Trygve W. Jordheim

Alder: 41
  RSS

Om Trygve W.

Kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (fra 1. desember 2017).
Ansatt i Vårt Land fra mai 2007 til og med november 2017 (journalist og vaktsjef mai 2007 - desember 2009, tro&kirke-redaktør januar 2010 - oktober 2015, nyhetssjef/redaktør oktober 2015 - desember 2016, administrativ redaktør januar - november 2017).

Følgere

Her kommer den gode mørketida

Publisert nesten 3 år siden

De som kjemper mot halloween og tidlig start på jula, slåss mot naturlovene. Det er sjelden særlig konstruktivt.

Det pågår alltid et jubileum, og mange vil huske 2017 som det store Luther-året: Det er 500 år siden tesene som forandret kirken, Europa og verden. Tirsdag kveld ble den norske delen av feiringen toppet med festgudstjeneste i Nidarosdomen.

Dette var den viktigste markeringen i år. Hvis vi likevel skal lete etter noe annet å feire nå som 2017 har begynt på sin siste sjettedel, kan vi tenne et lys for at vi nå går inn i den tiende førjulstiden uten organisasjonen «Ta jula tilbake».

Den ble dannet i 2002 som en reaksjon på den evige «julemarsipan i september»-debatten, men før julestria i 2008 ga de opp kampen mot «utvidelsen av juletida». De fant nemlig ut at det ikke nyttet uansett.

Reaksjonære festbremser

Selv om reformasjonsfeiringen nådde sitt høydepunkt tirsdag kveld, var det nok flere som åpnet døra for godteritiggende barn enn som fulgte TV-overføringen fra Nidarosdomen. Da halloween ble et vanlig begrep her i landet på starten av 2000-tallet, var mange kritiske. Debatten rant over av «påvirkning fra USA» og «kommersielt press», men det gikk ikke mange år før de fleste var enige – mer eller mindre motvillig eller passivaggressivt – om at halloween er «kommet for å bli».

Fortsatt er noen som markerer sin avsky gjennom en oppdatering på Facebook, men disse er nærmest blitt en del av tradisjonen. Flertallet har nok skjønt at det eneste man oppnår ved å gjenta bannbullen fra 2004, er å fremstå som en reaksjonær festbrems.

Samvær i mørketiden

For selvfølgelig slo halloween an i Norge. Hvem sier nei til en fest når været er som verst, når kveldene er som mørkest og når sommeren er et fjernt minne og julaften fortsatt virker langt borte? Man trenger ikke gå vitenskapelig til verks for å se at det er samværet, ikke de skumle kostymene, som er hovedårsaken til at konseptet appellerer.

Den samme mekanismen er trolig grunnen til at jula nå fyller store deler av høsten. Skal vi sitte inne i hver vår stue, eller skal vi møtes og ha det hyggelig?

Vi kan godt skylde på handelsstanden, men den hadde ikke agert som den gjør dersom det ikke lønte seg. Kundene er med på leken. Når vi skyver butikkene foran oss, slik «Ta jula tilbake» gjorde i sin anti-tidlig-jul-retorikk, må vi ikke glemme at det faktisk er vi som skyver.

Det ligger i vår natur

Og var det egentlig sånn «før i tiden» at jula startet når kirkeklokkene begynte å kime julaften klokka 16? Jeg har vondt for å tro det, men uansett: Jula begynner når den vil. Vi kan kjempe imot, men det har som nevnt vært forsøkt før, og det endte bare med bitterhet og mismot.

Nordmenn i høstmørket er så klare for lys, varme og kalorier – «en to måneder lang kosefestival», som en tidligere kollega kalte det – at tjuvstarten på jula nærmest ligger i vår natur. Å skylde på andre i et fritt land der vi selv kan velge hvilke sanger vi lytter til og hva slags bakst vi har til kaffen, er å lure seg selv.

Hvis det å akseptere halloween og invitere på pepperkaker i november føles som et nederlag, er det lureste å legge skuffelsen bak seg og gjøre det beste ut av det. Vi må velge våre kamper, og det går ikke an å være idealist på alle fronter alltid. Iblant er det klokest å parkere kjepphestene og huske på at når du ikke kan bekjempe noen, kan du like godt slå deg sammen med dem.

Bli heller med på festen

Du kan ikke avskaffe halloween, så sørg i stedet for å gjøre det til en hyggelig opplevelse for deg og dine. Hvis du ikke klarer å få handelsstanden til å vente med juledekorasjonene til tredje søndag i advent – og det kan du altså bare glemme, hilsen «Ta jula tilbake» – kan du heller nyte stemningen og glede deg over lysene i mørket. Det er mye bedre enn å kjempe mot naturlovene.

Halloween er blitt en del av det norske årshjulet. Jula starter lenge før julaften. Det beste vi kan gjøre, er å bli med på festen.

PS! En gallup Vårt Land fikk gjennomført for fem år siden, viste at én av tre nordmenn er lei av jula før den egentlig har begynt. Velgerne til Rødt, SV og Frp var hardest rammet av tidlig juleleihet, mens Sp-velgere hadde størst sjanse for å unngå slik slitasje.


(Bildet: Julelys i november. Bildet er tatt Oslo sentrum i fjor. Foto: Tore Meek, NTB scanpix)

Gå til innlegget

Ny politikk møter gamle tradisjoner

Publisert rundt 3 år siden

Alle sier ja til likebehandling som prinsipp. Det blir vanskeligere å finne fasiten på hva som er «rimelig» forskjellsbehandling av trossamfunn.

«Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og ­understøttes som sådan av staten. (...) Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

På disse to setningene i Grunnloven hviler mange av diskusjonene om tros- og livssynssamfunns kår i Norge. Ikke minst gjelder dette forslaget til ny lov som skal samle dagens kirkelov (1996), loven om trudomssamfunn og ymist anna (1969) og loven om tilskudd til disse (1981). Nå har de mest interesserte hatt en måned på seg til å studere det 230 sider lange dokumentet, og torsdag inviterte Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) til frokostmøte under overskriften (U)likhet for loven. Ordspillet går rett til kjernen av hva dette handler om.

Hovedankepunktet blant ­paneldeltakerne var regjeringens forslag til finansieringsmodell. I dag er det offentlige­ tilskuddet til andre tros- og livssynssamfunn koblet direkte til hva Den norske kirke får per medlem – begrunnet i likebehandlingsprinsippet som til og med står i Grunnloven.

Prinsipper og pragmatisme

Denne koblingen vil regjeringen kutte, og de andre trossamfunnene frykter at de kommer dårligere ut. Slaget er imidlertid ikke tapt, for forslaget er tydelig begrunnet i et behov for forenkling, ikke i et ønske om å forskjellsbehandle. En løsning som i større grad likebehandler, men som likevel forenkler, har gode muligheter for å bli vedtatt.

Det er rimelig enkelt å diskutere lover. Mer utfordrende blir det nok å forholde seg til den varslede stortingsmeldingen som skal legge premissene for «en helhetlig tros- og livssynspolitikk». Den vil ta utgangspunktet i Stålsett-rapporten (2013), som behandler et vell av problemstillinger knyttet til religionens plass i samfunnet: Skolegudstjenester, 17. mai-tog med stopp i kirken, religiøse ­hodeplagg, sykehusprester, trossamfunns rolle ved offisielle minnemarkeringer og så videre.

Stålsett-utvalget nærmet seg disse temaene på en veldig prinsipiell måte, mens politikere normalt blander inn en dose pragmatisme i det videre arbeidet. Det er en vanlig dynamikk. Et godt eksempel fra det aktuelle feltet, er spørsmålet om gravferdsforvaltning: Alle utredninger siden 1970-tallet har konkludert med at gravplassene bør være en offentlig oppgave, men også med ny troslov forblir disse på Den norske kirkes hender.

Taper mot tradisjoner

Den norske kirke «forblir Norges folkekirke» og forvalter altså våre siste hvilesteder, så på mange måter er det bare i teorien at denne kirken nå er et «vanlig» trossamfunn. All erfaring og ­lokalavislesing forteller oss at mye er og vil forbli ved det gamle. Både lover og stortingsmeldinger er tuftet på prinsipper, men vi skal ikke så langt utenfor stortingssalen før prinsippene brytes mot tradisjoner og – noen ganger – manglende bevissthet om hva det innebærer at vi ­lever i et trosmangfoldig samfunn.

Erfaringsmessig vil prinsippene fortsatt tape en del av disse brytekampene. Hvis rektor og FAU ikke ser noen problemer med å legge 17. mai-toget innom kirken for et gudsord, blir det sånn, uavhengig hva Stortinget har sagt om at viktige fellesarenaer skal være livssynsnøytrale.

Også i fremtiden vil vi oppleve situasjoner det offisielle Norge gir Den norske kirke en rolle som bryter med et strengt likebehandlingsprinsipp, men noen ganger er dette fornuftig. Et ferskt eksempel var da biskopen i Nord-Hålogaland ble invitert til å lyse en velsigne under åpningen av en ny vei. Statens vegvesen begrunnet invitasjonen, som altså ikke gikk ut til andre lokale tros- og livssynssamfunn, med kristendommens historiske rolle i området.

«Objektiv og rimelig begrunnelse»

Som barn ble vi fortalt at rettferdighet ikke nødvendigvis er det samme som likebehandling. Men går det også an å argumentere for at likebehandling ikke alltid betyr at alle behandles likt? Justisdepartementets lovavdeling (sitert i høringsnotatet) mener det. Så lenge forskjellsbehandling av tros- og livssynssamfunn har en «objektiv og rimelig begrunnelse», vil den ikke stride mot Grunnlovens likebehandlingsprinsipp, særlig hvis den kommer Den norske – som har en grunnlovsfestet særstilling – til gode.

Akkurat nå handler debatten om hvordan tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke skal få sin del av finansieringskaka. Etter hvert vil den trolig handle mer om hvilke situasjoner det er «rimelig» å gi Den norske kirke særbehandling som samfunnsaktør.

Publisert i Vårt Land 27. oktober 2017.

(Bildet: Biskop Olav Øygard velsignet den nye E105 
mellom Kirkenes og Murmansk i slutten av september – på oppdrag fra Statens vegvesen.
Foto: Knut Opeide, Statens vegvesen)

Aktuelle linker:

Høringen om ny lov for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn

Grunnloven

Lov om tilskott til livssynssamfunn

Lov om Den norske kirke (kirkeloven)

Lov om trudomssamfunn og ymist anna

«Det livssynsåpne samfunn» (Stålsett-rapporten)

Gå til innlegget

Salige er de som sladrer

Publisert rundt 3 år siden

Vi må slutte å rakke ned på dem som sier ifra når noen utnytter systemet eller setter andre i fare.

«Oi! Dette kan gå skikkelig galt.»

Vi satt i bilen og var nesten hjemme etter noen dager på hytta. Det var sent lørdag kveld, barna sov i baksetet, stemningen var god.

Et par minutter tidligere hadde vi passert tre mopedister som stod og ventet i en busslomme. Nå suste de forbi oss i en trang 40-sone i en fart som må ha nærmet seg 80 kilometer i timen.

Min indre ro forsvant raskt. Jeg har aldri likt råkjøring. Etter at vi fikk barn, misliker jeg det enda sterkere. Det skal så lite ubetenksomhet til før det skjer noe som kan snu opp ned på alt.

Kall meg gjerne regelrytter

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) fikk oppskriftsmessig kjeft da hun oppfordret nordmenn til å melde fra om flyktninger som reiser på ferie til landet de flyktet fra. Kanskje var det fordi det var Listhaug som sa det, kanskje var det måten hun sa det på, men kjernen i budskapet hennes – hvis vi ser bort ifra at akkurat dette ofte handler om barn og at utspillet kunne oppfattes som en instruks til lærere – bør være ukontroversiell: Når noen bryter regler som er der for at systemet ikke skal bli utnyttet, er det riktig å si ifra.

Onsdag meldte Vårt Land at både Tollvesenet, Skatteetaten, Nav og Lånekassen får mange tips om juks. Innspillene fra publikum bidrar til mer rettferdighet og til at pengene i større grad kan bli brukt der de er ment å brukes.

Jeg synes det er bra. Kall meg gjerne regelrytter, men det er gjerne en god grunn til at reglene er der.

Nav-juks og svart arbeid

Å være opptatt av at ting går riktig for seg og at ingen lurer systemet for egen vinning, gir imidlertid ingen høy status. I skolegården blir man kalt sladrehank. Blant kriminelle er man tyster. «Angiver» er heller ingen honnørbetegnelse. Dessverre.

For lite er så ødeleggende for lysten til å bidra til fellesskapet, som vandrehistorier om friske folk som lurer til seg trygd samtidig som de jobber svart. Takk til alle som sender Nav i deres retning.

Ingenting nærer hverdagsrasismen så effektivt som avisoppslag om nye landsmenn som jukser til seg penger de ikke har krav på. Det går ut over veldig mange ærlige innvandrere og flyktninger.

Studenter som bor hos gratis foreldrene sine samtidig som de håver inn borteboerstipend fra Lånekassen, er heller ingen favoritt rundt lunsjbordet. De bidrar heller ikke i studentenes kamp for bedre støtteordninger.

Ingen offerløs kriminalitet

Alle vet hvor demoraliserende det er når noen tar seg til rette på bekostning av resten. Nordmenns glede over å betale skatt er ikke mer intens enn at den kan forvitre dersom det blir for enkelt å være gratispassasjer. Når da noen bidrar til at velferdsordninger ikke misbrukes, for eksempel ved å tipse ansvarlig instans, bør de derfor møtes med et klapp på skulderen, ikke med beskyldninger om tysting og sladring.

Noen vil nok si at juks med offentlige støtteordninger er såkalt offerløs kriminalitet. Det er det ikke, for offeret er tilliten til fellesskapsordningene våre, og det er alvorlig.

På en måte er det likevel verre når noen setter andre i umiddelbar livsfare, for eksempel ved hårreisende forbikjøringer eller stor fart gjennom tettbygde strøk. Også her vil jeg slå et slag for angiveriet.

Min første tanke da kveldsharmonien ble smadret av korttenkte mopedister, var derfor at nå må vi ringe politiet før liv går tapt. Med tohjulingene på faretruende rask vei ut av horisonten, landet vi likevel på å la være. Det var stille på veien og såpass seint at barn med manglende trafikkforståelse og impulskontroll trolig var i seng for flere timer siden.

Gadd ikke, ville ikke blande meg

Ingen fikk livet sitt endret for alltid på grunn av tre mopedisters galmannskjøring den kvelden. Vår antakelse om at det ikke var barn ute og lekte så seint, var nok ganske fornuftig. Lokalavisene meldte heller ikke om utforkjøringer eller frontkollisjoner i etterkant.

Men hva hvis det hadde gått galt? Hva hvis jeg ved å varsle politiet kunne ha reddet et liv? Heldigvis slipper jeg å forholde meg til en tragedie som kunne ha vært forhindret dersom jeg hadde orket å være sladrehank.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke ringte politiet den kvelden. Kanskje gadd jeg ikke, kanskje ville jeg ikke blande meg unødig. Begge deler er like ille.

For jeg vil ikke være en sånn som ser en annen vei når fellesskapsverdier og enkeltmennesker er truet av andres egoisme og dumskap. Det handler ikke om angiveri og tysting, men om å si ifra når det trengs.

(Foto: Lise Åserud, NTB scanpix)

Gå til innlegget

Det er verdt et forsøk

Publisert rundt 3 år siden

Det er lett å kritisere kirken for skamløs markedstilpasning når den drar spinnere, kjæledyr og motorsykler inn i gudstjenesten. Men hva er alternativet?

Hva skal kirken dypest sett være? En bauta i tid og rom, trygg og gjenkjennelig – eller mer nysgjerrig og endringsvillig, en dynamisk organisasjon som vi kan overraskes av?

Det går an å se for seg at disse egenskapene kan kombineres, men debatten havner ofte i et spor der man ikke kan mene det ene uten samtidig å mene at det andre standpunktet er på jordet.

Elg og folkedans

«Kirken bør ivareta tradisjonene, holde på de gamle salmene, og ikke forsøke å være kul og markedstilpasset.» Underforstått: De som mener at kirken må forandre seg, ønsker seg en kommersielt orientert trendværhane uten respekt for egen historie.

På motsatt side: «Kirken må følge med i tiden, forholde seg til hva folk vil ha, og ikke være et nedstøvet hus for damer med grått hår.» Underforstått: De som mener at kirken bør tenke litt om før den kaster seg på nye trender, er fastgrodde og umoderne og uten kontakt med det virkelige liv.

Også debatten om gudstjenesten preges av denne dynamikken. Ikke minst kommer dette til overflaten i forbindelse med gudstjenester som er skreddersydd for visse grupper, gjerne i forbindelse med bestemte begivenheter som finner sted utenfor kirkerommet.

Det kan være elg-gudstjeneste i forbindelse med høstjakta, folkedansmesse i forbindelse med lokale bygdearrangementer eller skolestartgudstjeneste i forbindelse med at et nytt kull med seksåringer har tatt på seg ranselen for første gang.

Stor kreativitet

Ifølge Kirkerådet har om lag 250 av Den norske kirkes drøyt 1.200 menigheter et eller annet tiltak med ordet «skolestart» i navnet. De to kommende helgene vil mange gudstjenester være rettet spesielt mot denne målgruppen, en målgruppe som gjerne følges av både én og to generasjoner ved slike begivenheter.

Nå er skolestartgudstjeneste noe av det mindre outrerte i kategorien «spesialgudstjenester». Tidligere i sommer ramset vi opp blant annet spinnergudstjeneste («et skamløst publikumsfrieri», ifølge Manglerud-sokneprest Espen A. Hasle), demensgudstjeneste, skalldyrgudstjeneste, kjæledyrgudstjeneste, Frost-gudstjeneste og bike-in-gudstjeneste.

Kreativiteten er stor og virkemidlene varierte, men målet er alltid å få mennesker som vanligvis ikke går i kirken til å føle seg spesielt invitert og inkludert. «Dette opplever jeg som en svært viktig gudstjeneste. Her møter jeg mange som vanligvis ikke ville tatt turen inn i et gudshus», sa daværende sokneprest i Trefoldighetskirken i Arendal, Åsta Ledaal, til Agderposten da hun åpnet dørene for motorsykler i vår.

Færre på gudstjeneste

Men selv om hensikten er god, er slike konsepter en lissepasning til dem som mener at kirken er i ferd med å miste seg selv i jaget etter å være relevant og markedstilpasset (en kritikk man delvis tar brodden av ved å være ærlig om publikumsfrieriet, slik soknepresten i Manglerud var). Og det må være lov å stille spørsmål ved nye tiltak uten å bli beskyldt for å være surmaget.

Problemet med kritikken mot spesialgudstjenestene, er at den ikke kan brukes til annet enn å bremse lysten til å eksperimentere. Tanken om at folk først og fremst vil ha stabilitet, uforandrede tradisjoner og de samme salmene som for 50 år siden – for eksempel basert på at et hundretall nordmenn konverterer til Den katolske kirke hvert år – tåler ikke møtet med virkeligheten.

Deltakelsen på gudstjenestene i Den norske kirke er på retur og har vært det i mange år. Lite tyder på at folk flest har et aktivt ønske om at gudstjenesten skal være slik den alltid har vært.

Et steg på veien

Kirkens overordnede svar på denne utfordringen, er gudstjenestereformen som ble sjøsatt i 2011. Etter et langvarig arbeid ble den enkelte menighet gitt langt større frihet til å forme sitt lokale («stedegne») utrykk og variere gudstjenesten mer.

Ikke alt som prøves ut blir like vellykket, og alt er nok ikke like gjennomtenkt. En del kommer til å virke kleint i etterpåklokskapens lys, noe virker kleint allerede nå, men løsningen er uansett ikke å fortsette akkurat som før.

Kanskje er ikke motorsykkelgudstjeneste svaret på gudstjenestenedgang og medlemsfrafall, men det kan være et lite steg på veien mot en kirke der flere opplever seg inkludert og sett. Da er det verdt et forsøk.

(Foto: Lone Jeanett Jespersen fra Vennesla MC-klubb ledet an i kortesjen under vårens bike-in-gudstjeneste i Trefoldighetskirken i Arendal. Foto: Silje Bratland Roksvåg, Agderposten)

Gå til innlegget

Verdidebattens begrensning

Publisert rundt 3 år siden

Det hjelper ikke å definere dugnad som norsk verdi dersom nordmenn ikke stiller opp på dugnad.

Verdier er blitt en av valgkampens store farsotter. Honnørordene hagler: likestilling, rettsstat, demokrati, frihet, likhet, fellesskap og mye annet som alle er relativt enige om. Det er særlig «norske verdier» og «kristne verdier» som skaper engasjement.

Denne debatten blusser opp med jevne mellomrom, og i sommer tok den fyr etter at toppolitikere inntok scenen på Evangeliesenterets landsstevne. Innvandring og integrering ble selvsagt tema, ettersom Sylvi Listhaug (Frp) var en av deltakerne.

«Norske verdier under press»

Martin Kolberg fra Ap har vært på kristenstevne før og visste hva han gjorde da han beskyldte Listhaug for å opptre i strid med verdiene som hun har snakket mye om i løpet av sin statsrådtid.

– Jeg ber dere legge merke til mangelen på kristen forståelse av nestekjærlighet, i måten hun omtaler medmennesker på, sa Kolberg, ifølge VG.

Noen dager senere fulgte kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) opp sammen med Sp-nestleder Ola Borten Moe i VG. «Fra hvert sitt politiske ståsted har Moe (41) og Helleland (39) ikke tenkt å la Sylvi Listhaug (Frp) være den eneste norske politikeren som snakker om kristne verdier i denne valgkampen», skrev avisen.

– De norske verdiene er under press fordi vi ikke alltid stiller opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på, sa Helleland, som i fjor fikk både ris og ros for sin julehilsen på Facebook, der hun holdt fram Kvikk Lunsj, brunost, dugnad og grøt som sentrale norske verdier.

«Kristen» nestekjærlighet eller «sekulær» rettferdighetssans?

Hvis vi måler en debatts vellykkethet etter engasjement og temperatur, er verdidebatten er sikker vinner. Diskusjonen om hvilke verdier vi bygger landet på, om disse verdiene er kristne eller ikke, om det finnes spesifikt norske verdier – vi vet hva det går i. Vi kan spekulere på deltakernes motiver og fascineres av hvem som inntar hvilke posisjoner, men vi vet at tematikken betyr mye for mange og derfor utløser sterke følelser.

Hovedproblemet med denne debatten er at den får så små utslag i praktisk politikk og hverdagsliv. Vårt demokrati og vår rettsstat blir ikke dårligere eller bedre av å være funnet opp utenfor Norges grenser. Når samfunnets store fellesutgifter skal dekkes inn, er det for alle praktiske formål likegyldig om folk betaler sin skatt og sin moms motivert av «norsk» fellesskapstankegang, «kristen» nestekjærlighet, «sekulær» rettferdighetssans eller hvilken som helst kombinasjon av disse. Og hvis borettslaget arrangerer dugnad, er poenget at folk kommer, ikke hvorfor.

Debatten om hvilke verdier samfunnet skal bygges på og hvor de egentlig kommer fra, risikerer derfor å skygge for det vi egentlig burde være opptatt av, nemlig praksis.

Svart arbeid og dugnadsnekt

For eksempel: Ifølge en gallup gjennomført i forbindelse med lanseringen av Torgny Hasås' bok Det mørke arbeidslivet, mener 3 av 10 nordmenn mener at det er greit å betale håndverkere og renholdere svart. Halvparten av oss er dessuten ikke villige til å betale den timeprisen for renhold som ifølge Virke er minimum for å sikre anstendig (i praksis hvit) lønn etter at utgifter er trukket fra. Da hjelper det ikke å snakke om fellesskap og likhet som norske verdier.

Et annet eksempel: Det er mange år siden avisene begynte å skrive om borettslag som slet med å gjennomføre dugnader fordi nesten ingen kom. Et enkelt nettsøk avdekker at det er mange som leter etter en utvei fra raking av fellesplener og beising av fellesvegger.

Selv om det finnes verdier som ikke alle deler, vil «verdi» av naturlige grunner oftest knyttes til noe positivt. Når vi snakker om norske eller kristne eller «våre» verdier, handler det som regel om idealer. Og som kjent er det ikke alltid vi lever opp til våre idealer.

Der ligger også verdienes begrensning: De er teorier som får betydning først når de får følger for hvordan vi opptrer. For det er ikke de fine ordene, men det vi gjør, som bygger landet.


Bildetekst: Valgkampen ble for alvor sparket i gang med partilederdebatt i Arendal mandag kveld. F.v. Bjørnar Moxnes (Rødt), Une Bastholm (MDG), Audun Lysbakken (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Jonas Gahr Støre (Ap), Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp), Knut Arild Hareide (KrF) og Trine Skei Grande (V). Foto: Tor Erik Schrøder, NTB scanpix

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere