Une Bratberg

Alder: 53
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Minnes­merker for framtida

Publisert 6 dager siden - 2045 visninger

Om noen uker begynner de som ble født i 2011 på skolen. Hvordan skal de lære om 22. juli?

22. juli er en del av vår kollektive, felles historie. Vi husker hva vi gjorde og hvor vi var den dagen terroren rammet Norge. Det er et hav av ulike reaksjoner, minner og følelser knyttet opp til dagen – og tiden etterpå.

Denne dagen vil ­alltid være en dag for å minnes de som mistet livet, og sende ekstra tanker til dem som mistet sine.

Når årene går, kommer det nye til som ikke er en del av den historien. Som ikke har ansiktene til de 77 som ble drept den dagen, de fleste ungdommer, brent inn i hukommelsen.

Angrepet 22. juli skal formidles videre, også til de som ikke var født da det skjedde. Hvordan skal vi gjøre det? Hva trenger framtidas generasjoner å vite?

Fellesskap

Minnesmerker inngår i det historiske minnet, har Ingvild Ruhaven skrevet i Fædrelandsvennen.

– Historisk minne handler om at et samfunn skaper et bilde av fortiden som er verdifullt for samtiden. Det er ettertiden som vil se tydeligst hva slags fortelling dette er og hvor stor plass vår tid mente at denne fortellingen skulle få, mener hun.

Det er ikke rart at minnesmerker etter 22. juli skaper debatt og følelser. De skal romme så mye, og ta mange hensyn. Det skal være et sted å sørge over de som mistet livet på Utøya og i regjeringskvartalet, for de pårørende og etterlatte. Men minnesmerker er også viktige for den kollektive hukommelsen.

Respekt

22. juli 2011 var en nasjonal tragedie. Mange sår er fremdeles åpne. Jeg tror mange ønsker seg et sted de kan vise respekt for de som døde, de som overlevde, de etterlatte og pårørende. Og minnes, selv om du ikke var personlig rammet. Det er en måte å vise at vi husker og tenker på 22. juli.

Men det skal også stå for fremtidige generasjoner.

– Hit vil det komme skoleklasser med unge mennesker som ikke opplevde tragedien, sa arkitekten Matias Ekman til Vårt Land på onsdag.

Han har forsket på minnesmerker og tatt doktorgrad på arkitekturens rolle for kollektiv hukommelse. Ekman mener et minnested må være en historieforteller og ha en pedagogisk funksjon.

Kunnskap er makt

Hvorfor er kunnskap viktig? Det sier seg selv, men bør gjentas likevel. Kunnskap er makt. Uten kunnskap, har du ikke verktøyene til å møte og kjempe mot ekstreme holdninger og falske fakta. Leder for støttegruppen etter 22. juli, Lisbeth Røyneland, vil ha læring om terrorangrepet inn i pensum på barneskolen.

– Barna må lære så de klarer å skille mellom virkelighet og konspirasjonsteorier når de blir eldre. De må lære hvor viktig fellesskapet er, og å inkludere og se andre barn som faller utenfor, sier hun.

I dag har 22. juli-senteret i Oslo undervisningstilbud til elever fra 9. klasse.

Terrortrøtthet 

Det siste året har terroren rammet blant annet Stockholm, Berlin, Nice og Manchester. Mediene bruker mange ressurser på å dekke angrepene.

Hvis vi blir ­eksponert for informasjon om veldig mange terrorangrep, kan de til slutt begynne å smelte sammen, har Richard Lachmann, ­sosiolog ved Universitetet i Albany, sagt i et intervju med USA Today. Da kan det bli for mye for oss.

Han kaller fenomenet terrorism fatigue - terrortrøtthet.

– Vi får problemer med å ­engasjere oss i enda flere ofre, og begynner i stedet å stenge det ute. Vi blir kalde, sier Lachmann.

Holde på varmen 

Minnesmerkene kan være med på å holde kulden ute. Eller som den svenske kunstneren Jonas Dahlberg skrev i forbindelse med debatten rundt minnesmerket på Sørbråten: – Hensikten med et nasjonalt minnested er å hedre dem som mistet livet gjennom å insistere på en fortsatt felles samtale om det som skjedde.

Blir vi terrortrøtte, kan vi overse konsekvensene av ekstreme ideologier. Et minnesmerke i det offentlige rom krever at vi fortsatt må huske det som skjedde.

Gå til innlegget

Alle presidenters barn

Publisert 10 dager siden - 1507 visninger

Donald Trump lar barna sine være med når han styrer landet. Amerikanerne velger ikke bare president, de velger en hel familie.

«Mine barn gir meg mer smerte enn alle mine fiender», skrev president John Adams i et brev til kona si, sent i 1798. Donald Trump vil nok ikke bruke de samme ordene om sine barn. Men selv om det ikke er dem vi stemmer på, følger statslederes barn med på flyttelasset når foreldrene får makt.

Og barna kan ha stor innflytelse. Det har vært tydelig under Trumps presidentperiode, og også under valgkampen hans. Kritikken har vært intens, og det har toppet seg de siste par ukene, med datteren Ivanka, som har tatt fars plass på G20-møtet, og spesielt Donald Junior, som innrømmet et møte med russere som «hadde noe på Clinton». Tidligere i uka måtte han offentliggjøre e-poster som viser at han var ivrig etter å få negativ informasjon fra Russland som kunne skade Clinton under valgkampen. Der var også svogeren Jared Kushner med. Han er ikke bare 
gift med Ivanka, men er i tillegg rådgiver for presidenten.

Satt spor. 

Det samme gjelder Ivanka, som har en formell rolle som rådgiver for presidenten, med eget kontor i vestfløyen i Det hvite hus. Men Trumps datter er langt fra den første som har satt spor etter seg.

Alice Roosevelt, var tenåringsrebellen som røyka offentlig og en gang skjøt på telefonstolper fra et togvindu. Hun gikk i bukser, og tygde tyggegummi (!), råkjørte gjennom Washington DC og spilte på hester.  Alice brød seg ikke om hva folk mente om henne, og var oftere på avisens førstesider enn faren, Theodore.

– Han så etter hvert potensialet i datterens gnist, sier forfatteren av boka «First Dads», Joshua Kendall.

Blant annet sendte han henne på en flere måneders lang goodwill-tur i Asia. Der var Alice med på et diplomatisk grunnarbeid i det som skulle bli fredsavtalen for krigen mellom Japan og Russland, mener historikere. Theodore Roosevelt fikk forøvrig fredsprisen for denne avtalen i 1906.

Han har sagt: «Jeg kan være president i de forente stater, eller jeg kan ha kontroll på Alice. Det er ikke mulig å gjøre begge deler».

Familien først. 

Om Donald Trump har kontroll og oversikt over sin eldste sønns eskapader, er ikke godt å si. Selv sier presidenten at han ikke visste om møtet med russerne, men det er ikke rart man stiller spørsmål, når familiebåndene er tette. Trump har gjort det klinkende klart mer enn en gang at det er familien han stoler mest på. 

Når amerikanere har valgt sin president, har de også valgt familien. De vil alltid påvirke hverandre. Michelle Obama, Hillary Clinton, Nancy Reagan og selvsagt Eleanore Roosevelt er førstedamer som har spilt en aktiv rolle for sine president-ektefeller. Med på lasset er også barna, som ofte er voksne. 16 presidentbarn har jobbet for sine fedre i Det hvite hus.

Under krigen hentet Franklin D. Roosevelt journalistdatteren Anna til Det hvite hus. Hun overtalte ham til å velge Harry Truman som visepresidentkandidat. Det var Anna Rooselvelt han tok med til Jalta-konferansen i 1945. Magasinet Life poengterte hennes innflytelse med tittelen: «Daddy’s girl is running Daddy». .

Woodrow Wilson, som ble president i 1913, hadde tre voksne døtre som flyttet inn i Det hvite hus. De påvirket faren sin i spørsmålet om stemmerett for kvinner. Maureen Reagan var aktiv i politikken og bodde også store deler av farens presidentperiode i Det hvite hus. Hun var tydelig på kvinnespørsmål, og ga råd til far, Ronald Reagan.

Nepotisme.

I motsetning til søsteren Ivanka, levde Donald Jr. ganske anonymt før faren ble president. Nå er han en løs kanon på dekk. Donald Junior har ikke en konkret rolle i administrasjonen, slik som lillesøster Ivanka. Han og broren Eric er direktører for familiebedriften «The Trump organization», mens faren styrer landet.

En sønn, en datter, en svigersønn. Alle kan være kvalifiserte så det holder. Men det hjelper ikke så lenge Trump er unntatt fra loven som forbyr nepotisme. Mistanken om at de fikk jobben på grunn av familiebåndene, ikke på bakgrunn av kvalifikasjoner, vil alltid være der.

Begrepet nepotisme oppsto i forbindelse med middelalderens paver, som hadde en hang til å utnevne slektninger (nepos er nevø på latin) til viktige posisjoner i den katolske kirke.

Gangsynet.

Det er lett å se hvorfor nepotisme er problematisk: Gangsynet blir dårligere. Det er vanskeligere å kritisere, og nærmest umulig å avsette din egen datter enn en hvilken som helst ansatt rådgiver. 

På den annen side er det knapt noen som kan være så brutalt ærlige enn som barn mot foreldrene sine.

Vi kan bare håpe at Ivanka hvisker noen kloke ord i øret på faren sin.

Og på ektefellen og broren også.

President John Adams hadde fire barn, og det var tre av dem han klagde på i brevet til kona si. Den eldste sønnen, John Quincy Adams var det ikke mye å utsette på. Da faren utnevnte ham til ambassadør for Preussen, forlangte opposisjonen straks at presidenten skulle gå av. Det kunne skape en farlig presedens å gi en viktig jobb til et familiemedlem.

Men kritikken stilnet, fordi han gjorde en imponerende jobb. To tiår senere ble John Quincy Adams selv 
president.

Først på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 15. juli

Illustrasjon: Marvin Halleraker

Gå til innlegget

Fra vondt til verre

Publisert 14 dager siden - 892 visninger

Donald Trump ser ikke på Russland som fiende. Det har mange republikanere store problemer med.

Donald Trump junior har forsøkt med skade­begrensning etter den pinlige ­avsløringen fra avisa New York Times om hans kontakt med Russland. Historiefortellingen har endret seg i takt med stadig nye ­avsløringer.

– Min sønn er en kvalitetsperson og jeg applauderer åpenheten hans, skrev han på Twitter, etter at sønnen offentliggjorde epostutvekslingen som viser at Donald jr. får beskjed om at russiske myndigheter har informasjon som kan rette mistanke mot Hillary Clinton og hennes forhold til Russland.

Presidenten kalte det også for «den største heksejakten i historien.»

Krise. 

Men uansett er dette krise for presidenten og hans nærmeste på så mange plan. Ikke minst moralsk.

– I etterpåklokskapens lys ville jeg nok taklet dette annerledes, sa presidentens eldste sønn i et intervju med Fox News.

Selv om drittpakker er vanlig, er det ikke spesielt etisk tillitsvekkende. Men tilbud om «drittpakke» fra en fremmed makt, burde fått Trump junior til å gjøre noe helt annet enn å svare «I love it».

Tilstede på møtet var forøvrig også Trumps svigersønn, Jared Kushner og daværende valgkampsjef Paul Manafort. Og når e-postutvekslingen mer enn antyder at informasjonen kommer fra russiske myndigheter, burde den korrekte responsen være å ta kontakt med for eksempel FBI. – Enhver ­ansvarlig valgkampsjef eller advokat som ble tilbudt denne typen hjelp fra den russiske regjeringen, burde ha løpt ropende i motsatt retning, skriver jusprofessor Randal Eliason i Washington Post.

Men Trump junior gjorde altså det motsatte. Og vi har antageligvis ikke sett alt ennå.

Russiagate. 

Det er ikke sikkert han har gjort noe kriminelt. Men politisk kan det få store konsekvenser. Republikanerne betrakter russerne som fiender. Donald Trump synes snarere å se dem som forretningskonkurrenter man kan gjøre en handel med. Så langt har partifellene tolerert det. Men «Russiagate» gjør tilliten tynnslitt.

(På trykk i Vårt Land 13.juli)

Foto: Donald Trump jr. intervjues av Fox News. Scanpix

Gå til innlegget

Sommeren som Rune

Publisert 16 dager siden - 623 visninger

– Det er Rune, sa han og pekte på meg. Jeg sa ingenting.

Det var sommer og varmt. Vi var på teltferie et sted i Norge. Sjuåringer trenger sjelden lang tid på å finne ferievenner, så snart hang lillebroren min og jeg med en gutt på samme alder.

– Det er Rune.

Henslengt forklarte han foreldra sine en dag hvem jeg var. Vi hadde lekt i vannkanten, klatret i trær og hoppet fra brygga. Klassiske sommeraktiviteter.

Jeg husker jeg ble perpleks. Hørte jeg feil? Men nei, han trodde den nye feriekompisen het Rune.

Det var så behagelig at jeg lot ham fortsette å tro han lekte med korthåra gutt med stavanger­dialekt.

Det var tross alt tidlig 70-tall, med foreldre som syntes det var praktisk å kle opp søskenparet med like, oransje t-skjorter og lik hårfrisyre.

Fornærme

Det er voksne som presser kjønnsforventningen på barna allerede fra de er spedbarn. Fremdeles er vi redde for å fornærme nybakte foreldre, hvis vi ikke ser om nurket er jente
 eller gutt. Vi vet ikke hva vi skal si. Men hvorfor har vi behov for å plassere merkelappene så tidlig?

For et år siden ble det mulig å
endre juridisk kjønn uten å ha fått en diagnose, kun basert på egenopplevelse. John Jeanette Solstad Remø er en av de 655 personene som har søkt om å skifte kjønn i folkeregisteret. 

Til Vårt Land lørdag fortalte hun at hun omtrent daglig måtte forklare hvorfor hun så ut som en dame, men var mann på papiret. Det er ikke overraskende, men sier likevel noe om forventningen samfunnet har til hvordan en mann eller en kvinne skal se ut og oppføre seg. At vi blir usikre når noen bryter med forventningene, sier noe om hvor smale de definerte rammene for kjønn faktisk er.

LES MER: 665 ønsket kjønnsskifte

Jenteklubb

I fjor kom reaksjoner da en SFO i Trondheim laget egne gutte- og jenteklubber. Jentene skulle lage såpe og armbånd og ha neglespa, mens på guttenes plan sto det «fart og moro i gymsalen» og guttefilm. Skolen skjønte ikke problemet før foreldrene reagerte. De hadde bare gjort som elevene ønsket.

Nettopp derfor er det et godt eksempel på at det eksisterer kjønnsdeling, nærmest uten at vi tenker over at det er et problem. Ungene vil ha det sånn, hvorfor skal vi ikke gjøre det da?

Fotball og prinsesser 

En av grunnene er at kjønnsinnde
ingen begrenser barna. Når gutter og jenter blir satt i bås så
 tidlig, blir det vanskelig for de som ikke umiddelbart lar seg plassere i gutt eller jente-boksen.

Som åtte-årige Milos Henandez 
fra Nebraska, som liker å spille fotball. Nylig ble laget hennes utestengt fra en turnering, fordi noen trodde hun var gutt.

– Fordi jeg ser ut som en gutt, betyr ikke at jeg er det, sa Milos, som liker å ha håret kort når hun spiller fotball.

Som en jente 

En reklamefilm som ble vist under Superbowl i 2015, viser hvor forskjellig 
unger og tenåringer tolker ­begrepet «som en jente».

– Vis hvordan en jente løper. Hvordan en jente kaster. Det første du tenker på, var blant spørsmålene bindprodusenten Always stilte.

De eldste, kanskje sent i tenårene, løp keitete, viftet med armene og ga opp tidlig. Barna, som var rundt ti år, løp mest og viste styrke og besluttsomhet. Forskjellen på barnets og tenåringens måte å vise det på, var slående.

– «Som en jente» høres ikke bra ut. Det høres ut som om du prøver å fornærme noen, sier en ung tenåring i filmen.

En tiåring ble også stilt spørsmålet: Hva betyr det å løpe som en jente?

– Å løpe så fort du kan, svarte hun.

Ryggen fri 

Jeg trivdes med å være Rune i en uke. Som sjuåring brukte jeg ikke tid på å fundere på hvorfor. Jeg hadde nettopp slutta på speideren fordi jenter og gutter ble så ulikt behandlet. Toppen var nådd da jentene måtte sitte inne og lære korssting mens guttene fikk gå på oppdagelsesferd i fjæra.

Senere har jeg skjønt at jeg kunne oppføre meg som jeg
 ville den sommeruka, uten å tenke 
på at jeg samtidig var jente. Og at han ikke tenkte på at jeg var 
jente. Det var gøy å være en annen, ­
uten å ha med seg alle forventningene til hva ei jente kan og ikke kan gjøre.

Ville den nye lekekameraten behandlet meg annerledes om han hadde visst hva jeg egentlig het? Det vet jeg ikke, men det er ikke viktig. Vi bare lekte.

For ham var vi like. Spørsmålet er om det også gjelder sjuåringer i dag.

Gå til innlegget

Ny giv for USAs liberale kristne

Publisert rundt 1 måned siden - 1445 visninger

Liberale, religiøse krefter i USA hisser seg opp over Donald Trumps politikk. Nå mobiliserer de.

Hvem skal sette den moralske dagsorden – fra en religiøs synsvinkel – i USA? De siste 40 årene har konservative, evangelikale kristne gjort jobben. De har alltid stemt republikansk, men ved valget i november ga 81 prosent av dem sin stemme til Donald Trump.

Jimmy Carter. Alliansen mellom de konservative kristne og det republikanske partiet er med andre ord sterkere enn alliansen mellom de venstreorienterte religiøse og det demokratiske partiet.

Magasinet Newsweek utropte i sin tid 1976 til det evangelikale år. Da var baptisten og søndagsskolelæreren Jimmy Carter nyvalgt president. Demokraten Carter regnet seg som evangelikal kristen, og fikk stor støtte fra denne gruppa.

Fire år senere hadde de evangelikale kristne byttet side til 
Ronald Reagan. De kom aldri tilbake.

(Lenker til flere interessante artikler her og her)alec Ryrie


Styrke og svakhet. – Det er ikke styrken til det religiøse høyre som er overraskende. Det er svakheten til det religiøse venstre.

Slik oppsummerer den britiske historieprofessoren Alec Ryrie dilemmaet for alle de millioner av troende som ikke stemte på Donald Trump i fjor, og til de som har fått moralske anfektelser etter valget. Både konservative og liberale religiøse ledere mener at president Donald Trump målbærer en Amerika først-nasjonalisme som bryter med kristne verdier, blant annet at du skal ta imot en fremmed på samme måte som du ville tatt imot ­Jesus.

Oppvåkning. For de som ikke deler de konservative kristnes syn, men regner seg som kristne, må det være frustrerende å se hvordan dominansen og innflytelsen til det religiøse høyre preger offentligheten, kommenterer skribenten Mark Tooley.

Men noe er i ferd med å skje. Å ta vare på flyktninger er en av de sakene som har skapt nye
allianser mellom kristne, jøder og muslimer. I tillegg er innvandring, helsereform, miljøsaken, fattigdom og forslaget om innreiseforbud det som har mobilisert den delen av det religiøse USA.

Protester, demonstrasjoner og engasjementet vokser. Som Vårt Land skrev tidligere i vår, har den Washington-baserte Sojourners-bevegelsen, som fremmer progressiv kirkelig aktivisme, opplevd en økning på 30 prosent i gavebidrag etter valget. På Union Theological Seminary i New York avvises tusener av studenter til forelesninger om sosial rettferdighet. Det er ikke plass til dem.

Velgerblokker. En stor minoritet av hvite protestanter stemmer på demokratene, og et stort flertall i svarte menigheter gjør det samme. Det religiøse venstre har alltid vært der. Men hvorfor har de ikke klart å samle seg til å bli en politisk mer organisert kraft?

Det er flere grunner.

Der det republikanske partiet plasserte det kristne høyre som en hjørnestein i partiet, gjorde demokratene det motsatte med det kristne venstre: – De var så opptatt av å skille kirke og stat at de ikke var interessert i å kurtisere noen religiøse velgerblokker, analyserer tidligere presidentkandidat Gary Hart.

Avvisende. Der det ene partiet har brukt religion for hva det er verdt, har det andre vært mer avvisende og negative til religiøse spørsmål, mener pastoren Jim Wallis, en av grunnleggerne av Sojourners.

– Nesten alle progressive, religiøse ledere jeg har snakket med føler seg sviktet av venstresida. Den er kontrollert av sekulære fundamentalister, mener han.

Abortsaken. Abortsaken er sannsynligvis den mest polariserende saken, også for liberale religiøse. USA har vært åsted for harde kamper mellom pro-life og pro-choice-bevegelsene, som går på tvers av tradisjonelle skille­linjer basert på klasse, rase og kjønn, helt siden høyesterettsdommen Roe mot Wade i 1973, som legaliserte abort. Historikeren Alec Ryrie mener synet på abort paralyserte det religiøse venstre. De ble dratt mellom å være for feminisme og mot abort.

Det var også en utfordring for Jimmy Carter. Han støttet ikke abortloven, men ville ikke drive valgkamp mot loven, heller. Dermed skuffet han både abortmotstandere og tilhengere.

Kobling. Dette spennet lever mange progressive religiøse i USA fremdeles.

Det er et mål å ta tilbake den «moralske dagsordenen». Pastor William Barber er en av dem. Han vil ikke bli satt i noen bås, kaller seg evangelikal, støtter homofiles rettigheter og fastslår at Bibelen sier mye mer om å ta vare på de fattige enn homofili og abort, skriver New York Times. Han har lært opp flere tusen aktivister i 32 stater, og samlet 80 000 mennesker til Moral March i Nord Carolina i februar.

Samtidig sier mange at de «står med lua i hånda» og unnskylder seg sin religiøse overbevisning, i takt med det kristne
høyres stadig sterkere kobling til en bestemt, politisk retning. Der har vi noe å lære, sier presten Jennifer Butler. Den kristne høyresida er godt organisert, og ikke redde for å si hva de står for offentlig.

Denne kommentaren sto på trykk i papirutgaven fredag 16. juni



Foto: William 
Barber tok initiativ til Moral Monday-demonstrasjoner 
i Nord Carolina i USA. (Foto: Gerry Broome)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 4 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 8 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 11 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 13 timer siden / 748 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 808 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 15 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 5 timer siden / 5420 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 6 timer siden / 1850 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 7 timer siden / 401 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 806 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5420 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 9 timer siden / 1202 visninger
Les flere