Usman Rana

Alder: 32
  RSS

Om Usman

Usman Rana (32) er forfatter av boken «Norsk islam, hvordan elske Norge og Koranen samtidig» og hyppig brukt som islamkommentator i norske medier. Tidligere har han ledet Muslimsk Studentsamfunn og er en prisbelønt spaltist. Han er utdannet lege fra Universitetet i Oslo.

Følgere

Tysklands tap

Publisert 22 dager siden - 742 visninger

Özil-saken truer identitetsbyggingen til unge muslimer i Europa

De som mener at Arsenal-stjernen Mesut Özils exit fra det tyske landslaget er langt verre enn Tysklands forsmedelige innsats i årets fotballverdensmesterskap, er meget presise.

På mange måter er det ikke overraskende at den teknisk begavede sentrale midtbanespilleren til Arsenal gir seg på det tyske landslaget. Å bli tildelt rollen som syndebukk etter den tyske VM-skandalen føles nok blodig urettferdig etter å ha spilt 92 kamper for Die Mannshcaft, notert seg for 23 mål mens han innehar tysk rekord for antall assister (40). For ikke å glemme at han var uvurderlig som playmaker da tyskerne vant VM fire år siden.

Under årets VM var han på ingen måter svakere enn sine medspillere, mange – som Thomas Muller – var utvilsomt langt dårligere enn Özil. Fotballstatistikere har derimot fått frem at under Tysklands avgjørende tap for Sør-Korea hadde Özil syv nøkkelpasninger, mer enn noen andre spillere klarte i løpet av en kamp under hele VM. I lys av dette fremstår det som troverdig når Özil skriver i sitt lange avskjedsbrev forrige uke at han får skylden for det kollektive tyske VM-nederlaget fordi han har tyrkisk og muslimsk bakgrunn, og fordi han lot seg avbilde med den tyrkiske presidenten Recep Erdogan i forkant av VM i forbindelse med et veldedighetsarrangement.

Bildet skapte mye oppstyr, men som Özil påpeker selv ble det intet lignende ramaskrik da den tyske fotballegenden Lothar Mattheus ble avbildet med Vladimir Putin under VM. Mens Mattheus fortsatt blir ansett som en lojal tysker, har tyske medier og noen politikere tatt Erdogan-bildet til inntekt for at Özil ikke er en ekte tysker, og da en spiller det er lett å plassere skylden på i motgang som den de opplever nå.

Özils grunn for avgangen fra det tyske landslaget er et alvorlig tilbakeslag for integrering av minoritetsungdommer i Vest-Europa, og overgår dermed tyskernes tidlige VM-exit. Han skriver at «jeg er tysk når vi vinner, men innvandrer når vi taper». Dette er en følelse som er utbredt blant mange unge med minoritetsbakgrunn. Da jeg var yngre så jeg denne tendensen i omtalen av gjengmedlemmer i Oslo, i avisene ble de gjerne omtalt som medlemmer av pakistanske gjenger og deres etniske bakgrunn ble alltid presisert. Derimot, om en med innvandrerbakgrunn gjorde noe storsamfunnet likte godt, var man kort og godt bare norsk og nordmann.

For unge europeiske muslimer har kulturpersonligheter og fotballspillere som Özil, som er åpen om sin islamske tro, vært sentrale i identitetsbyggingen; at det er mulig å være både praktiserende muslim og fullverdig europeer samtidig. Ofte har muslimer innenfor idrett og kulturliv langt større potensial til å påvirke unge muslimer enn eksempelvis teologer.

Ideen om vestlig islam kan ikke bare reduseres til teologi, men handler om å skape en dypere og helhetlig kultur som også omfatter idrett, kunst og kultur. Det var derfor jeg i boken min Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig intervjuet Omar Elabdellaoui, Olympiakos-proffen og den faste høyrebacken på det norske fotballandslaget. Han har vært ærlig om hvor seriøst han tar sin islamske tro, og at det islamske bønneteppet følger med ham overalt, også på landslagsturer. Han fortalte meg hvor stolt han er når han tar på seg den norske landslagsdrakten, og at han både synger nasjonalsangen og ber en islamsk bønn for at Norge vinner kampen før avspark.

Slike forbilder som er med på å gi røtter til en vestlig-islamsk kultur finnes ikke bare innen idrett, men også artister som norske Magdi i Karpe Diem og Isam Bachiri i danske Outlandish er sentrale i denne sammenhengen.

Det Özil har opplevd de siste månedene er et alvorlig skudd for baugen for denne identitetsbyggingen, og sender et dårlig signal til unge muslimer som vil kombinere sin religiøse bakgrunn og europeiske identitet.

Trykket i Vårt Land 30. juli 2018 i spalten Fra sidelinjen. 

Gå til innlegget

Besettelsen rundt islam

Publisert rundt 2 måneder siden - 3000 visninger

Diskusjonen om barnehijab er et enestående eksempel på doble standarder i det norske ordskiftet.

En halvårlig gjenganger i norske riksmedier er blitt å lese at Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik blir forbannet over å se barn i hijab. Nylig var det VG som kunne slå opp i krigstyper på forsiden at Tajik er forbannet. 

Noen dager senere kunne man lese at to av tre nordmenn ønsker forbud mot hijab i barneskolen, ifølge Integreringsbarometeret 2018 til IMDi, utført av Institutt for samfunnsforskning. Samme barometer viste at halvparten av den norske befolkningen er skeptiske til muslimer. 

Skepsisen til muslimer. 

Ironisk nok er nettopp det i utgangspunktet velmenende Integreringsbarometeret svært symptomatisk for hvorfor skepsisen til muslimer er så høy i Norge. Noen enkle søk i årets Integreringsbarometer demonstrerer at barometeret er gjennomislamifisert og -hijabifisert. Hele 67 ganger er «hijab» nevnt, mens «muslim» er nevnt 105 ganger. Til gjengjeld er verken «turban» eller «kippa» å finne i barometeret. 

Den ensidige og uproporsjonale besettelsen rundt islam og religionens symboler definerer muslimer som et problem i nordmenns bevissthet. Assosiasjonene blir nesten utelukkende problemfokuserte, og det vil gjerne politikere som ønsker å fremstå som handlekraftige utnytte politisk med diverse forbudsforslag rettet spesifikt mot muslimer. Det blir satt et likhetstegn mellom integreringsutfordringer og islam. 

Doble standarder. 

Nettopp diskusjonen om barnehijab er et enestående eksempel på doble standarder i det norske ordskiftet, både blant journalister, forskere og ikke minst politikere. Gang på gang er det spesifikt et islamsk symbol blant barn som blir gjenstand for debatt og forskning. På politisk nivå kommer det forbudsforslag fra både Frp og deler av venstresiden. Det fremstår ganske uforståelig all den tid det burde vært en mer prinsipiell debatt om religiøse symboler i den norske skolen. 

For det finnes flere symboler som er begrunnet i religion. Selv ble jeg i min oppvekst i Tønsberg kjent med en etnisk norsk, religiøs minoritet som skilte seg ganske tydelig fra andre barn. Måten deres jenter var kledd på var annerledes enn andre barn. Jentene hadde lange fletter og gikk bestandig i kjole. Disse barna tilhørte Den Kristelige Menighet, en kristen minoritet bedre kjent som Smiths Venner. 

Praksis under lupen. 

Er det behov for diskusjon omkring muslimske barn religiøst motiverte bekledning, er det sannelig på sin plass å sette andre minoriteter med lignende praksis under lupen. Ellers blir debatten stigmatiserende. Burde det ikke ha vært betimelig også å ha snakket om forbud mot sikhske barns turban, som ikke er sjeldent syn ved norske skoler? 

Hvorfor skal bare muslimske foreldre umyndiggjøres? Har ikke de – som kristne, sikhske og ateistiske foreldre – en menneskerett til å oppdra sine barn i tråd med sine overbevisninger innenfor menneskerettighetene? 

Et tungtveiende poeng som ofte blir glemt i denne debatten er enhetsskolens funksjon. En av den norske enhetsskolens fremste prinsipper er å skape felles møtepunkter for barn fra alle samfunnssjikt. Da er det fundamentalt at enhetsskolen gjenspeiler ulikhetene i samfunnet og ikke skjuler dem. Interessant nok har flere rektorer ved Oslo-skoler vært negative til hijabforbud, og uttalt at hijab ikke byr på noen problemer i undervisningssammenheng. 

Rom for diskusjon. 

Ikke dermed sagt at problemstillingen er hevet over diskusjon. Slik jeg ser det er det rom for diskusjon i det norskmuslimske miljøet om muslimske jenter i barneårene trenger å bære hijab. Og voksne, hijabbærende kvinner som Lena Larsen har også tatt til orde for slike diskusjoner innad blant norske muslimer. For islamsk sett er det intet krav for jenter i barneskolealder å dekke seg med et hodeplagg. 

Ironien er at prinsippløse forbudsforslag rettet mot muslimer hindrer en slik indremuslimsk diskusjon.

Trykket i Vårt Land 29. juni 2018 i spalten Fra sidelinjen.

Gå til innlegget

Et annerledes frihetsbegrep

Publisert 3 måneder siden - 1255 visninger

Årets ramadan viser at den sekulariserte norske allmennheten ennå ikke riktig har fått tak på hvorfor muslimer faster.

Årets 17. mai var ekstra hyggelig for min del. I tillegg til å feire grunnloven, markerte dagen også startskuddet på den islamske faste- og høytidsmåneden ramadan. Det medførte at den obligatoriske isen på Aker brygge etter barnetoget glimret med sitt fravær for min del, mens jeg tålmodig måtte iaktta min lille sønn nyte herligheten. 

Da jeg var yngre, betød starten på ramadan at jeg måtte være forberedt på å besvare et arsenal av stort sett velmenende spørsmål om ramadan, som «du kan vel drikke vann når du faster?» og «hvorfor faster du, egentlig?» 

Her har utviklingen vært positiv de siste årene, og nå er det vel ganske godt kjent blant ikke-muslimske nordmenn at i ramadan avstår de fastende muslimene fra ikke bare mat – men også drikke, røyking, snusing samt seksuell aktivitet fra soloppgang til solnedgang. 

Logikken. 

Verre for den sekulariserte norske allmennheten er det nok å forstå hvorfor muslimer faster, hva som er logikken bak å avstå fra flere primærbehov flere timer om dagen. Kort oppsummert handler det om å bygge et spirituelt forhold til Gud, der fasten blir en øvelse i hengivenhet overfor Gud; at man for Guds skyld forsaker noen primærbehov. Dette skal trene muslimene i selvbeherskelse og selvdisiplin. På et overordnet nivå handler det om åndelig frihet, at mennesket er fri fra å gi etter for sine fristelser. Disse fristelsene handler ikke bare om mat og drikke, men også om løgn og bakvaskelser. Vi snakker altså om en ganske annen forståelse av begrepet frihet enn den rådende og postmoderne, der frihet defineres helt omvendt: som muligheten til nettopp å gi etter for sine fristelser.

Nye spørsmål. 

Journalister ringer ikke lenger for å spørre om jeg kan drikke vann under fasten. Nå ringer de og spør om det er mye sosial kontroll under ramadan. Underforstått: om muslimer presses til å faste? Og hvilke sanksjoner er det for dem som ikke faster? Naturligvis er det, som i andre miljøer, sosiologiske faktorer som gjør at muslimer påvirker hverandre og faster. 

Akkurat som det i Nydalen i Oslo eksisterer sosiologiske faktorer som gjør at mange påvirkes til å vandre rundt i treningsklær og -tights, selv når de ikke trener. Men utover dette er det få holdepunkter for sosial kontroll i forbindelse med ramadan. Det er forståelse for at mange ikke faster, og gravide, menstruerende, syke og reisende – for å ta noen eksempler – har teologiske begrunnelser for å la være.

Stor aksept. 

Her i Norge, når dagene er lange, er det ekstra stor aksept for at alle ikke makter å faste. Noen jeg kjenner faster bare i helgene, annenhver dag eller når de har fri fra arbeid. Uten at de dermed blir utstøtt eller møtt med negative kommentarer. 

I fjor ble funnene fra den største befolkningsundersøkelsen blant norske muslimer gjennomført av TNS Gallup utgitt i boken til den muslimske tenkeren Bushra Ishaq. Her kommer det frem at den overveldende majoriteten av de som anser seg som muslimer praktiserer troen i form av faste og bønn, frivillig, og at de ikke er tvunget til dette.

Busser, der køres i myldretiden. 

Årets mest opphetede ramadan-debatt startet i Danmark, der integreringsminister Inger Stjøberg slo fast at fastende muslimer utgjør en sikkerhetsrisiko i et moderne, dansk samfunn. Som om muslimske taxiog bussjåfører i Oslo og København krasjer omkring, fordi de er så utmattet. 

Det bør være unødvendig å si det, men dette er altså ikke tilfelle. Den islamske fasten er ikke helsefarlig og de fleste klarer å yte som forventet i løpet av en arbeidsdag, som i skandinaviske land ikke er spesielt lang. Er derimot fastende muslimske arbeidstagere redde for å sette seg selv eller andre i helsefare, bør de ta ut ferie eller ta igjen fasten på et senere tidspunkt. 

På den annen side er det innenfor medisinsk forskning godt kjent at fasting kan være sunt og forbundet med helsefordeler, med hensyn til blodtrykk, overvekt og diabetes. Noen enkeltstudier, som foreløpig er usikre, indikerer dessuten at fasting kan virke forebyggende mot demens.

Trykket i Vårt land 4. juni 2018 i spalten Fra Sidelinjen.

Gå til innlegget

Doktrinen om forkjøpsforbud

Publisert 4 måneder siden - 911 visninger

Forbudet mot ikke-eksisterende bønnerop har ingenting med politikk å gjøre – og alt med profilering å gjøre.

President George W. Bush ble kjent for doktrinen om forkjøpskrig. Frps fremadstormende stortingsrepresentant Jon Helgheim vil gå inn i historiebøkene for doktrinen om forkjøpsforbud. Hans forslag om å forby ikke-eksisterende muslimske bønnerop fikk som ventet flertall på Frps nylige landsmøte.

Temmet av samarbeidet. 

For et parti som stort sett livnærer seg på uanstendighet, lettsindighet og populisme, var dette forkjøpsforbudsvedtaket naturligvis viktig for partiprofileringen i en epoke for partiet der det blir temmet av samarbeidet med Venstre og Høyre, riktignok i avtagende grad. Slik kunne Frp profilere seg som den politiske spydpissen i kampen mot en påstått islamisering eller snikislamisering av Norge.

Før årets landsmøte måtte nok Frps politikere virkelig legge hodene i bløt for å komme opp med gode forslag som skulle fremstille partiet som den anti-islamske ridderen for landets befolkning. For partiet har de siste årene i tur og orden vedtatt å forby det meste av synlig religiøsitet som kan knyttes til islam, eksempelvis omskjæring av guttebarn, diverse bruk av hijab og hodeplagg som tildekker ansiktet.

Ingen praktisk betydning. 

Sistnevnte fenomen med nikab og burka eksisterer i praksis ikke i Norge, men tross alt finnes det kanskje 20–30 kvinner i Norge som tildekker ansiktet, noe som selvsagt rettferdiggjør tallrike forbudsforslag, nasjonale debatter og høringer. Når listen over eksisterende islamske praksiser som kan forbys er tømt, er det i Frp en naturlig overgang til listen over potensielle og hypotetiske islamske praksiser som bør bli gjenstand for forbud i norsk lovgivning. Helgheim har uten tvil vist seg å være en svært kreativ forslagsstiller, også når han grunngir forbudsforslaget mot potensielle bønnerop med støy i nærmiljøet og at bønnerop kan føre til gettofisering. Kanskje Helgheims neste forslag blir å forby sporten cricket, fordi sporten gjerne samler lett støyende minoritetsungdommer på Oslo øst.

Aktiv dødshjelp. 

For bønnerop kan ifølge den markante Frp-politikeren Per Willy Amundsen ikke sammenlignes med kirkeklokkene. Amundsen setter i denne diskusjonen opp en motsetning mellom kristendommen og islam, der Frp forsvarer kristne verdier mot de islamske. Det er nesten rørende hvor kristne noen Frp-ere blir i møtet med islam og offentlige islamske praksiser. Ellers er gjerne kristendommen ikke så viktig, verken når det er snakk om aktiv dødshjelp, alkohollovgivning eller eggdonasjon.

Partileder Siv Jensen på sin side viet under landsmøtetalen sin en del oppmerksomhet til norske verdier, og angrep dem som var norske på papiret, men ikke i hjertet. Et øyeblikk kunne man tro at hun siktet til ukultur i norske partier der seksuell trakassering av unge gutter under seksuell lavalder blir «glemt» av partilederen og en 16 år gammel jente blir skjenket full under et partimøte og to politikere får henne til sengs i løpet av samme natt. Nei da, metoo-utfordringer i eget parti inngår nok ikke i diskusjonen om norske verdier og ble derfor nesten ikke omtalt, for Siv Jensen snakket selvsagt om muslimer, de upålitelige nordmennene med det unorske hjertet hun ekkokardiografisk har studert.

Holder seg tause.

Til å velsigne og hvitvaske landsmøtet til de «rause» Frp-erne, slik hun omtalte dem, var ingen ringere enn Venstre-leder Trine Skei Grande. Sammen med Høyre – som holder seg tause i møte med Frps kreative forbudsforslag – er Venstre i ferd med å ofre egen anstendighet på husfredens alter.


Trykket i Vårt land 7. mai 2018

Gå til innlegget

En vanskelig balansegang

Publisert 4 måneder siden - 266 visninger

USA og Pakistan har ulike interesser med hensyn til ­Afghanistan. Det setter sistnevnte i en vanskelig skvis.

Pakistan har siden den kalde krigen vært blant USAs fremste ­allierte utenfor NATO-samarbeidet. Høyde­punktet i alliansen var Operation Cyclone, da Pakistans kyndige e-tjeneste ISI i samarbeid med CIA på 1980-tallet rekrutterte unge menn fra den muslimske verden og hjernevasket dem med bokstavtro og inflammatorisk tankegods som brøt med tradisjonalistisk islam.

Hensikten var at de skulle gjøre «the dirty work» – utføre den væpnede kampen mot «de gudløse kommunistene» fra Sovjetunionen. Det endte med suksess og at Sovjetunionen forlot afghansk jord.

Samtidig ble et Frankenstein-monster skapt, kjent som Taliban og Al-Qaida.

Kraftige sprekker. Nå slår imidlertid den amerikansk-pakistanske alliansen kraftige sprekker. Tradisjonelt har ­republikanske presidenter vært ansett for å være mer Pakistan-vennlige enn de ­demokratiske, men det er som kjent lite som er tradisjonelt med Donald Trump. På nyåret ble den betraktelige amerikanske militærstøtten til Pakistan suspendert. Det troverdige amerikanske utenrikspolitiske magasinet Foreign Policy skrev i mars at Trump-administrasjonen nå vurderer å kutte denne støtten permanent, samt fjerne Pakistans status som en betydelig alliert.

Årsaken til truslene er at amerikanerne­ mener at Pakistan ikke gjør stor nok innsats for å stoppe enkeltpersoner og grupper basert i Pakistan som bidrar til opprør og terroraksjoner i Afghanistan. Dette skjer sannsynligvis tett koordinert med India – Pakistans erkerival – hvis statsminister Narendra Modi har bygget et ­tettere forhold til USA, og som, sammenlignet med sine forgjengere, er mer pro-israelsk.

Tilbakevendende anklage. Pakistanske­ militære, diplomater og innbyggere er på sin side lei av den tilbakevendende amerikanske anklagen om at de ikke gjør nok i kampen mot terrorisme. De mener at ­Pakistan har måttet betale dyrt etter deres støtte til den amerikanskledede invasjonen av Afghanistan i 2001. Både gjennom egne soldaters blod og terroraksjoner i landets storbyer som Karachi, Lahore, Quetta og Islamabad. Fra 2001 til mars 2015 ble 21.500 sivile pakistanere drept og 40.000 skadet.

En pakistansk tropp som teller 100.000 mann har dessuten fungert som grensestøtte til den USA-anførte Operation Enduring Freedom-aksjonen i Afghanistan. 6.200 av disse er drept og 11.500 skadet. Til sammenligning har NATO og USA til sammen mistet omtrent 3.500 soldater (opptelling fra 2015).

Pleiet et pragmatisk forhold. Så er det nok en viss sannhetsgehalt i at den pakistanske e-tjenesten ISI i nasjonal sikkerhets navn har pleiet et pragmatisk, men ikke ideologisk, forhold til noen militante grupper som opererer i Afghanistan. Ifølge Foreign Policy forklarte den daværende pakistanske hærsjefen Ashfaq Kayani til den amerikanske ambassadøren til ­Pakistan i 2007 at denne situasjonen må Pakistan leve med i overskuelig fremtid. Imens bare forsvinner amerikanerne fra området, slik de gjorde etter at Sovjet ble stoppet i Afghanistan i 1989.

For øvrig peker analytikere på at de militante inngår i en proxy-krig mellom Pakistan på den ene siden og India og Afghanistan på den andre. Tehreek-e-Taliban Pakistan (TTP), som har begått mange av terroraksjonene på pakistansk jord, beskyldes for å være støttet av den afghanske­ e-tjenesten NDS og Indias ­e-tjeneste RAW - mens pakistanske ISI bruker «afghansk» Taliban motsatt vei.

Ulike perspektiv. Med andre ord har USA og Pakistan ulike interesser med hensyn til Afghanistan. Amerikanerne har et mer kortsiktig perspektiv, mens pakistanerne må balansere sin støtte til USA med trusler fra Afghanistan, India og ikke minst militante ekstremister som allerede er i Pakistan.

Trumps harde linje vil i første omgang gjøre det allerede gode forholdet mellom Kina og Pakistan enda bedre, og Pakistan vil nok bli mer avhengig av Saudi-Arabias økonomiske muskler. Det vil glede saudierne ettersom det knytter den pakistanske atommakten nærmere dem enn Iran.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Geir Wigdel kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
2 minutter siden / 309 visninger
Chiek Er kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
9 minutter siden / 309 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
24 minutter siden / 309 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 309 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 1 time siden / 383 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Det vi står sammen om
rundt 2 timer siden / 987 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 2 timer siden / 191 visninger
Frode Meland kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 309 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 2 timer siden / 383 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 309 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Miraklet i Leipzig
rundt 4 timer siden / 201 visninger
Les flere