Usman Rana

Alder: 34
  RSS

Om Usman

Usman Rana (32) er forfatter av boken «Norsk islam, hvordan elske Norge og Koranen samtidig» og hyppig brukt som islamkommentator i norske medier. Tidligere har han ledet Muslimsk Studentsamfunn og er en prisbelønt spaltist. Han er utdannet lege fra Universitetet i Oslo.

Følgere

Sekulariseringen av Rumi

Publisert 3 måneder siden

Tradisjonelt har Vesten hatt vanskelig for å forene seg med tanken om at den muslimske verden kunne produsere poeter som Rumi. Man har tenkt at ørkenreligionen islam ikke har hatt dypere dimensjoner.

I all den negative omtalen av muslimer og islamsk historie jeg opplevde i løpet av min oppvekst, var det alltid ett tilbakevendende lyspunkt – Rumi. Mawlana Jalal-ud-din Rumi (1207–1273) blir ofte løftet frem som en av historiens fremste poeter. Imidlertid stusset jeg alltid over hvorfor og hvordan den muslimske teologen, sufien og poeten Mawlana Jalaluldin Rumi var så godt kjent og hyppig sitert blant ikke-muslimer, også i Norge. Han ble sitert både i tide og utide, og poesikvelder med Rumi som tema ble arrangert av ganske så gudløse studentorganisasjoner under min studietid. Det gjennomgående trekket ved omtalen av ham i Norge og Vesten har vært at han blir referert til som en sufi og mystiker, ikke som en troende muslim.

Sekularisering

I mai i år gikk en twitter-tråd om den afghanskfødte lyrikeren såkalt viralt. Twitter-tråden redegjorde for hvordan Rumi og hans lyriske mesterverk blir forsøkt avkoblet fra forfatterens islamske religion. Mange kjendiser som Brad Pitt og Madonna har trukket Rumi til sitt bryst basert på dårlige oversettelser av hans persisk-arabiske dikt. Det har altså vært en tradisjon i Vesten for å sekularisere og orientalisere den dypt religiøse muslimen Rumi. Det går igjen vers tilskrevet Rumi i Vesten som uttrykker hans likegyldighet overfor tilhørighet til en bestemt religion. Eksempelvis er verset «jeg er ikke kristen, jøde, zoroaster eller muslim» populært, uten at det faktisk er Rumi selv som har skrevet det.

Islam fjernet

Mye av årsaken til at Rumi i den vestlige del av verden fremstilles som en åndelig, fritenkende hippie med større tro på mennesket enn Gud, er de engelske såkalte oversettelsene av hans dikt ved Coleman Barks. Barks er den som har virkelig har gjort Rumi tilgjengelig for det vestlige publikum, til tross for at han ikke er en oversetter; han kan ikke persisk og har bare oppdatert og modernisert tidlige engelske oversettelser av Rumis verk.

Ifølge Rumi-forskere som Jawid Mojaddedi er det karakteristisk for de engelske oversettelsene at referansene til islam er fjernet, og at mange av versene er direkte falske. Dette henger ikke på greip med Rumis dype tradisjonelle islamske tro.

Innflytelsesrik muslim

En annen Rumi-ekspert, Fatemeh Keshavarz, peker på at Rumi hadde et dypt forhold til Gud og Koranen, noe hans mesterverk, diktsyklusen Masnavi er et godt bevis på. Rumis studier og ekspertise innenfor tradisjonell islamsk rettslære peker i samme retning. Han kombinerte rett og slett de tre hoveddimensjonene i islam – troen, rettslæren og spiritualiteten (sufismen) – på en enestående måte. Derfor ble han blant tradisjonelle muslimer både i sin samtid og helt frem til nå en svært innflytelsesrik religiøs skikkelse og leder. Hans hvilested i Konya i dagens Tyrkia er fortsatt et yndet reisemål for religiøse muslimer fra hele den muslimske verden.

Spirituell kolonialisme

Duke Universitys islam-forsker Omid Safi uttalte til The New Yorker at sekulariseringen av Rumi ikke er et nytt fenomen og kan spores langt tilbake i vestlig historie. Safi fremholder at vestlige oversettere, filosofer og teologer aldri klarte å forene seg med tanken om at den muslimske verden kunne produsere mystikere og poeter som Rumi. De trodde at ørkenreligionen islam bare dreide seg om regler og ikke hadde dypere dimensjoner. Duke-forskeren betegner denne deislamiseringen av Rumi som en spirituell kolonialisme. Rumis dikt kan faktisk ikke leses utenfor den religiøse konteksten de oppstod i og er gjennomsyret av.

Gå til innlegget

Pakistans seier i Afghanistan

Publisert 7 måneder siden

Som følge av Doha-avtalen kan pakistanerne gjennom Taliban bidra til økt stabilitet i regionen.

Den amerikanske presidenten Donald Trumps besøk i India i slutten av februar ble beskrevet som en suksess for det bilaterale forholdet mellom de to nasjonene. Imidlertid ble besøket overskygget av antimuslimsk vold og lynsjing i New Delhis gater samt nedbrenning av en moské. Bedre skulle det ikke bli få dager etter Trumps besøk, da det ble klart at India etter alt å dømme mister betydelig regional innflytelse til Pakistan som følge av Doha-avtalen mellom USA og Taliban.

For den ferske avtalen mellom USA og afghanske Taliban markerer ikke bare en mulig slutt på snart tjue års krig. Den markerer også en enorm seier for nabolandet Pakistans rolle i det fremtidige Afghanistan, og har på mange måter spilt erkerivalen India ut på sidelinjen i den geopolitiske kampen om Afghanistan.

Avtalen går ut på at NATO og USA trekker ut sine tropper fra Afghanistan innen 14 måneder, dersom Taliban følger sin del av avtalen: kutter båndene til Al-Qaida og ikke lar terrorgruppen eller andre ekstreme grupper operere i Taliban-styrte områder.

Pakistansk diplomati

Denne avtalen hadde aldri kommet i stand uten Pakistans standhaftige diplomati og den pakistanske etterretningstjenesten Inter-Services Intelligence (ISI) sin langsiktige strategi etter at Taliban ble fjernet fra makten i 2001, etter terroraksjonene mot USA 11. september samme år. Taliban ble fjernet av USA og NATO i samarbeid med Pakistan for å ha gitt en trygg havn til Al Qaida-terrorister som Osama Bin Laden. Makten i Afghanistan ble overført til gamle fiender av Taliban, som var anti-pakistanske og pro-indiske.

Pakistans velbegrunnede frykt om at landets bakgård skulle bli styrt av indiske stedfortredere ble en realitet. Dessuten skapte krigen i Afghanistan mot Taliban uro, radikalisering og terror i Pakistan. Tall fra Brown University viser at siden 2001 er 65.000 pakistanere, både sivile og militære, drept. For øvrig har en pakistansk tropp som teller 100.000 mann fungert som grensestøtte til den USA-anførte Operation Enduring Freedom-aksjonen i Afghanistan. Flere tusen av disse er blitt drept og skadet. Med disse tallene i mente har det vært stor frustrasjon i Islamabad når det kommer anklager om at Pakistan ikke gjør nok i kampen mot terror. For Pakistans og dets vestlige alliertes innsats mot Taliban i nabolandet tjente på langt nær alltid pakistanernes nasjonale interesser.

Taliban må med

Hvorfor er det viktig for Pakistan at Taliban etter Doha-avtalen sannsynligvis blir en del av det anerkjente, afghanske maktapparatet? Det åpenbare er at pakistanerne ønsker fred i nabolandet det deler en lang og uoversiktlig grense med. Pakistan huser allerede flere millioner afghanske flyktninger siden Sovjets invasjon av Afghanistan i 1979. Er det noe den 19 år gamle krigen i Afghanistan har vist, så er det at fred er uoppnåelig uten at Taliban inviteres til forhandlingsbordet og får en finger – som er akseptert av USA – med i spillet om Afghanistan. Pakistan har siden 2001 argumentert for at Taliban ikke kan settes i samme bås med Al-Qaida, og at det er mulig å snakke med gruppen.

Strategisk relasjon

At Islamabad har betydelig innflytelse over Taliban er også essensielt for pakistanerne. Det pakistanske militæret har historiske bånd til Taliban. Sammen med CIA skapte pakistanske e-tjenesten ISI forløperen til Taliban på 1980-tallet som utførte den væpnede kampen mot Sovjet, og ble dermed USA og Pakistans forlengede arm. Da USA mistet interessen for Afghanistan etter Sovjets fall, opprettholdt Pakistan sitt forhold – som var strategisk, og ikke ideologisk motivert – til det som ble til Taliban. India var nær alliert av Sovjet, og var på taperlaget etter Sovjets nederlag i Afghanistan. Etter 2001 og Talibans fall øynet India muligheten til økt makt i Afghanistan, og sammen med den indisk-vennlige afghanske e-tjenesten NDS støttet de og bygget opp terrororganisasjonen Tehreek-e-Taliban Pakistan (TTP), som har stått bak spektakulære terroranslag i Pakistan, blant annet mot en barneskole i Peshawar i 2014.

Som følge av Doha-avtalen kan pakistanerne gjennom Taliban demme opp for anti-pakistansk indisk innflytelse i Afghanistan og bidra til økt stabilitet i regionen.

Gå til innlegget

Nødvendigheten av muslimske lærde

Publisert 8 måneder siden

Lekmannen er avhengig av religiøse veiledere, samt fortolkningslitteratur som kan forklare meningen i ordene vedkommende leser i Koranen.

I vår individualistiske verden er det et enormt fokus på jeg-ets preferanser, ønsker og verdensanskuelser. Det kommer til syne når vi bestiller kaffe og peprer baristaen med alskens beskjeder om glutenfri melk, fettprosent, størrelse og temperatur. Eller når vi sitter foran TV-skjermen i strømmetjenestenes tidsalder og mater egoet med skreddersydd innhold.

Individtilpasset tro

Individualismen har for lengst også gjort sitt inntog i religionens sfære, der det i økende grad legges vekt på en individtilpasset forståelse av religionen istedenfor en mer prinsippfast og holistisk tilnærming til religionene. Enkeltmennesket søker å definere religionens budskap i henhold til sine tilbøyeligheter, fremfor å reflektere så mye over overordnede tolkningsprinsipper i religionen og at det kanskje er religionen som skal være kilde til endring hos enkeltmennesket og ikke omvendt. Samtidig ser vi at identitetspolitikken farger de religiøse diskusjonene, der ulike grupper med bestemte karakteristika vil sette sin farge på religionene.

Spesielt er dette en av vår tids viktigste diskusjoner for muslimer. Hvordan skal islams hellige tekster - i fremste rekke det muslimer tror er Guds ord i Koranen og profeten Muhammads utsagn og handlinger i hadith-litteraturen - behandles? Skal den vanlige muslimen på gaten som kanskje verken kan arabisk eller islamsk historie gå direkte til kildene og komme frem til sin personlige forståelse, eller er det de med bred teologisk og arabiskspråklig kompetanse som skal ha en forrang i dette arbeidet?

Spør veiledere

Innenfor tradisjonell og mainstream sunni –og sjiaislam har det opp gjennom historien vært stor enighet om at selvstudier i Koranen og hadith-litteraturen ikke er en naturlig øvelse for den muslimske lekmannen. Lekmannen er avhengig av religiøse veiledere, samt fortolkningslitteratur som kan forklare meningen i ordene vedkommende leser i Koranen. Ett poeng er at arabisk grammatikk er utfordrende, og det er viktig å vite konteksten til teksten, hvorfor og når ble teksten eller verset åpenbart. Hva kommer før og etter verset? Dette krever inngående kunnskaper om tidlig islamsk historie, om profeten Muhammad og hans følgesvenners liv. Gud fastslår i Koranen: «Spør da de som besitter viten om åpenbaringen (fra Allah), hvis dere ikke vet.» [16:43]

Nødvendig kompetanse

Imidlertid er det liten tvil om at den individualistiske tankegangen for lengst har nådd muslimer og har avfødt to vidt forskjellige trender. Den ene trenden kjennetegnes av bokstavtro lesning med radikalisering som konsekvens. Et godt eksempel er lesningen av det såkalte sverdverset i Koranen (9:5), der noen bokstavtro autodidakter ikke har forstått at verset er tidsbegrenset til da noen polyteister brøt en av avtale og drepte muslimer, og kan ikke brukes nå til å rettferdiggjøre drap på ikke-muslimer. Den andre trenden er sekstiåtterske og venstreliberale tolkninger av islams hellige tekster blottet for religiøs troverdighet og åndelighet.

Med andre ord er muslimske tenkere med religionsvitenskapelig kompetanse en nødvendighet for å forstå islam, selv i en moderne tid. Naturligvis bør muslimske lekfolk kunne bidra til de teologiske diskusjonene, men et kunnskapsbasert hierarki er essensielt. Dette er heller ingen fremmed praksis i vestlig og sekulær akademia. Det er selvsagt at man har en viss, intellektuell arbeidsfordeling, og høyst relevant å vite hva autoriteter innenfor et tema mener – autoriteter som er autoriteter fordi de har satt seg grundig inn i et saksfelt.

Gå til innlegget

Den intellektuelle konservatismen

Publisert 9 måneder siden

Den nye konservatismen bør våge å utfordre det verdiliberale hegemoniet – der eksempelvis kritikk av undervisning av barn i radikal kjønnsideologi i skolen utløser liberalt ramaskrik.

De siste tiårene har vestlig konservatisme for det meste dreid seg om økonomisk politikk, markedsliberalisme og kampen mot kommunismen. Dessuten har de liberalkonservative i Vest-Europa for det meste adoptert venstresidens kulturradikale frihetsidealer og redusert konservatismen til mindre statlig styring og styrking av privat sektor. Til og med i det såkalte konservative partiet Høyre er det lite konservatisme å spore etter Inge Lønning og Lars Roar Langslet. Med andre ord er det et tomrom hva gjelder intellektuell konservatisme.

USA

Derfor er det befriende å følge den pågående diskusjonen om konservatismens skjebne i USA. Diskusjonen om amerikansk konservatisme har fått ny aktualitet og giv etter at Donald Trump ganske effektivt har tatt livet av verdikonservatismen på amerikansk høyreside. Det er spesielt relativt unge katolske intellektuelle fra akademia og media som leder an i debatten om konservatismen og hvordan strømningen skal defineres i fremtiden. New York-Post-redaktøren Sohrab Ahmari, Harvard-professoren Adrian Vermeule samt sistnevntes kolleger Patrick Deneen fra Notre Dame-universitetet og Robert P. George fra Princeton er i særdeleshet toneangivende.

Liberalt hegemoni

Ahmari har i det konservative amerikanske tidssktiftet First Things skrevet om den nye, intellektuelle konservatismen under tittelen «The New American Right». Her løfter han frem ideer som han og de andre nevnte tenkerne mener bør gjennomsyre amerikansk høyreside. Han tar et oppgjør med ideen om grenseløs individuell frihet og uregulert kapitalisme som konservative pilarer. Isteden fremholder han at det er på tide for konservative å snakke om familienes rettigheter, lovfestet fridag hver uke, den sunne, konservative refleksen som sier at all utvikling ikke er positiv og behovet for generell grensesetting – også i møte med materialismen. Den nye konservatismen bør våge å utfordre det verdiliberale hegemoniet – der eksempelvis kritikk av undervisning av barn i radikal kjønnsideologi i skolen utløser liberalt ramaskrik. Men, som Ahmari skriver, skaper det ofte bare hysteri når liberalismens sannheter blir gjenstand for saklig diskusjon, fordi i dagens debattmiljø fungerer liberalitet dessverre som et argument i seg selv.

Sekstiåtter-mentalitet

I likhet med Patrick Deneen kritiserer Ahmari også forståelsen av begrepet frihet. Kan frihet virkelig defineres som at mennesket følger sine instinkter på et tilnærmet grenseløst vis? Eller oppnås frihet når mennesket frigjør seg fra menneskelige appetitter og viser ansvarlighet i møte med familien og samfunnet?

En av ganske få europeiske eksponenter for den intellektuelle konservatismen er britiske Sir Roger Scruton. Symbolsk nok omfavnet han konservatismen i Paris i 1968, da han observerte at middelklasse-ungdommer ramponerte byen som ledd i deres hat for tradisjoner, institusjoner, normer og orden. En sekstiåtter-mentalitet vestlig høyreside har til dels har internalisert.

Gå til innlegget

Hvorfor skepsis til kristne i arbeidslivet?

Publisert 10 måneder siden

Det er nærliggende å tro at det har en sammenheng med den stadige sekulariseringen, som medfører at selv den kristne nordmannen nærmest blir sett på som et kuriøst avvik.

Religiøse nordmenn, selv de kristne, diskrimineres i det norske arbeidsmarkedet viser ny forskning fra Universitetet i Oslo. Det er stipendiat Edvard Nergård Larsen som har forsket på sjansen for intervju når søkeren oppgir deltagelse i religiøs ungdomsorganisasjon. Søknadene ble sendt til bedrifter i Norge, Nederland, Storbritannia, Tyskland og Spania. For søkere med kristen og muslimsk organisasjonstilknytning falt sannsynligheten for å bli innkalt til intervju betraktelig. Dette fenomenet gjaldt bare i Norge og ikke de andre landene.


Muslimer blir uglesett 

For meg var det liten nyhetsverdi i at religiøse muslimer blir uglesett i det norske arbeidsmarkedet. For skepsisen til å ansette muslimer bunner ikke bare i den generelle sekulariseringen av landet vårt, men med på kjøpet med en praktiserende muslimsk ansatt kan også en mer politisk ekstremisme følge, tenker nok dessverre en del arbeidsgivere. Derimot er det langt mer interessant og overraskende at også kristne med norskklingende navn ble utsatt for diskriminering i det norske arbeidsmarkedet.


Kuriøst avvik

Doktorgraden til Nergård Larsen gir ikke svar på hvorfor denne tendensen for religiøse, også etnisk norske kristne, sees i arbeidsmarkedet. Imidlertid er det nærliggende å tro at det har en sammenheng med den stadige sekulariseringen av det norske folk å gjøre, hvilket medfører at selv den kristne nordmannen nærmest blir sett på som et kuriøst avvik. Flere undersøkelser i den norske befolkningen de siste årene bekrefter at det er flere ikke-troende enn troende i Norge, selv blant medlemmer i Den norske kirke. Men at det er flere ateister enn teister i Norge trenger ikke bety arbeidsrelatert diskriminering av de religiøse.


Ekstrem sekularisme

Likevel er det en velbegrunnet frykt, som KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad har gitt uttrykk for siste dager, at en del sekulære krefter ønsker å absoluttere ateismen og praktiserer en intolerant utgave av sekularismen. Den økende skepsisen til åpen religiøsitet i her til lands ble også statistisk dokumentert. Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) gjennomførte i 2014 en undersøkelse blant elever i videregående skoler i Oslo og Akershus. Resultatene var nedslående – det kom frem at unge i Oslo blir stadig mer skeptiske til religiøse manifestasjoner i offentligheten. En slik modell for sekularisme, der ateismen defineres som det opphøyede og rådende, finnes i Frankrike og søker å utrydde alle religiøse uttrykk fra den franske offentlighet.


Aggressiv liberalisme

En annen vesentlig kilde til negativiteten til religiøse arbeidstagere kan være at vi ser en økende verdiliberal konformitet i Norge, der verdiliberaliteten kun tolererer seg selv, og ikke de som er verdikonservative – noe religiøse gjerne kan være. Harvard-professoren Adrian Vermeule betrakter denne formen for liberalisme som aggressiv med sine ritualer, i betydning av sjekkpunkter med «korrekte» meninger rundt særlig seksualitet, kjønn og identitet. Dersom man ikke svarer riktig på disse sjekkpunktene, kan man bli gjenstand for represalier og straff. Noe av det samme har den norske professoren Jan Inge Sørbø vært inne på når han hevder at det hersker en slags sentrumsekstremisme i norsk debatt. I det legger han at debattklimaet er trangt med en liberal slagside, samt at standpunktene til meningsmotstanderne av de verdiliberale ikke blir rasjonelt motargumentert. I stedet blir de verdikonservative vist bort som faremomenter og «intolerante», slik at de verdiliberale ikke trenger å argumentere for sitt syn – ettersom hedersbetegnelsen «verdiliberalitet» i norsk offentlighet fremstår som et tungtveiende argument i seg selv.


Habermas

Både i arbeidslivet og ellers i samfunnet tror jeg det er nyttig å lytte til den viktige ikke-religiøse filosofen Jurgen Habermas, som har sagt at religiøse mennesker kan gi viktige bidrag til det moderne samfunnet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere