Trygve W. Jordheim

Alder: 41
  RSS

Om Trygve W.

Kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (fra 1. desember 2017).
Ansatt i Vårt Land fra mai 2007 til og med november 2017 (journalist og vaktsjef mai 2007 - desember 2009, tro&kirke-redaktør januar 2010 - oktober 2015, nyhetssjef/redaktør oktober 2015 - desember 2016, administrativ redaktør januar - november 2017).

Følgere

Mellom adventskos og guds­tjeneste

Publisert rundt 4 år siden

Det vekker oppsikt når biskop Helga Haugland Byfuglien forklarer hva en gudstjeneste er. Det må kirken ta litt av skylda for selv.

En kristen gudstjeneste 
som ikke forkynner evangeliet om Jesus Kristus, er ikke en kristen gudstjeneste, sa biskop Helga Haugland Byfuglien — og havnet i Dagsrevyen.

Om bare to måneder ligger mer enn halve adventstiden bak oss, og før eller siden kommer diskusjonen om skolegudstjenester. Litt overraskende er det likevel at det var kirken selv, ved ledende biskop Helga Haugland Byfuglien, som skulle dra i gang årets versjon av vår mest forutsigbare religionsdebatt — og det såpass tidlig som 17. oktober.

• Les hele foredraget til Helga Haugland Byfuglien om samarbeidet mellom skole og kirke

Lite nytt. Diskusjonen om skole­gudstjenestene fornyer seg lite. Den handler om at et flertall (av foreldrene) blir sinte fordi et mindretall vil sette sluttstrek for en kjær tradisjon. Human-Etisk Forbund er imot hele ordningen og mener dessuten at kravet til et «likeverdig» alternativ sjelden innfris for dem som ber om fritak. Så viser noen til at ­Utdanningsdirektoratet slår fast at gudstjenesten ikke skal være juleavslutning, og så vet alle at det kommer til å bli en ny runde om et år.

Men rett skal være rett: I fjor skjedde det faktisk noe nytt. Da ble direktoratets anbefaling ­endret fra aktiv avmelding til ­aktiv påmelding — en anbefaling som kultur- og kirkeministeren gikk ut i Vårt Land og ba skolene om å overse. Det resulterte i enda mer av det som pleier å være nerven i dette: Usikkerhet og forvirring rundt hva som er greit og hva som er lov.

I prinsippet burde det ikke være oppsiktsvekkende at biskopen­ understreker at en gudstjeneste må inneholde visse gudstjenestelige elementer. Dette er dessuten kirken og Human-Etisk Forbund enige om: En skolegudstjeneste er ikke bare en innføring i norsk tradisjon. Den er — i likhet med en høymesse — et sted der Gud tilbes og feires.

Tradisjon. Når Byfugliens faktapåpekning likevel opp­leves som en nyhet, er det naturlig å spørre om kirken har overspilt tradisjons- og kulturpoenget og vært for ullen på hva en skolegudstjeneste er.

Tidligere i høst meldte Fri­tanke.no at de fleste menighetene 
i Trondheim bruker en ­såkalt forenklet liturgi, blant ­annet uten tros- og syndsbekjennelse, når elever inntar kirken: «Målet 
er å sikre at skolegudstjenesten oppleves samlende og ingen skal måtte stå til rette for sitt livssyn. Det er heller ingen som skal oppleve seg krenket ­eller inkludert i et livssyn de kommer for å ­observere», heter det i biskopens høringsuttalelse til et forslag om å innføre aktiv påmelding til skole­gudstjenester i kommunen.


Gir bort kontroll. Denne ­inkluderingstanken spiller på lag med kirkens iver etter å ­involvere elevene. «Forberedelser til julegudstjenester gjøres i et respektfullt samarbeid mellom skolen og kirken», sa Byfuglien i sitt foredrag. Man kan også si det slik: Skolegudstjenesten er trolig det stedet der prest, kateket og organist i størst grad gir fra seg kontrollen over det som skjer i kirken.

Mange kirkeansatte synes ­dette er både tidkrevende og slitsomt, men få sier det høyt. På samme måte som at biskopen ikke vil la rektorene ta «guds­tjeneste» ut av «skolegudstje­neste», forstår prestene at 
«skole» er en like viktig del av ordparet. Uten gjensidig respekt for denne balansen, kan veien ut av kirkerommet være kort for mange skoler.

Vi vet ikke hvor mange skoleledere som har bedt den lokale presten tone ned det kristne budskapet når elevene fyller kirken. Summen av indre og ytre press om å tilby en mer «nøytral» juleavslutning, er uansett stor nok til at ledende biskop mandag gikk ut med en grunnleggende inn­føring i forskjellen på adventskos og gudstjeneste.

Fellesarena. I hundrevis av år har Den norske kirke vært samlingspunkt i sorg og høytid. Kanskje har kirkens ledere — i et ønske om å beholde posisjonen 
som alle nordmenns felles­arena — vært for opptatt av å være ­inkluderende og for lite opptatt av å tydeliggjøre egen identitet og tro.

Om drøye to måneder skal kirken­ stå på egne bein og i teorien være et trossamfunn nesten på linje med de andre. Kanskje er biskop Byfugliens tydelighet rundt skolegudstjenesten et forvarsel om at vi heretter vil se en mer selvbevisst kirke, en kirke som sier klart ifra om hva den står for og hva den ikke vil være med på. Det er det nok ingen som har vondt av.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.10.2016

Gå til innlegget

Fransk ­sekularisme på norsk

Publisert rundt 4 år siden

Religionens plass i samfunnet er ikke så ukontroversiell som vi har vendt oss til å tro.

Den store debatten om pengestøtte, forkynnelse, parallellsamfunn, religiøst begrunnet­ diskriminering og hel- og halvdekkende klesplagg er i startgropa. Kulturministeren har sparket i gang arbeidet med en stortingsmelding som skal samle opp tråder som har ligget og slengt helt siden partiene på Stortinget i 2008 ble enige om å løsne båndene mellom staten og Den norske kirke.

Fire og et halvt år etter kirke­forliket, vinteren 2013, offentliggjorde Stålsett-utvalget sin rapport Det livssynsåpne samfunn. Sturla Stålsett og de 
andre medlemmene forsto at ikke alle kom til å lese 465 ­sider, så de oppsummerte sitt syn i noen grunnleggende prinsipper.

Blant annet heter det at «Tros- og livssynsfriheten beskyttes for alle», at «Det legges aktivt til rette for alle borgeres tros- og livssynspraksis» og ikke minst at «Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom». Hele utvalget stilte seg bak prinsippene,­ også SV-erne Bente Sandvig og Rolf Reikvam, samt de to som sa nei til pengestøtte til tro og livssyn, Tove Strand og Andreas Hompland.

Lite utfordret. Stålsett-rapporten er så prinsipielt vanntett at den i all hovedsak fikk applaus da den ble lagt fram. Etter hvert kom det noen innvendinger fra folk som gjerne ville legge noe mer vekt på tradisjonen, men det sentrale budskapet i rapporten har i svært liten grad blitt utfordret på den offentlige arena.

Jeg har stusset en del på dette.
Det kan da ikke være sånn at alle nordmenn synes det er topp med gatemisjonerende Ummah-medlemmer, Jesus Revolution-­lovsang foran Stortinget hver ­fredag ettermiddag, Hare Krishna-­opptog på Karl Johan, andakt i storefri og kirkevekke­klokke hver eneste søndag? Og er det ikke mer omstridt at stat og kommune pålegges nærmest å heie fram folks religions­utøvelse?

Derfor har jeg siden januar 2013 lett etter de stemmene som målbærer den folkelige irritasjonen over at religion ikke oppfører seg som den private sysselen de mener den bør være.

Kirke og KRLE. Lenge fant jeg bare noen anekdotiske leserinnlegg i Aftenposten. Derfor var det en slags lettelse da SV-nestleder Bård Vegar Solhjell og parti­felle Kjetil Raknes sist uke tok ­bladet fra munnen i VG, der de i en kronikk foreslo «fem prinsipp som skal sikre eit fungerande, fleir­religiøst samfunn.» Prinsipp nummer 1: «Staten må være livssynsnøytral, og religionen­ til­baketrekt i samfunnet».

Utdypingen av standpunktet er begrenset til en kritikk av dagens grunnlovsparagraf som gir Den norske kirke en slags forrang og K-en i KRLE-faget. Dessuten vil de to SV-erne ikke ha noe av at det legges «til rette for religiøs aktivitet innan skule­tida», for eksempel gjennom egne bønne­rom.

En livssynsnøytral stat er langt på vei innført allerede. Riktignok er Den norske kirkes posisjon som «folkekirke» grunnlovsfestet, men også SV-ere vet at staten ikke er identisk med folket. Så skulle man kanskje tro at «tilbaketrekt» religion er noe som følger automatisk av at staten er livssynsnøytral, slik Solhjell og Raknes mer eller mindre impliserer. Det er imidlertid en frekk snarvei de prøver seg på når de antyder at mennesker i en livssynsnøytral stat må oppføre seg livssynsnøytralt – som om det går an.

Burkiniforbud. Frankrike trekkes gjerne fram som eks­empel på et land der sekularismen – i betydningen at alt som smaker av religion aktivt henvises til privatsfæren – står sterkt. Det gikk nylig over i parodien, da en kvinne iført såkalt burkini på stranden i Nice ble bøtelagt og pålagt å kle av seg.

Forbudet med det heldekkende badeplagget ble senere kjent grunnlovsstridig, men det er fortsatt langt fra Frankrike til Norge på dette området. Enn så lenge ligger Stålsett-­utvalgets proklamasjon av «Det livssyns­åpne samfunn» der som premiss for debatten om tro og livssyn, også når det gjelder religionens synlighet på våre felles­-
arenaer.

Det ville imidlertid ha vært rart hvis den store tros- og livssynssamtalen i Norge skulle tas uten deltakelse fra dem som vil gjøre religionens rolle så liten som mulig. Solhjell og Raknes sier det mange tenker og som får andre til å steile. Da kan den virkelige debatten begynne.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.09.2016

Gå til innlegget

Bør vi skamme oss?

Publisert rundt 4 år siden

Leif Knutsen har på verdidebatt.no og i sosiale medier kritisert en av våre forsidetitler fra sist fredag: «Jøder­ fikk gave av straffedømt – danset på Karl Johan med tora-rull til 500.000».

Han påpeker ganske riktig at tittelen­ mangler dekning i artikkelen inne i avisen. Knutsen skriver også mye interessant om den jødiske Chabad-bevegelsen, som saken handlet om.

Det er korrekt at mannen som har finansiert tora-
rullen og dessuten Chabad-bevegelsens nye senter på Majorstuen i Oslo, Allan Philipson, er tidligere straffedømt. Underveis i arbeidet med saken opplevde vi at dette ble mer og mer irrelevant, mest fordi forholdet viste seg å ligge langt tilbake i tid, og vi tok derfor dette poenget ut av teksten. Dette ble imidlertid ikke kommunisert fra reportasjeleder til vaktsjef, som var gjort kjent med sakens innhold tidligere på dagen.

Forstander i Det mosaiske trossamfunn, Ervin Kohn, brukte i artikkelen begrepet «sekt» om Chabad-bevegelsen. Den påstanden står for hans regning. Det samme gjør påstanden om at bevegelsen er «udemokratisk». Allan Philipson, som selv tilhører Chabad-bevegelsen, svarer kort på dette. Han tilbakeviser substansen i Kohns påstand med henvisning til at bevegelsen holder seg til toraen og rabbinernes tolkning av denne, men vi ser at vi med fordel kunne ha gitt ham anledning til å gå dypere inn i dette.

Gå til innlegget

Fra vondt til enda verre

Publisert over 4 år siden

I stedet for å kvitte seg med et problem, har Islamsk Råd skaffet seg et nytt.

Tros- og Livssyns-Norge er samstemt: Samarbeidet med Islamsk Råd Norge har vært meget krevende de siste årene. Ingen vil kritisere generalsekretær Methab Afsar åpent, men budskapet er mer enn tydelig når journalisten har lagt ned pennen: Den mannen er det vanskelig å ha dialog med.

Det er frustrerende å være journalist når ingen våger å si det vi vet at alle mener. La meg derfor være tydelig og legge til: Å forholde seg til Afsar som intervjuobjekt har vært en stor prøvelse for flere av våre reportere.

Omskjæring

Styret i Islamsk Råd fikk til slutt nok av Afsars stil og ga ham sparken. Rådsmøtet sist helg (generalforsamlingen) satte imidlertid avgjørelsen til side, hvorpå styret trakk seg. Hva slags hittil ukjent organisasjonsform som gir generalforsamlingen mulighet til å overprøve styret i en personalsak, er et annet spørsmål, men fasiten er i hvert fall at Afsar fortsatt er daglig leder i Islamsk Råd Norge.

Det er ille nok for alle som er opptatt av en velfungerende religionsdialog der muslimske representanter spiller en konstruktiv rolle, men fram til nå har rådet i det minste hatt et styre som har kunnet bøte litt på skaden. Nå viser det seg imidlertid at det er Kebba Secka – mannen som ble kjent for sine uttalelser om omskjæring av jenter foran TV 2s skjulte kamera i år 2000 – som skal lede det midlertidige styret i Islamsk Råd.

Krise for Islamsk Råd

Islam trenger et sympatisk ansikt utad i Norge. Nå har paraplyorganisasjonen for muslimske forsamlinger og organisasjoner ordnet seg med en lederduo der den ene er kjent for å være vanskelig, mens den andre er kjent for forsvare rituell mishandling av jenter. Det gjør kommunikasjonskrisen total.

Også i dialogarbeidet med andre tros- og livssynssamfunn kan det komme til å gå trått. Dialogfolk er velvillige mennesker som strekker seg langt for å forstå annerledes tenkende, men de er ikke immune mot dårlig kjemi og ignoranse.

Det beste muslimer i Norge kan håpe på nå, er at det dukker opp nye og mer uavhengige, islamske stemmer i mediebildet, i stedet for at vi må høre på representanter for et råd som tydeligvis ikke skjønner sitt eget beste.

FØRST PUBLISRT I VÅRT LAND 7. JUNI

Gå til innlegget

Presters juks med timelister

Publisert over 4 år siden

Jobben tar mer tid enn de antall timer som en normalarbeidsuke består av. Hvis dette er situasjonen hver uke, er avspaseringsmuligheten bare en fin teori.

«Prest: Vi tvinges til juks med time­lister» var Vårt Lands tittel på saken­ om frustrasjon blant Den norske ­kirkes prester etter at også disse fikk arbeidstimetallet sitt avtaleregulert. Leder i Presteforeningen, Martin ­Enstad, reagerer på opp­slaget og mener det ikke er dekning for tittelen.

Det siste først: Prester forteller at de ikke får gjort jobben sin på den tiden arbeidsgiver gir dem til rådighet. Derfor fyller de ut timelisten på en slik måte at den ikke samsvarer med virkeligheten. Det er vanskelig å se at dette ikke kvalifiserer som juks.

Vi har ikke tatt stilling til i hvilken grad frustrasjonen rundt arbeidstidsavtalen og timelisteregimet er berettiget, men vi registrerer at den finnes.

Det er riktig, som Enstad skriver, at arbeidsplanen settes opp for fire måneder av gangen og at det kan være mulig å balansere opp uker med ekstra mange arbeidstimer, med å jobbe mindre neste uke. Det kommer ikke godt nok fram i vår sak.

Det løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet, slik mange prester opplever det: Jobben tar mer tid enn de antall timer som en normalarbeidsuke består av. Hvis dette er situasjonen hver uke, er avspaseringsmuligheten bare en fin teori.

Så kan man spørre seg om det er forsvarlig å holde på sånn i lengden. Presteforeningen argumenterer godt for at også prester skal få hjelp fra arbeidsgiver til å trekke opp grensene mellom arbeid og fritid. Det er for tidlig å si om den ordningen som nå er innført, er den beste måten å gjøre det på.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8. FEBRUAR 2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere