Knut Heidelberg

Alder: 60
  RSS

Om Knut

Buddhistisk munk. Tidligere prest i Den norske kirke og Den norske unitarkirke, lærer og benediktinermunk.

Følgere

Unitarenes historie i Norge

Publisert rundt 10 år siden

<!-- @page { margin: 2cm } P { margin-bottom: 0.21cm } A:link { color: #0000ff } -->

Unitarenes historie i Norge.

Av Knut K.S.M. Heidelberg


Til interesserede! Jeg tillader mig at foreslaa, at der bliver dannet et unitarisk kirkesamfund i Kristiania og samtidig og i forbindelse dermed et ”norsk unitarisk samfund”.

Slik innledes historien til den organiserte unitarisme her i Norge. Unitarismen vokste opprinnelig fram som kirkesamfunn på 1500-tallet i Transilvania og kjennetegnes for sin kritikk av treenighetslæren og Jesu guddom, senere først og fremst for sin absolutte dogmefrihet. Nå etablerer en variant seg i Oslo og lever et kort og intenst liv fra 1893 til 1937. Før dette var det bare en og annen i Norge som sto fram som unitar, som for eksempel Nina og Edvard Grieg, men de ble aldri noen aktiv del av den norske unitarbevegelse – og i det minste den selverklærte unitar og prestehater Edvard døde som medlem av Den norske kirke. Nina skulle senere bli aktiv i dansk unitarisme.

Begynnelsen

Sitatet over er hentet fra innledingen til et hefte som den norske unitarpastor og redaktør Hans Tambs Lyche (1859-1898) spredte i 1893. Han hadde da kommet hjem til Norge fra Amerika, der han og hans kone i mange år var aktive som unitarprester. Tambs Lyches forsøk på å danne en unitarkirke faller i fisk, men ikke uten videre. Heftet fører i 1894 til en heftig artikkeldiskusjon mellom ham og den profilerte statskirkepresten Thorvald Klaveness. Så etablerer han heller landets første unitariske tidsskrift, Frie Ord.

Året etter kommer forfatteren Kristofer Janson (1841-1917) til Oslo for å holde foredrag. Også han har vært mange år i USA som unitarprest for norske emigranter. Det var Bjørnstjerne Bjørnsons fortjeneste at det ble slik. Aftenpostens referent skriver 7. januar 1895 begeistret om hvordan Janson taler i Oslo om den unitariske kristendom som skal fjerne dogmer og tvangskristendom. Bort med treenighetslæren, Jesus var et menneske – ikke noen guddom, er blant de mange ting hans tilhørere får høre. Ned med den statskirkelige ortodoksi og fram med den frisinnede kristne tro, men fremfor alt: nei, til dogmer og trosbekjennelser, er hovedtrekkene ved budskapet. Forsamlingen skal ha klappet i begeistring. Noen uker etter er landets første unitarkirke dannet. Den døpes ”Broderskabets Kirke” og har i sitt valgspråk at den vil følge Jesus og hans etiske lære.

Deretter går det meste galt. Janson blir mer eller mindre sparket ut av sin egen kirke. Den endrer navn ved å legge til uttrykket ”Unitarisk Samfund” for å markere at de er mer enn en kirke og en annen hjemvendt unitarprest fra Amerika overtar som leder, Herman Haugerud (1864-1937). Han skal lede menigheten fram til sin død i 1937. Så går unitarsamfunnet i oppløsning uten å sette særlige spor etter seg i vår kirkehistorie.

Konflikt

Årsakene til at det gikk galt har lenge vært ukjente, men det er nå mulig å peke på noen faktorer. I det innsamlede historiske materialet som nå er tilgjengelig, er det mulig å spore to (kanskje tre) innbyrdes konkurrerende unitarbevegelser i Oslo mellom 1893-1905. Dette i motsetning til hva man tidligere har trodd, nemlig at det bare var Jansons unitarkirke som var rådende. Sannheten er heller at Jansons unitarkirke hadde kort levetid – muligens bare fra 1895-1898 (uansett ikke ut over 1905) – mens den unitariske bevegelse samlet sett levde fra 1893 til 1937, for så å revitaliseres i 1990-årene.

I lærebøker fremheves norsk unitarisme gjerne som synonym for Jansons unitarkirke, men som det vil fremgå er det heller slik at Jansons posisjon så langt har vært ensidig fremhevet og må nå revurderes. Den viktigste årsaken til dette er at Janson tilhørte den unitarbevegelse som tapte i konkurransen. Den som vant var den som Tambs Lyche og Haugerud representerte: den radikale unitarisme. Janson var konservativ kristenunitar, dessuten ødela han alt for seg selv da han ga seg i kast med spiritismen. Konkurransen begynner i USA på 1880-tallet og avsluttes i Oslo 1905.

Det diskuteres mye om hvordan unitarismen oppsto i Amerika, men uansett hvordan dette forholder seg, så var situasjonen i amerikansk unitarisme på 1880-tallet slik at den var i ferd

med å dele seg i to hovedretninger: En konservativ retning som mente å representere Jesu egentlige lære og en radikal retning som gjerne var mer opptatt av å være en allmenn religiøs

bevegelse, ikke nødvendigvis knyttet opp til en bestemt religion, men kanskje like godt en slags religiøs humanisme.

Vi vet nå at Tambs Lyche og Haugerud tilhørte den radikale unitarisme, mens Janson var tilknyttet den konservative. Det betyr at den unitarkirke Tambs Lyche inviterte til i 1893 var noe helt annet enn den som Janson etablerte i 1895. Førstnevnte ville ha en religiøs humanistisk unitarkirke og samlet inn en rekke navn til interesserte medlemmer, men fant disse for få. Janson overtok navnelisten og etablerte en kristen unitarkirke. Kan vi regne med at disse medlemmene som var med på å etablere Jansons kirke, kjente til forskjellen mellom de to konkurrerende unitarretningene? Det de hørte Janson si på møtet i 1895 kunne i utgangspunktet minne mye om det de leste i Tambs Lyches hefte fra 1893. Det er høyst forståelig at mange av dem gikk inn i Jansons kristne unitariske kirke i den tro at dette var en religiøs humanistisk kirke. Senere, da misforståelsen gikk opp for dem, ble skuffelsen så stor at de tvang Janson til å frasi seg sin prestestilling.

Tambs Lyche var antakelig den eneste i unitarmiljøet som fullt ut forsto forskjellen mellom hans og Jansons unitarisme. I en rekke artikler i Frie Ord allerede bare noen uker etter at Broderskabets Kirke var stiftet, advarer han kraftig mot Jansons unitarisme og oppfordrer igjen til at man må danne en alternativ unitarkirke. Kanskje han også kjente til den krasse kritikk som rammet Janson fra deler av det amerikanske unitarmiljøet. Der var man meget skuffet over Janson, og anklaget ham for å la sin person bli for fokusert og dominerende – og ikke minst opprørt over Jansons spiritisme.

I 1898 føler Janson seg presset til å fratre sin prestestilling. Deretter fortsetter urolighetene innad i menigheten helt til en stor gruppe melder seg samlet ut i januar og februar 1900. Menigheten står nå ribbet tilbake, men som en sterkt preget religiøs humanistisk kirke, og med en nyskapning lagt til sitt opprinnelige navn ”Unitarisk Samfund”. Både lovene for denne og Broderskabets Kirke er bevart. Det er som å lese om to forskjellige unitarkirker, og det er jo det det også er snakk om. Der valgspråket til Jansons opprinnelige kirke var:

Vor Menigheds Valgsprog er: «I Higen efter Sandheden og i Jesu af Nasarets Aand forener vi os for at tjene Gud og tjene os selv ved at tjene og elske Mennesker.»

ble det nye Unitarisk Samfunds program punktvis målrettet slik:

Unitarisk samfunds maal er at virke for:

a. Oplysning, karakterbygning og broderskap blandt menneskene.

b. En konfessionsløs religionsundervisning paa folkeskolen.

c. Alle kirkesamfunds likestillethet for loven, saa at ingen sekt særskilt støttes av stat eller kommune.

Den konservative unitarismen i Norge tapte. Men tapet var ikke umiddelbart med Jansons avgang og masseutmeldelsen 1900, for han fortsatte privat å innkalle til unitarmøter.

Konsolidering

I mellomtiden forsøker Unitarisk Samfund å stable seg på beina igjen og sender beskjed til Haugerud i USA. Han kommer tilbake i 1904 og overtar som prest, engasjerer seg samtidig politisk på Arbeiderpartiets side og blir bystyrerepresentant for partiet i Oslo i 1911.

Med Haugeruds tilbakekomst oppstår den unike situasjonen at Janson og Haugerud begynner å konkurrere om å holde unitarmøter. I Oslo innkaller de til møter på søndager til samme tidspunkt, men i forskjellige lokaler. Slik blir det en periode mulig å følge konkurransen mellom den konservative og den radikale unitarbevegelse gjennom møteannonseringen i Norske Intelligenssedler. Dette pågår helt til april 1905, da Jansons ser seg slått. I alle fall her i Norge, men han fortsetter med litt møtevirksomhet i den menigheten han opprettet i Danmark.

Haugerud går straks i gang med å revitalisere kirken, men det er for sent selv om en og annen optimistisk medlemsøkning finner sted. Alle tiltak synes å slå feil. Det unitariske kor og den unitariske ungdomsforening, med Tambs Lyches sønn som sekretær, legger fram et aktivitetsprogram som kan ta pusten av enhver, forsøket på å danne unitarmenighet i Skien … alt – absolutt alt – slår feil. Ja, selv menighetens eget medlemsblad, Unitaren, opphører etter bare én årgang! Haugerud gir ikke opp. Han drar i 1909 til England og ber om penger til kirkebygg, unitarer i Ungarn samler inn penger (et håndskrevet brev fra den ungarske unitarbiskop Joseph Ferencz er bevart: 1000 kroner gir ungarerne). Det blir aldri noe kirkebygg. Det blir taust omkring unitarene, menighetens møter annonseres ikke mer. Det er omtrent nullopptak av medlemmer fra 1919 til 1937. Unitarisk Samfund synes å dø ut av seg selv. Kirkebøkene leveres inn, og 1950 forteller folketellingen at det bare er 17 unitarer i landet. Men de norske unitarenes historie slutter ikke her.

Revitalisering

Etter en sovende periode på litt under seksti år ble Jansons opprinnelige kirkesamfunn gjenopprettet i tiden mellom 1995 til 2005, og registrert under navnet Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke). På bakgrunn av de kontakter som Haugerud gjorde med Den ungarske unitarkirke i 1909, har Unitarforbundet blitt tilknyttet den ungarske del av den transilvanske unitarkirke med hovedkvarter i Budapest. Norske unitarprester mottar nå sin ordinasjon gjennom den ungarske unitarkirke.

Samtidig har amerikanske unitarer som har bosatt seg i Norge, videreført sin amerikanske unitar-universalistiske tradisjon og opprettet i 2007 Unitar-universalist-fellesskapet i Norge (NUUF). Disse unitarene viderefører altså mye av det som både Tambs Lyche og Haugerud selv representerte, og i dag er både norske og amerikanske representert i gruppen som møter jevnlig i Oslo-området.

Den unitariske situasjon i Norge kan i dag derfor beskrives revitaliserende og voksende, men der hvor den kristne og den radikale unitarisme kom i konflikt for drøye hundre år siden, har det nå vokst fram en forståelse av at begge retninger har sin funksjon og sin viktighet. Dette kommer tydelig fram i det faktum at i mai i år møttes representanter for Unitarforbundet og NUUF i Oslo for å etablere en unitarisk paraplyorganisasjon (Unitarian Umbrella Organization (UUO)) slik at samtlige nåværende og kommende unitargrupper i fellesskap kan søke medlemsskap i den internasjonale unitarbevegelse representert ved International Council of Unitarians and Universalists.

Litteratur

Artikkelen over er en delvis omskriving (særlig slutten) av min kronikk i Vårt Land for noen år tilbake. Denne bygger igjen på følgende masteravhandling:

Knut K.S.M. Heidelberg: Frisinnet kristendom. Unitarismen i Norge 1892-1937. Det teologiske Menighetsfakultet 2006v.

Web

Unitarforbundet: http://unitarkirken.no

NUUF: http://unitar.no

UUO: http://uuo.no

Gå til innlegget

Det unitariske fundament

Publisert rundt 10 år siden

Innsettelsestale for ny kristen unitarprest. Undertegnede holdt talen under innsettelsesgudstjenesten i Skien, påsken 2009.

Det unitariske fundament.

Kjære Kjell Morten!

Det er umulig å forutsi med sikkerhet hva fremtiden bringer.Og for å bruke en slitt frase: “Det er vanskelig å spå, spesiellt om fremtiden”. Men en ting er sikkert når det gjelder fremtiden, og det er at den henger sammen med det som har skjedd tidligere. Noen vil kanskje si at denne sammenhengen er det som kalles skjebnen. Og atter andre vil se på skjebnen som styrt av en overnaturlig kraft eller guddom.

Selv er jeg mer tilbøyelig til å se det enklere. Det som skjer i dag er jo det som en gang fortonet seg som fremtid. Så når vi står i dag og ser bakover i tid, da står vi egentlig både i nåtid og i fremtid. Alt avhengig av hvordan vi plasserer oss i forhold til det som har vært. Et slikt perspektiv gjør det enkelt å se at fremtiden bestemmes av de valg vi gjør. Det behøver ikke være mer mystisk enn det. Vi trenger ingen skjebneprat eller guddommelige inngripen for å se en årsaksammenheng mellom valg og resultat av valgene.

Om kall

Det finnes de som sier at Gud har kallet dem til bestemte ting, og at det derfor er skjebnen som har blitt guddommelig styrt slik at de har oppfylt kallet. Mange prester har det på den måten. De sier de er blitt prester fordi Gud har kallet dem. Slike kall kan være veldig farlige, fordi de blir oppfattet som så viktige at de går foran alt annet. Det finnes eksempler på prester som gjør stor skade fordi Gud har kallet dem til å forkynne en såkalt sannhet. Sannheten om hvordan man skal leve for å bli frelst. Sannheten om hvordan man skal tro for å bli frelst. Sannheten om den rette Gud.

Jeg kan trøste deg med en ting, Kjell Morten, og det er at hvis Gud har gitt deg et slikt kall at du må forkynne den eneste sannhet, da vil du aldri – absolutt aldri – kunne bli prest i en unitarkirke. Ingen unitarprest går rundt og tror at Gud har gitt dem rett til å forkynne det som måtte være den eneste sannhet om noe som helst.

Til nød kan en unitarprest innbille seg at Gud har kallet vedkommende til å være prest. En slik unitarprest hører med til de overtroiske unitarer. Jeg er en av dem. Men å gå derfra til å se at Gud har styrt en skjebe som på guddommelig vis har ført meg til hit jeg nå er.. nei, det får være måte på hvor overtroisk en unitar kan tillate seg å være. Det er interesser, anlegg, møte med mennesker, en smule egoisme, stahet, ønske og slike ting som har ført både deg og meg hit vi nå står. I mange tilfeller rene tilfeldigheter. Og det er vel å være litt for høy på pæra å insistere på at det er Gud som har grepet spesielt inn for at nettopp du og jeg skal være prester. Det får være måte på selvskryt.

Om selvmotsigelsen

For fra unitarenes ståsted er det en selvmotsigelse at Gud skulle gripe inn og føre et menneske til prestestilling og samtidig ikke gripe inn for å stoppe all den lidelse som finnes i verden. Her skulle altså Gud aktivt styre en skjebne slik at Kjell Morten blir prest og så skulle den samme Gud unnlate å styre en skjebne at alle de som lider får det bedre? Hva slags Gud er det som kan styre et menneskes liv i en presteretning, men unnlate å styre andre menneser ut av lidelse? Er det en god Gud? Unitarene tror at Gud er kjærlighet. Det er en god Gud unitarene tror på.

Det unitarer ikke tror på er selvmotsigelser. En allkjærlig Gud som sørger for at enkeltpersoner blir prester og gir blaffen i alle som virkelig lider og har det vondt er en en selvmotsigelse.

En annen selvmotsigelse er en unitar som hevder å forvalte den eneste sannhet som finnes. En slik unitar tror vi ikke på. Den unitarprest som sier at det er helt sikkert at Gud eksisterer og at alle må tro på unitarenes Gud for å blir frelst, denne unitarpresten er en bløffmaker. Joda, unitarer tror også at Gud eksisterer. I alle fall den untiarkirke der du skal være prest. Men vi sier ikke at det er den rette tro for alle. Vi sier at for noen er det riktig å tro på den Gud som Jesus viste oss. For andre vil det være riktig å tro på noe annet… eller ikke tro på noe i det hele tatt.

Unitarer sier at det er en selvmotsigelse at alle mennesker må tro på en bestemt guddom. Unitarer ser seg om i verden og legger merke til at mennesker er forskjellige, og vi har forskjellig oppfatninger om det meste. Vi tror på forskjellige ting. Og noen lar være å tro. Unitarer sier ja til dette mangfoldet. Vi sier hurra – og så flott at det er så mange forskjellige religioner, så mange forskjellige oppfatninger omkring det guddommelige. Og så fint at det er en selvmotsigelse å tro at bare én av disse oppfatingene må være sanne.

Det unitariske fundament

Og det er det unitarismen handler om. Unitarismen handler om å forstå at ikke engang prester har monopol på sannheter. Heller ingen hellige bøker. Ingen mennesker har slikt monopol. Det er ikke engang sikkert det finnes noen slike absolutte sannheter – og absolutt ingen guddommelige dogmatiske sannheter.

Vi sier ikke at det må være slik. Vi ser at det er det vi tror, fordi det gir oss mening å tro slik – og fordi vi tror at det er det Jesus lærte oss. Vi er opptatt av hva Jesus lærte. Det er derfor vi tiltrekkes til den kristne unitarisme.

Den kristne unitarismen handler om å tilbe Gud på en praktisk måte. Når andre kristne sier at den eneste riktige måten å tilbe Gud på er ved å tro på en bestemt måte - altså troen alene, som Martin Luther sa. Da sa unitarene – som levde samtidig med Luther – at det kommer ikke an på måten vi tror på, men det kommer an på måten vi handler på.

Og, Kjell Morten, har du ikke lært gresk tidligere, da skal du nå avslutningsvis få lære det slagordet som unitarene lagde på 1500 – tallet. De brukte gresk og sa; orthopraxis anti orthodoxis. Det betyr “rett handling går før rett tro” Rett handling er det som fremmer det gode – det som fremmer respekt, toleranse, frihet og kjærlighet. Dette går før alle former for såkalt rett tro.

Om unitarprestens budskap

Kjell Morten, du skal innsettes som prest i et kirkesamfunn som tror at alle former for tro og overbevisning er rett tro når den fører til at mennesker handler godt. Det betyr ikke at vi godtar alle former for religioner eller overbevisninger. for unitarer forkaster alt slik som bryter med respekt, toleranse, frihet og kjærlighet.

Som Unitarprest får du bare et eneste budskap å formidle til dine omgivelser og det er det Jesus lærte oss: Du skal elske din Gud av hele ditt hjerte og all din forstand og din neste som deg selv.

Gå til innlegget

Qvislings engler og en flytur

Publisert rundt 10 år siden

Hvor ofte fremstilles ikke Jon Lauritz Qvisling (1844-1930) som en raring fullt opptatt med å studere engler og skrive lærde avhandlinger om dem? Hadde han fått et slikt ettermæle om det ikke hadde vært for hans sønn, Vidkun, som byttet ut v-en i etternavnet til u, Quisling?

Flott var det derfor at jeg for en tid siden om dagen kom over en av Qvislings mye omtalte englebøker og selv fikk se saken an. Boken heter Om Aanderne eller Englene efter Den hellige Skrifts Lære fra 1889, og nok en gang fikk jeg bekreftet at det er liten grunn til ukritisk å godta andres meninger.

Qvislings avhandling om englene er et godt stykke teologisk arbeid, der han med en rekke henvisninger til sin samtids teologiske forskere diskuterer Bibelens ord for "ånd". Boken går rett inn i sentrale sider ved ting som teologene har spurt seg i mange, mange år, og den er nyttig å lese den dag i dag. Jeg fikk faktisk repetert store deler av pensum fra teologistudiet.

Inne i boken lå det et gammelt avisutklipp med Qvislings bilde og en kort biografi. Jeg har lagt ut avisklippet her. Er teksten for liten til å leses, da skal den bli større hvis du klikker på den.

Slike avisutklipp som nå og da følger inne i bøker fra antikvariat, er spennende saker. På baksiden av utklippet var det en del av en annen artikkel, om Løytnant Hans Fleischer Dons (1882-1940).

Dons var en av vårt lands første flygerpionerer. Han utførte dristige flygninger, og den som er nevnt i avisutklippet (uten årstall, dessverre, men gjetter jeg på 1912-13 så er vel ikke det milevis unna) gikk fra Fredrikstad til Sandefjord. Dons tok av kl. 7.15 og landet i Sandefjord 7.58. Det var ingen planlagt landing, for etter å ha steget til 2000 meters høyte over Oslofjorden, skrudde Dons av flymotoren og sank til 200 meters høyde. Her oppdaget han at motoren ikke lenger fungerte tilfredsstillende, så han bestemte seg for å lande i Sandefjord for å undersøke saken. Jeg skulle gjerne likt å vite hvor i Sandefjord han landet. Så han seg ut en vei eller et jorde? Var det flyplass der? Torp? Og hva med Fredrikstad, der har det da aldri vært flyplass. Kanskje Dons kunne ta av og lande på vannet?

Uansett, god pinse.

Gå til innlegget

Arne Garborg og unitarismen

Publisert rundt 10 år siden

Lite tyder på at Arne Garborg (1851-1924) hadde tilknytning til unitarismen, men allikevel dukker hans navn opp i den sammenheng. I 1906 utga han boka Jesus Messias. Denne ble av norske unitarer anbefalt som standardlesning og en bok som burde høre hjemme i alle norske unitariske hjem. I boka forfekter Garborg det samme syn på den historiske Jesus som unitarene hadde, men det er ikke dermed sagt at han var unitar. Også andre fritenkere og radikale teologer kunne ha skrevet en tilsvarende bok. Og noen gjorde det også, som f.eks. Ernst Renan (1823-1892). Muligens hjalp det Garborg at hans bror, Samuel, reiste til Amerika og ble unitarprest der. Men, som sagt, noen tettere tilknytning til unitarismen er vanskelig å finne enn at det er snakk om sammenfallende syn på kristendommen og fritenkerbevegelsen(e).

Derfor er det noe pussig når jeg i dag oppdaget at Garborg skriver følgende i sin dagbok 13. april 1907: Jamvel med mitt vesle norske Maal hev eg vorti so vidt kjend, at eg fær Innbjoding til The international Congress for "Council of Unitarian and other liberal religious Thinkers and Workers" ... Men lyt segja nei Takk!

Noe usikker er jeg også på hva som menes med The international Congress for "Council of Unitarian and other liberal religious Thinkers and Workers. Det som her skjer er altså at Arne Garborg for innbydlese om å bidra ved utenlandske unitarkongresser, mens det ikke finnes - så langt jeg har sett - noe som tyder på at han bidro i den norske unitarbevegelse, der hans ungdomshelt Kristofer Janson (1841-1917) var en sentral person.

Pussig, og antakelig noe som bør granskes nøyere.

Gå til innlegget

Bibelen etter Ida

Publisert rundt 10 år siden

<!-- @page { margin: 2cm } P { margin-bottom: 0.21cm } -->

Det typiske trekk ved den bibelske skapelsesforestilling er den statiske tilblivelse, der en guddommelig inngripen fremskaffer komplette geofysiske og biologiske forhold uavhengig av hverandre. Guddommen fremskaffer lys, vann, land, planter, dag og natt og årstider, dyr og mennesker. Med et par unntak er hver skapelse avsluttede handlinger som har lite med hverandre å gjøre. Planter har ingen forhistorie, men bare skapes og fremstilles som ferdige produkter. Dyr har ingen forhistorie, men bare blir til på kommando. Og alt er ferdig utviklet. Guddommen har ikke behov for en utviklingshistorie som går fra en begynnelse som er forskjellig fra den biologi vi i dag kan se omkring oss. Skal vi tro fremstillingen i Genesis, da får vi også anta at det forbudte tre fra tidenes begynnelse i Edens hage alltid har sett ut som epletrær gjør også i dag. Det samme gjelder dyrene. Alle slags dyr i luften og på land og fiskene i havet ble til på kommando, og har derfor alltid sett ut som de gjør i dag.

Unntak

De eneste unntak fra denne statiske kommandotilblivelse finner vi knyttet til mennesket og slangen. Genesis beskriver hvordan det forutsettes en spesiell forbindelse mellom guddommen og mennesket, for mennesket er skapt som guddommens avbilde, og siden evolusjon forutsetter at det er utvikling fra noe til noe annet, er det her mulig å ane en slags bibelsk evolusjonsforestilling som skiller seg fra den øvrige statiske skapelse. Mannens tilblivelse er betinget av den skapte jord. Uten jord, ingen materie som guddommen kunne gi menneskeliv. Her er det altså et tydelig kausalt trekk ved skapelsen, en utvikling fra jord til menneskets hankjønn. En evolusjon som fortsetter i et nytt ledd når kvinnen skapes kausalt av mannens ribbein. Deretter fremstår mann og kvinne som uendret siden tidenes første uke og fram til i dag.

Det eneste vesen der det i vår sammenheng beskrives en tilpasningsendring fra en etablert eksistensform til en anatomisk nyskapning, er slangen. Her ser vi det som vi vanligvis forbinder med evolusjon når en art endrer seg for å tilpasse seg nye omgivelser. Det er de ytre omgivelser som tvinger arten til å utvikle seg i en bestemt tilpasningsdyktig retning. Denne tilpasningsevnen er helt nødvendig for å kunne overleve som art. Allikevel er motivet for det evolusjonsledd som slangen utgjør, noe helt annet enn tilpasning. Det er snakk om en guddommelig straff. Guddommen griper inn som en ytre instans og muterer på kommando slangen til å krype på sin buk. Vi får forutsette at dette for slangens vedkommende betyr en bibelsk evolusjonsforestilling der den har utviklet seg fra ikke å krype på sin buk til å krype. Men siden det også her er snakk om en guddommelig kommandoskapelse av noe, viser hendelsen ingen særlig kunnskap om vår viten om evolusjon.

Ida

Sammenlignet med det vi i dag vet om jorden og livets tilblivelse er det liten grunn til å tenke seg at Bibelen har noe særlig å bidra med her. Det er heller ikke å vente, og ingen forfattere kan lastes for ikke å formidle kunnskap som er ukjent. Heller ikke kan den som leser lastes for manglende kritisk holdning når det som formidles i teksten, forholder seg til samtidens allmennkunnskap. Det er de færreste av oss forunt å besitte kunnskap som går ut over sin samtid, og dermed inn i fremtiden. Det er en god regel å ta påstander om at noen mennesker kan se inn i fremtiden, men en klype salt. De som skrev i Genesis om hvordan guddommen skapte og jorden og livet ble til, de formidlet det beste av den kunnskap de hadde tilgjengelig. Og de som leste tekstene eller fikk dem opplest eller gjenfortalt, gjenkjente det kunnskapsnivå som samtiden befant seg på. Hverken Bibelen eller dens lesere kan lastes for å forstå teksten begrenset av sin samtid. Heller ikke vi kan det. Ingen av oss i dag kan lese skapelsesberetningene i Bibelen med et kunnskaps- og innsiktsnivå som ligger i fremtiden.

Og det er her Ida kommer inn, eller Darwinius massilae som er hennes egentlige navn. Det er jo en fantastisk tilfeldighet at denne fossil av en primat som levde for 47 millioner år siden, blir presentert nettopp i Darwin-året. Antakelig er det litt beregning med i spillet, for med presentasjonen følger også en ny pedagogisk metode for å fremstille vitenskapelige oppdagelser. Litt show og mye vitenskap. Akkurat nok til at business og vitenskap får sitt. Fordelen er at alle oss utenfor de innerste vitenskapelige sirkler får ta del i viktige vitenskapelige nyvinninger når de finner sted. Det er noe nytt, for vanligvis tar det vel en ti års tid før sensasjonene beveger seg fra de vitenskapelige studerkammer til den populariserte omverden.

Ida blir presentert som det «missing link» som evolusjonslæren har lett etter. Det er selvsagt tabloid å presentere «missing link», men det fanger oppmerksomheten, og hvis vi ser litt gjennom fingrene med terminologien, da er Ida det vesen som knytter oss mennesker til den felles evolusjon som alt levende er et resultat av og som vi fortsatt utvikler oss etter.

Hva da med Bibelen?

De beste forskere har allerede i to år studert og gransket Ida. De er sikre på hennes funksjon som «missing link», og dermed også at det endelige bevis for at vi mennesker er en del av en lang og fortsatt pågående evolusjonsprosess. Det betyr at vi akkurat nå har kunnskap som med nødvendig stor sikkerhet kan si at de guddommelige statiske kommandoskapelser i Genesis ikke samstemmer med det vi i dag vet om hvordan livet har utviklet seg. På dette punkt formilder Bibelen og vår egen samtid kunnskapskollisjon.

Nå har man i kristendommen praktisert forskjellige metoder for å få bukt med slike kollisjoner. Fra vår hjemlige kirkeverden er det vanlig å legge inn støtdempere slik at kollisjonen utsettes i tid. Det gjøres ved å forhandle seg fram til en slags doktrine som sier at vi må kunne leve med to motstridende syn på samme sak. Denne nøtteknekkermetoden har sin parallell i middelalderen, der man slet med filosofiske (naturvitenskapelige) og teologiske kollisjoner. En støtdemperdoktrine sa at en påstand kunne være sann eller usann avhengig av ståsted. På den måten aksepterte man at en og samme ting kunne være sant filosofisk og usant teologisk, eller usant filosofisk og sant teologisk. En i og for seg sympatisk løsning sammenlignet med den fordømmelsesdoktrinen som kom i 1277, der prinsippet var at det som er sant teologisk er alltid sant uansett hvor mye det kolliderer med annet. Og så lagde man seg en lang liste over ting som kolliderer med teologien og derfor er usanne.

I denne sammenheng ville Ida uten tvil havnet på en liste over usanne ting. Men tidene har endret seg, skjønt kollisjonen fortsatt er der. Ida kolliderer med Genesis så det smeller. Ida synliggjør at den guddommelige skapelse beskrevet i Genesis av mennesket er totalt feil. Vi er nå istand til å lese disse tekstene med en større kunnskap og innsikt i livets tilblivelse enn det som var kunnskapsnivået den gang tekstene ble til og senere nedskrevet. Det er ikke lenger Ida som havner på listen over usanne ting, det er de omtalte deler av Genesis. Mange har sikkert hatt en følelse av dette i generasjoner allerede, men først i dag har vi sikkerhet om saken.

Det er forsåvidt heller ingen ny sak for moderne teologer at tekster i Bibelen kolliderer med vitenskapelige nyvinninger og ny kunnskap om tingene. Flesteparten av teologer har valgt mer fornuftige løsninger enn deres fordums kollegaer med fordømmelsen på 1200-tallet. Det går heldigvis an å se forskjellige tekster i Bibelen på forskjellig vis, fordi de kan tilskrives forskjellige litterære sjangere. Men det betyr også at man forholder seg til Bibelen på en måte som er forskjellig fra den som tar alt som står skrevet der for sant.

Biblen etter Ida

Ida har vist oss at det er nødvendig å forholde seg meget kritisk til Bibelens tekster, og at den som tar alt som står i Bibelen for sant, vedkommende har forstått lite. Bibelen etter Ida vil aldri kunne bli den samme. Der hvor man fram til nå har kunnet peke på usikkerheter og rope etter «missing link», er det ikke lenger noe tomrom hvor tvil kan bo. Bare ved å overse Ida, late som hun ikke eksisterer, eller innføre en privat 1277-fordømmelse der Bibelen gjør Ida usann, kan man gjøre krav på at tekstene i Bibelen alltid er sanne. Slik jeg ser det har Ida gitt det bokstavtro bibelsyn nådestøtet. Fra nå av er det bare krampetrekningene som er synlige.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8329 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6288 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3358 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2626 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2154 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1958 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1704 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1702 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1555 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere