Une Bratberg

Alder: 54
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Ordenes kraft

Publisert 12 dager siden - 1809 visninger

Grensene for hva som er greit å si, flyttes. Men merker vi det?

I fjor holdt FNs Louis Arbour en tale hvor hun advarte mot språkbruken i asyl- og flyktningdebatten.

Aarbour er FNs spesialut­sending for internasjonal migrasjon og var sjokkert over retorikken som hun mente forgiftet debatten.

Men talen ser ikke ut til å ha gjort særlig inntrykk, selv om Angela Merkel prøvde å minne om noe av det samme tidligere­ denne uken. Da møtte hun Viktor Orbán, Ungarns leder og selvoppnevnte forsvarer av ­Europas grenser.

Vi må alltid huske på at dette er mennesker vi snakker om, sa hun på en felles pressekonferanse mellom de to.

– Europas sjel er å være ­human, og hvis vi vil ta vare på denne sjelen – hvis Europa og dets verdier skal fortsette å spille en rolle i verden, da kan ikke ­Europa snu ryggen til motgang og lidelser, sa hun.

Ord betyr noe. «Bølger», «svermer», ‹horder», «invasjon», «muslimske inntrengere», «lykke­jegere», «ulovlige», «farlige». Dette er ord politikere og statsledere har brukt for å beskrive flyktninger som kommer over Middelhavet og på andre måter.

Ingen er i tvil om at ordbruken er bevisst. Jo oftere man gjentar noe, jo sannere blir det. Og etter hvert siver det inn i språket. Men svermer er noe insekter gjør. Horder gir inntrykk av uorganiserte bander. En lykkegjeger er en opportunist som har ikke krav på beskyttelse. Og inntrengere er farlige.

De samme politikerne kunne sagt «mennesker».

Frykten for det ukjente. 

Det ligger i oss at vi føler empati mot de som ligner oss, og at vi frykter det vi ikke kjenner eller forstår. Å stemple en gruppe mennesker med ord som dette er uhyre effektivt. Derfor er det mye makt i valg av ord. Ytre høyre-partiene i Europa har skjønt det og bruker dehumaniserende retorikk for hva det er verdt.

Diskusjonen om språkbruk og retorikk var tydelig i mediene i 2015, da flyktningekrisen nådde toppen. Avisa The Guardian skrev for eksempel på lederplass om hvordan de ville bruke ordene­ flyktning og ­migrant. ­Nyhetskanalen Al ­Jazeera ­bestemte seg for at de ikke lenger ville bruke migrant, men flyktning.

Ordet flyktning i seg selv sier at hun har noe å flykte fra. En ­migrant, er ikke like «ladet». Selv om uttrykket er, følge ordboka, også omfatter flyktninger, i tillegg til «arbeidsmigranter, ­utdanningsmigranter, familiemigranter og alle andre som skifter bosted over landegrensene, uavhengig av om flyttingen er frivillig, ufrivillig, lovlig eller ulovlig.»

Snikende. 

Det har gått tre år siden 2105, fra Angela Merkel sitt «Wir schaffen dass» – vi klarer dette, med en åpen dør for de som flyktet fra krig. Færre kommer til Europa, mens temaet står øverst på dagsordenen. Også i land, som Ungarn, hvor knapt en eneste flyktning har fått komme over grensa. Likevel var Viktor Orbáns valgløfte nummer én å holde den «muslimske invasjonen» unna.

Språket kan åpne opp, men kan også forkludre. En snikende normalisering av retorikk som er anti-muslimsk og fremmedfiendtlig finnes ikke lenger i randsonene, men midt blant dem som styrer. Mistenksomhetens språk, sa Cora Alexa Døving, fors­ker ved Senter for studier av Holocaust og livssyns-­minoriteter, til Vårt Land nylig.

Oppsving. 

Flyktningene har vært med på å gi et realt oppsving for høyrepopulistiske partier. De blir brukt i et innenrikspolitisk spill. I Italia har den ferske innenriksministeren Matteo Salvini sagt at «festen er over for migrantene.». Han kommer fra det innvandrerfiendtlige partiet­ Lega. Ved å gjøre flyktninger til den altoverskyggende saken, distraherer han velgerne fra å få øye på andre tema partiet gikk til valg på, som det kan bli vanske­lig å oppfylle.

Østerrike tok nettopp over formannskapet i EU de neste­ seks månedene, og statsminister Sebastian Kurz var klar på at den «høyeste prioritet å beskytte den europeiske befolkningen». Han vil ha et «paradigmeskifte i innvandringspolitikken. Europas yngste statsleder har med seg det høyrepopulistiske Frihetspartiet i regjering. I Sverige ligger Sverige­demokratene an til å gjøre et brakvalg.

Folk har ulike oppfatninger om hvordan flyktninge- og asyl-­situasjonen skal løses. Det er en viktig sak, som Angela Merkel kalte et «skjebnesprøsmål for EU». Å holde tunga rett i munnen når man velger ordene man bruker, vil derfor bare bli enda viktigere i tida framover. Hatefull, stemplende retorikk skygger over enkeltskjebnene, og bygger gjerdene mellom «dem» og «oss» stadig høyere. Når toneangivende politikere kan si at «festen er over», gir det legitimitet for andre å snakke nedsettende om en gruppe mennesker de egentlig ikke vet noe om. Bortsett fra at de er på flukt. De har ikke vært på noen fest.

Vi har nok historiske bevis og eksempler på at det er en farlig vei å gå.

(Denne kommentaren stor på trykk i Vårt Lands papirutgave, lørdag 7.juli)

Illustrasjon: Øyvind Hovland

Gå til innlegget

De stjålne barna

Publisert 23 dager siden - 565 visninger

Å ta det mest dyrebare fra et menneske er en effektiv form for undertrykking. Et av de mørkeste kapitler i spansk historie kommer endelig til rettssalen.

Tirsdag denne uka begynte en historisk rettssak i Spania. Den 85 år gamle barnelegen Eduardo Vela er tiltalt for å ha tatt et nyfødt barn fra moren og gi henne til en annen kvinne i 1969. Under Franco-regimet jobbet Vela ved San Ramon-sykehuset i ­Madrid, som var et av stedene denne formen for menneskehandel foregikk. Ingen vet hvor mange barn som er tatt fra foreldrene sine, tallet varierer fra 30.000 til 300.000.

De tapte, stjålne barna er et åpent sår fra general Francisco­ Francos diktatur, han styrte landet fra 1939 til 1975. Tusener av babyer som skulle fødes inn i «uønskede» familier ble adoptert bort til regimevennlige familier. Det begynte som ideologi, men utviklet seg til business.

Sykdom. 

Ideologien baserte­ seg på at marxismen var en sykdom, et smittsomt virus, som ikke måtte spres. I 1938 skrev general Franco: «Jeg gir herved autorisasjon til å etablere en psykologisk forskningsgruppe som skal granske de biopsykologiske røttene til marxismen».

Denne gruppen ble ledet av den nazi-inspirerte militærpsykologen Antonio Vallejo Nágera. I et dekret to år senere het det at myndighetene kunne ta barna fra foreldrene dersom deres «moralske forming» var i fare. Regime-lojale leger, sykepleiere, nonner og prester tok barn, først fra republikanske kvinner som satt fengslet. De ble gitt til familier eller sendt på barnehjem.

Etter hvert kunne barn som ble født utenfor ekteskap, barn fra fattige familier, fra enslige mødre som ikke hadde mulighet til å protestere, bli stjålet. ­Babyene ble gitt, men det var ofte penger involvert, til gifte par som var vennlig innstilt til Franco-styret. Foreldrene fikk vite at barna døde.

Adoptivmor. 

Jenta som legen Eduardo Vela skal ha stjålet i 1969, er Inés Madrigal (49). Adoptivmora Inés Pérez har tidligere fortalt at hun fikk en fødsels-­attest som sa at Inés var hennes biologiske barn.

Rettsaken er den første i sitt slag i Spania, selv om fortellingene og anklagene om de stjålne barna har vært en del av spansk offentlighet i mange år. Imidlertid varte rettssaken bare en dag – foreløpig – før den ble utsatt. Vela ble lagt inn på sykehus. Det er ennå ikke klart når den kommer opp igjen.

Det er takket være Madrigal og hennes nå avdøde adoptivmor at denne saken endelig kom til retten. Påtalemyndighetene har mottatt over 2.000 lignende­ ­saker. Legen Velas navn, som nekter straffeskyld, har i mange­ år vært knyttet til de stjålne barna, sammen med den avdøde nonnen Maria Gomez Valbuena.

Madrigal vet hun deler skjebne med titusener andre. Og er et ekko av en annen generals herjinger: Under ­militærdiktaturet (1976-83) i Argentina forsvant minst 30.000 ­opposisjonelle, de ble dopet ned og kastet levende ut av militærfly, skutt og drept i fengsel eller dyttet ned i dype brønner. Men de 500 barna som ble født i fangenskap under «den skitne krigen», ble adoptert bort til venner av regimet eller barnløse offiserer.

Kontroll. 

Det er mørke fortellinger om å ta det mest sårbare og det viktigste i et menneskes liv: Barnet. Det følger en forskrudd, men logisk tankerekke: Tar man barnet fra noen, har man all makt. Også til å forme framtida. Historiene fra Spania og Argentina er brutale eksempler på diktatorers makt. Å behandle barn som vare, eller «noe» som kan formes og utnyttes, er ikke noe som hører fjern fortid til, heller ikke bare langt unna.

Her i Norge er fornorskingen av samer og behandlingen av taterne fremdeles åpne sår. Så sent som i 1963 sa bestyreren på Svanviken arbeidskoloni for tatere at målet er «å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd».

Dette er utsagn vi i dag ikke kan forstå. Et menneskesyn hvor noen er bedre enn andre kommer i mange former.

Før vi blar over til neste side i historien, må vi lese den sida vi er på nå, skriver den spanske avisa El Pais på lederplass. Spania er ennå ikke ferdig med den vidstrakte og skamfulle praksisen med å stjele barn fra noen man mente var undermåls, enten ideologisk eller moralsk. Det vil ha stor symbolsk betydning at denne saken får en avslutning i retten.

Inés Madrigal selv er ikke så opptatt av om legen Eduardo Vela skal sone en eventuell straff i fengsel eller ikke. Det viktigste er at han blir dømt.

– Jeg vil at han skal fortelle sannheten, sa hun i retten, slik at mødrene kan få fortalt barna sine at de ikke forlot dem.

Og for at barna skal vite at de ikke ble forlatt.

Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave fredag 29.juni

Gå til innlegget

Sannhet eller ‘sannhet’

Publisert rundt 1 måned siden - 612 visninger

Det finnes folk som påstår at barn ikke ble drept i skoleskytingen på Sandy Hook barneskole. Nå vil foreldrene prøve konspirasjonsteoriene for retten.

Noah Pozner har nettopp fylt seks år. I dag har han ikke så lyst til å gå på skolen. Han ligger lenge i senga. «Kom igjen Noah, vi må komme oss av gårde», sier faren.

I bilen har Noah det gøy sammen med tvillingsøsteren og en eldre søster. Noah har på seg en t-skjorte med bilde av Batman. «Jeg er glad i deg», sier faren når Noah hopper ut av bilen.

Det er det siste han sier til sønnen. Kort tid etter blir Noah drept.


En bløff. Noah Pozner var den yngste av ofrene på Sandy Hook barneskole. 14. desember 2012 drepte Adam Lanza 20 skolebarn på seks og sju år, og seks voksne.

Kort tid etter tragedien dukket konspirasjonsteoriene opp: Angrepet har ikke skjedd, det er en bløff satt i scene av regjeringsstøttede våpenmotstandere. Foreldre, barn og redningsmannskap var skuespillere. Fremdeles, fem år etter, opplever pårørende daglig netthets og trusler. Minnesmerker er vandalisert. De blir filmet, fotfulgt og avkrevd bevis for at barna deres virkelig døde.

– Hvis barn ble drept i Sandy Hook, så går hjertet mitt til hver og en av foreldrene, og de jeg ser på nyhetene som sier de er foreldrene. Det eneste problemet er at jeg har sett en del på såpeoperaer, og jeg har sett skuespillere før.

Dette er en av uttalelsene til Alex Jones, en konspirasjonsteoretiker fra ytre høyre som driver nettstedet InfoWars. Jones hiver ut påstander og aparte ideer på nettsida, på radio og en Youtube-kanal. Videoene hans er sett mer enn en milliard ganger, og han selger i samme slengen slankeprodukter og overlevelsesutstyr for mellom sju og 12 millioner dollar hvert år, ifølge New York Magazine.


Ytringsfrihet. Nå har noen familier fra Sandy Hook-tragedien saksøkt Jones for ærekrenkelser, blant annet fordi de mener det er han som muliggjør at spinnville teorier om skytetragedien fremdeles får næring.

Jones har svart at det er et angrep på hans ytringsfrihet. Han sier ikke noe feil, han bare «stiller spørsmål» og ber folk «undersøke hva som skjer». Det er enhver amerikaners rett når en stor hendelse skjer, spesielt når det er et angrep på deres grunnleggende rettigheter, har Jones sagt. Han henviser til det andre grunnlovstillegget, som sikrer amerikanerne retten til å bære våpen.

Ifølge en amerikansk jus-professor må saksøkerne bevise at Jones enten visste at påstandene om bløff var usanne eller at han ignorerte om det var fakta eller ikke, for å vinne saken.


Mørkt hjørne. De mest ekstreme meningene kunne muligens ha forblitt i et mørkt hjørne av nettet, hvis de ikke hadde fått kanaler og plattformer som InfoWars. Alex Jones er også kjent for å hevde at 11. september-angrepet var en innside-jobb, og at Hillary Clinton var med i en barneprostitusjonsring.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor konspirasjonsteorier og internett er som skapt for hverandre. Ideer og teorier som før hadde dødd av seg selv, blir spredd umiddelbart, og får stadig ny næring. Men når teoriene fører til handling, kan det faktisk bli farlig. Som mannen som tok med et ladd våpen til pizzarestauranten der han trodde barn var fanga i barneprostitusjonsringen til Clinton.


Gjenganger. Skoleskytinger med påfølgende konspirasjonsteorier er dessverre ikke uvanlig i USA. David Hogg og Emma Gonzales, to av de overlevende etter skytingen på Parkland High School i Florida i februar, ble også beskyldt for å være såkalt «crisis actors». Det er skuespillere eller frivillige som deltar i katastrofeøvelser som ofre, politi og brannmannskap. De senere årene har begrepet blitt brukt stadig oftere av konspirasjonsteoretikere som mener masseskytingene er oppdiktet, orkestrert for å oppnå et politisk mål. Målet er særlig å ta fra amerikanerne våpen.

Teoriene er usannsynlige, for å si det mildt. Men det er ikke bare nett-troll vi snakker om. Donald Trump Jr. har trykket liker på konspirasjons-tweets om 17-åringen David Hogg. Trump senior er heller ikke fremmed for konspirasjonsteorier, og var gjest hos Alex Jones InfoWars under valgkampen. Da lovpriste han Jones for hans «amazing reputation» og sa at de kom til å snakke mye sammen i framtiden.


Nullpunktet. Leonard Pozner har fortalt historien om den siste morgenen med Noah mange ganger. Det er ikke sikkert at han har ønsket det. Kanskje ville han ha det som et privat minne for familien. Men konspirasjonsteoretikerne har tvunget ham til å kjempe for sønnens ettermæle.

Når man angriper foreldre som har mistet barn, har man nådd et nullpunkt. Det vil de aller fleste være enige i. For hvis det er mulig å rangere skoledrap etter uhyrlighet, havner Sandy Hook på toppen. Barna var så små. Kanskje det er en av grunnene til at akkurat Sandy Hook-tragedien er den konspirasjonsteoretikere har hefta seg spesielt ved?

Den britiske psykologen Karen Douglas har listet opp det hun mener er hovedårsakene til at folk tror på konspirasjonsteorier: Vi ønsker å forstå, ha kontroll og føle trygghet. Og vi vil ha et godt selvbilde.

Dette er naturlige, menneskelige instinkter. Når verden rundt er utrygg, søker vi svar. Svarene vi får, trenger ikke alltid være sanne, så lenge de trøster eller passer inn i mitt verdensbilde. Det betyr ikke at alle ramler inn i en konspirasjonsboble og blir der. Men det kan være med på å forklare hvorfor det skjer.

Hvor langt kan man gå for å finne «sannheten» hvis man er hellig overbevist om noe? Kan de styggeste overgrep forsvares fordi man gjør det i den gode saks tjeneste?

Svaret ser dessverre ut til å være ja. I dagens post-faktuelle samfunn kan det å avsløre ting du mener er sant, trumfe anstendighet og medfølelse.

Denne kommentaren sto på trykk i Vårt land papirutgave 9. juni. 

Illustrasjon Øyvind Hovland

Gå til innlegget

Superhelten som fikk bli

Publisert rundt 2 måneder siden - 524 visninger

Mens president Macron delte ut statsborgerskap til Frankrikes nye helt, rensket politiet teltleirer med ulovlige innvandrere i Paris.

Mandag denne uka ble livet til Mamoudou Gassama fra Mali totalt forandret. Fra å være en papirløs asylsøker i Paris, til å få innvilget opphold og jobb. Lørdag reddet Gassama en gutt som hang etter armene fra en balkong i femte etasje. Uten å nøle klatret han oppover, fra balkong til balkong. I høyt tempo og imponerende styrke nådde han den gråtende, fire år gamle gutten, og reddet livet til hans.

Spider-Man, som han øyeblikkelig ble kalt, ble invitert til Elyséepalasset og møtte president Emmanuel Macron, det var pressekonferanser og intervjuer.

Bismak

Han gjorde en utrolig heltedåd, som de færreste ville­ ha forsøkt seg på. Ikke mange­ hadde klart det, heller, rent ­fysisk. Og de 30 sekundene det tok ble filmet, så spredd på sosiale medier. Ellers hadde vi kanskje aldri visst om det.

Men feiringen har en bismak. Spørsmålene som melder seg er ubehagelige; hva skal til for å bli sluppet gjennom nåløyet? Må man gjøre noe ekstraordinært og heltemodig for å få bli? Må man gjøre seg fortjent?

Hva med alle de andre som aldri får mulighet til å bevise sin verdi? Emmanuel Macron har bedt ham søke om å bli fransk statsborger, en prosess som ellers er en lang og kronglete vei, hvis man i det hele tatt kommer så langt. Men presidenten har mulighet til å gjøre unntak for personer som har «rendu des services exceptionnels à la France». Altså har gjort noe eksepsjonelt for Frankrike. Det samme skjedde i 2015. Etter angrepet på magasinet Charlie Hebdo, tok terrorister gisler i et jødisk supermarked. En malisk migrant reddet kunder i butikken ved å gjemme dem i fryserommet.

Fjerner teltleiren. 

Samtidig som bildene av Macron og Gassama dominerte nyhetsbildet denne uka, diskuterte franske politikere et omstridt lovforslag som vil bety at papirløse og asylsøkere skal kunne bli deportert fra landet i mye raskere tempo enn i dag. Migranter som venter på å bli utvist, kan holdes arrestert i 90 dager, ikke maks 45, som i dag. Forslagene skapte uenighet i Macrons egne rekker. Onsdag fjernet fransk politi dessuten den største migrantleiren i Paris. ­Politiet har evakuert hele 28.000 personer fra 35 leirer de siste tre årene.

Derfor er det nokså åpenbart at president Macrons spindoktorer og PR-folk straks så verdien av bilder med presidenten og den ulovlige innvandreren som ble helt.

«Skamløs politisk utnytting», «hyklersk og kynisk» er reaksjoner fra franske interesseorganisasjoner som jobber for migranter og flyktninger.

Typisk historie. 

Mamoudou Gassama har foretatt reisen fra Mali, som så mange andre, fortalte han til ulike franske medier. Som tenåring kom han til Libya,­ der ble han arrestert og slått. Han kom etter hvert til Italia i en overfylt båt over Middelhavet. Etter fire år havnet han hos broren sin i Paris i september, og har sovet på gulvet i et rom utenfor byen med seks andre og jobbet ulovlig på bygningsplasser.

Denne korte oppsummeringen er typisk for mange av dem som drar for å søke etter jobb og trygghet andre steder. Millioner setter livet på spill for å komme seg til Europa. Over 3000 døde i fjor på vei fra Libya til Europa.

Flyktningkrisen fra 2015 har også preget valg og politikk i Europa de siste årene. Sist nå i Italia, hvor mange også føler seg sviktet av Europa. Det ga de uttrykk for i valget i mars, hvor to populistiske partier har flertall i parlamentet, hvor av det ene svært innvandringsfiendtlig. De andre medlemslandene burde delt mer på ansvaret for flyktningene som kom til Italia, som var rundt 600.000 mellom 2014 og 2017. Og i mange land har de høyre-populistiske, innvandringskritiske partiene gjort det bra.

Kjent navn. 

Midt i dette står altså Mamoudou Gassama fra Mali. Hans fantastiske redningsaksjon er blitt brukt av alle parter, også høyrepopulistene. Ved å støtte at han skal få opphold, vil de vise at de ikke er mot migranter og flyktninger generelt. De som fortjener det, skal få bli, men resten må dra.

Gassama har blitt et navn hele Frankrike vet om. Det er noe bra ved det, i en tid der skepsisen overfor migranter og flyktninger er økende. For denne gruppen mennesker, i dette tilfelle ulovlige migranter fra afrikanske land, har vært nettopp det: En gruppe, en grå masse. Nå har franskmenn fått et navn, et bilde.

Mamoudou Gassama har en historie. Det har også alle de 
andre.

Gå til innlegget

Populist-uro for EU

Publisert 2 måneder siden - 500 visninger

Femstjernersbevegelsen og Lega er enige om å danne regjering i Italia. Høyre- og venstrepopulistene finner dermed sammen.

Italia vil bli et laboratorium for populisme, som vil uroe våre naboer og allierte. Det skrev den italienske avisa La Republica på lederplass. For dersom regjeringsforhandlingen lykkes, vil det være første gang at en av EUs grunnleggende stater blir ledet av populistiske euroskeptikere.

Skilsmisse

Midt i Brexit-skilsmissen er dette noe som uroer Brussel. Det er ikke så rart. Koalisjonen mellom to EU-skeptiske populistpartier, er et symptom på italienske velgeres misnøye. Mange italienere føler seg sviktet av Europa, og særlig at de andre medlemslandene burde delt mer på ansvaret for flyktningene som kom til Italia, rundt 600.000 mellom 2014 og 2017.

Misfornøyde velgere har, som i flere andre europeiske land, reagert med å stemme på høyrepopulister, som har etnonasjonalisme og proteksjonisme som 
svar.

Endring

Det er to måneder siden valget da italienerne sa klart fra at de ønsket en endring. Over 50 prosent stemte på Lega og Femstjernesbevegelsen, som med det fikk nok plasser i parlamentet til å danne en flertallsregjering.

Det har tidligere vært helt utelukket. Selv om begge er populistpartier, og deler skepsisen til EU, er de samtidig svært ulike. Femstjernesbevegelsen startet som en EU-skeptisk protestbevegelse som lovet et oppgjør med korrupsjon og politiske eliter. De har hatt borgerlønn og krav om folkeavstemning om EU-medlemskapet dersom ikke EU lemper på finanspakten som viktige saker. Mange av partiets velgere har nok en dårlig smak i munnen når deres proteststemme ender i en regjering med det sterkt innvandringskritiske partiet Lega, som før het Lega Nord. De har gått fra å være et separatistparti opptatt av føderalisme og regionalisme til å bli svært innvandrer­fiendtlige.

Skummel retorikk

«De er et anti-immigrasjonsparti uten en fascistisk fortid, men nå har de adoptert en retorikk som minner om den ekskluderende nasjonalismen som er typisk for fascisme», sa Italia-kjenner Elisabeth Wolff til Vårt Land før valget.

Legaleder Matteo Salvini har tidligere sagt at han vil stenge leire med fattige romfolk, deportere hundretusener av papirløse innvandrere og ta seg av «den islamske trusselen». Han er stolt av å være populist, og mener at euroen er en feiltagelse «som til slutt vil forsvinne».

Kombinasjon

Statsviteren Fabio Bordingon mener Femstjernesbevegelsens grunnlegger Beppe Grillo og nåværende leder Luigi Di Maio har klart å kombinere ulike former for populisme: «Dermed har de klart å nå sosiale grupper som er veldig forskjellige fra hverandre, og nå de som ikke alltid engasjerer seg i politikk», sa han til Klassekampen.

Bordingons analyse er at de tok den sterke, førende lederstilen fra høyrepopulismen, samtidig en flat struktur og bred deltakelse, slik venstrepopulister har gjort. Dermed skaper de noe 
nytt.

Skuffet

Populistene som skal styre Italia, blir den 66. regjeringen i landet siden krigen. Italia har EUs nest største utenlandsgjeld, ungdomsledigheten er på 31,5 prosent. Støtten til EU blant italienere flest har sunket fra 65 til 40 prosent de siste ti årene. Det er ikke vanskelig å forstå at EU-presidenten Jean-Claude Juncker er bekymret. Han tar også selvkritikk på hvordan landene responderte da Italia og Hellas ba om hjelp og solidaritet da de fleste flyktningene kom til disse to landene først. «Vi svarte for sent», sa Juncker».

Mange land

Fjoråret var bra for populistiske partier i ­Europa. De oppnådde tosifret valgoppslutning både i Frankrike, Tyskland og Nederland. I Østerrike kom Frihetspartiet i regjeringskoalisjon etter valget i høst. I Ungarn nylig, vant Viktor Orban valget igjen. De andre såkalte Visegrad-landene, Tsjekkia, Slovakia og Polen er heller ikke med på EUs spilleregler. Og nå skal en EU-kritisk populistregjering ta over i et av EUs kjerneland. Det var nok å snakke om mandag, da EU holdt ministermøte i Brussel om «allmenne saker.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
1 minutt siden / 887 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
10 minutter siden / 127 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
11 minutter siden / 542 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
rundt 1 time siden / 542 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 887 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 887 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Den forræderiske reklamen
rundt 1 time siden / 312 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 614 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
rundt 1 time siden / 127 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 614 visninger
Les flere