Knut Heidelberg

Alder: 60
  RSS

Om Knut

Tidligere prest i Den norske kirke og Den norske unitarkirke, lærer og benediktinermunk.

Følgere

Kulturkrise

Publisert rundt 1 måned siden

Bernt Torvild Oftestads innlegg om Ludvig Nessa nå nylig ender med at han konkluderer at vi ikke lever i en klimakrise, men en kulturkrise.

Ordene ga umiddelbar gjenklang hos meg, for dette er som å høre Albert Schweitzer. I sin Kulturphilosophie (1923) peker Schweitzer på at første verdenskrig ikke var årsaken til kulturens forfall (niedergangs der kultur), men en følge av en forutgående kulturkrise. 

Dette viser alvoret i kulturkriser. Som svar på og som motkultur til kulturkrisen, fant Schweitzer som kjent fram til sin etiske plattform uttrykt med slagordet "Ærefrykt for livet". 

Dette er interessante paralleller til Oftestads postulat om at abortkrisen er en del av en større kulturkrise. I så fall er svaret ifølge Schweitzer, en etisk nytenkning.

Gå til innlegget

20 år siden Romania ble fritt.

Publisert nesten 10 år siden

20 år siden Romania ble fritt.

Se godt på dette historiske svart-hvitt bildet. Helikopteret tar av fra taket på Sentralkomiteens bygg i Bukuresti. 22. desember 1989 stormer demonstranter bygget, og i helikopteret rømmer Romanias siste dikatator og hans kone, Nicolae og Elena Ceauşescu. I mange år styrte Ceauşescu-paret Romania med et jerngrep som stadig ble hardere og hardere. Befolkningen ble undertrykket, fengslet og i mange tilfeller sultet. All form for kritikk og opposisjon ble slått hardt ned på. Men 1989 var også det året da tøværet kom til landene bak jernteppet. Flere og flere steder reiste folket seg og krevde sine ledere til ansvar og avgang. I Romania toppet det hele seg under demonstrasjonen som den presten László Tőkés arrangerte i byen Timişoara, og derfra spredte demonstrasjoner seg til flere rumenske byer - for til slutt å kuliminere foran Sentralkomiteens store veranda, der diktatoren forsøkte å holde en tale. Dette ble hans siste tale som han holdt før helikopterflukten - en tale der tilhørerene buet ham ut. Bare noen dager senere blir Ceauşescu-paret arrestert på flukt og henrettet.

Diktatorens siste tale, der han bues ut, kan du se og hører her.

Gå til innlegget

Det første kristenunitariske symbol.

Publisert nesten 10 år siden

Det første kristenunitariske symbol.

Den kristne tradisjon er rik på symbolikk og har i sin nå to tusenårige levetid produsert et mylder av symboluttrykk for forskjellige sider av sin tro. Mest kjent for oss er antakelig kors-symbolet. Og også her foreligger det et svært bredt utvalg av korsformer, alt fra andreaskorset (X formen) til T-korset som Frans av Assisi valgte som sitt spesielle symbol. For ikke å nevne det omvendte kristne kors som enkelte satanister har valgt som sin tro, i den misforståtte forestilling om at ved å snu opp ned på tilvante kristne symboler, da kan satanistene lage seg nye symboler som skal være kristne motpoler. Så enkel er virkeligheten bare i kunnskapsløsheten. Det omvendte kristne kors ble til da en kristen martyr ba sine bødler om å korsfeste ham opp-ned fordi han ikke så seg verdig å korsfestes på samme måte som Jesus ble. Et ønske hans bødler med glede innvilget lenge før våre moderne satanister så dagens lys.

En av de kristne retninger som ikke har skapt så mange symboler å smykke seg med, er unitarismen. Denne kristendomsretningen har eksistert siden Jesu tid, men ble organisert som kirkesamfunn i reformasjonstiden. Den sprang ut av det som kalles den radikale reformasjon på 1500-tallet i Transilvania. Her etablerte man i 1568 verdens første unitarkirke som fortsatt eksisterer i dagens Romania og Ungarn. Også i Norge finner vi et kirkesamfunn som er knyttet til samme tradisjon. Det er Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke). Det som skiller de kristne unitarer fra andre kristne kirkesamfunn, er først og fremst deres syn på at Jesus ikke var guddommelig. Derfor tilber unitarer ikke Jesus eller betrakter ham som del av en treenig guddom. Unitarer avviser i det hele den kristne treenighetslære. Og så skiller unitarene seg ut fra sine medkristne brødre og søstre ved ikke å ha noen dogmer eller trosbekjennelser som man må føye seg etter for å regnes med til den kristne familie.

Den som besøker en unitarkirke i Ungarn eller Romania vil bli slått av hvor enkel den er. Det er lite med utsmykning og kirkerommet domineres stort sett bare av kirkebenkene, prekestolen som er sentralt plassert bak et rundt nattverdsbord. Til gjengjeld kan prekestolene være meget kunstferdige. Den som leter etter et korssymbol i disse kirkene, leter oftest forgjeves. Unitarene fokuserer ikke på kors og død, men på Jesu liv og lære. Derfor er korssymboler så og si totalt borte fra kirkebygningene. Tilgjengjeld finner man ofte forskjellige variasjoner av symbolet som vist på bildet øverst. Og dette symbolet er meget interessant fordi vi her trolig ser det aller første uttrykk for den kristne unitarisme. Ingen vet med sikkerhet når symbolet ble tatt i bruk, men tidlig 1600-tall er blitt gjettet på av mange. Og hvis et kirkesamfunns symbol også sier noe om hvordan dette samfunnet så seg selv, da skal ingen bli forundret over at unitarene valgte Matteus 10, 16 som sitt symbol. Her heter det: «Jeg sender dere som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!»

I symbolet er slangen lett synlig, og det samme er duen. Og når symbolet antakelig ble til i den tid at de store forfølgelser mot unitarene satte inn, gir det seg selv at unitarene oppfattet seg som sendt ut blant ulver. I slike omgivelser skader det ikke å bli påminnet om å være klok, men også troskyldig kan være nyttig. I det hele er kombinasjonen smart når man ferdes blant ulver.

Du ser også en krone i symbolet. Kronen symboliserer kong John Sigismund som var regent over Transilvania midt på 1500-tallet. Det er takket være ham at unitarkirken kunne bli etablert, for på hans befaling ble det på riksdagen i Torda (en by som i dag ligger i Romania) i januar 1568 vedtatt at alle de kristne religioner i hans rike skulle likestilles og ingen skulle kunne fengsles eller forfølges på grunn av sin kristne tro. Slik hindret han katolikker og lutheranere og reformerte å forfølge unitarene som ikke ville tilbe Jesus. Derfor fortjener Sigismund sin krone i det kristne unitariske symbol.

Jeg synes det er godt med et kristent symbol som ikke er et torturredskap, men et symbol over klokskap, troskyldighet og religionsfrihet.

Gå til innlegget

<!-- @page { size: 21cm 29.7cm; margin: 2cm } P { margin-bottom: 0.21cm } -->

Åpent julebrev til alle politikere og politiske partier om islam.

Islam er mangfoldig. Og i dette mangfold blir islam forskjellig fra land til land, forskjellig fra kultur til kultur, forskjellig fra politisk styresett til politisk styresett. Islam i Norge er ikke nødvendigvis islam andre steder i verden – og absolutt ikke som islam i de deler av verden vi ikke liker å sammenligne oss med. Islam i Norge er heller ikke det uttrykk som fremkommer når nyhetene fokuserer på enkeltpersoner. Ingen enkeltperson representerer islam i Norge. Islam i Norge representeres i kraft av sitt mangfold, og ikke minst det mangfold som sjelden når overskrifter i nyhetene.

Dessverre presenteres vi for det meste i nyhetene av islam som en trussel mot demokratiske verdier. Islam fremstår som en motkultur. Vi presenteres for islam i deler av verden der verdier som likestilling, frihet og demokrati synes å være dens fiende. Vi presenteres for en islam som ser våre vestlige verdier som umoralske og skadelige. Men den som i sitt enfold virkelig tror dette alene er islam, glemmer mangfoldet som er islam. Det er et selvbedrag å leve i en verden der islam mister sitt mangfold og fremstår som negativt enfold.

Dessverre viser det seg at negative handlinger begått av grupperinger innenfor det mangfold som er islam, også slår tilbake på islam i Norge. Det synes også å være slik at hvis et europeisk land ved lov innfører hindringer for islam, da følger andre med samme krav. Det er en dyp urettferdighet å kreve islam i Norge til regnskap og ansvar for handlinger utført av islam andre steder, og det er å la seg rive med av en forenkling av virkeligheten når det oppriktig stilles frem krav om at uttrykk for islams væremåte skal forbys, som f.eks. foreslåtte forbud mot bruk av slør og bygging av minareter.

Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske kirke) ser det ikke som islam i Norges ansvar at enkeltpersoner, politiske parti og grupper i det norske samfunn lar seg skremme av at islam fremstilles enfoldig som et trusselbilde. Unitarforbundet ser det heller som en svakhet ved det norske samfunn at islams mangfold ikke formidles klart og tydelig. Og dette er et mangfold som har sin selvsagte plass i det offentlige rom også i kraft av arkitektur. En minaret er også et uttrykk for et mangfold som det norske samfunn bør verne om som motvekt til enfold. Et slik vern er uttrykk for verdier som frihet, toleranse og respekt. Alle viktige faktorer for at vårt demokrati kan fungere og religionsfrihet eksistere.

Unitarforbundet er av den oppfatning at mange forskjellige uttrykk for menneskers kultur og religion kan og skal få leve sammen i frihet, respekt og toleranse. Et samfunn med enhet i mangfold. Unitarforbundet oppfordrer derfor politikere og politiske partier til å gi det norske folk den julepresang det er å love klart og tydelig å synliggjøre i det offentlige rom det positive mangfold islam er – og spesielt det positive mangfold som islam i Norge er.

Med ønske om

God jul og Godt Nytt År

Knut K.S.M. Heidelberg

Superintendent pastor

Unitarforbundet Bét Dávid

(Den norske unitarkirke)

Budapest, 17. desember 2009.

Gå til innlegget

Kunsten å misjonere-ikke-misjonere.

Publisert nesten 10 år siden

Misjon er et fy-ord for kristne unitarer – og sikkert også for alle andre unitarer. Dette skyldes nok i stor grad at unitarer opp gjennom historien har fått føle svovelstanken fra misjonskåte kristne, som med både smiger og trusler og fengsel og død har ivret for å omvende unitarer til den eneste rett og sanne treenige kristendom. En og annen misjonsgalning kan vel de fleste overleve, men det er forståelig at avsmaken for galninger avtar raskt når den ene blir til mange og det første møte gjerne varer i noen hundre år.

Nå skal det også sies at det finnes mange former for misjon, og unitarene har ikke like stor avsmak for dem alle. Den kjente unitaren Albert Schweitzer drev på med en form for misjon som mange setter høyt, nemlig det å hjelpe andre mennesker til et bedre liv. Helsevesen, skole, opplysning og hjelp til selvhjelp er alt sammen eksempler på hva unitarer synes er god misjon. Men selv denne misjonen må være så renset for alle tenkelige religiøse og kulturelle overgrep som mulig – ja, alle former for overgrep, selvsagt. Det skulle ikke være nødvendig å si «selvsagt» til dette, men som historien har vist og nyhetene fortsetter å brette ut, behøver intet være en selvfølge når det er snakk om misjonærer og overgrep.

Derfor faller også Schweitzer for unitarenes misjons-fy-ord. Han var nemlig ikke bare en altruist, men også en kulturimperialist. Fra unitarisk ståsted er det en skamplett i Albert Schweitzers ellers så gode rykte, at han aldri klarte å fri seg fra vrangforestillingen om sin egen overopphøydhet. I en av sine bøker skriver han om befolkningen i Lamarene der han opprettet sitt sykehus, at alle der er brødre og søstre, men han er deres storebror. Ja, han nevnte forresten ikke søstre, men nøyde seg med å si at de alle var brødre – så jeg legger til noen søstre for for å balansere det Schweitzer ikke hadde evner til. Hans tanker om at vi alle er en stor familie (selv om søstrene ikke nevnes) og den altruistiske innsats er nok de sterkeste grunnene til at vi her i Vesten liker å sole oss i tanker om menneskevennen Albert Schweitzer, mens man i Gabon, det landet i Afrika der han virket, har et mer nyansert bilde av mannen og tenker også på at han var en kulturimperialist. Det finnes rett ut sagt folk der som fortsatt ikke kan fordra fyren.

Grovt sett faller misjon et sted mellom disse to nevnte ytterpunkter: enten går man fanatisk ut og gjør enhver stakkar som kommer i ens vei, til en Jesu disippel eller man rister av seg denne motbydelige siden og fokuserer på de mer sekulære virksomheter, som sikkert kan drives i fullgear av en indre trosoverbevisning, men som utkrystalliserer seg i ren humanitær virksomhet: skole, helse, selvhjelp, osv. Mellom ytterpunktene finnes alle former for avskygninger, som f.eks. den gruppen utsendte ungdommer fra en bibelskole jeg en gang så ligge i en skråning et sted i Afrika og glo på mens en gruppe lokale beboere sleit med å få bilen deres ut av en gedigen grøft. Afrikanske veier kan være lumske saker – og noen ganger ikke være der i det hele tatt – og det ble ikke noe bedre av at misjonær-bibelskole-ungdommene var for fine til å hjelpe til, men heller fortalte dårlige vitser på norsk. Jeg fikk høre at de faktisk hadde lært på skolen at lokalbefolkningen ville miste respekten for dem hvis disse hvite skitnet til hendene sine. Min respekt forsvant i alle fall.

Nå vil antakelig en unitar ikke kalle den misjon som synliggjør seg i rent humanitært arbeid, som misjon. Vi vil sikkert heller si at dette er hjelpearbeid som drives av en religiøs organisasjon, og så vil vi følge nøye med på om organisasjonens religiøse overbevisning synliggjøres på annen måte enn via det praktiske humanitære arbeid. Unitarer har derfor svært liten sympati med misjonærer som drar fram Bibelen eller åpner kjeften for å evangelisere i land som forbyr nettopp dette, men bare tillater humanitær hjelp. Men selvsagt. Bobler man innvendig med et budskap, da skjønner også unitarer at det letter på trykket når budskapet formidles. Derfor praktiserer unitarer i tillegg til ren humanitær virksomhet, også en misjonsmetode som handler om kunsten å misjonere-ikke-misjonere.

For å mestre denne metoden fullkomment må man først forstå og akseptere overgrepet som ligger i den såkalte misjonsbefalingen som Jesus etter sigende skal ha kommandert til sine etterfølgere. Når det f.eks. på slutten av Matteus' evangelium står at Jesus beordret at alle folkeslag skal gjøres til hans disipler, da er det grunn til å minne om at en slik ensretting – nært sagt «gleischaltung» – er så u-unitarisk at man med rette kan betvile at Jesus noen gang har gitt en slik grusom ordre. Så har han da heller aldri uttalt ordene i den såkalte misjonsbefalingen, men at det er snakk om senere tillegg i de synoptiske evangelier. For en unitar er grunntanken heller den at vi skal bestrebe oss på mangfold og heller være ens om det. Derfor er det moderne unitariske slagord: «Enhet i mangfold».

Men enhet imangfold er det selvsagt umulig å ta på seg et slikt overgrep det er å insistere på at alle skal bli disipler av en bestemt person. Derfor kan unitarer heller ikke være som mange trinitariske misjnærer, der de farer fram med den eneste vei til frelse og den eneste samme treenige guddom. Unitarer betrakter slik misjon som overgrep mot alle som tenker forskjellig. Å være en trykkoker av en misjonær som truer med å eksplodere sannheten, veien og livet i fjestet på folk som er uenige, mangler respekt, toleranse og unner ikke andre den frihet det er til å være mangfold. Kunsten å ikke-misjonere løser dette veldig godt, også for trykkoker-misjonæren.

Kunsten å misjonere-ikke-misjonere er ikke en særegen unitarisk kristen misjonsform, men også andre kirkesamfunn har benyttet seg av den. Det skal sies. Det er en latterlig enkel metode som i 110% satser på at G-d faktisk også hjelper til. Metoden går ganske enkelt ut på å være tilgjengelig når andre oppsøker en. Det er vel en selvfølge? spør du. Tja, er det det? svarer jeg da. For er det noe boblende misjonærer ikke har vært, da er det nettopp å vente til andre oppsøker en. Misjonærer har reist ut, blandet seg inn i andre kulturer og satt kjefteamentet i gang og bablet og boblet over med sannhet og sannhet og vend om. Dette er ikke kunsten å misjonere-ikke-misjonere.

Den som praktiserer det å misjonere-ikke-misjonere kan godt reise ut til et annet land - eller til en annen by – men behøver ikke. Men for eksemplets skyld lar vi Per reise til et annet europeisk land for å misjonere-ikke-misjonere. Så kommer Per til flyplassen. Vel, det er en like god misjonsmark som noe annet. Han setter seg ned, og sitter der til noen kommer og tar kontakt. Kanskje noen kaster ham ut. Javel, så finner han seg et annet sted. Kanskje en park? Her bestemmer han seg for å sitte på en bestemt benk fra klokken 9 om morgenen til klokken 16 på ettermiddagen. Det er alt han gjør. Dag ut og dag inn. Dette er å misjonere-ikke-misjonere. Hvis G-d vil, da kommer det før eller senere mennesker som tar kontakt med Per og en samtale kan starte. Det er altså mennesker som kommer til misjonæren. Ikke omvendt. Er ikke det en sympatisk tanke? Misjonærens eneste oppgave er å være der. Å synliggjøre at vedkommende er der. Resten er opp til G-d. Så er det bare fantasien som setter grenser for hvordan misjonæren skal være synlig i terrenget.

Altså for å oppsummere kunsten å misjonere-ikke-misjonere

  1. vær synlig, men ikke synliggjør hvorfor du er der. Bare vær der.

  2. når noen tar kontakt, forklar hva du gjør og hva du ønsker å fortelle

  3. fortsett med dette dag ut og dag inn

  4. ikke vent noen takk. Ikke vent noen fremgang. Ikke vent noe som helst. Bare vær der.

  5. din oppgave er ikke de store masser, men de få som kommer til deg.

Dette fungerer ikke, påstår kanskje du som aldri engang har tenkt tanken. Vel, svarer jeg da, det finnes et berømt fotografi fra 1800-tallet av en norsk misjonær i Afrika. Midt ute i villmarken slo han opp sitt telt. På fotografiet sitter han i en stol (utrolig hva misjonærer drar med i villmarken) foran teltåpningen. Der sitter han og venter på at noen skal komme og ta kontakt med ham. Kom ikke å si at det ikke fungerer. Spør deg heller selv hvorfor du er så negativ til metoden. Og hvis du ikke er negativ til den: Hvorfor praktiserer du den da ikke?

Å ja, du har en unnskylding, ja ... riktig ...

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere