Hva skal paret hete: Hvorfor er det verre for menn å endre navn når de blir gift?

I dag kan både kvinner og menn velge om de vil beholde sitt eget navn eller ta ektefellens ved ekteskap. Dette har gjort at mange par krangler om hva de skal hete etter at de er gift, skriver Vårt Land i dag. For når bindestreksbarn gifter seg med hverandre, kan barna deres fort ende opp som Olsen-Hansen Nilsen-Jensen. Og mange menn som insisterer på å beholde sitt etternavn, har liten forståelse for at kvinnen insisterer på det samme. Fortsatt er det slik at kvinnene tar mannens etternavn og ikke motsatt. Renee Thørnblad, sosiolog og forsker ved Universitetet i Tromsø, intervjuet voksne kvinner med høy utdanning som hadde valgt å ta mannens etternavn ved ekteskap i sin hovedoppgave i 2003. 

– Alle kvinnene jeg intervjuet, beskriver det som et fritt valg. De opplever ikke at de er tvunget til å bytte etternavn, men at det er et individuelt og reflektert valg. 

– Mange ønsker å markere enhet med mannen og være ett, forteller Thørnblad.

Navneloven som påla kvinner å ta ektemannens navn kom i 1923, men siden 1979 har kvinnene hatt anledning til å beholde sitt eget etternavn når de gifter seg. Likevel er det mindretallet som gjør det.

– Det er ingen som sier at de ble pressa til å bytte. De forteller at mannen setter pris på at de tar hans navn, og det samme gjør svigerforeldrene, forteller Thørnblad.

En undersøkelse SSB gjorde i 2003 viser at omtrent halvparten norske kvinner beholder pikenavnet sitt som mellomnavn når de gifter seg. Rundt en tredjedel tar mannens etternavn som det eneste etternavnet, og kun én av fem velger å beholde sitt eget etternavn.

Les mer i dagens papirutgave og Vårt Lands nettutgave

Diskuter: Hvorfor er det verre for menn å endre navn etter ekteskapet? Hvor viktig er navnet ditt for deg, og er du villig til å ta ektefellens navn?

Nå må alle innvandrere stå opp om «morran» og kaste hijaben etter frokost.


Onsdag sa statsminister Jens Stoltenberg til NRK at innvandrere må stå opp om morgenen.
Trolig var det en del mennesker, mange av dem på jobb allerede, som stusset over akkurat det utsagnet. Riktignok hadde han mer å si, blant annet at det aller viktigste integreringstiltaket er å få alle i arbeid, og en vei mot det målet er norskopplæring og jobbsøkerkurs.
Det er vel og bra, men i rekken av overopphetede debatter og oppslag i det siste, gikk også Stoltenberg i forenklingsfellen og snakket i t. Forenkling fører dessverre ofte til forvirring, noe det er det mye av i den pågående hijab-debatten her til lands.

Jeg er forvirret. Og jeg føler meg litt lurt.
Forvirret fordi jeg må lete etter og velge hvem jeg skal lytte til. Det er så mange.
Lurt fordi hode- eller klesplaggdebatten har dekket til mer enn den har avslørt.
– Jeg er kjempelei av å snakke om hijab og burka. Jeg vil snakke om likestilling og lik rett til likt arbeid, uttalte Bushra Ishaq til Vårt Land tidligere denne uken. Hun er leder i Muslimsk studentsamfunn og sier at arbeid for kvinner er nøkkelen til god integrering.
- Da jeg jobbet i barnevernet så jeg selv foreldre som slo sine døtre som på vei til skolen hadde tatt av seg hijaben, sier Loveleen Rihel Brenna til Aftenposten. Hun er leder for Foreldreutvalget for grunnskolen, integreringsrådgiver og medlem av Kvinnepanelet, som inkluderingsminister Audun Lysbakken etablerte i februar i år.
– At noen blir banket opp fordi de ikke går med hijab, er jeg ikke overrasket over i det hele tatt. Jeg synes tvert imot at det er rart at vi ikke hører om flere. Mange jenter får ikke engang lov til å snakke med norske gutter, og det er vanskelig i det norske samfunnet, sa legen Tina Shaguta Kornmo til Vårt Land under den forrige store hijabdebatten i mars i fjor. Da var spørsmålet hijab i politiet. Gerd Fleischer etterlyste en stemme i debatten for jentene som opplever tvang.

Debatt
Hijaben, tørkleet som dekker en kvinnes hode og hår, har igjen blitt en symbolsak i norsk offentlighet. Denne gangen gjelder det skolen. Bare de siste dagene har vi lest og hørt at Fremskrittspartiet vil ha forbud, Kristin Halvorsen vil ha hijab ut av skolen, Jens Stoltenberg tar den letteste løsningen og sier at det er opp til skolen selv å bestemme. Flere rektorer forstår ikke spørsmålet, det aldri har vært et problem at jenter bruker hijab.
Når hodeplagget blir et symbol for alt vi frykter med islam, og alt vi ikke forstår eller har fordommer mot, forsvinner nyansene i debatten. Det har lett for å sause seg til. Hva er motivet til en som ønsker et forbud i skolen, for eksempel? Er det fordi hijab er kvinneundertrykkende, fordi det er tvang, eller er det frykt for islam? Og hvorfor vil muslimske foreldre at jentene skal dekke håret fra de er små og ikke kan velge selv? Hvem skal håndheve et eventuelt forbud - og hvordan skal det håndheves?

Tvang
Det er umulig å akseptere at jenter blir tvunget til handlinger, oppførsel eller å bære klesplagg fordi de er jenter. Men det skjer. Derfor tror jeg mange  ikke helt vet hva de skal mene. Hvis man setter valgfrihet opp mot kvinneundertrykkelse,  vil de mange sette likhetstegn mellom hijab og den heldekkende burkaen og niqab. Skal det ene være lov, men ikke det andre?
Å være i mot forbud av hijab er ikke det samme som å være naiv og å tro at ingen muslimske jenter blir tvunget til å bære plagget. Det er heller ikke det samme som å tro at saudiarabiske kvinner lever et fritt og likestilt liv.

Trøstens ord
- Jeg vet dere er redde og føler dere utrygge, det gjør man når det kommer noen eller noe fremmed.
Forfatteren Kader Abdolah har noen trøstens ord til engstelige dansker i et intervju i danske Weekendavisen denne uken. Men han smiler også. For han mener vi skal nyte tiden. Det er ikke hver dag vil hører.
– Hver generasjon har sin utfordring, vår er at Europa er i ferd med å forandre seg fordi så mange muslimer er kommet tett på befolkningen i vest.  Sier forfatteren som flyktet fra Khomeinis Iran til Nederland i 1985 og i fjor kom «En vandring gjennm Koranen» og «Sendebudet Mohammad» ut på norsk. Mange forbinder ham med suksessen «Huset ved moskeen».
– Islam i Nederland må være nederlandsk islam, islam i Norge må være norsk islam – ikke saudiarabisk islam, ikke Khomeinis islam. Og nordmenn må si direkte det de mener; at slik er våre lover og regler. Vær direkte, vær ærlig, ikke skjul dine meninger, åpenhet skaper kontakt. Innvandrerne er ikke et handikappet folk vi skal synes synd på, sa Abdolah til Dagbladet i fjor.
Her er han inne på noe vesentlig: Kan du si meningen din og holde hodet hevet, er det kanskje ikke så farlig om det er en hijab på det.

Voksne som mishandler eller dreper sine barn, får mildere straff enn voksne som mishandler en annen voksen. Overraskende at det ikke er omvendt, ikke sant?

Det var mange som stusset da de hørte tallene NRK presenterte denne uken. NRK har gjennomgått 75 voldsdommer fra lagmannsretten de siste ti årene og sett at foreldre som slår barna sine   også slik at de nesten dør   risikerer mildere straff enn om de hadde mishandlet naboen sin.

Disse sakene havnet imidlertid i domstolen. Tall TV 2 har hentet inn, viser at 42 prosent av voldssaker mot barn blir henlagt, etter å ha gjennomgått barnevoldssaker fra 2006. Til sammenligning henlegges 28 prosent der en voksen er offeret. I tillegg er det slett ikke sikkert at voldelige foreldre blir fratatt omsorgsretten for barna de har mishandlet.

  Toppen av isfjellet. Veldig mange av sakene når aldri rettssystemet i det hele tatt, sier Ingeborg Vea i organisasjonen Voksne for Barn. Jo yngre barnet er, jo hardere kan man slå, uten å risikere annet enn en kort straff, sier bistandsadvokat Arne Seland til NRK.

Motsatt.

Historiene og eksemplene er grusomme og utenkelige, men vi vet at det skjer. Vår allmenne rettsoppfatningen er at jo svakere og mer uskyldig en part er, jo strengere bør straffen for gjerningsmannen være. Men så er det altså stikk motsatt. For eksempel faren som ble dømt til fire måneders fengsel etter å ha kastet sitt to måneder gamle spedbarn rundt i leiligheten. Babyen fikk brudd på hjerneskallen og var nær ved å dø. For å sammenligne: I går kunne vi lese meldingen om en mann som ble dømt til fengsel i to år og ni måneder for å ha unndratt skatt for drøyt 11 millioner kroner. Det henger ikke på greip.

Lukket dør.

Barn blir sparket, dunket mot gulvet, får slag mot hodet, blir tatt kvelertak på. Barn lever i terrorregimer hjemme, med evig angst og merket på kropp og sjel for alltid. Hver uke er det 1.600 barn og unge i Norge som blir berørt av vold mot seg selv eller noen i familien.

Barnepsykolog Magne Raundalen mener vi må inn bak de lukkede dørene. For det er det familievold er: Privat. Det er en sterk samfunnsfaktor. Raundalen, som jobber ved senter for krisepsykiatri i Bergen, holder fram to overskrifter: Foreldrenes suverenitet og privatlivets fred. Privat holder vi oss for oss selv og lar andre være i fred også.

Lojaliteten. Og så er vi voksenlojale. Til og med barn er voksenlojale. Vi har så lett for å ta de voksnes parti, høre på deres (våre) stemmer og ikke på barna. Tenk på den gangen du vegret deg for å si fra til en far som oppførte seg dumt på sidelinjen under en fotballkamp. Det er ikke akkurat barnemishandling, men det forteller litt om hvor forsiktig vi er for å sette voksne på plass. Når vi aner at noe er ordentlig galt, hva gjør vi da? Særlig når murene rundt familien   ifølge Magne Raundalen   er enda tykkere enn før?

Vi er reddere for å ta feil på grunn av den voksne, enn å bli glad for å ta feil   for barnet skyld.

  Det er veldig alvorlig å ikke gjøre noe, sier Raundalen. Fysisk smerte trenger ikke å være skadelig, men å leve med frykt er det.

At justisminister Knut Storberget vil hasteinnføre skjerpede straffer for vold i nære relasjoner, er viktig. Da kan han bidra til at politi og påtalemyndighet, skole, naboer, barnevern og helsepersonell   alle, egentlig   kan riste av seg voksenlojaliteten. Dette er utfordrende kriminalitetsområde, med store mørketall og mest utrygghet. Voksenverdenen må se hva som skjer bak de lukkede dørene og ta vare på de uskyldige, små ofrene.

Une Bratberg, helgredaktør verdidebatt.no/une

 

Noen ganger merker man behovet for et vennlig, velmenende enevelde.

Som akkurat nå.

 

  I snart to uker har klimatoppmøtet i København pågått.   

Statsministre og presidenter har kommet flyvende inn i den danske  

hovedstaden for å få til noe som kan ligne en forpliktende avtale.

– Dette er det viktigste møtet verden har sett på mange år, har Jens  

Stoltenberg slått fast. Det er vi enige i, alle sammen,. Men hverken  

han, Ban  Ki-Moon eller Barack Obama kan reise seg opp og si: Hør  

her, gutter og jenter, sjefer og demonstranter, eksperter og alle  

dere andre. Nå gjør vi følgende...

Ingen kan det, dessverre.

Klimasjef

Det er i slike øyeblikk man kan la seg  henfalle til drømmen om den  

vennlige, eneveldige herskeren, som alle må lytte til. Denne Sjefen  

over alle sjefer har makt – og bruker den til alles beste. I denne  

situasjonen ville Sjefen fått i stand en klima-avtale som alle måtte  

gå med på, for at vi skal redde verden. Miljøfyrsten har svaret på  

hvordan vi skal klare å redusere utslippsveksten i den rike delen av  

verden, og i u-land, og ikke minst hvordan man skal fordele byrdene  

mellom rike og fattige.

Det kan være naiv ansvarfraskrivelse å ønske seg én som bestemmer  

over hva vi andre skal gjøre. På den annen side er det ikke lett å  

vite hva som er riktig, å bestemme rekkefølgen og  

prioriteringslisten. Politikere, velmenende som de fleste er, har  

sjelden med seg det lange perspektivet som kreves for å redde verden.

Vi må faktisk ta avgjørelser nå, hvis ikke vil kloden ta  

avgjørelsene for oss.

Sette sammen gruppa

Oppgaven som verdenssjef og klimaredder er ikke noen ni-til-fire- 

jobb. Klimaets kaospilot må spille på alle universets strenger,  

kunnskap, godhet, rettferdighetssans, og evnen til å ta upopulære  

avgjørelser. Derfor trenger Sjefen et sterkt lag fra hele verden som  

hjelpere. Vi kan se for oss livlige gruppemøter med Barack Obama,  

Jonas Gahr Støre,  Gro Harlem Brundtland,  Nelson  

Mandela, Desmond Tutu, Paven, Madeleine Albright, Hillary Clinton,  Natur og Ungdoms Ingeborg Gjærum,  Shirin Ebadi, Oprah Winfrey, dronning Rania av Jordan og et utvalg miljøengasjerte fra alle verdensdeler. Listen over hvem som skal være med, vil det være uenighet om.  

Også det må vi akseptere. Poenget er å trekke veksler på mennesker  

som er kloke, ser utover egne behov og tenker på fellesskapets beste.

Demokrati

– Det fundamentale problemet er forholdet mellom demokrati og  

kapitalisme. Begge hevder at alle kan, og burde, ha rett til mer,  

sier Robert og Brenda Vale. Arkitektekteparet har i tre tiår jobbet  

med bærekraftig boligbygging og levesett. Tidligere i år ga de ut  

boken «Time to eat the dog». De argumenterer for at demokratiet  

kanskje ikke er best egnet for det som kommer. Hvilket annet system  

som ville virke, har de ikke svaret på.  

Møtet mellom kapitalismen og totalitære regimer er ikke  

  redningen for globale klima-avtaler og grønn nedrustning.

Pose og sekk

– Folk vil ikke høre at vi skal si stopp. Politikere som sier vi  

skal bremse, blir ikke valgt. Du kommer ikke inn i politikken hvis  

du ikke lover mer. Folk tror de kan ha mer, bare det er «grønt». Vi  

vil ha både i grønn pose og miljøvennlig sekk.

For politikere på gjenvalg er det viktigere å tenke i fire års- 

syklus enn å tenke på hva som skjer om 30 år.  – Politikere er  

avhengige av at fremtiden vil se lik ut som fortiden. Sannheten er  

at fremtiden må forandres dramatisk hvis vi skal overleve, sier  

Robert Vale.

Det er en fallitt-erklæring bare å tenke tanken: At demokratiet ikke  

vil løse det vi står foran.

Så, hva gjør vi?

En kollega svarte dystert: Hver gang vi fordobler helsebudsjettet,  

øker forventet levetid med stadig mindre. Seismikkteknologien blir  

hele tiden bedre, men rekord i oljefunn ble satt i 1965, og i 25 år  

har vi brukt mer olje enn vi har funnet. De lavthengende fruktene er  

høstet, nå er det bare å klatre oppover til det ikke er noe igjen.

Det er lov å snu. Men man bør ikke snu kappen etter vinden.

 
Hver fjerde voksne person i Norge har skiftet mening som følge av noe de har lest på en nettdebatt eller blogg. Blant de yngste i undersøkelsen, som Infact sto for under valgkampen i høst, var viljen til å lese seg fram til nye meninger enda høyere: Halvparten oppga at de hadde snudd en eller flere ganger.
Det er ingen skam å snu, tenkte kommunepolitikeren i en liten, norsk bygd. Han var sterkt i mot barnehageutbygging. Dette er noen år siden, og motstanden til den aldrende politikeren bunnet antagelig i at han mente at barna strengt tatt burde være hjemme hos mødrene sine.
Så skjedde noe uvanlig. En rekke omstendigheter førte til at han mått steppe inn som barnevakt for barnebarna noen dager i strekk. En utslitt politiker kom tilbake med stikk motsatt syn på barnehageutbygging.
Han hadde snudd. Og han var ikke redd for å fortelle hvorfor: Han hadde forstått hvor viktig og hardt arbeid det var å passe barn, og gikk derfor helhjertet inn for utbygging.
Folk flest likte snuoperasjonen. Den påkalte smil og vitser, selvsagt, men likevel. Han sa: Jeg mente én ting, men så fikk jeg en ny erfaring, derfor mener jeg nå noe helt annet.
Vi respekterer at noen skifter mening. I hvert fall når vi er enige i vedkommendes nye standpunkt. Prøvesteinen er når det går motsatt vei. Særlig gjelder dette i betente saker, hvor skillelinjene er ekstra skarpe. Det er nok å nevne homofilsaken i kirken, Israel-Palestina-holdningen til Kåre Willoch – så er vi i gang.

Mulla
Mulla, mørkemann og moralist, helsefascist, helsefrikminister, fundamentalist, taliban, Ayatolla Høybråten - og Osama bin Høybråten. Daværende helseminister Dagfinn Høybråten mottok flere utskjellinger på én dag enn de fleste norske politikere får høre gjennom et helt liv, skrev Dagens Medisin i et tilbakeblikk på det store helseslaget på 90-tallet: Røykeloven.
Mannen bak reformen ble også karakterisert som  «en puritansk, humørløs formynder.» Angsten for røykelovens innskrenking av den individuelle friheten, var høylydt. Men nå er det stille. Ingen vil finne på å kritisere dem som ropte høyest for å ha snudd, for endelig å ha kommet til fornuft.
Det er som regel den som står på sitt, som aldri i livet gir seg, som er helten. Den som er som Ibsens Brand, som ikke bøyer av:  «Vær ikke et i dag, igaar, og noget andet om et Aar, Det som du er, vær fuldt og helt, og ikke stykkevis og delt.»
– Folk burde skifte mening litt oftere, for de skifter som regel til noe bedre, fastslo en kollega, som ikke har Brand som ideal.
De som vingler mellom standpunkter, er det vanskeligere å heie på. En vinglepetter er vanskelig å forholde seg til, å snu kappen etter vinden er det samme som  å være holdningsløs. Det er ikke greit å skifte mening ved første motstands vei hvis du gjør det for å tekkes for eksempel dine potensielle velgere. Å bytte til den politikk man tror velgerne til enhver tid vil ha, er noe annet enn å jobbe seg fram til et annet standpunkt, basert på ny kunnskap og innsikt. Det kan avtvinge respekt selv hos motstandere.

Selgere
Nye opplevelser kan også bety ny selvinnsikt, for eksempel en tidlig morgen på gaten i Oslo denne uken, hvor fullmånen skinte sterkere enn gatelysene. Åtte stykker sto hutrende på Karl Johan med Vårt Lands adventsbilag i hendene. Det skulle vi gi bort. Folk gikk målbevisst oppover gågaten, de kom opp fra t-banestasjonene, fra togstasjonen, alle hadde visst dårlig tid. Få smil, forte skritt. «Hei, vil du ha en avis?» Eller «Hei, vi gir bort Vårt Lands adventsbilag.»
Svarene varierte. Noen smilte og tok  i mot. Andre sa nei takk. Men urovekkende mange stirret rett frem, sa ikke et ord, bare hastet videre. De trodde enten av vi skulle selge noe, eller at vi kom fra en obskur religiøs sekt med onde hensikter.
– Akkurat sånn er jeg også, tenkte jeg, mens jeg sendte stygge blikk og mumlende kommentarer til dem som ikke engang svarte nei.
Og tenkte at det skulle jeg ikke gjøre mer. Neste gang jeg blir stoppet av en ung Omega 3-mann, mobiltelefonsalgsmann eller avisselger, skal jeg være høflig, smile og si nei takk. Eller kanskje ja, til og med.

Det er i vaksinekøen vi viser hvem vi er. 

Slåsskamp, sniking i køen, kjefting, klaging og utskjelling av helsepersonell.  Frykt bringer fram lite sjarmerende menneskelige egenskaper.

Men de er ekte. Dessverre.

Kommunelegen i Mandal har opplevd dette. Han fikk en spesiell tekstmelding denne uken. En person skrev at dersom han døde, ville det være legens feil.

– Pasienten skrev at han hadde informert hele sin famile om at han ikke hadde fått vaksine og at jeg og mine ansatte sto ansvarlig for hans helse i minst 14 dager. Hvis han døde var det vår skyld, sier Stein Grytten til Fædrelandsvennen. Legen synes tektmeldingen var belastende.

Det går det an å forstå.

Panikk

Svineinfluensaen ser ut til hale fram det verste i oss. Panikken og frykten får folk til å snike seg foran risikogruppene i køen for å få et reddende stikk i armen.  Krangling, ja til og med slåsskamper er observert.  Debattene på nettet om køer og oppførsel (dem er det mange av) deler seg i to grupper: De som skjeller ut det norske helsevesenet som udugelig, og de som gladelig står i kø, men som lar seg forbause over at folk orker å klage og syte så mye som de gjør.

Både friske eldre og friske unge skaper hodebry og sammenbrudd på telefonsystemene på mange legekontor.

Er det et utslag av ren egosime, eller er det menneskelig? Og er det mennesklig, er det da rett?

Når instinktet tar over for fellestanken er vanlig folkeskikk det første som går tapt. Man er seg selv nærmest. Legekontorer har fått telefoner fra friske, men gamle som krever vaksine fordi de er redde for å gå ut. Eller enda verre: Friske unge mennesker som vil ha stikket med en gang fordi de snart skal på ferie. 

Det har faktisk skjedd.

Hvordan ville vi reagert dersom katastrofen virkelig banket på døren? Hvem skal i livbåtene først? Ville vi stått stille og ventet på tur, eller ville vi truet oss fram for å redde livet? 

Og hva hvis det ikke gjaldt meg selv, men de som sto meg nærmest: Barna mine? 

Frustrasjon

Stein Grytten forteller at han både var sint og overrasket over å få den truende tekstmeldingen. Til slutt skrev han tilbake at hvis han ikke forsto at vi hadde få vaksiner og at vi måtte  prioritere de syke barna først, så hadde han et problem. 

- Jeg har snakket med  ham etterpå, og han forsto det, sier kommunlegen til NRK.

Grytten har merket det som helsepersonell landet over rapporterer om: Sinte mennesker som ikke forstår at de må vente før de får vaksinen. 

Frustrasjonen er forståelig, mener Grytten. Han minner om at informasjonsmengden er så enorm at folk flest ikke klarer å sortere det ordentlig. Når folk samtidig leser om at unge og friske mennesker faktisk har dødd, er det lett å bli redd.

-  En del av vår jobb er å dempe folks angst, men når hele byen er redd på en gang, blir det ganske massivt, sier Grytten. 

Lever farlig

Legen har et poeng. Når redselen får fotfeste, slipper fornuften taket. Men det er grunn til å se på hvorfor vi blir så redde. Vi utfører daglig handlinger som setter oss i fare. Å kjøre bil, for eksempel. Noen velger til og med å hoppe i fallskjerm, helt frivillig. Likevel kan nordmenns reaksjonsmønster de siste par ukene tyde på at vi ikke takler utrygghet lenger. 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre er den første i regjeringen som fikk vaksinen. Hans fastlege hadde noen til overs. Historier som dette, sammen med store mengder presseoppslag om farene som lurer, er med på å øke sinnet hos de som er engstelige og da krever enkelte forrang i køen.  

Men å være sint er ikke nødvendigvis det samme som å ha rett, eller oppføre seg fornuftig.

– Vi er vant til at staten tar vare på oss. Når vi skal ta ansvar selv, går vi helt bananas, påpekte en kollega. 

Da burde vi gjøre som «staten» sier: Vente på tur. De sykeste først. 

«Jeg er aller sist i køen, jeg». Min svigermor, snart 80, proklamerte med et strålende smil at det nok ville ta en stund før hun skulle få et stikk i armen. Hvilket var helt greit for henne, frisk og rask som hun er, og full av antistoffer fra tidligere influensaer. Hun som har levd en stund. Hun venter på tur.

Han har nok kjent glasskårene under føttene, David Letterman. TV-kjendisen har hatt en travel uke med å legge seg flat.

Uttrykket å kaste stein i glasshus har sjelden vært så passende etter nok en utroskaps/sex-avsløring i USA. David Letterman har i mange år gjort narr av andres fall og dumheter. Nå har han selv kastet stein så glasset singler.

For en uke siden kom nyheten om at tv-personligheten David Letterman var blitt utsatt for utpressingsforsøk. Han innrømmet samtidig å ha hatt forhold til flere kvinner i staben. Utpressingsforsøket kom fra en som tidligere hadde et forhold til en av kvinnene Letterman skal ha vært sammen med. Mye styr, altså.

På plass

David Letterman er en av USAs største tv-stjerner. I årevis har brukt offentlige personers tabber som mat for egne vitser. Ofte treffende, skarpt og morsomt. Han har satt folk i høye posisjoner kraftig på plass. Så når han selv befinner seg i samme posisjon, avslørt og tatt med buksene nede, brukte han sitt eget show til å innrømme hva han hadde gjort. I en blanding av humor og alvor overrasket og forvirret han publikum – som ikke var sikre på om det var tull eller ikke. Da han bekreftet at han hadde hatt forhold til kvinnelige ansatte, brøt applausen løs.

Forvirring

David Letterman er kjent for legge ut om sitt personlige liv foran sitt studio-publikum. At også denne pinlige affæren ble taklet på samme måte, er derfor ikke overraskende,  heller kalkulerende. TV-stjernen tok kontrollen over situasjonen.

 – Er det ét grep som har kjennetegnet Lettermans modus operandi siden han først startet Late Night med David Letterman på NBC tidlig på åttitallet, så har det vært å utnytte alle sine egne svakheter, alle sine ydmykelser og pinlige øyeblikk, kommenterer VGs Anders Giæver.

Unnskyld

Å fortelle hele USA og flere til hvor dum man har vært og hvordan man har såret sine nærmeste, har sikkert en pedagogisk trøstende effekt for Letterman selv. I tillegg har han selv  styrt retningen sex-skandalen tok i mediene. 

Men så er det dem han sier unnskyld til, da. De som har fulgt med på showet hans, vet at han ventet lenge med å gifte seg med Regina Lasko. De har vært sammen med siden 1986. Det har vært et stadig tilbakevendende tema. Sønnen Harry ble født i 2003, han er også mye beskrevet og omtalt av ham selv og hans superkjente gjester. En av gangene skuespilleren Julia Roberts var gjest, maste hun på Letterman at han måtte se å gifte seg, noe han først gjorde i mars i år. Et av mange eksempler på at han har brukt, og bruker sitt privatliv som en del av showet.

Ydmyket

- Vil det være pinlig når det blir kjent? Ja, kanskje det vil det. Jeg har behov for å beskytte disse menneskene. Jeg har behov for å beskytte familien min sa han da han sa unnskyld til familien sin og medarbeiderne sine – foran publikum.

Om Regina Lasko synes denne formen for offentlig ydmykelse er den beste løsningen, vites ikke. Heller ikke hvordan sønnen Harry vil tenke noen år fram i tiden. Hun har ikke uttalt seg offentlig.  Men mens David Letterman kan ende med å bli rost for måten han takler situasjonen på, har sikkert kona slått av tv-apparatet.

Flere kommentatorer i amerikansk presse den siste uken har anført at den egentlige skurken er utpresseren, som ville ha to millioner dollar fra Letterman for å holde munn om det han visste. Letterman var dum, men han var tross alt ikke gift på tidspunktet, og at det derfor teknisk sett ikke er utroskap.

Jeg vil tro dette er av mindre betydning for Regina Lasko. Hun er offentlig ydmyket uansett, slik som kona til Mark Sanford, guvernøren i Sør- Carolina. Han måtte tåle (fullt fortjent) Lettermans sviende bemerkninger da han tidligere i år forsvant fra staten noen dager. Senere sa han at han dro på fjelltur, mens han egentlig var i Argentina og besøkte elskerinnen sin. 

– Både mine tanker og mine bønner er med ham, er Sanfords kommentar til USAs mest offentlige utroskapsskandale denne uken. 

Vi andre tenker mest på de som ufrivillig blir ydmyket for ektefellens dumskap.

 
Blå tenner og fingertupper og bøtter med blåbær som aldri ble fulle.


Den eneste gangen jeg har hatt neglsprett, var en høstferie med potetplukking som feriejobb. I skoleruta sto det høstferie, det som før het potetferie. Det var på grunn av potetene vi hadde fri. Det blåste, regnet silte, det var kaldt. Vi sto bak på en svær maskin og sorterte knollene underveis. Da arbeidsdagen var over, var fingrene var så kalde at vi hylte av smerte da de sakte ble senket i lunkent vann, som kjentes som det kokte.
Vi gjorde det frivillig, det var lønn involvert. Noe ganske annet var skogsturene for å ha blåbær til vinteren, pluss tyttebær i samme slengen. Noen uker tidligere dukket vi ned i farfars jordbæråkre, mens pausene gikk til å plukke rent buskene med rips og solbær.
- Matauk, sa faren min. Han smilte lykkelig og syntes ikke synd på oss.
For ham fantes knapt finere ord. Han sa det med en overbevisning Arbeiderpartiets slagordansvarlig kunne misunne ham: Alle skal med. Matauk. Sanke det naturen har gitt oss.

Rasjonering
Det var dette vi gjorde, vi som var barn på 70-tallet. Og de som var barn før det. Matauk-tradisjonen satt sterkt i foreldregenerasjonen til våre foreldre. Krigsårenes rasjoneringskort og kaffeerstatning var ikke langt unna.
For alle som bodde på gård, var matauk en selvfølge. Og bodde man ikke på gård, behøvde man ikke være spesielt fattig for å spørre bonden om lov til å plukke åkeren ren for poteter etter at innhøstingen var ferdig. Det var alltids noen som var blitt liggende.
Da utgjorde blåbærturene, bringebærplukkingen, eplehøsten og potetene et økonomisk viktig tilskudd til husholdningen.
Og alle måtte med.
I dag er det andre verdier enn penger spart vi tenker på når vi er ute i skogen og leter etter blått eller rødt gull og gule diamanter.
En skeptisk 13-åring spurte i sommer moren sin om hvorfor han måtte bli med på blåbærtur (når han egentlig ville spille playstation, som han ikke sa, men alle skjønte).
- Det er en del av den norske barneoppdragelsen, svarte moren.
Et svar sønnen syntes var bra nok, for han ble med.

Matforråd
«Did you mean Montauk»?
Det var Google som spurte da «matauk» var søkeordet.  Matuak kommer fra auk, altså å øke matforrådet. Høsten har alltid vært tiden for å  fylle matlagrene for vinteren. Men det er lenge siden. I dag er det lite folk i skogen, norske poteter kommer ikke fra jorda, men fra butikken, hvor - noen hyller bortenfor - syltetøyet er merket «hjemmelaget».  Selv moltemyrene er så hemmelige at ingen lenger snakker om dem. Før leste vi i avisene om folk som hadde sett bjørn i særdeles gode molteområder, nå har bamsen moltene i fred.

Kontroll
Kanskje vi skulle finne fram soppbøkene og gamle blåbærplukkere? Eller dyrke bønner på balkongen og urter i vinduskarmen?
Jeg tror det er lurt. Og det handler om fire ord: følelser, kontroll, kvalitet og kunnskap.
I dag skal alle vite hva de spiser og hva det inneholder. Da er ingenting bedre enn å gjøre det selv, fra start til slutt. At kiloprisen på hjemmedyrkede tomater langt overgår klaseomatene på Rema, er ikke så viktig.
Det er følelsen av å spise det du selv har plukket eller sådd og høstet, som er den ubetalelige gevinst. Kontrollen med råvarene - og kunnskapen om at alt som er gjort, har du selv. Du vet hva du spiser.
For «alle skal med»-faren min er ikke selve matauken viktig lenger, selv, det er kvaliteten som teller: Uten tilsetningsstoffer, usprøytet, sunt og ikke minst, ikke før søtt syltetøy.
Det er kontiunitet og slektskap: Jeg gjør det samme som besteforeldrene mine gjorde, og foreldrene deres igjen.
Nå synes jeg, som faren min, at kjøpesyltetøy er altfor søtt.
- Hva skriver du om, spurte husets 18-åring.
- Matauk, sa jeg,
- Hva er det, sa han.
Som man forstår, jeg har et stykke å gå. Og forresten, Montauk er sted på Long Island i New York.

Une Bratberg
redaktør Helg

Hva skal til for at amerikanere tar innover seg at så mange som 50 millioner mennesker mangler enhver form for helseforsikring?  

Dette har han nok tenkt noen ganger, president Barack Obama. Og analysert og grunnet på hvordan og hvorfor helsereformplanene hans har vandret på ville veier, der desinformasjon, løgner og halvsannheter har fått råde grunnen i den offentlige debatten.

 Natt til i går norsk tid var det tid for hans kanskje viktigste tale så langt. I Kongressen manet presidenten politikerne til å slutte med kranglingen og bli med på reformen. Obama fastslo at han ikke vil kaste bort tid på politiske motstandere som har konkludert med at det er bedre å stanse helsereformen, enn å forsøke å forbedre den.

Merkelige greier. 

Det er merkelig, særlig for oss i Europa, at ikke USA for lenge siden har en helseordning som på et eller annet vis favner hele befolkningen. Det er uforståelig for oss at har du ikke forsikring, kan du risikere å ikke bli behandlet, eller gå konkurs. 

USA er det eneste rike landet i verden som ikke har en ordning for helsetjenester som involverer alle borgere. Og de har til overmål verdens mest kostbare system.  

Hva er grunnen til at en reform ikke har kommet for lenge siden? 

Geir Lundestad, leder for Nobelinstituttet og USA-ekspert, mener svaret er at det nåværende helsesystemet fungerer – for mange. For velstående amerikanere – og for dem som dominerer det politiske liv, er ordningen aldeles utmerket. For dem er det det beste helsetilbudet i verden, med topp behandling, dyktige leger og fine sykehus. Ifølge Lundestad har også de eldre ganske god medisinsk pleie gjennom ordningen Medicare.

Forsikring

Det viktigste reformforslaget er at alle skal være dekket av en helseforsikring. De som ikke har, skal dekkes gjennom en offentlig ordning. Dette er det vanskeligste stridsspørsmålet. Skal offentlig forsikringsordning konkurrere med de private? Ifølge motstandere er det første skritt på veien til det aller verste som kan skje: Full offentlig overtakelse av helsevesenet.

Noe som ikke er på trappene til å bli virkelighet. I USA er det private initiativ dypt ideologisk forankret. Selv om staten, også i USA, har fått en stadig sterkere rolle, så henger frykten for det offentlige overraskende tungt over mange amerikanere.

Forsikringsselskapene har vært ivrige motstandere av enhver offentlig ordning. De frykter konkurranse på et lukrativt marked, og vil ha alle uten forsikring inn i eksisterende ordninger.

Balansekunst

Derfor må Obama balansere. Han må få med seg alle demokratene, blant dem er det også skeptikere, og helst overbevise en og annen republikaner for å sikre flertall for reformen.  

Går det galt, vil presidentens styringskraft være kraftig svekket.

Men selv om han er avhengig av å balansere og skaffe støtte fra motstandere, gikk Obama hardt til verks da han kritiserte enkelte republikaneres debattnivå som denne sommeren har vært preget av. Blant annet skrev Sarah Palin på sin hjemmeside at helsereformen ville innebære såkalte «death panels»: At gamle og syke amerikanere skulle vurderes av statlige komiteer som i sin tur skulle bestemme hvem som skulle leve og hvem som skulle dø. At det var rett til terapi og behandling for dødssyke det egentlig dreide seg om, forsvant i debattens hete. Demokrater som har informert om reformen på folkemøter har blitt møtt med buing, drapstrusler, anklager om nazisme, sosialistiske og kommunistiske tilbøyeligheter. Påstander om at Obama med reformen ville føre USA tilbake til et DDR før muren falt, er det også enkelte som har tatt alvorlig. 

Da Cubas Fidel Castro ytret seg offentlig for første gang på 14 måneder, må det ha vært en gavepakke til Obamas motstandere, med kommunist-Castro på laget til Obama: «De høyreekstreme hater ham fordi han er afroamerikaner. Derfor motsetter de seg alle presidentens forsøk på å forbedre USAs råtnende rykte,» skrev han i sin faste spalte i den statlige avisen Granma.

Det er ikke alltid man kan velge hverken venner eller fiender.