Trygve Skogrand

Alder: 52
  RSS

Om Trygve

Forfatter, billedskaper og formgiver av bøker.

Følgere

Talenten

Publisert over 1 år siden

Jeg fikk bare én talent.

Jeg så det nok, hvordan Han øste talenter opp i hendene til de som stod foran meg, og til de som kom etter.

Mens jeg! Jeg fikk bare en eneste stakkars liten talent! "Hvorfor?" ropte jeg, og ristet Ham i kappen. Han smilte bare, uutgrunnelig, og sa: "Bruk den."

 
*

 
Jeg brukte den ikke. Ikke ennå.

I stedet grov jeg ut et eget rom til den, langt nede under kjellergulvet. Der kunne den ligge trygt, til jeg var sikker på hvordan jeg ville anvende den.

Av og til tok jeg den opp og viste den fram til vennene mine, til familien min. "Så fin talent du har," sa de og smilte vennlig til meg. Lo de av den? Var de misunnelige? 

 

Etterhvert sluttet jeg å vise den fram. Det er best å holde slikt for seg selv, tenkte jeg.

Noen ganger våknet jeg om natten, drivende av svette. Det var som en stemme hadde hvisket, hadde tryglet, hadde ropt: "Bruk den! Bruk den!" Jeg skyndte meg alltid ned i kjelleren etter slike drømmer, ned i rommet langt der nede. Neida, den lå der ennå. Trygt.

Av og til ble jeg sittende der nede i dagevis, uten å unne meg hverken mat eller drikke. Klappet mykt og kjærlig på den lille talenten min, som glitret svakt i halvmørket.


Tiden gikk, og besøkene i kjellerrommet ble sjeldnere og sjeldnere. Det kunne gå år mellom hver gang. Det gylne skinnet fra talenten forfulgte meg i dagevis etterpå.

Tilslutt holdt jeg opp med å gå dit ned. Det var vel ingen vits. "Hadde ikke du en talent en gang?" spurte vennene mine nå og da. Jeg svarte ikke, begynte bare å snakke om noe annet. De sluttet å spørre etterhvert.

Men selv om jeg ikke snakket om den, selv om jeg ikke lenger tok den fram, så følte jeg den allikevel. Hver eneste bidige dag, om jeg var våken eller om jeg sov, kjente jeg til bunnen av sjelen at talenten lå der nede som en tung ballast, som en byrde, som en anklagelse.

 
*

 
Jeg var blitt en gammel mann. Men da, plutselig, våknet jeg en morgen med en ungdommelig iver jagende gjennom meg. Nå! Nå! Jeg kjente det i hele kroppen: Nå skal jeg hente fram talenten, ta den opp av kjelleren, opp i lyset, ut i solen! Endelig skal jeg ta den i bruk!

 Jeg stavret ustøtt ned den lange trappen til kjelleren, over gulvet inn til det innerste rommet, åpnet luken, klatret møysommelig ned den lange, lange stigen ned til kisten hvor talenten lå lagret, vred om nøkkelen i hengelåsen, åpnet kisten.

 
Kisten var tom. Bare en liten haug av forvitret metallstøv viste hvor talenten engang hadde ligget.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere