Trygve Skogrand

Alder: 53
  RSS

Om Trygve

Forfatter, billedskaper og formgiver av bøker.

Følgere

Julen: Ut av en fargeløs tåke

Publisert 7 måneder siden

Vi lever i en tid full av støy. Noen ganger føles det som om den endeløse strømmen av viktigheter og uviktigheter, trender, tv-serier, agurknytt, løgner, reklamer, facebook, instagram, nyheter, katastrofer, kriger, nød, kriser går sammen til et eneste sus av krav, en slags hvit støy som overdøver alt, som en fargeløs, kvelende tåke over fokus, livsglede og pågangsmot.

Midt oppi alt dette kommer julen. Støyen vil så gjerne sluke også denne, sånn at også den bare blir en tid som handler om forbruk og underholdning. Julen blir som alt annet: Uten mening, bare en tid for å slippe unna hverdagens gråhet en kort stund, som en sydenferie, som å glemme seg selv i en tv-serie, i et glass vin, i et tidsfordriv.

Julen er en tid for å trosse mørke og tåke. En tid for å tenne lys så verden og våre medmennesker blir synlige. “Kan vi synge ‘Deilig er jorden’ på en lidende klode”, leste jeg forleden. Og ja, det kan vi, og det må vi, og det vil jeg. Ikke bare i julen, men hele året. For om vi lar støyen sluke oss, går vi alle under. Men om vi tenner lys, skaper håp, står sammen, leter positivt etter løsninger, skaper glede og kjærlighet, så kan støyen stilne og håpet tennes. Ikke bare for oss selv. Ikke bare for våre kjære. Men for alle.

Jeg var på en konsert i vår, og hørte et dikt av den amerikanske dikteren Howard Thurman. På norsk blir det omtrent slik:

Jeg vil tenne lys denne julen:
Gledeslys som tross mot all vår sorg,
Håpslys der hvor fortvilelsen aldri hviler,
Lys av mot der frykten aldri stilner;
Fredslys for dager herjet av storm,

Nådeslys for å legge av seg byrder,
Kjærlighetslys for å lyse gjennom livet:
Julelys som skal brenne året rundt.

For når englesangen er stilnet,
og julestjernen sluknet,
når de hellige kongene er reist hjem,
og hyrdene er tilbake på markene,
Da begynner julens arbeid:
Å finne de bortkomne,
å lege det knuste,
å brødfø de sultende,
å frigi de som er fanget,
å gjenbygge verden,
å bringe fred blant alle,
å fylle hjertene med sang.


les mer på: www.julefryd.com

Gå til innlegget

Talenten

Publisert rundt 2 år siden

Jeg fikk bare én talent.

Jeg så det nok, hvordan Han øste talenter opp i hendene til de som stod foran meg, og til de som kom etter.

Mens jeg! Jeg fikk bare en eneste stakkars liten talent! "Hvorfor?" ropte jeg, og ristet Ham i kappen. Han smilte bare, uutgrunnelig, og sa: "Bruk den."

 
*

 
Jeg brukte den ikke. Ikke ennå.

I stedet grov jeg ut et eget rom til den, langt nede under kjellergulvet. Der kunne den ligge trygt, til jeg var sikker på hvordan jeg ville anvende den.

Av og til tok jeg den opp og viste den fram til vennene mine, til familien min. "Så fin talent du har," sa de og smilte vennlig til meg. Lo de av den? Var de misunnelige? 

 

Etterhvert sluttet jeg å vise den fram. Det er best å holde slikt for seg selv, tenkte jeg.

Noen ganger våknet jeg om natten, drivende av svette. Det var som en stemme hadde hvisket, hadde tryglet, hadde ropt: "Bruk den! Bruk den!" Jeg skyndte meg alltid ned i kjelleren etter slike drømmer, ned i rommet langt der nede. Neida, den lå der ennå. Trygt.

Av og til ble jeg sittende der nede i dagevis, uten å unne meg hverken mat eller drikke. Klappet mykt og kjærlig på den lille talenten min, som glitret svakt i halvmørket.


Tiden gikk, og besøkene i kjellerrommet ble sjeldnere og sjeldnere. Det kunne gå år mellom hver gang. Det gylne skinnet fra talenten forfulgte meg i dagevis etterpå.

Tilslutt holdt jeg opp med å gå dit ned. Det var vel ingen vits. "Hadde ikke du en talent en gang?" spurte vennene mine nå og da. Jeg svarte ikke, begynte bare å snakke om noe annet. De sluttet å spørre etterhvert.

Men selv om jeg ikke snakket om den, selv om jeg ikke lenger tok den fram, så følte jeg den allikevel. Hver eneste bidige dag, om jeg var våken eller om jeg sov, kjente jeg til bunnen av sjelen at talenten lå der nede som en tung ballast, som en byrde, som en anklagelse.

 
*

 
Jeg var blitt en gammel mann. Men da, plutselig, våknet jeg en morgen med en ungdommelig iver jagende gjennom meg. Nå! Nå! Jeg kjente det i hele kroppen: Nå skal jeg hente fram talenten, ta den opp av kjelleren, opp i lyset, ut i solen! Endelig skal jeg ta den i bruk!

 Jeg stavret ustøtt ned den lange trappen til kjelleren, over gulvet inn til det innerste rommet, åpnet luken, klatret møysommelig ned den lange, lange stigen ned til kisten hvor talenten lå lagret, vred om nøkkelen i hengelåsen, åpnet kisten.

 
Kisten var tom. Bare en liten haug av forvitret metallstøv viste hvor talenten engang hadde ligget.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1499 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1288 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1095 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
12 dager siden / 995 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 818 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 488 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
21 dager siden / 453 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere