Trygve Johannes Lereim Sævareid

Alder: 42
  RSS

Om Trygve Johannes

Sykepleier med interesse for de gamle pasientene. Stipendiat på Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.

Følgere

Det vi kommuniserer betyr noe

Publisert rundt 1 år siden

Man er ikke kald selv om man ønsker KrF inn i Solberg-regjeringen.

Einar Øgrey Brandsdal kritiserer sin partileder, Knut Arild Hareide. Han hevder at Hareide setter «mennesker i bås med å fremstille de på venstresiden som varme og de på den andre som kalde». Dette er en påstand man skal ta på alvor, fordi det vi kommuniserer betyr noe.

At kommunikasjon betyr noe er nettopp et poeng Hareide selv påpeker. «Ord er handling», er tydeliggjort både av han og Hilde Frafjord Johnson. KrF ønsker et «samfunn der vi kjenner et ansvar for hverandre. Der det er tillit mellom folk. Der vi ikke setter grupper opp mot hverandre. Da blir tonen i debattene viktig», sier Hareide.

Enkelte FrP-statsråder har ikke alltid bidratt konstruktivt her. Retningen i politikken synes å være hovedårsaken til at Hareide i sitt råd til KrF anbefaler å se på et annet regjeringsalternativ enn Solberg-regjeringen som inkluderer et relativt stort FrP. Men, standarden i debatten som settes av flere sentrale FrP tillitsvalgte bidrar til hans råd.    

Brandsdal er skuffet over retorikken til partilederen sin. Han innleder innlegget sitt med det som presenteres som et sitat fra Hareide: «Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Kontrasten til Fremskrittspartiet er betydelig». Sitatet kan oppfattes som at Hareide mener FrP ikke ønsker et varmere samfunn.

Det er ikke riktig at Hareide har skrevet dette. I lenken til dette sitatet finnes ikke de to setningene i sammenheng. «Kontrasten til Fremskrittspartiet er betydelig» er respons til verdifellesskapet KrF har med Senterpartiet. Hareide tillegges derfor en oppfatning som er misvisende.

‘Sammen for et varmere samfunn’ er et felles KrF-prosjekt, vedtatt av KrFs landsstyre etter Hareide sin legendariske tale 28. september. Det innebærer blant annet respekt for menneskeverdet, kampen mot sorteringssamfunnet og å kjempe for et bærekraftig samfunn.

KrF står sammen om et varmere samfunn. Noen mener det best kan oppnås ved å følge Hareide sitt råd, mens andre mener det best kan oppnås i Solberg-regjeringen. Det er greit. Man blir ikke et kaldt menneske om man velger alternativet andre ikke foretrekker.

Kanskje må Hareide vurdere sin argumentasjon ettersom Brandsdal sitter med den opplevelsen han har. Samtidig etterlyser Brandsdal redelighet i innlegget sitt. Det samme gjør jeg i mitt – for det vi kommuniserer betyr noe.

Gå til innlegget

Partileder Knut Arild Hareide sitt forslag om samarbeid med Ap og Sp er historisk. Men, det er vel også historisk å ønske sentrumspartiet KrF inn i regjering med et sterkt FrP?

Jeg deler synet om at å sitte i regjering er best. Da får man gjerne mest gjennomslag for sine politiske saker.

Samtidig er jeg skeptisk. Skeptisk både på grunn av den såkalte "regjeringsslitasjen" som mange små partier opplever mens de sitter i regjering. Skeptisk også fordi en iver etter å komme i regjering kan gå på bekostning av en helhetlig samfunnsutvikling. Det er sikkert riktig at flere hjertesaker (for)blir gjennomført for et parti som er i regjering. Men, er ikke det viktigste at man kan stå inne for helheten i politikken som føres?

Helhetstenkning om politikken er årsaken til at jeg er motstander av KrF i en regjering som inkluderer et FrP som er så sterke som de er i dag. Det er en god beskrivelse Hareide gjorde i gårsdagens tale om at KrF gjør regjeringen bedre. Likefullt klarer ikke KrF hindre at politikken dras i for meg "gal" retning. Skatteletter og mer markedsliberalisme bidrar til økte forskjeller på fattig og rik, og mindre midler til viktige prosjekter som kan gjøre en forskjell for både unge og eldre. Regjeringen ønsker søndagsåpne butikker og dårligere vilkår for arbeidstakere. Distrikts-Norge jubler ikke over denne regjeringen. Selv om kanskje KrF kan få mer saker gjennom ved å gå inn i dagens regjering vil det totalt sett være dårligere for samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt. 

KrF er et sentrumsparti. Noen virker å ha en oppfatning av at det er et borgerlig parti. Det er ikke jeg enig i. I medienes overskrifter og valg av intervjuobjekt får man inntrykk av at det er stor motstand internt mot forslaget. Det er jeg heller ikke enig i. KrF er et mangfold og består av mange som ikke anser partiet for å være et borgerlig parti. Derfor er det gledelig med initiativet fra flere i Rogaland KrF (selve den borgerlige bastionen i partiet?) om å "Stå fast i sentrum!". Som sentrumsparti er det naturlig at KrF søker en politikk som bidrar til mest mulig sentrumspolitikk. Det får man ikke med dagens regjering.

Som sentrumsparti er det naturlig at KrF samarbeider med de partiene som bidrar til mest mulig sentrumspolitikk. Et sentrumsparti bør kunne samarbeide både til høyre og venstre i det politiske landskapet.

Som Hareide så glimrende konkluderte i gårsdagens tale: dagens politiske situasjon gir ikke mest sentrumspolitikk med samarbeid til høyre. Derfor er det naturlig at sentrumspartiet KrF søker samarbeid med Ap. 

Jeg håper flere i KrF følger initiativet til de fra Rogaland KrF og gir uttrykk for ønske om å stå fast i sentrum, og dermed anbefale samarbeid med Ap og Sp! Det tror jeg KrF har godt av, og definitivt samfunnet.

Gå til innlegget

Trist og bedrøvet - hva nå KrF?

Publisert over 1 år siden

Kristelig Folkeparti ønsker som navnet antyder å kjempe for kristendemokratisk politikk og være et folkeparti. Rabalderet i etterkant av at Geir Jørgen Bekkevold, prest og familiepolitisk talsmann i KrF, viet et likekjønnet par, har fått meg til å tvile på om KrF har det i seg å bli et folkeparti.

Jeg er KrF-medlem. Stolt over at KrF står opp for menneskeverdet, kampen mot sorteringssamfunnet, og kjemper for aktiv livshjelp til syke og døende. KrF ønsker å verne om viktige verdier i samfunnet vårt. For mange av disse verdiene er KrF premissleverandører i det politiske landskapet. Norge trenger et KrF som kan løfte disse sakene i den offentlige debatten.

For tiden er jeg som KrF-medlem trist og bedrøvet. Det er jeg fordi jeg har begynt å tvile. Jeg tviler på om KrF kan bli et folkeparti, slik både jeg og partiet ønsker at det skal være.

Geir Jørgen Bekkevold, prest i Den norske kirke og familiepolitisk talsmann i KrF, viet et likekjønnet par. De fleste som følger nyhetsbildet har fått med seg at det har ført med seg kraftige reaksjoner internt i KrF.

Disse reaksjonene får meg til å tvile på prosjektet 'KrF som folkeparti'.

Internt i partiet har diskusjonen i etterkant av vielsen handlet om blanding av rollen som prest og familiepolitisk talsmann. Internt, og utad, snakkes det om at vielsen oppfattes av "mange" som et politisk signal med ønske om en liberal dreining av politikken.

Utad fremstår denne diskusjonen som at KrF inntar et mer konservativt syn på ekteskapet enn Den norske kirke, slik Magnus Takvam har kommentert det. Utad formidles et KrF som krangler så busta fyker om en politisk sak som for lengst er død og begravet. Utad fremstår KrF, tror jeg, som uspiselige for de aller fleste av den potensielle velgermassen - fordi det formidles at KrF ikke står opp for mennesker som elsker hverandre. 

Her er også roten til min bekymring. KrF blir gjennom denne utdaterte diskusjonen uaktuell for de aller fleste velgere. Folkepartiet blir en utopi.

Jeg respekterer at det er ulike syn på likekjønnet ekteskap. KrF, og partiets velgere, må akseptere at det er to ulike syn på likekjønnet ekteskap - slik Den norske kirke har gjort. Da kan vi få en slutt på slike destruktive prosesser som vi har vært vitne til den siste tiden. 

KrF må styrkes for å løfte viktige politiske saker også i fremtiden. Da må partiet bli mer spiselig for potensielle velgere. Inntil da fremstår KrF som et parti som hører til under sperregrensen. 

Gå til innlegget

Del veien. Eller?

Publisert over 1 år siden

Del veien er Statens vegvesens kampanje for å bedre forståelsen mellom syklister og bilister i trafikken. Kampanjen har bidratt til en større ydmykhet og forståelse mellom syklister og bilister. Full forståelse er likevel ikke oppnådd.

I dag tok jeg en (litt lang) omvei med sykkelen på vei til jobb. Turer på sykkelen er fine, de får tankene over fra det hverdagslige strevet over til andre ting, eller for enkelte av oss: ingenting. I dag tenkte jeg likevel noe, for langs landeveien kom jeg på at det er lenge siden jeg har skrevet noe på verdidebatt. Jeg kom ikke nærmere frem til om jeg skulle skrive om noe, ref den tidligere omtalte tankevirksomheten.

Senere på turen ble jeg passert bakfra av en bil (som etter mitt skjønn passerte altfor nærme). Så skjedde det, øyeblikket da jeg innså at jeg faktisk hadde noe å skrive på verdidebatt om. Ut fra det åpne vinduet i passesjersetet kom det en knyttet hånd med langfingeren pekende i været. I min oppvekst betydde en slik hilsen "dra til helv...". Det antar jeg at den fremdeles gjør. Ikke bare ble jeg hilst slik av medtrafikant i et par sekunder, vedkommende holdt hånden slik ut av vinduet i minst ti sekunder.

Det som er fascinerende for meg er at dette skjedde uprovosert. Jeg hverken vinglet fra side til side eller lå midt i kjørebanen, men snarere holdt meg ute på høyre side av veien. Riktignok holdt jeg lavere hastighet enn fartsgrensen, men utover det var det ikke noe ved min atferd som var provoserende. Jeg var en syklist på landeveissykkel i "proffe" sykkelklær. Er kanskje det provoserende i seg selv?

Å bli hilset slik er tankevekkende og underlig. Syklister har like mye rett til å ferdes på landeveien som andre trafikanter. Som trafikanter skal vi vise hensyn til hverandre, noe kampanjen 'Del veien' setter fokus på.

Syklister som er ute på landeveien for å trene opplever slike "anonymiserte kommentarfelt" hilsener fra andre trafikanter som jeg fikk i dag jevnlig. Noen ganger er det fremprovosert på grunn av at for lite hensyn tilandre trafikanter er vist, ofte er det uten tilsynelatende grunn. Syklister har uansett et frynsete rykte og diskusjoner om syklister i trafikken blir ofte følelsesladde - det er mitt inntrykk. En ting er i hvert fall sikkert, oppførselen jeg ble møtt med i dag er ikke egnet for å bedre forståelsen mellom syklister og bilister i trafikken. 

I disse dager er det slipp av et stort antall våryre syklister som vil ut og kjenne på følelsen av å sykle på landeveien igjen. Vi kunne selvsagt ønsket oss enda bedre veier med større tilgang på egne sykkelfelt. Istedet må vi forholde til oss veiene slik de er, vise hensyn til hverandre og respektere hverandres rett til bruk av veien.

Oppfordringen må derfor være: Del veien! (Og til dere som eventuelt måtte lure, oppfordringen går både til syklister og andre trafikanter)     

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 5717 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 3766 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
26 dager siden / 1376 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1278 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1247 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
11 dager siden / 1232 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
10 dager siden / 1181 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
21 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere