Usman Rana

Alder: 34
  RSS

Om Usman

Usman Rana (32) er forfatter av boken «Norsk islam, hvordan elske Norge og Koranen samtidig» og hyppig brukt som islamkommentator i norske medier. Tidligere har han ledet Muslimsk Studentsamfunn og er en prisbelønt spaltist. Han er utdannet lege fra Universitetet i Oslo.

Følgere

En unorsk ­fredagskveld

Publisert nesten 2 år siden

At Jordan Petersons tradisjonsbundne verdier vekker slik ­gjenklang i Vesten vitner om at langt fra alle fester lit til det verdiliberale hegemoniet.

Unge norske menn er neppe kjent for å benytte fredagskvelden til å dra på hybridforedrag om psykologi, Gud, biologi, kjønnsidentitet og politikk. For halvannen uke siden skjedde nettopp dette, da den kanadiske kjendispsykologen og bestselgende forfatteren Jordan Peterson for andre gang på få uker holdt foredrag foran et fullsatt Oslo Konserthus. Billettene ble i likhet med det første foredraget revet bort på kort tid.

LES OGSÅ: Jordan Petersons store fortjeneste

Ytterst få muslimer. 

Som mann var jeg en del av den overveldende majoriteten blant de omtrent 2.000 tilhørerne. Som muslim var jeg nok en av ytterst få. Likevel føltes atmosfæren svært kjent for mitt vedkommende. For det er ganske vanlig at muslimske organisasjoner arrangerer foredragskvelder med alvorlige temaer på fredagskvelder, mens andre norske unge er på kino eller tar seg en alvorlig fest. Den noe fnisende entusiasmen de unge, men tross alt voksne, mennene viste for Jordan Peterson, og at flertallet reiste seg i respekt og ærbødighet for kanadieren var det utvilsomt noe religiøst over. Derfor måtte jeg noen ganger minne meg selv på at dette slettes ikke var et muslimsk foredrag jeg hadde kommet til.

En del på den intellektuelle venstre­siden blir sikkert skremt over den noe panegyriske oppførselen til tilhørerne. Men denne dyrkningen av Jordan Peterson og hans popularitet i ultraliberale vestlige land som Norge kan også forstås som et symbol på at unge menn forsøker å finne et fotfeste i sine liv og er på søken etter et moralsk kompass. For i den postmoderne­ relativismens tidsalder er det mange unge som kan bli ofre for nihilisme og dekadens. Dessuten lever vi i en tid der ungdomsepoken utvides inn i 30-årene.

Pliktetikk og selvbeherskelse. 

I disse sammenhengene er Jordan Peterson på sitt beste – og tiltrengt. Han snakker om å ta ansvar og ikke bare skylde på andre for utfordringene i livet. Pliktetikk og selvbeherskelse skal stå i sentrum. Ikke minst oppfordrer han oss til å være til stede for familien og opprettholde familien som samfunnets kjerne. At han blir fremstilt som kvinnefiendtlig faller på sin egen ­urimelighet, for han virker å være genuint opptatt av at menn skal være ­stabile partnere og gode fedre.

Peterson prøver ikke å skjule for sine lesere og tilhørere at han er sosial­konservativ, tradisjonell og noe religiøs. Slik sett er han en original stemme i vår vestlige kultur der konservatisme og ­tradisjonelle verdier blir sett på som avleggs, mens moderne ideer om kjønn, identitet og moral blir båret frem som sannheter uten at de nødvendigvis harmonerer med menneskets biologi og ­psykologi. At Petersons nokså tradisjonelle verdier vekker slik interesse i ­Vesten vitner om at langt fra alle fester lit til ­ideene som eksisterer i det verdi­liberale hegemoniet.

LES OGSÅ: – Mange er kritiske uten å vite hva han står for

Ladet ordbruk. 

Så er det nok et problem for Peterson at han gjør seg uspiselig for mange på grunn av sin ganske ladede ordbruk, når han eksempelvis omtaler det nevnte verdiliberale hegemoniet som politisk korrekthet, kulturmarxisme og feminisme. Han hadde kanskje hatt enda større troverdighet om han hadde unngått å være så politisert og mene så mye om det meste.

Samtidig er det vanskelig å være uenig med ham i at flere moderne vestlige land etter hvert har gått langt i å lovfeste det liberale hegemoniet, og at rommet for dissens er blitt mindre. Dette i takt med at samfunnsborgerne tar mindre ansvar for egne liv og oftere ser til offentlige institusjoner for barneoppdragelse. Så kanskje han har litt rett likevel. At dette faktisk er subtile marxistiske etterdønninger. 

Gå til innlegget

Kampen om innflytelse

Publisert rundt 2 år siden

Forsvinningen til den saudiske journalisten Jamal Khashoggi gir et støt i konfliktlinjen mellom tradisjonell sunnisme og salafisme.

Saudi-Arabia preger verdens avisforsider i forbindelse med forsvinningen til den Jamal Khashoggi. Symbolsk nok forsvant han fra den tyrkiske byen Istanbul, som i århundrer har vært tradisjonell sunni-islams hjerte. Saudi-Arabia er på sin side kjent som salafismens høyborg.

LES OGSÅ: Han  blir enda et navn på en lang dødsliste

Bokstavtro tilnærming. 

Salafisme er et begrep som er hyppig brukt i vestlige medier, som med diskutabel riktighet også brukes synonymt med «wahabisme». I den vestlige samtalen om islam henspeiler «salafisme» på grupper som assosieres med potensial til å begå terror og bokstavtro tilnærming til islams hellige tekster, det vil si Koranen og profeten Mohammads utsagn. Noen ganger brukes det sammen med «islamisme». Begge anvendelser kan være misvisende, for salafister trenger ikke automatisk være potensielle terrorister, og mange salafister er ofte apolitiske.

Men selv om salafister ikke nødvendigvis er ekstreme i henhold til PSTs definisjoner, fastslår Cambridge Universitys islamolog Abdal Hakim Murad, at den brede majoriteten av muslimer som tror at terror er et legitimt virkemiddel tilhører denne bevegelsen.

Kort oppsummert strekker historien til salafismen seg tilbake til 1300-tallet. Salafismen oppstod som en reaksjon og motvekt mot ortodoks sunni-islam, der sufismen utgjør en sentral del. Professor i islamske studier ved Georgetown University, Jonathan Brown, definerer salafisme på følgende måte: «En tolkning av islam som søker å gjenopprette islamsk tro og praksis slik det var under profeten Mohammads og hans første etterfølgende generasjoners tid.»

LES OGSÅ: Avviser omkamp om balsfemiloven

Ulovlig innovasjon. 

De første generasjonene etter profeten Mohammads bortgang i år 632 e.Kr kalles «salaf» og har gitt opphavet til begrepet «salafisme». De tidlige salafistene mente at islam ble altfor mye preget av tolkningstradisjoner, teologer og sufisme – dette og mye annet ble betraktet som ulovlig innovasjon i religionen. Salafistene skulle gjenskape det «rene» islam, de vektla ikke de fire lovskolene i sunni-islam, tolkningsbasert islam eller sufisme. Derfor er det vanlig å anse salafistene som utenfor den tradisjonelle sunni-islamske folden. Ifølge salafistene skal tolkningstradisjonene ikke vektlegges og Koranen og profetens utsagn skal tolkes bokstavelig.

Salafismen blomstret for fullt på 1700-tallet i dagens Saudi-Arabia, der en salafistisk bevegelse som betegnes som «wahabisme» har dominert til den dag i dag. Professor Brown sammenligner forholdet mellom tradisjonell sunni-islam og salafismen med forholdet mellom katolisismen og protestantismen, der salafismen representerer protestantismen. Når det derfor snakkes om islamsk tradisjonalisme, ortodoksi eller konservativ islam, må det defineres som flere århundrer med religiøse fortolkninger, teologisk evolusjon (ikke reformasjon) og dynamisk teologi avhengig av tid og sted. Det skaper rom for mangfold av teologiske meninger, noe som har gitt opphav til flere lovskoler. Majoriteten av verdens muslimer tilhører denne tradisjonalismen og kalles ofte mainstream muslimer. Salafisme er derimot reformistisk.

LES OGSÅ: Ber muslimer boikotte Kaba

Dikotomt verdensbilde. 

De aller fleste salafister er apolitiske og de mektigste salafistiske teologene forbyr og fordømmer terrorisme. På den annen side har salafismen et iboende dikotomt verdensbilde. De har lav terskel for å erklære andre muslimer som ikke deler deres forståelse for «ikke-muslimer». Den desentraliserte tilnærmingen til de hellige kildene, gjør salafismens teologi mottagelig for ukvalifiserte, reaksjonære og militante tolkninger som bryter med ortodoks islams gylne middelvei. Med dette i mente mener professor Brown at salafismen på den måten kan skape potensial for vold, selv om altså det gjelder en liten minoritet som igjen representerer den overveldende majoriteten av muslimske terrorister.

Denne konfliktlinjen mellom tradisjonell sunnisme og salafisme er i dag aktualisert i kjølvannet av Khashoggi-­saken, der Tyrkia med sin osmanske historie kjemper mot de saudiske salafistene om innflytelse i den muslimske verden.

Gå til innlegget

En fot i bakken

Publisert rundt 2 år siden

Vi vet lite om transseksualisme og kjønnsdysfori. Likevel er vi påfallende raske til å sette i gang «kjønnskorrigerende kirurgi».

I mars i år advarte professor Kim Tønseth og Anne Wæhre om den ­eksplosive økningen i antallet ­tenåringsjenter som vil skifte kjønn. Tønseth og Wæhre er lederne ved ­Nasjonal ­behandingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Rikshospitalet og de fremste fagpersonene i Norge på området. Videre har de det faglige, nasjonale ansvaret for nordmenn som har diagnosen transseksualisme.

Advarselen inneholdt tall som viser at hvert år siden 2012 har antallet barn og unge under 18 år som har søkt hjelp hos NBTS økt med 100 prosent, og at to av tre er biologisk fødte jenter. Samme trend ser vi også i andre vestlige land.

Økt fokus på kjønn. 

På grunn av ­disse tallene, og fordi Tønseth og Wæhre har det overordnede ansvaret for at ­norske barn og unge gjennomgår alvorlig ­medisinsk behandling og omveltende ­kirurgi som ledd i kjønnsskiftet, reiste de to ­faglig ­betingede spørsmål: 1) Om ­denne ­økningen skyldes økt fokus på kjønn i samfunnet; og 2) om kjønnsdysforien bare er en midlertidig tilstand.

LES OGSÅ: «Flytende kjønnsidentitet oftere tema i skolen»

For det er lite kunnskap om årsaker til transseksualisme, spesielt om oppstarten er etter puberteten.

Det vi derimot vet er at mange av dem som opplever kjønnsdysfori har psykiske lidelser, som depresjon og autisme. Om det er disse psykiske lidelsene som har resultert i dysforien eller dysforien har resultert i de psykiske lidelsene, finnes det ikke entydige svar på.

Du skaper deg selv. 

På tross av den manglende kunnskapen om transseksualisme, og usikre årsaker til den ekstreme økningen i henvisninger til NBTS, lever vi i en tid der barn og unge får innprentet at de selv må velge hvem de vil være, og mektige lobbygrupper har fremstilt det slik at løsningen på psykologisk usikkerhet om eget kjønn er å skifte kjønn ­medisinsk og kirurgisk.

Det er også blitt politisk populært på tvers av politiske skillelinjer å støtte oppunder fortellingen om at transseksuelles følelser om kjønnsidentitet automatisk medfører riktighet, og da blir veien kort til hormonell og kirurgisk behandling. Det glemmes at kjønnsidentitet kan flyte og endre seg, samt at sosiologiske faktorer kan påvirke unges syn på sin egen kjønnsidentitet.

LES OGSÅ: Det juridiske kjønnsskiftet 

Sosial påvirkning. Det sistnevnte har Lisa Littman ved Brown University sett nærmere på. Hun ville studere hvorfor man ser denne kraftige økningen blant jenter i pubertetsalder som vil bytte kjønn. Littman fant at kjønnsdysfori i denne gruppen var koblet til sosial påvirkning, blant annet gjennom sosiale medier og påvirkning fra andre i vennegruppen. Hun trakk paralleller til anoreksi, som spres på likens vis.

Forskeren fant også at mange av ­jentene hadde psykiske sykdommer, men at ­behandlerne de møtte ofte ikke stilte noen spørsmål om psykisk helse. Til gjengjeld var de raske med å igangsatte behandling til permanent kjønnsbytte. Forskningen til Littman ble møtt med kraftige protester fra lobbygrupper som kjemper for transseksuelles rettigheter, og Brown University gikk ifølge The Globe and Mail fra å lage en pressemelding om studien på sine nettsider til å fjerne den.

Akademisk frihet. 

Universitetet la til at de var redde for at studien kunne brukes til å sette spørsmålstegn ved transseksuelles perspektiver. Samtidig har akademikere fra andre universiteter, som Harvard og University of Toronto, kritisert Brown University for å angripe den akademiske friheten.

Det virker dessverre som Brown University måtte bøye av for et enormt ­politisk press, der transseksuelles lobby­grupper og deres politiske allierte har større makt enn forskere som fra et faglig ståsted ­studerer kjønnsutvikling hos barn og unge.

Littmans funn er på ingen måter unike i medisinsk forskning, og bør anspore også oss i Norge til å se på hvordan vi snakker om kjønn til barn og unge, i barnehager og skoler.

LES OGSÅ: Flere i «feil kropp» forsøker selvmord

Trykket i Vårt Land 24. september 2018 i spalten Fra sidelinjen. 

Gå til innlegget

Selektiv omgang med forskning

Publisert rundt 2 år siden

Omskjæring av guttebabyer er medisinsk forsvarlig, selv om norske motstandere gir inntrykk av noe annet.

Den norske debatten om omskjæring av guttebarn ser ut til å fortsette i noen omganger til. Det er sterke krefter både på ytre venstre og høyre i Norge som vil forby denne eldgamle praksisen, som er sentral både i jødedommen og islam. Både FrP og SV har vedtatt å gå inn for et slikt forbud, mens Senterpartiets Jenny Klinge over flere år har vært en høylytt omskjæringsmotstander. I sommer provoserte hun den lille jødiske minoriteten da hun sa at jøder og muslimer som omskjærer guttebarna sine kan flytte fra landet.

Andreas Halse, som er en fremstående eksponent for den religionsfiendtlige grenen av sosialismen, har lenge argumentert for ulike forbud mot rituell omskjæring av guttebabyer. Felles for miljøene som argumenterer for forbud er at de anser inngrepet som et angrep på barnets selvråderett, og hevder at praksisen ikke kan forsvares fra et medisinsk ståsted.

Ikke oppdatert. 

Når det gjelder det medisinske er det tydelig at forbudstilhengerne ikke er oppdatert på ledende forskning på området. Verdens kanskje mest brukte og anerkjente kliniske oppslagsverk med oppsummert forskning, UpToDate, konkluderer med at fordelene ved omskjæring av nyfødte gutter utveier ulempene. Av fordeler nevnes færre urinsveisinfeksjoner, reduksjon i penis-kreft samt redusert hyppighet av kjønnssykdommer som HPV, HIV og herpes. I tillegg redusert forekomst av livmorhalskraft hos de omskåredes partnere.

Dessuten slår UpToDate fast at slik omskjæring ikke er forbundet redusert seksuell funksjon eller nytelse. UpToDate er i tråd med anbefalingene til den innflytelsesrike amerikanske barnelegeforeningen (AAP), publisert på deres nettsider 27. august 2012. Lignende anbefalinger har også den amerikanske gynekologiske forening samt kanadiske, britiske og australske legeforening kommet med.

Slagside. 

I den norske debatten har forbudstilhengerne, ikke minst blant norske leger, fremhevet en artikkel som er kritisk til den amerikanske barnelegeforeningens retningslinjer om omskjæring. Denne kritiske artikkelen er forfattet av utelukkende europeiske leger, Frisch og medarbeidere. Disse europeiske forfatterne påstår at deres amerikanske kolleger har en kulturell slagside (bias) og dermed trekker gal medisinsk konklusjon, fordi omskjæring av guttebabyer er langt vanligere generelt i befolkningen i USA enn i Europa.

Imidlertid har den amerikanske barnelegeforeningen slått bena under denne kritikken i en egen fagartikkel, publisert i tidsskriftet Pediatrics, 4/2013 Her fremholder de at siden halvparten av amerikanske menn er omskåret og halvparten ikke er det, har de potensial til mer nøytralt perspektiv på praksisen, mens det i realiteten er de europeiske legene som selv er rammet av kulturell bias, mot omskjæring. Ettersom en svært liten minoritet av europeiske menn er omskåret.

Nyfødt fordel. 

I denne artikkelen forklarer også den amerikanske barnelegeforeningens representanter hvorfor det er en fordel at nyfødte guttebarn omskjæres, sammenlignet med å gjøre det eksempelvis når de blir 18 år eller eldre, slik de som ønsker aldersgrense på praksisen ønsker. Fordelen i nyfødt alder består i reduksjon av urinveisinfeksjoner og at mange debuterer seksuelt i langt yngre alder enn 18, og dermed er sårbare for kjønnssykdommer som omskjæring beviselig beskytter mot. Blant annet refererer de til amerikanske data som viser at 4 av 10 seksuelt aktive jenter mellom 14 og 19 år har en kjønnssykdom.

I den amerikanske barnelegeforeningens svar til de europeiske legene tas det også et oppgjør med Frisch og medarbeideres anklage om at det amerikanske miljøet ikke vektlegger guttebabyenes kroppslige integritet. Deres motargument er at det blir et etisk problem dersom barn frarøves muligheten til helsegevinster gjennom for eksempel omskjæring.

Med andre ord virker det som om tilhengerne av forbud mot omskjæring av guttebarn, både blant helsepersonell og politikere, har en selektiv omgang med forskning, og ignorerer ledende oppsummert forskning på området.

Trykket i Vårt Land 27. august 2018 i spalten Fra sidelinjen. 

Gå til innlegget

Tysklands tap

Publisert over 2 år siden

Özil-saken truer identitetsbyggingen til unge muslimer i Europa

De som mener at Arsenal-stjernen Mesut Özils exit fra det tyske landslaget er langt verre enn Tysklands forsmedelige innsats i årets fotballverdensmesterskap, er meget presise.

På mange måter er det ikke overraskende at den teknisk begavede sentrale midtbanespilleren til Arsenal gir seg på det tyske landslaget. Å bli tildelt rollen som syndebukk etter den tyske VM-skandalen føles nok blodig urettferdig etter å ha spilt 92 kamper for Die Mannshcaft, notert seg for 23 mål mens han innehar tysk rekord for antall assister (40). For ikke å glemme at han var uvurderlig som playmaker da tyskerne vant VM fire år siden.

Under årets VM var han på ingen måter svakere enn sine medspillere, mange – som Thomas Muller – var utvilsomt langt dårligere enn Özil. Fotballstatistikere har derimot fått frem at under Tysklands avgjørende tap for Sør-Korea hadde Özil syv nøkkelpasninger, mer enn noen andre spillere klarte i løpet av en kamp under hele VM. I lys av dette fremstår det som troverdig når Özil skriver i sitt lange avskjedsbrev forrige uke at han får skylden for det kollektive tyske VM-nederlaget fordi han har tyrkisk og muslimsk bakgrunn, og fordi han lot seg avbilde med den tyrkiske presidenten Recep Erdogan i forkant av VM i forbindelse med et veldedighetsarrangement.

Bildet skapte mye oppstyr, men som Özil påpeker selv ble det intet lignende ramaskrik da den tyske fotballegenden Lothar Mattheus ble avbildet med Vladimir Putin under VM. Mens Mattheus fortsatt blir ansett som en lojal tysker, har tyske medier og noen politikere tatt Erdogan-bildet til inntekt for at Özil ikke er en ekte tysker, og da en spiller det er lett å plassere skylden på i motgang som den de opplever nå.

Özils grunn for avgangen fra det tyske landslaget er et alvorlig tilbakeslag for integrering av minoritetsungdommer i Vest-Europa, og overgår dermed tyskernes tidlige VM-exit. Han skriver at «jeg er tysk når vi vinner, men innvandrer når vi taper». Dette er en følelse som er utbredt blant mange unge med minoritetsbakgrunn. Da jeg var yngre så jeg denne tendensen i omtalen av gjengmedlemmer i Oslo, i avisene ble de gjerne omtalt som medlemmer av pakistanske gjenger og deres etniske bakgrunn ble alltid presisert. Derimot, om en med innvandrerbakgrunn gjorde noe storsamfunnet likte godt, var man kort og godt bare norsk og nordmann.

For unge europeiske muslimer har kulturpersonligheter og fotballspillere som Özil, som er åpen om sin islamske tro, vært sentrale i identitetsbyggingen; at det er mulig å være både praktiserende muslim og fullverdig europeer samtidig. Ofte har muslimer innenfor idrett og kulturliv langt større potensial til å påvirke unge muslimer enn eksempelvis teologer.

Ideen om vestlig islam kan ikke bare reduseres til teologi, men handler om å skape en dypere og helhetlig kultur som også omfatter idrett, kunst og kultur. Det var derfor jeg i boken min Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig intervjuet Omar Elabdellaoui, Olympiakos-proffen og den faste høyrebacken på det norske fotballandslaget. Han har vært ærlig om hvor seriøst han tar sin islamske tro, og at det islamske bønneteppet følger med ham overalt, også på landslagsturer. Han fortalte meg hvor stolt han er når han tar på seg den norske landslagsdrakten, og at han både synger nasjonalsangen og ber en islamsk bønn for at Norge vinner kampen før avspark.

Slike forbilder som er med på å gi røtter til en vestlig-islamsk kultur finnes ikke bare innen idrett, men også artister som norske Magdi i Karpe Diem og Isam Bachiri i danske Outlandish er sentrale i denne sammenhengen.

Det Özil har opplevd de siste månedene er et alvorlig skudd for baugen for denne identitetsbyggingen, og sender et dårlig signal til unge muslimer som vil kombinere sin religiøse bakgrunn og europeiske identitet.

Trykket i Vårt Land 30. juli 2018 i spalten Fra sidelinjen. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere