Trygve W. Jordheim

Alder: 41
  RSS

Om Trygve W.

Kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (fra 1. desember 2017).
Ansatt i Vårt Land fra mai 2007 til og med november 2017 (journalist og vaktsjef mai 2007 - desember 2009, tro&kirke-redaktør januar 2010 - oktober 2015, nyhetssjef/redaktør oktober 2015 - desember 2016, administrativ redaktør januar - november 2017).

Følgere

Humanetikernes lurespørsmål

Publisert nesten 6 år siden

Human-Etisk Forbund vil ha slutt på gudstjenester i skoletiden. Nå vil de at vi skal tro at de har ungdommen med seg.

«Unge vil ikke ha julegudstjeneste i skoletiden», melder NRK. Human-Etisk Forbund har fått undersøkt om nordmenn vet hva en gudstjeneste er og om de synes at «deltakelse på gudstjenester hører hjemme som en naturlig del av opplæringen i grunnskolen».

52 prosent svarer ja, mens 44 prosent svarer nei. Blant respondenter under 30 år er det imidlertid klart nei-flertall: 64 prosent mot 32 prosent ja.

Overraskende. Svarene er overraskende. Ikke fordi jeg har spesielt sterke minner fra min barndoms skolegudstjenester, men fordi resultatene er så himmelropende forskjellige fra dem vi fikk da vi gjorde en lignende gallup for bare et år siden.

Vi spurte slik: «Utdanningsdirektorat sier ja til gudstjenester i skoletiden så lenge det er full anledning til fritak, så lenge de andre elevene får et fullverdig alternativ og så lenge gudstjenesten ikke fungerer som semesteravslutning. Er du enig eller uenig i direktoratets holdning, eller har du ingen mening om dette?»

68 prosent sa seg enig, 14 prosent var uenige, mens 17 prosent ikke hadde noen mening. Motstanden mot skolegudstjenester var marginalt større blant dem under 30 år: 15 prosent var uenig i direktoratets holdning, mens 62 prosent støttet den.

Unntaksmåneden. Som flere har vært inne på, er debatten om skolegudstjenester et av de sikreste tegnene på at det går mot jul. Tradisjonen står sterkt mange steder, samtidig som den får enkelte til å føle seg ekstremt tråkket på. Fasiten er at temperaturen blir høy når temaet bringes på banen.

Både Human-Etisk Forbunds undersøkelse fra i år og Vårt Lands undersøkelse fra i fjor er gjennomført av Norstat, men spørsmålene er ulike. Grunnen til det store avviket er at Human-Etisk Forbund ikke har bedt folk om å si ja eller nei til gudstjeneste. Spørsmålet deres er om gudstjeneste er «en naturlig del av opplæringen». Det er noe helt annet.

Desember i Norge er et eneste langt og unisont unntak fra både sosiale konvensjoner, pengebruk og kostholdsråd. At nordmenn flest innordner seg dette med stor entusiasme, betyr ikke at de ønsker seg endeløse kaffebesøk, trippel dose kalorier og kjøpefest hele året.

Juleverksted og kosetime. Også på skolen er det unntakstilstand når det nærmer seg jul. Er kosetime, lussekatter og juleverksted en naturlig del av opplæringen i grunnskolen? De fleste vil svare nei. Minst like mange vil si at det høres ut som ålreite unntak fra normalen.

Human-Etisk Forbunds holdning til skolegudstjenester er trolig langt bedre kjent enn hva generalsekretæren deres heter. Kristin Mile (altså generalsekretæren) og hennes stab «arbeider for at gudstjenester ikke skal skje i skoletiden fordi det medfører stigmatisering av de barna og deres familier som ikke ønsker å delta». Det er en ærlig sak, men per i dag har forbundet et betydelig flertall i befolkningen imot seg. Et lurespørsmål i en gallup forandrer ikke på det.

Ja vel, så synes 2 av 3 nordmenn under 30 år at gudstjeneste ikke er «en naturlig del av opplæringen i grunnskolen». Det betyr ikke at de er imot én skolegudstjeneste i desember.

Gå til innlegget

Human-Etisk Forbund gravlegger prinsippene

Publisert rundt 6 år siden

Det lover dårlig for tros- og livssynsdebatten dersom Human-Etisk Forbund forventer at Den norske kirke skal opptre som serviceorgan for ikke-medlemmer.

Organisasjonssekretær Marianne Løge i Human-Etisk Forbund i Aust-Agder er oppgitt. I fire år har hun forsøkt å få Arendal kommune til å fjerne eller dekke til de kristne symbolene i et vigslet kapell, slik at hun og andre ikke-kristne kan begrave sine døde der uten å måtte feste øynene på et krusifiks, melder NRK.

– Gravferdsloven ble endret i 2012. Der står det at enhver person skal kunne få en gravferd som er tilrettelagt for vedkommendes livssyn, påstår Løge.

Selv om det fortsatt er Den norske kirke som forvalter gravplassene her i landet på vegne av storsamfunnet, er det ikke Den norske kirkes ansvar å sørge for seremonilokaler til annerledes troende og ikke-troende.

Fri lovtolkning. Om kirkens ansvar står det i gravferdsloven: «Kirkelig fellesråd har ansvaret for at gravplasser og bygninger på gravplasser forvaltes med orden og verdighet og i samsvar med gjeldende bestemmelser.» Ikke ett ord om seremonilokaler. Derfor er det uredelig og villedende å trekke denne loven inn i en debatt om kors og Jesus-figurer i vigslede rom.

Det som står i loven, er følgende: «Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.» Og det står under kapittelet «Gravplasser og krematorier». Å utlede dette til at kirken har ansvaret for at alle får den seremonien de ønsker seg, er i beste fall en fri tolkning.

Kommunalt ansvar. I stortingsforliket om staten og Den norske kirke fra 2008 står det at «Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse.» Det er ikke det samme som at kommunene griper inn og gjør endringer i vigslede rom, noe man heldigvis har forstått i Arendal.

Dagens regjering nøyer seg da også med å fastslå at den «vil legge til rette for at det bygges flere livssynsnøytrale seremonirom i kommunene.»

Lover dårlig. Lenge før de fleste stortingspolitikere anerkjente Den norske kirke som selvstendig trossamfunn, var Human-Etisk Forbunds linje klinkende klar: Kirken skal få drive med sitt og bør verken få mer eller mindre av staten enn andre tros- og livssynssamfunn.

Med kravet om at Den norske kirkes lokaler skal nøytraliseres slik at ikke-kristne skal kunne bruke dem, forlater Human-Etisk Forbund sin prinsippfaste linje. Det lover dårlig for tros- og livssynsdebatten framover.

Gå til innlegget

Åndenes nye makt

Publisert rundt 6 år siden

Hva hadde Statsbygg gjort dersom samisk tradisjon krevde at byggherren måtte utføre en rituell dans iført kun ravnefjær på hodet?

VG meldte onsdag at avdelingsdirektør Kjersti Sandvik i Statsbygg, sametingsdirektør Rune Fjellheim og flere andre representanter fra byggherre og leietaker hadde tilbrakt natten i en lavvo i Karasjok, på stedet der Sametingets nye kontorbygg skal stå.

– Åpent sinn. Bakgrunnen var at man ifølge samisk tradisjon må spørre de «underjordiske» om lov før man kan ta i bruk en bygning eller et landområde. Dersom man har sovet godt, betyr det at man har fått aksept fra åndeverdenen. En urolig natt indikerer det motsatte, og man bør finne seg en annen tomt, skrev avisen.

– Både Statsbygg og jeg har respekt for denne samiske tradisjonen, og stiller med et åpent sinn. Og så håper jeg på en god natts søvn, sa Sandvik til VG tirsdag kveld.

LES I VÅRT LAND: Ånde-test for ros fra kirken og refs fra Frp

Mangfold. Det er i utgangspunktet fortjenstfullt at Statsbygg på denne måten tar hensyn til den lokale kulturen. At det religiøse landskapet de senere årene er blitt mer mangfoldig og kanskje derfor også mer synlig, har utvilsomt bidratt til at mange trår forsiktigere på dette området.

Det kan skyldes genuin respekt for andres tro, men det kan også bunne i redselen for det bråket som oppstår dersom man trår feil – eventuelt en kombinasjon. Noen ganger blir det likevel bråk uansett, som da et bilde av en gris ble fjernet fra veggen på barneavdelingen på et sykehus i Kristiansand – av hensyn til muslimske pasienter og pårørende. For hvorfor skulle minoritetens aversjon mot svin være viktigere enn det faktum at nordmenn flest har et helt utmerket forhold til dette meget grillbare dyret?

Reinsdyrblod. At en representant for Statsbygg tilbringer en natt i lavvo bør derimot ikke være noen stor sak, uansett hvor man står i spørsmålet om åndeverdenens plass i en høringsprosess i utbyggingssaker.

– Det er noe med å vise respekt for oppdragsgiveren, sa Sandvik til Vårt Land etter å ha sovet godt i lavvo.

Det er lett å snakke om respekt når det eneste som kreves er en sovepose. Heldigvis for Sandvik tilsa ikke tradisjonen at jorden måtte stenkes med 15 liter reinsdyrblod fra egen slakt eller at byggherren måtte utføre en rituell dans iført kun ravnefjær på hodet.

Salmedilemma. Som mitt konstruerte og outrerte eksempel illustrerer, er ikke respekt for andres tro et spørsmål som kan besvares med ja eller nei, men en balansegang der man må ta hensyn til det nevnte religiøse mangfoldet i samfunnet, men også til sin egen integritet.

Respekt for andres tro kan fort gli over i deltakelse. Det vet alle ikke-troende som har vært på konfirmasjonsgudstjeneste og plutselig har måttet ta stilling til om salmeteksten innebærer en bekjennelse eller om det bare er ord på en melodi.

Og som grisebildesaken på Sørlandet viser: Å ta hensyn til noens religion kan noen ganger signalisere at andres følelser og kultur ikke betyr noen ting.

Gå til innlegget

De siste månedene har ikke Sjømannskirken vært til å kjenne igjen. Det er alvorlig for en organisasjon som vanligvis flyter høyt på sin gjenkjennelighet.

Etter lørdagens historiske generalforsamling i Sjømannskirken lurer både delegater og alle vi andre på hvorfor toppsjefen Audun Myhre plutselig måtte mønstre av i slutten av mars i år.

I løpet av noen dager trakk styrelederen seg, og et døgn senere stilte hele styret sine plasser til disposisjon. Nå er nytt styre på plass, men vi er fortsatt like lite kloke på hva som har skjedd.

Ekstern rapport. I sin tale til generalforsamlingen sa avtroppende styreleder Nora Blaasvær at bakgrunnen for Myhres avgang var en ekstern rapport om samhandling og ledelse i Sjømannskirken.

Den rapporten er det nesten ingen som har sett, og dermed fortsetter spekulasjonene. Dette er noen av teoriene som har vært luftet rundt lunsjbord og i sofakroker de siste månedene:

Teori 1: Audun Myhre har gjort noe kritikkverdig som endte i en personalsak.
Sannsynlig? Veldig lite, siden Myhre gjentatte ganger har sagt at han ønsker åpenhet om sluttårsaken. Hadde Myhre gjort seg skyldig i noe virkelig pinlig, ville han neppe ønsket å endre taushetsklausulen i sluttavtalen.

Teori 2: Strategisk uenighet mellom styret og generalsekretæren, eller «ulike syn på hvordan Sjømannskirken skal ledes og utvikles fremover», som det sto i pressemeldingen da Myhres avgang ble kjent.
Sannsynlig? I utgangspunktet ja, men når vi etter nesten tre måneder fortsatt ikke vet hva uenigheten består i, svekkes oddsene betraktelig for at det er her nøkkelen ligger.

Teori 3: Dårlig kjemi mellom Audun Myhre og mannen som overtok som styreleder da Thorhild Widvey ble kulturminister i fjor høst, Einar Askvig.
Sannsynlig? Teorien kan i hvert fall ikke avvises.

Teori 4: Generell misnøye med Audun Myhres lederstil blant de ansatte i Sjømannskirken.
Sannsynlig? Nei, ikke når den ses i lys av det som er kommet fram etter Myhres avgang.

Teori 5: Dårlig kjemi mellom enkelte styremedlemmer og Myhre, kombinert med noe spredt misnøye med en ellers godt likt Myhre.
Sannsynlig? Det er ikke opplagt at svaret ligger her, men dette fremstår nå som den beste teorien.

Ikke bare medvind. Mange, ikke minst vi i Vårt Land, er glad i metaforen om at Sjømannskirken er en organisasjon som seiler i medvind, men virkeligheten er mer nyansert. Jevnlig omdisponeres ressurser ved å legge ned kirker i byer der det norske miljøet er i tilbakegang. Dette fører selvsagt til gråt og tenners gnissel fra dem som rammes, men slike prosesser foregår alltid i åpenhet.

Det nye styret i Sjømannskirken får innsyn i både ledelsesrapporten og Myhres sluttavtale. Generalforsamlingen ber styret «gå gjennom prosessen rundt tidligere generalsekretærs avgang, og på selvstendig grunnlag foreta en vurdering av denne».

Må velge åpenhet. Vurderingen bør ende med at offentligheten får vite hva saken bunner i, slik at det settes sluttstrek for denne føljetongen. Folk er vant til å vite hvor de har Sjømannskirken. Dersom usikkerheten får fortsette, vet de det ikke lenger. Det er en situasjon organisasjonen ikke bør ta sjansen på å sette seg selv i.

LES VÅRT LANDS SAKER OM KRISEN I SJØMANNSKIRKEN

Gå til innlegget

Et offer til de rikeste

Publisert over 6 år siden

Kollekt bør gå til noen som har mindre enn giverne. Å sende bøssen rundt til inntekt for milliongasjerte fotballspillere er en hån mot hele konseptet.

Fotballklubben Vålerenga er i pengeknipe. Inntektssiden må tilføres 15 millioner for at 2013-budsjettet skal gå i balanse, konstaterte ledelsen for et par uker siden.

‘Alle gode krefter’. Allerede før påske dro supporterklubben Klanen i gang en aksjon for å skaffe minst 5 millioner kroner. Målgruppen for aksjonen er «alle gode krefter i og rundt Vålerenga Fotball; supportere, samarbeidspartnere, styre, ansatte, spillere, medlemmer, frivillig, investorer, aksjonærer, sympatisører og alle andre med Vålerengahjerte».

Vålerenga Fotball har nå overtatt kampanjen, som fortsatt drives i samarbeid med Klanen. Ved siste oppdatering (28. april) var det kommet inn nesten 1,4 millioner kroner. På klubbens hjemmeside fortelles det om spontaninnsamlinger der folk nærmest kommer løpende for å putte sedler i et norgesglass med VIF-logo på.

Splittende. Også Citykirken, Oslo Kristne Senters avdeling i Oslo sentrum, lar seg rive med. Forrige søndag ga menigheten hele kollekten – 10.000 kroner – til favorittlaget til pastor Thomas Åleskjær.

LES SAKEN I VÅRT LAND: Ga kollekt til fotballag – får refs fra landslagsspiller

Jeg kunne ha skrevet mye om hvor korttenkt det er å forsøke å samle en menighet ved å støtte en av de mest elskede, men også mest forhatte klubbene i Norge (og Oslo). Evangelist Rune Edvardsen i misjonsorganisasjonen Troens Bevis brant seg i fjor kraftig på å fortelle giverne hvilket parti han stemmer på. Han er en amatør sammenlignet med pastor Åleskjær, som virkelig vet hvordan han skal legge opp til unødvendig splittelse i en forsamling der verken partipreferanser og klubbsympatier kan forventes å være fellesnevnere.

‘Lavere ambisjoner’. Det skal jeg forsøke å la ligge. Jeg skal heller ikke dra Judas-kortet om at pengene kunne vært gitt til de fattige. Det finnes alltid et bedre formål. En menighet må selvsagt kunne støtte gode tiltak i nærmiljøet, selv om noen sulter i Afrika.

Men å gi offer til et foretak der 26 spillere deler et lønnsbudsjett på 27 millioner (etter betydelige kutt de siste årene) og der pengekrisen ikke får mer dramatiske konsekvenser enn «sportslig nedskalering og lavere ambisjoner» i eliteserien, er en hån mot hele kollektinstituttet.

Samrøre. Norsk fotballs raske, økonomiske utvikling siden 1990-tallet har skapt et samrøre av dugnad og lønnsfest som skurrer kraftig. Heldigvis har klubbene vært nødt til å sette tæring etter næring i større grad de senere årene. Kanskje kan det meste av grasrotengasjementet reddes før de ivrigste dugnadsarbeiderne våkner opp og innser at de steker vafler til inntekt for folk som hever millionlønn for å sitte på benken.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere