Une Bratberg

Alder: 53
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Ungt opprør mot våpen

Publisert 1 dag siden - 841 visninger

En hel generasjon unge i USA har vokst opp med skole­skytinger. De vil ikke ha tanker og bønn, de vil ha endring på landets liberale våpenlover.

‘Mitt budskap til de som bestemmer, til kongressen er: Vær så snill. Gjør noe. Vi kan snakke om varme tanker og bønn. Men vi trenger handling. Vi er barn. Dere er voksne.»

David Hogg, som overlevde skytingen på Marjory Stoneman Douglas High School i Florida onsdag, er en av mange unge som krever handling, ikke kondolanser.

Og med handling mener han å stramme inn mulighetene for å ha og kjøpe våpen.

De sinte, fortvilte stemmene fra unge som har fått nok, har vært spesielt tydelig etter denne skytetragedien.

– Kommer presidenten og forteller meg hvilken grusom tragedie dette er, og at det aldri må skje igjen, skal jeg mer enn gjerne spørre ham hvor mye penger han har fått fra NRA, sa over­levende Emma Gonzales.

Menneskerett

19-årige Nikolas Cruz,somskjøt og drepte 17 elever, brukte en halvautomatisk rifle, AR-15, et våpen som ble laget for bruk i krig, men som selges i millioner i USA. President Donald Trump har ikke kommentert at Cruz fikk kjøpt våpenet på lovlig vis. Han kritiserer FBI og lover tiltak for å håndtere psykisk helse og sikkerhet på skoler.

Retten til å bære våpen regnes som en sentral del av amerikanernes personlige frihet. Og USA har en svært sterk våpenlobby: NRA, National Rifle Assocation. De er en mektig, politisk faktor, og støtter mange politikere økonomisk.

I fjor, omtrent hundre dager inn i presidentperioden, ble ­Donald Trump den første presidenten siden Ronald Reagan i 1983 som besøkte NRAs årsmøte.

– Til NRA kan jeg stolt si at jeg aldri noensinne kommer til å svikte dere, sa Trump da.

Takket våpenlobbyen

Presidenten kunngjorde dessuten at «det åtte år lange angrepet på det andre grunnlovstillegg er over». Bestemmelsen blir tolket som en generell rett for alle borgere til å ha våpen.

Så takket han organisasjonen for å ha støttet ham som presidentkandidat allerede i mai 2016. Han fikk 30 millioner dollar av NRA. Mange politikere, deriblant John Mc Cain har nytt godt av pengestøtte derfra.

Jeg tar med eksempelet fra Trumps opptreden hos NRA fordi det viser hvor sterkt våpen­lobbyen og politikken henger i hop. Penger er et effektivt middel, og binder politikerne til våpenlobbyens mast. Kongress­politikerne, for det meste republikanere, har hittil stoppet nesten alle forsøk på å innføre strengere våpenlover, inkludert regler for å hindre mentalt syke og kriminelle i å kjøpe våpen.

På samme møte oppfordret Wayne LaPierre, direktøren for NRA, medlemmene til å støtte Trump i det han kalte «en intens krig som føres av venstrefanatikere».

Det forteller mye om den dype polariseringen, som også er parti­politisk: Mens 70 prosent av republikanske velgere mener at retten til å bære våpen er viktigere enn innstramminger i ­våpenlovene, sier kun 20 prosent av demokratiske velgere det samme, ifølge Pew Research Center, skriver Aftenposten.

Good guy

LaPierre sa også følgende etter massakren på Sandy Hook Elementary School i 2012, der 20 barn, mellom seks og syv år gamle, ble drept: – Det eneste som stopper en «bad guy» med et våpen, er en «good guy» med et våpen.

For de fleste utenfor USA er det uforståelig at landet ikke har en strengere våpenlov. Og tanken om at det er en menneskerett å bære våpen, er nokså fjern for mange.

Skjult våpen

Men altså ikke i USA. Wayne LaPierres argumentasjon om at våpen bare er farlig når feil folk har det mellom hendene, klinger rett i mange ­våpeneieres ører. Etter kirkeskytingen i Texas i fjor, da 26 mennesker ble skutt og drept under en gudstjeneste, mente delstatens justisminister at man måtte få bevæpnede folk inn i kirkene for beskyttelse. Og ettersom det er lov å bære våpen skjult i delstaten, sa han også at det er en måte å få tatt potensielle drapsmenn før de får gjort noe.

Logikken i denne argumentasjonen er som en selvoppfyllende profeti. Den går i sirkler, og vil alltid ende med å støtte det du selv mener. Forfølger man argumentasjonen, er det i ytterste konsekvens ikke noen nedre aldersgrense for hvem som skal kunne ha våpen – for å beskytte seg mot andre – bad guys – med våpen.

Ungt opprør

– Noen av oss kan ikke stemme ennå, men vi vil at de som kan, vil stemme for sunn fornuft, sa en overlevende­. Tida vil vise om det er denne ­generasjonen unge, som ikke kan huske en tid da det ikke skjedde masseskytinger på skoler, som vil drive fram en endring av landets liberale våpenlover.

Avisa Washington Post skriver at mer enn 150.000 elever, på minst 170 utdanningsinstitusjoner, har opplevd skyting på skolen siden angrepet på Columbine-High School i 1999. Det er da elevene i Florida ble født. De er nesten voksne, og de skal snart stemme ved valg. En overlevende fra Columbine forteller til New York Times at det var ingen aktivisme etter tragedien den gang.

Denne gangen ble sorgen gjort politisk umiddelbart, av de unge selv. Politikere bør kjenne presset fra disse sterke stemmene som ikke godtar «bønn og tanker» som svar.

Gå til innlegget

Tilbake til framtida

Publisert 6 dager siden - 418 visninger

Det er lettere å selge fortida enn framtida. Men høyrepopulismens hang til nostalgi kan være farlig.

Økonomisk krise har rammet mange land knallhardt. Godene er knappe. Globaliseringen gjør at mange føler seg fremmedgjorte. Samtidig over en million flyktninger og migranter til Europa i 2015.

Da er det besnærende å tenke på tidligere tider, den gang alt var bedre, mer på stell og mye mer oversiktelig. Men da risikerer man å omfavne autoritære ideer i samme slengen.

Og da kan nostalgi bli farlig.

Hånd i hånd

Nostalgi og ­nasjonalisme går ofte hånd i hånd. Nasjonalistene er ikke interessert i historie for historiens skyld. De konstruerer en fortid som skal tjene behovene i nåtida og en spesiell versjon av framtida.

Slik beskriver den amerikanske professoren og forfatteren Ronald R. Krebs Donald Trumps syn på USAs rolle. Om en romantisert fortid da omverdenen lyttet da USA snakket. Den tid vil komme når USA igjen får den respekten den fortjener. Det var ikke tilfeldig at Trump sa, og stadig sier: «Make America great again», mens Brexit-tilhengere sa de «ville ha landet vårt tilbake .» Det ligger underforstått at noe en gang har vært bedre. Og dit skal vi igjen. Lovnaden er: Vi skal tilbake til framtida.

Avmakt

De høyrepopulistiske partiene henvender seg til de som føler seg etterlatt av globaliseringen, og opplever at jobber blir rasjonalisert og automatisert bort. De mener innvandringen truer livene deres, slik de en gang var. Den store samfunnsmessige og økonomiske transformasjonen som har skjedd de siste 30 åra, har gjort at mange føler ­avmakt – og ikke minst avstand til makta, og elitene i Brussel eller Washington.

Nostalgi i politisk retorikk ser vi overalt. IS og al-Quiada vil tilbake til islams storhetstid. Politikere i Kina, India og Russland snakker om tidligere gullaldere, og ønsket om å komme dit igjen.

Lokker med trygghet

Nostalgi er en dypt menneskelig følelse. Vi husker at sommerne alltid var varme, og et trygt og ukomplisert liv er varme minner fra en uskyldig tid. Men vi romantiserer, og husker det gode, men fortrenger det vonde.

Det er greit nok å farge våre egne minner, men mye mer problematisk når nostalgi blir basis for politikken. Høyrepopulistiske partier bruker nostalgi som påskudd for fremmedfiendtlig retorikk og som argumentasjon for å forskjellsbehandle grupper av mennesker.

Et eksempel: En ungarsk politiker ville forby homofile i byen sin, fordi han var redd for at den ungarske kulturen skulle «gå tapt». Nostalgi er også en politisk umulighet: Fortiden kan ikke gjenskapes.

Trenger ikke de andre

– Ungarn trenger ikke en eneste migrant for at økonomien skal fungere, for befolkningsvekst eller for at landet skal ha en framtid, har Ungarns statsminister ­Viktor Orban sagt. Nasjonal Fronts Marine le Pen har uttalt at fransk statsborgerskap bør enten være arvet eller fortjent. Disse uttalelsene viser hvor splittende den nativistiske populismen er: Elitene mot folket, de «opprinnelige» mot «inntrengerne».

Da er det også lett at en som kjenner han har tapt for globaliseringen, å ta feil. Selv om han mener at han mistet jobben fordi utlendingene kom og tok den, var det egentlige grunnen at arbeidsoppgavene ble automatisert.

Professor og ekspert på høyrepopulisme, Elisabeth Ivarsflaten kaller det å henge bjella på feil katt. Hun mener populismen er globaliseringstapernes opprør. Spesielt for menn, ettersom mange typiske mannsyrker i industri og transport er lagt ned eller rasjonalisert bort. Da er det lett å tenke tilbake på den tida alt var annerledes.

Hjemreise

Det er lenge siden legestudenten Johannes Hofer satte sammen de greske ordene nostos (hjemreise) og algos («smerte» eller «lengsel»). Dette ble beskrevet som «den smerten et sykt menneske føler fordi det ikke er i hjemlandet sitt eller frykter aldri mer å få se det igjen.» På slutten av 1600-tallet ble diagnosen satt på unge soldater som befant seg langt hjemmefra og ble fysisk syke av hjemlengsel eller unge jenter som ble sendt av gårde for å være ­tjenestejenter.

Diagnosen het nostalgi , og ble regnet som dødelig. I dag er nostalgien heller den bittersøte følelsen av det som var bedre før. Men den kan fortsatt være farlig.

Gå til innlegget

Bråkmakergata i EU

Publisert 25 dager siden - 585 visninger

Nabokrangler er ille nok. Men det er enda verre når nabogata melder seg ut av dugnaden.

En av EUs store utfordringer er å ha medlemsland som ikke er enige i unionens grunnleggende verdier, om rettsstat og maktfordeling eller bistand og beskyttelse av egne minoriteter. Polen og Ungarn er to av EUs demokratiske bråkmakere som skaper hodebry for unionen. I Polen vil regjeringen ha kontroll over domstolene. I Ungarn har statsminister Viktor Orban sagt han vil at landet skal bli et «illiberalt demokrati.» Sammen med Tsjekkia og Slovakia har de sagt blankt nei til å bli med i EUs kvoteprogram som skal fordele flyktninger strandet i Hellas og Italia.

Akkurat dette poenget gjentok Ungarn og Polen helt i begynnelsen av januar. De skulle stå sammen og motsette seg «liberalismen fra Brüssel, Berlin og Paris». Polens statsminister Mateusz Morawiecki sa dessuten at innvandringsspørsmål handler om nasjonal selvråderett.

I 2016 sa EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker i sin årlige tale at unionen var inne i en eksistensiell krise. Mange har glemt hva det vil si å være europeer, sa han. Mye har skjedd siden 2016, for mange er krisefølelsen enda verre.

For hva kan EU forlange av medlemsland som ikke følger EUs spilleregler?

«Atombomben»

Rett før jul gjorde EU-kommisjonen noe som ikke har skjedd før i unionens historie: De aktiverte den såkalte «atombomben», som kan ta fra et land stemmerett i EU. Navnet sier sitt om hvor sjelden den tas i bruk. Det betyr å aktivere Artikkel 7, som kan skje ved vedvarende brudd på de grunnleggende verdiene som EU-samarbeidet bygger på. Det mener kommisjonen at Polen er i ferd med å gjøre. De har vedtatt en omstridt justisreform hvor domstolene må underlegges politisk kontroll. Kommisjonens frykt er at reformene skal gi det polske regjeringspartiet makt til å fjerne sittende dommere og håndplukke nye.

Slik gjorde EUs overnasjonale organ det tydelig hva unionen står for og hva et medlemskap betyr. Og symbolverdien i denne handlingen er kraftfull; det er svært sjelden at EU går sammen mot en av sine egne. Men Ungarn sa raskt at det ikke kom på tale, og at de ville stå ved Polens side, uansett. Artikkel sju må nemlig være enstemmig.

Angrep på alle

Viktor Orban mener at et «angrep på Polen er et angrep på hele Sentral- Europa». Slovakia, Tsjekkia, Polen og Ungarn som kalles Visegrad-gruppa, kom med i EU under unionens utvidelse mot øst i 2004. Å si nei til å ta sin del av den nevnte flyktningdugnaden hadde for eksempel sterk støtte i befolkningen i 2015. Slovakia var for eksempel det første EU-landet som protesterte mot kvotesystemet, men tapte i EU-domstolen etter å ha gått til søksmål for å slippe å ta imot flyktninger.

Samtidig er også støtten til EU stor og tilgangen til europeiske markeder likeså blant befolkningen i landene.

Den østerrikske populisme-eksperten Jan Werner Müller mener de to opprørske landene Polen og Ungarn er en større eksistensiell trussel mot EU enn selv finanskrisen i 2008. Antropolog og ekspert på blant annet Ungarn, Cathrine Thorleifsson, har tidligere poengtert at disse landene er unge demokratier og mer sårbare for demokratisk utglidning.

Aksept

Hvor lenge vil andre stater i EU akseptere at enkelte medlemsland ikke tar sin del av dugnaden, men fortsetter å få økonomisk støtte? Polen får for eksempel 7,1 milliarder euro fra EU. Belgias statsminister Charles Michel sa det slik før jul: – Europa er ikke en minibank. EU er et politisk prosjekt og et samarbeid, og det innebærer både solidaritet og plikter.

Debatten om hvilke land som skal få mest fra Brussels pengebinge er høyst reell, ikke minst fordi Storbritannia er i ferd med å bryte ut av unionen. Da blir det færre penger å fordele. Men spørsmålet om felles verdier – om hva Europa skal være – handler om noe mer fundamentalt.

– EU må snakke med en stemme, sa Emmanuel Macron under toppmøtet i Davos i går. Hvem skal i så fall få definere stemmen, og hva skal man gjøre med de som ikke lytter? I bråkmakergata er det lite som tyder på at Merkel og Macron alene skal få eierskapet til EUs verdier.

Gå til innlegget

Avisdødaren som elsker mediene

Publisert 30 dager siden - 496 visninger

Et år med Donald Trump som president har både styrket og svekket medienes rolle i USA. Journalistikken er revitalisert, men mangler amerikanernes tillit.

Halvannen uke før Donald Trump skulle vinne en knepen seier i USA: Vi er to utenlandske journalister blant mange amerikanske, som venter på at Donald Trump skal tre inn på podiet i den lille byen Manchester i vippestaten New Hampshire. Det er jubel når han endelig kommer. Vi står nederst i hangaren, på pressebenken. Etter en tale som i hovedsak handler om Hillary Clinton, retter han pekefingeren mot oss. «Bak der står de uærlige mediefolka». Rundt 4000 Trump-tilhengere snur seg mot oss, samtidig. De buer, roper, mange viser oss fingeren. Vi var forberedt – dette var noe han til stadighet gjorde på valgkampmøtene – men ble likevel overrasket over aggresjonen i rommet.

Gjennom hele valgkampen var et av hans glansnummer at han langet ut mot mediene. Noe av det første han gjorde, var å krangle om hvor stort oppmøtet hadde vært 20. januar 2017, da han ble tatt i ed.

Noe helt nytt

Valgkampen og det første året i Det hvite hus viser at dette var en president man aldri hadde sett maken til. Og en stor utfordring for amerikanske medier. Statsledere eller maktpersoner skal ikke like en kritisk presse. Men Trump anerkjenner ikke engang medienes samfunnsoppdrag, hvis han ikke liker det de skriver. Han har gått så langt som å karakterisere mediene som det «amerikanske folkets fiende».

Ett år som verdens mektigste leder har ikke har gjort ham mildere stemt mot den fjerde statsmakt. Det er bare få dager siden USAs president tok seg tid til å dele ut en pris han hadde laget selv: Fake News Awards. Prisene skulle gå «til de mest korrupte og partiske «mainstream» mediene, vil bli utdelt til taperne», uttalte han. Utdelingen var et blogginnlegg på det republikanske partiets hjemmeside. Mange, blant annet republikaneren John McCain, så det som et autoritært forsøk på å kneble pressen. Kåringen inneholdt stort og smått, fra et innlegg i The New York Times om at markedene «aldri» ville overleve Trumps presidentskap, til en video fra CNN som antyder at Trump ga for mye mat til noen fisker da han møtte den japanske statsministeren Shinzo Abe.

Samtidig er det en illusjon at Trump hater mediene. Tvert om søker han hele tiden oppmerksomhet, og ser flere timer med TV om dagen. Gjerne fra senga, mens han spiser hamburgere. Det er naturligvis også «fake news» ifølge presidenten selv. Men Det hvite hus virker likevel mer åpne for mediene nå enn tidligere.

Lav tillit

En ny undersøkelse viser at amerikanerne mener mediene har en viktig rolle, men at de ikke stoler på jobben de gjør. Den amerikanske stiftelsen Knight foundation har spurt 19.000 amerikanere om deres forhold til pressen. 84 prosent svarer at nyhetsmedier er nøkkelen til demokrati. Samtidig mangler de tillit til mediene.

Bare halvparten av dem kan navngi en objektiv nyhetskilde. Flertallet er svært bekymret for spredning av uriktig informasjon, og synes det er vanskelig å skille mellom falske og ekte nyheter. Nesten sju av ti sier deler saker med venner og andre de vet deler det samme politiske synet som dem selv.

Populist-oppskrift

Det første året har vist at Trump ikke er samlende, og heller ikke virker særlig interessert i å være det. Han er snarere det motsatte, og bidrar til å øke polariseringen i USA. Han sementerer fiendebildet «oss mot dem», og følger populisme-oppskriften til punkt og prikke. Det er folket som må stå opp mot eliten. Da passer narrativet om uærlige journalister som gjør alt de kan for å sverte ham, godt inn.

Ikke overraskende er dekningen overveiende kritisk til Trump. Samtidig har amerikanske medier blitt tvunget til å fornye journalistikken. Det er løpende nyhetsdekning og intens rapportering og faktasjekking i alle kanaler gjennom dagen, og talkshowene tar over på kvelden.

Trump får ikke fred, og aviser som New York Times og Washington Post får stadig flere betalende lesere på nett. Noen medier inviterer lesere til å bidra private sponsorer (med små bidrag), for å støtte opp «demokratiske prosjekt». Når Trump intervjues, siteres gjerne hele samtalen, ord for ord, uredigert med både pause og småord inkludert. Mange vil si også si at Trump har gitt talkshowene i USA en vitamininnsprøytning, med fornyet substans og brodd. Podkasten «Pod Save America», hvor tidligere Obama-rådgivere ukentlig harselerer med den sittende presidenten, har 1,5 millioner lyttere.

Ufiltrert

Samtidig får pressen kritikk for å løpe etter Donald Trumps Twitter-meldinger. Her får de et ufiltrert bilde av hva han egentlig tenker, og hva han vil kommunisere til sine tilhengere.

Men Twitter er et elitefenomen, og det er antakeligvis bare en brøkdel av de 46,9 millioner følgerne som ser hva Trump skriver. Dermed er pressen med på å forsterke betydningen av Trumps meldinger, om det er at han sår tvil om hvor Barack Obama ble født, deler ukritisk en video fra en britisk ytre-høyre-organisasjon, eller prøve å stanse mediene fra å gjøre jobben sin.

Likevel har ikke mediene noe valg, de må følge med på hva presidenten skriver i sosiale medier.

Folkefiender

Problemet oppstår hvis rapporteringen, avsløringene og kritisk journalistikk av makta, ikke nødvendigvis når fram til Trumps støttespillere og grunnfjell, som heller ser på Fox News enn CNN. At New York Times får økte opplagstall, betyr ikke at Trumps kjernevelgere leser avisa. De finner andre kilder på sosiale medier.

Med sin anti-elite-retorikk og mistro til det som foraktfullt kalles «mainstream media» har Donald Trump selv lagt grunnlaget at for falske nyheter skal spres. Men også den økende polariseringen – at man står på hver sin side – gjør at folk flest blir mer tilbøyelige til å dele historier som passer med deres egen overbevisning.

Det kan være farlig.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Idear og deira forførande makt
10 minutter siden / 589 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Idear og deira forførande makt
15 minutter siden / 589 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Dommedag og benektelse
20 minutter siden / 730 visninger
Audun Wold kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
31 minutter siden / 1718 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 1718 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 1718 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1718 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Når politikeren møter filosofen
rundt 2 timer siden / 191 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Bevissthet om døden
rundt 2 timer siden / 381 visninger
Audun Wold kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1718 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 3 timer siden / 1718 visninger
Les flere