Henry Michael Ødegaard

Alder: 61
  RSS

Om Henry Michael

Beskriv deg selv her

Følgere

Om Hans Børli, filosofi og meningen med livet

Du lever


Du rusler gjennom skogen,

med sol på hendene dine

som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,

kjenner det mjuke trykket av den

gjennom sålen på skoen din.

En liten hendelse, så liten at

den nesten er ingenting.

Men vær hos den

med hele ditt menneske.

For det hender deg på Jorden dette.

Du lever. Lever.

Hans Børli

 

I vår fragmenterte verden, der meningen med livet er splintret opp og ligger strødd omkring som knust glass, som vi febrilsk – men som vi alle vet er en umulighet – prøver å sette sammen igjen til nye helheter; nye meningsfulle helheter, kommer Børli oss til unnsetning; kommer Børli oss til unnsetning som vår redningsmann. Der vi stiller de store spørsmålene om livets mening: Finnes det en Gud som kan gi livet mening, eller kan livet ha mening uten Gud, oppløser Børli spørsmålet. Vi kan diskutere spalte opp og spalte ned om livets mening. Filosofer kan skriver tykke bøker, men spørsmålet har ikke noe rasjonelt svar. Men en filosof var klokere enn alle andre, han skrev: Om det man ikke kan tale må man tie. Meningen med livet er unndratt rasjonelt språk. Det er overlatt kunsten. Og vi kan gå i kunstneres fotspor. Vi kan gå gjennom skogen og kjenne varmen av sola som blyge kjærtegn der sola skinner gjennom løvverket. Vi kan trå på en kongle i skogen og kjenne den trykke mykt gjennom sålen. Vi kan tenke på alt det bittelille i verden, alt som er nesten ingenting – og bli overveldet og få gåsehud og frysninger over å være til – over at dette hender oss på jorden. At vi lever. «Du lever. Lever.»

Gå til innlegget

Skal jeg melde meg inn i Krf?

Publisert rundt 3 år siden

Jeg er medlem i Sp, men stemte Krf. Jeg bor på bygdene der ulven bor, og hva er vel da mer naturlig enn å være Sp-tilhenger. Hvorfor skal de i by`n bestemme hva vi skal ha i skogene våre? Men samtidig bor jeg i Guds skapelse. Guds fantastiske kreasjon! At Jesus gikk på vannet er ingenting mot det egentlig store underet – at det i det hele tatt er et kosmos med ihvertfall en planet der mennesker skapt i Guds bilde bor. Jeg stemte Krf, men nå har jeg begynt å gruble – skal jeg melde meg ut av Sp og inn i Krf?

Men da er det ett spørsmål som blir mer påtrengende: Hvorfor skal kristne engasjere seg i partipolitikk i et kristent parti? Hvorfor skal kristne kjempe for at kristne verdier skal innarbeides i lover som skal gjelde for alle, også ikke-kristne? Hvorfor kan ikke kristne gjennom å leve ut sitt budskap i praksis, vise at det er alternative måter å leve på i verden?

Hvorfor skal vi kjempe for K`en i den norske skolen? En skole som er preget av den norske stats sivilreligion, der sekulære verdier råder, og K`en framstår som en blindtarm. Det er religionsfrihet i Norge. Hvorfor ikke starte kristne skoler og barnehager i langt større omfang enn i dag, slik at barna våre kan formes av kristen tro og  kristen oppdragelse; Der kunnskapens episteme ikke ensidig er vitenskap, men der kristen tro er kilden til kunnskap om hvordan livet skal leves på denne jord.

Hvorfor skal vi kjempe mot søndagsåpne butikker? Hvorfor skal vi kjempe for loven om helligdagsfreden? Kan vi ikke heller vitne om at vi holder søndagen hellig? La oss overdøve discorytmene i de sekulære katedralene med kirkeklokker og salmesang.

Hvorfor skal vi kjempe for en klimalov? Kan ikke alle kristne kjøre elbil? Kan ikke kristne bli enige om å slutte å fly?

Hvorfor skal vi kjempe for at forbud mot sorteringssamfunnet blir norsk lov? Hvorfor skal vi kjempe for forbud mot eggdonasjon, abort, selektiv abort, aktiv dødshjelp og alle de andre mulighetene vi har fått til å skape mennesker i vårt eget etterhvert smalere og smalere menneskebilde.? Hvorfor ikke bare la det sekulære samfunn og  staten skape mennesket i sitt bilde?  Så kan vi som kristne vise hvordan skapt liv i all sin mangfoldighet er en gave fra Gud som gjennom en annen praksis, en annen måte å leve på, gir et rikere liv; Et fellesskap der det virkelig er sant at hvert menneske er unikt og uendelig verdifullt; Et fellesskap der alle inkluderes; Et felleskap der målet ikke er å ofre menneskeverdet på det sekulære samfunnets alter der gudene effektivitet og rasjonalitet rår, men det sanne fellesskap der Jesus Kristus er fyste og hersker.

Norge er mindre og mindre preget av kristne verdier. Er det ikke bakstreversk å skulle kjempe for lovfesting av kristne verdier? Er ikke det å gå mot strømmen? Det er ikke engang å kjempe mot noe som var, men kanskje en drøm som brast. Kirken er endelig fri til å være kirke. Friheten har kostet. Det er en sekularisert kirke som møter framtiden, men friheten kan gi grobunn for å hente fram det beste fra den evig aktuelle Bibel og dens fremste forkynnere og fortolkere opp gjennom tidene, og igjen framstå, som en fornyet, reformert kirke om du vil, en annen måte å leve på i verden, et annet polis, som et vitnesbyrd og utfordring for det sekulære Norge.  Der beit jeg meg sjøl i halen. For hvorfor skulle ikke kristne delta aktivt i det sekulære Norges politiske liv og omsette vitnesbyrdet til praktisk politikk? Spørsmålet er kanskje mer hvordan være et kristent parti i en sekulær virkelighet?

Gå til innlegget

KrF, kanskje?

Publisert rundt 3 år siden

Så slo det meg: Vitnesbyrdet må omsettes til praktisk politikk.

Jeg er medlem i Sp, men stemte KrF. Jeg bor på bygdene der ulven bor, og hva er vel da mer naturlig enn å være Sp-tilhenger. Hvorfor skal de i byen bestemme hva vi skal ha i skogene våre?

Men samtidig bor jeg i Guds skapelse. Guds fantastiske kreasjon! At Jesus gikk på vannet er ingenting mot det egentlig store underet – at det i det hele tatt er et kosmos med ihvertfall en planet der mennesker skapt i Guds bilde bor. Jeg stemte KrF, men nå har jeg begynt å gruble – skal jeg melde meg ut av Sp og inn i KrF?

Hvorfor engasjere seg? Men da er det ett spørsmål som blir mer påtrengende: Hvorfor skal kristne engasjere seg i parti­politikk i et kristent parti? Hvorfor skal kristne kjempe for at kristne verdier skal innarbeides i lover som skal gjelde for alle, også ikke-kristne? Hvorfor kan ikke kristne gjennom å leve ut sitt budskap i praksis, vise at det er alternative måter å leve på i verden?

Hvorfor skal vi kjempe for K-en i den norske skolen? En skole som er preget av den norske stats sivilreligion, der ­sekulære verdier råder, og K-en framstår som en blindtarm. Det er religionsfrihet i Norge. Hvorfor ikke starte kristne skoler og barnehager i langt større omfang enn i dag, slik at barna våre kan formes av kristen tro og kristen oppdragelse?

Hvorfor skal vi kjempe mot søndagsåpne butikker? Hvorfor skal vi kjempe for loven om helligdagsfreden? Kan vi ikke heller vitne om at vi holder søndagen hellig? La oss overdøve discorytmene i de sekulære katedralene med kirkeklokker og salmesang.

Hvorfor skal vi kjempe for en klimalov? Kan ikke alle kristne kjøre elbil? Kan ikke kristne bli enige om å slutte å fly?

Sorteringssamfunnet. Hvorfor skal vi kjempe for at forbud mot sorteringssamfunnet blir norsk lov? Hvorfor skal vi kjempe for forbud mot egg­donasjon, abort, selektiv abort, aktiv dødshjelp og alle de ­andre mulighetene vi har fått til å skape­ mennesker i vårt eget etter hvert smalere og smalere­ menneskebilde?

Hvorfor ikke bare la det sekulære samfunn og staten skape mennesket i sitt bilde? Så kan vi som kristne vise hvordan skapt liv i all sin mangfoldighet er en gave fra Gud som gjennom en annen praksis, en annen måte å leve på, gir et rikere liv.

I et fellesskap der det virkelig er sant at hvert menneske er unikt og uendelig verdifullt. Der alle inkluderes, og der målet ikke er å ofre menneskeverdet på det sekulære samfunnets ­alter der gudene effektivitet og rasjonalitet rår, men det sanne fellesskap der Jesus Kristus er fyste og hersker.

Norge er mindre og mindre preget av kristne verdier. Er det ikke bakstreversk å skulle­ kjempe for lovfesting av kristne verdier? Er ikke det å gå mot strømmen? Det er ikke engang å kjempe mot noe som var, men kanskje en drøm som brast. Kirken er endelig fri til å være kirke.

Friheten har kostet. Det er en sekularisert kirke som ­møter framtiden, men friheten kan gi grobunn for å hente fram det beste fra den evig aktuelle Bibel og dens fremste forkynnere og fortolkere opp gjennom tidene, og igjen framstå, som en fornyet, reformert kirke; en annen måte å leve på i verden, et annet polis, som et vitnesbyrd og utfordring for det sekulære Norge.

Der beit jeg meg sjøl i halen. For hvorfor skulle ikke kristne delta aktivt i det sekulære Norges politiske liv og omsette vitnesbyrdet til praktisk politikk? Spørsmålet er kanskje mer hvordan være et kristent parti i en sekulær virkelighet?


Gå til innlegget

Pave Frans har et budskap til alle verdens  innbyggere. Our common home, vårt felles hjem, er truet. Våre livsbetingelser er truet. Mennesket kan ha gjort sitt her på jorden. Naturen kan leve videre befridd for en art som har gjort naturen  til sin fiende. Som det gikk med dinosaurene, slik gikk det også med menneskene. De forsvant fra jordens overflate. For noen er dette bare naturens og evolusjonens tilfeldige spill. Noen mener til og med at jo før menneskene forsvinner fra jordens overflate, jo bedre er det. Også dette er et moralsk argument.

 

Mennesket er ikke bare natur, mennesket er også vilje og ånd. Vitenskapen kan si noe om hvordan ting fungerer på jorden. Vitenskapen kan ikke si hvorfor det er en jord. Det er et mysterium. Historiene om dette mysteriet er ulike, men de har alle det til felles at de tillegger mennesket en særstilling i verden. Mennesket som moralsk vesen, som den skapningen i verden som kan stilles til ansvar for sine handlinger. Derfor skriver pave Frans til alle verdens mennesker. Vårt felles hjem er i fare.

 

Menneskeheten har aldri stått ovenfor en større ufordring. Det gjelder liv eller død, kanskje ikke så mye for oss i den vestlige verden enn så lenge. Vi kan på kort sikt kjøpe oss ut av problemene eller simpelthen eksportere søppel og forurensende produksjon til utviklingsland. For mange uviklingsland derimot, går det på livet løs. De rammes sterkest av klimaendringene og med mange mennesker direkte avhengige av naturgrunnlaget, er tørke eller regn forskjellen  på død og liv. Det gjelder framtidige generasjoners væren eller ikke-væren. Det gjelder liv eller død for en fantastisk  biodiversitet og spektakulære økosystemer både på land og til vanns, som Amazonas og koralrevene utenfor Australia.

 

Et teknokratisk paradigme er i ferd med å bre seg om den ganske jord. Det sluker natur som over millioner av år har utviklet seg til de mest fantastiske økosystemer. Det sluker en flora av lokale stedstilpassede kulturer, eller om du vil med pavens egne ord – integrerte humane økosystemer - som har oppmagasinert en nærmest uttømmelig kilde til kunnskap om hvordan livet kan leves på de mest forekjelligartede steder på jorden, fra den golde brennhete ørken til det kalde nord. Kunnskap som i uminnelige tider har blitt videreutviklet og gitt i arv til stadig nye generasjoner, men som nå kortsluttes i alt  hurtigere tempo.

 

Menneskene reduseres til konsumenter i et bruk-og-kast-samfunn, der misnøyen nærer et umettelig behov skapt av en vekstøkonomi der jorden som et begrenset hele simpelthen er utelatt. Det framherskende mål på jorden er blitt profitt, alt mer profitt. Naturen og menneskets verdi relativiseres. Natur  og menneske har ingen verdi i seg selv. Natur og menneske er bare økonomiske størrelser i kalkylene til den globale finanskapitalen.  Mammon råder over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden. Mammon er gitt all makt på jord.

 

Vi er blitt slaver under et verdensomspennende totalitært teknokrati, som gir brød og sirkus, og en illusorisk frihet for noen få av oss, fattigdom for de fleste, og en uttarmet og forurenset jord der fuglene faller ned fra himmelen, fiskene flyter med buken i været og villdyrene snart bare er å finne som underholdningsartister  i dyreparker. Pave Frans skriver: «Aldri har vi til de grader skadet og misbrukt vårt felles hjem jorden, som i de siste to hundre år.» (Laudato Si § 53) Vi har kommet inn i en selvdestruktiv spiral. Vi har abdisert som moralsk ansvarlige vesener.  Vi tviholder på myten om det progressive framskrittet, der politisk, sosial og teknisk ingeniørkunst, skal bringe oss nærmere det tapte paradis og udødeligheten.

 

«Det er mye som må forandres, men først og fremst menneskene,» skriver Pave Frans (Laudato Si § 202). Og fortsetter: «Alt er ikke tapt. Vi mennesker, i stand til det verste, er også i stand til å reise seg opp over oss selv, og igjen velge det gode, og starte på nytt, til tross for vår tids sørgelige mentale og sosiale forfatning. Vi er i stand til å se sannheten i øyne, til å erkjenne vår dype trøstesløshet, og sette ut på en ny kurs i retning autentisk frihet.» (Laudato Si § 205)

 

Det trengs en økologisk omvendelse. Økologi er læren om sammenhengene mellom organismer og miljø. Vi snakker om naturens økosystemer. For å få fram hvordan  alle ting henger sammen  på vår klode, i vårt felles hjem, bruker pave Frans et utvidet økologibegrep. Han skriver om kulturøkologi, dagliglivets økologi og menneskets økologi. For at økosystemer skal kunne fungere må alle tings iboende egenverdi og relasjoner til helheten respekteres. Enhver inngripen på vegne av noen få rike og priviligerte i verden blir utillatelig. Enhver inngripen må vurderes opp mot et prepolitisk mål om the common good, det felles gode, der alle sikres muligheter til å leve fullverdige menneskeliv.

 

Økologisk omvendelse krever kunnskap. Økologisk omvendelse krever økologisk dannelse. I en tid der stadig flere vokser opp i samfunn med enn alt mer aggresiv konsumerisme, der utdanning ikke lenger er dannelse, men instrumentell forming av velfungerende konsumenter, står vi ovenfor en formidabel utdanningsmessig utfordring. Frans av Assisis, økologiens skytshelgen, omtalte selv de minste og mest unnselige organismer som våre brødre og søstre. Dette er ikke uttrykk for en naiv romantikk, men en realisme som gjennom solidaritet og fellesskap kan gjøre oss til kloke forvaltere.

 

Framfor alt setter pave Frans vår tids miljøødeleggelser inn i et kristent frelsseshistorisk rammeverk. Synden har nådd umåtelige høyder på jorden. Det er tid for å bekjenne naturødeleggelser  og fattigdom, klimakrise og sosial forvitring, som synd mot Gud, vår neste og jorden selv. Skapelsen er en gave fra Gud. Gaver skal tas i mot med takk og ydmykhet. De skal være til glede for mottakerne, forvaltes ydmykt i henhold til sin natur, og foredles slik at de kan bringe glans over giveren. Laudato Si, Praise be to Him, Priset være Herren.

Gå til innlegget

Om hellighet og søndagsåpent

Publisert over 5 år siden

Søndagsåpent eller ikke søndagsåpent – se det er tidens store spørsmål. Regjeringens forslag om søndagsåpne butikker er det som opptar det politiske Norge nesten mer enn noe annet. Det er til de grader satt på dagsorden. Det er krefter i Krf som mener denne saken bør føre til revurdering av samarbeidsavtalen med regjeringen. Og kristenfolket med alt fra biskoper og nedover er i harnisk - enda et kristent bolverk er i ferd med å ryke. Skal ikke søndagen lenger være en dag med fri fra kjøpepress og kommers? Hva med alle de ansatte som nå må jobbe også på søndag?

Dette er viktige spørsmål. Det er ikke det, men burde ikke dette følge av noe annet og mer fundamentalt for den kristne tro? Skal ikke søndagen være en helligdag, en hviledag der vi skal ære og prise Gud? Alle døpte i Den norske kirke er pr. definisjon kristne, ca 80 % av befolkningen. Dette er jo enkel logikk, ren matematikk: Dersom alle disse 80 prosentene levde et kristent liv og helligholdt søndagen, ville det være kroken på døra for enhver kremmer som prøvde å holde åpent på søndag.

Vi vet alle at slik er det ikke. Det vil ikke virke. De fleste av de 80 prosentene er ikke så kristne. Vi må ivareta deres kristelighet på en annen måte. Vi bruker staten. Det har vi lang erfaring med. Det gjorde vi før. Det fortsetter vi med, selv om resultatet ikke er like gitt som før. Staten har blitt gjenstridig. Den er blitt vanskelig. Den er blitt sekulær. Kristeligheten begrenses til retorikk i festtaler ved dertil egnede begivenheter. Det er ikke innlysende at den hører på kristenfolket. Tvertimot. Alt med måte. Vi demper praten om søndagen som helligdag. Vi toner ned søndagens kristne innhold. Vi tar diskusjonen på det sekulære samfunnets premisser. Det er mange som er enige med oss. Vi trenger alle et pusterom i uka. Vi trenger litt fri fra kjas og mas. Det er nyttig for den enkelte og det er nyttig for samfunnet. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere