Une Bratberg

Alder: 53
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Brent ords taktikk

Publisert 21 dager siden - 122 visninger

Det skrevne ord har alltid vært farlig for de som vil kontrollere andre.

Da en al-Qaidastøttet islamistgruppe i 2012 gikk til angrep på kulturarven i den maliske­ byen Timbuktu, var det noen som arbeidet i hemmelighet for å redde­ det de kunne: Bøkene. ­Bibliotekaren og boksamleren Abdel Kader Haidara og hans hjelpere flyttet og gjemte bøker og tekster fra byens 45 biblioteker.

I fjor ble Ahmad al-Faqi al-Mahdi dømt til ni års fengsel i den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Dommen er historisk. Det var første gang en «kulturell ødeleggelse» ble definert som en krigsforbrytelse. For et par uker siden ble han dessuten dømt til å betale 2,7 millioner euro (25 millioner kroner) for forbrytelsene.

Al-Mahdi har sagt at han angrer på at han ga ordren om å ødelegge. Med spader og økser gikk de løs på over tusen år gamle mausoleer og andre historiske bygninger. Nesten alle sto på UNESCOs verdensarv­liste. De er borte. Men utrolig nok er «bare» 4.200 av Timbuktus gamle bøker og manuskripter ødelagt, på grunn av Abdel ­Kader Haidaras innsats.

Han skjønte at hvis han ikke gjorde noe, ville de sjeldne, håndskrevne, arabiske tekstene gå tapt. Da franske soldater ­rykket inn i området i januar 2013, var flesteparten av Timbuktus nærmere 400.000 eldgamle bøker allerede brakt i ­sikkerhet.

På esler

Bibliotekaren Abdel Kader Haidara hadde, med hjelp av venner og kolleger, smuglet bøkene ut av byen. I metall­kister, i ombygde oljetønner og i mindre pakker, fraktet på eselryggen om natten. Den utrolige historien er beskrevet i boka The Bad-Ass Librarians of Timbuktu av Joshua Hammer. Blant tekstene som ble reddet var en liten utgave av Koranen fra 1100-tallet, nedtegnet på et pergament av tørket fiskeskinn, pyntet med blå bokstaver. Det var også tekster om astronomi, kirurgi, okkultisme, medisin og poesi fra den gang Timbuktu var et sentrum for områdets skriftlige arv, i det 15. og 16. århundre.

(Les historien om Abdel Kader Haidara i Vårt Lands sak her og utdrag fra boka The Bad-Ass Librarians of Timbuktu her)

Det skrevne ord har alltid vært truende for ­despoter. I ordene ligger kunnskap, og kunnskap er makt. ­Ordet blir farligere når det er skrevet ned; det forsvinner ikke. Så ved å brenne og glemme, trodde man at folks tanker og følelser kunne kontrolleres. Derfor har bøker og biblioteker til alle tider vært et mål. I år 213 før Kristus, for ­eksempel, bestemte den ­kinesiske keiseren Quin Shi ­Huang seg for et bokbål for å markere makta. Han skal ha vært mest opptatt av å brenne poesi, filosofi og historie­dokumenter, slik at han ikke kunne sammenlignes med mer vellykkede herskere fra tidligere tider, sier historikere. Ikke bare maktglad, men også forfengelig.

Lang liste

Bibliotekene er et minnearkiv av et folk, kultur og sivilisasjon. Bøker og skrifter er bevis på kontinuitet og ­røtter. De bevarer et folks ideer og tanker, og er også et historisk vitnesbyrd, sier historikeren Rebecca Knuth. Hun har skrevet to ­bøker om bokbrenning gjennom historien. Hitlers bokbrenning under krigen, biblioteket i Alexandria, i Maos Kina. Listen er lang. I ­nærere tid: Syria, Libya og Egypt.

Å ødelegge bibliotek, religiøse bygninger, historiske steder skjer i kjølvannet av krig, etniske og religiøse konflikter. Særlig ­religiøs ekstremisme. At en mann sitter fengslet i ni år, forteller at det internasjonale samfunnet tar vandalisering av vår felles ­kulturarv alvorlig.

Når bøker blir satt i brann, er det et ugjenkallelig tilbakeslag for kulturen og vår felles historie­. De blir borte, bokbålene er symboltunge og mørke.

Det mest kjente eksempelet på hvordan destrueringen av bøker blir et ugjenkallelig tilbakeslag for kulturen og vår felles verdens-historie, er biblioteket i Alexandria. Biblioteket som skulle samle all kunnskap, men som ble det «ikoniske symbolet på ødeleggelsen av kunnskap», skriver Rebecca Knuth. Med digitaliseringens tidsalder kan det skrevne ord oppnå en ny udødelighet. Men det finnes mange steder i verden hvor uvurderlige manuskripter, kart, skrifter og bøker ikke er på mikrofilm eller digitalisert. Det er en stor jobb. Og også den digitale virkelighet har sine utfordringer.

Men som kulturhistorie er også de fysiske objektene viktige, ­fordi bøker er mer enn ord.

På trykk i Vårt Lands papirutgave  mandag 4. september.

Foto: Et av de gamle manuskriptene som ble reddet fra Timbuktu. (Scanpix/AP)

Gå til innlegget

Velger trygghet

Publisert rundt 1 måned siden - 166 visninger

Om knappe fem uker velger tyskerne det trygge alternativet. Igjen.

‘Ach du lieber Gott (Å, du kjære Gud), sa Tysklands forbunds­kansler Angela Merkel da hun ble spurt om hvilket motiv hun ville ha valgt hvis hun skulle ­designe sin egen T-skjorte.

Tysklands sterke kvinne gjennom 12 år, kom med dette utbruddet da hun ble intervjuet av fire unge YouTube-stjerner. Hun ønsker å kapre stemmene som alle vil ha: De unge.

Svaret ble til slutt «en bølge».

Da hadde regjeringssjefen ­akkurat svart at smiley-symbolet var hennes favoritt-­emoji, noen ganger sammen med et hjerte.

Merkel har et trygt forsprang, også blant de yngste. En ­meningsmåling viste at hun har støtte fra 57 prosent av unge velgere, som vil at hun skal styre de neste årene.

Behagelig. 

24. september går tyskerne til valg. Merkels kristeligdemokrater (CDU) og det konservative, bayerske partiet CSU, leder fortsatt på meningsmålingene over Sosialdemokratene. Alliansen har rundt 39 prosents oppslutning. I dag sitter alliansen CDU/CSi en storkoalisjon med sosialdemokratiske SPD, og har til sammen 504 av 631 plasser i nasjonalforsamlingen.

Merkels behagelige forsprang viser at hun trolig vinner kampen om å tilby en trygg havn og stabilitet i en urolig verden. Samtidig er det en stor gruppe som ikke har bestemt seg: 26 prosent er usikre, andelen har økt noe blant de rundt 61,5 millioner stemmeberettigede i Tyskland.

Sjefen sjøl. Tyskland er ­Europas største økonomi og ­dominerende makt. Skulle noen vært utnevnt som sjef i Europa, er det Angela Merkel. Med lands­moderen ved roret har Tyskland en stø kurs. Hun har vunnet tre valg på rad. Hvem støttespillerne i en regjering blir, er ikke like klart, og forhandlingene kan bli vanskelige.

– Først må alle kjempe sin egen kamp for seg selv, sa hun i et intervju. Men en mindretallsregjering er ikke sannsynlig; ­tyskere flest ønsker en flertallsregjering, stabilitet er viktig.

Kortvarig lykke. 

Forrige uke ble den seks uker lange valgkampen innledet. Merkel reiser landet rundt, og har 50 stoppesteder før valgdagen i september. Det gjør også utfordreren Martin Schulz. Sosialdemokraten har drevet valgkamp en stund allerede, også mens Merkel og ektefellen var på fotturferie i de italienske alper.

Den tidligere EU-presidenten Schulz hadde en kort, lykkelig periode da han ble valgt som partiets kanslerkandidat i ­januar. Partiet gikk opp på ­målingene, etter mange år i bakevja, og ga Merkel konkurranse. Men lufta­ gikk ut av ballongen ganske fort. Det kan sees på som tegn på at tyskerne kunne tenke seg et ­alternativ, men at de raskt falt ned på det trygge og kjente igjen.

Kan snu. 

Men vinden kan snu raskt, det har skjedd før. Et terror­angrep, en politisk blunder, eller skandale som blir avslørt. Selv om det ikke er særlig sannsynlig, er det likevel verdt å minne­ om at konservative Francois Fillon var en klar favoritt i det franske presidentvalget, før det ble avslørt at han hadde hadde brukt offentlige midler til å betale ektefellen lønn for å være hans assistent.

Og Storbritannias­ Theresa May tok det for gitt at hun hadde britenes stemmer da hun overraskende skrev ut nyvalg. I stedet ble det et kraftig valgnederlag og hun tapte flertallet i parlamentet. Brexit og valget av Donald Trump er gjentatt til det kjedsommelige for at man ikke skal ta noe for gitt.

Kjedelig

Angela Merkel ­ønsker seg en kjedelig valgkamp, i den forstand at hun står for ro, stabilitet og få forandringer i et Tyskland som går godt.

Hun blir ofte framstilt sånn, også: Litt kjedelig, grå og beskjeden. Men, som tidligere utenriksredaktør Erik Sagflaat i Dagsavisen skriver; det er en falsk fasade. Hun er en maktpolitiker av stort format.

«Alle i partiet som har forsøkt å utfordre hennes politiske kurs, er brutalt feid til side», skriver han i en kommentar.

Det er Merkel som bestemmer. Og velgerne bestemmer seg for Merkel.

Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave mandag 21. august

Foto: Scanpix

Gå til innlegget

Papirlest

Publisert rundt 1 måned siden - 306 visninger

Norge er fullt av lesehester. Men vi leser annerledes enn før.

Er du en av dem som kjenner det digitale presset, og føler deg teknologisk bakpå hvis du ikke forlengst har gått over til lesebrett? Og rett i forsvarsmodus fordi du fortrekker å lese en tekst på papir, ikke bare digitalt?

En trøst er at det er fordeler med å lese på gamlemåten. Det kan være godt å tenke på når du havner i diskusjoner om hva som er best. Og ha noen argumenter når du får høre at du er nostalgisk og sentimental, ikke praktisk og papirsparende.

Å lese bøker er bra for deg, uansett hvordan. Faktisk kan seks minutters lesing hver dag redusere stressnivået med nesten 70 prosent, ifølge en undersøkelse fra universitetet i Sussex. Andre undersøkelser forteller at hjernen hos eldre som leser bøker, fungerer bedre. Du holder deg skjerpa lenger og sover bedre.

Ulik opplevelse. 

Men tekst på papir og tekst på skjerm er nødvendigvis ikke det samme, selv om ordene er det. En studie fra 2014, ledet av professor Anne Mangen, viste at de som leste en novelle på lesebrettet Kindle, husket mindre av fortellingen enn de som leste den samme på papir. Studentene som deltok skulle plassere 14 hendelser i fortellingen i riktig rekkefølge. Kindle-leserne klarte bare halvparten av det papirleserne husket. Mangen er professor på Lesesenteret ved universitetet i Stavanger, og prosjektet vakte stor interesse.

Opplevelsen av boka du leser, hvordan den kjennes, hvor tykk den er, hvordan papiret er, forteller at vi ikke «bare» leser med øynene, men at det er andre sanser med i prosessen. Vi blar i boksider annerledes enn på skjerm. Man kan bla frem 
og tilbake, og at den sanselige, direkte opplevelsen kan gi deg et mentalt kart over handlingen.

Vi leser. 

Norsk mediebarometer fra Statistisk sentralbyrå (SSB) kartlegger hvor mye vi ser på TV, strømmer, hører på radio, leser aviser, blader og bøker, på alle plattformer.

Statistikken forteller det vi vet: Aldri før har befolkningen brukt så mye tid i gjennomsnitt på nett per dag. Da er det nærliggende å tro at det går utover boklesing, men slik er det ikke. Tvert i mot, vi leser mer enn før: Andelen som leste trykte bøker en gjennomsnittsdag, var 17 prosent i 1997. I 2016 var tallet 25 prosent. Derimot, skriver SSB, var det kun 2 prosent som leste elektronisk bok i løpet av et døgn.

Og så godt som alle sier at de leser minst én bok i året.

Men hvordan vi leser de bøkene, er i endring, og engasjerer mange vitenskapsfolk verden rundt.

Forstå. 

En av dem er forskeren Maryanne Wolf. Hun er bekymret for at den overfladiske måten vi leser på, påvirker vår evne til langlesing, og fokusere over tid.

Etter internett oppfatter hjernen tekst annerledes enn før. Lesevanene har endret seg. Vi skanner teksten mer og bruker den samme metoden når vi leser bøker.

På nettet hopper vi fram og tilbake, skroller og klikker på lenker. Det, hevder Wolf, gjør det stadig vanskeligere for folk å sette seg ned og virkelig gå inn i en bok.

Det har fått noen til å starte langlesingsklubber, hvor poenget ikke er å diskutere innholdet i bøkene de leser. Nei, de møtes, skrur av mobilene, leser i stillhet en times tid, før de går hjem igjen.

Digital støy. 

For det er det at den digitale støyen blir borte, som er det beste ved å lese på papir. Papir har ingen forstyrrelser. Ingenting som er mer fristende eller som krever oppmerksomhet. Ingen e-poster, Facebook, snap eller nettaviser. Ikke Yr for å se hvordan været blir til uka, eller sjekke lavpriskalenderen til et flyseselskap, uten å ha ferie til gode.

En papirbok har bare ordene på siden. Og det er 
nok.

På trykk i Vårt Lands papirutgave 15.august 2017

Foto: Unsplash.com

Gå til innlegget

Minnes­merker for framtida

Publisert 2 måneder siden - 2079 visninger

Om noen uker begynner de som ble født i 2011 på skolen. Hvordan skal de lære om 22. juli?

22. juli er en del av vår kollektive, felles historie. Vi husker hva vi gjorde og hvor vi var den dagen terroren rammet Norge. Det er et hav av ulike reaksjoner, minner og følelser knyttet opp til dagen – og tiden etterpå.

Denne dagen vil ­alltid være en dag for å minnes de som mistet livet, og sende ekstra tanker til dem som mistet sine.

Når årene går, kommer det nye til som ikke er en del av den historien. Som ikke har ansiktene til de 77 som ble drept den dagen, de fleste ungdommer, brent inn i hukommelsen.

Angrepet 22. juli skal formidles videre, også til de som ikke var født da det skjedde. Hvordan skal vi gjøre det? Hva trenger framtidas generasjoner å vite?

Fellesskap

Minnesmerker inngår i det historiske minnet, har Ingvild Ruhaven skrevet i Fædrelandsvennen.

– Historisk minne handler om at et samfunn skaper et bilde av fortiden som er verdifullt for samtiden. Det er ettertiden som vil se tydeligst hva slags fortelling dette er og hvor stor plass vår tid mente at denne fortellingen skulle få, mener hun.

Det er ikke rart at minnesmerker etter 22. juli skaper debatt og følelser. De skal romme så mye, og ta mange hensyn. Det skal være et sted å sørge over de som mistet livet på Utøya og i regjeringskvartalet, for de pårørende og etterlatte. Men minnesmerker er også viktige for den kollektive hukommelsen.

Respekt

22. juli 2011 var en nasjonal tragedie. Mange sår er fremdeles åpne. Jeg tror mange ønsker seg et sted de kan vise respekt for de som døde, de som overlevde, de etterlatte og pårørende. Og minnes, selv om du ikke var personlig rammet. Det er en måte å vise at vi husker og tenker på 22. juli.

Men det skal også stå for fremtidige generasjoner.

– Hit vil det komme skoleklasser med unge mennesker som ikke opplevde tragedien, sa arkitekten Matias Ekman til Vårt Land på onsdag.

Han har forsket på minnesmerker og tatt doktorgrad på arkitekturens rolle for kollektiv hukommelse. Ekman mener et minnested må være en historieforteller og ha en pedagogisk funksjon.

Kunnskap er makt

Hvorfor er kunnskap viktig? Det sier seg selv, men bør gjentas likevel. Kunnskap er makt. Uten kunnskap, har du ikke verktøyene til å møte og kjempe mot ekstreme holdninger og falske fakta. Leder for støttegruppen etter 22. juli, Lisbeth Røyneland, vil ha læring om terrorangrepet inn i pensum på barneskolen.

– Barna må lære så de klarer å skille mellom virkelighet og konspirasjonsteorier når de blir eldre. De må lære hvor viktig fellesskapet er, og å inkludere og se andre barn som faller utenfor, sier hun.

I dag har 22. juli-senteret i Oslo undervisningstilbud til elever fra 9. klasse.

Terrortrøtthet 

Det siste året har terroren rammet blant annet Stockholm, Berlin, Nice og Manchester. Mediene bruker mange ressurser på å dekke angrepene.

Hvis vi blir ­eksponert for informasjon om veldig mange terrorangrep, kan de til slutt begynne å smelte sammen, har Richard Lachmann, ­sosiolog ved Universitetet i Albany, sagt i et intervju med USA Today. Da kan det bli for mye for oss.

Han kaller fenomenet terrorism fatigue - terrortrøtthet.

– Vi får problemer med å ­engasjere oss i enda flere ofre, og begynner i stedet å stenge det ute. Vi blir kalde, sier Lachmann.

Holde på varmen 

Minnesmerkene kan være med på å holde kulden ute. Eller som den svenske kunstneren Jonas Dahlberg skrev i forbindelse med debatten rundt minnesmerket på Sørbråten: – Hensikten med et nasjonalt minnested er å hedre dem som mistet livet gjennom å insistere på en fortsatt felles samtale om det som skjedde.

Blir vi terrortrøtte, kan vi overse konsekvensene av ekstreme ideologier. Et minnesmerke i det offentlige rom krever at vi fortsatt må huske det som skjedde.

Gå til innlegget

Alle presidenters barn

Publisert 2 måneder siden - 1557 visninger

Donald Trump lar barna sine være med når han styrer landet. Amerikanerne velger ikke bare president, de velger en hel familie.

«Mine barn gir meg mer smerte enn alle mine fiender», skrev president John Adams i et brev til kona si, sent i 1798. Donald Trump vil nok ikke bruke de samme ordene om sine barn. Men selv om det ikke er dem vi stemmer på, følger statslederes barn med på flyttelasset når foreldrene får makt.

Og barna kan ha stor innflytelse. Det har vært tydelig under Trumps presidentperiode, og også under valgkampen hans. Kritikken har vært intens, og det har toppet seg de siste par ukene, med datteren Ivanka, som har tatt fars plass på G20-møtet, og spesielt Donald Junior, som innrømmet et møte med russere som «hadde noe på Clinton». Tidligere i uka måtte han offentliggjøre e-poster som viser at han var ivrig etter å få negativ informasjon fra Russland som kunne skade Clinton under valgkampen. Der var også svogeren Jared Kushner med. Han er ikke bare 
gift med Ivanka, men er i tillegg rådgiver for presidenten.

Satt spor. 

Det samme gjelder Ivanka, som har en formell rolle som rådgiver for presidenten, med eget kontor i vestfløyen i Det hvite hus. Men Trumps datter er langt fra den første som har satt spor etter seg.

Alice Roosevelt, var tenåringsrebellen som røyka offentlig og en gang skjøt på telefonstolper fra et togvindu. Hun gikk i bukser, og tygde tyggegummi (!), råkjørte gjennom Washington DC og spilte på hester.  Alice brød seg ikke om hva folk mente om henne, og var oftere på avisens førstesider enn faren, Theodore.

– Han så etter hvert potensialet i datterens gnist, sier forfatteren av boka «First Dads», Joshua Kendall.

Blant annet sendte han henne på en flere måneders lang goodwill-tur i Asia. Der var Alice med på et diplomatisk grunnarbeid i det som skulle bli fredsavtalen for krigen mellom Japan og Russland, mener historikere. Theodore Roosevelt fikk forøvrig fredsprisen for denne avtalen i 1906.

Han har sagt: «Jeg kan være president i de forente stater, eller jeg kan ha kontroll på Alice. Det er ikke mulig å gjøre begge deler».

Familien først. 

Om Donald Trump har kontroll og oversikt over sin eldste sønns eskapader, er ikke godt å si. Selv sier presidenten at han ikke visste om møtet med russerne, men det er ikke rart man stiller spørsmål, når familiebåndene er tette. Trump har gjort det klinkende klart mer enn en gang at det er familien han stoler mest på. 

Når amerikanere har valgt sin president, har de også valgt familien. De vil alltid påvirke hverandre. Michelle Obama, Hillary Clinton, Nancy Reagan og selvsagt Eleanore Roosevelt er førstedamer som har spilt en aktiv rolle for sine president-ektefeller. Med på lasset er også barna, som ofte er voksne. 16 presidentbarn har jobbet for sine fedre i Det hvite hus.

Under krigen hentet Franklin D. Roosevelt journalistdatteren Anna til Det hvite hus. Hun overtalte ham til å velge Harry Truman som visepresidentkandidat. Det var Anna Rooselvelt han tok med til Jalta-konferansen i 1945. Magasinet Life poengterte hennes innflytelse med tittelen: «Daddy’s girl is running Daddy». .

Woodrow Wilson, som ble president i 1913, hadde tre voksne døtre som flyttet inn i Det hvite hus. De påvirket faren sin i spørsmålet om stemmerett for kvinner. Maureen Reagan var aktiv i politikken og bodde også store deler av farens presidentperiode i Det hvite hus. Hun var tydelig på kvinnespørsmål, og ga råd til far, Ronald Reagan.

Nepotisme.

I motsetning til søsteren Ivanka, levde Donald Jr. ganske anonymt før faren ble president. Nå er han en løs kanon på dekk. Donald Junior har ikke en konkret rolle i administrasjonen, slik som lillesøster Ivanka. Han og broren Eric er direktører for familiebedriften «The Trump organization», mens faren styrer landet.

En sønn, en datter, en svigersønn. Alle kan være kvalifiserte så det holder. Men det hjelper ikke så lenge Trump er unntatt fra loven som forbyr nepotisme. Mistanken om at de fikk jobben på grunn av familiebåndene, ikke på bakgrunn av kvalifikasjoner, vil alltid være der.

Begrepet nepotisme oppsto i forbindelse med middelalderens paver, som hadde en hang til å utnevne slektninger (nepos er nevø på latin) til viktige posisjoner i den katolske kirke.

Gangsynet.

Det er lett å se hvorfor nepotisme er problematisk: Gangsynet blir dårligere. Det er vanskeligere å kritisere, og nærmest umulig å avsette din egen datter enn en hvilken som helst ansatt rådgiver. 

På den annen side er det knapt noen som kan være så brutalt ærlige enn som barn mot foreldrene sine.

Vi kan bare håpe at Ivanka hvisker noen kloke ord i øret på faren sin.

Og på ektefellen og broren også.

President John Adams hadde fire barn, og det var tre av dem han klagde på i brevet til kona si. Den eldste sønnen, John Quincy Adams var det ikke mye å utsette på. Da faren utnevnte ham til ambassadør for Preussen, forlangte opposisjonen straks at presidenten skulle gå av. Det kunne skape en farlig presedens å gi en viktig jobb til et familiemedlem.

Men kritikken stilnet, fordi han gjorde en imponerende jobb. To tiår senere ble John Quincy Adams selv 
president.

Først på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 15. juli

Illustrasjon: Marvin Halleraker

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
16 minutter siden / 1272 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi trenger KrFs Line Hjemdal som landbruksminister..
34 minutter siden / 208 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 1 time siden / 1272 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Her er ikke jøde eller greker
rundt 2 timer siden / 1678 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1272 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 2 timer siden / 573 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Sekularistenes tapte århundre
rundt 2 timer siden / 170 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1272 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1272 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 3 timer siden / 1272 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Dette er for dårlig, journalister!
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 3 timer siden / 2776 visninger
Les flere