Trygve W. Jordheim

Alder: 41
  RSS

Om Trygve W.

Kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (fra 1. desember 2017).
Ansatt i Vårt Land fra mai 2007 til og med november 2017 (journalist og vaktsjef mai 2007 - desember 2009, tro&kirke-redaktør januar 2010 - oktober 2015, nyhetssjef/redaktør oktober 2015 - desember 2016, administrativ redaktør januar - november 2017).

Følgere

En kirke i strid med seg selv

Publisert over 3 år siden

Når ledelsen i Den norske kirke legger vekt på å være motkultur i den politiske debatten, vil den nesten alltid ha flertallet av medlemmene imot seg.

Raus asylpolitikk. ­Restriktiv bioteknologipolitikk. Reservasjonsrett for fastleger. Mer ambisiøs klimapolitikk.

Den norske kirkes ledende organer har vært tydelig til stede i samfunnsdebatten de senere årene. Kritikken mot kirkens ­engasjement har tiltatt fra politisk hold, særlig knyttet til debatten om fossilt brennstoff.

«Børs og katedral»

Ola Borten Moe (Sp) skrev seg inn i historien om kirkens klimakamp med oljedryppende penn i mai 2012: «Kanskje er det gode grunner til at religion bør være religion, og politikk forbli politikk», antydet den daværende olje- og energiministeren i kronikken «Børs og katedral». Bakgrunnen var at Opplysningsvesenets fond (OVF) etter påtrykk fra Kirkemøtet truet med å selge sine Statoil-aksjer dersom selskapet ikke trakk seg ut av et tjæresandprosjekt i Canada.

Typisk for «børs og katedral»-argumentasjonen er at den kommer fra dem som er uenige med kirken. Selvsagt er det noen som holder seg til den prinsipielle diskusjonen om grensen mellom tro og politikk, men de som mener at kirken bør holde seg unna politikken, er påfallende ofte de samme som mener at kirken tar feil.

På lag med sentrum

For to år siden gikk Vårt Land gjennom alle uttalelser fra Bispemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig råd fra 2011 til 2015. I løpet av perioden sa kirken sin mening om blant annet klima, asyl, ­reservasjonsrett, tidlig ­ultralyd og søndagsåpne butikker. I de fleste tilfellene stemte standpunktene overens med politikken til sentrumspartiene, som normalt har en samlet oppslutning på mellom 15 og 20 prosent.

Det er ren matematikk at det blir bråk: Så lenge kirken har som selvsagt ambisjon å være motkultur, må den innta standpunkter som ikke deles av flertallet. Med tre firedeler av befolkningen i medlemsregisteret, vil kirkens medlemmer i større eller mindre grad speile nordmenns meninger generelt. Da er Høyre-, Frp- og Ap-standpunkter langt bedre representert enn KrF-, Venstre- og Sp-standpunkter.

Kirken er menneskene

I bunn og grunn koker dette ned til noe så mystisk, viktig og teologi-nerdete som ekklesiologi: læren om kirken. Kan man egentlig si at kirken ønsker en mer restriktiv klimapolitikk dersom flertallet av dem som utgjør kirken er helt uenige i biskopenes enstemmige ønske om utslippskutt?

Kirken er dypest sett mennesker, ikke strukturer. Å være flertallskirke og motkultur kan derfor virke umulig. Kirkeledelsen forsøker likevel, fordi de i kraft av sine posisjoner har fått mandat til å mene på vegne av medlemmene – forankret i teologien og den kristne etikken.

Samtidig stiller man seg lagelig til for hogg når man som folkebevegelse har meninger som 75 prosent av befolkningen er uenig i. Kirkerådets sekretariat jobber nå med et notat som skal hjelpe kirkelige organer med å engasjere seg i valgkampen uten å tråkke i den salaten som man stod midt oppi for fire år siden. Da gikk alliansen Klimavalg 2013, som Den norske kirke var en del av, ut med en miljørangering av de politiske partiene.

Fellesskap og verdier

I Kirkerådets møte sist uke la direktør Jens-Petter Johnsen fram punkter som skal med i notatet. Der heter det at kirkens rolle er å påpeke at:

* Velferds-Norge ikke er ­basert på materiell overflod, men på våre fellesskapsverdier.

* Vi trenger politiske ledere som legger vekten på fellesskap og samarbeid, og som ser forskjell på velstand og velferd.

*Vi trenger politiske ledere som forstår at våre grunnleggende verdier står på spill.

* Vi trenger politiske ledere som viser oss hvordan vi bygger broer og ikke murer.

* Vi trenger politiske ledere som ser verdien av det som ikke kan kjøpes for penger.

Kan forsvinne i mengden

De fleste nordmenn vil enten nikke ­eller trekke på skuldrene av dette. Det provoserer ikke, men det gir heller ikke ny retning i debatten. Alle er for fellesskap, samarbeid, verdier, broer og ikke-materielle verdier – så lenge man ikke sier for mye om hvem som er med i fellesskapet, hvem man skal samarbeide med og hva som egentlig er de grunnleggende­ verdiene.

Skal kirkelige stemmer bli hørt i den kommende valgkampen, trengs vilje til å si noe som mange ikke er enige i. Kirkens politiske stemme forsvinner som regel i mengden når budskapet sammenfaller med det som flertallet mener. Det er verre enn at kirken tilsynelatende er i politisk strid med seg selv.

Gå til innlegget

Når kirkeasyl rammer andre

Publisert over 3 år siden

En grense er passert når enkeltmennesker rammes av at kirkerommet brukes som uformell ankeinstans.

I Spjelkavik kirke sitter en kvinne og hennes lille datter. Moren frykter at barnevernet skal effektuere sitt vedtak om å sende datteren til barnefaren, som bor i et annet land. Vedtaket er stadfestet i to norske rettsinstanser, ifølge VG.

Generalsekretær Berit Hagen Agøy i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke sier til Vårt Land at saken ikke skiller seg fra andre kirkeasylsaker, og det har hun prinsipielt sett rett i: Kirkeasyl handler alltid om å forsøke å unndra seg konsekvensene av et lovlig vedtak, permanent eller midlertidig.

Omtales som «sikkerhetsventil»

Det er likevel en viktig forskjell i praksis: Når asylsøkere tar tilflukt i kirken for å slippe å bli sendt ut, er det storsamfunnet og den allmenne rettsfølelsen som rammes. Dette kan oppleves som anstøtelig nok, men det til å leve med på en annen måte enn når et annet enkeltmenneske må betale prisen for at kirkerommet lar seg bruke som uformell ankeinstans.

Det moderne kirkeasylet omtales gjerne som en «sikkerhetsventil». I realiteten betyr det at de som har stilt gudshus til disposisjon for personer med avslag på asylsøknaden, har vært uenig i den politikken og/eller de vurderinger som avslaget bygger på.

Splitter befolkningen

Mange opplever at dette er å ta seg til rette på tvers av loven, og konseptet splitter befolkningen. I en måling som Norstat tok opp for Vårt Land i fjor vinter, sa 42 prosent at politiet bør gå inn i kirker og hente ut personer som oppholder seg ulovlig i landet. 48 prosent var uenige.

Menighetsrådslederen i Spjelkavik hevder overfor VG at rådet ikke har tatt stilling i selve saken, men bare åpnet døra for «et menneske i nød». Kanskje er det en riktig vurdering, men det er en i så fall en vurdering som forutsetter at man er uenig med barnevern, lagmannsrett, tingrett og barnets far om lovtolkning og om hva som er barnets beste. Da går det ikke an å si at man ikke har tatt stilling.

Rammer storsamfunnet og rettsfølelsen

Kirkeasylet er problematisk nok når det «bare» er storsamfunnet og rettsfølelsen som rammes. Når offeret er et annet menneske, er grensen passert med god margin.

Gå til innlegget

Skaffer seg friere hender

Publisert over 3 år siden

Politikere vil fortsatt snakke varmt om folkekirken, men de store ordene er mindre forpliktende enn før.

Helt siden 2008, da partiene på Stortinget på mirakuløst vis ble enige om hvordan Den norske kirke skulle skilles fra staten, har kirkens lederskap insistert på at det meste blir som det alltid har vært. På mange måter har de hatt rett – ingenting ved kirkeforliket har endret situasjonen for vanlige medlemmer ennå.

Men nå skjer det noe. Ved årsskiftet ble det formelle skillet mellom stat og kirke gjennomført. Ny tros- og livssynspolitikk er under utforming på oppdrag fra et samlet storting. Ap og SV vil stille strengere krav til dem som vil ha offentlig trosstøtte. Frp, som tradisjonelt har vært en trofast forsvarer av alt som gjør Norge «kristent» i betydningen mindre fremmedkulturelt, går trolig til valg på å fjerne de offentlige tilskuddene både til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Skaffer seg handlingsrom

Det går ikke lenger an å si at alt kommer til å bli som før. Når selv Senterpartiet – som raskt angret på at de var med på å signere statskirkens dødsdom – leverer et program uten ordet «folkekirke», er noe å gjære.

Vårt Lands gjennomgang dokumenterer at politikerne er i ferd med å skaffe seg et langt større handlingsrom på tros- og livssynsfeltet enn det de hittil har bevilget seg. Rundere formuleringer og mer vekt på likebehandling av tros- og livssynssamfunn preger den politikken som velgerne skal ta stilling til i høst.

Ønsket seg forutsigbarhet

For Den norske kirke har forutsigbarhet i de offentlige bevilgningene vært høyeste ønske på veien ut i selvstendigheten. Partienes mindre forpliktende programformuleringer tyder på at kirken i stedet må belage seg på årlige runder i forbindelse med statsbudsjettet. Kirken kan ikke regne med at de statlige og kommunale tilskuddene vil fortsette som nå, i hvert fall ikke uten at politikerne kontinuerlig bevisstgjøres på hva kirken bidrar med og hva den betyr for folk flest.

Og det som tilsynelatende ikke betyr så mye – som regel omtalt som «administrasjon og byråkrati» – ligger enda tynnere an enn før.

Gå til innlegget

Pinsebevegelsen vant da de våget å fornye

Publisert over 3 år siden

Det er vondt å avslutte gamle tradisjoner, selv om de har utspilt sin rolle. Fornyelsen av pinsebevegelsens lederkonferanse viser at det kan være riktig likevel.


Mer enn 1.600 engasjerte pinsevenner var samlet til lederkonferanse i helgen. – Overgangen fra grå predikantkonferanse til fargerik lederkonferanse bør inspirere i alle kristne sammenhenger, skriver vår kommentator.En av de mest vellykkede­ omstillinger i Kirke-Norge­ de senere årene manifesterte seg på nytt i helgen, da mer enn 1.600 menighetsledere og frivillige medarbeidere fra Pinsebevegelsen – folk i alle aldre – samlet seg på Brunstad konferansesenter.

Det var i 2010 at det sentrale lederrådet for om lag 300 norske pinsemenigheter tok grep: Den tradisjonelle Predikantkonferansen – en rotete, uforutsigbar­ og stadig mindre populær hybrid mellom bønnemøte, forhandlingsmøte og peptalk for ­pastorer og andre menighetsledere (svært ofte godt voksne menn) – ble gravlagt.

En vits. Bevegelsens ungdomslederkonferanse ble lagt i potten, menighetslokale ble byttet ut med konferansehotell, tidspunktet ble tilpasset en bredere målgruppe og konseptet ble nullstilt. Konferansen Led var født.

Ikke alle applauderte forandringen. Mange, også unge mennesker, var skeptiske i starten. Noen er fortsatt skuffet over at kjøreplan og lovsangspop har overtatt for spontanitet og gamle vekkelsessanger.

Tallene er imidlertid på parti med nyskapningen: Antall deltakere i helgen var nesten dobbelt så høyt som antall påmeldte til Predikantkonferansen i 2010. Der Predikantkonferansen var i ferd med å bli en stående vits blant mange av dem som ikke var der (og kanskje blant noen av dem som var der), er summingen rundt Led positiv.

Snakke sant. Vi mennesker vet gjerne hva vi har, men sjelden hva vi får. Derfor er forandring arbeidskrevende, ofte vanskelig,­ noen ganger vondt. De minst krevende endringene skjer ­følgelig på områder der vi ikke er fornøyde med tingenes tilstand.

Første steg er derfor å snakke sant om virkeligheten. Frank Nyfelt, daglig leder i Pinsevennenes Barne- og Ungdomsutvalg (PBU), ble i fjor konfrontert av Korsets Seier med at det fortsatt var noen som savnet den gamle Predikantkonferanse. «Jeg mener vi må kalle en spade for en spade», innledet han – før han demonstrerte at han også er villig til å kalle en katastrofe for en katastrofe:

«Predikantkonferansen hadde helt tydelig utspilt sin rolle som lederkonferanse de siste årene. Historisk var det en sterk konferanse med mye pionérånd og nytenkning. Men de siste årene var det mye dårlig. Musikkrefter og praktiske ting ble tatt på ­hælen, og ofte var det ikke pianister til stede når det skulle synges. En fra salen ble tilfeldig dratt opp for å spille. Noen som ble ivrige i debatter kunne bare reise seg i salen og protestere og være ufine. Diskusjonene ble krangler. ­Åndelig autoritet ble misbrukt for å hevde sin mening. Budskap i tunger ble tydet tilfeldig og kunne­ ha sterke tilslag av tyderens meninger. Konservative og nytenkende satt på hver sine områder i hovedsalen. Folk ble såret og trengte sjelesorg.»

Kjente toner. Hvis det stod så dårlig til, skulle det bare mangle at man tok grep. Men dette er ­ingen selvfølge, for det enkleste på kort sikt er å la alt være som før, selv om overgangen fra Predi­kantkonferansen til Led egentlig bare handler om form. Hvis vi skal dømme ut fra ­åpningstalen på Led, er budskapet det samme som før.

«Skal mennesker møte Jesus, må vi være utenfor kirkens fire vegger, være synlige i vårt nærmiljø og engasjere oss i det som skjer der. Vi må knytte relasjoner og være midt i samfunnet der ­livet pulserer – være sanne og ærlige menneske på godt og vondt», sa Sigmund Kristoffersen til forsamlingen, ifølge Korsets Seier.

Dette har vært kjente toner i de fleste frikirkelige miljøer i mange år, både som kritikk («Vi må komme oss ut av kristenbobla») og som mulighet («Vi har så mye å tilby menneskene rundt oss»), men substansen er den samme som på Predikantkonferansen: Når kristne omgås ikke-kristne, vil de sistnevnte før eller siden bli nysgjerrige på Jesus.

Bør inspirere. Ledelsen i Pinse­bevegelsen visste hva de hadde, men ikke hva de fikk. Derimot visste de at de var misfornøyd med det de hadde. De våget å forandre formen, slik at visjonen ikke skulle dø ut sammen med en form som ikke fungerte lenger. Derfor er overgangen fra grå predikantkonferanse til fargerik lederkonferanse noe som bør inspirere i alle kristne sammenhenger.

Gå til innlegget

Først og fremst en inspirator på grasrota

Publisert nesten 4 år siden

Ole Christian Kvarmes medieopptredener har skapt inntrykk av en svak leder, men oppgjøret med Einar Gelius viste en annen side av den avtroppende Oslo-biskopen.

Uansett hva Ole Christian Kvarme finner på i sitt siste drøye halvår som biskop, må han leve med at han for svært mange alltid vil være den kontroversielle, homofiendtlige biskopen som ble tvunget på dem av daværende kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland.

Selv om han stod på kirkens offisielle linje og tilhørte flertallet i bispekollegiet, måtte han tåle mye kritikk og hoderysting både før og etter utnevnelsen. Hovedstadsfolket forventet en mer «progressiv» biskop som Gunnar Stålsetts etterfølger, men blant menighetene hadde han et så solid votum at valget var lett for et kirkelig statsråd som var opptatt av at «kirken selv» skulle få bestemme.

Best til å møte folk

Til å være Oslo-biskop har ikke Kvarme vært spesielt synlig, og det er heller ikke foran kamera han ser ut til å trives best. 68-åringens sterkeste side som biskop er å være inspirator på grasrota. Han liker å møte folk ute i menighetene, han husker navn og ansikter og får mennesker til å føle seg sett.

Onsdagens intervju i Dagsrevyen var typisk for mange av Kvarmes medieopptredener. Han bruker lang tid på å komme til poenget og sliter med å parere spørsmål der han ikke er enig i premissene. Mange har fått inntrykk av en svak leder, og minst like mange var derfor overrasket da Kvarme sørget for at Einar Gelius måtte forlate prestegården på Vålerenga og finne seg en ny plattform for sine mange utspill og innfall. Det var en storm Kvarme sto oppreist i, og det var ingen internt i kirken som kritiserte ham for personalbehandlingen.

«Sentrumskonservativ»

Da Vårt Land kartla de 100 mektigste i Tros- og livssyns-Norge i fjor høst, havnet Kvarme i sjiktet mellom 20 og 40. I profilbeskrivelsen het det blant annet: «I perioder har Kvarme vært usynlig i medier og offentlighet. I presteskapet i sitt eget bispedømme står han heller ikke spesielt sterkt. Men han har både posisjon, innflytelse og troverdighet i mange andre sammenhenger.

I Bispemøtet, for eksempel, er Kvarme regnet som en av de tyngste fagteologene. Beskrivelsen som der brukes på ham er gjerne ‘sentrumskonservativ’, ikke ‘erkekonservativ’ som mange av dem som følger kirkelivet mer på avstand vil si.»

Dessuten: «I Den katolske kirke, i mange frikirker og innvandrermenigheter, og blant mennesker med bakgrunn fra lutherske organisasjoner har Kvarme mange supportere. Også blant muslimer og jøder har han mange relasjoner og høy standing.»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere