Usman Rana

Alder: 33
  RSS

Om Usman

Usman Rana (32) er forfatter av boken «Norsk islam, hvordan elske Norge og Koranen samtidig» og hyppig brukt som islamkommentator i norske medier. Tidligere har han ledet Muslimsk Studentsamfunn og er en prisbelønt spaltist. Han er utdannet lege fra Universitetet i Oslo.

Følgere

Et annerledes frihetsbegrep

Publisert over 1 år siden

Årets ramadan viser at den sekulariserte norske allmennheten ennå ikke riktig har fått tak på hvorfor muslimer faster.

Årets 17. mai var ekstra hyggelig for min del. I tillegg til å feire grunnloven, markerte dagen også startskuddet på den islamske faste- og høytidsmåneden ramadan. Det medførte at den obligatoriske isen på Aker brygge etter barnetoget glimret med sitt fravær for min del, mens jeg tålmodig måtte iaktta min lille sønn nyte herligheten. 

Da jeg var yngre, betød starten på ramadan at jeg måtte være forberedt på å besvare et arsenal av stort sett velmenende spørsmål om ramadan, som «du kan vel drikke vann når du faster?» og «hvorfor faster du, egentlig?» 

Her har utviklingen vært positiv de siste årene, og nå er det vel ganske godt kjent blant ikke-muslimske nordmenn at i ramadan avstår de fastende muslimene fra ikke bare mat – men også drikke, røyking, snusing samt seksuell aktivitet fra soloppgang til solnedgang. 

Logikken. 

Verre for den sekulariserte norske allmennheten er det nok å forstå hvorfor muslimer faster, hva som er logikken bak å avstå fra flere primærbehov flere timer om dagen. Kort oppsummert handler det om å bygge et spirituelt forhold til Gud, der fasten blir en øvelse i hengivenhet overfor Gud; at man for Guds skyld forsaker noen primærbehov. Dette skal trene muslimene i selvbeherskelse og selvdisiplin. På et overordnet nivå handler det om åndelig frihet, at mennesket er fri fra å gi etter for sine fristelser. Disse fristelsene handler ikke bare om mat og drikke, men også om løgn og bakvaskelser. Vi snakker altså om en ganske annen forståelse av begrepet frihet enn den rådende og postmoderne, der frihet defineres helt omvendt: som muligheten til nettopp å gi etter for sine fristelser.

Nye spørsmål. 

Journalister ringer ikke lenger for å spørre om jeg kan drikke vann under fasten. Nå ringer de og spør om det er mye sosial kontroll under ramadan. Underforstått: om muslimer presses til å faste? Og hvilke sanksjoner er det for dem som ikke faster? Naturligvis er det, som i andre miljøer, sosiologiske faktorer som gjør at muslimer påvirker hverandre og faster. 

Akkurat som det i Nydalen i Oslo eksisterer sosiologiske faktorer som gjør at mange påvirkes til å vandre rundt i treningsklær og -tights, selv når de ikke trener. Men utover dette er det få holdepunkter for sosial kontroll i forbindelse med ramadan. Det er forståelse for at mange ikke faster, og gravide, menstruerende, syke og reisende – for å ta noen eksempler – har teologiske begrunnelser for å la være.

Stor aksept. 

Her i Norge, når dagene er lange, er det ekstra stor aksept for at alle ikke makter å faste. Noen jeg kjenner faster bare i helgene, annenhver dag eller når de har fri fra arbeid. Uten at de dermed blir utstøtt eller møtt med negative kommentarer. 

I fjor ble funnene fra den største befolkningsundersøkelsen blant norske muslimer gjennomført av TNS Gallup utgitt i boken til den muslimske tenkeren Bushra Ishaq. Her kommer det frem at den overveldende majoriteten av de som anser seg som muslimer praktiserer troen i form av faste og bønn, frivillig, og at de ikke er tvunget til dette.

Busser, der køres i myldretiden. 

Årets mest opphetede ramadan-debatt startet i Danmark, der integreringsminister Inger Stjøberg slo fast at fastende muslimer utgjør en sikkerhetsrisiko i et moderne, dansk samfunn. Som om muslimske taxiog bussjåfører i Oslo og København krasjer omkring, fordi de er så utmattet. 

Det bør være unødvendig å si det, men dette er altså ikke tilfelle. Den islamske fasten er ikke helsefarlig og de fleste klarer å yte som forventet i løpet av en arbeidsdag, som i skandinaviske land ikke er spesielt lang. Er derimot fastende muslimske arbeidstagere redde for å sette seg selv eller andre i helsefare, bør de ta ut ferie eller ta igjen fasten på et senere tidspunkt. 

På den annen side er det innenfor medisinsk forskning godt kjent at fasting kan være sunt og forbundet med helsefordeler, med hensyn til blodtrykk, overvekt og diabetes. Noen enkeltstudier, som foreløpig er usikre, indikerer dessuten at fasting kan virke forebyggende mot demens.

Trykket i Vårt land 4. juni 2018 i spalten Fra Sidelinjen.

Gå til innlegget

Doktrinen om forkjøpsforbud

Publisert over 1 år siden

Forbudet mot ikke-eksisterende bønnerop har ingenting med politikk å gjøre – og alt med profilering å gjøre.

President George W. Bush ble kjent for doktrinen om forkjøpskrig. Frps fremadstormende stortingsrepresentant Jon Helgheim vil gå inn i historiebøkene for doktrinen om forkjøpsforbud. Hans forslag om å forby ikke-eksisterende muslimske bønnerop fikk som ventet flertall på Frps nylige landsmøte.

Temmet av samarbeidet. 

For et parti som stort sett livnærer seg på uanstendighet, lettsindighet og populisme, var dette forkjøpsforbudsvedtaket naturligvis viktig for partiprofileringen i en epoke for partiet der det blir temmet av samarbeidet med Venstre og Høyre, riktignok i avtagende grad. Slik kunne Frp profilere seg som den politiske spydpissen i kampen mot en påstått islamisering eller snikislamisering av Norge.

Før årets landsmøte måtte nok Frps politikere virkelig legge hodene i bløt for å komme opp med gode forslag som skulle fremstille partiet som den anti-islamske ridderen for landets befolkning. For partiet har de siste årene i tur og orden vedtatt å forby det meste av synlig religiøsitet som kan knyttes til islam, eksempelvis omskjæring av guttebarn, diverse bruk av hijab og hodeplagg som tildekker ansiktet.

Ingen praktisk betydning. 

Sistnevnte fenomen med nikab og burka eksisterer i praksis ikke i Norge, men tross alt finnes det kanskje 20–30 kvinner i Norge som tildekker ansiktet, noe som selvsagt rettferdiggjør tallrike forbudsforslag, nasjonale debatter og høringer. Når listen over eksisterende islamske praksiser som kan forbys er tømt, er det i Frp en naturlig overgang til listen over potensielle og hypotetiske islamske praksiser som bør bli gjenstand for forbud i norsk lovgivning. Helgheim har uten tvil vist seg å være en svært kreativ forslagsstiller, også når han grunngir forbudsforslaget mot potensielle bønnerop med støy i nærmiljøet og at bønnerop kan føre til gettofisering. Kanskje Helgheims neste forslag blir å forby sporten cricket, fordi sporten gjerne samler lett støyende minoritetsungdommer på Oslo øst.

Aktiv dødshjelp. 

For bønnerop kan ifølge den markante Frp-politikeren Per Willy Amundsen ikke sammenlignes med kirkeklokkene. Amundsen setter i denne diskusjonen opp en motsetning mellom kristendommen og islam, der Frp forsvarer kristne verdier mot de islamske. Det er nesten rørende hvor kristne noen Frp-ere blir i møtet med islam og offentlige islamske praksiser. Ellers er gjerne kristendommen ikke så viktig, verken når det er snakk om aktiv dødshjelp, alkohollovgivning eller eggdonasjon.

Partileder Siv Jensen på sin side viet under landsmøtetalen sin en del oppmerksomhet til norske verdier, og angrep dem som var norske på papiret, men ikke i hjertet. Et øyeblikk kunne man tro at hun siktet til ukultur i norske partier der seksuell trakassering av unge gutter under seksuell lavalder blir «glemt» av partilederen og en 16 år gammel jente blir skjenket full under et partimøte og to politikere får henne til sengs i løpet av samme natt. Nei da, metoo-utfordringer i eget parti inngår nok ikke i diskusjonen om norske verdier og ble derfor nesten ikke omtalt, for Siv Jensen snakket selvsagt om muslimer, de upålitelige nordmennene med det unorske hjertet hun ekkokardiografisk har studert.

Holder seg tause.

Til å velsigne og hvitvaske landsmøtet til de «rause» Frp-erne, slik hun omtalte dem, var ingen ringere enn Venstre-leder Trine Skei Grande. Sammen med Høyre – som holder seg tause i møte med Frps kreative forbudsforslag – er Venstre i ferd med å ofre egen anstendighet på husfredens alter.


Trykket i Vårt land 7. mai 2018

Gå til innlegget

En vanskelig balansegang

Publisert over 1 år siden

USA og Pakistan har ulike interesser med hensyn til ­Afghanistan. Det setter sistnevnte i en vanskelig skvis.

Pakistan har siden den kalde krigen vært blant USAs fremste ­allierte utenfor NATO-samarbeidet. Høyde­punktet i alliansen var Operation Cyclone, da Pakistans kyndige e-tjeneste ISI i samarbeid med CIA på 1980-tallet rekrutterte unge menn fra den muslimske verden og hjernevasket dem med bokstavtro og inflammatorisk tankegods som brøt med tradisjonalistisk islam.

Hensikten var at de skulle gjøre «the dirty work» – utføre den væpnede kampen mot «de gudløse kommunistene» fra Sovjetunionen. Det endte med suksess og at Sovjetunionen forlot afghansk jord.

Samtidig ble et Frankenstein-monster skapt, kjent som Taliban og Al-Qaida.

Kraftige sprekker. Nå slår imidlertid den amerikansk-pakistanske alliansen kraftige sprekker. Tradisjonelt har ­republikanske presidenter vært ansett for å være mer Pakistan-vennlige enn de ­demokratiske, men det er som kjent lite som er tradisjonelt med Donald Trump. På nyåret ble den betraktelige amerikanske militærstøtten til Pakistan suspendert. Det troverdige amerikanske utenrikspolitiske magasinet Foreign Policy skrev i mars at Trump-administrasjonen nå vurderer å kutte denne støtten permanent, samt fjerne Pakistans status som en betydelig alliert.

Årsaken til truslene er at amerikanerne­ mener at Pakistan ikke gjør stor nok innsats for å stoppe enkeltpersoner og grupper basert i Pakistan som bidrar til opprør og terroraksjoner i Afghanistan. Dette skjer sannsynligvis tett koordinert med India – Pakistans erkerival – hvis statsminister Narendra Modi har bygget et ­tettere forhold til USA, og som, sammenlignet med sine forgjengere, er mer pro-israelsk.

Tilbakevendende anklage. Pakistanske­ militære, diplomater og innbyggere er på sin side lei av den tilbakevendende amerikanske anklagen om at de ikke gjør nok i kampen mot terrorisme. De mener at ­Pakistan har måttet betale dyrt etter deres støtte til den amerikanskledede invasjonen av Afghanistan i 2001. Både gjennom egne soldaters blod og terroraksjoner i landets storbyer som Karachi, Lahore, Quetta og Islamabad. Fra 2001 til mars 2015 ble 21.500 sivile pakistanere drept og 40.000 skadet.

En pakistansk tropp som teller 100.000 mann har dessuten fungert som grensestøtte til den USA-anførte Operation Enduring Freedom-aksjonen i Afghanistan. 6.200 av disse er drept og 11.500 skadet. Til sammenligning har NATO og USA til sammen mistet omtrent 3.500 soldater (opptelling fra 2015).

Pleiet et pragmatisk forhold. Så er det nok en viss sannhetsgehalt i at den pakistanske e-tjenesten ISI i nasjonal sikkerhets navn har pleiet et pragmatisk, men ikke ideologisk, forhold til noen militante grupper som opererer i Afghanistan. Ifølge Foreign Policy forklarte den daværende pakistanske hærsjefen Ashfaq Kayani til den amerikanske ambassadøren til ­Pakistan i 2007 at denne situasjonen må Pakistan leve med i overskuelig fremtid. Imens bare forsvinner amerikanerne fra området, slik de gjorde etter at Sovjet ble stoppet i Afghanistan i 1989.

For øvrig peker analytikere på at de militante inngår i en proxy-krig mellom Pakistan på den ene siden og India og Afghanistan på den andre. Tehreek-e-Taliban Pakistan (TTP), som har begått mange av terroraksjonene på pakistansk jord, beskyldes for å være støttet av den afghanske­ e-tjenesten NDS og Indias ­e-tjeneste RAW - mens pakistanske ISI bruker «afghansk» Taliban motsatt vei.

Ulike perspektiv. Med andre ord har USA og Pakistan ulike interesser med hensyn til Afghanistan. Amerikanerne har et mer kortsiktig perspektiv, mens pakistanerne må balansere sin støtte til USA med trusler fra Afghanistan, India og ikke minst militante ekstremister som allerede er i Pakistan.

Trumps harde linje vil i første omgang gjøre det allerede gode forholdet mellom Kina og Pakistan enda bedre, og Pakistan vil nok bli mer avhengig av Saudi-Arabias økonomiske muskler. Det vil glede saudierne ettersom det knytter den pakistanske atommakten nærmere dem enn Iran.

Gå til innlegget

En revolusjon i Saudi-Arabia

Publisert over 1 år siden

Saudi-Arabia endres. I deres målestokk er det nå en sosial og økonomisk revolusjon som foregår.

Midtøstens mest konservative land er i endring. Saudiaraberne har begynt å jobbe selv, og skatt på varer og tjenester er innført fra nyttår. Fra juni kan kvinner sette seg bak rattet i det svært bilglade ørkenlandet, og de kan nå bli en del av landets militære styrker. Ikke minst kan den saudiske befolkningen nå besøke kinoer og konserter.

Mange i vår del av verden vil trekke på skuldrene og stille spørsmålstegn ved nyhetsverdien av disse endringene. I saudiarabisk målestokk er det imidlertid i realiteten en sosial og økonomisk revolusjon som foregår i disse dager.

Diskret aksent. Jeg har flere ganger de siste ti årene besøkt kongedømmet som rommer to av de tre største helligdommene i islam. Mitt siste besøk for noen uker siden illustrerte godt de raske endringene som finner sted i det saudiske samfunnet. Aldri før har jeg blitt møtt av etniske saudiere i hotellresepsjonene i Mekka og Medina; de er unge, smiler og snakker godt engelsk med en diskret arabisk aksent. Hos flere av de mange gullsmedene i de hellige byene finner man nå saudiske kvinner som veileder kunder på utkikk etter smykker.

Parallelt med saudiernes inntog i arbeidslivet, forlater flere hundre tusen fremmedarbeidere landet fordi deres arbeid blir overtatt av innfødte. De pakistanske og indiske drosjesjåførene er naturlig nok bekymret for familiene de forsørger i hjemlandene. På den andre siden er det utvilsomt viktig for Saudi-Arabias utvikling at de ikke baserer seg for mye på utenlandsk arbeidskraft, og det skaper større mulighet for mer folkelig innflytelse når saudierne jobber selv og betaler skatt. Sakte, men sikkert kan det føre til at landet blir mindre autoritært og mer transparent.

Ingen demokrat. Den eneveldige regien for denne utviklingen har kongedømmets de facto leder, 32-årige kronprins Mohammad bin Salman, bedre kjent som MBS. Den unge MBS ønsker å modernisere Saudi-Arabia, og være representant for de unge saudiaraberne som utgjør en stor andel av befolkningen. Han er ingen demokrat og har ingen intensjon eller ambisjon om å omgjøre Saudi-Arabia til en liberal rettsstat etter vestlig modell.

Likevel er hans progressive reformvillighet ganske enestående i en saudisk og gulfsk kontekst. MBS bør forstås og analyseres i lys av forholdene i Midtøsten, der den arabiske våren som ble til en stormfull vinter viser at demokrati etter vestlig mønster i området muligens er en utopi. Det er sjelden klokt å tro at det som fungerer i Vesten er det optimale for andre verdensdeler med annen historisk arv.

Det mest interessante ved MBS er kanskje hans syn på islam. Han har tydelig vist tegn til introspeksjon og selvkritikk hva gjelder hvilke tolkninger som har fått dominere i Saudi-Arabia. Han ser ut til å bevege seg bort fra den ekstremt bokstavtro og politiserte versjonen av den reformistiske wahabisme-bevegelsen som har preget Saudi-Arabia siden nasjonens fødsel. MBS har uttalt at landet må finne tilbake til «moderat islam».

Ekstremsalafistisk. Han virker troverdig når han viser til at okkupasjonen av Guds hus og Al-Haram-moskeen i Mekka i 1979 ved en ekstremsalafistisk gruppe, tvang Saudi-Arabia i en mer isolasjonistisk og religiøst radikal retning, fordi den saudiske kongefamilien fryktet nye angrep fra slike grupper om de tillot mer åpenhet. Det er viktig at MBS følger opp tankene om moderat islam, for ekstremsalafistiske saudiere har ikke bare radikalisert muslimer i Gulfen, men også i Vesten.

Jovisst har MBS en haukete utenrikspolitikk, der særlig den saudiske krigspolitikken i Jemen og diplomatiske isolasjonen av Qatar er gjenstand for mye kritikk. Samtidig må det ikke glemmes at Saudi-Arabia virker som en balanserende kraft i møte med et aggressivt Iran som søker og har fått mye makt i Midtøsten i samarbeid med Russland, Hizbollah, Bashar al-Assad og houthiene i Jemen.

Slik sett vil Saudi-Arabia med den relativt moderne MBS ved roret fortsette å være en sentral vestlig alliert mot russisk-iransk aggresjon.

Gå til innlegget

Arbeiderpartiets kompleks

Publisert over 1 år siden

Ap kan bedre enn å herme etter Frps retorikk. Jeg forventer mer.

Arbeiderpartiets ferske innvandringspolitiske talsperson ­Masud Gharahkhani har markert med seg med tabloide utspill i integreringsdebatten. 19. januar henvendte han seg til justisminister Sylvi Listhaugs høyre hånd, Espen Teigen, på Twitter og lurte på om sjefen hans, det vil si Listhaug, støtter «liberale Raja» eller Gharakhanis forbudsutspill om søskenbarnekteskap og andre innstramninger i innvandringspolitikken.

Hva skulle han med denne «hånds-­påleggelsen»?

Det er lite som tyder på at Gharakhanis er ute på et sololøp isolert fra partiet, selv om det kan anes konturer av en løs kanon. Hittil har internkritikken kun kommet fra perifere deler av partiet, som fra den pensjonerte politikeren Grethe Fossum og fra visse AUF-miljøer.

Mer påfallende er det hvor kritikken ikke kommer fra: fra sentralt hold.

Forankret i partiledelsen. Partileder Jonas Gahr Støre har sågar rost opptredenen til sin innvandringspolitiske talsperson. For faktum er at Gharakhanis utspill er forankret i partiledelsen, og at det etter alle solemerker har sittet partistrateger på Youngstorget etter det katastrofale stortingsvalget og konkludert med at for å vinne neste valg må Arbeiderpartiet bli tøffere i retorikken om innvandring, integrering og ikke minst islam.

Dette i skarp kontrast til valgkampinnspurten, der Arbeiderpartiet dro på besøk til østkanten og snakket om hvor vakkert det er med eksotiske kulturer, at taxi- og bussjåførene holder hovedstaden i gang og at Arbeiderpartiet skal være en garantist mot den stigmatiserende retorikken til Frp.

Men nå er det altså en annen melodi som gjelder, om å «ta debatten» og å «se utfordringene».

Mangfoldsnaivitet. Gharakhanis inntog i integreringsdebatten kan også sees i lys av nestleder Hadia Tajiks spalte i ­Aftenposten, titulert «Mangfoldsnaivitet», måneden etter stortingsvalget i høst. I denne gikk hun til angrep på Høyre for å skjule seg bak den liberale staten og ­liberale verdier i møte med utfordringer i minoritetsmiljøer.

Underforstått mente Tajik at staten må involvere seg mer i enkeltindividers liv i det norske samfunnet, og at loven kan være et aktuelt verktøy.

Dette er i og for seg i tråd med venstresidens ideologi om en aktiv, handlende stat. Problemet ligger i at dette skjer på Fremskrittspartiets premisser, noe som blant annet skinner igjennom ved at det er et særskilt fokus på muslimer, mye prat om å forby og at retorikken er fremmedgjørende.

Strategisk kommunikasjon. Ta for eksempel forslaget om å forby søskenbarnekteskap, som i dag er et avtagende fenomen og som heller ikke løser utfordringen med tvangsekteskap. Forslaget er ren symbolpolitikk (argumentet handler om genetikk, men de fleste barn i Norge unnfanges uansett utenfor ekteskapet), men viktigst for Arbeiderpartiet er hva forslaget kommuniserer: at partiet er like «tøffe» og «handlekraftige» som Frp.

Dette mindreverdighetskomplekset overfor Fremskrittspartiet, som Gharakhani er eksponent for, har også tidligere har rammet Arbeiderpartiet, særlig da deres stortingsrepresentant fra 2005 til 2009, Saera Khan, ble sendt ut i samme ærend som Gharakhani i integreringsdebatter.

Kjølvannet av karikaturkrisen. Jeg vet at Arbeiderpartiet kan bedre. For min egen del og mange andre unge muslimer betød Jonas Gahr Støres inkluderende retorikk i kjølvannet av karikaturkrisen mye, særlig da han snakket om «det nye norske vi» for ti år siden.

Selvsagt skal også Arbeiderpartiet meisle ut en politikk som stiller krav til nordmenn med minoritetsbakgrunn, men dette kan gjøres uten polariserende ­retorikk.

Gharakhani har flere ganger sagt at han ønsker at Arbeiderpartiet skal bli «hørt» i integreringsdebatten. Målet hans bør heller være å skape bedre integrering.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1862 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1602 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
24 dager siden / 1575 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1544 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1414 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1296 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1166 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere