Usman Asif

Alder:
  RSS

Om Usman

Følgere

Venner som ikke er venner

Publisert rundt 3 år siden - 545 visninger

Realitetene i dag er at det bor to grupper mennesker på et lite stykke land, hvor den ene nyter rettigheter og frihet, mens den andre ikke gjør det.

Gode venner gir veiledning, dårlige venner lar en holde på med sine feil, og det er det selverklærte venner av partene i Midtøsten nettopp er, de er venner som er svært dårlige til å være det.

Det går fort å skille på støttespillernes engasjement begrunnet i ideologi eller medmenneskelighet. Og gitt omfanget av hatretorikk er det ikke rart at israelske høyreradikale demonstrerer i gatene hvor drap på arabere legitimeres, eller at demonstrasjoner ender opp i å barrikadere synagoger under voldsomme antisemittiske tilrop i hjertet av Europa. En hjelper ikke dem en hevder å være venn av, en hjelper kun ens eget ego ved å få bekreftelser fra likesinnede.

Det spiller ingen rolle lenger, hva noen maktmennesker tok for seg på vegne av hele folkeslag for generasjoner siden. Realitetene i dag er at det bor to grupper mennesker på et lite stykke land, hvor den ene nyter rettigheter og frihet, mens den andre ikke gjør det. Likevel binder fortidens avgjørelser skjebnen til dem i dag.

Sett bort ifra avhumaniseringen og propaganda, hva er det som egentlig holder fredsprosessen tilbake? Hva blir konsekvensene av dette for partene og til sist men som altfor sjeldent fremkommer, hvor ligger løsningen?

Om formål

Hvis fred ønskes, og det fra israelsk hold, en suveren makt i forhold til naboland og palestinerne, er et genuint ønske om fred, hva er da formålet med den politikk som føres?

Hvis formålet med separasjonsmuren er å hindre palestinsk terror, hvorfor bygges denne på palestinsk territorium? Hvis det virkelig var bekymring for terror hadde det da ikke fantes bosettinger innenfor muren, som har kortere rekkevidde til potensielle terrorister.

Svaret er rimelig klart, formålet med muren er annektering av Vestbredden. Muren skjærer enda dypere inn i områder rundt Jerusalem, noe som gjør Øst-Jerusalem en integrert del av Israel og separerer byen fra palestinske selvstyremyndigheter. Dette er latterliggjøring av fredsprosesser og bidrar ytterligere til ydmykelsen av et helt folk.

Tvangsflyttingen av palestinerne fra sine hjem er på sitt høyeste med en økning på 75% fra sommeren i fjor mot årsslutt. I samme periode fordoblet antallet rasering av palestinske hjem og bygg. Ifølge Haaretz ble det i 2012 avdekket planlegger å utvide bosettinger på det som utgjør 10% av Vestbredden. Levy-komiteen konkluderte med at Vestbredden ikke lenger er okkupert territoriet, hva kan palestinerne konkludere av slike stadfestelser?

Tilbake til den nåværende konflikten på Gaza. En stat har rett til å forsvare seg ved aggresjon fra en annen stat. Israel kontrollerer fortsatt luftrommet, grenseovergangene (sammen med Egypt) og kysten til Gaza. Landet kontrollerer også en buffersone fra grensen og innover. Med en så hermetisk kontroll, er det forunderlig å kalle området for en suveren stat (som Israel likevel ikke anerkjenner) og snarere innenfor jurisdiksjon som kan kalles kolonistyre. Internasjonal rett nevner behovet for å beskytte seg selv, men har også krav om at den okkuperte part får tilstrekkelig beskyttelse.

Det stemmer at Hamas søker ly og har sine utskytingsramper fra bebodde områder. Gir dette, med de militære fremskritt vi har gjort hittil, en grunn til å bombe sivile områder? Hvis Israel advarer sivile mot å flykte fra sine hjem fordi et bombeangrep nærmer seg, hvem er de første til å forlate området? Nettopp militante som vil søke ly. Dette er ikke ukjent for Israel. For Hamas og Islamsk Hellig Krig er det økt rekrutteringsgrunnlag til sine apparat. For Israel enda mer usikkerhet i fremtiden. For sivile palestinere er det ruiner og døde slektninger.

Hamas brant seg kraftig da det tok dem tid å bryte sin allianse med Bashar Al-Assad. Det har også kostet dem mye å gå i forhandlinger om ny overgangsregjering med Abbas. Den mer militante garden likte dette dårlig. De fikk sitt ønske og har nå Israel å takke for sin økende popularitet blant palestinerne. Hamas er ingen demokratisk eller human organisasjon, men de har element av resistans blant palestinerne som de føler er mistet hos Fatah.

Hamas og Islamsk Hellig Krig skyter raketter og har som mål å drepe sivile, og de har selv klart å drepe palestinske barn med disse rakettene. De bedriver kjappjakt av meningsmotstandere og skyr ikke midler i så måte. En så autoritær og hensynsløs organisasjon får være premissleverandør for palestinerne fordi Israel gir dem definisjonsmakten.

Om veivalg og konsekvenser

Konflikten ligger ikke i mangel på å anerkjenne Israel som en jødisk stat. Det er avsporing fra fredsprosessen og det er urettferdig mot israelerne selv når en prøver å prakke på dem en identitet de ikke selv vet hva er. For hva innebærer det å være jødisk stat?

I et etnisk parameter vil det være en rasistisk stat. I en sterk teologisk definisjon vil det innebære at Halakha lovene gjelder istedenfor en sekulær Grunnlov. For ortodokse holder det å være jøde så lenge en har en etnisk avstamning fra den jødiske etnisiteten, for reform-jøder går definisjonen heller på om den individuelle aksepterer Toraens budskap, og til syvende og sist, hvem bestemmer og legger definisjonen? Vi vet alle hvilke konsekvenser som kommer av dette, det er bare å se til Pakistans prosjekt med å definere en islamsk stat.

Istedenfor å be palestinerne akseptere Israel som en jødisk stat burde Israel heller be om en anerkjennelse av landet som en demokratisk, pluralistisk stat, hvis offisielle religion er jødedommen og hvis majoritet er jødisk – og en slik anerkjennelse foreligger allerede.

Palestinske selvstyremyndigheter aksepterte formelt delelinjen fra 1947. Slik situasjonen er nå aksepterer ikke Israel delelinjen de facto. Dvs. det området som ble gitt Palestina er i stor grad okkupert av Israel. Området som krysser dagens status mot delelinjen er derfor områder som er okkuperte. Noe annet blir tidsfyll i diskusjoner. Det er først og fremst palestinerne som trenger en anerkjennelse, og denne forsøkes gjennom FN-institusjoner, noe som heller ikke er akseptabelt for Netanyahu.

Det er ikke forhandlinger hvis disse ikke skjer på like premisser. Netanyahus eget parti har det programfestet at de ikke kommer til å anerkjenne en palestinsk stat. Mens det kreves at det før forhandlinger gis opp på tilbakevending av flyktninger, så ønskes det samtidig å utvide bosettinger. Å bosette folk på okkupert territoriet for senere å kalle det endrede realiteter er bevisst strategi.

Fortsetter dette er det to mulige utfall, enten vil Israel bli en apartheidstat, som det er på vei mot, eller så blir landet nødt til å akseptere en en-statsløsning hvor palestinerne nyter like rettigheter som israelerne.

Første scenario støttes av 23% av israelerne i en meningsmåling utført av Dialog Institute. Dette vil medføre innskrenkning av rettigheter for israelske borgerne. Sensur på deres meninger og begrensninger på ytringsfriheten. Det foreligger allerede forslag i Knesset om å straffe og bøtelegge frivillige organisasjoner som anses å ha en ‘antinasjonal agenda’. Bevegelser med tilknytning til venstresiden eller fredsaktivister merker allerede innskrenkninger på dette. Videre vil en prosess med erklæring av landet som jødisk stat også utelukke meningene til de mer sekulære og gi en endelig seier til de ortodokse som Ben-Gurion så vidt klarte å tøyle.

Mest av alt vil dette skape en underklasse av palestinske borgere som ikke vil ha sivile rettigheter. Dette er en reell utvikling og da kan en med god margin stadfeste at landet har gått over fra en okkupasjonsmakt til en apartheidstat. Det vil også medføre tvangsflytting av palestinerne utenfor landets grenser. Allerede i dag gjøres det vanskelig for arabiske beduiner i Negev, og det forekommer stadig tvangsflyttinger og bosettinger i Negev og Galilei for å ‘korrigere’ demografien.

Scenario to vil bevare Israels demokratiske og sekulære profil, men den vil endre demografien i det vesentlige. Israel vil ikke lenger være en jødisk majoritet, dette vil spesielt partier på den ytre-høyresiden protestere mot, som allerede i dag har problemer med sin arabiske minoritet. Dette alternativet vil være noe palestinerne selv vil forstå at være den eneste mulige løsningen. Hvilken fremtid sionismen har i dette er klart, den vil slutte å opphøre. En tidel av israelerne støtter denne løsningen.

Om fredsarbeidet

En av de mer realistiske fredsprosessene ble lansert av ingen andre enn partene selv. Det var på et lavere nivå i diplomatiets hierarki og hadde flere konkrete delmål. Beilin-Rabbo prosessen la grunnlaget for at partene selv kan enes og det gjennom å dekonstruere problemstillingen og vike vekk fra nasjonalsjåvinistisk retorikk.

Justisminister Tzipi Livni kommenterte nylig at landet lever i en boble og at den største problemstillingen er konflikten med palestinerne og hvis det er umulig å finne en partner i palestinerne så burde Israel få til en avtale med verdenssamfunnet. Israels hovedanliggende bør være dets sikkerhet. Det kan den besørge med en samarbeidsavtale for grensekontroll og etterretning. Allerede i dag samarbeider palestinske myndigheter på dette feltet med.

Selv Hamas har uformelle relasjoner til Israel. Ahmad Jabari, en kommandør for Hamas var etter Israels ønske ansvarlig for å opprettholde kontroll over militante bevegelser på Gaza. Det var gjennom ham at soldaten Gilat Shalit ble frigitt, senere ble Jabari drept av Israel under Gaza-konflikten i 2012.

Palestinernes hovedanliggende er en levedyktig stat gitt etter grensene fra 1967. Det innebærer at Israel gjør kompromisser på sine bosettinger, og at palestinerne finner alternativer for flyktningene. Slike kompromisser kommer i løpet av en forhandling, ikke på forhånd. Den gevinst Israel kan ha, gjennom handel og relasjoner til sine naboer ville utvilsomt være større enn den bistand landet får fra private donorer eller den Amerikanske stat. Israel er dømt til å eksistere, men det gjelder også Palestina. Rundt en tredel av israelerne støtter dette utfallet.

Å sitte i den andres sko, å forstå folk sine ergrelser, deres menneskelige behov, er det vi som gode venner kan gjøre for å bidra. Videre er det verdt å dvele ved dette; hadde konflikten oppstått i dag, hadde vår lojalitet ligget i menneskeskapte identiteter eller i universelle sannheter som likhet og rettferdighet?

Innlegg første gang publisert på følgende nettside

Gå til innlegget

Venner som ikke er venner

Publisert rundt 3 år siden - 1 visninger

Realitetene i dag er at det bor to grupper mennesker på et lite stykke land, hvor den ene nyter rettigheter og frihet, mens den andre ikke gjør det.

Gå til innlegget

Colosseum

Publisert rundt 3 år siden - 179 visninger

Det er noe forunderlig over argumentasjonen fra dem som er imot OL i Oslo. Hvis en av verdens mest ressurssterke nasjoner ikke kan finne rom for et idrettsarrangement, er det usolidarisk å la andre ta kostnaden.

Mye er sagt om gevinster fra OL i Oslo, eller ulemper hvis det samme skulle skje. Slik foregår også debatten andre steder i verden hvor internasjonal arrangementer skal holdes. Dette er penger vi kunne brukt på helse og skole er et argument, dette vil ruste opp diverse sektorer som ellers aldri ville få oppmerksomhet er et annet argument. På internasjonalt nivå argumenteres det også på et felt som nevnes tidvis, og altfor lite – nemlig menneskerettigheter.

Pro gruppen globalt sett vil hevde at slike arrangementer hjelper med å belyse brudd på menneskerettigheter og dermed får stater til å skjerpe seg på dette feltet. Mot gruppen mener at dette ikke har noen effekt og at man neglisjerer menneskerettigheter for underholdning.

Sannheten ligger i det siste. Men er boikott veien å gå? Hvis ja, må det alltid være boikott? For arrangementer må holdes et eller annet sted, dermed blir det en vurderingssak om hvor alvorlige brudd på menneskerettighetene skal være. Videre er det ingen hemmelighet at internasjonale organisasjoner som FIFA og IOC er lite demokratiske og svært lite transparente. Er det slik at økonomisk styrke skal bestemme utfall hvilke byer som skal få tildelt arrangementer? Reform kreves, men hvilken?

Kostnaden

Det er noe forunderlig over argumentasjonen fra dem som er imot OL i Oslo. Det at penger alternativt kunne brukes på helse og utdanning høres flott ut, men hvis et av verdens mest ressurssterke nasjoner pr. innbygger ikke kan finne rom for et idrettsarrangement så er det usolidarisk å la andre ta denne kostnaden. Enhver nasjon kan anvende penger på helse og utdanning istedenfor olympiske leker.

Den finansielle biten er mer prekær med tanke på alternativ bruk i land som har større ulikhet og fattigdom. En annen kostnad som måles i rettigheter er enda større i land som begår overtramp på disse frihetene.

Bahrain Grand Prix ble avlyst i 2011 på grunn av massive protester og det ble vist stor skuffelse fra interesserte om denne beslutningen. Gleden ble derfor stor da det året etter ble holdt arrangement, til tross for brutale reaksjoner fra myndigheter mot sivile. Her var underholdningen viktigere enn andre menneskers friheter, og det ble gitt svært liten oppmerksomhet til det siste. Brått forsvinner dem som mener at slike arrangementer hjelper på menneskerettighetssituasjonen, for til syvende og sist så er det bare et argument for å nå målet om underholdning – vår tids Colosseum.

I Ukraina satt Yulia Tymoshenko fengslet mens Euro 2012 ble underholdning for massene. Stater og grupper kom med kritikk på diverse områder til landet, men det ga ingen endring i form av politiske rettigheter – situasjonen ble som erfart verre i landet etter lekene.

I Sotsji skulle en tie for homofiles rettigheter, eller politiske dissidenter være seg tsjetsjenere eller demokratiforkjempere i Moskva. Det som skulle bidra til å vekke oppmerksomhet rundt menneskerettighetsspørsmål ble nå noe som skulle bidra til å holde tett om disse brudd.

I India ble det under verdensmesterskap i cricket gjort rom for stadion og turister ved å ‘rydde’ vekk slumstrøk. Tvangsflytting skaper for disse fattige mennesker usikkerhet også på jobbfronten. Mens vi snart skal nyte av fotballmesterskap i Brasil protesterer alle lag av samfunnet mot kostnadene for arrangementet som alternativt kunne brukes på noe annet. Bare så det er sagt i klartekst, de har en grunn til å klage på kostnadene.

Boikott eller ikke

Så, bør man boikotte? Internasjonale sportslige arrangementer binder folk sammen. Det skaper en form for harmoni og et arena som beviser at konkurranse i god sportslig ånd bidrar til å styrke menneskelige bånd. OL i Berlin i 1936 ble ikke boikottet, noe som burde ha skjedd, men denne ga samtidig politisk markering hvor afroamerikanske løpere vant sine konkurranser i møte med Hitlers overmennesker. Til sammenligning ble OL i Moskva i 1980 boikottet fordi en mektig nasjon var involvert i en kald krig – argumentasjonen for boikott var dermed ikke brudd på menneskerettigheter, men på selve den politiske konflikten.

VM i Qatar 2022 har fått sterk kritikk både i form av at landet ikke er en fotballnasjon og at tildelingen ble gitt under suspekte forhold. Videre har over 1.200 menneskeliv gått tapt for å bygge anlegg for arrangementet. Arbeidsforholdene og rettigheter tilknyttet disse er så elendige at mennesker blir utmattet, og hvis de ikke orker mer så er de ferdig på jobb. Hvis tildelingen av VM som nå er under spørsmål ikke trekkes, kommer vi til å underholdes på bekostning av blod.

Ethvert tilfelle er særskilt og må veies opp, og slik systemet er lagt opp i dag vil det kreves reformer innad IOC og FIFA for å få en prinsipiell tilnærming til kriterier for å få tildelinger. Kostnad for et arrangement må også være blant kriteriene og spleiselaget fra bedre stilte nasjoner må inn i bildet. Men boikott må forekomme i svært prekære situasjoner. Hvis man virkelig skal mene at rettighetssituasjonen skal bli adressert, så må slike begivenheter anvendes som pressmiddel og ikke et prestisjeprosjekt for å legitimere makthavere.

Reformen

IOC og FIFA bør bli mer demokratiske i form av at transparitet og etterprøvbarhet blir vitale virkemidler. At en liten gruppe får dominere spillereglene, gjennom sine kontakter sikre sine perioder og derfor også bli influert ved valg av byer og nasjoner for konkurranser er uholdbart. Nylige avsløringer om VM i Qatar er ingen hemmelighet, FIFA har vært skandaleomsust lenge uten noen vesentlige forandringer i dets system.

Men som med reform av FN og Sikkerhetsrådet vil det ikke komme en ønsket reform innen IOC og FIFA før sterke nasjoner engasjerer seg. Og her kommer du og jeg inn i bildet. Aksepterer vi underholdning når andre mer prekære forhold råder? Det ønskes ikke å avskaffe sportslige arrangementer, som nevnt er disse nødvendige – bare se på hvilken positiv gevinst Street World Cup har gitt til gatebarn rundt om i verden (kan bemerkes at denne kunne få mer oppmerksomhet).

Men det ønskes at en blir seriøs når det argumenteres i at slike arrangementer også skal belyse og bedre for mennesker som har sine friheter innskrenket. Arbeidernes rettigheter i Qatar er ikke alene fagforeningers interesse, utbygging av arenaer i Brasil og India skal ikke komme på bekostning av fattige som må tvangsflyttes, og ikke minst, arrangementer skal ikke bidra til selvsensur fordi disse befinner seg i Beijing eller på Sotsji.

Og mens vi snakker om reform og hvor FN også er nevnt er det ønskelig at Vesteuropeiske demokratier blir premissleverandører. Ansvar for beskyttelse doktrinen diskuteres kun når situasjoner denne anvendes for kommer til dage. En har med andre ord ikke dannet et standpunkt og bruker tid på å diskutere fordeler og ulemper mens sivile blir massakrert. Sikkerhetsrådets veto-makt blir kun kritisert i perioder med økt konfliktnivå enkelte steder i verden, for så å stilne. Jan Egeland har lenge snakket om behovet for reform i FN systemet i en mer demokratisk retning. En ideell verden ville hatt et Sikkerhetsråd hvor veto-makten ikke eksisterte, og i en pragmatisk verden ville veto-makten blitt erstattet med en forholdsvis stemmeandel til de sterkere stater – kun slik kan en plan legges og aksepteres. En privilegert part gir ikke fra seg makt uten press, derfor må alternativet ha støtte i nettopp denne vesteuropeiske konstellasjonen.

Dette kan borgere av disse nasjoner presse frem, for ansvaret kan legges oppover i et maktstruktur, men det er vi – stemmeberettigede – som legitimerer deres makt. Inntil videre ønskes en god VM i Brasil, med både oppmerksomhet rundt utfordringer i regionen og på Spania som personlig favoritt.

Gå til innlegget

Om kultur og kamp og endringer

Publisert rundt 3 år siden - 266 visninger

Vi vil fortsatt få debatter på hva norsk kultur er, og vi vil fortsatt se at identitetsforvirret ungdom vil føle utenforskap.

Disse verdiene er universelle. Dette fordi vi som menneskehet, blant oss, de mest opplyste og tenkende, opp gjennom tidene, over hele jordens overflate, har tenkt ut disse. Disse verdiene er fellestrekk, som filosofer og tenkere har konkludert er viktige. Disse utgjør, det vi mennesker kan kalle, det beste vi har klart å tenke frem, hittil. Med andre ord, den ultimate sannhet, høyere enn enhver lov, tradisjon, kutyme eller praksis. At disse er universelle er rett beskrivelse, at disse ikke er implementert eller praktisert er rett kritikk. At alle mennesker har anlegg for å utøve disse er riktig, at alle mennesker skulle ønske å leve under slike forhold er riktig. At mennesker ønsker disse når de er i minoritet er også riktig, og dermed at hvis en er i majoritet så fravikes disse er et problem.

Når parametere for et standpunkt ikke er utsatt for debatt er det liten mening i om selve standpunktet modereres eller frafalles, grunnlaget for standpunktet vil fortsatt bestå og gi lignende meninger fremover.

Slik er debattene orientert rundt nasjonalismen og den kulturelle arv. Disse har pågått siden utviklingen av nasjonale identiteter og nasjonalstater. Frekvensen har vært raskere men varigheten på debattene kortere, likevel er det en undertone som alltid ligger der, denne undertonen gjelder inntreden av en folkegruppe som går i strid med den pre-definerte definisjonen på nasjonal identitet.

Nasjoners identitet

Enhver nasjon har en årsak for sin eksistens. Europeiske nasjonalstater hadde dette begrunnet i en felles kultur/etnisitet og religion. De tidligere koloniserte statene på sin side prøvde å adoptere denne ideen og endte med paria grupper som følge av at nasjonale identiteter favoriserte og var orientert rundt en majoritets identitet.

Pakistan er en stat hvor det etter et langtekkelig arbeid med utforming av grunnlov ble bestemt at den nasjonale identitet skulle orientere seg rundt religionen Islam og senere også etter særskilte sekteriske prinsipper. Selv om grunnloven hadde implementert likhetsprinsippet ble det gjennom endringer og tillegg skapt paria grupper som falt utenfor. En slik nasjonal identitet er ekskluderende og er ikke en refleksjon på likhetsprinsippet eller speilbildet av regionens kulturelle og religiøse sammensatte komposisjon.

Myanmar har en lignende identitet som definerer sin eksistens orientert rundt et burmesisk buddhistisk kulturell og religiøs arv. Denne definisjonen innebærer aksept for folkegrupper som historisk er burmesiske buddhister, og ekskluderer folkegrupper som for eksempel Rohingiya, Shan eller Karen. I offisiell Burmesisk narrativ er Rohingiya innvandrere og dermed ikke lovlige borgere.

Israel er en stat hvor nasjonale identitet er sentrert rundt en folkegruppes religiøse og etniske tradisjon. Landets eksistens har opprinnelse i jødisk-semittisk nasjonalisme født som Sionisme. Imidlertid blir det en gråsone som skaper konflikt innad i tilfeller folk som konverterer til jødedommen eller etniske jøder som er ateister – hvor faller de i narrative rundt nasjonens identitet? Videre er Regjeringens ønske om å få Israel erklært en jødisk stat en institusjonalisering av narrativ. Dette skaper problemer rundt disse nevnte gråsoner og som kan gi følger som at landet blir en apartheidstat.

Multikultur

Jøder, rumenere og tatarer som etniske minoriteter eller jesuitter som religiøse minoriteter har fått føle på kroppen hva en nasjonalstat kan medføre. Og er det en ting vi bør være glade for, så er det menneskets endrings- og læringsvilje, for ellers hadde vi ikke kvittet oss med jødeparagrafen og USA ville fortsatt hatt segregerte soner.

Nasjonalstaten var et opprør mot imperialismen, de moderne borgerrettighetsbevegelsene er i sin tur reaksjon på uretten nasjonalstatene ikke klarte å få bukt med. Dette er ikke fastsatte og gitte reaksjoner, men evolusjon av menneskeskapte systemer som finpusses over tid. Blant disse vil en finne motstand da endringer medfører usikkerhet og redsel, noe som får en til å hegne om status quo og en viss nostalgi for fortiden. Gjerne i mer romantiske og glorifiserte ordelag.

Minoriteter som jøder i Norge fant det naturlig å holde på sin identitet, dels på grunn av holdninger fra samfunnet og dels fordi identitet forsterkes når en er i mindretall. I dag er det vanskelig å se forskjell på norske jøder og etniske nordmenn, men likevel er troen både i praksis og i kulturell kontekst der. Den er en identitet som er fornorsket, men likevel distinkt tilstedeværende.

I innvandringsdebatter fra 70-tallet var det en hyppig poeng å nevne farene ved å blande forskjellige etnisiteter. At ‘rene’ samfunn klarte seg bedre og at multikulturelle samfunn ofte endte i konflikt. I dag er undertonen den samme, muligens sagt på en noe mildere måte. Igjen tilbake til at debattens språk kan endre seg, men parameterne er uendrede.

Det blir i samme debatt en forenkling hvor enkeltindivider blir satt i grupper og gitt en kollektiv identitet. Det finnes derfor en biologisk muslim fordi muslimer tilsynelatende tenker likt i egenskap av å være muslimer.

Endringer er parameteren

Mens nasjonalstaten gjennom tid har gjennomgått forandringer har det samtidig vært en motstand mot denne forandringen fra grupper som har fått sin hegemoni utfordret.

Med avskaffelsen av apartheid i Sør-Afrika var en del av den etnisk kaukasiske befolkningen plutselig maktesløse på grunn av at demokratiet medførte likhetsprinsippet. Før avskaffelsen ble det blant av regimets støttespillere i Europa argumentert med at urinnvånerne ville komme i posisjon og ikke var skikket til å herske.

Innvandringsbølgen på 60 og 70-tallet ga økt fokus på likhet økte rettigheter til arbeidsinnvandrerne og asylanter. Samtidig økte også bevisstheten rundt kvinners rettigheter i samfunnet, økt arbeidsdeltagelse samt homofiles rettigheter. Det er en gjentagende faktor at først når minoritetsgrupper søkte sine rettigheter at disse etter lang kamp ble allment godkjent og del av Grunnlov.

Disse inntrykkene samlet sett medførte store endringer i et tradisjonelt mønster. Hvor det før var en kjernefamilie med far som hovedforsørger ble det to likeverdige parter, hvor det før var en far og en mor var det potensial for to av likt kjønn, og hvor det før var lik tro og etnisitet var det plutselig et mangfold. Denne hverdagen, endringen er i det store bildet menneskelig progresjon, men møter motstand fra tradisjonelle elementer.

For eksempel protesterer Hindu-nasjonalister hvert år på valentinsdagen i India. De ser på markeringen som umoralsk og vestlig import. Samtidig gjør muslimske puritanske og ortodokse bevegelser det samme i Pakistan. Jødisk haredi grupper protesterer mot kvinnelige rabbinere som ber foran klagemuren og buddhistiske munker reagerer på det økte fokuset på det verdslige blant yngre generasjoner. Ethvert sted vil en finne denne motstanden mot modernitet og progresjon. Og ethvert sted vil det finnes et narrativ om en fortid som var harmonisk og sikker og ikke minst homogen.

Problemet er at denne fortiden aldri har vært reell. Kvinner hadde ikke like rettigheter i Norge før i tiden, kvenene, samer og tatarer nøt ikke likhet i loven, og jødene var lenge uønsket gjennom lov. Det er ‘kultur’ eller sosiale onder som vi i Norge gjennom progressive tanker har klart å eliminere. Samtidig har vi bevart vår egenart, og ikke bare nasjonal egenart, men regional egenart, eksemplifisert gjennom de forskjellige bunadene, dialektene, kosten og arkitekturen. Denne endringen er ikke en forrædersk strategi, snarere en inntakelse av det menneskeheten kollektivt har klart å frembringe av sin visdom.

Definisjon på integrering

I debatten om integrering er det noe udefinert når begrepet integrering defineres. Ofte ender definisjonen i ønske om assimilering eller i motsatt tilfelle aksept av en multikulturell tilværelse. Verdier nevnes, de gis regional tilhørighet og som konsekvens at andre regioner ikke har anlegg for disse verdiene.

Verdiene likhet, rettferdighet, toleranse, ytringsfrihet og trosfrihet er ikke tomme ord. Og de har slettes ingen nasjonalitet eller regional tilhørighet. De er imidlertid i praksis eller ikke. Og i praksis hvis lov og samfunn innehar disse.

Disse verdiene er universelle. Dette fordi vi som menneskehet, blant oss, de mest opplyste og tenkende, opp gjennom tidene, over hele jordens overflate, har tenkt ut disse. Disse verdiene er fellestrekk, som filosofer og tenkere har konkludert er viktige. Disse utgjør, det vi mennesker kan kalle, det beste vi har klart å tenke frem, hittil. Med andre ord, den ultimate sannhet, høyere enn enhver lov, tradisjon, kutyme eller praksis. At disse er universelle er rett beskrivelse, at disse ikke er implementert eller praktisert er rett kritikk. At alle mennesker har anlegg for å utøve disse er riktig, at alle mennesker skulle ønske å leve under slike forhold er riktig. At mennesker ønsker disse når de er i minoritet er også riktig, og dermed at hvis en er i majoritet så fravikes disse er et problem.

En utradisjonell definisjon på integrering, i møte med en post-nasjonalstat tilværelse, hvor Grunnlov står sterkt er dermed følgende;

En er integrert i et samfunn og stat hvis en innehar aksept for verdiene likhet, rettferdighet, rett til ytring og tro og er tolerant.

Å kunne språk, være deltagende i samfunnet gjennom frivillighet eller offisielle fora er en naturlig konsekvens av dette. Det betyr ikke at en skal se bort fra Norges kulturarv og tradisjon, men å sikre et fellesskap som gjør sin plikt og derfor krever sin rett.

Menneskets systemer

Statkraft er menneskeskapt og stat nødvendig for å administrere samfunn, så kan disse verdiene tolkes i form av at staten utøver demokrati og er sekulær. Dette sikrer lik representasjon, men også vern for minoriteter i Grunnlov og likebehandling fordi det foreligger en rettsstat. Det at makt fordeles på flere statlige institusjoner sikrer at makt ikke korrumperer.

Det er en utfordring å leve opp til disse verdiene, rundt om i verden er det prekære forhold på disse. I Norge er vi heldige med utviklingen, men i takt med andre utfordringer som økende økonomisk ulikhet og klimautfordringer som vil utfordre våre verdier i møte med flyktningstrømmer er det på tide å ikke være seiglivet.

Vi vil fortsatt få debatter på hva norsk kultur er, og vi vil fortsatt se at identitetsforvirret ungdom vil føle utenforskap. Imidlertid vil vi også se dem som eier sin identitet, uavhengig av hva andre definerer den som, fordi de er tro mot nevnte verdier ovenfor. Fordi nettopp denne universelle sannhet sikrer en optimal tilværelse for menneskeheten.

Første gang publisert på skribentens nettside

Gå til innlegget

Brød og blod

Publisert nesten 4 år siden - 609 visninger

Konsekvensen ved at et folkelig opprop medfører at hæren kan avsette demokratiske regjeringer vil bli at det vil forekomme kupp uansett hvilken regjering som sitter med makten

Først publisert på nettsiden www.usmanasif.wordpress.com

For utenforstående er det to begivenheter som slår seg ut gjennom de siste par årene i Egypt, presidentvalget i 2012 og avsettelsen av presidenten ett år etter. Ene hendelsen gir inntrykk av demokratisk fremskritt, mens andre går i motsatt retning. Hva som er lite dekket er perioden mellom disse to begivenhetene, at Mubarak regimet aldri forsvant og at det er et svakt demokratisk sinnelag i det egyptiske politiske landskap.

De mange mål

Målene med revolusjonen mot Mubarak er like mange som det er aktører i egyptisk politikk. Det foreligger ingen klar liste eller folkelig vedtak på hva disse er, men generelt tolkes revolusjonens mål å være verdighet, rettferdighet, likhet og demokrati.

Mens islamistene ved Muslimske Brorskap og Al-Nour partiene hevdet å være beskytterne av revolusjonens mål, mente opposisjonen like iherdig det samme. Målene mente disse partiene skulle oppnår gjennom deres politiske program som var influert av ideologisk ståsted. En islamsk stat ifølge islamister, en sekulær stat ifølge sosialister og nasjonalister og en sammenblanding av disse ifølge tradisjonalister. Den yngre garden ved Tamarrod (Opprørerne) på sin side var også høylytte om ytringsfrihet, noe som var lite adressert av de øvrige. Ironisk nok skulle blant annet Tamarrod rope etter hæren for å intervenere mot en demokratisk valgt President.

Midt i alt dette var det glemt at den gjengse egypter var opptatt av arbeid og inflasjon under massemønstringene. De var mer interessert i en sterkere økonomi, et mer robust rettsapparat og en bedret lov og orden situasjon enn i valg og ytringsfrihet.

Det er et egyptisk problem at demokratiets idealer står svakt. Men siden islamistene ikke var innstilt på rettigheter og frihet som definert av internasjonale menneskerettigheter og opposisjonen ikke var demokratisk innstilte med tanke på virkemidler for å drive sin motstand øynet hæren sin sjanse.

I klassisk stil tok militæret det som bevis å bruke en genuin folkelig massemønstring som trigger for å igjen komme på banen. Denne gangen som helter i manges øyne.

Misforstått støtte

Muslimske Brorskapet og Al-Nour vant valget til nasjonalforsamlingen med henholdsvis 38 og 28% i 2012. Oppslutningen var nok til å kunne forme en majoritetsregjering hvor koalisjonspartnerne tilhørte den islamistiske fløyen i politikken.

Støtte fikk disse partiene, men støtten ble mistolket å gjelde ideologisk. Brorskapet har ifølge flere analytikere en ideologisk støttebase på rundt 20%, mens Salafistpartiene er marginale. Grunnen til den høye støtten skyldes først og fremst en velfungerende organisasjon i forhold til de øvrige partiene og pengestøtte fra Gulf-landene. Folkelig støtte minket raskt og ved første valgrunde til presidentvalget noen måneder senere fikk Brorskapets kandidat Mohamed Morsi 25% av stemmene. Dette nok til å gå videre til annen runde hvor han så vidt fikk et flertall. I et presidentvalg hvor motparten ble sett på som Mubarak-regimets representant var det utrolig mange som heller valgte motparten fremfor Brorskapets kandidat.

De nylige protestene mot Morsi ble likedan misforstått å være et oppgjør med en islamsk stat og motstand mot prinsipper i Grunnlov basert på sharia kodeks. Storparten av det egyptiske folk er dypt konservative på et tradisjonelt vist, noe som gjør Brorskapets pietistiske og Salafistenes reaksjonære tolkning relativ ukomfortabelt. Det samme gjelder motstanden mot sosialister og nasjonalister som raskt blir koblet opp mot tidligere diktatorer. Motstanden mot Morsi var sammensatt av alt mellom kristne, muslimer, nasjonalister og sosialister og selv salafister som innså at det var rett tidspunkt å hoppe av fra en synkende båt.

En annen misforståelse var at hæren hadde trukket seg tilbake. Hæren har hatt makten i Egypt siden kongedømmet ble avskaffet på 50-tallet. Hosni Mubarak var kun en figur som ble avsatt, hæren og deres politiske virke bestod. Morsi i sin tur aksepterte hærens krav om at forsvarsdepartementet skulle drives av hærsjefen og at grunnloven skulle bevare paragrafer om at spesielle militærdomstoler skulle være relevant for fornærmelser så vagt som ‘trussel mot nasjonal sikkerhet og suverenitet’.

Hva galt gjorde Morsi?

Det var begrenset hvor stort spillerom Morsi hadde eller kunne utføre på et år. De strukturelle problemene var altfor store til å kunne løses på så kort tid. Men Morsi og regjeringen kunne gjøre mye som var i dere makt men som ikke ble gjort feil. Tre ting står ut som forklaringsfaktor for den massive opposisjonen.

Valgene til nasjonalforsamling og Presidentembete var i en slik kritisk fase ikke ment å være ordinære. En slik situasjon innebærer at prinsipp om inklusjon og forsoning anvendes som veiledende, noe som gjør det nødvendig å skape en storkoalisjon. Det var stor skepsis fra opposisjonspartiene på grunn av Brorskapets tro om at valgvinneren tar alt. Dette mente Brorskapet var nødvendig for å beskytte revolusjonen, mens opposisjonen mente det omvendte.

Presidenten anså det ikke viktig å delta på kroningen av kopternes nye pave, en minoritet under sterkt press gjennom forfølgelse og terroranslag. Heller ikke så han nødvendigheten av å ta avstand fra sterk anti-shia hatretorikk i en forsamling hvor han var tilstede. Shia muslimene har møtt motstand fra tidligere regimer når det gjelder bygging av moskeer uten endring under Morsi.

Brød og hvete er sentral i egyptisk hverdag og inflasjon på hveteprisene har alltid mobilisert reaksjoner. Egypt som er nettoimportør av hvete valgte under Morsi å stoppe import. Proteksjonisme er viktig for utviklingsland, men da bør det foreligge realistiske forventninger, Egypt har ikke nok dyrkbar mark til å kunne brødfø sin befolkning og som følge av importforbud reduserte nasjonale hvetereserver og prisen økte. I sum var Morsi en splittende og lite sympatisk President for dem utenfor hans politiske ståsted.

Den andre tabben var å omfavne hæren og politiet for å unngå nettopp at han ble utsatt for kupp. En av de viktigste grunnene til at folk i Midtøsten og Nord-Afrika gjorde opprør mot diktatorene var nettopp volden og mishandlingen de led fra disse institusjonene, og det var forventet at strukturelle endringer skulle komme til disse institusjonene. Morsi valgte isteden å hylle politiet og hæren ved flere anledninger uten nevneverdige reformer.

Den tredje feilen var å ta eierskap til religionen. Brorskapet har brukt religionen under sin regjeringsperiode for å legitimere handlinger og kritisere motstandere. Motstanderne har blitt fortalt at kritikk av Brorskapets politikk er kritikk av islam. Kritikk gjennom presse og tv ble oppfattet å være blasfemisk og flere saker ble rapportert mot kritikerne blant dem satirikere, journalister og intellektuelle. Selv kritikk av Morsi ble gjennom loven forbudt og enhver påstand som ble oppfattet å fornærmende mot Presidenten ble straffeforfulgt. Ikke rart at det sivile samfunn fant det svært vanskelig å ha sympati med brorskapet under kuppet, selv på prinsipielt grunnlag. Mange mente nemlig at Morsi var alt annet enn demokratisk i sin fremferd.

Kan kuppet støttes?

Et militærkupp var det som skulle fjerne Hosni Mubarak og samme skulle fjerne Mohamed Morsi. Begge var demokratisk valgte, men hvorav Mubarak ble valgt gjennom et strengt autoritært valgsystem hadde Morsi et mandat fra et fritt Egypt. Mens Mubarak representerte tiår på tiår med autokrater, var Morsi der som følge av et folkelige opprør.

Men hvorfor støttes de av et så bredt lag av folket? For å forstå denne må en se på hvor langt demokratiet har kommet i det egyptiske samfunn og sinnelag. Demokrati starter ikke med en stoppeklokke fra et valg avholdes, og den gir heller ikke folkevalgte fullt spillerom da lovgivning begrenses av universale menneskerettigheter. Denne konseptet står svakt i Egypt og er ikke kun et islamistisk problem.

Alle politiske partier ønsker å fargelegge en nasjonal identitet etter egen ideologi, og Brorskapet øynet dette som sjansen for å gi sitt inntrykk. Imidlertid skulle mekanismer som begrenser folkevalgtes ønsker på områder som ytrings- og trosfrihet ikke være sterke nok til å stoppe dette, og med fravær av klare retningslinjer og parametere for en Grunnlov var det også uklart hvem som skulle holde maktfordelingen i balanse hvis institusjonene skulle finne på å gå imot den demokratiske ånd. Det gjorde ikke saken enklere at Morsi’s dekret skulle nøytralisere høyesteretts jurisdiksjon over Presidentembetet og dermed fjerne den eneste mekanismen som kunne balansere presidentens makt med demokratiske midler.

Brorskapets øverste ledersjiktet sitter nå fengslet, mens grasroten forsøker å holde motstanden vedlike. TV-kanaler og aviser som er sympatiske til Brorskapet og som kritiserer hæren er lagt ned. Verst av alt er de rundt to hundre demonstranter som hittil er blitt regelrett slaktet under demonstrasjoner. Dette styrker og radikaliserer Brorskapets yngre garde. Dette går også utover anti-Morsi demonstranter, deriblant religiøse minoriteter når Brorskapets demonstranter tyr til vold mot både demonstranter og sivile som kun har gjort seg skyldig i å tilhøre et annet religiøst samfunn eller er politiske motstandere.

Mest av alt er det hæren som gagner av hele episoden. Det er hæren som forvalter storparten av budsjettet og hæren som styrer omfordeling av ressursene. Skulle USA slutte å sende sin bistand står alltid Saudi Arabia og Emiratene klare til å punge ut med milliarder for å nøytralisere effekten, nøyaktig som Qatar gjorde når deres favoritter Brorskapet satt ved makten for kort tid siden.

Brorskapets motstandere hadde genuine bekymringer når det gjaldt Morsi’s udemokratiske fremferd, men hæren er den største trusselen som slipper fokuset. Og hvis Brorskapet igjen går under bakken er det denne opposisjonens tur. Det er i siviles interesse at politiske partier megler seg imellom og får til en inklusiv og forsonende storkoalisjon i en transisjonsperiode hvor veikart og prinsipper blir fastsatt for videre arbeid.

Hva presedens settes og hva er løsningen?

Konsekvensen ved at et folkelig opprop medfører at hæren kan avsette demokratiske regjeringer vil bli at det vil forekomme kupp uansett hvilken regjering som sitter med makten. Om en slik regjering skulle gå imot militærets interesser og økonomien ikke utvikler seg i riktig retning kan hæren tre inn som lydige soldater i ‘nasjonens interesse’ som det så delikat sies.

I Pakistan har hæren lenge brukt ‘doktrinen om nødvendighet’ som grunn for å avsette sivile ledere, mens i Tyrkia har hæren vært ‘garantist for nasjonens sekulære identitet’. Begge land har smertelig erfart at hæren ikke har politiske favoritter, snarere instrumenter som kan forkastes når disse ikke lenger er av interesse.

Egypt trenger sterke maktfordelingsmekanismer og utøvende makt hos statsministeren som utgår av nasjonalforsamlingen. Videre må rettigheter som ytringsfrihet og trosfrihet samt prinsipper som likhet, rettferdighet og verdighet inkorporeres i landets Grunnlov. Kun da er det mulig å få folkelig tillitt til disse bærepilarene som utgjør demokratiet og kun da vil lov- og orden, velferd og utvikling være mulig

I dagens Egypt er drap på motparten rettferdiggjort og egne dødsfall gitt martyrstatus. Det er ordinære sivile egyptere som blir skutt på av hæren ved demonstrasjoner. Og det er egyptere som blir forfølgt i motreaksjon. Så lenge egyptiske blod forblir så billig, vil det alltid være noen som sier ‘ned med Presidenten’ og det vil da alltid være en herremann i uniform klar til å lyde ordre.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
3 minutter siden / 3759 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Den uutryddelige synden
9 minutter siden / 142 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Den uutryddelige synden
17 minutter siden / 142 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5762 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5762 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5762 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5762 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5762 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 4 timer siden / 5762 visninger
Geir Rune Larsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 4 timer siden / 3759 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5762 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5762 visninger
Les flere