hva som skal til for å hjelpe brukerne. De er oppatte av riktig "ideologi" og er stappfulle av fordommet og  gammeldags,  besteborgerlig "ovenfra og ned-moralisme."

Mange av disse av helsevesenets utstøtte stoffmisbrukere som går på metadon, kan du se på gata, utslitte og med ødelagte tenner.  Disse LAR-pasientene må i stedet for å få den riktige og realistiske hjelp, kjøpe seg en halv vodka for å klare å være ute blant såkalt "normale gjennomsnittsmennesker."

Og den gamle mislykkede narkotikapolitikken ruller videre i det "gode og riktiges navn" I krigen  mot narkotika er det  selvsagt ut fra disse imkompetente fagfolkene og politikerne og helsebyråkratene korrekt å bekjempe alt og alle de  er i stand til å avsløre for produksjon, kjøp og bruk av illegale stoffer. Og blir en hasjrøyker tatt med 2 gram hasj i ei fyrstikkeske, blir det slått opp som "et trofe" i avisa dagen etter, gjerne med ei påfølgende "moral-bot" til den som ikke har penger fra før. Og det gode borgerskap og politiet sover videre mens de tror de  fører riktig narkotikakpolitikk akkurat som en struts som ikke sjøl skjønner at han har stappa hodet i sanden. De gjør det som offisielt er riktig, selv om selv de mest blinde av dem snart må innse at denne krigen har de tapt før de satte  den i gang. Likevel tviholder de på at denne totalt mislykkede "moralpolitikken" er riktig, og stoffmisbrukere blir behandlet av såvel legevakt som av politiet som annenrangs mennesker. Hvem  er vel villige til å være talsmenn for "disse Jesu minste" i samfunnet? En og annen sosionom som har lest sine  etiske retningslinjer kan hende? Men hvor mange deltar i samfunnsdebatten og forsvarer denne diskrimenerte og utstøtte gruppa i  konkurranse og velykkethetssamfunnet Norge?

Men et stoff er altså ikke illegalt før det blir forbudt, opiumsvalmuene de fritt kunne kjøpe i blomsterbutikken ble plutselig forbudt da helsevesen og politi kom frem til det sensasjonelle faktum at opium faktisk var skadelig. De kom for "seint til timen." Men det gjorde ikke de kriminelle miljøene, de var altid ett skritt foran sovende politikere, helsevesen, byråkrater. Og så lenge de kriminelle miljøne alltid ligger "et hestehode" foran, og alltid vil gjøre det uansett hvor mye politi og alskens "andre vesener" innbiller seg at de skal vinne i en krig som er umulig å vinne så lenge dn håpløse og inkompetene og mislykkede måten krigen føres på fortsetter.

Det finnes et "hav" av kjemiske sammensetninger på markedet. Noen gir rus og  kan handles fritt på nett rett foran nesa på politikere, politi og byråkrater. Når et bestemt rusmiddel oppnår popularitet, blir det gransket ut og inn, opp og ned av myndighetene. før det kan forbys. Muligens skal det bare en ørliten kjemisk forandring til, før man har fått et nytt, lovlig rusmiddel-inntil det blir forbudt.

Så lenge vi har illegale  stoffer som er overlatt til kriminelle. vil vi få stadig nye, sivile ofre i  den totalt mislykkede krigen mot narkotika. Stoffene passerer mange ledd  før de når brukerne.

 Samtidig dukker de opp alle de velkjente, narkotiske stoffene i stadig økende tvilsomme blandinger eller kjemiske erstatninger. I november 2011 omtalte NRK stoffet spice-kjemisk cannabis, som er 100 ganger sterkere enn  hasj. Det står ennå ikke på narkotikalisten! Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk kaller dette "narkoens metanol."

Ofte er det slik at for hvert ledd narkotikaen skal gjennom før det når brukerne, blir stoffene tynnet ut før de selges videre. Er de kriminelle langerne kyniske nok, er det likegyldige for dem hva man tynner ut med, og gir "blanke i" den skaden som da påføres brukerne.

Et eksempel på dette så vi  her i Bodø rett før jul, da mange stoffmisbrukere i distriktet ble liggende syke på grunn av forurenset amfetamin. En bruker uttrykte det slik: -Normalt blander du amfetamin med vann til en klar væske du kan sprøyte i årene. I dette tilfellet ble halvparten til en deig. På tross av dette valgte  altfor mange å ta stoffet, i ren desperasjon etter rus.

Og mens alt dette skjedde, feiret Bodøs politi, myndigheter, politikere og helsevesen sin likegyldige besteborgersøvn for å feire han det ikke var rom for i herberget. Utenfor , godt ute av syne, lå disse "Jesu minste" og led av sykdom og kvaler. vel vitende om at de var av dem  Jesus fra Nasaret en gang vil minne på oss på: "Det dere ikke gjorde for disse mine minste, det gjorde dere heller ikke mot meg."

Gå til innlegget

Klassekamp under kapitalismen

Publisert nesten 8 år siden

Noen liker ikke begrepet klassekamp. I hvilken grad begrepet om klasser og klasseinteresser er alment kjent varierer. Det gjør oss mer i stand til å se hvordan samfunnet fungerer.

I det kommunistiske manifest skriver Friedrich Engels: "Hidtorien om alle samfunn som har bestått til nå er historia om klassekamper. Fri mann og slave, patrisie og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt undertrykker og og undertrykt har stått i stadig motsening til hverandre, ført en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær kamp, en kamp som hver gang endte med enrevolusjonær omdanning av hele samfunnet eller en felles undergang for de kjempende klassene."

Han tilføyer at dette ikk gjelder det opprinnelige felleskap og primitive kommunistiske samfunn Det er flere definisjoner av klasser med ulike nyanser, men grovt sett vil de fleste som bruker klassebegrep, være enige om at klasser er grupper av mennesker med et felles forhold til produksjonsmidler, samt felles økonomiske forhold og samfunnsmessige stilling. En fabrikkarbeider, funksjonær eller en bilmekaniker er lønnsarbeidere, de eier ikke produksjonsmidlne og har noenlunde felles økonomisitusjon. Bønder kan forsåvidt være i samme økonomiske situajon, men de eier  produksjonsmidlene.

Eiere av bedrifter og annen virksomhet som har folk i arbeid for seg, er  i en annen posisjon. Intellektuelle , spesialiserte konsulenter og andre lignende  grupper er igjen i en annen situasjon da de normalt har friere arbeidsmessig stilling enn arbeidere, bedre lønn, høyere status og spesielle kvalifikasjoner som er attraktive på arbeidsmarkedet.

Det er ingen grunn til å komplisere dette bildet.  Bedriftseiere ønsker størst mulig profitt, mens de ansatte vil ha høyest mulig lønn. Dersom ikke profitten blir høy  nok, vil eierne legge ne og inverstere i annen virksomhet. Arbeidstakerne på sin siide vite at det er nødvendig for bedriften å vinne i konkurransen med andre samtig som eierne vil ha størst mulig profitt og at arbeidsplassene trues om eierne ikke får sin profitt. Det er derfor begrensninger i hva som er mulig eller ønskelig å gjennomføre i krav om høyere lønn, kortere arbeidstid og lignende så lenge det skjer innenfor rammene av de enkelte bedriftene.

Det store flertall i de kapitalistiske samfunnen, har, til tross for store ulikhter felles interesse av et samfunnssystem der hensynet til menesker, miljø og  samfunn ligger til grunn  for utviklingen der alle viktige avgjørelser blir tatt gjennom demokratiske beslutningsprosesser, og der ikke noen få kan gjøre seg styrtrike på andres bekostning Kapitaleiere som tjener på andres arbeid, de som eier viktige naturressurser og kontrollerer dem, og folk i maktposisjoner som topper i nætingsliv og byråkrati, borgerskapet, vil ikke personlig være tjent med et samfunnssystem. Også den delen av intelleuktuelle som økonomisk og ideologisk direkte knyttt til borgerskapet, være tjent med å opprette status quo. Det er imidlertid store forskjeller innenfor borgerskapet på hvor sterke interesser det er for å opprettholde kapitalismen som system.

Det er heller ikke fullstendig sammenfallende interesser blant folk som er tjent med kapitalismen erstattes med  et  samfunn dr det ikke er profittinteresser som styrer. Det er motsetninger mellom overordnede og underordnede i bedrifter og insistusjoner. Det finnes mange småkonger og smådronninger som verner om sine maktposisjoner, og som absolutt ikke at andre skal blande seg inn i deres avgjørelser. Bøndene er selvsagt opptatt av høuere priser på sine produkter, mens arbeidere ønsker å betale minst mulig for maten. Men når en hvor mye "småherskerne" har å tjene i forhold til en større samfunsendreing,  og på hvor lite bøndene sitter igjen med av  det vi betaler for deres produkter i hyllene, så er det lett å se at disse motsetningene er av en helt annen karakter en motsetninger mellom borgerskapet og de andre klassene i samfunnet.

Den ungen markiste-leniniske bevegelsen på 1960-og 70 tallet studerte mange artikler av Mao Zedong. Noen av dem bør absolutt studeres av mange også i dag Artiklene tar for seg forskjellene mellom "motsigelser" i folket og motsetninger mellom folket og fienden. Motsetningene mellom de som er tjent med kapitalismen kastes på historiens skraphaug, er forskjellige fra motsetningene mellom folk som er tjent med det. Slike ulike motsetninger må løses med ulike midler, og det må være et mål  for alle som som arbeider for et annet samfunn, å forene seg med alle som lar seg forene, mot det likke mindretallet som er tjent med at det gamle systemet oppretttholdes.

Toppen av borgerskapet sitter med enorme maktmidler. De kan skalte og valte med titusenvis av arbeidsplasser eller hvor det skal bygges opp virksomhet og hva som tjener deres egne interesser. De bestemmer hva som skal produseres og hva det skal forskes og ikke forskes i. De finansierer store reklamekampanjer for sine syn og interesser, tenketanker som produsere politikk og ideologi de er tjent med, og media som gir deres bilde av verden. I mange land har de gjennom direkte oppkjøp av politikere ogå god kontroll over det politiske systemet. Det militære maktapparatet er også direkte knyttet og sterkt knyttet til borgerskapet gjennom økonomiske og personlige bånd i tillegg til ideologisk tilknytning. Der dette ikke er no og det ikke settes grenser for det, har deler av de øverste sjiktene også private leiehærer for å knusew fagforeninger og intellektuell opposisjon.

hvordan borgerskapet stiller seg til større og mindre krav om endringer i samfunnet avhenger av styrkeforholdet mellom klassene, historiske og kulturelle betingelset, og qv internasjonale forhold. Det kommer jeg inn på i neste  artikkel om klassekamp. Jeg vil da komme inn på storselskapenes innflytelse under kapitalismen og klassekampen som pågår hele tiden.

Gå til innlegget

Er markedsliberalismen umoralsk?

Publisert nesten 8 år siden

Det er bare en overflatisk enighet om målene når regjeringer og politiske fora verden over sier at det er et prioritert mål å bekjempe fattigdom. For hvem kan vel være i mot det? Når en derimot kommer til virkemidlene sprekker enigheten.

Det er andre og langt viktigere for de fleste av de mektigste å inneha  økonomisk makt, politisk innflytelse, prestisje, gjøre det godt ved neste  valg, kontroll, personlig makt og rikdom, eiernes krav om økonomisk utbytte med mer. Ingenting setter større fart i en gjennomsnittspolitiker enn egeninteressen. Enda viktigere er de sttrukturelle drivkreftene. Selskaper er tvungent til å drive lønnsomt, og ikke bare det, men de må sikre maksimal profitt innenfor de snevre bedriftsøkonomiske rammene.

Dominerende ideologier gjør det vanskelig for folk i maktposisjoner til å bryte av den klamme enigheten om at det er små justeringer av kursen i den ene eller den andre retningen som må til for å løse de alvorlige  verdensproblemene om fattigdomsbekjempelse og klimabeskyttelse. Fordet som anses som "fornuftig debatt" varierer. Selv velbegrunnede og vitenskapelige tiltak innenfor rammene av internajonal kapitalisme blir sett svært forskjellig på.

De fleste politikere og næringslivsledere mener det opriktig når de snakker om hva som må gjøres for å sikre miljøet og bekjempe fattigdom.  Problemet er at de er fanger i sin egen virkelighet og i de dominerende ideologiene. For mange av dem er det et sterkt behov for å finne gode begrunnelser for hva de står for. Det er ikke enkelt å forsvare standpunkter i offentlig debatt om at den viktigste målsettingen er personlig rikdom og makt eller å sikre storselskapenes interesser. Derfor er  direktører og statsledere " politisk korrekte" og og sier at det viktigste er å redde miljøet, fattigdom og sikre velferden. Og de hevder det er bare uenigheter om hvilke midler som  bør brukes for å hevde at deres oppgave er å bidra med å skape arbeidsplasser, nye produkter og økonomisk vekst, og at de dermed er med på å skape forutsetninger for å løse fellesoppgavene.

Vi må ikke akseptere bildet at vi alle er enige om de store målene. En enighet må gjenspeile en viss enighet om tiltak og en form for felles praksis. Både politikere, direktører og andre pengefolk bør stilles til moralsk ansvar for sine handlinger og mangel på handlinge. Det bør ikke lenger være mulig for dem å si at det viktigste for dem er å bekjempe fattigdom og redde miljøet, for deretter å handle i stikk motsatt retning. Den rikdommen og makta som nå samler seg på stadig færre hender, er avsindig umoralsk. Direktørenes og storaksjonærenes store hytter, enorme båter, bileri millionklassen, privatfly og luksusforbruk bør møtes med avsky. Rikingene burde vært konfrontert med at de kan redde tusenvis av liv og støtte folk i å komme seg ut av fattigdommen. I stedet velger e å velte seg i luksus. Det er trist at langt de fleste medier fremstiller de aller rikeste som forbilder og idealer, i stedet for å sette et kritisk søkleys på dem og henge dem ut som umoralske snyltere. De rikes personlige oppførsel og mangel på samfunnsetisk moral er egnet til å opprøre, men utvilingen i verden handler først og fremst om grunnleggende og økonomiske og klassemessige samfunnstrukturer.

Mål og midler glir over i hverandre i samfunnsdebatten. Et mål er ofte også et middel til å nå enda større mål. Et godt utbygd helsevesen med høy faglig kvalitet er et mål for svært mange, men det er  selvsagt også et middel for å sikre god helse, likeverdig behandling og sosial likhet. Matsikkerhet er et mål og samtidig et middel for å sikre grunnlaget for et godt liv. Men et middel kan også være et mål som nås med andre midler. Matsikkerhet nås gjennm fiskeri og landbrukspolitikk samt handelspolitikk.

Det er ganske utrolig at politikere, banker, økonomer, direktører og andre maktperoner får seg til å si at det er tilnærmet enighet om mål og midler i utviklingspolitikken. Her er bare noen eksempler på  viktige spørsmål det er helt ulike syn på.

1. I hvilken grad bør utviklingen styres og i hvilken grad overlates til markedet?

2.Hva skaper et økonomisk grunnlag for å løse de store oppgavene?

3. Bør storselskapenes makt begrenses? I så fall: Hvordan og hvor mye?

4. Skal hensynet til miljøet overordnes hensynet til økonomisk vekst?

5. Hvor drastiske tiltak må settes inn for å sikre miljøet er nødvendige og riktige?

6. Hvor omfattende skal demokratiet være-hvilken makt skal folket ha?

7. Skal kvinner sikres makt og innflytelse?

Viktigere enn å se på  hva ulike personer måtte mene, er å se på politiske og økonomiske system. De danner rammeverket for våre handlinger og er i sterk grad med å forme våre handlinger og meninger. Hvilke krefter og mekanismer er det som hindrer at fattigdommen bekjempes, velferdsordninger utvikles og miljøet reddes? Et banalt eksempel: Om en administrerende direktør i Statoil-Hydro foreslår at selskapet stopper oljeutvinningen fordi det sterkt bidrar til klimaendringene alle sier de er enige om skal bekjempes, ville hans eller hennes tid i sjefsstolen bli kort. Og når Kraft Food kjøper opp andre firma, som Freia, for å satse på noe som er enda mer lønnsomt, handler det om et beinhardt økonomisk system der alle konkurrerer med hverandre. Spis andre eller bli spist selv. Direktørene må sørge for stigende aksjekurs eller bli sparka.

Det handler ikke om hva som blir faktisk produsert, men hva som til emhver tid gir størst fortjeneste. Selvsagt har vi bedriftseiere med etisk standard som driver møbelfabrikker fordi det faktisk er det de trives best med, selv om det hadde vært mer penger i å selge bedriften og heller investere i andre og mer lønnsomme bransjer. Bedriftseiere  som driver bedrifter som har vært i familiens eie i generasjonr er mer bevisst seg sitt ansvar for lokalmiljøet og bevaring av arbeidsplassene. Men de er i sannhet en utdøende rase.

Selv om antallet superrike og monopoliseringen i stadig færre selskaper skjer raskt, så er hovedtyngden av private bedrifter eid av tusenvis av personer, ofte gjennom upersonlige aksje og pensjonsfond. Å eie 15 prosent av aksjene er ofte nok til å kontrollere store selskaper.

Den upersonlige eierstrukturen og monopoliseringen gjør at det i enda større grad er profitten som styrer. Hvorfor tjene lite penger på selskap A når en kan flytte penger til selskap B og tjene det dobbelte? Færre og færre bedrifter har muligheter til å drive på lang sikt. Eierne krever høye aksjekurser og avkastning og utbytte(profitt) som må være blant de høyeste.

Selvsagt bør bedriftsledere som hvilken som helst andre meborgere stilles til moralsk ansvar for sine handlingerm selv om det formelt sett er helt lovlig.  Problemet er at de enkelte firmaene og lederne har små mulighete til å bryte ut av systemet-utover det å hoppe av hele karusellen.

Det enorme gapet mellom festtalene til regjeringssjefer og det de faktisk gjør, kan virke totalt meningsløst. Hvordan kan Jens Stoltenberg og hans forgjengere si at det viktigste er å bekjempe sult og bekjempe miljøødeleggelser når de samtidig støtter en utvidelse av Statoils oljevirksomhet og at Pensjonsfond utlandet investerer i Coca-Cola og tyske obligasjoner som går til tyske motorveier i stedet for å bygge norsk infrastruktur? Hvordan kan de  snakke om nødvendigheten av å stanse klimagassutslippene? Det er sikkert overmåte interessant å diskutere sjelekvalene til maktpersoner, men det er alngt viktigere å se hvordan samfunnsstrukturer former oss, binder oss og gjør store samfunnsendringer vanskelig. Det er faktisk enklere å finne en retorikk å leve med, enn å slåss for de konkrete og nødvendige endringene.

Vi mennesker er i sterk grad preget av samfunnet vi lever i og de forholdene vi til enhver tid lever under. Vier naturligvis ikke viljeløse produkter av våre omgivelser og at vi av den grunn blir like eller tenker likt.

Karl Marx skrev: "Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt: deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet."

Det er vekselvirking mellom de materielle forholdene og virkeligheten. Vi preges av den virkeligheten vi leevr i, og den setter rammer for hvordan vi tenker. Direktører i multinasjonale selskaper vil selvsagt være opptatt av andre forhold enn arbeidere som tjener noen lusne få kroner om dagen selskapenes bedrifter i fattige land. Miljøaktivistene i Natur og Ungdom er opptatt av andre problemer enn statsministeren. Det ville vært umulig for mennesker som levde for 10000 år siden å forestille seg dagens datateknologi. Folk som lever i storbyer, vil ikke ha de samme forhold til de som har levd hele sitt liv i skogen. Mennesker lærer av egne og andres erfaringer. Vi er tenkende og reflekterende individer. Og vi kan i en viss grad løsrive oss fra den virkeligheten vi lever i. Og på basis av  erfaringer, kunnskap og fantasi kan vi alene og sammen med andre utvikle nye tanker, forslag og løsninger som innvirker på og endrer den materielle virkeligheten.

I hvilken grad tanker som bryter me den dominerende  ideologien, har muligheter til å komme frem, bli utviklet og prege dagens samfunn, såvel økonomisk som miljømessig, varierer i graden av demokrati og dewt politiske klimaet. Det er  større rom io Norge nå for diskusjoner om alternativer til kapitalismen enn det var på begynnelsen av 1990-tallet.

Sannsynligheten for at den nåværende regjering og fremtidige regjeringer skal gå inn for å stanse storselskapers utbytting i utviklingsland, og for å trekke alle statlige investeringer i multinasjonale selskaper som ikke reelt bidrar til å bekjempe fattigdom og redde miljøet, er dessverre mikroskopisk stor. For selv om politikere i slike maktposisjoner er frie til å tenke og mene, er de preget av egen posisjon. De ville ikke bli lenge i slike posisjoner dersom de går inn for å bryte totalt med den rådende politikken og ideologien. Det er bare mulig om det er omfattende støtte og sterkt press fra grasrota for en annen , progressiv og  radikal politikk.

Dessverre er tanker som bryter med  den nåværende tidsånd og markedsliberalismens umoral  sjelden og bare under helt spesielle omstendigheter kunne bli dominerende i samfunnet.

Vi trenger såvel en kultur som en økonomisk revolusjon som tar hensyn til såvel økologi  og en ny økonomisk verdensorden. Til det trengs det venstreradikale som taler "maktens Roma" midt i mot.

 

 

Gå til innlegget

Kosmosets "inflasjon"-del 1.

Publisert nesten 8 år siden

I partikkelakselaroteren i CERN leter man etter den mystiske "gudspartikkelen," Higgsbosonet, som kan forklare universets egenskaper. Jakten på det uendelige lille gir løfter om en forklaring på kosmosets opprinnelse.

Astrofysiker i Labaratoriet for subatomære partikler og kosmologi, professor ved Joseph Fourier-universitetet og medlem av institut universitaire de France, har hypteser om universets tilblivelse og uendelighet.

FLERE UNIVERS-MULTIVERSET

Å forene den generelle relativitetststeorien med kvantefysikk er en meget krevende oppgave. Kvantegravitasjonen forstår rommet som et tynt nett av mikroskopiske, kvantifiserte sløyfer.  I følge denne modellen endres vår  kosmologiske forståelse som et "Big Bang" radikalt. I stedet får vi et "Før-Bigbang", et rom i i sammentrekning, som spratt tilbake når tettheten ble for stor og utløste ekspansjonen vi kan observere. Denne rigorøse og matematisk godt definerte teorien er potensielt etterprøvbar, fordi dette kollosale sprettet kan ha etterlatt små spor som kan oppdages i den kosmiske bakgrunnsstrålingen.

Men det finnes også en annen tilnærming, strengteorien som åpner for svimlende spørsmål om eksistensen av flere universer. I følge denne teorien skapte inflasjonen-den betydelige økningen av universets "størrelse" i dets første øyeblikkikk ikke bare en, men en uendelighet av universbobler, strukturert etter ulike fysiske lover, muligens svært forskjellige fra de som gjelder i vår egen boble. Menneskets marssistiske syn på seg selv "som utvalgt" får med dette sin bane. Vårt univers blir dyttet ned fra pidestallen og redusert til en liten og isolert øy i dette uendelige "pluriverset." Andre steder kan det finnes verdener uten lys, verdener uten materie, verdener med ti dimensjomer.

Hver universboble har sin egen "Big Bang," kanskje sin egen dimensjonalitet. Til slutt blir alt mulig. Slik blir vår planet overhodet ikke representativ for hele universet. Det er ikke en teori , men  en antagelse ulike teorier, og derfor er modellen etterprøvbar i den vanlige   betydningen av begrepet, men samtidig naturligvis veldig spekulativ. Virkeligheten blir mer mangfoldig enn det vår art har pleid å forestille seg gjennom mytene om orden og enhet. Dette ressonerer med filosofisk tradisjon, som går fra de greske atomistene og til  enkelte analytiske filosofer, via Francois Rabelas, Gottfred Wilhelm Leibniz og Ludvig Wittgenstein til Jaques Derrida.

Disse hypotesene fornekter overhodet ikke fysikkens tradisjonelle strenge krav, men de åpner for nye dører, og åpnrr nuligheter for en dekonstruksjon. Og dette reiser åpenbart forventningne våre til naturvitenskapen. Dette utforder til å se fysikken som en konstruksjon, og tilkjennegi faget som retten til å ikke å være den eneste riktige versjon av virkeligheten slik vi oppfatter den. I dag handler det om å finne ulike måtr å forholde seg til virkeligheten på. Det ekstraordinære mangfoldet krever at vi åpner for mange måter å forstå den på. Mangel på fantasi  har vært mer skadelig for vitenskapene enn overflod av dristige ideer.

"Å gjøre motstand er å skape," skrev filosofen Gilles Deleuze. Det er  slik den   vitenskapelige skapelsesprosessen utfolder seg (eller burde utfolde seg) i dag: motstand mot overleverte ideer, mot politisk ignoranse for for grunnforskning, mot lettvint konformitet, mot stadige flere rangeringer, som er like som overfladiske, mot grotesk byråkratisk vekst, mot den systematiske importen av libeale dogmer selv der hvor de er dømt til å mislykkes, mot den generelle polarisering som bidrar til å skape et intellektuelt hemmende system. Det er tidligere generasjoners opprør  mot ervervede syn på verden, deres anstrengelser for å tenke det nye, som har skapt vår verden.  Vårt syn på verden, vår virkelighet, er deres realiserte drømmer. Det er ingen grunn til fremtidsfrykt. Vi kan fortsette å gjøre opprør, å drømme om  andre mulige verdener,  for så å lete etter dem. Vitenskapen er  i så måte progressiv.

Gå til innlegget

Vestens menneskerettighetshykleri.

Publisert nesten 8 år siden

Gang på gang ser vi at Vestens innblanding mot regimer som Irak, Libya og Afganistan ikke bare har med menneskerettigheter og siviles beskyttelse mot blodige ledere å gjøre. Det har med politisk strategi å gjøre.

Vi så det i Irak. De angivelige bakteriologiske og  kjemiske våpnene USA mente de sikkert kunne påvise at Irak hadde, og som var påskudd for å invadere, viste seg ikke å stemme i virkeligheten. "Bivirkningen" av dette var selvsagt det gode i at Irak mistet sin blodige diktator, Saddam Hussein. Men det var ikke bruddet på menneskerettighetene som gjorde at USA fikk Vesten til å danse etter sin egen pipe. Det var i virkeligheten tilgangen på oljeressursene det var viktig å ha kontroll over i dette for Vestens strategiske interesseområde.

I  Afganistan var det ikke  jakten på Taliban som var hovedærendet, det var jakten på terrorister i AlQuida. Og USA klarte også ulovlig å ta seg inn i Pakistan og drepe Bin Laden. Igjen for å fremme USA og Vestens interesser. De var ikke der for å bskytte menneskerettighetene.

I Libya gikk de inn med fly for å styrte Gadafi. Det var selvsagt i seg selv bra naturligvis. Men det var ikke primært for å beskytte menneskerettighetene her heller. Det var oljen og Gadaffis trusler om å sette  "oljen i brann." I virkeligheten ingen herosik innsats for menneskerettigheten her heller, men et påskudd til å gå inn og redde landet med oljen som bonus. Og Norge diltet som alltid lydig etter verdenspoliti USA.

Nå sier utenriksminister Jonas Gahr Støre at det ikke er aktuelt med militær innblanding i den blodige krisen i Syria. Han påpeker at situasjonen er mye mer sammensatt enn  det den var i Libya da vestlige fly gikk til angrep.

Støre sier dette som et svar på Høyres stortingsrepresentant Erna  Solberg i spørretimen onsdag 1 februar. Hun viste til at over 5000 sivile er blitt drept under det ti måneder lange opprøret og at Sikkerhetsrådet er lammet på grunn av russisk motstand. Hva kan Norge gjøre for å økse presset mot vetomaktene Kina og Russland spurte Solberg.

USA har som kjent trosset Sikkerhetsrådet før. Dersom NATO-alliansen finner det for godt, ser de på Sikkerhetsrådet nærmest som en "Papirtiger."

Støre deler beskrivelsen av at det hersker en borgerkrigslignende tilstand  i  Syria og sa at Norge har gitt sin støtte til Den Arabiske Ligas bestrebelser for å få regimet til å gå av.

Støre mener Ligaen er den nærmeste til å lede denne prosessen. Syria er mye mer komplekst enn Libya og det er vanskelig å få oversikt over hvem som egentlig sitter med makten og hvem som utgjør opposisjonen i følge Støre. Han mener det er en fragmentert bevegelse uten enhetlig mål og retning. De fleste lederskiikkelsene bor i utlandet, særlig i Frankrike mener Støre.

Fremskrittspartiets Morten Høglund ville vite om det under noen omstendigheter kunne vært aktuelt for Norge å støtte en militæraksjon som ikke er hjemlet i FN, siden Sikkerhetsrådet synes lammet i denne saken.

Dette er svært usannsynlig. Dessuten er det ikke totalt fastlåst i FN. Det forhandles fortsatt om en tekst. Russland har historiske bånd til Syria og har sett landet som et brohode til MidtØsten. Men russerne ser jo at det er de som verner regimet, og at det er en belastning å sitte med ansvaret for en tekst som ikke blir vedtatt, sa utenriksministeren som svar på Høglunds spørsmål.

Venstres Trine Skei Grande viste til at medlemmer av regjeringen hyppig har kontakt med rusiske myndigheter og ville at Norge skal bruke det som er av  innflytelse for å få russerne til å endre strategi i Sikkerhetsrådet.

Og mens stadig flere sivile drepes, sitter  Vesten og venter på at andre skal gjøre jobben for dem. Som i Libya, Irak og Afganistan, er det ikke sivile som skal beskyttes først og fremst. Syria er ikke i Vestens interesse eller strategisfære. De har ikke olje, og heller ikke terrorister som  direkte kan true USA og Vesten. Vesten bruker ikke våpenmakt for å beskytte sivile, de er kun ute etter å sikre egne strategiske interesser og billig tilgang på olje. Aldri har vi sett det tydeligere enn i Støres lunkne svar. Norge og Støre  er "rævdiltere" etter USA. Dersom USA mot formodning skulle gå inn i Syria, ville Norge som "en lydig hvalp" følge etter.  Sånn er Norges utenrikspolitikk i virkeligheten, derav Støres lunkne svar. Det er ikke sivile som drepes det legges vekt på, men at det er uklart hvem  som sitter med makten. Hva er vel  menneskeliv og menneskeverdet  i virkeligheten verd i en verden der det bare handles ut fra andres strategiske og næringsmessige interesser?

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere