Une Bratberg

Alder: 54
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

The best a man can get

Publisert 5 dager siden - 131 visninger

I en reklame for barberhøvler blir menn bedt om å oppføre seg ordentlig. For noen var det å be om for mye.

«Er dette det beste en mann kan få? Er det?  Vi kan ikke løpe vekk, det har holdt på for lenge», sier en stemme. Vi ser en klassisk Gillette-reklame, hvor en kvinne stryker over mannens nybarberte hake. Filmlerettet blir revet opp og en gutt løper gjennom. I hælene er en gjeng mobbere. Vi ser bilder av gutter som plager andre, en sitcom-scene hvor en mann tar en kvinne på rumpa, en filmscene der sjefen mansplainer en kvinnelig ansatt: «Det jeg tror hun egentlig prøver å si...»

Budskapet er at menn skal holde hverandre ansvarlige for dårlig oppførsel, og si fra. Gillette ber de som ser, tenke litt nøyere gjennom hva som er det beste en mann kan få.

Videoen er delt over 14 millioner ganger. Og mange så noe annet enn Gillette ønsket å fortelle.

Av og for feminister. Piers Morgan, en kjent, britisk programleder er en av dem. Han sa at «radikale feminister elsker den, fordi den fremstiler menn som onde».

Blant en triade av Twitter-meldinger skrev han også: La det være helt klart. @gillette vil nå at alle menn skal ta barberhøvelen og kutte av seg testiklene».

Reaksjonene på reklamen havnet nesten øyeblikkelig i det nå altfor kjente sporet, enten det gjelder storpolitikk eller nettdebatter om ulv: En kulturell slagmark hvor alle roper fra skyttergravene. Kort sagt: Polarisering.

Troll. Det tok ikke lang tid før flere medier skrev om boikott-oppfordringene som dukket opp på Twitter. Det har vært Tv-og radiodebatter med høylydt krangling. BBC skrev blant annet at Gillette er truet av tilbakeslag og boikott over reklamen». Problemet var bare det at den såkalte høvelboikotten ble satt i gang av en med 18 følgere på Twitter, som BBC brukte som kilde.  

På nettstedet Medium påpeker journalisten Mark Greene også følgende: En god del av angrepene på reklamen, kommer fra trollfabrikker og falske konti. Mange av dem som roper høyest om hvordan maskuliniteten er truet, har færre enn 30, eller ingen, følgere på Twitter.

Til høyre. Antifeministisk trolling virker, særlig på en gruppe menn som ikke føler seg sosialt eller økonomisk vellykket. De vil ikke tenke på seg selv som ofre, men har heller ikke en bevegelse de kan høre hjemme i. Ikke har de en feministbevegelse, ikke en homobevegelse. Den amerikanske professoren Alice Marwick har brukt mye tid i internettets mørke kroker og mener den domineres av unge, hvite menn som er svært mottakelige for budskap som at feminisme er undertrykkelse av mannen. Hun mener veien til det ytre høyre svært ofte starter med å være anti-feminist. – Når du ser på radikalisering rundt i verden, er det ofte unge menn som ikke har noen stemme, eller som føler de ikke har noen stemme, som er lettest å få fatt i, sa hun til Vårt Land i fjor.

Reaksjonene forteller at synet på mannsrollen, i visse deler av samfunnet, er noe som hører fortida til. Som at reklamen er et angrep på maskuline verdier, at menn må få være menn og at de blir påtvunget politisk korrekthet drevet av kvinner (forhatte feminister), og «et globalt, patetisk angrep på maskulinitet».

Reklamefilmen viser nyhetsklipp fra metoo-saker, menn som stanser andre menn i å oppføre seg dumt mot kvinner og som hindrer slåsskamper mellom barn. Budskapet er at det ikke lenger holder å si «La gutter være gutter».

I reklamen sier stemmen at det ikke er noen vei tilbake: «Fordi vi tror på det beste i menn.»  Og «guttene som ser i dag, er morgendagens menn».

Gillette kaster om på et 30 år gammelt slagord, og endrer det fra «the best a man can get», til «the best a man can be». De vil legge det gamle imaget bak seg og bygge opp et nytt. Antageligvis fordi de ser at deres egen manns-stereotypi begynner å gå ut på dato. Maskulinitet er jo en stor del av merkevaren, men hva slags?

Skyttergrav. Støyen rundt reklamefilmen vil snart forsvinne. De som sier de ikke vil kjøpe barberhøvlene, kommer til å gjøre det likevel. De som har tvitret om boikott har fått sine minutter i Twitter-sola.

Men den måten saken har spredt seg i aviser og sosiale medier, sier noe om hvor lett det er å blåse opp fiendebildene og forbli i skyttergravene.

For hvis du ser bort fra den politiske konteksten slagordet settes inn i, er budskapet i reklamefilmen ukontroversielt og handler om at du skal være grei mot andre og ikke oppføre deg som en dust. Det er de fleste menn enige i, selv om mediedekningen tyder på noe annet.

Gå til innlegget

In God we trust

Publisert 10 dager siden - 752 visninger

Skal du opp og fram i amerikansk politikk er det en ting du ikke bør være: Ateist.

Da demokraten Kyrsten Sinema fra Arizona ble tatt i ed forrige uke, sverget hun ved en kopi av grunnloven, ikke Bibelen, slik de fleste folkevalgte gjør.

Det har hun har gjort siden hun ble valgt for første gang i 2012, og hver gang blir det kommentert. Sinema regner seg selv som ikke-religiøs og er – på papiret i alle fall – alene om det: Nå er hun senator og fremdeles den eneste i Kongressen som sier hun ikke tilhører noen tro.

Svært få politikere i USA står fram med sin ikke-tro, særlig de som stiller til valg.

Det koster for mye. Folk stoler ikke på dem.

I de beste familier. 

Når amerikanere blir spurt om hvem de ikke vil barna skal gifte seg med, kommer ateister høyest på lista. For ikke å snakke om hvem de vil velge til som president.

Clinton-tilhengere skal ha planlagt å lekke at Bernie Sanders var ateist, for da visste de han ville miste mye støtte. Sanders, som er jødisk, men som ikke flagger tro, måtte rykke ut og proklamere at nei, han er ikke ateist.

Og Donald Trump snakker stadig om Gud, selv om ikke alle tror han mener det han sier.

Kvinner. 

Forrige uke ble representantene i den nye kongressen tatt i ed i Washington. Den er mer mangfoldige enn noensinne og har rekordmange kvinner, 102 av dem i Representantenes hus, inkludert de to første muslimske kvinnene, og de to første kvinnene fra amerikanske urfolk.

Likevel må vi ile til å si at når over 400 av 534 representanter er både hvite og menn, er sammensetningen langt fra representativt for befolkningen. For første gang siden 2011 er flertallet i Representantenes hus demokratisk. Det er også blant demokratene at mangfoldet er størst.

Blant republikanerne er det fremdeles hvite menn det er flest av.

LES OGSÅ: Vil skrive Gud på veggen

Hvor er de?

Det er én gruppe som glimrer med sitt fravær: Ateistene. De ikke-troende.

Ved hvert valg lager Pew Research Center en oversikt over hvordan ulike trosretninger er representert der makten sitter. Mye er ved det samme som ved de to siste valgene. Så godt som alle republikanerne er kristne. Hos demokratene er tallet 78 prosent, som er høyere enn befolkningen ellers.

Undersøkelsen er basert på de folkevalgtes egen beskrivelse av hvor de plasserer seg trosmessig. Den reflekterer at en demografisk og kulturell endring er på gang i USA, men også den vedvarende viktigheten religion har i amerikansk politikk.

Kongressmedlemmene har større sannsynlighet for å si at de tilhører en tro/livssyn enn velgerne de representerer.

Hvorfor er det slik? For det blir stadig færre i USA som kaller seg religiøse, og det er de yngre som står for endringen. 35 prosent, viser noen tall, betrakter seg som agnostikere, ateister, eller at de ikke tilhører noen religion.

Men i Kongressen var det altså bare en som sa at hun ikke hadde noen tro, og det var Kyrsten Sinema. Hun vil ikke kalle seg ateist.

Det er helt sikkert flere enn henne. 18 ville ikke svare på undersøkelsen.

Ordene du bruker.

«Ut av skapet», «innrømme», «stå fram». Leser du artikler om ikke-troende amerikanske politikere, er det interessant å legge merke til ordbruken. En avis beskriver det til og med som å «tilstå sekularisme». Flere bruker «the A-word» for det fryktede begrepet ateist. Kanskje politikerne rett og slett ikke tar sjansen‚ det kan ha konsekvenser å si at du ikke tror på høyere makter.

For oss er dette fremmed. Tro er mye mer en privatsak. Hva Erna Solberg tror på, er ikke grunnen til at folk velger å stemme på henne. Det er vanskelig å se for seg at en stortingsrepresentant som ikke tror på Gud, vil ha vanskelig for å «innrømme» det. Her er det vel heller omvendt. Jonas Gahr Støre fikk avisoverskrifter som «historisk» da han fortalte om troen sin på et møte i Sarons Dal.

LES OGSÅ: Det amerikanske, politiske systemet er rigget for enighet, ikke konflikt 

Sekulære. 

Amerika er landet hvor religiøse forfulgte og undertykte fra Europa søkte frihet til å utøve det de trodde på. Men den samme religionsfriheten folk krysset Atlanteren for, strakk seg til ulike kristne kirkesamfunn, og ikke særlig lenger.

Filosofen Henrik Syse trekker fram dobbeltheten i at man fikk den spesielle blandingen av sterk vekt på religionsfrihet på den ene siden og religiøse overbevisninger som spiller en stor rolle i det offentlige rom, på den andre. De fleste er enige om at religion er viktig for USA, respekten for religion er stor, det er en felles tradisjon og en del av den amerikanske væremåten.

Da kan det være desto vanskeligere å stå fram med det motsatte, selv om USA har et strengt skille mellom stat og kirke, og grunnloven forbyr staten å særbehandle en religion over en annen.

LES KOMMENTAR:Jeg vil gjerne redde verden. Bare ikke akkurat nå

Ut av skapet. Barney Frank er det første kongressmedlemmet i USA som sto fram som homofil. Det var i 1987. Og det skulle gå nesten 25 år før han «kom ut av skapet» på nytt, da han erklærte seg som ikke-troende. Frank ventet til han var ute av politikken fordi, som han sa, det var ikke politisk relevant.

– Jeg var bekymret for at hvis jeg eksplisitt ikke skulle vedkjenne meg noen religiøsitet, kunne det forvrenges til å bli et forsøk på å distansere meg fra å være jødisk. Det mente jeg var galt, gitt anti-jødiske fordommer som finnes, sa han i et intervju i 2014.

Mange kommenterte at det var enklere for Frank å stå fram som homofil enn så stå fram som ateist.

Barney Frank bruker ikke ordet ateist, men «notheist», «en som ikke tror på Gud, og ikke en ateist som vet det ikke finnes en Gud.» Den distinksjonen brukte han selv, til svake sukk fra ikke-religiøse organisasjoner, som skulle ønske han valgte å stå for «a-ordet».

Båser. Men i den offentlige debatten blir man plassert i båser. Og ateist-båsen er det mange som ikke vil havne i, og heller ikke føler seg hjemme i, nødvendigvis. Den gir lite rom for tolkninger og vidsyn – fra begge sider. Det er de lavkirkelige, konservative evangelikale som har dominert de siste tiårene. Da blir det mindre plass til andre tanker – og polariseringen øker.

Når religiøsitet – særlig kristen tro – blir bundet opp til patriotisme, er det ikke rart at ateister blir uglesett. Det er et regnestykke som går opp for noen: Tror du ikke på Gud, er du ikke til å stole på. Det er synd. Velgere fortjener politikere som sier det de mener – om både om troen, og om ikke-troen sin.

Illustrasjon: Øyvind Hovland

Interessante artikler om kommentar-tema finner du her og her, om boka «Godless citizens in a Godly republic»

Gå til innlegget

Kortet fra Påskeøya

Publisert 25 dager siden - 824 visninger

Folk ser ikke hverandre lenger. De sitter bare og skriver postkort.

‘Kjære dere’. I vinduskarmen står kortet jeg fikk fra Påskeøya i fjor. Hun reiser mye, dattera til venninna mi, og sender alltid postkort fra turene. Det har hun gjort siden hun lærte å skrive.

Når det nærmer seg bursdag, får jeg alltid et kort eller lite brev i postkassen, fra tanta mi på Biri. Det har hun gjort i over 40 år, hver eneste mars måned. Og selvsagt til jul.

Disse to skiller seg ut, for det er ikke ofte det skjer lenger. Å finne et kort med feriehilsener fra fjerne strøk i postkassa, med navnet ditt håndskrevet, blant reklamer og papirutgaven av Vårt Land.

Noen har sittet et sted i verden og tar seg tid til å tenke på – og skrive til – meg. Det er en god følelse.

Melankolsk. 

For et par år siden­ ville litteraturprofessoren og forfatteren Antoine Compagnon finne­ ut hva vi har vunnet og hva vi har tapt i digitaliseringens tidsalder. I boka Digital melankoli skriver han om hvordan ny teknologi beriker tilværelsen samtidig som den gjør den fattigere. Vi har mistet noe på veien, mener han. «Den forandrer våre hverdagslige gester, våre daglige aktiviteter og arbeidsmetoder, vår væremåte og våre nære relasjoner­, måten vi leser og skriver på, vårt forbruksmønster og tidsfordriv, måten vi elsker på. Vi har sluttet å skrive brev; vi gjør alltid flere ting på en gang», skriver Compagnon.

Tvang. 

På 80-tallets interrail-turer ville vi sannsynligvis tatt i mot muligheten til å sende samme­ hilsen til mange på en gang med skrivekrampe og åpne armer. For jeg skal ikke underslå elementet av plikt som lå i postkortskrivingen. På ferieturer var det visse personer som skulle ha kort, slik var det bare: Foreldre, besteforeldre, tanter og onkler. Venninner fikk mest tekst, skrevet over hele kortet, rundt adresse-
feltet og frimerkene. De fikk vite andre ting enn familien, der var det mer informasjonsplikt.

Postkortskriving var, uansett om du likte det eller ikke, en del av reisen.

Rosa filter. 

Antoine Compagnon skriver om digital melankoli, men det er melankolien over det tapte som vi med fordel kan dvele over en gang i mellom, og hvorfor vi så gjerne vil filtrere fortida. Vi farger minnene med flatterende retusjeringer, men glemmer det andre. Det var fint å lime inn papirbilder i fotoalbum. Men det er ganske fint å lage fotoalbum fra datamaskinen også. Der løsner dessuten ikke limet og bildene faller ikke ut.

Melankolien er angsten for ikke å klare å følge med på det nye. Som da postkortbølgen sveipet over Europa på begynnelsen av 1900-tallet. Da var det enkelte som mente dette nye ikke bare var vidunderlig.

– Man snakket om et «postkorthysteri» og at Europa ville bli begravet­ i dem. Skeptikerne mente dette nye, sosiale mediet ville ta helt overhånd, i følge Anne-Catrine Edlund. Den svenske professoren har studert postkortenes historie og betydning.

Alle lag. 

Storhetstiden var fra 1900- 1920. Alle som kunne lese og skrive, og de ble stadig flere, begynte å sende postkort. I Sverige­ nådde det toppen i 1903–04 da 43 millioner kort ble sendt gjennom posten. Bare ti år før var tallet en million. Edlund mener dette beskriver­ hvor raskt postkortskriving ble etablert som en hverdagslig og folkelig skrivepraksis.

Kritikken gikk på at folk ikke omgikk hverandre eller så seg rundt lenger, de satt bare og skrev postkort.

Ikke ulikt angsten for å ha nesa ned i mobilen til enhver tid.

Lite plass. 

Postkortet ble introdusert­ som det nye mediet for korte og raske beskjeder. Det var dessuten bilde på ene siden, som også var nytt. Den begrensede plassen til tekst endret måten de skrev på, det var rett og slett ikke plass til de lange høflighetsfrasene som var vanlige i brev.

Praktisk og nytt var det i 1869, da forgjengeren til postkortet, korrespondansekortet, ble lansert i Østerrike. Det skulle være et tilskudd til brevet, men raskere, mer effektivt og økonomisk.

Forskeren Edlund påpeker den åpenbare likheten mellom dagens deling av bilder og tekst, og skepsisen til «det nye», og hvordan det forandrer vi kommuniserer med hverandre.

Nå sender vi nesten ikke håndskrevne brev og kort i posten mer. Det ser du i postkassa. Julebrev holder stand. Men de blir også færre, nå er det noen trofaste igjen.

Så tusen takk for kortene, Nora på tur, og tante Ingebjørg på Biri.

Bildet av postkort er fra unsplash.com

Gå til innlegget

Bambis hevn

Publisert rundt 1 måned siden - 365 visninger

Kan en tegnefilm fra 1942 gjøre deg til et bedre menneske?

En dommer i den amerikanske delstaten Missouri har gått nye veier for å få en dømt mann til å angre sine synder. David Berry skal, sammen brødrene og faren, i ti år ha skutt og drept rådyr i hundretall. Ingen vet nøyaktig hvor mange. De skal ikke ha vært interessert i kjøttet, men i gevirene. Familien drev krypskyttervirksomhet for å ha gevirene som trofé, mens dyreskrotten ble etterlatt.

Dommeren Robert George har vært kreativ i sin oppdragende straff overfor David (32). I tillegg til ett års fengsel, må han se animasjonsfilmen Bambi minst en gang i måneden. Startdatoen er lille julaften. Å skyte dyr for moro skyld skal straffe seg. Med å se en 73 år gammel Disneyfilm.

Morløs

Lille Bambi og mamma hadde nettopp funnet noe grønt å spise, gress som stikker opp av snøen. Snart er det vår. Så værer hun jegeren, og de løper. Et skudd høres. Så et til. Bambi løper foran, tror de har klart seg begge to, og roper på moren sin i skogen. Det kommer ikke noe svar.

De heftige scenene har satt en støkk i generasjoner av småbarn siden filmen kom i 1942. Jegeren som dreper Bambis mor er på 20. plass over de «beste» skurkene i amerikansk film. På første plass er Hannibal Lecter i Nattsvermeren, med Norman Bates fra ­Psycho som en god nummer to. Det sier litt om hvilket inntrykk den ansiktsløse og navnløse ­jegeren i Bambi har gjort.

LES OGSÅ: Effekten av dette bildet varte i seks uker

Nemo og Simba

Men vil en Disneyfilm få David Berry til å slutte og skyte dyr for moro skyld?

Vil alle som kaster plast i naturen slutte hvis de blir tvunget til å se Nemo og Den lille havfruen i hele 2019? Eller krypskyttere som dreper løver for moro skyld, holder de opp etter noen måneder med Simba i Løvenes Konge på repeat?

Dommeren George ville lære David Berry en lekse. Han mente de var blitt så avhengig av drepingen, at de ga blaffen i alle regler, lover og dyre-etikk. Far og sønner har nemlig holdt på med dette nattestid i mange år. Dette er den største krypskyttersaken i Missouri, og sammen med en rekke andre, ble de funnet skyldige i å bryte en haug med jaktlover, blant annet å jakte utenfor sesong, bruke ulovlige våpen, og å blende dyr med skarpt lys. De er også dømt for å skyte dyrene fra bilen.

Hevn

Det er flere eksempler på juridisk kreativitet, med ulik hensikt. En huseier ble tvunget til å avtjene straffen sin i husarrest i en av sine egne utleieenheter. Seks måneder måtte han bo i en av sine egne falleferdige rønner, etter å ha blitt dømt for flere brudd på husleieloven.

En kvinne som ble dømt for å sulte to hester, fikk 30 dagers fengsel, og de første tre dagene skulle hun få bare vann og brød. «Mer enn hva hestene fikk», som dommeren sa. Det skulle også henges opp bilder av sultende hester i cellen for å minne henne på det hun hadde 
gjort.

LES OGSÅ: Før var Disneys helaftens spillefilmer snille og tannløse. De siste ti åra har de begynt å lefle med livets store spørsmål.

Filmer datteren

Tidligere denne uka har en video hvor en far kjører sakte etter datteren, som går til skolen blitt delt tusenvis av ganger. Datteren ble utestengt fra skolebussen, fordi hun hadde mobbet. Faren ville lære henne en lekse, og tvang henne til å gå, mens han filmet. Og delte på sosiale medier.

Disse amerikanske eksemplene handler om hevn og om å påføre andre skam. Å tilpasse straffen etter ugjerningens ­karakter, er én ting. Og det er langt fra uproblematisk med dommere som deler ut straff etter eget forgodtbefinnende. I disse tilfellene får vi ikke høre mer om bakgrunnen til at folk handler som de gjør. Ikke at det skal gi straffefrihet, men gapestokk er i alle fall ikke rehabiliterende.

Det viste seg at jenta som ble kastet av bussen, selv hadde blitt mobbet. På toppen har hun altså en far som ydmyker barnet sitt på sosiale medier.

LES OGSÅ: Kanskje er du litt slem hvis du slakter. 

Empati

Bambistraffen kan ikke akkurat sies å være hevn. Dommerens idé må være at jo flere ganger David Berry fra Missouri ser Bambis store, triste øyne, jo lettere blir det å sympatisere med dyrene. Hensikten er at han skal skjønne noe han ikke har skjønt fra før: At du ikke dreper dyr for moro skyld.

Selv om dommeren skal ha for oppfinnsomhet, er det tvilsomt om Disney-filmen fra 1942 vil ha ønsket effekt. Kanskje familien heller burde sett mer på Bambi da Berry var barn.

Gå til innlegget

Høyre om på de anda­lusiske sletter

Publisert rundt 1 måned siden - 1131 visninger

For første gang siden Francos død har ytre høyre en plass i spansk politikk.

‘Velkommen i klubben.’

Frankrikes ­Marine le Pen var den ­første som gratulerte Santiago Abascal. Hans inn­vandringsfiendtlige parti Vox fikk 11 prosent av stemmene og vant 12 seter i regionforsamlingen i Andalucía i Spania i begynnelsen av desember.

«Klubben» er hennes ­parti ­Nasjonal Samling (tidligere ­Nasjonal Front), Alternativ for Tyskland (AfD), Lega i Italia, Frihetspartiet i Østerrike og partier på ytre høyre i andre europeiske land.

Sjokk og vantro. Valgresultatet sendte sjokkbølger gjennom landet, også fordi Spania ikke har hatt høyre­populistiske ­bevegelser og partier etter ­Franco-regimet. Ikke siden ­politikeren Blas Piñar tapte plassen i parlamentet i 1982, har noen med så ekstrem ideologi satt sine bein i et regions­parlament i landet, skriver den spanske avisa El Pais.

Politikere har gjerne påpekt nettopp det – at Spania har skilt seg ut fra sine europeiske naboer, hvor ytterliggående partier har hatt tildels stor framgang.

Partier, som har vokst til å ­prege nasjonal politikk, også der de ikke sitter i regjeringsposisjon.

Størst og fattigst. I ­Spania snakker vi riktignok om et ­regionvalg. Men Andalucía er Spanias største region med rundt 8 millioner innbyggere. Tidligere var det også den fattigste, med høyest arbeidsledighet.

Partiet Vox ble startet for bare fem år siden, og fra å være nærmest usynlige i den politiske ­debatten, er de nå på alles lepper. Ikke alle er begeistret. ­Resultatet i Andalucía er et signal på at Spania står foran et veiskille. Hva kommer til å skje ved neste parlamentsvalg, og ved EU-valget til våren?

Samme oppskrift. Vox sin vei mot økt støtte følger samme oppskrift som andre høyrepopulistiske partier: De får næring av misfornøyde og fremmedgjorte velgere. Oppslutningen til Vox har dessuten økt i takt med at rekordmange flyktninger og migranter har kommet til Spanias kyst i år. Andalucía har blitt en av de viktigste ankomsthavnene for migranter til Europa. Innvandringsskepsis og muslimfrykt preger partiets politiske retorikk.

Men Vox' kjernesak – og det som skiller dem fra andre partier i ­Europa, er motstanden mot selvstendighet for Catalonia. Landet er truet av ­separatistene, ulovlig ­migrasjon, og stadige ­angrep på ­familieverdier. Spanske ­patrioter må stå opp og kjempe for sitt­ ­fedreland, er gjennomgangs­tonen. Vox er motstandere av like­kjønnet ekteskap, vil ha strengere abortlov, utvise udokumenterte ­immigranter for alltid. De vil også oppheve en lov som skal beskytte kvinner mot vold i hjemmet, og «all ­annen lov­givning som diskriminerer mot et av ­kjønnene.» I en liste på 100 ­punkter, finner du også ja til oksekamp, flagg på alle ­offentlige ­bygninger og nei til islam­undervisning i ­offentlig ­skoler.

Gjenerobre. Etter valget tvitret lederen Santiago Abascal at gjenerobringen starter på andalusisk jord og vil utvides til resten av Spania. En åpenbar referanse til gjenerobringen – la reconquista – etter muslimsk styre på spansk jord. Partiet brukte dette gjennom hele valgkampen. Partiets kall er å gi kristne en stemme, sa toppkanditaten i Andalucía, Francisco Serrano. Han hevdet at de har blitt forlatt av alle andre partier i verdispørsmål.

Konservative Partido Popular (PP) er en av grunnene til at ­Spania ikke har hatt et ytre høyre-parti. De har «holdt lokket på», fordi partiet hadde plass til alt fra konservative sentrumsfolk til nostalgiske fascister, mener Berta Barbet, som er redaktør i analysebyrået Politicon i Barcelona. Men etter krisen der statsminister Mariano Rajoy måtte gå av, så folk at det kunne være alternativ, mener Barbet.

Alvor. Frankrikes tidligere statsminister Manuel Valls er nå ordførerkandidat i Barcelona. Valgresultatet i Andalucía bør minne spanske politikere at man ikke må fornærme velgerne, men forstå deres misnøye. Han sier andre partier må ta tilbake patriotismebegrepet og «gjenopprette et moderat sentrum».

Å lytte til folk som velger å s­temme på ytre-høyre-­partier er en utfordring for alle land i ­Europa. Faren er at konservative partier heller adopterer ­ytterliggående retorikk enn å ­parere den.

Foto:  Santiago Abascal appaluderes. Han er leder for VOX, et parti på ytre høyre som fikk 11 prosent av stemmene i et regionalvalg i Andalucía. Manu Fernandez/AP Photo/NTB scanpix

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82732 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44695 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35589 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
9 måneder siden / 28935 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22890 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22514 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22370 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20420 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19465 visninger

Lesetips

Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
30 minutter siden / 14 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
30 minutter siden / 14 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 2 timer siden / 42 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 2 timer siden / 25 visninger
Jeg melder meg ut av KrF
av
Lars Sørumshagen
rundt 6 timer siden / 254 visninger
Sett fra grasrota
av
Arna Østnor
rundt 6 timer siden / 119 visninger
Hamskifte for norsk landbruk?
av
Trond Klaape
rundt 7 timer siden / 195 visninger
Svar til innlegg fra Karl Øyvind Jordell
av
Ole Inge Bekkelund
rundt 7 timer siden / 47 visninger
Skader KrF, ikke Frp!
av
Ola Ødegaard
rundt 7 timer siden / 83 visninger
Les flere

Siste innlegg

Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
30 minutter siden / 14 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
30 minutter siden / 14 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 2 timer siden / 42 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 2 timer siden / 25 visninger
Nå treng KrF samling
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 5 timer siden / 60 visninger
Hvorfor feilet Hareide?
av
Lars Kolbeinstveit
rundt 6 timer siden / 453 visninger
Les flere