Une Bratberg

Alder: 54
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Emmas arr

Publisert rundt 1 måned siden

Hver gang Emma Gonzalez blir gjenkjent, blir hun minnet på den verste dagen i livet sitt.

I dag er det et år siden 17 elever ble skutt og drept på Marjory Stoneman Douglas High School i Parkland, Florida. Det er en av de verste skoleskytingene i USAs historie. Nesten umiddelbart, og ulikt tidligere lignende tragedier i USA, var det noen som sto fram. Det var elever som overlevde massakren. De var tydelige, og de var sinte: Vi vil ikke ha varme tanker, bønn og kondolanser, vi vil ha handling.

Gonzalez er en av dem. Sammen med en av de andre frontfigurene, David Hogg, har hun kompromissløst kjempet strengere våpenlovgivning siden skolen ble rammet for et år siden.

- Skam dere. 

Drapsmannen Nikolas Cruz, brukte en halvautomatisk rifle, AR-15, et våpen som ble laget for bruk i krig, men som selges i millioner i USA.

– Til alle politikere som tar imot penger fra NRA, skam dere! sa Emma Gonzalez rett etter massakren. Hun var rasende på USAs mektige våpenlobby, og minst like rasende på politikere som får støtte og valgkampbidrag fra lobbyen NRA (National Rifle Organisation). Og: - Kommer presidenten og forteller meg hvilken grusom tragedie dette er, og at det aldri må skje igjen, skal jeg mer enn gjerne spørre ham hvor mye penger han har fått fra NRA, sa over­levende Emma Gonzalez.

19-åringen har vokst med at skoleskytinger nærmest er dagligdags. Det er en del av deres liv. En sa: Vi tilhører den generasjonen som har gjemt oss i skap og ventet på politiet, eller at en med våpen kommer og skyter oss. Vi er de som har førstehåndskjennskap.

Hva har de oppnådd, ett år etter at de gikk fra å være skoleelever til aktivister?

Valget. 

Bevegelsen som ble dannet i kjølvannet av tragedien, March for Life samlet hundretusener til demonstrasjon mot våpenlovene i mars, og 800 grupper er etablert rundt om i USA. Målet var noen måneder lenger fram, til mellomvalget i USA. Ville de unge førstegangsvelgerne møte opp og stemme på politikere som ville gjøre noe med våpenloven?

Selv om mediedekningen ble mindre, brukte de unge aktivistene tida fram til valget med å reise rundt i landet, for få de unge velgerne til å registrere seg, og faktisk stemme, i november i fjor.

Likevel ble provåpen-politikere valgt i Florida. Det andre grunnlovstillegget – altså retten til å bære våpen – sitter dypt i den amerikanske folkesjela. Dagen etter tvitret NRA en takk til alle de som stemte: «dere er den mektigste kraften i amerikansk politikk og vi vil aldri slutte å kjempe mot anti-våpen-elitistene som vil ødelegge våre grunnlovsrettigheter.»

De unge. 

Men de unge aktivistene kan ha bidratt på et felt som vil bli enda viktigere om to år, når USA skal velge sin neste president: 31 prosent av velgerne mellom 18- 29 år stemte, en økning på ti prosent. Nå er ikke dette tallet akkurat høyt, men faktisk det høyeste i et mellomvalg på flere tiår.

March for life kan nok ikke ta æren alene, men som en kampanje-ekspert sier til avisa The Guardian: – Politiske aktivister har forsøkt å knekke ungdomskoden i årevis. Nonnen Judy Byron er en av dem som er inspirert av skoleelevene: – De har forandret det politiske landskapet på en måte voksne aktivister ikke har klart. Men vi kan ikke overlate de tyngste løftene til de unge.

Så noe har de oppnådd. Og hvis de fortsetter å være et torn i øyet for våpenlobbyister, ikke gi seg, fortsette å aksjonere, kan holdningen til at våpen som en næremst gudegitt rettighet, endre seg.

Voksne folk. 

I dag er Emma Gonzalez 19 år. David Hogg er 18. De har gått fra å være vanlige skoleelever til aktivister. Da har de også måttet tåle voksne menneskers ufølsomhet. De er blitt mistenkeliggjort og latterliggjort for å bare være ute etter sine 15 minutter i rampelyset. – Det er ingenting med den lesbiske skinheaden som imponerer meg, uttalte en republikansk politiker. Han beklaget det riktignok senere, etter massiv kritikk. Laura Ingram, programleder på Fox News gjorde narr av at David Hogg ikke kom inn på det universitetet han ønsket.

De har også blitt beskyldt for å være såkalt «crisis actors». Det er skuespillere eller frivillige som deltar i katastrofeøvelser som ofre og redningsmannskap.

Donald Trump Jr. trykket liker på konspirasjons-tweet om David Hogg. Det er altså ikke bare dårlig oppførsel fra nett-troll vi snakker om.

Harry Potter. 

Hva gjør det med dem? De sørger, har opplevd traumatiske hendelser som vil prege dem resten av livet. Emma Gonzalez har fortalt hvor ubehagelig det er å bli kjent igjen på gata - vil de skyte henne eller takke henne?  Hun har barbert bort håret på hodet, og rundt håndleddene har hun gummiarmbånd for å minnes de som ble drept på skolen hennes. 

«Alle vi som overlevde, vet hvordan det må føles å være Harry Potter», har hun skrevet. Den unge trollmannen som ble berømt for å ha overlevd, mens de han var glad i, døde.

Og arret i pannen som alle kjenner igjen – og som hele tiden minner ham om den verste dagen i livet.


Gå til innlegget

Kvinner og barn først!

Publisert rundt 1 måned siden

Ungarn trenger flere barn. Derfor vil statsministeren gi penger til kvinner som føder mange.

Får du fire barn, skal du slippe inntektsskatt livet ut, lovet Ungarns statsminister Viktor Orbán i sin tale til nasjonen på søndag.

Ved første øyekast kunne det høres riktig fint ut: Mer økonomisk støtte til kvinner som får barn. Men det er ikke omtanke for landets gravide og kommende barnefamilier som er hans drivkraft.

Han vil ikke ha hvilke som helst barn. Han vil ha ungarere.

Jo flere ungarere, jo færre innvandrere.

– For vesten er svaret immigrasjon. Vi trenger ungarske barn, sa Orbán i talen.

Les mer: – Orbán er Ungarns eneste håp

Dagligdags. Fremmedfiendtlig retorikk er dagligdags tale for lederen av EU-landet Ungarn. Derfor er det en økende hodepine for EU å takle at enkelte medlemsland i stadig større grad handler og snakker i strid med unionens kjerneverdier. Dette blir EUs største utfordring foran valget i mai. Da skal velgere fra de 27 medlemslandene stemme om sammensetningen i det nye EU-parlamentet. Euroskeptikere, nasjonalister og høyrepopulister kan komme til å få en tredjedel av de 751 plassene, ifølge ulike meningsmålinger. Det kan i tilfelle endre balansen i unionen, og hvor tyngdepunktet vil befinne seg. EUs uregjerlige flokk finner sammen og søker støtte hos hverandre.

Ikke marginale. I dagens politiske virkelighet er høyrepopulistiske partier ikke lenger marginale, men samler stor støtte i mange land. Samtidig har sosialdemokratiske partier mistet oppslutning, det samme gjelder tradisjonelle, konservative partier.

Enkelte trekker det enda lenger. Viktor Orbán ser på seg selv som en slags hærfører for resten av Europa. En selverklært forsvarer for Europas kristne verdier, i en tid der «islam banker på Sentral-Europas dør». Da han vant valget i fjor vår, sa han at «vi har erstattet et sammenbrutt, liberalt demokrati med et kristent demokrati for det 21 århundre».

Han bruker den religiøse korsfareretorikken uten blygsel for å underbygge motstanden mot flyktninger og innvandrere, som det forøvrig er forsvinnende få av i Ungarn. Han spiller på holdninger og fremmedfrykt som er der allerede.

I talen søndag hevdet han forøvrig også at Brussel kontrolleres av den liberale, amerikanske milliardæren George Soros, og at planen hans er å ødelegge den europeiske identiteten med muslimsk masseinnvandring.

Les mer: Ytre høyres vennlige ansikt

Mykt? «Smart diktatur» og «myk fascisme» er uttrykk som er brukt om Viktor Orbáns stålkontroll over landet. Valg blir avholdt, folk stemmer fram sin kandidat og alt framstår greit. Men budsjettkutt, grunnlovsendringer, pensjonsregler, subtil kontroll over medier og utdanningsinstitusjoner, nye regler for frivillige organisasjoner og en rekke andre tiltak i ly av demokratiet, fører til at opposisjon og motstemmer blir bundet.

Og siste uke kom en knallhard rapport som sier det klart og tydelig: EU-landet Ungarn er ikke lenger et fritt land. Den uavhengige organisasjonen Freedom House analyserer graden av frihet og demokrati i verdens nasjoner, og presenterer årlig sine funn. De skriver at Ungarn har falt fra å være fritt til delvis fritt på grunn av vedvarende angrep fra statsminister Viktor Orbáns parti Fidesz på landets demokratiske institusjoner.

Under Orbán har landet opplevd det mest dramatiske fallet Freedom House noensinne har registrert fra et EU-land, ifølge organisasjonen.

Statsministeren selv virket ikke nevneverdig berørt av rapporten da han holdt sin tale til folket på søndag. Han sa at Europas venstreside er blitt gravleggeren av nasjoner, familien og den kristne livsstilen.

Les mer: Alfred Wiener skjønte i 1919 at det ville gå galt for jødene i hans elskede Tyskland

Familiens år. 2018 var utpekt til «familiens år» i Ungarn. Orbáns definisjon av familie er ungarsk og heterofil, det er ikke plass for annet i hans bilde. I talen lovet han at alle kvinner under 40 år som gifter seg for første gang, skal få et lån på rundt 300.000 kroner, og tilbakebetaling av lånet utsettes i tre år når de får sitt første barn. Fordelene øker jo flere barn man får. Gunstige boliglån og prisavslag på sjusetere er også i potten.

En ting har Orbán rett i: Det fødes færre og færre barn i Europa. Også land som Slovenia, Kroatia, Slovakia og Serbia sliter med lave fødselstall samtidig som mange med utdanning flytter utenlands for å tjene penger. Ifølge FN ligger nesten alle land med raskest minkende fødselstall i Øst-Europa.

Men Orbán skyver kvinner og barn foran seg i kampen for et hvitt Ungarn. Spørsmålet er om de ungarske barna som nå blir født – med økonomisk støtte fra Orbán – blir tilhengere eller motstandere av politikken hans om noen år.

Bildet: Teksten på talerstolen under søndagens tale: vFor oss kommer Ungarn først» Foto: Scanpix/AP

Gå til innlegget

Dikt og forbannet løgn

Publisert rundt 2 måneder siden

En gang var sosiale medier demokratiets fremste forkjempere. Nå er de bakstreverske, løgnaktige og fulle av troll.

Hva har skjedd med friheten sosiale medier-plattformer skulle gi oss? Muligheten til å spre gode nyheter og kampanjer, få folks øyne opp for verdens urettferdighet mye raskere enn det som var mulig før?

Sosiale medier var demokratiets nye og mektige verktøy. Mulighetene synes uendelige og positive. Det er de fremdeles, men når vi tenker tilbake i dag, var optimismen vi hadde for ti år siden rørende naiv.

Frankrikes Emmanuel Macron og Tysklands Angela Merkel underskrev denne uka en vennskapsavtale, en oppdatering av Elyséeavtalen fra 1963. Da hadde konspirasjonsteoriene summet på sosiale medier en stund, blant annet fra ytre høyre om at avtalen truet fransk suverenitet. Nei, Frankrike skal ikke dele sete i sikkerhetsrådet med Tyskland, måtte myndighetene understreke.


Avhengighet. 

Med falske nyheter følger kommentarer. En opprørende «nyhet» følges av kontant og hardhendt videresending. Det er dynamikken, og oppskriften er i grunnen ganske enkel. Falske nyheter og kommentarer er gjensidig avhengige av hverandre.

Mange flykter fra sosiale plattformer fordi de ikke orker de harde reaksjonene, æresskjellingen og fornærmelsene som kommer. Det blir et demokratisk problem dersom færre deltar i den offentlige debatten.

Nettavisen stengte kommentarfeltet sitt tidlig i januar. Når folk kaller hverandre idioter i stedet for å diskutere politikk, ble det for vanskelig å få til en konstruktiv debatt.

Falske nyheter. 

Da Javier Bolsonaro ble innsatt som president i Brasil 1. januar, var det til heiarop fra glade tilhengere. De ropte ikke navnet hans eller til partiet, men på medie-plattformer.

«Facebook, Facebook, Facebook!» «WhatsApp, WhatsApp, WhatsApp», ropte de skriver Vox.

De hedret det som hjalp den sterkt høyreorienterte og kontroversielle Bolsonaro helt til topps. Gjennom valgkampen ble sosiale medier brukt til utstrakt spredning av ødeleggende desinformasjon om motkandidaten. Den Facebook-eide WhatsApp har 120 millioner brukere i Brasil.

De hadde til og med laget tilsynelatende nøytrale faktasjekk-saker.

Det må være toppen av falske nyheter.

Det sjefen sier. 

Men hvilke ringvirkninger får det at lederen i landet, som tidligere er dømt for rasistiske uttalelser, snakker nedsettende om kvinner, homofile, svarte og minoriteter? Hva tenker tilhengerne hans når Bolsonaro sier at en kvinnelig parlamentskollega er «for stygg til å voldtas»? hva tenker tilhengerne hans om det? Og at han ikke kunne elske en homofil sønn?

Det er åpenbart lettere å snakke nedsettende om andre, når sjefen gjør det. I krig og kjærlighet er det meste tillatt, og da er det bare å kjøre på, hvis man mener noe sterkt nok.

Det tok Brasils eneste åpne homofile folkevalgte konsekvensen av torsdag. Jean Wyllys sier opp jobben og rømmer landet etter en rekke dødstrusler. Det ikke er valget av Bolsonaro som er den direkte årsaken, har han uttalt, men heller den økte graden av voldeligheter i kjølvannet av valget, der angrep mot personer i LHBT-miljøet har økt i omfang.

Allemannseie. 

Det er et stykke fra en homofiendtlig president i Brasil til vanlige folk på Facebook og Twitter. Men kanskje ikke så langt som vi liker å tro.

For selv om sosiale medier kan bringe oss ut i verden, er tendensen likevel at vi holder oss blant våre egne, også der. Og selv om vi (forhåpentligvis) oppfører oss høflig og respektfullt overfor medmennesker vi møter i det virkelige liv, klarer enkelte å være stygge, hatefulle og sinte på nett.

For knappe ti år etter sosiale medier ble allemannseie, er mye av uskylden og optimismen borte. Ledende demokratiforskere går så langt som å si at sosiale medier må ta noe av ansvaret for neo-fascismen og høyrepopulismens framgang.

Det er dystre påstander forskeren Ronald Deibert kommer med i et essay i Journal of Democracy. For ti år siden ville det vært en absurd påstand, sier han, og bruker den arabiske våren som eksempel. Sosiale medier var det som gjorde at meldinger kom ut, til de som protesterte og til resten av verden. Det var demokratibyggende, med informasjon som sprer seg raskt, også til dem som tidligere ikke ville fått det.

Tsunami. 

Men de beste egenskapene blir også de verste. Det er lettere å spre falske nyheter enn å rette opp feil. En informasjonstsunami, som han kaller det, er perfekt for falske nyheter, konspirasjoner og lekkasjer. De spres i rekordfart mens faktasjekkere halser etter. Når de endelig har klart å rette opp feil, kan det være for sent, og den falske nyheten har etablert seg som sann.

Det er en av grunnene til at det blir vanskeligere å oppdage hva som er sant. De som prøver, kjenner motbakkene. Det er ikke lett for folk flest å kjempe mot, eller oppdage trollfabrikker – som er laget for å spre falske nyheter. Det viser seg også at det meste av falske nyheter som spres på Twitter, legges ut av ytterst få brukere. Amerikanske forskere har undersøkt 16.000 Twitter-kontoer og fant at 80 prosent av alle falske nyheter som ble spredt via disse, kom fra 16 eldre og konservative brukere.

Hva vi definerer som falske nyheter kan allerede være utdatert. Det finnes videoer det nærmest er umulig å oppdage er falske. Desinformasjonen blir stadig vanskeligere å oppdage. David Bowie hadde rett da han allerede i 1999 sa om internett: «An alien lifeform has just landed». Det vil forandre hele vår ide om hva medier er.

– Vi står foran noe fantastisk, men også skremmende, sa han.

Illustrasjon: Øyvind Hovland

Gå til innlegget

The best a man can get

Publisert 2 måneder siden

I en reklame for barberhøvler blir menn bedt om å oppføre seg ordentlig. For noen var det å be om for mye.

«Er dette det beste en mann kan få? Er det?  Vi kan ikke løpe vekk, det har holdt på for lenge», sier en stemme. Vi ser en klassisk Gillette-reklame, hvor en kvinne stryker over mannens nybarberte hake. Filmlerettet blir revet opp og en gutt løper gjennom. I hælene er en gjeng mobbere. Vi ser bilder av gutter som plager andre, en sitcom-scene hvor en mann tar en kvinne på rumpa, en filmscene der sjefen mansplainer en kvinnelig ansatt: «Det jeg tror hun egentlig prøver å si...»

Budskapet er at menn skal holde hverandre ansvarlige for dårlig oppførsel, og si fra. Gillette ber de som ser, tenke litt nøyere gjennom hva som er det beste en mann kan få.

Videoen er delt over 14 millioner ganger. Og mange så noe annet enn Gillette ønsket å fortelle.

Av og for feminister. Piers Morgan, en kjent, britisk programleder er en av dem. Han sa at «radikale feminister elsker den, fordi den fremstiler menn som onde».

Blant en triade av Twitter-meldinger skrev han også: La det være helt klart. @gillette vil nå at alle menn skal ta barberhøvelen og kutte av seg testiklene».

Reaksjonene på reklamen havnet nesten øyeblikkelig i det nå altfor kjente sporet, enten det gjelder storpolitikk eller nettdebatter om ulv: En kulturell slagmark hvor alle roper fra skyttergravene. Kort sagt: Polarisering.

Troll. Det tok ikke lang tid før flere medier skrev om boikott-oppfordringene som dukket opp på Twitter. Det har vært Tv-og radiodebatter med høylydt krangling. BBC skrev blant annet at Gillette er truet av tilbakeslag og boikott over reklamen». Problemet var bare det at den såkalte høvelboikotten ble satt i gang av en med 18 følgere på Twitter, som BBC brukte som kilde.  

På nettstedet Medium påpeker journalisten Mark Greene også følgende: En god del av angrepene på reklamen, kommer fra trollfabrikker og falske konti. Mange av dem som roper høyest om hvordan maskuliniteten er truet, har færre enn 30, eller ingen, følgere på Twitter.

Til høyre. Antifeministisk trolling virker, særlig på en gruppe menn som ikke føler seg sosialt eller økonomisk vellykket. De vil ikke tenke på seg selv som ofre, men har heller ikke en bevegelse de kan høre hjemme i. Ikke har de en feministbevegelse, ikke en homobevegelse. Den amerikanske professoren Alice Marwick har brukt mye tid i internettets mørke kroker og mener den domineres av unge, hvite menn som er svært mottakelige for budskap som at feminisme er undertrykkelse av mannen. Hun mener veien til det ytre høyre svært ofte starter med å være anti-feminist. – Når du ser på radikalisering rundt i verden, er det ofte unge menn som ikke har noen stemme, eller som føler de ikke har noen stemme, som er lettest å få fatt i, sa hun til Vårt Land i fjor.

Reaksjonene forteller at synet på mannsrollen, i visse deler av samfunnet, er noe som hører fortida til. Som at reklamen er et angrep på maskuline verdier, at menn må få være menn og at de blir påtvunget politisk korrekthet drevet av kvinner (forhatte feminister), og «et globalt, patetisk angrep på maskulinitet».

Reklamefilmen viser nyhetsklipp fra metoo-saker, menn som stanser andre menn i å oppføre seg dumt mot kvinner og som hindrer slåsskamper mellom barn. Budskapet er at det ikke lenger holder å si «La gutter være gutter».

I reklamen sier stemmen at det ikke er noen vei tilbake: «Fordi vi tror på det beste i menn.»  Og «guttene som ser i dag, er morgendagens menn».

Gillette kaster om på et 30 år gammelt slagord, og endrer det fra «the best a man can get», til «the best a man can be». De vil legge det gamle imaget bak seg og bygge opp et nytt. Antageligvis fordi de ser at deres egen manns-stereotypi begynner å gå ut på dato. Maskulinitet er jo en stor del av merkevaren, men hva slags?

Skyttergrav. Støyen rundt reklamefilmen vil snart forsvinne. De som sier de ikke vil kjøpe barberhøvlene, kommer til å gjøre det likevel. De som har tvitret om boikott har fått sine minutter i Twitter-sola.

Men den måten saken har spredt seg i aviser og sosiale medier, sier noe om hvor lett det er å blåse opp fiendebildene og forbli i skyttergravene.

For hvis du ser bort fra den politiske konteksten slagordet settes inn i, er budskapet i reklamefilmen ukontroversielt og handler om at du skal være grei mot andre og ikke oppføre deg som en dust. Det er de fleste menn enige i, selv om mediedekningen tyder på noe annet.

Gå til innlegget

In God we trust

Publisert 2 måneder siden

Skal du opp og fram i amerikansk politikk er det en ting du ikke bør være: Ateist.

Da demokraten Kyrsten Sinema fra Arizona ble tatt i ed forrige uke, sverget hun ved en kopi av grunnloven, ikke Bibelen, slik de fleste folkevalgte gjør.

Det har hun har gjort siden hun ble valgt for første gang i 2012, og hver gang blir det kommentert. Sinema regner seg selv som ikke-religiøs og er – på papiret i alle fall – alene om det: Nå er hun senator og fremdeles den eneste i Kongressen som sier hun ikke tilhører noen tro.

Svært få politikere i USA står fram med sin ikke-tro, særlig de som stiller til valg.

Det koster for mye. Folk stoler ikke på dem.

I de beste familier. 

Når amerikanere blir spurt om hvem de ikke vil barna skal gifte seg med, kommer ateister høyest på lista. For ikke å snakke om hvem de vil velge til som president.

Clinton-tilhengere skal ha planlagt å lekke at Bernie Sanders var ateist, for da visste de han ville miste mye støtte. Sanders, som er jødisk, men som ikke flagger tro, måtte rykke ut og proklamere at nei, han er ikke ateist.

Og Donald Trump snakker stadig om Gud, selv om ikke alle tror han mener det han sier.

Kvinner. 

Forrige uke ble representantene i den nye kongressen tatt i ed i Washington. Den er mer mangfoldige enn noensinne og har rekordmange kvinner, 102 av dem i Representantenes hus, inkludert de to første muslimske kvinnene, og de to første kvinnene fra amerikanske urfolk.

Likevel må vi ile til å si at når over 400 av 534 representanter er både hvite og menn, er sammensetningen langt fra representativt for befolkningen. For første gang siden 2011 er flertallet i Representantenes hus demokratisk. Det er også blant demokratene at mangfoldet er størst.

Blant republikanerne er det fremdeles hvite menn det er flest av.

LES OGSÅ: Vil skrive Gud på veggen

Hvor er de?

Det er én gruppe som glimrer med sitt fravær: Ateistene. De ikke-troende.

Ved hvert valg lager Pew Research Center en oversikt over hvordan ulike trosretninger er representert der makten sitter. Mye er ved det samme som ved de to siste valgene. Så godt som alle republikanerne er kristne. Hos demokratene er tallet 78 prosent, som er høyere enn befolkningen ellers.

Undersøkelsen er basert på de folkevalgtes egen beskrivelse av hvor de plasserer seg trosmessig. Den reflekterer at en demografisk og kulturell endring er på gang i USA, men også den vedvarende viktigheten religion har i amerikansk politikk.

Kongressmedlemmene har større sannsynlighet for å si at de tilhører en tro/livssyn enn velgerne de representerer.

Hvorfor er det slik? For det blir stadig færre i USA som kaller seg religiøse, og det er de yngre som står for endringen. 35 prosent, viser noen tall, betrakter seg som agnostikere, ateister, eller at de ikke tilhører noen religion.

Men i Kongressen var det altså bare en som sa at hun ikke hadde noen tro, og det var Kyrsten Sinema. Hun vil ikke kalle seg ateist.

Det er helt sikkert flere enn henne. 18 ville ikke svare på undersøkelsen.

Ordene du bruker.

«Ut av skapet», «innrømme», «stå fram». Leser du artikler om ikke-troende amerikanske politikere, er det interessant å legge merke til ordbruken. En avis beskriver det til og med som å «tilstå sekularisme». Flere bruker «the A-word» for det fryktede begrepet ateist. Kanskje politikerne rett og slett ikke tar sjansen‚ det kan ha konsekvenser å si at du ikke tror på høyere makter.

For oss er dette fremmed. Tro er mye mer en privatsak. Hva Erna Solberg tror på, er ikke grunnen til at folk velger å stemme på henne. Det er vanskelig å se for seg at en stortingsrepresentant som ikke tror på Gud, vil ha vanskelig for å «innrømme» det. Her er det vel heller omvendt. Jonas Gahr Støre fikk avisoverskrifter som «historisk» da han fortalte om troen sin på et møte i Sarons Dal.

LES OGSÅ: Det amerikanske, politiske systemet er rigget for enighet, ikke konflikt 

Sekulære. 

Amerika er landet hvor religiøse forfulgte og undertykte fra Europa søkte frihet til å utøve det de trodde på. Men den samme religionsfriheten folk krysset Atlanteren for, strakk seg til ulike kristne kirkesamfunn, og ikke særlig lenger.

Filosofen Henrik Syse trekker fram dobbeltheten i at man fikk den spesielle blandingen av sterk vekt på religionsfrihet på den ene siden og religiøse overbevisninger som spiller en stor rolle i det offentlige rom, på den andre. De fleste er enige om at religion er viktig for USA, respekten for religion er stor, det er en felles tradisjon og en del av den amerikanske væremåten.

Da kan det være desto vanskeligere å stå fram med det motsatte, selv om USA har et strengt skille mellom stat og kirke, og grunnloven forbyr staten å særbehandle en religion over en annen.

LES KOMMENTAR:Jeg vil gjerne redde verden. Bare ikke akkurat nå

Ut av skapet. Barney Frank er det første kongressmedlemmet i USA som sto fram som homofil. Det var i 1987. Og det skulle gå nesten 25 år før han «kom ut av skapet» på nytt, da han erklærte seg som ikke-troende. Frank ventet til han var ute av politikken fordi, som han sa, det var ikke politisk relevant.

– Jeg var bekymret for at hvis jeg eksplisitt ikke skulle vedkjenne meg noen religiøsitet, kunne det forvrenges til å bli et forsøk på å distansere meg fra å være jødisk. Det mente jeg var galt, gitt anti-jødiske fordommer som finnes, sa han i et intervju i 2014.

Mange kommenterte at det var enklere for Frank å stå fram som homofil enn så stå fram som ateist.

Barney Frank bruker ikke ordet ateist, men «notheist», «en som ikke tror på Gud, og ikke en ateist som vet det ikke finnes en Gud.» Den distinksjonen brukte han selv, til svake sukk fra ikke-religiøse organisasjoner, som skulle ønske han valgte å stå for «a-ordet».

Båser. Men i den offentlige debatten blir man plassert i båser. Og ateist-båsen er det mange som ikke vil havne i, og heller ikke føler seg hjemme i, nødvendigvis. Den gir lite rom for tolkninger og vidsyn – fra begge sider. Det er de lavkirkelige, konservative evangelikale som har dominert de siste tiårene. Da blir det mindre plass til andre tanker – og polariseringen øker.

Når religiøsitet – særlig kristen tro – blir bundet opp til patriotisme, er det ikke rart at ateister blir uglesett. Det er et regnestykke som går opp for noen: Tror du ikke på Gud, er du ikke til å stole på. Det er synd. Velgere fortjener politikere som sier det de mener – om både om troen, og om ikke-troen sin.

Illustrasjon: Øyvind Hovland

Interessante artikler om kommentar-tema finner du her og her, om boka «Godless citizens in a Godly republic»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere