Une Bratberg

Alder: 54
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Høyredreining for framtida

Publisert 12 dager siden - 507 visninger

Utnevnelsen til høyesterett vil prege amerikansk politikk i tiår framover.

Kvinner kledd i drakter fra TV-serien Handmaids Tale demonstrerte stille utenfor lokalene der høringen om USAs neste høyesterettsdommer startet på tirsdag. Serien er basert på boka til Margret Atwood om et fremtidig USA der kristne fundamentalister har overtatt etter en borgerkrig.

Inne i salen var det høylydte protester og avbrytelser, men det vil ikke hindre at Brett ­Kavanaugh (53) blir ny dommer etter Anthony Kennedy, som ble pensjonist i juli. Med Kavanaugh trygt plassert i USAs høyeste domstol, er målet om konservativ dominans nådd. Da ser vi en høyredreining som er historisk.

Splittende. 

Abortsak og høyesterettsdommere. For Donald Trumps kjernevelgere var dette de viktigste grunnene til å velge ham som president. For dem – som for motstanderne – er det to sider av samme sak. Under valgkampen i 2016 var det abortloven som gikk igjen da tilhengere skulle forklare sin støtte til Trump. Dårlig oppførsel kunne de fint leve med, bare han tok de rette valgene på de aller viktigste spørsmålene. «Han burde vaske­ munnen sin med såpe, oppførselen hans er motbydelig. Men abort er det siste menneske­rettighetsspørsmålet. Trump har kommet med en liste over hvilke høyesterettsdommere han vil utnevne. Han kommer til å utnevne ja-til-livet-dommere. Det er viktig for meg», sa presten Mike Pearson til Vårt Land før valget.

Kavanaugh blir trolig godkjent av Sentatet, og med det har Trump levert velgerne to konservative høyesterettsdommere. For i fjor vår tok den konservative juristen Neil Gorsuch sete i høyesterett.

Etter utnevnelsen av Gorsuch hadde domstolen fire liberale og fire konservative. Den ­niende, Anthony Kennedy, ble utnevnt av Ronald Reagan i 1980. Han var regnet som en moderat konservativ, ofte på vippen, og har stemt med de liberale i flere­ prinsipielle saker. Trump vil erstatte ham med konservative 
Kavanaugh.

Roe vs Wade. 

Det var i 1973 at høyesteretts flertall slo fast at det er grunnlovsstridig å nekte kvinner abort, fordi de vurderte at retten til abort er en følge av retten til privatliv («right of privacy», 14. grunnlovstillegg). Dette er kjent som Roe versus Wade. Saken har vært debattert i alle år etter, og er den viktigste saken for USAs kristne høyreside. Jerry Falwell Junior satte ord på det de hvite, evangelikale velgerne mente – over 80 prosent av dem stemte på Trump: «Som kristne kan vi ikke tillate at høyesterett skal fylles med liberale dommere som vil forandre Amerika og true vår frihet».

Donald Trump har holdt det han lovet. Han har hele tida visst at høyesterettsdommere er et nøkkelspørsmål for konservative velgere.

Begge sider. 

Det er like viktig for demokratene som for republikanerne hvem som sitter i USAs høyeste domstol, som siden 1803 har hatt som oppgave å vurdere om føderale og delstatlige lover er i tråd med landets grunnlov. Lovteksten er ganske kort og generell, og må tolkes. Derfor har dommernes grunnsyn politisk og verdimessig mye å si.

Og siden de sitter på livstid, kan president Trump sette sitt stempel på amerikansk politikk også mange år etter at han er ferdig som statssjef. For eksempel abortsaken. Selv om ikke hele Roe vs Wade blir snudd om, frykter motstanderne at høyesterett, med et konservativt flertall, vil være med på å innskrenke loven ved avgjørelser som uthuler og svekker rettighetene. Den samme­ bekymringen gjelder retten for homofile å gifte seg, som høyesterett vedtok i 2015. Da stemte forøvrig avgåtte Anthony Kennedy sammen med den liberale fløyen.

Les mer om abortlov og USA her

Bush, ikke Gore. 

Eksempler på at avgjørelser får varig og viktig betydning er da det ikke var mulig å avgjøre hvem som vant i Florida i presidentvalget i 2000. Etter en måned med fintelling, sa høyesterett, med én stemmes overvekt, at fintellingen skulle stoppe og at George W. Bush og ikke Al Gore skulle bli USAs president.

En annen viktig sak er at Kennedy var tungen på vektskålen da høyesterett liberaliserte reglene for donasjoner til valgkamper. Det ble tillatt for organisasjoner, fagforeninger og bedrifter å pumpe penger inn i politiske saker, så lenge­ det var penger som kom i form av donasjoner og gaver.

Les mer: Norma McCorvey var Jane Roe. Så ble hun abortmotstander.

Arv. 

President Donald Trump er ivrig å sette sitt stempel på USAs rettsvesen. I skyggen av striden om setene i høyesterett har Trump også plassert mange konservative dommere i lavere domstoler. Hvem som dømmer i disse har svært stor betydning i amerikansk politikk og folk flest. De færreste stridssaker havner i høyesterett.

Trumps dommere skal prege USA lenge etter at den 45. presidenten har flyttet av Det hvite hus.

(Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papiravis 7. september)

Her er interessant lesestoff om The Federalist Society, som har jobbet i 35 år for konservativt flertall i amerikansk høyesterett, her og her.

Gå til innlegget

Ordenes kraft

Publisert 2 måneder siden - 1852 visninger

Grensene for hva som er greit å si, flyttes. Men merker vi det?

I fjor holdt FNs Louis Arbour en tale hvor hun advarte mot språkbruken i asyl- og flyktningdebatten.

Aarbour er FNs spesialut­sending for internasjonal migrasjon og var sjokkert over retorikken som hun mente forgiftet debatten.

Men talen ser ikke ut til å ha gjort særlig inntrykk, selv om Angela Merkel prøvde å minne om noe av det samme tidligere­ denne uken. Da møtte hun Viktor Orbán, Ungarns leder og selvoppnevnte forsvarer av ­Europas grenser.

Vi må alltid huske på at dette er mennesker vi snakker om, sa hun på en felles pressekonferanse mellom de to.

– Europas sjel er å være ­human, og hvis vi vil ta vare på denne sjelen – hvis Europa og dets verdier skal fortsette å spille en rolle i verden, da kan ikke ­Europa snu ryggen til motgang og lidelser, sa hun.

Ord betyr noe. «Bølger», «svermer», ‹horder», «invasjon», «muslimske inntrengere», «lykke­jegere», «ulovlige», «farlige». Dette er ord politikere og statsledere har brukt for å beskrive flyktninger som kommer over Middelhavet og på andre måter.

Ingen er i tvil om at ordbruken er bevisst. Jo oftere man gjentar noe, jo sannere blir det. Og etter hvert siver det inn i språket. Men svermer er noe insekter gjør. Horder gir inntrykk av uorganiserte bander. En lykkegjeger er en opportunist som har ikke krav på beskyttelse. Og inntrengere er farlige.

De samme politikerne kunne sagt «mennesker».

Frykten for det ukjente. 

Det ligger i oss at vi føler empati mot de som ligner oss, og at vi frykter det vi ikke kjenner eller forstår. Å stemple en gruppe mennesker med ord som dette er uhyre effektivt. Derfor er det mye makt i valg av ord. Ytre høyre-partiene i Europa har skjønt det og bruker dehumaniserende retorikk for hva det er verdt.

Diskusjonen om språkbruk og retorikk var tydelig i mediene i 2015, da flyktningekrisen nådde toppen. Avisa The Guardian skrev for eksempel på lederplass om hvordan de ville bruke ordene­ flyktning og ­migrant. ­Nyhetskanalen Al ­Jazeera ­bestemte seg for at de ikke lenger ville bruke migrant, men flyktning.

Ordet flyktning i seg selv sier at hun har noe å flykte fra. En ­migrant, er ikke like «ladet». Selv om uttrykket er, følge ordboka, også omfatter flyktninger, i tillegg til «arbeidsmigranter, ­utdanningsmigranter, familiemigranter og alle andre som skifter bosted over landegrensene, uavhengig av om flyttingen er frivillig, ufrivillig, lovlig eller ulovlig.»

Snikende. 

Det har gått tre år siden 2105, fra Angela Merkel sitt «Wir schaffen dass» – vi klarer dette, med en åpen dør for de som flyktet fra krig. Færre kommer til Europa, mens temaet står øverst på dagsordenen. Også i land, som Ungarn, hvor knapt en eneste flyktning har fått komme over grensa. Likevel var Viktor Orbáns valgløfte nummer én å holde den «muslimske invasjonen» unna.

Språket kan åpne opp, men kan også forkludre. En snikende normalisering av retorikk som er anti-muslimsk og fremmedfiendtlig finnes ikke lenger i randsonene, men midt blant dem som styrer. Mistenksomhetens språk, sa Cora Alexa Døving, fors­ker ved Senter for studier av Holocaust og livssyns-­minoriteter, til Vårt Land nylig.

Oppsving. 

Flyktningene har vært med på å gi et realt oppsving for høyrepopulistiske partier. De blir brukt i et innenrikspolitisk spill. I Italia har den ferske innenriksministeren Matteo Salvini sagt at «festen er over for migrantene.». Han kommer fra det innvandrerfiendtlige partiet­ Lega. Ved å gjøre flyktninger til den altoverskyggende saken, distraherer han velgerne fra å få øye på andre tema partiet gikk til valg på, som det kan bli vanske­lig å oppfylle.

Østerrike tok nettopp over formannskapet i EU de neste­ seks månedene, og statsminister Sebastian Kurz var klar på at den «høyeste prioritet å beskytte den europeiske befolkningen». Han vil ha et «paradigmeskifte i innvandringspolitikken. Europas yngste statsleder har med seg det høyrepopulistiske Frihetspartiet i regjering. I Sverige ligger Sverige­demokratene an til å gjøre et brakvalg.

Folk har ulike oppfatninger om hvordan flyktninge- og asyl-­situasjonen skal løses. Det er en viktig sak, som Angela Merkel kalte et «skjebnesprøsmål for EU». Å holde tunga rett i munnen når man velger ordene man bruker, vil derfor bare bli enda viktigere i tida framover. Hatefull, stemplende retorikk skygger over enkeltskjebnene, og bygger gjerdene mellom «dem» og «oss» stadig høyere. Når toneangivende politikere kan si at «festen er over», gir det legitimitet for andre å snakke nedsettende om en gruppe mennesker de egentlig ikke vet noe om. Bortsett fra at de er på flukt. De har ikke vært på noen fest.

Vi har nok historiske bevis og eksempler på at det er en farlig vei å gå.

(Denne kommentaren stor på trykk i Vårt Lands papirutgave, lørdag 7.juli)

Illustrasjon: Øyvind Hovland

Gå til innlegget

De stjålne barna

Publisert 3 måneder siden - 586 visninger

Å ta det mest dyrebare fra et menneske er en effektiv form for undertrykking. Et av de mørkeste kapitler i spansk historie kommer endelig til rettssalen.

Tirsdag denne uka begynte en historisk rettssak i Spania. Den 85 år gamle barnelegen Eduardo Vela er tiltalt for å ha tatt et nyfødt barn fra moren og gi henne til en annen kvinne i 1969. Under Franco-regimet jobbet Vela ved San Ramon-sykehuset i ­Madrid, som var et av stedene denne formen for menneskehandel foregikk. Ingen vet hvor mange barn som er tatt fra foreldrene sine, tallet varierer fra 30.000 til 300.000.

De tapte, stjålne barna er et åpent sår fra general Francisco­ Francos diktatur, han styrte landet fra 1939 til 1975. Tusener av babyer som skulle fødes inn i «uønskede» familier ble adoptert bort til regimevennlige familier. Det begynte som ideologi, men utviklet seg til business.

Sykdom. 

Ideologien baserte­ seg på at marxismen var en sykdom, et smittsomt virus, som ikke måtte spres. I 1938 skrev general Franco: «Jeg gir herved autorisasjon til å etablere en psykologisk forskningsgruppe som skal granske de biopsykologiske røttene til marxismen».

Denne gruppen ble ledet av den nazi-inspirerte militærpsykologen Antonio Vallejo Nágera. I et dekret to år senere het det at myndighetene kunne ta barna fra foreldrene dersom deres «moralske forming» var i fare. Regime-lojale leger, sykepleiere, nonner og prester tok barn, først fra republikanske kvinner som satt fengslet. De ble gitt til familier eller sendt på barnehjem.

Etter hvert kunne barn som ble født utenfor ekteskap, barn fra fattige familier, fra enslige mødre som ikke hadde mulighet til å protestere, bli stjålet. ­Babyene ble gitt, men det var ofte penger involvert, til gifte par som var vennlig innstilt til Franco-styret. Foreldrene fikk vite at barna døde.

Adoptivmor. 

Jenta som legen Eduardo Vela skal ha stjålet i 1969, er Inés Madrigal (49). Adoptivmora Inés Pérez har tidligere fortalt at hun fikk en fødsels-­attest som sa at Inés var hennes biologiske barn.

Rettsaken er den første i sitt slag i Spania, selv om fortellingene og anklagene om de stjålne barna har vært en del av spansk offentlighet i mange år. Imidlertid varte rettssaken bare en dag – foreløpig – før den ble utsatt. Vela ble lagt inn på sykehus. Det er ennå ikke klart når den kommer opp igjen.

Det er takket være Madrigal og hennes nå avdøde adoptivmor at denne saken endelig kom til retten. Påtalemyndighetene har mottatt over 2.000 lignende­ ­saker. Legen Velas navn, som nekter straffeskyld, har i mange­ år vært knyttet til de stjålne barna, sammen med den avdøde nonnen Maria Gomez Valbuena.

Madrigal vet hun deler skjebne med titusener andre. Og er et ekko av en annen generals herjinger: Under ­militærdiktaturet (1976-83) i Argentina forsvant minst 30.000 ­opposisjonelle, de ble dopet ned og kastet levende ut av militærfly, skutt og drept i fengsel eller dyttet ned i dype brønner. Men de 500 barna som ble født i fangenskap under «den skitne krigen», ble adoptert bort til venner av regimet eller barnløse offiserer.

Kontroll. 

Det er mørke fortellinger om å ta det mest sårbare og det viktigste i et menneskes liv: Barnet. Det følger en forskrudd, men logisk tankerekke: Tar man barnet fra noen, har man all makt. Også til å forme framtida. Historiene fra Spania og Argentina er brutale eksempler på diktatorers makt. Å behandle barn som vare, eller «noe» som kan formes og utnyttes, er ikke noe som hører fjern fortid til, heller ikke bare langt unna.

Her i Norge er fornorskingen av samer og behandlingen av taterne fremdeles åpne sår. Så sent som i 1963 sa bestyreren på Svanviken arbeidskoloni for tatere at målet er «å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd».

Dette er utsagn vi i dag ikke kan forstå. Et menneskesyn hvor noen er bedre enn andre kommer i mange former.

Før vi blar over til neste side i historien, må vi lese den sida vi er på nå, skriver den spanske avisa El Pais på lederplass. Spania er ennå ikke ferdig med den vidstrakte og skamfulle praksisen med å stjele barn fra noen man mente var undermåls, enten ideologisk eller moralsk. Det vil ha stor symbolsk betydning at denne saken får en avslutning i retten.

Inés Madrigal selv er ikke så opptatt av om legen Eduardo Vela skal sone en eventuell straff i fengsel eller ikke. Det viktigste er at han blir dømt.

– Jeg vil at han skal fortelle sannheten, sa hun i retten, slik at mødrene kan få fortalt barna sine at de ikke forlot dem.

Og for at barna skal vite at de ikke ble forlatt.

Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave fredag 29.juni

Gå til innlegget

Sannhet eller ‘sannhet’

Publisert 3 måneder siden - 627 visninger

Det finnes folk som påstår at barn ikke ble drept i skoleskytingen på Sandy Hook barneskole. Nå vil foreldrene prøve konspirasjonsteoriene for retten.

Noah Pozner har nettopp fylt seks år. I dag har han ikke så lyst til å gå på skolen. Han ligger lenge i senga. «Kom igjen Noah, vi må komme oss av gårde», sier faren.

I bilen har Noah det gøy sammen med tvillingsøsteren og en eldre søster. Noah har på seg en t-skjorte med bilde av Batman. «Jeg er glad i deg», sier faren når Noah hopper ut av bilen.

Det er det siste han sier til sønnen. Kort tid etter blir Noah drept.


En bløff. Noah Pozner var den yngste av ofrene på Sandy Hook barneskole. 14. desember 2012 drepte Adam Lanza 20 skolebarn på seks og sju år, og seks voksne.

Kort tid etter tragedien dukket konspirasjonsteoriene opp: Angrepet har ikke skjedd, det er en bløff satt i scene av regjeringsstøttede våpenmotstandere. Foreldre, barn og redningsmannskap var skuespillere. Fremdeles, fem år etter, opplever pårørende daglig netthets og trusler. Minnesmerker er vandalisert. De blir filmet, fotfulgt og avkrevd bevis for at barna deres virkelig døde.

– Hvis barn ble drept i Sandy Hook, så går hjertet mitt til hver og en av foreldrene, og de jeg ser på nyhetene som sier de er foreldrene. Det eneste problemet er at jeg har sett en del på såpeoperaer, og jeg har sett skuespillere før.

Dette er en av uttalelsene til Alex Jones, en konspirasjonsteoretiker fra ytre høyre som driver nettstedet InfoWars. Jones hiver ut påstander og aparte ideer på nettsida, på radio og en Youtube-kanal. Videoene hans er sett mer enn en milliard ganger, og han selger i samme slengen slankeprodukter og overlevelsesutstyr for mellom sju og 12 millioner dollar hvert år, ifølge New York Magazine.


Ytringsfrihet. Nå har noen familier fra Sandy Hook-tragedien saksøkt Jones for ærekrenkelser, blant annet fordi de mener det er han som muliggjør at spinnville teorier om skytetragedien fremdeles får næring.

Jones har svart at det er et angrep på hans ytringsfrihet. Han sier ikke noe feil, han bare «stiller spørsmål» og ber folk «undersøke hva som skjer». Det er enhver amerikaners rett når en stor hendelse skjer, spesielt når det er et angrep på deres grunnleggende rettigheter, har Jones sagt. Han henviser til det andre grunnlovstillegget, som sikrer amerikanerne retten til å bære våpen.

Ifølge en amerikansk jus-professor må saksøkerne bevise at Jones enten visste at påstandene om bløff var usanne eller at han ignorerte om det var fakta eller ikke, for å vinne saken.


Mørkt hjørne. De mest ekstreme meningene kunne muligens ha forblitt i et mørkt hjørne av nettet, hvis de ikke hadde fått kanaler og plattformer som InfoWars. Alex Jones er også kjent for å hevde at 11. september-angrepet var en innside-jobb, og at Hillary Clinton var med i en barneprostitusjonsring.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor konspirasjonsteorier og internett er som skapt for hverandre. Ideer og teorier som før hadde dødd av seg selv, blir spredd umiddelbart, og får stadig ny næring. Men når teoriene fører til handling, kan det faktisk bli farlig. Som mannen som tok med et ladd våpen til pizzarestauranten der han trodde barn var fanga i barneprostitusjonsringen til Clinton.


Gjenganger. Skoleskytinger med påfølgende konspirasjonsteorier er dessverre ikke uvanlig i USA. David Hogg og Emma Gonzales, to av de overlevende etter skytingen på Parkland High School i Florida i februar, ble også beskyldt for å være såkalt «crisis actors». Det er skuespillere eller frivillige som deltar i katastrofeøvelser som ofre, politi og brannmannskap. De senere årene har begrepet blitt brukt stadig oftere av konspirasjonsteoretikere som mener masseskytingene er oppdiktet, orkestrert for å oppnå et politisk mål. Målet er særlig å ta fra amerikanerne våpen.

Teoriene er usannsynlige, for å si det mildt. Men det er ikke bare nett-troll vi snakker om. Donald Trump Jr. har trykket liker på konspirasjons-tweets om 17-åringen David Hogg. Trump senior er heller ikke fremmed for konspirasjonsteorier, og var gjest hos Alex Jones InfoWars under valgkampen. Da lovpriste han Jones for hans «amazing reputation» og sa at de kom til å snakke mye sammen i framtiden.


Nullpunktet. Leonard Pozner har fortalt historien om den siste morgenen med Noah mange ganger. Det er ikke sikkert at han har ønsket det. Kanskje ville han ha det som et privat minne for familien. Men konspirasjonsteoretikerne har tvunget ham til å kjempe for sønnens ettermæle.

Når man angriper foreldre som har mistet barn, har man nådd et nullpunkt. Det vil de aller fleste være enige i. For hvis det er mulig å rangere skoledrap etter uhyrlighet, havner Sandy Hook på toppen. Barna var så små. Kanskje det er en av grunnene til at akkurat Sandy Hook-tragedien er den konspirasjonsteoretikere har hefta seg spesielt ved?

Den britiske psykologen Karen Douglas har listet opp det hun mener er hovedårsakene til at folk tror på konspirasjonsteorier: Vi ønsker å forstå, ha kontroll og føle trygghet. Og vi vil ha et godt selvbilde.

Dette er naturlige, menneskelige instinkter. Når verden rundt er utrygg, søker vi svar. Svarene vi får, trenger ikke alltid være sanne, så lenge de trøster eller passer inn i mitt verdensbilde. Det betyr ikke at alle ramler inn i en konspirasjonsboble og blir der. Men det kan være med på å forklare hvorfor det skjer.

Hvor langt kan man gå for å finne «sannheten» hvis man er hellig overbevist om noe? Kan de styggeste overgrep forsvares fordi man gjør det i den gode saks tjeneste?

Svaret ser dessverre ut til å være ja. I dagens post-faktuelle samfunn kan det å avsløre ting du mener er sant, trumfe anstendighet og medfølelse.

Denne kommentaren sto på trykk i Vårt land papirutgave 9. juni. 

Illustrasjon Øyvind Hovland

Gå til innlegget

Superhelten som fikk bli

Publisert 4 måneder siden - 534 visninger

Mens president Macron delte ut statsborgerskap til Frankrikes nye helt, rensket politiet teltleirer med ulovlige innvandrere i Paris.

Mandag denne uka ble livet til Mamoudou Gassama fra Mali totalt forandret. Fra å være en papirløs asylsøker i Paris, til å få innvilget opphold og jobb. Lørdag reddet Gassama en gutt som hang etter armene fra en balkong i femte etasje. Uten å nøle klatret han oppover, fra balkong til balkong. I høyt tempo og imponerende styrke nådde han den gråtende, fire år gamle gutten, og reddet livet til hans.

Spider-Man, som han øyeblikkelig ble kalt, ble invitert til Elyséepalasset og møtte president Emmanuel Macron, det var pressekonferanser og intervjuer.

Bismak

Han gjorde en utrolig heltedåd, som de færreste ville­ ha forsøkt seg på. Ikke mange­ hadde klart det, heller, rent ­fysisk. Og de 30 sekundene det tok ble filmet, så spredd på sosiale medier. Ellers hadde vi kanskje aldri visst om det.

Men feiringen har en bismak. Spørsmålene som melder seg er ubehagelige; hva skal til for å bli sluppet gjennom nåløyet? Må man gjøre noe ekstraordinært og heltemodig for å få bli? Må man gjøre seg fortjent?

Hva med alle de andre som aldri får mulighet til å bevise sin verdi? Emmanuel Macron har bedt ham søke om å bli fransk statsborger, en prosess som ellers er en lang og kronglete vei, hvis man i det hele tatt kommer så langt. Men presidenten har mulighet til å gjøre unntak for personer som har «rendu des services exceptionnels à la France». Altså har gjort noe eksepsjonelt for Frankrike. Det samme skjedde i 2015. Etter angrepet på magasinet Charlie Hebdo, tok terrorister gisler i et jødisk supermarked. En malisk migrant reddet kunder i butikken ved å gjemme dem i fryserommet.

Fjerner teltleiren. 

Samtidig som bildene av Macron og Gassama dominerte nyhetsbildet denne uka, diskuterte franske politikere et omstridt lovforslag som vil bety at papirløse og asylsøkere skal kunne bli deportert fra landet i mye raskere tempo enn i dag. Migranter som venter på å bli utvist, kan holdes arrestert i 90 dager, ikke maks 45, som i dag. Forslagene skapte uenighet i Macrons egne rekker. Onsdag fjernet fransk politi dessuten den største migrantleiren i Paris. ­Politiet har evakuert hele 28.000 personer fra 35 leirer de siste tre årene.

Derfor er det nokså åpenbart at president Macrons spindoktorer og PR-folk straks så verdien av bilder med presidenten og den ulovlige innvandreren som ble helt.

«Skamløs politisk utnytting», «hyklersk og kynisk» er reaksjoner fra franske interesseorganisasjoner som jobber for migranter og flyktninger.

Typisk historie. 

Mamoudou Gassama har foretatt reisen fra Mali, som så mange andre, fortalte han til ulike franske medier. Som tenåring kom han til Libya,­ der ble han arrestert og slått. Han kom etter hvert til Italia i en overfylt båt over Middelhavet. Etter fire år havnet han hos broren sin i Paris i september, og har sovet på gulvet i et rom utenfor byen med seks andre og jobbet ulovlig på bygningsplasser.

Denne korte oppsummeringen er typisk for mange av dem som drar for å søke etter jobb og trygghet andre steder. Millioner setter livet på spill for å komme seg til Europa. Over 3000 døde i fjor på vei fra Libya til Europa.

Flyktningkrisen fra 2015 har også preget valg og politikk i Europa de siste årene. Sist nå i Italia, hvor mange også føler seg sviktet av Europa. Det ga de uttrykk for i valget i mars, hvor to populistiske partier har flertall i parlamentet, hvor av det ene svært innvandringsfiendtlig. De andre medlemslandene burde delt mer på ansvaret for flyktningene som kom til Italia, som var rundt 600.000 mellom 2014 og 2017. Og i mange land har de høyre-populistiske, innvandringskritiske partiene gjort det bra.

Kjent navn. 

Midt i dette står altså Mamoudou Gassama fra Mali. Hans fantastiske redningsaksjon er blitt brukt av alle parter, også høyrepopulistene. Ved å støtte at han skal få opphold, vil de vise at de ikke er mot migranter og flyktninger generelt. De som fortjener det, skal få bli, men resten må dra.

Gassama har blitt et navn hele Frankrike vet om. Det er noe bra ved det, i en tid der skepsisen overfor migranter og flyktninger er økende. For denne gruppen mennesker, i dette tilfelle ulovlige migranter fra afrikanske land, har vært nettopp det: En gruppe, en grå masse. Nå har franskmenn fått et navn, et bilde.

Mamoudou Gassama har en historie. Det har også alle de 
andre.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 9 timer siden / 188 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 9 timer siden / 68 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 13 timer siden / 39 visninger
0 kommentarer
Opprop til dugnad
av
Alf Gjøsund
rundt 22 timer siden / 1837 visninger
15 kommentarer
Trygt å gå i takt
av
Ingrid Vik
rundt 24 timer siden / 1022 visninger
4 kommentarer
Når Norge går til krig
av
Stig Lægdene
rundt 24 timer siden / 125 visninger
1 kommentarer
Stolt av barnevernet
av
Linda Hofstad Helleland
rundt 24 timer siden / 271 visninger
10 kommentarer
En barndom uten mobbing
av
Hans Fredrik Grøvan
rundt 24 timer siden / 133 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Helge Erik Solberg kommenterte på
Skinne klart
17 minutter siden / 188 visninger
Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 6 timer siden / 1837 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 7 timer siden / 68 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 8 timer siden / 1837 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 8 timer siden / 271 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 8 timer siden / 271 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 8 timer siden / 271 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 9 timer siden / 189 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Trygt å gå i takt
rundt 9 timer siden / 1022 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 9 timer siden / 1636 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 9 timer siden / 271 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 9 timer siden / 1837 visninger
Les flere