Trygve W. Jordheim

Alder: 41
  RSS

Om Trygve W.

Kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (fra 1. desember 2017).
Ansatt i Vårt Land fra mai 2007 til og med november 2017 (journalist og vaktsjef mai 2007 - desember 2009, tro&kirke-redaktør januar 2010 - oktober 2015, nyhetssjef/redaktør oktober 2015 - desember 2016, administrativ redaktør januar - november 2017).

Følgere

Staten tok – nå bør staten gi

Publisert over 3 år siden

Kongen la kirken under seg med vold og konfiskerte kirkens eiendom. 500 år senere ble statskirken avviklet. Likevel mener noen at staten bør beholde eiendommene.

Ett av de mest kirke-interne begrepene i Vårt Lands portefølje er i vinden igjen: Opplysningsvesenets fond.

Historien i kortform: Gjennom flere hundre år bygget kirken i Norge – som den gang var katolsk – seg opp en verdifull eiendomsmasse. I løpet av denne tiden «ble en betydelig formue tilført kirken og prestene, gjerne gjennom testamentariske gaver», heter det på hjemmesiden til Opplysningsvesenets fond (OVF).

Så kom reformasjonen. Kirken, som fram til da hadde levd i en slags maktbalanse med myndighetene, ble underlagt kongen i 1536. Samtidig ble alt kirkens jordiske gods inndratt. Statskirken ble til ved at kongen bestemte at teologien skulle endres. Det var ingen fusjon, men en voldelig virksomhetsoverdragelse.

Skrevet inn i Grunnloven

I noen hundre år ble inntektene fra prestegårdene brukt blant annet til å finansiere kirkedrift og prestelønninger, forteller Even Gran i en svært informativ og like meningssterk kommentarartikkel på Fritanke.no (Human-Etisk Forbunds nettavis). Fondet fikk sin egen paragraf i Grunnloven i 1814, der det slås fast at fondet «skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme.»

I 1821 ble «Opplysningens Fremme» konkretisert inn i en ny lov som sa at en tredel av avkastningen skulle gå til Universitetet i Oslo, noe som ble praktisert fram til 1963. Siden den gang har all avkastning gått til formål innenfor Den norske kirke (115,3 millioner i fjor). Den rødgrønne regjeringens forsøk på å tvinge fondet til å selge tomter billig til folk som tilfeldigvis hadde husene sine stående på OVF-grunn, ble slått tilbake av Høyesterett i 2010.

I anledning det «endelige» skillet mellom staten og Den norske kirke ved seneste årsskifte, har Justisdepartementets lovavdeling (på oppdrag fra Kulturdepartementet) utredet noen sentrale spørsmål om OVF: Hvem eier fondet? Er det noen begrensninger på forvaltningen av det? Og dersom fondet overdras til Den norske kirke, er det da slik at de andre tros- og livssynssamfunnene samtidig må få en tilsvarende sum per medlem?

Kan gis til kirken

Lovavdelingens svar er at staten eier fondet, men at det uten videre kan overdras til Den norske kirke uten at andre tros- og livssynssamfunn kompenseres for det, oppsummerer Even Gran. Han er ikke er imponert over logikken i departementets resonnementer. Særlig påstanden om at kirken bare kan få hele fondet – anslått verdi er 3,55 milliarder – faller i dårlig jord.

Det er som forventet. Mer overraskende er det at representanter for de tre partiene som led nederlag i Høyesterett etter forsøket på å tvangsbilligselge OVFs tomter, nekter å forholde seg til OVF som et kirkelig fond. I en annen artikkel i Fritanke.no – der Even Gran opptrer som reporter – uttaler de på rekke og rad:

• «Historisk sett tilhører fondet kirken. Men samtidig har ikke kirken noen større rett på dette enn staten. Det er ikke noe riktigere at kirken eier det enn at staten eier det.» (Anne Tingelstad Wøien, Sp)

• «Det er meningsløst å gi dette til kirken. Det kommer vi aldri til å gå inn for. Det er det offentlige – stat og kommune – som bør ha dette.» (Torgeir Knag Fylkesnes, SV)

• «Det er ikke slik at bare kirken egentlig eier dette. Noe bør kanskje kirken få, mens andre ting er det naturlig at staten eller kommunene overtar.» (Marianne Aasen, Ap)

Inkonsekvent fra de rødgrønne

Alle partiene på Stortinget stilte seg bak forliket da skillet mellom stat og kirke ble bestemt i 2008. Det var på grensen til et mirakel, siden parlamentet egentlig var dypt splittet. Bare innenfor den daværende regjeringen fantes både dyp statskirketradisjonalisme (Sp) og prinsipiell allergi mot all blanding av stat og religion (SV) – med Ap som betinget folkekirketilhenger et sted midt imellom.

Nå mener altså de tre at det offentlige er rettmessig eier av det som en gang ble tatt fra kirken med makt, selv om statskirkeordningen er oppløst. Det er både inkonsekvent og skuffende.

Den norske kirke i dag kan selvsagt ikke jevnføres direkte med den kirken som ble fratatt sine eiendommer og underlagt kongen i 1536. Kirkemedlemskap var ikke valgfritt den gangen, og troen var katolsk. Katolikk og forfatter Knut Ødegard fremstår imidlertid i overkant formalistisk når han skriver på verdidebatt at Den katolske kirke er «rettmessige eigar av desse verdiane». Den katolske kirke som finnes i Norge i dag må ses på som en nyetablering i dette perspektivet.

Løsningen bør være enkel: De som representerer staten i 2017 gir folkekirken tilbake det som staten tok fra folkekirken på 1500-tallet. I lys av dagens trosmangfold og i respekt for likebehandlingsprinsippet, kompenseres de andre tros- og livssynssamfunnene med tilsvarende sum per medlem. Ikke nødvendigvis fordi loven sier det, men fordi det er det rette å gjøre.

Gå til innlegget

Ny debatt gir nye allianser

Publisert over 3 år siden

Religionsdebatten står ikke lenger mellom religioner, men mellom religion og sekularisme. Det gir nye og tilsynelatende overraskende allianser.

Er det virkelig slik at Bård Vegar Solhjell – stortingsrepresentant for SV, tidligere statsråd og fortsatt medlem av Den norske kirke – er mer sekularist enn Bente Sandvig – tidligere partisekretær i SV, fagsjef i Human-Etisk Forbund og profilert ikke-troende?

Det er Human-Etisk Forbunds egen nettavis Fritanke.no som spør. Redaktør Kirsti Bergh har plukket opp Solhjells bok Uro. Ei historie om Norge og hans kronikk «Fem prinsipp for religion i nye Noreg» fra i fjor. Stortingsrepresentanten vil at religionen skal være «tilbaketrukket i samfunnet» for å kunne skape et sterkere «verdifellesskap».

– Vi er jo ikke enige

Bente Sandvig gikk da tydelig i rette med forestillingen om at fravær av religion ville legge til rette for et nytt «vi» der alle kan enes om det viktigste. «Det stemmer jo ikke at vi alle er så hjertens enige. Politikk handler om ulike verdier, interesser og motsetninger som bryner seg på hverandre. Så også på livssynsområdet», sa Sandvig til Fritanke.no.

Sammen med Ervin Kohn fra Det Mosaiske Trossamfund og Ingrid Rosendorf Joys fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) skrev hun også et svar til Solhjell, der kravet var at staten «skal ha en positiv holdning til tro og livssyn som viktig for mange».

Før helgen samlet Fritanke.no Solhjell og Sandvig til samtale. Førstnevnte uttrykte en forventning om at Human-Etisk Forbund skal «være en forkjemper for en krystallklar sekulær stat og et samfunn der religionen skulle spille en tilbaketrukket rolle.» Sandvig svarte at HEF har gått fra å mene at alle burde tenke som dem «til å erkjenne at tro og livssyn er viktig for mange».

«Kjempe mot mørkemenn»

Bakteppet for Solhjells prosjekt er at islam er blitt mer synlig i Norge de siste årene: «Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam», skrev han i kronikken. Men hvis målet er å få norske muslimer eller kristne innvandrere med på tanken om at religion skal spille en minst mulig rolle, har han en vanskelig jobb.

Som den ferske rapporten «Levekår blant innvandrere 2016» fra Statistisk sentralbyrå viser, er troen svært viktig for mange av dem som er kommet hit fra andre land. Å fortelle dem at religion må være «tilbaketrukket i samfunnet» er i beste fall å snakke et språk de ikke forstår. Solhjells ønske om et verdifellesskap frikoblet fra religion faller på steingrunn hos mange av dem han helst ønsker å nå fram til.

Nye skillelinjer i religionsdebatten

Vi vet ikke hvor mange som deler Solhjells anliggende, men det er grunn til å tro at han snakker for ganske mange. Tros- og livssynsmiljøene opplever nok det samme, for de har forlengst begynt å operere med sekularismen som felles fiende. Religionsdebatten i dag preges av tverreligiøst samarbeid på samme måte som den ble preget av kristen økumenikk på voldsom fremmarsj for 10-20 år siden. Der kirkesamfunnene med en tiltakende følelse av marginalisering fant tettere sammen rundt årtusenskiftet, er tendensen i dag at man allierer seg med andre som deler ønsket om et «livssynsåpent» samfunn. Det kan være andre kristne, men like gjerne muslimer og humanetikere.

Derfor har en aktør som Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) seilt opp som en stadig viktigere stemme. Skillelinjene går ikke først og fremst mellom trosretninger. De går mellom dem som mener religion er viktig og bør ha en naturlig plass i offentligheten, og dem som mener religionen bør spille en minst mulig rolle utenfor hjemmets, kirkens og moskeens vegger.

Bare tilsynelatende paradoks

Da Stålsett-utvalget la fram sitt forslag til «en helhetlig religions- og livssynspolitikk» i 2013, dreide debatten seg raskt inn på spørsmålet om Den norske kirkes særstilling. Et spor som på sikt trolig blir langt viktigere, handler om religionens plass i samfunnet.

Man trenger ikke være troende for å forstå – eller i det minste registrere – at religion er viktig for mange. Hos Human-Etisk Forbund sitter mange av dem som ser dette best. Derfor er det bare et tilsynelatende paradoks at humanetikeren Bente Sandvig er mer religionsåpen enn kirkemedlemmet Bård Vegar Solhjell.

Gå til innlegget

Kvalitet koster – også i kirken

Publisert over 3 år siden

Mens titusenlappene flyr ut til fest, bunad og gaver, må kirken svare på om en ukes leir med kost, losji og opplegg virkelig må koste 3.000 kroner.

Like årviss som konfirmasjonen selv, er diskusjonen om hvorvidt konfirmasjonsundervisningen i Den norske kirke egentlig er så gratis som den skal være. Denne uka var det NRK Sørlandet som tok en ringerunde til menigheter over hele landet for å høre hva det koster å være leirkonfirmant. Prisene varierer mellom 1.400 og 3.900 kroner.

Så da er det ikke gratis å være konfirmant likevel? Jo da. Alle menigheter tilbyr et enklere opplegg der man bare betaler noen hundrelapper for undervisningsmateriell. De som ikke kan ­eller vil bruke penger på leir, kan velge­ dette. På den ­andre ­siden kan man hevde at gratiskonfirmasjon er så mye kjipere enn leirkonfirmasjon at det for de fleste ikke framstår som et reelt alternativ.

– Må være attraktivt nok

I realiteten handler pengediskusjonen derfor om hva som er greit, ikke hva som er lov. I Flekkefjord koster konfirmasjonsopplegget – dersom man velger en ukes leir i Telemark inkludert besøk i Bø Sommarland – 3.000 kroner. Det er «i grenseland når det gjelder pris», innrømmer menighetsrådsleder Birger Vegge overfor NRK. Men på den andre siden:

– Vi må ha et tilbud som er a­ttraktivt nok, og det innebærer en leir i Telemark, der 50 prosent av konfirmasjonsundervisningen foregår, sier han.

Fungerende biskop i Agder og Telemark, Bjarne Sveinall, synes 3.000 kroner er for mye. Men er det egentlig det – for en ukes kost og losji, variert opplegg fra morgen til kveld inkludert undervisning fra folk med minst fem års utdanning? Eller er det bare noe som kirkeansatte har vent seg til å svare når journalister spør, fordi de tenker at det mest strategiske er å fremstå ydmyke når vinklingen uansett blir at konfirmasjon er så dyrt?

Tøffere konkurranse om konfirmantene

Å «stå for presten» i mai etter et år med ukentlig kveldsundervisning på ­menighetskontoret, tilhører fortiden de fleste steder. Kirkens monopolsituasjon er også historie. Konkurransen – først og fremst fra Human-Etisk Forbund – kombinert med generelt høyere forventninger til ganske mye her i livet, er bakgrunnen for de siste tiårenes utvikling på feltet.

Konkurransen har skjerpet kirkens ansatte og frivillige. Mange menigheter har laget opplegg som er så gode at det er ryktet om den kule konfirmasjonstiden, ikke bestemødres forventninger, som sørger for at det blir en trend å velge kirkelig konfirmasjon også blant det neste kullet med 15-åringer.

Men dette koster altså penger, i likhet med mye annet som er gøy, slik som for eksempel musikkfestivaler i Danmark, fotball­turneringer i Sverige, korpstur til Spania eller en dag i Dyreparken. Det tilbakevendende søkelyset på hva det koster å dra på konfirmasjonsleir, har en implisitt «børs og katedral»-moralisme­ som hopper bukk over det inn­lysende faktum at alt koster – særlig kvalitet – også i kirken.

Bruker store summer

I 2015 meldte Aftenposten, med Danske Bank og TNS Gallup som kilde, at en «vanlig» konfirmasjon koster foreldrene 20.000-30.000 kroner, inkludert gave. 5 prosent av familiene bruker mer enn 50.000 kroner på festen. I lys av dette er det et paradoks at noen hundrelapper fra eller til for selve konfirmasjonsopplegget skal være en stor sak.

Den åpenbare innvendingen mot mitt resonnement er at snittforbruket er uinteressant – og prisen på kirkens opplegg desto mer interessant – for dem som ikke har råd til en stor fest med dyre gaver. Vi vet at flere Nav-kontorer innvilger støtte til konfirmasjonsfest for noen familier.

Menighetene har imidlertid et meget bevisst forhold til at norske husstander har ulik økonomisk handlefrihet. Jeg har aldri hørt om et menighetsråd som ikke gladelig og diskret betaler leiren for dem som ikke har råd selv.

Bunadsindustri og kjøpesterke foreldre

Hvis det er noen som fortjener kritiske spørsmål knyttet til prisen på konfirmasjon, er det ikke først og fremst en kirke som gjør så godt den kan for å holde kostnadene nede. Noen menigheter krever til og med matpenger fra de frivillige lederne som de er helt avhengig av på leir.

Derimot er det mye å si om hvordan for eksempel bunads­industrien, elektronikkbransjen og en stadig mer kjøpesterk foreldre- og besteforeldregenerasjon bidrar til å holde liv i og forsterke koblingen mellom penger og det ritualet som en gang i tiden markerte overgangen til voksenlivet.

Men det blir det jo ingen «børs og katedral»-vinkling av.

Gå til innlegget

Det viktige utenfra-blikket

Publisert over 3 år siden

Det er ikke bare i Den katolske kirke at det oppstår reaksjoner når «utenforstående» gis en sentral rolle. Noen ganger kan det være lurt å ta sjansen likevel.

Petter Stocke-Nicolaisen er ansatt som redaksjonssjef i kommunikasjonsavdelingen i Oslo katolske bispedømme (OKB). I meldingen som ble lagt ut på katolsk.no 24. mars fortelles det om en solid journalist- og medielederbakgrunn. Hans manglende kirkemedlemskap, hans frimureri og hans tidligere styreverv i Oslo Pride Festival nevnes ikke.

Det gikk imidlertid ikke lang tid før noen fant fram til disse opplysningene. Snart kom flere sentrale prester på banen og kritiserte biskop Bernt Eidsvig åpent for å ha godkjent ansettelsen. Til sammenligning gikk Eidsvig rundt i nesten to år som siktet for grovt bedrageri av 50 millioner kroner. Da hørte vi ingenting fra presteskapet.

LES MER: Prester kritiserer biskopen etter ansettelse

Ap-lederen som ikke kan arbeidersanger

Kritikken mot ansettelsen handler primært om at Stocke-Nicolaisen ikke er katolikk.

– Jeg ønsker katolikker, særlig i sentrale stillinger, uttalte sokneprest i Mariakirken menighet på Stabæk, Arne Marco Kirsebom, til Vårt Land sist uke.

– Primært ønsker jeg at det hentes personer med katolsk bakgrunn til slike stillinger, sa en «opprørt» sokneprest i St. Svithun menighet i Stavanger, Sigurd Markussen, som la vekt på behovet for «indrekirkelig kompetanse».

Vi må ikke la oss friste til å avfeie debatten som et uttrykk for manglende åpenhet og reaksjonær holdning blant katolikker: Det oppstår alltid skepsis når noen som ikke har vist tilstrekkelig engasjement for saken tidligere, får en viktig rolle i en virksomhet. Bekymringen springer ut av et legitimt spørsmål: Kan dette mennesket gjøre jobben med den nødvendige troverdighet, glød og lojalitet?

Trolig er virksomheter med brennende sjeler og «livsviktig» budskap ekstra utsatt. Kan en riking som glemmer 1. mai-flagget og som ikke er vokst opp med arbeidersangene være leder i Arbeiderpartiet? Kan en person som ikke selv er kunstner lede en viktig kulturinstitusjon?

LES MER: Biskop Eidsvig: – Viktig å sikre profesjonalitet

Ble behandlet som en kuriositet

Den ideelle kommunikasjonsmedarbeider er i prinsippet en person med god kompetanse både på kommunikasjon og på det feltet som skal kommuniseres. Den personen finnes ikke alltid, og kanskje var det slik i dette tilfellet, selv om det skal ha vært katolikker blant søkerne. Hvis hovedmålet er å profesjonalisere kommunikasjonsarbeidet i Oslo katolske bispedømme, gir det mening å ansette den beste kommunikasjonsmedarbeideren uavhengig av kirkemedlemskap.

Inntil relativt nylig ble Den katolske kirke behandlet som en eksotisk kuriositet i norsk presse, med den mangel på kunnskap og kritisk blikk som er både utgangspunkt for og resultat av en slik tilnærming. Omslaget kom i 2010, under det globale raset av overgrepsavsløringer. Da historiene om misbrukte altergutter var i ferd med å miste nyhetsverdi, avslørte Adresseavisen at Georg Müllers avgang som katolsk biskop i Trondheim året før skyldtes overgrep mot en gutt i menigheten – ikke samarbeidsproblemer, slik kirken først hevdet.

To dager senere holdt Oslo-biskop Bernt Eidsvig, som også fungerte som biskop i Trondheim, en godt besøkt pressekonferanse. Nyhetsverdien var liten, men jeg husker godt min egen observasjon av mennesker som snakket forbi hverandre.

LES MER: Reagerer på ansettelse i Den katolske kirke

God på katolisisme, dårlig på kommunikasjon

Hvorfor hadde ikke kirken anmeldt Müller til politiet, lurte journalistene. Eidsvig svarte, men spørsmålet ble repetert igjen og igjen, for ordvalget gjorde at pressen ikke oppfattet substansen i hans utmerkede resonnement: Informasjonen om overgrepene ble gitt i fortrolighet av en voksen person, som selv bestemte om rettsvesenet skulle blandes inn. Dessuten tilsa overgriperens nye arbeidssituasjon at det ikke var gjentakelsesfare.

Måten Eidsvig snakket på viste høy kompetanse på katolisisme og lav kompetanse på kommunikasjon. Som pressemann er jeg ikke alltid så begeistret for kommunikasjonsrådgivere, men den dagen ville det ha vært befriende dersom noen hadde bygd bro mellom fag og formidling.

En kommunikasjonsmedarbeider skal finne essensen i oppdragsgiverens budskap, kutte langhalmen og forutse hva folk og journalister kommer til å forvente svar på i neste avsnitt. Et sentralt verktøy er det vi gjerne kaller utenfra-blikket. Altså trenger det ikke være noe handikapp å komme utenfra når man skal tydeliggjøre et budskap.

Den katolske kirke er fortsatt eksotisk og litt kuriøs for de fleste nordmenn. Dersom kirken ønsker å være en tydeligere aktør i storsamfunnet, trenger den medarbeidere med kompetanse på hva slags kommunikasjon som fungerer der. Kompetanse på katolsk tro og lære har de jo allerede.

Gå til innlegget

Færre kroner, flere krav

Publisert over 3 år siden

Politikerne vil gi trossamfunnene mindre penger, men vil samtidig ha mer kontroll – uten å sparke beina under Den norske kirke. Det gir føringer for fremtidens støtteordning.

De politiske realitetene er i ferd med å innhente dem som trodde at «en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk» betydde en raus, evig og offentlig pengestrøm til tros- og livssynssamfunnene. De siste årene har vi sett synkende medlemstall i Den norske kirke og økende oppslutning om andre forsamlinger. Fordi de andre trossamfunnene får tilskudd basert på hva Den norske kirke får per medlem, øker de offentlige utgiftene til tro- og livssynsformålet raskt.

Tilskyndet av dette og av «det endelige skillet» mellom staten og Den norske kirke, pågår nå en hyppig lufting av politiske kjepphester på feltet. Når vi ser det siste årets utspill under ett, er det vanskelig å konkludere annerledes enn at de offentlige pengene ikke vil sitte like løst som før, samtidig som politikerne vil stille strengere krav til mottakerne.

Frp vil nulle alle

I fjor sommer vedtok Stortinget å utrede muligheten for å trekke pengestøtten til trossamfunn som «fremmer holdninger som strider mot grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier og prinsipper, samt holdninger som innskrenker og hemmer integrering og utsetter noen for sterk sosial kontroll.»

Debatten etterlot et inntrykk av at det siste poenget handlet om unge kvinner i moskeer, men Bård Vegar Solhjell i SV – som stod bak forslaget i fjor – sa nylig til Vårt Land at det også kan ramme praksisen der Jehovas vitner kollektivt bryter kontakten med eksmedlemmer.

I januar ble det kjent at flertallet i Frps programkomité vil nulle støtten til alle trossamfunn, Den norske kirke inkludert. På partiets landsmøte om noen uker ligger det dessuten an til et vedtak om å la myndighetene følge med på forkynnelsen i moskeene for å finne ut om disse er «en radikaliserende arena for poten­sielle ytterliggående islamister».

Første helgen etter påske kommer Arbeiderpartiet til å vedta at de ønsker å stille strengere krav til demokrati og kvinneandel i styrende organer i trossamfunn som ber om offentlige penger.

Argumentet om «kirkeskatt»

Diskusjonen om hvor langt inn i trossamfunns indre anliggender politikerne kan gå, ble lenge holdt liv i av ordningen der regjeringen utnevnte proster og biskoper i Den norske kirke. Kirkens egne organer overtok oppgaven i 2012, men debatten ruller videre. Politikerne mener fortsatt mye om hvordan trossamfunn bør fungere.

Trossamfunnene selv står hardt på at de har rett til å la teologien styre det indre livet, uten å bli truet med offentlig pengekutt. I mange kristne miljøer står tanken om «kirkeskatt» sterkt: Ettersom Den norske kirke er finansiert av skattepenger, skal andre tros- og livssynssamfunn ha «sin» andel skattepenger tilsvarende antall medlemmer.

Dette kan høres rimelig ut, men det er jo ikke slik at vi kan velge akkurat hva «vår» skatt skal gå til. Dessuten: Folk skatter ulikt. Jeg har imidlertid aldri hørt representanter for de aktuelle miljøene argumentere for at trossamfunn med høytlønnede medlemmer skal få mer penger enn trossamfunn der medlemmene har dårligere skatteevne.

Folkekirken står sterkt

I verdens mest tros- og livssynsrause land er det lett å tenke at staten er menneskerettslig forpliktet til å gi penger til menigheter og moskeer. Det er feil, men staten (og kommunene) må behandle tros- og livssynssamfunnene likt. Det er lov å stille detaljerte krav for tildeling av tilskudd, så lenge kravene gjelder for alle.

Imidlertid er det uaktuelt for de fleste partiene å la Den norske kirke seile sin egen økonomiske sjø. «Folkekirken» som idé har fortsatt flertall blant på Stortinget. De som ønsker å stramme grepet om frimenigheter og moskeer, må derfor designe en støtteordning som ikke sparker beina under Den norske kirke.

Den norske kirke i sentrum

Fremtidens trosstøtte kan derfor komme til å handle mer om det som i politikernes øyne er samfunnsnyttig innsats, tiltak som kan telles og måles. Den norske kirke er allerede god på utadrettet virksomhet, og stikkprøver av «radikaliserende» forkynnelse og systematisk utstøting av eksmedlemmer ville neppe gi biskopene hodebry. Kultur for rapportering sitter i veggene etter 500 år som offentlig etat.

Statskirken er så godt som avviklet, men Den norske kirke er fortsatt sentrum i det norske tros- og livssynsuniverset. Det er mye vi ikke vet om trossamfunnenes økonomiske fremtid, men det finnes nok en grense for hvor langt politikerne vil la kontrollbehovet løpe: Den går omtrent der hvor Den norske kirke går med i dragsuget.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere