Trygve W. Jordheim

Alder: 41
  RSS

Om Trygve W.

Kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (fra 1. desember 2017).
Ansatt i Vårt Land fra mai 2007 til og med november 2017 (journalist og vaktsjef mai 2007 - desember 2009, tro&kirke-redaktør januar 2010 - oktober 2015, nyhetssjef/redaktør oktober 2015 - desember 2016, administrativ redaktør januar - november 2017).

Følgere

Såpass må vi faktisk tåle

Publisert over 3 år siden

Ingen av oss er fordomsfrie, og vi kommer heller aldri til å bli det. Det må både kvinner og Bærums-folk leve med.

Kvinnen ser rasende på politimannen: «Gjorde du en antakelse om hvilket kjønn jeg er?» («Did you assume my gender?»)

Et såkalt «meme» – et bilde med tekst, som spres på sosiale medier, der poenget for eksempel er å være morsom og/eller sette noe å spissen – viser hvor galt det kan gå når noen har antennene innstilt på å finne noe å bli støtt av:

En politimann ber en person i en demonstrasjon om å flytte seg og tiltaler vedkommende med «ma’am» (frøken). Han glemmer imidlertid at demonstrasjonen er til støtte for en økning i antall anerkjente kjønnskategorier. I stedet for å bli møtt med samme høflighet som han selv utviser, blir han skjelt ut fordi han tillater seg å anta at personen han snakker til er en kvinne.

Ikke født i går

Nå er ikke dette nødvendigvis en sann historie, og meme-makerens ståsted er åpenbart: De som ønsker flere kjønnskategorier enn de to trad­isjonelle, er hårsåre og konfliktsøkende mennesker som alltid er på jakt etter en syndebukk å kaste sin egen bitterhet på. Den debatten kan vi la ligge nå, men eksemplet illustrerer hvor lite konstruktivt det er å møte andres fordommer med antakelsen om at de vil deg vondt.

Hvis noen tiltaler deg med «frøken», er det ikke for å være slem, men fordi du har såpass mange ytre kjennetegn til felles med andre kvinner vedkommende har møtt, at det er rimelig å anta at – eller ha en fordom om at – også du er en kvinne.

Ingen av oss ble født i går, og vi har store mengder kunnskap, erfaring og anekdoter i bagasjen. Derfor er vi aldri fordomsfrie i møte med andre mennesker. De som omtaler seg selv som fordomsfrie, er altså født i går. Eller så lyver de.

«Kunnskaps- og anekdotebaserte hypoteser»

En fordom er en oppfatning basert på det man vet, men uten at man vet nok til å ha en kvalifisert eller kvalitetssikret oppfatning. Ordboka kaller det også «forhåndsmening». Ordet «fordom» er derfor nøytralt i den forstand at en fordom kan være både positiv og negativ.

Det er for eksempel legitimt å forvente at en 75-åring er pensjonist. Det er normalt å gå ut ifra at en prestesønn eller militærdatter har bodd på mer enn ett sted i løpet av oppveksten. Det er ikke frekt å anta at en person fra Stavanger snakker Stavanger-dialekt. Det er selvfølgelig en viss risiko for at antakelsene ikke stemmer, men sjansen for å ha rett er større.

Vi kan godt kalle det fordommer, men selv liker jeg egentlig bedre å snakke om «kunnskaps- og anekdotebaserte hypoteser», fordi begrepet «fordom» som regel får en negativ ladning. Dessuten er poenget med hypoteser at de er åpne for revidering så fort det kommer ny kunnskap på bordet. Slik fungerer også fordommer: Hvis du møter en 75-åring som fortsatt er i full jobb, vil din eventuelle fordom om at alle 75-åringer er pensjonister, automatisk forsvinne.

Klyser med mye penger

«Fordommer» – med negativt fortegn – stod som ventet sentralt i A-maga­sinets reportasje om mobbing av folk fra Bærum nylig. Journalisten hadde intervjuet både rike og litt mindre rike bæringer, men det var ikke akkurat skjebnehistorier vi ble fortalt. Den såkalte mobbingen kokte stort sett ned til at bæringer iblant blir møtt med en antakelse om at de er klysete og/eller har mye penger.

Det med klysetheten er ikke så lett å måle, men som A-maga­sinet selv påpeker: «De færreste fordommer er uten en viss rot i virkeligheten. Jo da, Bærum er på topp i Norge, både når det gjelder inntekt, formue, utdanningsnivå og andel som stemmer Høyre» Er det ikke da rimelig at dette spiller inn når noen møter en fra Bærum?

Det vi allerede vet

Heldigvis setter bæringen Elin Ørjasæter skapet fint på plass: «Det er flere ‘blærumsfolk’ blant bærumsfolk enn ellers i befolkningen. Det handler om statistisk overrepresentasjon.»

Det betyr at alle bæringer med normal inntekt og sympatisk lynne, men uten hytte i
Kragerø, må lide for sambygdingers pengesterke arroganse. Det tåler vi heldigvis. For ingen antifordomskampanje kan forandre på det faktum at vi tar utgangspunkt i det vi allerede vet når vi skal forholde oss til nye mennesker og ny informasjon.

Gå til innlegget

Hei, jeg er fra Bærum

Publisert over 3 år siden

Noe av det beste med å komme fra Bærum, er at det er så lett å gi folk en positiv overraskelse.

Denne kommentaren ble først publisert i spalten «Klartekst» i Vårt Land 21. september 2013. Publisert på verdidebatt.no i forbindelse med A-magasinets sak om mobbing av folk fra «Blærum».


«Det var sossegutter. Hva tror du han fikk i 18-årsgave, da? Bil, hus, hytte?»

«Nei, leilighet på Frogner, tror du ikke det, da?»

De to politimennene hadde satt seg inn i patruljebilen igjen. Nicolai Bjørno (18) hadde gjort som de ba om og avsluttet den bråkete bursdagsfesten på Hosle i Bærum. Det politiet muligens hadde glemt, var at de var på opptak med «Nattpatruljen», slik at sleivpraten ble fanget opp og senere sendt på TV.

– Jeg opplever dette som veldig krenkende. Ikke bare overfor meg, men resten av Bærums-ungdommen, uttalte Nicolai Bjørno i Budstikka sist onsdag.

Boyband-sveis og lyseblå skjorte

Jeg vet ikke hvor lurt det er å stille opp i avisen med boyband-sveis og lyseblå skjorte når målet er å bli kvitt fordommer mot ungdom fra Bærum, men sånn er det jo med fordommer. Vi leter etter alt som bekrefter dem.

Mange bæringer synes disse fordommene er så plagsomme at de svarer «Oslo» når folk spør hvor de kommer fra. Det gir følgende fordeler:

# De slipper loslitte «vittigheter» som «Hø hø, så du er blærumssoss, du. Har du svømmebasseng?»

# De slipper å få bank på bytur i Arendal.

# De unngår å måtte svare på kritikk mot partiet Høyre, selv om sjansen for at de stemmer Høyre bare er 50 prosent.

# De får ikke spørsmål av typen «Bærum, ja. Kjenner du en som heter Fredrik?» (Folk fra Oslo får ikke slike spørsmål, men i Bærum bor det jo bare 116.000 mennesker.)

Overraskelse: Vi er som alle andre

Jeg har aldri sagt at jeg kommer fra Oslo. I en periode svarte jeg Rykkinn (som er i Bærum), men det er lenge siden jeg bestemte meg for å rette ryggen, se folk inn i øynene og si «Bærum» med dyp overbevisning og tydelig stemme.

Dermed er forventningene hos mange skrudd så lavt at jeg til og med på en middels sympatisk dag bidrar til å nyansere bildet av hjemkommunen min i positiv retning. Erfaringsmessig vil de fleste konkludere med at folk fra Bærum egentlig er som alle andre. For mange nordmenn er dét faktisk en overraskelse.

Gå til innlegget

Jeg er ikke uhøflig, jeg er bare norsk

Publisert over 3 år siden

Jeg snakker ikke med fremmede om været. Jeg svarer ærlig når du spør hvordan jeg har det. Jeg strekker meg over bordet i stedet for å avbryte deg i spisingen.

«Kjenner du til ‘the Norwegian arm’?» spurte jeg.

Min 18 år gamle, norskamerikanske tremenning nikket bekreftende. Vi var i gang med den obligatoriske spørreleken som alle besøkende fra utlandet utsettes for: Hva er spesielt med nordmenn? Hva er bra og dårlig med norsk væremåte?

Slike samtaler koker gjerne ned til at nordmenn er reserverte og vanskelige å komme i kontakt med, at vi ikke hilser på fremmede på gata (bare i skiløypa), at vi ikke ber om hjelp hvis vi ikke må og at vi er over gjennomsnittet ærlige i stort og smått. Tremenningen min hadde opplevd det selv under sitt opphold her og dessuten fått det referert fra sin far gjennom fortellingen om vår felles oldemor: «Hun var ikke frekk, hun var bare norsk.»

Det er alltid spennende å se seg selv gjennom andres briller. Det får oss til å humre gjenkjennende, nikke samtykkende og noen ganger rødme forsiktig. Selv kjenner jeg meg igjen i det meste av det som blir sagt i slike samtaler.

Engasjerende tema

Jeg hilser på fremmede bare i skiløypa (prøver å innføre det på joggetur også), jeg oppsøker aldri fremmede for å snakke om vær og vind. Hvis noen spør meg om noe, går jeg ut ifra at de er ute etter min oppriktige mening. Jeg glemmer stadig at «How are you?» skal besvares med «I'm fine, thank you, how are you?» og begynner i stedet å knote fram en statusrapport om helsetilstand og travelhet på jobben.

Hvis du gjør et nettsøk på «Uhøflige nordmenn», kan du kose deg resten av ferien med diskusjoner om hva høflighet egentlig er, hvilke land de mest uhøflige menneskene bor i – og ikke minst intervjuer med amerikanere og asiater som kom til Norge og ble dypt skuffet over den menneskelige kulden de opplevde å bli møtt med.

Som så mange andre lar jeg meg engasjere av temaet. Dette handler om identitet, men uten å gå på selvbildet løs, for som typisk nordmann lever jeg godt med å bli ansett som uhøflig så lenge jeg får sitte i fred på bussen og svarer ærlig når noen ber om et synspunkt.

Ingen internasjonal standard

Likevel var det noe som falt på plass da jeg leste på forskning.no i vinter at det ikke finnes noen universell standard for uhøflighet. Derfor er det ikke opp til folk fra andre land å definere om nordmenn er uhøflige, for det er vi per definisjon ikke.

– Nei, nordmenn er høflige. Vi forstyrrer ikke andre. Vi ber ikke om hjelp uten at vi føler vi virkelig trenger det. For oss er det høflig, uttalte språkforsker Kristin Rygge ved Norges Handelshøyskole til nettstedet.

Dette er noe av det klokeste jeg har lest. Ta for eksempel klassikeren «nordmenn snakker ikke med fremmede». La oss si at jeg sitter på bussen og forbereder meg til morgenmøtet. En ukjent person slår seg ned ved siden av meg og innleder en samtale om sol og regn og badetemperaturer. Jeg kremter forsiktig og peker ned i papirbunken som jeg satt og leste i fram til jeg ble avbrutt. Så går jeg tilbake til arbeidet.

Snakk om været

En internasjonal jury vil muligens mene at det er jeg som er den uhøflige av oss to. Jeg tillater meg å være uenig. For er det mer uhøflig å kreve en fremmed persons oppmerksomhet for å utveksle tomme fraser om været enn det er å avvise en fremmeds krav om oppmerksomhet fordi man ønsker å stille forberedt til den jobben man faktisk får betalt for å gjøre? Ikke i min verden. Ikke i mitt land, i hvert fall.

Det er ikke ulovlig å innlede samtaler med noen man ikke kjenner, men folk kan ikke dra uhøflighetskortet dersom de blir avvist. Hvis det er noe som er uhøflig, så er det å forutsette at fremmede mennesker ikke har noe mer fornuftig å ta seg til enn å snakke om været.

Og siden jeg helst bruker tiden på annet enn å snakke om sommersola som aldri kom, går jeg ut ifra at andre også tenker slik. Det blir ikke så mye småprat av det, men det har ikke noe med uhøflighet å gjøre.

Vil ikke være til bry

Men så var det «the Norwegian arm», da – et internasjonalt kjent begrep, ifølge språkforsker Kristin Rygge: Det er det som skjer når den norske frykten for å bry andre fører til at vi strekker oss over bordet i stedet for å be noen sende.

Og akkurat dette fenomenet er jeg villig til å plassere på den universelle uhøflighetlista. Man kan risikere å velte et glass slik at man søler brus eller saus på noen. Da er man til bry, og det skal man jo ikke være. I hvert fall ikke her i Norge.

Gå til innlegget

«Effektivisering» er festtale-trylleordet som gjør at vi slipper å kutte i velferd, helse og utdanning. Helt til Nav-slippen blir digital. Da blir det bråk.

På et eller annet tidspunkt må vi begynne å prioritere tøffere her i landet. Fremtiden kan gi oss dårligere sykelønnsordning, flere egenandeler i helsevesenet, dyrere kollektivtilbud, flere elever per lærer og mye annet som vi har kunnet avvise kategorisk mens oljepengene har strømmet inn.

I de politiske partiene håper nok mange at oljefesten kan forlenges såpass at de kan overlate kuttejobben til neste generasjon. Det er her – med ønsket om å slippe å være den som forkynner at nå begynner nedgangstidene – at jakten på noe som kan utsette problemene starter. Ettersom vi allerede har snakket ganske mye om hva vi skal leve av når oljen tar slutt, uten å bli enige om hvordan skal slippe å senke levestandarden, faller politikerne gjerne ned på «effektivisering».

Jakten på tidstyver

Regjeringspartiene har lenge vært gode på å mene at store summer kan spares slik, særlig Frp, og det er bare verdig og rett at «Effektivisere offentlig sektor» er et av målene i Sundvolden-erklæringen. Og det er klart: Alle er for effektivisering. Ingen vil være ineffektive, og vi vil i hvert fall ikke være med på å finansiere ineffektivitet i offentlig sektor.

1. september 2014, etter knapt ett år i regjering, meldte moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) at jakten på tidstyver i det offentlige var i gang. «En tidstyv er en rutine, et regelverk eller en arbeidsform som fører til unødvendig tidsbruk. Når vi fjerner tidstyver frigjør vi tid til faglig arbeid, noe som gir bedre tjenester til innbyggere og næringsliv.»

I dette arbeidet oppdaget man for eksempel at selve tellingen av kilometer ved flyreiser, kostet dobbelt så mye som den klimakvoten man etterpå gikk til anskaffelse av. Da er det åpenbart at det må finnes mer fornuftige måter å jobbe på.

Digital kampanje for papir

Dette er det ingen som har problemer med. Tungrodde systemer, dobbeltarbeid og utdaterte rutiner har lav oppslutning i befolkningen. De som kjemper mot papirmøller blir alltid populære.

Det er imidlertid grenser for hvor mye vi kan spare på å endre gamle forskrifter. Skal det bli skikkelig fart på dette, er det digitalisering som gjelder. For eksempel bestemte regjeringen i fjor høst at pensjonistenes utbetalingsslipp fra Nav skulle bli digital, et tiltak som sparer felleskassa for 30 millioner i året. Da ble det bråk.

Pensjonistforbundet startet en (digital) underskriftskampanje for å få papirslippen tilbake, og etter hvert meldte både SV, Senterpartiet og KrF at de støttet kravet. Til og med Carl I. Hagen – som i 28 år var leder for landets mest byråkratifiendtlige parti – gikk hardt ut mot egen regjering i saken.

– Du legger deg ikke ut med hundretusenvis av pensjonister for å spare 30-40 millioner kroner i året. Det kan få konsekvenser for oppslutningen om Frp dersom vi ikke snur i denne saken, sa han til VG i starten av mai.

Folkebevegelse som sier nei

Du har det generelt ganske bra dersom det er en papirlapp fra Nav som får deg til å lande på det ene eller det andre partiet, men det uansett kan hende at Hagen har rett i sin analyse. I så fall forteller det mye om hvor utfordrende effektivisering – som i stadig større grad kommer til å handle om digitalisering – kan bli når det skal ut av festtalene og inn i folks virkelighet.

Selv om jeg ikke er i stand til å forstå raseriet over å miste papirslippen, er jeg åpen for at dette kanskje er en fillesak der politikerne godt kunne ha snudd. Samtidig: Det går ikke an å møte alle endringsforslag med at vi helst vil ha det slik det er nå – selv om det er en dypt menneskelig reaksjon.

Vi trenger politikere som klarer å se det store bildet i stedet for å bekymre seg for konsekvensene av de protestene som alltid vil komme i enkeltsaker. Hvis hvert minste, lille digitaliseringsgrep skal utløse en folkebevegelse som sier nei, er jeg redd for at politikerne vil vegre seg for å sette inn tiltak som kan få samfunnsmaskineriet til å gli litt lettere.

Da kommer det ikke blir så mye effektivisering framover, og da må vi kutte på andre områder. Det kommer til å smerte mer enn å måtte sjekke pensjonsutbetalingen på nett i stedet for å få den i en fysisk konvolutt.

Gå til innlegget

Fordelen med forvirring i gudstjenesten

Publisert over 3 år siden

Noen vil ha fornyelse i gudstjenesten, andre vil ha tradisjon. Fellestrekket ved alle kirkegjengere er behovet for å være inkludert og forstå det som skjer.

Det er en helt vanlig søndag i en typisk, norsk folkekirkemenighet. Om lag 80 trofaste gudstjenestedeltakere har funnet sine vante plasser. I tillegg har to storfamilier, kanskje 25-30 personer til sammen, innfunnet seg fordi det skal være barnedåp.

Dette er en stor dag for de kjole- og dresskledde menneskene på de første radene, men nervøsiteten er synlig. Noen var i kirken på julaften, andre må tenke tilbake til en begravelse eller en konfirmasjon for et par år siden for å huske sitt seneste kirkebesøk. Enkelte har kanskje ikke vært der siden de giftet seg for ti år siden. De lurer på når de skal sitte og stå, hva nattverd egentlig er og om de vil klare å henge med på sangen.

«Alle skal oppleve seg inkludert»

Dette vet de som jobber i kirken: For mange av dem som er til stede, er akkurat denne gudstjenesten det eneste møtet de får med kirken på en lang stund. Det står høyt på prioriteringslisten å gi disse en positiv opplevelse. Da gjelder det å sørge for at de ikke kjenner seg som fremmedelementer i en ellers konform forsamling, men som en del av fellesskapet.

«At alle skal oppleve seg inkludert» er da også et av målene med Gudstjenestereformen, som har satt fornyelse av gudstjenesten høyt på agendaen i Den norske kirke de senere årene. Fleksibilitet, involvering og stedegengjøring (et fint ord for lokal valgfrihet) er sentrale begreper. Mange menigheter grep muligheten til å skape noe helt nytt, noe som raskt førte til at mange ba ledelsen i kirken sette bremsene på. Tilbakemeldingene var at ingenting er likt fra kirke til kirke, at messeleddene flyttes rundt på, at sangene er ukjente og at til og med Fadervår (eller var det «Vår far»?) bes på forskjellige måter.

Signalene ble tatt på alvor, og den liturgiske fleksibiliteten ble innskrenket. Likevel er det fortsatt slik at gudstjenesten ikke trenger å være spesielt gjenkjennelig fra den ene menigheten til den andre. I tillegg til valgfrihet i oppbyggingen av gudstjenesten og rikere utvalg i liturgisk musikk, hviler Gudstjenestereformen på den nye salmeboka (2013), der mer enn hver fjerde salme er ny siden forrige revisjon.

Tradisjon og fornyelse

Dette er bakteppet når mennesker med lav kirkebesøksfrekvens tropper opp i Guds hus for å feire et nytt familiemedlem. Selv om disse har noen fellestrekk, er de først og fremst ulike. De har forskjellige opplevelser med kirken fra før, og de har ønsker som går i mange retninger.

Noen kommer med forestillingen om at kirken er bakstreversk og gammeldags. Dersom salmene som synges er de samme som forrige gang de var på gudstjeneste – fordi presten gjerne vil skape gjenkjennelse – bekreftes dette inntrykket. Andre kommer i håp om kirken ikke forandrer seg like fort som alt annet rundt dem. Hvis de aldri har hørt noen av salmene før – fordi presten gjerne vil synliggjøre den fornyelsen som faktisk har skjedd – kan disse menneskene fort sitte igjen med følelsen av skuffelse og forvirring.

Motsatt kan selvfølgelig salmevalget treffe blink: De som forventer fornyelse kan få det gjennom nye sanger, de som vil ha tradisjon og lange linjer kan få det gjennom «Gjør døren høy, gjør porten vid». Utfordringen er at de som lager gudstjenesten ikke vet på forhånd hvordan de forskjellige strategiene vil slå ut. Sjansen for at man har begge «målgrupper» i kirken samtidig, er også ganske stor.

Tydelige signaler fra presten

Som jeg kan ha skrevet før: Kirkemøtet må ha visst hva de gjorde da de innførte en gudstjenesteordning med stor vekt på valgfrihet. Det går ikke an å si at det meste skal bestemmes lokalt og samtidig forvente at alt er gjenkjennelig fra sted til sted. Samtidig er mitt inntrykk at den verste frustrasjonen har lagt seg og at mange menigheter har funnet balansen mellom fasthet og variasjon.

Dessuten: Den forvirringen som oppstod blant vante kirkegjengere i forbindelse med Gudstjenestereformen, kommer alle fremmøtte til gode. Med nye liturgier og flytting av messeledd har selv den mest trofaste kirkebenkesliter behov for god veiledning underveis. «Og vi reiser oss.» «I denne kirken ber vi Fadervår på gamlemåten.» «Nattverden deles ut ved at vi dypper brødet i vinen.»

For de fleste vil det viktigste for opplevelsen av gudstjenesten, være følelsen av å henge med på det som skjer. Når presten er tvunget til å gi tydelige signaler til hele menigheten underveis i gudstjenesten, skapes trygghet hos alle som er der, enten de har vært der én eller 500 ganger før. Så får det heller være at «de sang de samme salmene som for 30 år siden» eller «det var bare rare sanger som jeg aldri hadde hørt før», så lenge alle forlater kirkerommet med følelsen av å ha vært med på det som skjer.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere