Trygve W. Jordheim

Alder: 41
  RSS

Om Trygve W.

Kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (fra 1. desember 2017).
Ansatt i Vårt Land fra mai 2007 til og med november 2017 (journalist og vaktsjef mai 2007 - desember 2009, tro&kirke-redaktør januar 2010 - oktober 2015, nyhetssjef/redaktør oktober 2015 - desember 2016, administrativ redaktør januar - november 2017).

Følgere

Israels overgrep mot pressen

Publisert rundt 11 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Times New Roman"; panose-1:0 2 2 6 3 5 4 5 2 3; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:auto; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:50331648 0 0 0 1 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-ansi-language:NO-BOK;} table.MsoNormalTable {mso-style-parent:""; font-size:10.0pt; font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:595.0pt 842.0pt; margin:72.0pt 90.0pt 72.0pt 90.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Jeg lurer på hva som skjer med Israel for tiden. Både fra sentrum og høyresiden i norsk politikk (og kristenliv) har vi i alle år blitt servert påstander om Israel som en demokratisk oase, omringet av arabiske røverstater der menneskerettigheter og ytringsfrihet ikke gjelder.

Veldig mye tyder på Israel er langt mer demokratisk enn Saudi-Arabia og andre land der staten i realiteten har all makt, også over pressen. Israel har frie valg. Israel har (så langt jeg har kunnet registrere) en fri og tidvis meget kritisk presse. Israel har en høyesterett som i 2004 instruerte myndighetene til å endre traseen for muren/sikkerhetsgjerdet. Slikt og mye annet skaper en demokratisk nasjon, og får oss utenfor til å tro på den.

Da krigen raste i Gaza i vinter, ble de fleste pressefolk nektet innreise. Av sikkerhetsgrunner, ble det hevdet fra israelsk hold. Ja vel, det høres litt tvilsomt ut, men la oss la tvilen komme dem til gode.

Men nå har jeg virkelig begynt å lure. «Israel varsler offisiell diplomatisk protest mot Sverige, etter at den svenske regjeringen har nektet å ta avstand fra påstander om at israelske soldater har drept palestinere for å selge organer fra de døde.» (NTB 21. august 2009)

Påstandene det er snakk om, er satt fram i avisen Aftonbladet. Sveriges ambassadør til Israel, Elisabet Borsiin Bonnier, har allerede beklaget artikkelen, men det svenske utenriksdepartementet har tatt avstand fra Bonniers beklagelse. Det reagerer Israels utenriksminister Avigdor Lieberman sterkt på.

Da Magazinet – med undertegnede som redaksjonssekretær – trykket Muhammed-karikaturene i januar 2006, kom det krav fra flere muslimske land om at det offisielle Norge måtte beklage. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var ikke særlig stødig på hånden i starten, men til slutt var alle tilsynelatende enige om at statsledere ikke har noe med å beklage hva aviser skriver eller publiserer bilder av. En fri presse kan ikke instrueres eller sensureres av utenforstående, var den åpenbare konklusjonen som enkelte trengte litt tid på å komme fram til og kommunisere.

De som med en gang var tydeligst på at den minste lille tvetydighet fra Støre ville være en skandale, var Fremskrittspartiet. Resten av opposisjonen sa seg ganske enig. Avisen Dagen (nå fusjonert med Magazinet) la seg også på denne linjen. Den som etter min mening var klarest i sitt budskap, var den utmerkede generalsekretæren i Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold, som med sine tale- og skrivegaver virkelig satte på plass dem som forkynte en slags gyllen middelvei mellom ytringsfrihet og religionsdialog i møte med totalitære stater.

Hva mener alle disse om Israels krav om svensk, statlig inngripen overfor en avis som har skrevet noe som israelske myndigheter ikke liker og mener er løgn? Det lurer jeg på.

DagenMagazinet skrev om saken i sin leder i går. Den handler om hvor elendig artikkelen i Aftonbladet er. Det er den kanskje. Det vet jeg absolutt ingenting om. Likevel er jeg overrasket over at Israels horrible krav om statlig sensur bare så vidt nevnes: «Den svenske ambassadøren i Tel Aviv, Elisabet Bonniers, har offentlig beklaget den antisemittiske artikkelen. Men Bostrøm selv, og redaktøren hans, har ikke vett til å beklage noe som helst.»

Jeg skulle likt å se en lignende vinkling på en lederartikkel i DagenMagazinet elleren annen norsk avis dersom det var Iran som krevde en vestlig journalists hode på et fat.

Fortjener et land som forlanger statlig sensur av andre lands aviser, å kalles et demokrati? Gjelder det egne regler for Israel på dette feltet?

Gå til innlegget

Studentenes klagesang

Publisert rundt 11 år siden

Studentorganisasjonenes svartmalingskampanje er et sikkert høsttegn.

Avislesere trenger hverken årstider eller kalender. Om våren har vi jo den første utepilsen (noen ganger med undersaken «De kule velger bypåske»), årets første bad på Huk og de beste eksamenstipsene å navigere etter.

Så blir det sommer: Jordbær. LOs sommerpatrulje. Partiledere som skyter fra hofta mens de koser seg på hytta. I august får studentorganisasjonene mikrofonen. Også da vet vi hva som kommer.

På mystisk vis har ordparet «fattig student» etablert seg i språket vårt, på linje med «flagrende gevanter» og «skog og mark». Noe av æren kan sikkert tilskrives universitetsstudentenes organisasjon, Norsk Studentunion (NSU). De skryter fortsatt av at Lars Sponheim i 1995 uttalte at organisasjonen hadde de beste lobbyistene på Stortinget etter Rederiforbundet.

Fattigdom. De siste årene har studiestøtten økt jevnt og trutt. I 2001/2002 fikk jeg 74.300 kroner i lån og stipend. 30 prosent av beløpet var stipend. Inneværende skoleår er satsen økt til 87.600 kroner. Stipendandel: 40 prosent.

Under fattigdomsgrensen, poengteres det stadig fra studenthold, og det er ikke direkte usant. Etter EUs definisjon er man fattig dersom man tjener mindre enn 19.081 kroner i måneden. OECDs grense er 15.901 kroner (basert på 2008-tall fra SSB).

Norske studenter får 8.760 kroner i måneden fra Lånekassen gjennom skoleåret. Det studentorganisasjonene ikke har interesse av å understreke, er at mens vanlige lønnsmottakere skatter av sin inntekt, går lån og stipend rett inn på konto.

Å legge til grunn at studenter skal kunne ivareta omfattende økonomiske forpliktelser, slik som vanlig lønnsmottakere gjerne må, er heller ikke særlig realistisk.

Tolv måneder. En grunnpilar i dagens utdanningssystem er fulltidsstudenten. Dette brukes for alt det er verdt av studentorganisasjonene. I byer med stramt boligmarked må studenter jobbe deltid for å få økonomien til å henge sammen, hevdes det stadig.

Det hadde vært sant dersom året hadde ti måneder. Det har det ikke, og studenter trenger ikke å slappe av fra midten av juni til slutten av august. Det tar seg ikke så bra ut på CV-en heller.

For ett år siden ropte daværende NSU-leder Ingvild varsku: Mange studenter ville bli nødt til å spise nudler for ikke å sulte. For et par uker siden gikk leder i Studentenes Landsforbund (StL), Ina Tandberg, ut og hevdet at prisene i det private leiemarkedet kunne føre til at folk sa fra seg studieplassen.

Det er på sin plass å minne om følgende: NSU og StL er ikke sannhetskommisjoner. I likhet med Presteforeningen, Utdanningsforbundet og Norsk Journalistlag er de interesseorganisasjoner. Oppdraget er å få medlemmene til å fremstå så trengende som mulig.

Løse hundrelapper.
Høsten 2001 var jeg høyskolestudent og StL-medlem, da Bondevik II-regjeringen kuttet litt i utdanningsbevilgningene i den avtroppende Stoltenberg-regjeringens statsbudsjettforslag. Løftebrudd, mente studentene, til tross for at stipendet ble økt med 10.000 kroner i året. Folk ble busset til Oslo fra hele landet for å uttrykke sin misnøye.

Jeg var ikke blant dem som dro. Studentorganisasjonenes beskrivelse av situasjonen var lysår fra den virkeligheten jeg opplevde. Ingen av mine studiekamerater led noen nød. De ytterst få som lot være å kjøpe pensumbøker fordi de ikke «hadde råd», var de med de løseste hundrelappene på Kroa. (Jeg tar sjansen på å hevde at tendensen er den samme i byer der studentene må ut med noen kroner mer i husleie enn jeg måtte i Volda.)

Hoderystende skrev jeg leserbrev i skoleavisa: «Jeg tviler på om det er mange på denne jordkloden som har det bedre enn norske studenter.»

Studietiden var fin: Fleksible dager, mye ferie, stadig nye utfordringer. Det beste med å ha lagt den bak seg, er at det nå går an å nyte våren uten eksamener hengende over seg.
Det nest beste er at jeg slipper å være del av studentorganisasjonenes årlige svartmalingskampanje.

Gå til innlegget

Teori, praksis – og dannelse?

Publisert over 11 år siden

«Mindre teori» er standardsvaret når ungdom dropper ut av skolen. Det stemmer dårlig med SVs ambisjon om å bli kvitt klasseskillene.

En av evige debattene i norsk skolepolitikk, handler om forholdet mellom teori og praksis. Problemstillingen – eventuelt hypotesen – går aldri ordentlig i glemmeboka før ny statistikk trekker den opp igjen: Store krav til teorikunnskap gjør at såkalt skolelei ungdom dropper ut av videregående.

Svaret fra ansvarlig statsråd og alle andre pleier å være «Mer praksis, mindre teori». Det skaper sjelden debatt. Man kan nesten få inntrykk av at målet er å få flest mulig gjennom skolen, og at skolens innhold er underordnet.

Mister ingenting?
I nesten fire år har Sosialistisk Venstreparti bestyrt Kunnskapsdepartementet, og nylig la statsråd Bård Vegar Solhjell fram «Utdanningslinja», også kalt kompetansemeldingen. Mantraet var «praksis, praksis, praksis», kunne Aftenposten fortelle. På 20 skoler skal 2. fremmedspråk kunne droppes til fordel for et praktisk valgfag. Tilbudet «retter seg mot elever med liten teoretisk interesse».

Her er alle intensjoner gode, og isolert sett er dette sannsynligvis ganske lurt. Likevel: Er det virkelig så enkelt?

Jeg har ikke noe problem med at enkelte elever må lære mindre teori. Problemet er at dette så å si ikke diskuteres, at debatten bare tar opp i seg halve problemstillingen. Det gjør at jeg sitter igjen med noen spørsmål:

Er det ingen grunn til at man har de teorikravene man har, det være seg på yrkesfag eller andre steder? Den teorikunnskapen jeg har brukt mange år på å forsøke å tilegne meg, sto den egentlig på læreplanen for å plage meg? Mister elevene ingenting ved å slippe?

Dannelse. I debattprogrammet «Landstinget» i fjor vår, spurte en gutt fra Froland hvorfor han, som gikk på yrkesfag, måtte lære om engelsk litteratur fra 1500-tallet. Panelet, der både Bård Vegar Solhjell og KrFs Dagrun Eriksen deltok, ristet på hodet og lo. Sånn skulle det ikke være. Man trenger ikke gamle teaterstykker for å kjøre truck. Nei, vet du hva.

Programleder Arild Riise lot være å stille oppfølgingsspørsmålet: Hvor mange trenger egentlig denne kunnskapen for å gjøre jobben sin? Nettopp – nesten ingen.

Skal vi da gjøre det «demokratisk», og ta ut alt pensum som ikke mer enn halvparten av elevene får praktisk nytte av? Nei. Og hvorfor ikke, statsråd Solhjell? Fordi det er noe som heter dannelse. Og det trenger alle.

Forskjeller.
SV er veldig opptatt av å bli kvitt klasseskiller. Noen ganger lurer jeg på om det finnes en debatt som SV ikke klarer å gjøre til en debatt om klasse.

Da er det rart å registrere at partiet ikke trekker dette inn i den evige føljetongen om praksis og teori i skolen. Det snakkes mye om fattigdom i Norge i dag, men bør vi ikke likevel innse at de største klasseskillene i vårt land handler mer om kulturell enn økonomisk kapital?

Forskjellen i livslønn mellom en prest med seks års høyere utdannelse og en rørlegger med to års videregående skole og tilsvarende læretid, går ofte i sistnevntes favør. Ulikheten i antall bøker i hylla, aviser på stuebordet, oversikt over internasjonale forhold og kulturopplevelser i helgene, går nok motsatt vei.

Ibsen og Bjørnson. Ikke alle trenger å ha lest Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Det greit å foretrekke P4 fremfor NRK Alltid Klassisk. Men at det er vanskeligere å komme seg om bord i klassereisetoget dersom man ser ut som et spørsmålstegn når noen nevner William Shakespeare, tror jeg man vil erfare.

Det bør ikke glemmes når teori-/praksis-debatten ruller videre.

Gå til innlegget

Bør konfirmasjonen utsettes?

Publisert over 11 år siden

Spørsmålet aktualiseres av at danske biskop Søren Lodberg Hvas foreslår å utsette konfirmasjonen ett år. Nå konfirmeres riktignok danske ungdommer som regel to år tidligere enn norske, men det er uansett verdt å diskutere hvor vidt ungdomsskolen er rett tid å ta stilling til hva man tror på.

Jeg tror ikke jeg kan huske noen periode i livet mitt da jeg har vært mindre interessert i å ta offentlige valg som kanskje gikk på tvers av det mange andre tenkte og trodde. Min erfaring som konfirmantleder gjennom mange år, er også at denne tiden i livet er preget av usikkerhet og frykt for å være annerledes. Tøffe/smarte/bråkete enkeltpersoner får i stor grad bestemme hva som er «greit». Det er også, som den danske biskopen påpeker, en alder da modenhetsforskjellene er kjempestore.

At konfirmasjonen er lagt til det året man fyller 15, har historiske grunner. I 2009 er det ingen reell overgang forbundet med denne alderen. For et par år siden var jeg i en borgerlig konfirmasjon (nå heter det humanistisk) der SVs Inga Marte Torkildsen holdt talen i Oslo rådhus. Essensen i det hun sa til konfirmantene var omtrent dette: «Dere er 15 år, midt i ungdomstiden, dagen i dag har egentlig ingen betydning, men dere er fine i bunad og det er hyggelig at familien har møtt opp for å feire dere.»

Hva skulle hun ellers sagt? At i dag ble konfirmantene voksne? Selvsagt ikke. For de fleste kommer overgangen fra barn til voksen – det vil si etablert til uetablert – et sted mellom 25 og 40, hvis jeg skal sette det helt på spissen. Konfirmasjonens funksjon i denne prosessen forsvant for mange, mange år siden.

Stadig har jeg fått høre at de fleste som blir kristne, blir det før de fyller 20. Det finnes sikkert mange undersøkelser om dette, eller så finnes det én som er god at det er den alle snakker om. Det bør man ta hensyn til når man bestemmer tidspunkt for konfirmasjonen.

Kanskje vil færre la seg konfirmere dersom ritualet utsettes et par-tre år, men jeg tror det vil gi mer motiverte konfirmanter og dermed langt høyere kvalitet på undervisningen.

Eller kanskje er det en bedre idé å flytte konfirmasjonstiden til 12-årsalderen, før hormonene setter inn og mens ungdommene har et eller annet trosopplæringstiltak litt friskere i minne?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere