Sjur Jansen

Jeg har vært gjesteskribent her på Vårt Lands debattsider i to uker fordi jeg er aktuell med boken”Fra urmenighet til scenekirker”. Nå trekker jeg meg tilbake til bloggen min Bygge Mennesker. 

I boken skriver jeg om ikke-hierarki, likestilling og husmenigheter, og jeg sammenligner dagens lederparadigme med det tjenerparadigme jeg mener å finne i NT.

Jeg mener vi må på nytt sjekke hvilke oppfordringer og verdier som fantes blant de første kristne, og så la disse prege oss i dag på ulike måter. 

Et slikt synspunkt setter i gang mange debatter, for eksempel om hva som skal regnes som urmenighet, om også dokumenter utenfor NT skal være rettesnor, om vi bare skal justere dagens innarbeidede ordninger eller om vi heller skal starte noe nytt fra bunnen av, om hvor vi skal legge tyngdepunktet mellom store og små samlinger, om hva de ulike tjenestegavene i NT betyr i praksis og om hvor grensene går for når vi bryter NT-verdiene.

Det er sjelden deltagerne endrer synspunkt i slike nettdebatter. Men debattene kan være nyttige å lese for andre.

Hvis du opplever at det ikke fungerer i den tradisjonelle menigheten, enten du er menighetsleder eller er benkesliter, så er mitt budskap at det fins et alternativt menighetsliv. Det starter med at man samles i et hjem, gjerne med god mat, men uten at det er en prest som bestemmer over flokken.

Min oppfordring er: Ring en venn og invitér til middag. Og skulle du være i den andre enden og få en invitasjon, så si ja takk. 

Flere undersøkelser viser at mange prester og pastorer sliter seg ut. Løsningen som settes frem er gjerne flere ansatte og bedre lederopplæring. Selv tror jeg løsningen er å endre prestens eller pastorens rolle til å bli en omsorgsfull husvert for en flokk kristne som samles.

Priska og Akvilas i NT inviterte til hussamlinger hjemme. Dette kalles for menighet i NT. Den gangen fantes ikke kirker. Den gangen diskuterte man ikke vedlikehold av bygninger eller innkjøp av ny kopimaskin. Den gangen ordnet ikke prester begravelser, dåp, vielser og konfirmasjoner. Den gangen møttes de kristne til måltider i hjemmene.

Når husverttjenesten kombineres med det allmenne prestedømme, slipper presten å skrive prekener hver uke, for Paulus oppfordrer alle i samlingen til å komme med innslag. Den tidligere presten kan da roe det hele ned, ha bedre tid til familien, og sette over litt mat til gjestene som kommer.

Kjære prest eller pastor, du kan slippe å skrive rapporter, administrere og lage visjoner i menighetslivet. Er du en sliten prest eller pastor, så kan du gjøre som Akvilas, han hadde et yrke ved siden av det å være husprest, han solgte campingvogner og reparerte hytter på Norefjell.

Samtidig er det slik at i et samfunn fins det oppgaver som bør løses av fellesskapet. Hvor skal folk begraves? Hvem holder ordet på skjemaer når folk gifter seg? Hvordan skal beskjed om dødsfall etter en trafikkulykke best mulig formidles til etterlatte? Disse oppgavene behøver ikke nødvendigvis ordnes av Den norske kirke.

Hva er egentlig forbildet for norske prester? Det fins ikke prester i NT som døper, vier eller begraver folk.

Dette er radikale tanker. Men de er ikke radikale i forhold til NT. De er radikale i forhold dagens menighetsliv. 

Jeg henvender meg til dem som er slitne innenfor eller utenfor kirkene. Det fins et alternativ til tradisjonelt menighetsliv. Det er et menighetsliv som starter med at man setter seg ned ved et måltid og spør ”Hvordan har uken din vært?”

Etter hvert kan det dukke opp noen problemer. Noen er syke, andre har trøbbel på jobben. Da er det godt å kunne be sammen og støtte hverandre. Det paradoksale er at undersøkelsene viser at det er nettopp dette prester og pastorer ønsker å holde på med: Å gå noen steg i livet sammen med andre. 

Vi har oppfordringer om ikke-hierarki fra Jesus, Peter, Paulus og Jakob i NT, man skal ikke bruke makt, og heller ikke gjøre tjeneste av tvang.

Når det er kristen samling, skal det ikke være noen der med religiøse monopoler til å preke eller døpe.

Peter oppfordrer alle til å være prester. Jakob skriver at man ikke skal gjøre forskjell på folk. Og Paulus argumenter på en slik måte at man er nødt til å utelukke at noen i menigheten hadde enerett til å dele ut nattverd. Alt dette tilhører samme landskap. Det kan oppsummeres med at som kristne skal vi kalle hverandre for søsken.

På nettet leste jeg om en katolsk prest som ble forflyttet til en annen menighet mot sin vilje. Biskopen bestemmer altså over presten. Jeg mener dette bryter med det ikke-hierarkiske budskapet i NT.

I Den norske kirke er det mange hierarkiske regler i presteloven. Her er noen eksempler:

«Presten skal også utføre andre gjøremål som er eller måtte bli pålagt ved lov eller bestemmelse av Kongen eller departementet.» «Biskopen kan ved instruks bestemme at enkelte prester helt eller delvis skal fritas for gjøremål som er nevnt i første ledd ovenfor, og tillegges en spesialisert tjeneste.» «Tjenstlig korrespondanse med høyere myndighet skal gå tjenesteveg gjennom nærmeste overordnede.»
 
I pinsemenigheter er det gjerne et styre som kalles eldsteråd, det er dette styret som i praksis bestemmer teologien og menighetens fremtid. Også dette bryter med den ikke-hierarkiske tanken. Mange steder kan ikke kvinner være med slike råd, og igjen ser man et brudd med NT som sier: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.”

I trosmenigheter er det gjerne en pastor på toppen som kan bestemme ”alt”. Der er styret kun rådgivende for pastoren. Heller ikke dette passer inn i tjenerlandskapet i NT.

Nesten alle kirkesamfunn snakker om ”det allmenne prestedømme”, men man mener egentlig ikke det som ordene sier. Ordene sier at alle skal være prester. Jeg skjønner ikke at man bruker dette begrepet når man egentlig mener det motsatte, nemlig at bare noen få skal være prester, og at disse prestene skal gis spesielle religiøse monopoler.

Jeg mener vi med tiden har havnet langt unna idealene som legges frem i NT. Det betyr ikke at alt er bare sorgen, det skjer mye bra i hierarkiske menigheter. Men samtidig har vi har fått en del bivirkninger av den hierarkiske kulturen og strukturen:

1) Enkeltmennesker blir dårligere sett. Man får verdi som arbeidskraft eller publikum, ikke som menneske. Det er selvsagt ikke slik over alt, jeg snakker om gjennomsnittsmenigheten, det store bildet, dagens paradigme.

2) Det allmenne prestedømme, og da mener jeg det virkelige allmenne prestedømme, har bremsene på. Det betyr at vi hindrer Gud i å kalle hvem som helst til tjeneste. Vi kan naturlig nok ikke hindre at kallet kommer, men når vi er opplært til å tenke at dette kan ikke gjelde meg, så sier vi nei til kallet.

For å komme tettere på idealene, sier jeg ”ikke-hierarkisk husmenighet”. Der er det lettere å se hverandre. Det er haugevis av oppfordringer i NT om at vi skal støtte hverandre. Det er selvsagt mulig å støtte hverandre utenom samlingene, men jeg mener samlingene sprer verdier. Det er samlingene, eller gudstjenester som mange kaller det, som anses som det viktigste som skjer i menigheten. Disse setter preg på oss. Vi blir opplært til å tenke: "Dette er den viktigste samlingen, det er det som skjer her som er det å være kristen."

Når vi ser en prest med spesielle klær preke, eller en pastor i scenelys tale, da blir vi opplært til at vi ikke skal ha så mange meninger om tro og teologi, for det skal menighetslederen ta seg av. Når vi sitter ved siden av hverandre på kirkebenker uten å kunne samtale, eller vi følger et strengt liturgisk program, da blir vi opplært til at enkeltmennesker ikke er så viktig.

Jeg sier ikke dermed nei til storsamlinger, prekener eller liturgi. Men jeg mener vi bør ikke legge tyngdepunktet der, det er ikke slike samlinger som skal anses som de viktige, det er ikke slike samlinger som vi skal ha oftest.

Hvis den viktigste samlingen derimot begynner med et måltid der det er vanlig å spørre hvordan uken har vært, da blir vi opplært til at enkeltmennesker er viktig. Og når alle i samlingen kan komme med innslag eller kommentarer, da kan Gud bruke det allmenne prestedømme. Og da tror jeg dette lettere sprer seg utenfor samlingene også.

Jeg er ikke i mot at man har et bredt spekter av kristne initiativ, men jeg mener at man bør starte med ikke-hierarkiske samlinger. Det allmenne prestedømme, ikke-hierarki og kjærlighet skal ikke være noe vi har bare som noe ekstra.

NB: Jeg har ikke sagt at alle er snille og greie bare fordi man samles hjemme til et måltid. Det jeg hevder, er at rammene passer bedre for å leve ut oppfordringene i NT.

I Norge er det mange kristne som har gitt opp tradisjonelt menighetsliv. Da tenker jeg mest på Den norske kirke og på Pinsebevegelsen. Menighetslivet i disse miljøene har gjerne tyngdepunktet i søndagens gudstjeneste, akkurat når menighetslederen holder sin preken.

En undersøkelse viser at pinsevenner kjeder seg i gudstjenestene. Antagelig er det samme tilfelle i Den norske kirke. De som er igjen, kjeder seg kanskje ikke, men mange har forlatt samlingene.

Samtidig er det ofte mange aktiviteter i slike miljøer, og dette krever mange frivillige. Jeg er redd man da ofte får verdi ut fra den arbeidskraften man er, og ikke ut fra at man er et menneske. De viktige hverandreverdiene blir nedprioritert. Noen huker tak i deg på vei ut for å spørre om du kan spille piano eller ordne mikrofoner, men det er sjelden folk spør hvordan du har det.

Selvsagt er det ikke slik over alt. Jeg snakker om gjennomsnittsmenigheten i Norge.

Til alle som har gitt opp og sitter hjemme, så er mitt råd: Bli hjemme. Det er tungt å endre rammene radikalt i tradisjonelle menigheter. Invitér heller noen kristne venner til enkle samlinger hjemme. Det var slik de første kristne holdt samlinger, eller gudstjenester som vi sier i dag. Paulus kaller slike hussamlinger for menighet.

Jeg mener man har full støtte fra NT hvis man samles i hjemmene.Men hjemmene er selvsagt ikke et pliktig sted å samles. Det er ikke detaljene vi skal herme etter i NT, men oppfordringene.

Poenget er ikke å forminske dagens gudstjeneste ned til en hussamling. Da kan man like gjerne møtes i kirkebygningen. Poenget er å starte med nye rammer. Poenget er å følge de oppfordringene man finner i NT, for eksempel at alle i samlingen kan komme med innslag, at det er organisk, at man spiser sammen, at man ikke har religiøse monopoler, og mye annet man kan lese om i NT.

Organisk betyr ikke forbud mot å forberede seg. Selvsagt kan man lese noe på forhånd, gjøre notater og så holde sitt innlegg i samlingen. Organisk betyr ikke at alt skal være impulsivt. Men organisk betyr at det er lov å kommentere siste innlegg. Organisk betyr at hvis noe tragisk har skjedd med noen i samlingen, så kan man legge sine innslag til side og ha en helt annen samling.

Jeg tror det er to grunner til at folk vegrer seg for å invitere venner til kristen samling hjemme. Den ene grunnen er at man har levd et langt kristenliv i et miljø hvor det allmenne prestedømme ikke har fått blomstre. Man er vant med at noen ledere bestemmer, tolker og tar initiativ.

Den andre grunnen er også koblet til det allmenne prestedømme. Jeg tenker på hva folk er opplært til å tro. Folk tror kanskje at man må ha en prest eller pastor før man kan dele nattverd. Eller at det bare er prester og pastorer som har lov til å døpe. NT viser et helt annet landskap.

Jeg har i over tre år deltatt i en ikke-hierarkisk husmenighet. Ingen har religiøs rang eller monopol og det er full likestilling mellom mann og kvinne. Vi spiser sammen, har nattverd, vi ber, vi drøfter tekster fra Bibelen og vi oppmuntrer hverandre.

Jeg mener ikke at vi skal slutte med større samlinger. Men jeg mener vi må legge tyngdepunktet i de små, for der er det lettest å leve ut verdiene. Derfor bør det være oftere små samlinger enn store.

Man kan nå og da koble seg på andres store samlinger, eller ordne noen selv. Jeg mener videre at den store samlingen ikke skal bestemme over den lille. Og man skal ikke legge lokk på de ulike gavene vi har, noen er evangelister, andre er lærere, osv. Men alle må oppføre seg som tjenere, ikke ledere.

Jeg mener man er på solid teologisk og verdimessig grunn fra NT hvis man samles på denne måten. Man behøver ikke spørre eller informere den menigheten man pleide å møte opp i.

Men jeg skjønner hvis man har terskel for sette i gang, for vi er ikke vant til ikke-hierarkiske hussamlinger i dag. Start i det minste med en middag og snakk sammen. Kanskje tar det et år bare å snakke seg gjennom gamle tradisjoner og sjekke dem mot hva som står i NT.

La oss si Paulus hadde en kakeoppskrift. Den ble spredd og kopiert til mange menigheter. Så gikk det noen hundre år og folk i øst hadde da begynt å øke mengden krydder, mens folk i vest hadde tredoblet oppskriften og satte tre kaker oppå hverandre i den vesle ovnen.

Kakene i øst og vest var på en måte veldig like den opprinnelige kaken, men endringene var likevel nok til at det både smakte og så annerledes ut.

Så begynte alle å ringe til hverandre for å sjekke at originaloppskriften i det minste ikke skulle rotes bort. Stort sett hadde alle den gamle oppskriften liggende. Enkelte hadde også tatt i mot en oppskrift fra en omreisende kokk, men denne la man til side, det var jo originalen man var ute etter.

Så la man originaloppskriften inn i glass og ramme og hengte den opp på veggen. Det var mange, mange som gjorde det. Hvis noen lurte, kunne man alltids peke opp på veggen og si ”der er den”.

Men oppskriften var og er lang og enkelte punkter tar det faktisk en del tid å sette seg inn i. Her og der fortsatte man å granske oppskriften, samtidig beholdt man en del av det ekstra krydderet inntil videre. Men man hadde uansett originaloppskriften som man kunne vende tilbake til.

Mange generasjoner senere er det noen som har femtendoblet oppskriften og presser en kjempekake inn i den lille ovnen. Resultatet er at ytterst er kaken svidd og innerst er den rå. Men det er også store deler som smaker helt fint. Alt er selvsagt ikke bare sorgen. Det er faktisk ganske mye av kaken som er helt super. Et annet sted har de økt kryddermengden enda mer, år etter år. I hovedtrekk er kakene nå ganske langt unna originalen.

Da er det noen som sier: ”Vi må sjekke originaloppskriften, den som henger på veggen.” Men de andre svarer: ”Den gangen da man hengte originaloppskriften på veggen, da hadde man allerede begynt å øke kryddermengden. Vi må stole på at de gjorde rett i å øke kryddermengden, selv om originaloppskriften sier noe annet.”

Samtalen fortsetter: ”Vi må ikke blande kortene her. Vi kan selvsagt stole på at det var originaloppskriften som ble hengt på veggen, for alle besøkte jo hverandre og kunne sjekke at det var samme oppskrift. Men det er ikke det samme som å stole på at det var rett å øke kryddermengden. Hvis vi ikke skal følge originaloppskriften, hva var poenget med å ta vare på den da?”

Denne kakehistorien handler om ”Skriften alene” og ”Tradisjonen”. Jeg selv mener å finne sprik mellom NT og hva som ble vanlig kultur i menighetslivet etter hvert som generasjonene gikk. Derfor mener jeg vi må tilbake til NT og sjekke oppskriften på nytt.

Men å ha ”Skriften alene” som prinsipp betyr ikke at man har enkle svar på alle teologiske og verdimessige spørsmål. Folk forholder seg også ulikt til NT, noen leser NT liberalt og romslig, andreleser smalt og bokstavelig. Men man har i alle fall begrenset seg til originaloppskriften.

”Skriften alene” betyr ikke at NT gir svar på alt her i verden. Men den gir oss noen verdier vi kan ta med oss inn i nye situasjoner.

Hvis du ikke likte kakeeksemplet, så har jeg en annen vri. Tenk deg at noen personer har forvillet seg litt vekk fra der de skulle være. Den ene har parkert i en busslomme og kjenner igjen terrenget. Han vet at målet er rett i nærheten, men mangler noe info for å finne helt frem. En annen er faktisk på rett sted, men i feil etasje, han er helt oppe på loftet. Så ringer de hverandre og spør hvor kartet og beskrivelsen de fikk utlevert ligger. "Du la det i baksetet", forteller den ene. "Takk! Og jeg husker nå at du la papirene på kontoret ditt." "Javisst, nå fant jeg det."

At disse husket hvor de hadde lagt fra seg kartet og beskrivelen, betyr ikke at busslommen eller loftet er rett plass å være i dag. Kirkekulturen som vokste frem etter urmenigheten er ikke noe måle etter. Selvsagt kan vi hente gode løsninger derfra, men denne kirkekulturen kan ikke være avgjørende for teologiske og verdimessige spørsmål. Da må vi til NT.

NT forteller om en kristen samling på en strand der noen kneler når de ber. Men på kirkemøtet i år 325 innførte man forbud mot å knele når det var samling. Et brudd med NT.

NT forteller om folk som ble døpt straks de ble kristne. Men på kirkemøtet i år 325 bestemte man at folk som ville bli kristne, måtte først gjennom en obligatorisk opplæringstid i den kristne tro før man kunne bli døpt. Et brudd med NT.

Skal du hilse på en ortodoks biskop i dag, er regelen at du må knele. Det samme gjelder norske katolske konfirmanter som må knele foran biskopen. Tradisjonen bryter altså ikke bare med NT, men også med seg selv.

Paulus oppfordret de første kristne til å bære hverandres byrder. Men det vanskelig i dag når det ikke gis anledning til å snakke sammen i samlingen. Igjen et brudd med NT.

Flere av oppfordringene til Paulus er knyttet direkte til samlingen, og viser et radikalt annet bilde enn dagens. Spørsmålet tradisjonstilhengerne bør stille seg, er hvor mange verdier fra NT som det er greit å stryke. Skal tilgivelse ryke som verdi i 2010? Hvis man sier nei til det, da spør jeg: Hva med alle de andre verdiene fra NT som allerede er strøket?

Ignatius defineres gjerne som innenfor Tradisjonen. Men så fort jeg nevner en krigsbiskop, eller en fæl pave, så er visst de utenfor Tradisjonen. Dette selv om de var innenfor Tradisjonen i sin samtid.

Derfor er Tradisjonen en retorisk tåke. Den ene dagen består Tradisjonen av kirkemøtene. Den andre dagen tar man gjerne med enkeltbiskoper også. Men ikke alle biskoper er med i Tradisjonen, for man kan selv stryke dem som ikke passer inn. Den tredje dagen sier man at Tradisjonen er Kirken med stor K, men det fins ikke én kirke med stor K, for det finnes jo flere store kirkesamfunn i verden, så hvilken Kirke snakker man om?  

Det er to poenger som tradisjonstilhengere liker å nevne, det ene er at det fantes en muntlig tradisjon blant de første kristne, det andre er at det er Tradisjonen som samlet NT. Og derfor, hevdes det, så kan vi ikke ha ”Skriften alene” som prinsipp, og videre: Derfor må vi stole på alt Tradisjonen har funnet på gjennom kirkehistorien, enten det nå er kneleforbud eller knelepåbud, tortur av protestanter eller hva det måtte være.

Og hvis tortur av protestanter skal holdes utenfor, så spør jeg: Hvilket prinsipp har man brukt for å avgrense hva som er innenfor Tradisjonen? Er det et årstall? Gjelder Tradisjonen frem til tortur av protestanter, men ikke etterpå? Hvorfor ikke noen år tidligere eller senere? Det samme spør jeg om kirkemøter, biskoper, brev, sanger eller hva det måtte være. Hvilket prinsipp brukes når man setter strek?

Det er riktig at det fantes en muntlig tradisjon blant de første kristne. Jeg er ikke uenig i det. Men den muntlige tradisjonen har for lengst blitt vannet ut. Derfor er vi nødt til å forholde oss til noe skriftlig. Men en liste over skrifter vil ikke tilhengerne av Tradisjonen gi. Derfor er brev fra krigsbiskoper en like god teologisk garantist som brev fra fredsbiskoper.

Den andre påstanden er at Tradisjonen samlet NT. Her mener jeg det er begrepsretorikk. Jeg mener det var det allmenne prestedømme som samlet NT. Man kan eventuelt kalle det kirken med liten k. 

Et spørsmål jeg gjerne vil ha svar på fra tradisjonstilhengerne, er: Hva er poenget med å samle noen dokumenter til NT, hvis alle andre dokumenter i Tradisjonen egentlig er like mye verdt? Hvis svaret er at de andre dokumentene ikke holder mål, da har man innrømmet at Tradisjonen ikke holder mål og at Skriften alene er det som holder mål. 

Tenk deg at Nils har invitert noen venner på middag hjemme. Den ene gjesten er pensjonist og har fått beskjed om å ikke løpe til bussen på grunn av dårlig hjerte, derfor kommer han en halv time for tidlig til middagen. En suppe småputrer på kjøkkenet og pensjonisten fristes til å servere seg selv med en gang, men så tenker han at det ville være uhøflig, han venter heller til de andre gjestene har kommet.

Så kommer en del gjester ganske presis og stuen fylles opp. Praten går lett og det slås noen vitser som skaper latter. Men Bjarne har ikke dukket opp ennå.

Ett kvarter senere sier en av gjestene: ”Å, nå er jeg sulten, gitt.” Nils svarer: ”Jeg synes vi skal vente på Bjarne, kanskje han bare sitter fast i trafikken.”

Akkurat da tikker det inn en melding på telefonen: ”Sjefen tvang meg til å levere rapporten allerede i dag. Er på vei, 10 minutter unna. Bjarne.”

En halv time forsinket starter måltidet. Fordi det er en vennemiddag, og man er høflige, ventet man til alle var kommet.

Det jeg nå har beskrevet, kunne ha skjedd i en vanlig kristen hussamling i dag. Gå så til Bibelen og les hva Paulus skriver: ”Vent på hverandre.” Det er lett å se der at oppfordringen er knyttet til måltidet.

Paulus skriver også ”Når dere kommer sammen som menighet.” Også her er det lett å se at det er snakk om et måltid. Så fortsetter Paulus med å snakke om nattverden.

Å komme sammen som menighet = vente på hverandre, spise sammen, dele nattverd. Det står her i NT: 1. Kor 11, vers 18-34.

I dagens menigheter har man andre idealer enn i NT. Det er sjelden å høre en prest si når gudstjenesten skal starte: ”La oss vente litt, for Anne sitter antagelig fast i trafikken.” I dag har man også kuttet ut måltidet. Og nattverden og måltidet er skilt fra hverandre.

Jeg mener man på nytt må studere urmenigheten. Ikke for å kopiere detaljene, men for å finne verdiene. En slik verdi lyder altså: "Vent på hverandre."

Jeg skal være gjesteskribent her på debattsidene til Vårt Land noen dager. Bakgrunnen er at jeg er aktuell med en bok som heter ”Fra urmenighet til scenekirker” som Vårt Land omtalte i papiravisen nylig.
 
Mitt syn er at kristne bør på nytt studere urmenigheten i NT. Dagens moderne samlinger er svært ulik samlingene til de første kristne. I dag foregår mye på en scene inne i en kirke, gjerne med tyngdepunkt i prekenen. Opprinnelig var det derimot vanlig med måltidssamlinger og samtaler i hjemmene.
 
Jeg mener ikke at hjemmene eller måltidet er en kristen plikt. Nei, man må starte dypere. Man må starte med oppfordringene som NT kommer med, og deretter bruke rammer som gir rom for å leve ut oppfordringene. Ender man opp med at en fiskebåt er et fint sted å samles, så gjerne for meg.
 
En oppfordring i NT er at man skal bære hverandres byrder og trøste hverandre. Er det lett å leve ut dette i en vanlig gudstjeneste? Nei, det er ikke lett, for gjennom hele gudstjenesten legges det opp til at man ikke skal snakke sammen.
 
Spørsmålet er altså: Hva er argumentene for å holde fast på dagens gudstjenester?
 
Man kan hevde at ingen av verdiene eller oppfordringene i NT skal leves ut i gudstjenesten, og at kjærlighet er noe som skal utveksles andre steder. Men da mener jeg bevisbyrden ligger hos dem som mener dette. Det opplagte må være at de kristne verdiene skal leves ut når kristne er samlet.
 
Jeg henvender meg i første rekke til alle dem som har gitt opp tradisjonelt menighetsliv, jeg ønsker å fortelle at det fins et alternativt menighetsliv, nemlig ikke-hierarkiske husmenigheter. Problemet er at de fleste kristne i Norge har vokst opp i tradisjonelle menigheter. Det er fare for at de fleste tror at det er religiøst korrekt å tilhøre tradisjonelle menigheter, og at det egentlig ikke finnes noe alternativ.