Johan Berg

Alder:
  RSS

Om Johan

Følgere

Konvertering og behandling i Utlendingsnemnda

Publisert rundt 1 måned siden

Regjeringens nye forslag om behandling av saker i Utlendingsnemnda (UNE) vedrørende konvertitter er krenkende og uetisk, ukristelig og ulovlig.

Regjeringen har lagt frem et forslag om nye saksbehandlingsregler for Utlendingsnemnda (UNE), et forslag som i korte trekk gir konvertitter en særlig rett til å få møte i nemnd og forklare seg, føre vitner fra menigheter mv. Det gjelder religiøs konvertering, men vil for alle praktiske formål gjelde kristne konvertitter.  Forslaget er hyllet av flere som et stort steg i riktig retning. Jeg på min side mener at tiden nå er kommet for politikerne til å stoppe opp og tenke gjennom dette én gang til. Her har den gode vilje fortrengt objektiv tekning. Ingen andre grupper av asylsøkere er gitt en slik særlig rett til å møte. Man bryter med et av rettsstatens viktigste prinsipper: Likhet for loven. Jeg er en av nemndlederne i UNE, men det følgende er ikke uttrykk for UNE sitt syn, men mitt personlige.

Jeg mener at forslaget er krenkende og uetisk, ukristelig og ulovlig.

Forslaget er krenkende og uetisk fordi det sender et signal om at forfølgelse av kristne konvertitter er verre enn annen forfølgelse og at de derfor trenger særlige regler i behandlingen av deres saker. Jeg tillater meg å spørre: Mener man at personer som blir forfulgt på grunn av seksuell legning, politisk oppfatning, kjønn, etnisk bakgrunn osv. er i mindre behov av beskyttelse enn en konvertitt til kristendommen? Vil de andre forfulgte oppleve forfølgelse som mindre grusom eller krenkende av deres menneskeverd enn kristne konvertitter? Det er etter mitt syn uetisk å hevde at noen grupper er i mindre behov av beskyttelse mot forfølgelse enn andre og at noen få derfor skal ha særregler. Forfølgelse er forfølgelse uansett på hvilket grunnlag det skjer og da har man krav på beskyttelse. 

Jeg mener at forslaget er ukristelig og sender et uakseptabelt signal. Siden når har vi kristne hatt en politikk der vi sier «først og fremst våre egne»? Hvordan kan en kristen som har lest om bl.a. Den barmhjertige samaritan akseptere en regel som gjelder bare kristne? Har man noen gang i historien spurt de som søkte kirkeasyl om «er du kristen»? Tvert om, man har spurt om man trenger beskyttelse. Kan man som kristen virkelig si at det er viktigere at våre konvertitter får beskyttelse enn at andre får det?

Forslaget er sannsynligvis ulovlig. I Grunnloven § 98 heter det: «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.» Likestillings- og diskrimineringsloven setter forbud mot diskriminering med mindre den er saklig begrunnet. Positiv diskriminering, dvs. gi noen bedre regler enn andre, kan være like forbudt som annen diskriminering. Det kan neppe være saklig begrunnet at en spesiell gruppe forfulgte skal ha bedre ordninger for å beskyttelse enn andre forfulgte. Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 14 setter forbud mot diskriminering. Det gjør også FNs Internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 26: «Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven.» Da må alle andre forfulgte også rett til samme behandling som konvertittene når deres saker skal behandles i UNE. Man kan ikke gi de andre dårligere rettigheter enn konvertitter. 

Jeg mener at dersom man mener at behandlingen i UNE ikke er rettssikker nok for konvertitter, for eksempel fordi man som anført mangler kompetanse, da er den ut fra samme resonnement ikke tilstrekkelig rettssikker for for eksempel politisk forfulgte eller homofile heller. Dersom man mener at prosessen ikke er rettssikker eller tillitsskapende nok, da må reglene endres for alle, ikke bare for én spesiell gruppe. Alt annet er ikke Norge som et demokrati og en rettsstat verdig.

Gå til innlegget

Å rette baker for smed

Publisert over 2 år siden

Tidligere nemndmedlem Steinar Stenvaag har i et innlegg i VL 3. april kommet med ytterligere kommentarer til mine innlegg om vårt arbeid i UNE. Hans siste innlegg er interessant på ett punkt: Det klargjør hva han synes mest misfornøyd med - utvelgelsen av nemndmedlemmer.

Akkurat på dette punktet retter han imidlertid baker for smed når han kritiserer meg i samme åndedrett som han kritiserer nemndmedlemmenes utvelgelse og kompetanse. Som jurist må han vite at UNE ikke har noe med utvelgelsen av nemndmedlemmer å gjøre eller deres kompetanse. Dersom Stenvaag mener det må stilles krav til kompetanse om konvertering som nemndmedlem må han rette en henvendelse om dette til Stortinget som kan endre loven.

Det er også Stortinget som har bestemt at saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål kan avgjøres av en nemndleder, og at vi ikke skal ha en topartsprosess som i domstolene.

Konvertering etter avslag medfører ikke "svekket troverdighet", men man må kunne forvente om en forklaring om prosessen.

Jeg merker meg at han synes å sette spørsmålstegn ved min troverdighet. Det får stå for hans regning, men det tilfører neppe debatten noe ytterligere.

Jeg kan opplyse at UNEs datasystem ikke registrerer om det er en konvertitt eller en politisk aktiv som søker beskyttelse. Det er som oftest flere forhold i samme sak. Det er således ikke bare å trykke på en knapp for å få de tallene han ønsker. Men jeg har fått opplyst at UNE er kjent med at det er et ønske om slikt tallmateriale.

Gå til innlegget

Igjen gjentas det at Utlendingsnemnda (UNE) pålegger noen å konvertere tilbake til islam. Dette er ikke korrekt, og det blir ikke korrekt ved at det gjentas om og om igjen.

I et åpent brev i dagens Verdidebatt stiller Anne Lise Søvde Valle og Ørjan Tinnen, hhv. daglig leder og styreleder i Norme, spørsmål til kulturministeren. 

Det er ikke opp til meg å besvare på vegne av kulturministeren, og heller ikke på vegne av UNE, men som nemndleder i UNE er jeg i en posisjon der jeg kan bidra til en debatt basert på korrekte fakta. Jeg kan ikke ta stillingen til den konkrete saken som er bakgrunnen for brevet. 

Det er ikke slik at utlendingsforvaltningen pålegger noen å konvertere tilbake til islam. Utlendingsforvaltningen har heller ikke noen stilltiende forventning om at dette skal skje. Det UNE vurderer er om konverteringen er troverdig og om den medfører en risiko ved retur. 

Utlendingsforvaltningen besitter i de fleste saker om konvertering svært mye informasjon om klagerne, informasjon som som oftest er ukjent for de menighetene klagerne har tilhørighet til. Dette kan bl.a. være informasjon om tidligere bruk av andre identiteter, tidligere asylanførsler mm. Ut fra alle opplysningene i saken vurderes det om konverteringen er troverdig, ofte etter et nemndmøte der klagerne kan forklare seg om sin tro. Hvis klagerne oppfattes som troverdige - og det anses å foreligge en risiko ved retur - får man vern og rett til å bo i Norge. Andre konverteringen anses ikke å være reelle og basert på religiøs overbevisning, men å ha skjedd av strategiske grunner. Da får man ikke opphold i Norge.

Enkelte anfører at de i sitt hjemland vil bli beskyldt for å ha konvertert og derfor vil være i fare. Islam åpner for at man i slike situasjoner kan benekte eller gå tilbake på sin konvertering. Da utsettes man normalt ikke for reaksjoner og har ikke rett til vern i Norge. Antagelig er det dette misforståelsen om utlendingsforvaltningens praksis bygger på. Men å bli henvist til i hjemlandet å "angre" forutsetter altså at konverteringen ikke er ansett som reell av utlendingsforvaltningen, og at den ikke er basert på religiøs overbevisning. Det foreligger strengt tatt ingen konvertering å gå tilbake på. 

Det utlendingsforvaltningen altså aldri gjør er å pålegge eller forvente av noen at de skal gå tilbake på sin reelle konvertering. Utlendingsforvaltningen respekterer retten til å endre religion, men vi har en plikt til å vurdere om konverteringen er troverdig og medfører fare - og dette er en vurdering forvaltningen er bedre plassert til å vurdere enn mange andre.

Det medvirker ikke til en saklig debatt om et viktig tema at man til stadighet gjentar påstander om forvaltningen som ikke medfører riktighet. Det blir heller ikke mer korrekt av at man gjentar det igjen og igjen. 

 

Gå til innlegget

Tro og troverdighet

Publisert over 3 år siden

Å stille spørsmål ved konvertering til kristendommen er ikke det samme som å være forutinntatt.

I Vårt Land 11. februar var det et oppslag om kristne konvertitter. Det er hyggelig å lese at de som konverterer forblir kristne, men som nemndleder i Utlendingsnemnda ­mener jeg at det som fremkommer bør nyanseres noe. Jeg understreker at jeg ikke uttaler meg som representant for UNE, men som en fagperson med innsikt på ­området.

I oppslaget heter det: «Utlen­dingsnemnda (UNE) er ofte skeptisk til asylsøkere som har konvertert til kristendommen.» Her er jeg uenig i at UNE er «skeptisk». Ordet frembringer en ­følelse av forutinntatthet og manglende vilje til å tro på konverteringen. Slik jeg oppfatter det bygger uttalelsen på en misforståelse av vår rolle og det regelverket som vår behandling bygger på.

Jeg minner om at vi er klageorgan for avgjørelser truffet av Utlendingsdirektoratet (UDI). Det er kun sakene til de som ikke får en tillatelse fra UDI som kommer til oss, og vi vet derfor ikke hvor mange som er innvilget beskyttelse av UDI. Av de sakene som behandles hos oss er det store flertallet klagere som har konvertert enten etter avslag i UDI eller etter et tidligere avslag i UNE.

Vern som «flyktning» etter ­utlendingsloven er forbeholdt de som har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse». Flyktning­status skal være forbeholdt de som ­virkelig risikerer forfølgelse. Dette understrekes både i Norge og internasjonalt. Dette medfører at de som ikke kan vise en slik velbegrunnet frykt ikke kan få opphold på det grunnlaget. Det er også viktig å understreke at det ikke er avgjørende om man er kristen, men om man risikerer forfølgelse i hjemlandet på grunn av sin kristne tro. Faren for forfølgelse må være konkret og ikke bare en teoretisk mulighet.

Når det gjelder Iran, som ­nevnes i oppslaget, tilsier ikke uavhengige kilder at man risikerer forfølgelse kun fordi man er kristen — det må noe mer til. Og dette er grunnen til at UNE ­vurderer alle saker på indivi­duelt grunnlag.

I troverdighetsvurderingen 
følger vi den formel som Høyeste­rett beskrev i en dom: «Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noen­lunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen.

Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen ­endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem. (min utheving)

I tråd med det som Høyesterett pekte på, er det derfor vår oppgave å opplyse saken så godt det er mulig — herunder om forklaringen er troverdig — og dette innebærer at man tidvis må stille kritiske spørsmål.

En konvertitt må kunne ­beskrive prosessen frem til ­konverteringen. Etter praksis legges det til grunn at man må ha en viss kunnskap om kristen­dommen fordi man skal ha foretatt et bevisst valg om å skifte religion. Man må vite hva man skal skifte til. At vi stiller kritiske spørsmål er ikke det samme som å være «skeptisk» eller uvillig til å tro den det gjelder.

FØRST PUBLISERT I  VÅRT LAND 17.02.2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere