Usman Rana

Alder: 34
  RSS

Om Usman

Usman Rana (32) er forfatter av boken «Norsk islam, hvordan elske Norge og Koranen samtidig» og hyppig brukt som islamkommentator i norske medier. Tidligere har han ledet Muslimsk Studentsamfunn og er en prisbelønt spaltist. Han er utdannet lege fra Universitetet i Oslo.

Følgere

Nødvendigheten av muslimske lærde

Publisert 5 dager siden

Lekmannen er avhengig av religiøse veiledere, samt fortolkningslitteratur som kan forklare meningen i ordene vedkommende leser i Koranen.

I vår individualistiske verden er det et enormt fokus på jeg-ets preferanser, ønsker og verdensanskuelser. Det kommer til syne når vi bestiller kaffe og peprer baristaen med alskens beskjeder om glutenfri melk, fettprosent, størrelse og temperatur. Eller når vi sitter foran TV-skjermen i strømmetjenestenes tidsalder og mater egoet med skreddersydd innhold.

Individtilpasset tro

Individualismen har for lengst også gjort sitt inntog i religionens sfære, der det i økende grad legges vekt på en individtilpasset forståelse av religionen istedenfor en mer prinsippfast og holistisk tilnærming til religionene. Enkeltmennesket søker å definere religionens budskap i henhold til sine tilbøyeligheter, fremfor å reflektere så mye over overordnede tolkningsprinsipper i religionen og at det kanskje er religionen som skal være kilde til endring hos enkeltmennesket og ikke omvendt. Samtidig ser vi at identitetspolitikken farger de religiøse diskusjonene, der ulike grupper med bestemte karakteristika vil sette sin farge på religionene.

Spesielt er dette en av vår tids viktigste diskusjoner for muslimer. Hvordan skal islams hellige tekster - i fremste rekke det muslimer tror er Guds ord i Koranen og profeten Muhammads utsagn og handlinger i hadith-litteraturen - behandles? Skal den vanlige muslimen på gaten som kanskje verken kan arabisk eller islamsk historie gå direkte til kildene og komme frem til sin personlige forståelse, eller er det de med bred teologisk og arabiskspråklig kompetanse som skal ha en forrang i dette arbeidet?

Spør veiledere

Innenfor tradisjonell og mainstream sunni –og sjiaislam har det opp gjennom historien vært stor enighet om at selvstudier i Koranen og hadith-litteraturen ikke er en naturlig øvelse for den muslimske lekmannen. Lekmannen er avhengig av religiøse veiledere, samt fortolkningslitteratur som kan forklare meningen i ordene vedkommende leser i Koranen. Ett poeng er at arabisk grammatikk er utfordrende, og det er viktig å vite konteksten til teksten, hvorfor og når ble teksten eller verset åpenbart. Hva kommer før og etter verset? Dette krever inngående kunnskaper om tidlig islamsk historie, om profeten Muhammad og hans følgesvenners liv. Gud fastslår i Koranen: «Spør da de som besitter viten om åpenbaringen (fra Allah), hvis dere ikke vet.» [16:43]

Nødvendig kompetanse

Imidlertid er det liten tvil om at den individualistiske tankegangen for lengst har nådd muslimer og har avfødt to vidt forskjellige trender. Den ene trenden kjennetegnes av bokstavtro lesning med radikalisering som konsekvens. Et godt eksempel er lesningen av det såkalte sverdverset i Koranen (9:5), der noen bokstavtro autodidakter ikke har forstått at verset er tidsbegrenset til da noen polyteister brøt en av avtale og drepte muslimer, og kan ikke brukes nå til å rettferdiggjøre drap på ikke-muslimer. Den andre trenden er sekstiåtterske og venstreliberale tolkninger av islams hellige tekster blottet for religiøs troverdighet og åndelighet.

Med andre ord er muslimske tenkere med religionsvitenskapelig kompetanse en nødvendighet for å forstå islam, selv i en moderne tid. Naturligvis bør muslimske lekfolk kunne bidra til de teologiske diskusjonene, men et kunnskapsbasert hierarki er essensielt. Dette er heller ingen fremmed praksis i vestlig og sekulær akademia. Det er selvsagt at man har en viss, intellektuell arbeidsfordeling, og høyst relevant å vite hva autoriteter innenfor et tema mener – autoriteter som er autoriteter fordi de har satt seg grundig inn i et saksfelt.

Gå til innlegget

Den intellektuelle konservatismen

Publisert rundt 1 måned siden

Den nye konservatismen bør våge å utfordre det verdiliberale hegemoniet – der eksempelvis kritikk av undervisning av barn i radikal kjønnsideologi i skolen utløser liberalt ramaskrik.

De siste tiårene har vestlig konservatisme for det meste dreid seg om økonomisk politikk, markedsliberalisme og kampen mot kommunismen. Dessuten har de liberalkonservative i Vest-Europa for det meste adoptert venstresidens kulturradikale frihetsidealer og redusert konservatismen til mindre statlig styring og styrking av privat sektor. Til og med i det såkalte konservative partiet Høyre er det lite konservatisme å spore etter Inge Lønning og Lars Roar Langslet. Med andre ord er det et tomrom hva gjelder intellektuell konservatisme.

USA

Derfor er det befriende å følge den pågående diskusjonen om konservatismens skjebne i USA. Diskusjonen om amerikansk konservatisme har fått ny aktualitet og giv etter at Donald Trump ganske effektivt har tatt livet av verdikonservatismen på amerikansk høyreside. Det er spesielt relativt unge katolske intellektuelle fra akademia og media som leder an i debatten om konservatismen og hvordan strømningen skal defineres i fremtiden. New York-Post-redaktøren Sohrab Ahmari, Harvard-professoren Adrian Vermeule samt sistnevntes kolleger Patrick Deneen fra Notre Dame-universitetet og Robert P. George fra Princeton er i særdeleshet toneangivende.

Liberalt hegemoni

Ahmari har i det konservative amerikanske tidssktiftet First Things skrevet om den nye, intellektuelle konservatismen under tittelen «The New American Right». Her løfter han frem ideer som han og de andre nevnte tenkerne mener bør gjennomsyre amerikansk høyreside. Han tar et oppgjør med ideen om grenseløs individuell frihet og uregulert kapitalisme som konservative pilarer. Isteden fremholder han at det er på tide for konservative å snakke om familienes rettigheter, lovfestet fridag hver uke, den sunne, konservative refleksen som sier at all utvikling ikke er positiv og behovet for generell grensesetting – også i møte med materialismen. Den nye konservatismen bør våge å utfordre det verdiliberale hegemoniet – der eksempelvis kritikk av undervisning av barn i radikal kjønnsideologi i skolen utløser liberalt ramaskrik. Men, som Ahmari skriver, skaper det ofte bare hysteri når liberalismens sannheter blir gjenstand for saklig diskusjon, fordi i dagens debattmiljø fungerer liberalitet dessverre som et argument i seg selv.

Sekstiåtter-mentalitet

I likhet med Patrick Deneen kritiserer Ahmari også forståelsen av begrepet frihet. Kan frihet virkelig defineres som at mennesket følger sine instinkter på et tilnærmet grenseløst vis? Eller oppnås frihet når mennesket frigjør seg fra menneskelige appetitter og viser ansvarlighet i møte med familien og samfunnet?

En av ganske få europeiske eksponenter for den intellektuelle konservatismen er britiske Sir Roger Scruton. Symbolsk nok omfavnet han konservatismen i Paris i 1968, da han observerte at middelklasse-ungdommer ramponerte byen som ledd i deres hat for tradisjoner, institusjoner, normer og orden. En sekstiåtter-mentalitet vestlig høyreside har til dels har internalisert.

Gå til innlegget

Hvorfor skepsis til kristne i arbeidslivet?

Publisert 2 måneder siden

Det er nærliggende å tro at det har en sammenheng med den stadige sekulariseringen, som medfører at selv den kristne nordmannen nærmest blir sett på som et kuriøst avvik.

Religiøse nordmenn, selv de kristne, diskrimineres i det norske arbeidsmarkedet viser ny forskning fra Universitetet i Oslo. Det er stipendiat Edvard Nergård Larsen som har forsket på sjansen for intervju når søkeren oppgir deltagelse i religiøs ungdomsorganisasjon. Søknadene ble sendt til bedrifter i Norge, Nederland, Storbritannia, Tyskland og Spania. For søkere med kristen og muslimsk organisasjonstilknytning falt sannsynligheten for å bli innkalt til intervju betraktelig. Dette fenomenet gjaldt bare i Norge og ikke de andre landene.


Muslimer blir uglesett 

For meg var det liten nyhetsverdi i at religiøse muslimer blir uglesett i det norske arbeidsmarkedet. For skepsisen til å ansette muslimer bunner ikke bare i den generelle sekulariseringen av landet vårt, men med på kjøpet med en praktiserende muslimsk ansatt kan også en mer politisk ekstremisme følge, tenker nok dessverre en del arbeidsgivere. Derimot er det langt mer interessant og overraskende at også kristne med norskklingende navn ble utsatt for diskriminering i det norske arbeidsmarkedet.


Kuriøst avvik

Doktorgraden til Nergård Larsen gir ikke svar på hvorfor denne tendensen for religiøse, også etnisk norske kristne, sees i arbeidsmarkedet. Imidlertid er det nærliggende å tro at det har en sammenheng med den stadige sekulariseringen av det norske folk å gjøre, hvilket medfører at selv den kristne nordmannen nærmest blir sett på som et kuriøst avvik. Flere undersøkelser i den norske befolkningen de siste årene bekrefter at det er flere ikke-troende enn troende i Norge, selv blant medlemmer i Den norske kirke. Men at det er flere ateister enn teister i Norge trenger ikke bety arbeidsrelatert diskriminering av de religiøse.


Ekstrem sekularisme

Likevel er det en velbegrunnet frykt, som KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad har gitt uttrykk for siste dager, at en del sekulære krefter ønsker å absoluttere ateismen og praktiserer en intolerant utgave av sekularismen. Den økende skepsisen til åpen religiøsitet i her til lands ble også statistisk dokumentert. Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) gjennomførte i 2014 en undersøkelse blant elever i videregående skoler i Oslo og Akershus. Resultatene var nedslående – det kom frem at unge i Oslo blir stadig mer skeptiske til religiøse manifestasjoner i offentligheten. En slik modell for sekularisme, der ateismen defineres som det opphøyede og rådende, finnes i Frankrike og søker å utrydde alle religiøse uttrykk fra den franske offentlighet.


Aggressiv liberalisme

En annen vesentlig kilde til negativiteten til religiøse arbeidstagere kan være at vi ser en økende verdiliberal konformitet i Norge, der verdiliberaliteten kun tolererer seg selv, og ikke de som er verdikonservative – noe religiøse gjerne kan være. Harvard-professoren Adrian Vermeule betrakter denne formen for liberalisme som aggressiv med sine ritualer, i betydning av sjekkpunkter med «korrekte» meninger rundt særlig seksualitet, kjønn og identitet. Dersom man ikke svarer riktig på disse sjekkpunktene, kan man bli gjenstand for represalier og straff. Noe av det samme har den norske professoren Jan Inge Sørbø vært inne på når han hevder at det hersker en slags sentrumsekstremisme i norsk debatt. I det legger han at debattklimaet er trangt med en liberal slagside, samt at standpunktene til meningsmotstanderne av de verdiliberale ikke blir rasjonelt motargumentert. I stedet blir de verdikonservative vist bort som faremomenter og «intolerante», slik at de verdiliberale ikke trenger å argumentere for sitt syn – ettersom hedersbetegnelsen «verdiliberalitet» i norsk offentlighet fremstår som et tungtveiende argument i seg selv.


Habermas

Både i arbeidslivet og ellers i samfunnet tror jeg det er nyttig å lytte til den viktige ikke-religiøse filosofen Jurgen Habermas, som har sagt at religiøse mennesker kan gi viktige bidrag til det moderne samfunnet.

Gå til innlegget

Imam-utdannelse eller islam-studier?

Publisert 3 måneder siden

Å tro at vi skal klare å stable på bena en troverdig forkynner-utdannelse for muslimer ved skandinaviske universiteter, der initiativet kommer fra sekulære aktører, er naivt.

Sylo Taraku, den profilerte rådgiveren i tankesmien Agenda, er en markant stemme i den norske islamdebatten. Den forhenværende muslimen, som til sammenligning med andre eksmuslimske deltagere i det norske ordskiftet er lite militant og tidvis både nyansert og konstruktiv, skriver i Vårt Land nylig at Norge trenger en egen imamutdanning.

Målet med en slik utdanning skal være å bidra i kampen for mer frihet og kritisk tenking i muslimske miljøer, ifølge Taraku. Videre fremmer han et ønske om at imamutdanning skal bli en utdanning ved norsk universitet i et større skandinavisk fellesprosjekt. I samme avis får han støtte fra dekan ved teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, Aud Valborg Tønnessen. Hun ser for seg forskningsbaserte og historisk-kritiske studier av islamsk teologi og filosofi.


Oser falskhet

Som forfatter av boken Norsk islam, der jeg inngående diskuterer viktigheten av kontekstualisering av islam i en skandinavisk sammenheng, deler jeg Tarakus og Tønnessens visjon om at islam bør tolkes innenfor vestlige referanserammer. Likevel glemmer både Taraku og Tønnessen et avgjørende viktig moment: at alle forsøk på kontekstualisering av en religion som islam, med en 1500 år gammel åndelig, filosofisk og filologisk tradisjon, krever troverdighet.

Et mål om å fremme en sekulær-progressiv form for frihetskamp - slik spesielt Taraku skisserer - under dekke av kontekstualisering av islams hellige tekster ved et norsk universitet oser det falskhet av. Dessuten vil det heve diskusjonen dersom imam-begrepet defineres. For ordet imam har mange ulike betydninger avhengig av hvem man spør. I sunni-islam er det en ganske ubeskyttet tittel, der alt fra en enkel bønneleder til en dyptpløyende intellektuell teolog kan tituleres slik. Blant sjia-muslimer er bruken hovedsakelig reservert til svært få religiøse ledere i historien.


Utvanning av islam

Et viktig spørsmål for islamrelaterte utdannelser ved skandinaviske universiteter blir derfor om hensikten er å skape en utdannelse for muslimske forkynnere, eller mer generelle studier av religionen? Sistnevnte finnes i form av såkalte islam-studier ved flere vestlige læresteder i Storbritannia og USA. Det er disse studiene som har et livsgrunnlag ved sekulære vestlige universiteter, og ikke å utdanne muslimske forkynnere. Årsaken er simpelthen at det ikke bør være sekulære staters eller universiteters anliggende eller oppgave å utdanne religiøse ledere som skal forkynne islamske budskap, med mindre målet er å fremme en sekulær-progressiv utvanning av islam som er totalt blottet for troverdighet blant muslimene.

Det må ikke glemmes at en forutsetning for tilliten og troverdigheten til forkynnende islamske ledere i moderne tid har vært at de, i tillegg til akademiske studier ved anerkjente islamske læresteder, også er autoriserte i bestemte islamske disipliner gjennom ijazah-systemet. Ijazah-systemet er en kjede av autorisasjoner som går tilbake til profeten Muhammad, og på den måten er en kvalitetssikring av kunnskapsformidlingen innenfor islam.


Naivt

I Skandinavia er det relativt få muslimer. Å tro at vi skal klare å stable på bena en troverdig forkynner-utdannelse for muslimer ved skandinaviske universiteter, der initiativet kommer fra sekulære aktører, er naivt. Vi må isteden se til vestlige land der det bor langt flere muslimer og muslimenes tilstedeværelse strekker seg lenger tilbake i tid.

I forbindelse med skrivingen av min bok besøkte jeg Zaytuna College i California, som er den eneste høyere islamske utdanningsinstitusjonen som er akkreditert i USA. Zaytuna College ble opprettet av blant annet den kjente muslimske tenkeren Hamza Yusuf som et muslimsk initiativ og fungerer som en hybrid mellom vestlig akademisk standard og ijazah-systemet. En lignende utdanningsinstitusjon har åpnet i Storbritannia, ved navn Cambridge Muslim College som ledes av Cambridge University-akademikeren Abdal Hakim Murad. Kanskje skandinaviske universiteter kunne inngått samarbeid med disse studiestedene istedenfor å finne opp hjulet på nytt?

Gå til innlegget

Tenåringstrass i regjeringen

Publisert 4 måneder siden

Siv Jensen fremstår som en rebelsk tenåring som svekker statsministerens autoritet.

Kommentariatet i Norges ledende­ medier har kommentert seg blinde på at Abid Rajas uredde­ og knallharde oppgjør med Frps retorikk de siste dagene handler om ­lederstriden i Venstre.

Spørsmålet som i stedet burde vært stilt er hvilken autoritet regjeringens sjef Erna Solberg har når hun gjentatte ganger har advart mot bruken av begrepet snik­islamisering og kritisert sin finansminister for det, uten at Siv Jensen ser ut til å bry seg.

Sjefens kritikk preller av, og finans­ministeren fremstår som en rebelsk tenåring som svarer med å skru opp volumet på stereoanlegget når mor innstendig ber om mindre bråk.


Tenåringstrøbbel

Når tenåringen gang på gang ignorerer mors advarsler, blir mors autoritet i hjemmet svekket. Når trassige Siv Jensen slår seg på brystet mens hun bruker et ord som statsministeren sier ikke bør brukes, blir det nærliggende å oppfatte sistnevnte som svak statsleder hvis formaninger har liten verdi innad i regjeringen.

Med et betydelig svekket Frp kan man forvente at den pubertalske og populistiske grunnmentaliteten i Frp vinner terreng. Det kan bli spikeren i kisten for håpet – som gjorde at mange ved de to fore­gående stortingsvalgene holdt seg for nesen og stemte Høyre – om at partiet skal bli temmet av det anstendige Høyre.


Farlig retorikk

Nettopp dette, at det anstendige Høyre ser ut til å være ute av stand til å oppdra uskikkelige og desperate Frp, bør bekymre statsministeren mer enn at en sentral Venstre-politiker kaster flomlys over den polariserende ordbruken til Frp.

I det hele tatt er det forstemmende og overraskende at Abid Raja blir uglesett for å ha påpekt selvsagtheter som at det er usedvanlig tonedøvt, og til og med farlig, at få uker etter et terrorangrep mot norske­ muslimer er landets finansminister og hennes partifeller mer opptatt av å snakke om konspiratorisk snikislamisering enn antimuslimsk hat.

Det må ikke glemmes at snikislamisering bygger på Eurabia-teorien om at muslimer gjennom skjulte kanaler og i ledtog med naive politikere islamiserer det europeiske kontinentet, hva nå enn det skal bety. Slikt tankegods om muslimer utgjør selve fundamentet i det voldsomme og stigende antimuslimske hatet i Europa, og kan, slik vi har sett, også avle terroraksjoner.


Håndhilsing

I 2009, da Siv Jensen harmdirrende lanserte snikislamiseringsbegrepet, var frykten for at et par muslimer på snikende vis skulle fjerne ærverdige grisebilder fra norske vegger en del av begrunnelsen.

Relanseringen av begrepet rett før årets lokalvalg skjedde fordi en kvinne stod i den terrorrammede Bærums-moskeen, og ifølge Frp på snikislamiserende vis ­hilste på vår kronprins ved å legge hånden mot sitt hjerte istedenfor å klemme hånden hans. På samme måte som ortodokse­ ­jøder ikke håndhilser på tvers av kjønn.


Svømmeundervisning

Senere har innvandringspolitisk talsmann for partiet, Jon Engen-Helgheim prøvd å rettferdiggjøre bruken av snikislamiserings-ordet og viser til kjønnsdelt svømmeundervisning i Trøndelag, uten at det er så lett å avdekke at muslimer stod bak et slikt krav.

Realiteten er, ifølge NTNU-forsker Anne Torhild Klomsten, at hele tyve prosent av norske grunnskoler velger å kjønnsdele deler av undervisningen i kroppsøvingsfaget. Forskeren peker på ulike årsaker til at kjønnsdelingen er såpass hyppig, og Engen-Helgheim, hold deg fast; islam eller religiøse årsaker nevnes ikke som en ­årsak. Men naturligvis kan det ikke utelukkes at en skjult snikislamiserende muslim står bak kjønnsdelingen av svømme­undervisningen ved hele 455 norske skoler.


Erna, se mot sentrum

Statsminister Erna Solberg må vurdere hvor mye av sin autoritet og sitt eget partis anstendighet hun skal ofre på flertallsregjeringens alter. Det er ikke for sent å se mot et samarbeid med tyngdepunktet mot sentrum der et stort Sp også kan bli en partner frem mot neste stortingsvalg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 1783 visninger
Selvgodt norsk snobberi
av
Espen Ottosen
rundt 1 måned siden / 1512 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
29 dager siden / 1384 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
17 dager siden / 1136 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
21 dager siden / 1071 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 1 måned siden / 823 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
11 dager siden / 811 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere