Usman Rana

Alder: 33
  RSS

Om Usman

Usman Rana (32) er forfatter av boken «Norsk islam, hvordan elske Norge og Koranen samtidig» og hyppig brukt som islamkommentator i norske medier. Tidligere har han ledet Muslimsk Studentsamfunn og er en prisbelønt spaltist. Han er utdannet lege fra Universitetet i Oslo.

Følgere

Adskilte ­størrelser

Publisert rundt 1 måned siden

Politikk handler om sikkerhet og fordeling. Derfor trenger ikke politikk noen spesifikk religionsforankring.

Etter det osmanske rikets fall i 1923 og koloniherrenes tilbaketog fra muslimske områder, vokste det frem moderne nasjonalstater i disse områdene. Dette har skapt en langvarig konflikt om hvilken rolle islam skal spille i statsstyringen.

En konflikt som i sin tur har over­skygget fokuset på personlig religiøsitet, åndelighet og kontakten med Gud, som er langt viktigere.

Les også: Tidens yngste kongresskvinne er troende katolikk og kjemper for fri abort og homofiles rettigheter.

Nærmere deg. 

Etterdønningene av ­politiseringen av religionen ses også i Vesten i dag. Mange unge muslimer er mer opptatt av å diskutere styresett enn ­hvordan de skal komme nærmere Gud, rense hjertet og være gode med­mennesker. I stedet er de som oppslukt av hvordan en utopisk stat skal kunne kontrollere borgernes privatliv.

Og det har ikke manglet på forsøk på å opprette slike stater, som stort sett alle har vært mislykkede. De mest ekstreme eksemplene er ISIL, Al Shabaab i Somalia og Taliban i Afghanistan.

Den gruppen som har hatt mest å si for politiseringen av islam de siste 70 ­årene, er likevel Det muslimske brorskapet i Egypt. Gruppen demonstrerer at det er stor ­variasjon i virkemidler innenfor ­politisk islam. Muslimbrødrene for­kaster politisk vold og vil fungere innenfor ­demokratiet, og er i disse dager offer for den egyptiske diktatoren Abdel Fatah ­el-Sisis blodige klappjakt.

Islamske stater. 

Noen år tilbake ­snakket jeg med professor Tim ­Winter, tilknyttet Cambridge University og en av de ledende islamske intellektuelle i ­Vesten. Vi snakket om såkalte ­islamske stater. ­Winter, også kjent som Abdal ­Hakim ­Murad, mente det ikke er ­korrekt å ­definere ­eksempelvis Al Shababs og ­Talibans styreform, som ­islamsk. At ­staten og ­islam har vært adskilt i store deler ­islamsk historie slår også ­professor ­emeritus ved Berkeley-­universitetet i Midtøstens og islams ­historie, Ira M. ­Lapidus, fast.

Han skriver i en fagartikkel at det tidlige arabisk-muslimske imperiet ble styrt av administratorer, guvernører og generaler. De religiøse miljøene organiserte seg selv og var separert fra myndighetene. Det osmanske rikets styrke var også at det forente sekularisme med islam ved å opprette et sekulært system, kanun, som eksisterte parallelt med islam.

Sultanen Suleiman den store på 1500-tallet brakte religionen under statlig kontroll og gjorde den religiøse ­administrasjonen avhengig av de sekulære myndighetene. Murad viste for øvrig til at islamske nasjoner i historien ikke blandet seg inn i innbyggernes private gjøren og laden, og at mikrostyring av folk ikke har et grunnlag i islamsk historie.

Les også: – Det blir feil å si at feminismen alltid har vært sekulær

Marxistiske røtter. 

Politiseringen av ­islam er sånn sett et moderne f­enomen, og ikke et konservativt fenomen. ­Dette ­støttes av den britiske, politiske ­filosofen John Gray som har skrevet om at ­politiserte syn på islam i fremste rekke har ­marxistiske, og ikke islamske, røtter.

Den ortodokse sunni-teologen ­Hamza Yusuf ved Zaytuna College i ­California fremholder også at ideologen til Det ­muslimske brorskap, Sayyid Qutb, og til den iranske revolusjonen, Ali ­Shariati, var eks-marxister og lot sitt syn på ­islam bli formet av marxisme. Yusuf har ­dessuten skrevet at «islam er ikke en ideologi, ­politisk eller ellers. Islam er en ­åpenbaring fra Gud som forklarer og ­minner folk på deres plikter overfor deres Skaper» og at «politikk handler om sikkerhet og ­fordeling, derfor trenger ikke politikk noen spesifikk religionsforankring.»

Multireligiøs styreform. 

De ­konservative teologene som forkaster den ­moderne politiseringen av islam, ­viser ofte til ­Medina-konstitusjonen, som ­regulerte Medina-samfunnet ­etter at ­profeten ­Mohammad flyktet dit fra Mekka og ble statsleder. Profeten innførte ikke et teokrati, men en ­pluralistisk og multireligiøs styreform basert på denne ­konstitusjonen.

Medina-konstitusjonen ble signert av representanter for jødiske stammer i ­området og erklærte religionsfrihet for både muslimer og jøder. Under ett felles forsvar. Ikke-muslimer nøt selvstendighet og full rett til å dyrke sin religion.

Les også: Nordmenn sier ja til innvandrer som svigerbarn

Gå til innlegget

Statsfinansiert hatblogg

Publisert 2 måneder siden

HRS truer våre felles verdier. Da bør de i det minste finansiere seg selv.

Forestill deg hvor kontroversielt det hadde vært dersom et regjeringsparti i Norge hadde såpass nære bånd til en hatblogg, som opp­fordret til å ta bilder av tilfeldige norske jøder og argumenterte for å forby jøde­dommen i Norge, at partiet med nebb og klør kjempet for å tildele denne hat­bloggen noen millioner kroner årlig.

Relativt stilltiende

Forestill deg også at dette partiets to koalisjonspartnere, det ene et anstendig og statsbærende høyreparti og det andre sosialliberalt og sentrumsorientert, aksepterte dette relativt stilltiende. Som kjent finner dette sted i Norge i dag, bare vi i tankeeksperimentet bytter ut «jøder» og «jødedommen» med «muslimer» og «islam».

Hatbloggen – for stort mer enn blogging driver ikke statsstøttede Human Rights Service (HRS) med – til Hege Storhaug og Rita Karlsen har i flere år vært en premiss­leverandør for Frps ­antimuslimske fløy. Denne fløyens fanebærere er trioen ­bestående av de forhenværende justisministrene Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen, i tillegg til «Disneyland»-­kronikøren Christian Tybring-Gjedde, som kanskje også blir oppgradert til statsråd ved neste korsvei ettersom radikale og høyrepopulistiske meninger ikke ser ut til å være et hinder for å bli statsråd i nåværende regjering.

I tykt og tynt

At Frp og Hege ­Storhaug klekker ut antimuslimske og høyre­radikale ideer i lag, mens Storhaugs hatblogg bereder grunnen for Frps ytterfløy, gjør det ikke merkverdig at Frp støtter HRS i tykt og tynt. Det vil si med skatte­betalernes penger, noe Frp har ­besørget i mer enn et tiår. Det ­overraskende er at Høyre, som skal representere det ­anstendige, konservative og ­dannede i offentligheten nesten ikke engang ­protesterer mot at en fremmedfiendtlig hatblogg som bryter med demokratiske, norske verdier, får slik støtte.

Da HRS oppfordret lesere til å sende inn tilfeldige bilder av muslimer, forsvarte statsminister Erna Solberg statsstøtten til HRS med at «det er demokratiets pris». Man skulle nesten tro at statsministeren med et slikt svar forsøkte å si HRS ikke kan forbys på grunn av ytringsfrihet, men hun forsvarte faktisk at HRS skulle få ­millioner i statsstøtte i demokratiets navn. Som om det er en demokratisk plikt for Staten å støtte organisasjoner som ­trakasserer minoriteter, ønsker å ­redigere religiøse bøker og stenge gudshus. Attpåtil har Hege Storhaug ment at Erna Solberg begikk «kultursvik overfor nasjonen» etter et moskebesøk.

Nesten bisart

Enda mer o­verraskende enn Høyres panegyrikk overfor Frp i spørsmålet om statsstøtte til HRS, er ­Venstre-leder Trine Skei Grandes sololøp i Frps ærend. Grande gikk altså på akkord med sin egen stortingsgruppe med Abid Raja i spissen, og gikk med på å ­reversere det lille, symbolske kuttet på en halv million kroner i støtte til HRS i neste års budsjett.

Venstre, som skulle fungere som ­korreks og gjøre regjeringen lyseblå, har med ­andre ord en leder som gikk med på å ­berolige Frps ytterfløy på ­bekostning av ikke bare trakasserte minoriteter i ­Norge, men også Venstres egne ­politikere som stolt offentliggjorde det ­opprinnelige ­kuttet i HRS-støtten. At Trine Skei ­Grande velger å baksnakke sin ­profilerte finanspolitiker Abid Raja og ignorere sin ­samlede stortingsgruppe for å redde stumpene til en hatblogg, er nesten bisart.

Som en inkubator

Det må ikke ­glemmes at kontroversene rundt HRS langt ifra er av nyere dato. Allerede i 2004 uttrykte de profilerte jentene ­Kadra, ­Saynab og Nadia, som kjempet mot tvangs­ekteskap og kjønnslemlestelse, at Hege Storhaug misbrukte deres kamp og historier. Amal Aden fulgte noen år etter opp med ­lignende kritikk av HRS. Dessuten fungerer hatbloggen til HRS som en inkubator for høyreradikale konspirasjonsteorier om Eurabia.

Demokratiets pris bør nettopp være at mennesker og organisasjoner som truer demokratiske, norske verdier finansierer seg selv.

Gå til innlegget

En unorsk ­fredagskveld

Publisert 3 måneder siden

At Jordan Petersons tradisjonsbundne verdier vekker slik ­gjenklang i Vesten vitner om at langt fra alle fester lit til det verdiliberale hegemoniet.

Unge norske menn er neppe kjent for å benytte fredagskvelden til å dra på hybridforedrag om psykologi, Gud, biologi, kjønnsidentitet og politikk. For halvannen uke siden skjedde nettopp dette, da den kanadiske kjendispsykologen og bestselgende forfatteren Jordan Peterson for andre gang på få uker holdt foredrag foran et fullsatt Oslo Konserthus. Billettene ble i likhet med det første foredraget revet bort på kort tid.

LES OGSÅ: Jordan Petersons store fortjeneste

Ytterst få muslimer. 

Som mann var jeg en del av den overveldende majoriteten blant de omtrent 2.000 tilhørerne. Som muslim var jeg nok en av ytterst få. Likevel føltes atmosfæren svært kjent for mitt vedkommende. For det er ganske vanlig at muslimske organisasjoner arrangerer foredragskvelder med alvorlige temaer på fredagskvelder, mens andre norske unge er på kino eller tar seg en alvorlig fest. Den noe fnisende entusiasmen de unge, men tross alt voksne, mennene viste for Jordan Peterson, og at flertallet reiste seg i respekt og ærbødighet for kanadieren var det utvilsomt noe religiøst over. Derfor måtte jeg noen ganger minne meg selv på at dette slettes ikke var et muslimsk foredrag jeg hadde kommet til.

En del på den intellektuelle venstre­siden blir sikkert skremt over den noe panegyriske oppførselen til tilhørerne. Men denne dyrkningen av Jordan Peterson og hans popularitet i ultraliberale vestlige land som Norge kan også forstås som et symbol på at unge menn forsøker å finne et fotfeste i sine liv og er på søken etter et moralsk kompass. For i den postmoderne­ relativismens tidsalder er det mange unge som kan bli ofre for nihilisme og dekadens. Dessuten lever vi i en tid der ungdomsepoken utvides inn i 30-årene.

Pliktetikk og selvbeherskelse. 

I disse sammenhengene er Jordan Peterson på sitt beste – og tiltrengt. Han snakker om å ta ansvar og ikke bare skylde på andre for utfordringene i livet. Pliktetikk og selvbeherskelse skal stå i sentrum. Ikke minst oppfordrer han oss til å være til stede for familien og opprettholde familien som samfunnets kjerne. At han blir fremstilt som kvinnefiendtlig faller på sin egen ­urimelighet, for han virker å være genuint opptatt av at menn skal være ­stabile partnere og gode fedre.

Peterson prøver ikke å skjule for sine lesere og tilhørere at han er sosial­konservativ, tradisjonell og noe religiøs. Slik sett er han en original stemme i vår vestlige kultur der konservatisme og ­tradisjonelle verdier blir sett på som avleggs, mens moderne ideer om kjønn, identitet og moral blir båret frem som sannheter uten at de nødvendigvis harmonerer med menneskets biologi og ­psykologi. At Petersons nokså tradisjonelle verdier vekker slik interesse i ­Vesten vitner om at langt fra alle fester lit til ­ideene som eksisterer i det verdi­liberale hegemoniet.

LES OGSÅ: – Mange er kritiske uten å vite hva han står for

Ladet ordbruk. 

Så er det nok et problem for Peterson at han gjør seg uspiselig for mange på grunn av sin ganske ladede ordbruk, når han eksempelvis omtaler det nevnte verdiliberale hegemoniet som politisk korrekthet, kulturmarxisme og feminisme. Han hadde kanskje hatt enda større troverdighet om han hadde unngått å være så politisert og mene så mye om det meste.

Samtidig er det vanskelig å være uenig med ham i at flere moderne vestlige land etter hvert har gått langt i å lovfeste det liberale hegemoniet, og at rommet for dissens er blitt mindre. Dette i takt med at samfunnsborgerne tar mindre ansvar for egne liv og oftere ser til offentlige institusjoner for barneoppdragelse. Så kanskje han har litt rett likevel. At dette faktisk er subtile marxistiske etterdønninger. 

Gå til innlegget

Kampen om innflytelse

Publisert 4 måneder siden

Forsvinningen til den saudiske journalisten Jamal Khashoggi gir et støt i konfliktlinjen mellom tradisjonell sunnisme og salafisme.

Saudi-Arabia preger verdens avisforsider i forbindelse med forsvinningen til den Jamal Khashoggi. Symbolsk nok forsvant han fra den tyrkiske byen Istanbul, som i århundrer har vært tradisjonell sunni-islams hjerte. Saudi-Arabia er på sin side kjent som salafismens høyborg.

LES OGSÅ: Han  blir enda et navn på en lang dødsliste

Bokstavtro tilnærming. 

Salafisme er et begrep som er hyppig brukt i vestlige medier, som med diskutabel riktighet også brukes synonymt med «wahabisme». I den vestlige samtalen om islam henspeiler «salafisme» på grupper som assosieres med potensial til å begå terror og bokstavtro tilnærming til islams hellige tekster, det vil si Koranen og profeten Mohammads utsagn. Noen ganger brukes det sammen med «islamisme». Begge anvendelser kan være misvisende, for salafister trenger ikke automatisk være potensielle terrorister, og mange salafister er ofte apolitiske.

Men selv om salafister ikke nødvendigvis er ekstreme i henhold til PSTs definisjoner, fastslår Cambridge Universitys islamolog Abdal Hakim Murad, at den brede majoriteten av muslimer som tror at terror er et legitimt virkemiddel tilhører denne bevegelsen.

Kort oppsummert strekker historien til salafismen seg tilbake til 1300-tallet. Salafismen oppstod som en reaksjon og motvekt mot ortodoks sunni-islam, der sufismen utgjør en sentral del. Professor i islamske studier ved Georgetown University, Jonathan Brown, definerer salafisme på følgende måte: «En tolkning av islam som søker å gjenopprette islamsk tro og praksis slik det var under profeten Mohammads og hans første etterfølgende generasjoners tid.»

LES OGSÅ: Avviser omkamp om balsfemiloven

Ulovlig innovasjon. 

De første generasjonene etter profeten Mohammads bortgang i år 632 e.Kr kalles «salaf» og har gitt opphavet til begrepet «salafisme». De tidlige salafistene mente at islam ble altfor mye preget av tolkningstradisjoner, teologer og sufisme – dette og mye annet ble betraktet som ulovlig innovasjon i religionen. Salafistene skulle gjenskape det «rene» islam, de vektla ikke de fire lovskolene i sunni-islam, tolkningsbasert islam eller sufisme. Derfor er det vanlig å anse salafistene som utenfor den tradisjonelle sunni-islamske folden. Ifølge salafistene skal tolkningstradisjonene ikke vektlegges og Koranen og profetens utsagn skal tolkes bokstavelig.

Salafismen blomstret for fullt på 1700-tallet i dagens Saudi-Arabia, der en salafistisk bevegelse som betegnes som «wahabisme» har dominert til den dag i dag. Professor Brown sammenligner forholdet mellom tradisjonell sunni-islam og salafismen med forholdet mellom katolisismen og protestantismen, der salafismen representerer protestantismen. Når det derfor snakkes om islamsk tradisjonalisme, ortodoksi eller konservativ islam, må det defineres som flere århundrer med religiøse fortolkninger, teologisk evolusjon (ikke reformasjon) og dynamisk teologi avhengig av tid og sted. Det skaper rom for mangfold av teologiske meninger, noe som har gitt opphav til flere lovskoler. Majoriteten av verdens muslimer tilhører denne tradisjonalismen og kalles ofte mainstream muslimer. Salafisme er derimot reformistisk.

LES OGSÅ: Ber muslimer boikotte Kaba

Dikotomt verdensbilde. 

De aller fleste salafister er apolitiske og de mektigste salafistiske teologene forbyr og fordømmer terrorisme. På den annen side har salafismen et iboende dikotomt verdensbilde. De har lav terskel for å erklære andre muslimer som ikke deler deres forståelse for «ikke-muslimer». Den desentraliserte tilnærmingen til de hellige kildene, gjør salafismens teologi mottagelig for ukvalifiserte, reaksjonære og militante tolkninger som bryter med ortodoks islams gylne middelvei. Med dette i mente mener professor Brown at salafismen på den måten kan skape potensial for vold, selv om altså det gjelder en liten minoritet som igjen representerer den overveldende majoriteten av muslimske terrorister.

Denne konfliktlinjen mellom tradisjonell sunnisme og salafisme er i dag aktualisert i kjølvannet av Khashoggi-­saken, der Tyrkia med sin osmanske historie kjemper mot de saudiske salafistene om innflytelse i den muslimske verden.

Gå til innlegget

En fot i bakken

Publisert 5 måneder siden

Vi vet lite om transseksualisme og kjønnsdysfori. Likevel er vi påfallende raske til å sette i gang «kjønnskorrigerende kirurgi».

I mars i år advarte professor Kim Tønseth og Anne Wæhre om den ­eksplosive økningen i antallet ­tenåringsjenter som vil skifte kjønn. Tønseth og Wæhre er lederne ved ­Nasjonal ­behandingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Rikshospitalet og de fremste fagpersonene i Norge på området. Videre har de det faglige, nasjonale ansvaret for nordmenn som har diagnosen transseksualisme.

Advarselen inneholdt tall som viser at hvert år siden 2012 har antallet barn og unge under 18 år som har søkt hjelp hos NBTS økt med 100 prosent, og at to av tre er biologisk fødte jenter. Samme trend ser vi også i andre vestlige land.

Økt fokus på kjønn. 

På grunn av ­disse tallene, og fordi Tønseth og Wæhre har det overordnede ansvaret for at ­norske barn og unge gjennomgår alvorlig ­medisinsk behandling og omveltende ­kirurgi som ledd i kjønnsskiftet, reiste de to ­faglig ­betingede spørsmål: 1) Om ­denne ­økningen skyldes økt fokus på kjønn i samfunnet; og 2) om kjønnsdysforien bare er en midlertidig tilstand.

LES OGSÅ: «Flytende kjønnsidentitet oftere tema i skolen»

For det er lite kunnskap om årsaker til transseksualisme, spesielt om oppstarten er etter puberteten.

Det vi derimot vet er at mange av dem som opplever kjønnsdysfori har psykiske lidelser, som depresjon og autisme. Om det er disse psykiske lidelsene som har resultert i dysforien eller dysforien har resultert i de psykiske lidelsene, finnes det ikke entydige svar på.

Du skaper deg selv. 

På tross av den manglende kunnskapen om transseksualisme, og usikre årsaker til den ekstreme økningen i henvisninger til NBTS, lever vi i en tid der barn og unge får innprentet at de selv må velge hvem de vil være, og mektige lobbygrupper har fremstilt det slik at løsningen på psykologisk usikkerhet om eget kjønn er å skifte kjønn ­medisinsk og kirurgisk.

Det er også blitt politisk populært på tvers av politiske skillelinjer å støtte oppunder fortellingen om at transseksuelles følelser om kjønnsidentitet automatisk medfører riktighet, og da blir veien kort til hormonell og kirurgisk behandling. Det glemmes at kjønnsidentitet kan flyte og endre seg, samt at sosiologiske faktorer kan påvirke unges syn på sin egen kjønnsidentitet.

LES OGSÅ: Det juridiske kjønnsskiftet 

Sosial påvirkning. Det sistnevnte har Lisa Littman ved Brown University sett nærmere på. Hun ville studere hvorfor man ser denne kraftige økningen blant jenter i pubertetsalder som vil bytte kjønn. Littman fant at kjønnsdysfori i denne gruppen var koblet til sosial påvirkning, blant annet gjennom sosiale medier og påvirkning fra andre i vennegruppen. Hun trakk paralleller til anoreksi, som spres på likens vis.

Forskeren fant også at mange av ­jentene hadde psykiske sykdommer, men at ­behandlerne de møtte ofte ikke stilte noen spørsmål om psykisk helse. Til gjengjeld var de raske med å igangsatte behandling til permanent kjønnsbytte. Forskningen til Littman ble møtt med kraftige protester fra lobbygrupper som kjemper for transseksuelles rettigheter, og Brown University gikk ifølge The Globe and Mail fra å lage en pressemelding om studien på sine nettsider til å fjerne den.

Akademisk frihet. 

Universitetet la til at de var redde for at studien kunne brukes til å sette spørsmålstegn ved transseksuelles perspektiver. Samtidig har akademikere fra andre universiteter, som Harvard og University of Toronto, kritisert Brown University for å angripe den akademiske friheten.

Det virker dessverre som Brown University måtte bøye av for et enormt ­politisk press, der transseksuelles lobby­grupper og deres politiske allierte har større makt enn forskere som fra et faglig ståsted ­studerer kjønnsutvikling hos barn og unge.

Littmans funn er på ingen måter unike i medisinsk forskning, og bør anspore også oss i Norge til å se på hvordan vi snakker om kjønn til barn og unge, i barnehager og skoler.

LES OGSÅ: Flere i «feil kropp» forsøker selvmord

Trykket i Vårt Land 24. september 2018 i spalten Fra sidelinjen. 

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere