Usman Rana

Alder: 33
  RSS

Om Usman

Usman Rana (32) er forfatter av boken «Norsk islam, hvordan elske Norge og Koranen samtidig» og hyppig brukt som islamkommentator i norske medier. Tidligere har han ledet Muslimsk Studentsamfunn og er en prisbelønt spaltist. Han er utdannet lege fra Universitetet i Oslo.

Følgere

Kunnskapsløst om «koranskoler»

Publisert 24 dager siden

Debatten om «koranskoler» preges av uforstand og utilbørlig bruk av «statsstøtte» som ris bak speilet.

Nylig deltok jeg i en debatt om såkalte koranskoler i Norge, i regi av LIM-nettverket og Født Fri. En av deltagerne i panelet var arbeiderpartipolitiker og styremedlem i LIM, Jan Bøhler, som ivrer for at staten skal drive tilsyn med opplæring som foregår i moskeene, fordi han frykter etnisk og kjønnsrelatert segregering samt ekstremisme. Riset bak speilet er den såkalte statsstøtten.

Betydelig kunnskapsløshet

Utfordringen med denne debatten om religiøs trosopplæring av muslimske barn er at det eksisterer betydelig kunnskapsløshet om temaet.

For det første er begrepet koranskole svært misvisende. Jeg har den siste
tiden intervjuet ledere for trosopplæring av barn og noen deltageres foresatte i flere av de største moskeene i hovedstaden, blant annet Rabita, Minhaj-ul-Quran og Islamic Cultural Centre (ICC). Alle fremhever at den gammeldagse koranskolen med resitering og pugging av Koranen, uten vekt på forståelse og kontekstualisering, er en saga blott.

I stedet dreier det seg om en holistisk tilnærming til islam. Flere av moskeene forteller at de ikke bare vektlegger islam­relatert undervisning – en moské har også tilbudt IT, robotikk og matematikk. Barna deltar også på fritidsaktiviteter som overnattingsleir, ballspill, ski og skøyter.

Undervises på norsk

I tillegg har de fleste store moskeene egne FAU-er, som sikrer medvirkning fra foreldre. I de store moskeene i Oslo er undervisningsspråket norsk på nesten samtlige helgeskoler.
Videre er det ingen kjønnssegregering – verken i Rabita, ICC eller Minhaj-ul-Quran. Antageligvis gjelder det samme for flere andre store moskeer.

Ikke desto mindre har Jan Bøhler lagt til grunn at det foregår streng kjønns­segregering, samt antydet at det ikke snakkes norsk i undervisningen. Hvor har han dette fra?

Bøhler liker å fremstille seg som et sannhetsvitne fra Groruddalen og en «kompis» med det muslimske miljøet i Oslo. Da tjener det ham ikke til ære å tegne et skremmebilde av moskeers trosopplæring av barn, og fremstille det som om kvaliteten på undervisningen har stått stille siden 90-tallet.

Antydninger og insinuasjoner

En del av grunnen til at dette skremmebildet
eksisterer er Masoud Ebrahimnejad, en eksiliraner med kjente antipatier mot
organisert religion, som i 2016 fikk i oppdrag av avisen Utrop å «utrede» koranskoler i Norge. Ebrahimnejad fikk lite innpass i moskeene i Oslo, og endte opp med en tekst full av antydninger om at muslimske barn indoktrineres i norske moskeer. Moskeer som i sin tur angivelig mottar støtte fra utlandet. Det eneste aberet er at teksten verken er vitenskapelig planlagt eller utført, og heller ikke publisert i noe vitenskapelig tidsskrift.

Noe av det mest betenkelige med argumentasjonen til Bøhler, ytre venstre, Frp og andre som advarer mot «koranskoler», er at de bruker statsstøtten som trussel. Foruten det illiberale ved at staten skal fungere som meningspoliti, er det viktig å være klar over at statsstøtten ikke gis av staten fordi de er «snille» eller «rause». Som blant annet Lars Gule, førsteamanuensis ved OsloMet, har påpekt så er tilskuddene til trossamfunnene egentlig skatterefusjon.

Flere læresteder

Dessuten må det ikke glemmes at moderne undervisning i de store Oslo-moskeene kan bygge opp unge norske muslimers religiøse identitet, noe som kan bidra til å holde
ekstremistisk tankegods på avstand. Flere ekstremisme­forskere, som Scott Atran og Marc Sageman, og flere vestlige e-tjenester, har påpekt at muslimske ekstremister ofte er religiøse nybegynnere uten religiøs oppvekst.

Også sosialantropologen John R. Bowen har foreslått flere islamske læresteder i Vesten for å motarbeide radikalisering. Unntaket er selvsagt lyssky skoler drevet av bokstavtro muslimer som drives av antivestlig hat.  

Gå til innlegget

Muslimer må forsvare kristnes liv og rettigheter

Publisert rundt 2 måneder siden

Kristne blir utsatt for overgrep i områder dominert av muslimer. Det kan virke komplisert å snakke om for muslimer i Vesten.

Påskens terroranslag på Sri Lanka var spesielt rettet mot kristne, og er et blodig eksempel på en av nåtidens mest underkommuniserte forhold; at kristne er verdens mest forfulgte religiøse gruppe. På lik linje med angrep på andre religiøse grupper, som muslimfiendtlighet og antijødiske holdninger, fortjener forfølgelse av kristne oppmerksomhet fra mange hold, ikke minst muslimsk.

Da jeg nylig besøkte Pakistan fortalte vår kristne taxisjåfør oss stolt at det nå finnes to kirker i den lille landsbyen hans i Punjab. Det gledet meg å høre optimismen, tatt i betraktning at Pakistans kristne
minoritet de siste årene er blitt offer for den problematiske blasfemilovgivningen i landet samt terroraksjoner. Ifølge organisasjonen Åpne Dører, som årlig kartlegger forfølgelse av kristne verden over, er Pakistan blant landene der kristne opplever høy grad av forfølgelse. Nabolandet India er også blant de ti landene der kristne blir mest undertrykket, som følge av den gryende hindunasjonalismen med tvangskonverteringer til hinduismen og vold som konsekvenser.

Mest forfulgt

Stormakten Kina gjør også store byks i negativ retning med fengsling av kristne, stenging av kirker og avkristningsprogrammer. Kinas kommunistiske lillebror Nord-Korea rangeres som det desidert verste landet for kristne. Ellers er det noen land i Midtøsten og Afrika der muslimske ekstremister herjer som betegnes som anti-kristelige.

Ifølge Pew Research Centre er dermed kristendommen, etterfulgt av islam og jødedommen, den religionen som blir forfulgt i flest land. Dette er nok et faktum som ytterst sjelden blir assosiert med kristendommen, en religion som ofte blir forbundet med Vesten, og dermed verdensdominans og kolonitid. Det er nok en del av forklaringen på at den britiske utenriksministeren Jeremy Hunt uttalte presist under et Afrika-besøk nylig at forfølgelsen av kristne er blitt glemt og ignorert.

For muslimer, som selv blir utsatt for forfølgelse mange deler av verden, påhviler et spesielt ansvar å forsvare de kristnes trosfrihet. I særdeleshet fordi flere av landene der kristne er gjenstand for forfølgelse har muslimsk majoritet, deriblant områder i Midtøsten der kristendommen har sitt utspring og huser de eldste kristne befolkningene. Det er gledelig at mange kristne nå har vendt tilbake til sine kirker og hjembyer i Irak etter at ISIL har lidd nederlag og er på vikende front. Det må ikke glemmes at tradisjonelt har kristne i store deler av Midtøsten hatt betydelig religionsfrihet og hatt sin selvskrevne plass blant den muslimske majoritets­befolkningen opp gjennom historien, men i takt med fremveksten av muslimske
ekstremistgrupper blitt sårbare.

LES MER: Sri Lanka: – Angrepene var hevn for moskéangrep på New Zealand

En plikt

For mange vestlige muslimer kan det virke komplisert å snakke høyt om at kristne blir utsatt for overgrep og innskrenkninger i religionsfrihet i områder dominert av muslimer. De kan tenke at dette vil brukes som argument for å innskrenke muslimers rettigheter i Vesten, noe faktisk antimuslimske grupper i
 Europa aktivt gjør i dag. Samtidig er det vesentlig at samtalen om forfølgelsen av kristne ikke overlates til grupper i Vesten som ønsker å så splid og misbruke
 forfølgelsen av kristne til å forfølge 
minoriteter i Vesten.

Først og fremst er det en moralsk plikt og religiøst viktig for muslimer å mot­arbeide hat mot kristendommen, en 
religion de har mye til felles med. Profeten Muhammad omtalte ofte kristne i positive ordelag og den felles kjærligheten til
 Jesus begge religionene har, bør fremheves. Marrakesh-deklarasjonen fra 2016 kan bli en viktig rettesnor i det fremtidige forholdet mellom kristne og muslimer. Der konkluderte verdensledende ortodokse islamske teologer at, i tråd med profeten Muhammads Medina-konstitusjon, må religiøse minoriteter likebehandles og gis like rettigheter.

Gå til innlegget

Den digitale smokken

Publisert 3 måneder siden

Hva gjør skjermkulturen med oss? For min del har temaet blitt enda mer aktualisert nå som jeg har små barn.

I 2006 var Facebook en myteomspunnet størrelse med røtter i selveste Harvard-universitetet, og dermed med sterk appell til universitetsstudenter som meg.

Likevel valgte jeg å stå utenfor, først og fremst fordi jeg på den tiden var skeptisk til denne globale flokkmentaliteten. Hvorfor skulle jeg nå lage meg en Facebook-profil fordi «alle» andre, og særlig studenter, gjorde det?


Sladderaktige samtaler

Dernest fryktet jeg den enorme tidstyven Facebook kunne bli, trengte jeg virkelig å bli eksponert for hva mine nære og fjerne drev med i form av oppdateringer og bilder? Og jeg ble ikke mindre kritisk da jeg så hvor intenst vår kikkermentalitet kom til uttrykk i takt med Facebooks utbredelse, og hvor uinteressante, sladderaktige samtaler dette medførte i lunsjene.

I disse dager er det heldigvis større fokus på digital avhengighet. Det har blitt en trend å være avlogget og ikke alltid være tilgjengelig på et dusin digitale plattformer. Det har medført at det i enkelte kretser nesten blir ansett som harry å være avhengig av sosiale medier, spesielt Facebook. Heldigvis.


Endrer nervebaner

For hjerneforskning viser at sosiale medier kan påvirke menneskets hjerne på samme måte som narkotiske stoffer gjør. De endrer nervebaner i belønningssenteret, det limbiske systemet, i hjernen og kan ikke bare skape avhengighet, men endret oppførsel, reaksjonsmønster og ha konsekvenser for hukommelse og konsentrasjon. Flere studier viser at jaget etter antall «likes» på sosiale medier gjør påvirkningene på hjernen enda sterkere. For ikke å snakke det demokratiske problemet vi har fått når antall «likes» og «delinger» blir motivasjonen for mange politikere og en målestokk på rett og galt.

Når det gjelder mindre barn, er det enda større grunn til bekymring. Ikke på grunn av Facebook, men strømmeinnhold på Youtube og interaktive nettspill. Til forskjell fra lineær TV trenger eksempelvis innhold rettet mot barn aldri ta slutt på Youtube. Algoritmene som ligger bak Youtube vil automatisk foreslå eller sette på nye videoer som pisker belønningssenteret i de små barnehjernene. En stor, canadisk undersøkelse med 2.000 barn, som ble publisert i prestisjetunge JAMA Pediatrics i år, fant at mye skjermtid er tydelig assosiert med dårligere prestasjoner på screening som undersøker barnets utvikling.


Førte streng kontroll

Ironisk nok skrev New York Times i oktober 2018 om foreldre i den digitale tidsalderens vugge Silicon Valley - mange av dem sentrale utviklere bak avhengighetsskapende sosiale medier - som holdt barna sine totalt unna skjermer eller førte streng kontroll med deres skjermbruk.

Å være mor eller far i den digitale tidsalder krever at vi er bevisst på farene ved skjermbruk for barn, uten at vi skal frata barna fordelene de digitale mulighetene gir. Altfor ofte tror jeg foreldre faller for fristelsen å bruke skjermen som en digital smokk. Når barnet er lei seg, kjeder seg på en restaurant eller blir urolig på et sosialt arrangement. Ved å gi dem skjermen fratar vi barnet muligheten til å håndtere de vanskelige følelsene, lære å finne ut av kjedsomheten eller trene seg i å være rolig uten å flykte mentalt til en Youtube-video.


Ta del i bruken

Derfor har den amerikanske barnelegeforeninger (American Academy of Pediatrics) utarbeidet faglig funderte retningslinjer for sunn skjermbruk for barn. Blant annet anbefaler de at barn under 24 måneder holdes tilnærmet totalt unna skjermbruk, og at barn mellom to og fem år maksimalt får én time med skjermbruk daglig. Videre råder den amerikanske barnelegeforeningen at foreldrene tar del i bruken av skjerm og medier for å snakke om inntrykkene.

Søkelyset på skjermens negative følger for barn i forskningsmiljøer setter sånn sett den norske nettbrett-panegyrikken i skolen i et underlig lys.

Gå til innlegget

Frafall og islam

Publisert 4 måneder siden

Straffen for å forlate troen er omdiskutert i islamsk teologi, både i dag og tidligere.

Nylig møtte jeg en av Pakistans modigste menn, på besøk i Norge. Saif ul Malook er advokaten som helhjertet har forsvart den blasfemianklagede kristne pakistanske kvinnen Asia Bibi, og kan ta en stor del av æren for at pakistansk høyesterett sent i fjor frikjente Bibi, etter at hun satt åtte år på dødscelle for grunnløse blasfemianklager.

Mindre kjent er det at Malook også gikk inn i rollen som aktor i saken mot Mumtaz Qadri. Sistnevnte drepte en pakistansk politiker som hadde forsvart Asia Bibi og advart mot misbruk av den pakistanske blasfemilovgivningen. Qadri ble dømt til døden og henrettet i 2016. Begge disse rollene i det pakistanske rettsvesenet var svært upopulære, og ingen, utenom Saif ul Malook, ville risikere livet sitt for disse to skjellsettende sakene. Jeg spurte hvorfor han, som muslimsk pakistaner, ville legge hodet – nesten bokstavelig – på hoggestabben. «Når ingen andre turde, ville jeg stille opp for den pakistanske rettsstaten, selv om jeg også er veldig redd», svarte han.


Foreskriver dødsstraff

Under Norgesbesøket ble imidlertid ikke Malook kun møtt med ros og beundring. For i et intervju med TV 2 uttalte han at islam foreskriver dødsstraff for den som forlater den islamske troen, og at vedkommende kan drepes. Det argumenteres for dødsstraff for apostasi også blant noen vestlige muslimer.

Likevel er Malooks fremstilling svært unyansert, ettersom spørsmålet om straff for frafall faktisk er omdiskutert i islamsk teologi, både i dag og tidligere. For å forstå islams syn på apostasi anbefaler en av Vestens fremste muslimske intellektuelle, Hamza Yusuf ved Zaytuna College i USA, å lese boken Apostasy in Islam: A Historical and Scriptural Analysis. Boken ble ført i pennen av den anerkjente teologen Taha Jabir Al Alwani (1935 – 2016), som var utdannet fra Al-Azhar-universitetet i Egypt (betraktet som sunni-islams mest autoritative lærested). Han argumenterer i boken for at frafall fra islam ikke kvalifiserer til dødsstraff.


Ingen tvang i religionen

Basert på Koranen og profeten Mohammads utsagn mener forfatteren Al Alwani på tradisjonalistisk grunnlag at frafall er et forhold mellom Gud og den som frafaller fra troen. Han viser til at ingen apostat ble dødsdømt av profeten selv. Han skriver at teologer som tidligere i islams historie rettferdiggjorde dødsstraff for apostasi gjorde det fordi det å forlate islam på den tiden ble betraktet som landsforræderi og alvorlig kriminalitet av politisk art. Men også tidlige og mektige islamske lærde som Ibrahim al-Nakhi, Shams al-din al-Sarakshi og Sufyan al-Thawri betraktet frafall fra islam som en handling som ikke fortjente slik straff. Koranvers som trekkes frem for å underbygge dette er: «Sannheten kommer fra Herren! La den tro som vil, og den være vantro som vil!» (18:29) og «Det er ingen tvang i religionen.» (2:256).

Zaytuna Colleges ortodokse sunni-teolog Abdullah bin Hamid Ali har også forfattet en leseverdig artikkel om temaet. Hamid Ali fremholder at det å tro på Gud i seg selv er en åndelig handling som ingen kan drapstrues til. Videre skriver han at henrettelse for frafall ikke har noen moralske mål, fordi det formidler et budskap om at islam ikke tolererer ikke-troende. Konsekvensen av dette budskapet er at islam ikke aksepterer at en eneste ikke-muslim lever i denne verden. En slik realitet er ikke i tråd med islam.


Alvorlige konsekvenser

Det er ikke uten grunn at flere teologer innenfor islamsk ortodoksi, som Al Alwani og Hamid Ali, har engasjert seg i spørsmålet om dødsstraff for apostasi. For ideen om dødsstraff for frafall har alvorlige konsekvenser. Det er eksempler på at stater har brukt apostasi-anklager for å kvitte seg med dissidenter. Med ett noen erklærer et annet menneske for å ha forlatt islam, er det blitt utstedt en lisens for å drepe.

At det er i dag - av sekteriske og politiske årsaker – er vanlig å erklære trosfeller som ikke-muslimer, gjør situasjonen enda mer alvorlig.

Gå til innlegget

Adskilte ­størrelser

Publisert 5 måneder siden

Politikk handler om sikkerhet og fordeling. Derfor trenger ikke politikk noen spesifikk religionsforankring.

Etter det osmanske rikets fall i 1923 og koloniherrenes tilbaketog fra muslimske områder, vokste det frem moderne nasjonalstater i disse områdene. Dette har skapt en langvarig konflikt om hvilken rolle islam skal spille i statsstyringen.

En konflikt som i sin tur har over­skygget fokuset på personlig religiøsitet, åndelighet og kontakten med Gud, som er langt viktigere.

Les også: Tidens yngste kongresskvinne er troende katolikk og kjemper for fri abort og homofiles rettigheter.

Nærmere deg. 

Etterdønningene av ­politiseringen av religionen ses også i Vesten i dag. Mange unge muslimer er mer opptatt av å diskutere styresett enn ­hvordan de skal komme nærmere Gud, rense hjertet og være gode med­mennesker. I stedet er de som oppslukt av hvordan en utopisk stat skal kunne kontrollere borgernes privatliv.

Og det har ikke manglet på forsøk på å opprette slike stater, som stort sett alle har vært mislykkede. De mest ekstreme eksemplene er ISIL, Al Shabaab i Somalia og Taliban i Afghanistan.

Den gruppen som har hatt mest å si for politiseringen av islam de siste 70 ­årene, er likevel Det muslimske brorskapet i Egypt. Gruppen demonstrerer at det er stor ­variasjon i virkemidler innenfor ­politisk islam. Muslimbrødrene for­kaster politisk vold og vil fungere innenfor ­demokratiet, og er i disse dager offer for den egyptiske diktatoren Abdel Fatah ­el-Sisis blodige klappjakt.

Islamske stater. 

Noen år tilbake ­snakket jeg med professor Tim ­Winter, tilknyttet Cambridge University og en av de ledende islamske intellektuelle i ­Vesten. Vi snakket om såkalte ­islamske stater. ­Winter, også kjent som Abdal ­Hakim ­Murad, mente det ikke er ­korrekt å ­definere ­eksempelvis Al Shababs og ­Talibans styreform, som ­islamsk. At ­staten og ­islam har vært adskilt i store deler ­islamsk historie slår også ­professor ­emeritus ved Berkeley-­universitetet i Midtøstens og islams ­historie, Ira M. ­Lapidus, fast.

Han skriver i en fagartikkel at det tidlige arabisk-muslimske imperiet ble styrt av administratorer, guvernører og generaler. De religiøse miljøene organiserte seg selv og var separert fra myndighetene. Det osmanske rikets styrke var også at det forente sekularisme med islam ved å opprette et sekulært system, kanun, som eksisterte parallelt med islam.

Sultanen Suleiman den store på 1500-tallet brakte religionen under statlig kontroll og gjorde den religiøse ­administrasjonen avhengig av de sekulære myndighetene. Murad viste for øvrig til at islamske nasjoner i historien ikke blandet seg inn i innbyggernes private gjøren og laden, og at mikrostyring av folk ikke har et grunnlag i islamsk historie.

Les også: – Det blir feil å si at feminismen alltid har vært sekulær

Marxistiske røtter. 

Politiseringen av ­islam er sånn sett et moderne f­enomen, og ikke et konservativt fenomen. ­Dette ­støttes av den britiske, politiske ­filosofen John Gray som har skrevet om at ­politiserte syn på islam i fremste rekke har ­marxistiske, og ikke islamske, røtter.

Den ortodokse sunni-teologen ­Hamza Yusuf ved Zaytuna College i ­California fremholder også at ideologen til Det ­muslimske brorskap, Sayyid Qutb, og til den iranske revolusjonen, Ali ­Shariati, var eks-marxister og lot sitt syn på ­islam bli formet av marxisme. Yusuf har ­dessuten skrevet at «islam er ikke en ideologi, ­politisk eller ellers. Islam er en ­åpenbaring fra Gud som forklarer og ­minner folk på deres plikter overfor deres Skaper» og at «politikk handler om sikkerhet og ­fordeling, derfor trenger ikke politikk noen spesifikk religionsforankring.»

Multireligiøs styreform. 

De ­konservative teologene som forkaster den ­moderne politiseringen av islam, ­viser ofte til ­Medina-konstitusjonen, som ­regulerte Medina-samfunnet ­etter at ­profeten ­Mohammad flyktet dit fra Mekka og ble statsleder. Profeten innførte ikke et teokrati, men en ­pluralistisk og multireligiøs styreform basert på denne ­konstitusjonen.

Medina-konstitusjonen ble signert av representanter for jødiske stammer i ­området og erklærte religionsfrihet for både muslimer og jøder. Under ett felles forsvar. Ikke-muslimer nøt selvstendighet og full rett til å dyrke sin religion.

Les også: Nordmenn sier ja til innvandrer som svigerbarn

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere