Trygve W. Jordheim

Alder: 41
  RSS

Om Trygve W.

Kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (fra 1. desember 2017).
Ansatt i Vårt Land fra mai 2007 til og med november 2017 (journalist og vaktsjef mai 2007 - desember 2009, tro&kirke-redaktør januar 2010 - oktober 2015, nyhetssjef/redaktør oktober 2015 - desember 2016, administrativ redaktør januar - november 2017).

Følgere

Kirken mener trygge aborter er rettighet

Publisert over 6 år siden

Den norske kirke har gitt innspill til ny blåblå utviklingspolitikk.

I FN er seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) et omstridt spørsmål. Land krangler om begrepet, blant annet fordi de er uenige om abort skal være del av «reproduktive rettigheter».

Nå kaster Den norske kirke seg inn i diskusjonen. Kirken kjempet lenge mot den norske abortloven, med henvisning til at livet starter allerede ved unnfangelse. Men i utredningen Sett undertrykte fri! som legges frem for Kirkemøtet neste uke, fastslås det nettopp at «tilgang til lovlige og trygge aborter» må være «del av seksuelle og reproduktive rettigheter». Det er Vårt Land som skriver dette i dag.

Kirkens «utenriksdepartement», Mellomkirkelig råd, står bak utredningen. De har allerede sendt den videre til utenriksminister Børge Brende som innspill til regjeringens nye Stortingsmelding om Menneskerettighetene i utenriks– og 
utviklingspolitikken.

Det får Egil Morland, i Kirkerådets arbeidsutvalg, til å 
reagere:

– Da blir det bare en referatsak for Kirkens høyeste organ, kommenterer Morland.

Han mener utredningen har brodd mot et tradisjonelt kirkelig syn i abortsak og samlivsetikk.

Kjetil Aano, leder for Mellomkirkelig råd, synes derimot 
dokumentet gir en balansert fremstilling av abortspørsmålet.

– Dette skiller seg klart fra en vulgær retorikk omkring abort som vi har sett i den senere tid, sier Aano til Vårt Land.

LES HELE SAKEN I VÅRT LANDS NETTUTGAVE

Si din mening om kirkens engasjement for trygge aborter

Gå til innlegget

Møter seg selv i kirkedøra

Publisert over 6 år siden

Mange politikere mener at kirken ikke skal «blande seg i politiske spørsmål». De har en pinlig tendens til å mene det motsatte når kirken er enig med dem.

Skal Den norske kirke ha politiske meninger? Svarene vil ikke nødvendigvis variere etter hvem du spør, men når du spør. For fem år siden syntes for eksempel stortingsrepresentant Kenneth Svendsen fra Frp at kirken får «stille til valg som alle andre politikere» dersom den skal mene noe om oljeleting i sårbare naturområder.

Røkke. Onsdag arrangerte tolv kirker i Hammerfest-området forbønnsgudstjeneste – eller skal vi heller kalle det motbønnsgudstjeneste – i frustrasjon over hvordan fiskeressursene i distriktet forvaltes. Kjell Inge Røkke er slemmingen i den historien som Kystaksjonen forteller, ettersom han er største eier i selskapet som er medeier i selskapene som ifølge aksjonistene – og kirkens representanter – bidrar til at bosetningen og levekårene langs kysten forvitrer. Utidig, politisk innblanding fra kirken, Kenneth Svendsen?

– Generelt synes eg det er bra at kyrkja tek parti for dei svake i samfunnet. At kyrkja engasjerer seg i saka til Kystaksjonen har eg forståing for. Her er det enkeltpersonar som faktisk blir ramma og kanskje mistar jobben, sier han til Vårt Land i dag.

Meldte seg ut. Men bli ikke fristet til å tro at slik lett gjennomskuelig opportunisme er et fenomen som bare finnes på høyresiden. Da det kirkelige antioljeboringsengasjementet var på topp i 2009, meldte daværende distriktssekretær i LO i Nordland, Øyvind Silåmo, seg ut av Den norske kirke og anbefalte sine forbundsfeller å gjøre det samme. Kirken skulle ikke blande seg i politikken.

Da vi ringte ham denne uken for å høre hva han synes om at kirken stiller opp for Kystaksjonen, ville han ikke la seg intervjue. Han levnet likevel ingen tvil om at han setter pris på kirkens engasjement – i denne saken.

Ulv, ulv. Fra sentrum i norsk politikk kan vi hente fram et visitasforedrag som Hamar-biskop Solveig Fiske holdt i mai 2012. Der sa hun, ifølge Nationen: «Kirken må tale tydelig om at vi trenger en rovdyrpolitikk som trygger primærnæringens livsvilkår, og rammer som gjør det til en god levevei og et viktig bidrag til storsamfunnet.»

Ingen i Senterpartiet gikk ut og refset biskopen for å blande seg i ulvepolitikken. Et par uker senere delte imidlertid Ola Borten Moe ut refs til Kirkemøtet, som hadde vedtatt en uttalelse om at Statoil burde trekke seg ut av tjæresandprosjekter i Canada. Oljeministeren fra Senterpartiet tok kirken i skolen for den «stadig større tilbøyelighet til å uttale seg om politiske spørsmål, det vil si blande børs og katedral».

Uten ryggrad. Prinsipielt er det greit å mene at kirken skal holde seg unna politiske spørsmål. Det er også greit å mene at kirken skal få mene noe om absolutt alt mulig. Det som ikke er så greit og som bidrar til en folkelig oppfatning om ryggradsløse politikere, er å skifte mening ut ifra om kirken støtter deg eller ikke.

Gå til innlegget

Ny bispevalgordning nå!

Publisert over 6 år siden

Grasrota fikk viljen sin i Tunsberg. Nå må Kirkemøtet lage en utnevnelsesordning som tar kortere tid, involverer færre instanser og ikke skaper inntrykk av et demokrati som ikke er der.

Kirkerådet har bestemt seg: Per Arne Dahl blir Laila Riksaasen Dahls etterfølger som biskop i Tunsberg. Mange av dem utgjør ryggraden i Den norske kirke i Tunsberg bispedømme er glad for det. Nesten to av tre menighetsråd hadde Dahl øverst på ønskelisten, og det skapte reaksjoner da bispedømmerådet med klart flertall innstilte Jan Otto Myrseth til jobben.

– Når et så stort flertall blant menighetsrådene vil ha Dahl, må kirken velge ham. Hvis ikke er grasrota betydningsløs, sa leder av Holmestrand menighetsråd, Edel Marie Haukeland, til NRK sist uke.

Hun gikk langt i å antyde at motivasjonen for videre engasjement i menigheten var avhengig av at Dahl ble utnevnt. Den lokale stemningsbølgen kan ha vært utslagsgivende for at flertallet i Kirkerådet gikk inn for Dahl.

Per Arne Dahl: «Jeg håper å være et frimodig Kristus-vitne, en inspirator som ser andre, en sannhetssøker og relasjonsbygger til menighetenes beste»

800 personer. Om lag seks måneder er gått siden bispedømmerådet ringte rundt til mulige bispekandidater. Blant dem som sa ja, ble fem nominert. Deretter fikk fotfolket anledning til å etternominere. Seks navn ble sendt ut på høring til menighetsråd, prester og andre kirkelig ansatte, samt til alle landets proster og teologiske professorer.

Da stemmene var talt opp og vektet, sto tre kandidater igjen. Bispedømmerådet rangerte dem, før hver enkelt biskop gjorde det samme. Til slutt sto Kirkerådet likevel fritt til å velge blant de tre.

Om lag 800 personer har vært involvert i denne prosessen, de fleste av dem som medlemmer i menighetsråd. De fikk beskjed om å stemme på sine kandidater og trodde sannsynligvis at spørsmålet var «Hvem bør bli biskop?». Det var det for så vidt, men i realiteten fikk de bare være med på å bestemme hvilke tre kandidater som skulle være med til finalen.

Demokratisk angst. Den norske kirke er en stor organisasjon med flere forvaltningsnivåer, som alle styres av medlemsvalgte organer. Da Stortinget løsnet statens grep for noen år siden, var det med forbehold om at kirken utviklet et velfungerende demokrati. Dette har satt dype spor. Angsten for ikke å være demokratisk nok gjennomsyrer det meste av det som skjer i kirken – også når biskoper skal utnevnes.

Dagens ordning gir inntrykk av at alle får være med på å bestemme, men i realiteten er det ikke slik. Hvis menighetsrådene opplever at deres mening blir hentet inn kun for å skape et bilde av en demokratisk kirke, er det bedre å droppe hele «grasrotrunden».

Det finnes uendelig mange måter å organisere dette på, men det enkleste grepet er å begrense bispedømmerådets rolle. I dag sitter rådet med bukta og minst én ende ved at det først nominerer for deretter å rangere etter at menighetene har sagt sitt.

Noe må gjøres. Et mer drastisk grep er å droppe hele «grasrotrunden» og la bispedømmerådet – som har mest med biskopen å gjøre og som vet best hvor skoen trykker personalmessig og strategisk – få all makt. En biskop gjør brorparten av jobben sin i kulissene. Menighetene ser lite til ham. Per Arne Dahl rekker én runde rundt i bispedømmet før 70-årsdagen – dersom han øker visitastempoet litt sammenlignet med forgjengeren.

Man kan også argumentere for å gå til motsatt ytterlighet og la menighetsrådene si sin mening i en bindende avstemning – et bispevalg i sin reneste form. Tunsberg-runden illustrerer godt at det kan bety mye for grasrota hvem som er biskop, selv om de i praksis aldri ser noe til ham eller henne.

Det viktige er at Kirkemøtet våger å gjøre noe med dette. Når tanken er at absolutt alle skal få være med og bestemme, risikerer man like gjerne at flertallet føler seg lurt. Da er det bedre å si at noen bestemmer og at de andre får avfinne seg med det.

FAKTA: Tilsetting av biskoper i Den norske kirke

Bispedømmerådet nominerer tre, fire eller fem kandidater som har sagt seg villige. De som nomineres må oppfylle kvalifikasjonskravene for tilsetting som menighetsprest. Nominasjonen foregår ved at medlemmene av bispedømmerådet stemmer på tre kandidater hver.

Alternative kandidater som fremmes av minst 100 personer som er stemmeberettigede i kirkelige valg, fra minimum tre forskjellige prostier, er med i prosessen videre.

Deretter stemmer følgende instanser på tre kandidater hver, i prioritert rekkefølge:
* menighetsråd i bispedømmet
* prester, vigslede kateketer, diakoner og kantorer i offentlig kirkelig stilling i bispedømmet
* alle landets proster og teologiske professorer
I opptellingen teller stemmer fra menighetsrådene 1/3, kirkelig ansatte i bispedømmet 1/3 og proster/professorer 1/3.

De tre mest populære kandidatene går videre til «finalen», der bispedømmerådet innstiller som nummer 1, 2 og 3 på fritt grunnlag.

Kirkerådet foretar utnevnelsen på fritt grunnlag.

Kilde: Ordning for nominasjon og tilsetting av biskoper (pdf)

Gå til innlegget

Fra isolasjon til pavetroskap

Publisert over 6 år siden

Ulf Ekman representerte den mest markante opposisjonen til etablert kristenhet. Han er ikke den eneste som har gått fra hånlatter til utstrakte hender, men han er den som har gått lengst.

De kristne nettavisene hadde en god søndag: Under gudstjenesten i trosmenigheten Livets Ord i Uppsala offentliggjorde Ulf Ekman og kona Birgitta at de forlater sitt livsverk og blir katolikker.

For ti år siden kunne dette ha vært aprilspøken i avisen Magazinet. Mens Ekman sto på barrikadene og ristet på hodet da paven besøkte Sverige i 1999, har han etterpå uttalt seg i stadig mer positive ordelag om de historiske kirker og om verdien av tradisjon og lange linjer.

Så hvor dramatisk er det egentlig når gründeren av Livets Ord og trosbevegelsens ledestjerne i Norden gjennom 30 år, slutter seg til Moderkirken under pavens ledelse? Enkelt sagt: Det var kanskje ikke annet å forvente når man ser tilbake på den utviklingen Ekman har gjennomgått, men samtidig er nyheten oppsiktsvekkende og med en betydelig wow-effekt.

Dagen-redaktør og mangeårig Ekman-tilhenger Vebjørn Selbekk kaller konverteringen «det største utslaget på den karismatiske Richter-skalaen i Skandinavia siden Levende Ords implodering i 2006». Levende Ord var Livets Ords søstermenighet i Norge. Den seilte i sterk medvind fram til midten av 2000-tallet, da alt raste sammen og grunnleggeren Enevald Flåten ble satt på dør.

Ekmans vandring er spesiell og personlig, men den representerer samtidig et mønster som flere karismatiske kristenledere beveger seg i. På 80- og 90-tallet oppførte mange av trosbevegelsens ledere seg som om de var de eneste som hadde skjønt hva kristendom egentlig var. Dette er den enkleste veien til isolasjon, noe de fleste sikkert oppdaget etter hvert.

Selv husker jeg et vekkelsesmøte med organisasjonen Jesus Revolution i 1999, der det blant annet ble raljert med hvor dødt og trist det var i Den norske kirke. 15 år senere står grunnleggeren Stephan Christiansen og beundrer de gamle takmaleriene i Markus kirke mens han fremsier den nikenske trosbekjennelsen.

Det er ikke mye igjen av den trosbevegelsen som ristet på hodet av lystenning, liturgi og gamle tradisjoner. De fleste menighetene som en gang så opp til Livets Ord, har funnet sin plass i en større sammenheng, som regel i pinsebevegelsen, som igjen har blitt mer åpen for at det finnes tankegods av verdi i andre kirkesamfunn.

En mer dramatisk snuoperasjon enn den Ulf Ekman har gjennomført, er det likevel vanskelig å tenke seg. Det blir lenge til norske pinseledere i fellesskap sverger troskap til paven.

LES I VÅRT LAND: Pavekritikeren Ekman blir katolikk

Gå til innlegget

Grensen er nådd

Publisert nesten 7 år siden

Avlysningen av Levi Fragells besøk i Mortensrud kirke viser at det faktisk finnes grenser for hvem som kan få taletid i norske kirker.

Listen over mennesker som har stått på prekestoler eller sittet i gode stoler foran alteret og snakket om løst og fast og liv og død, er lang og variert.

Gerd-Liv Valla, Ole Paus, Jonas Gahr Støre og Anne Grete Preus er blant de mange som har latt seg intervjue om tro og verdier under de såkalte storbymessene som Per Arne Dahl sto i spissen for i Trefoldighetskirken. I Nidarosdomen har samme Dahl tatt både Joralf Gjerstad (Snåsamannen) og Jon Michelet inn i det aller helligste og latt dem dele sine tanker om de store spørsmålene.

LES MER: Sokneprest avlyste Fragell-kveld i kirken

Den som har fått størst oppmerksomhet for å la andre enn presten ta seg av de store ordene, er selvfølgelig Einar Gelius. Som sokneprest i Vålerenga delte han gladelig av egen taletid til både muslimer og andre som måtte melde pass da forsamlingen fremsa trosbekjennelsen.

På forskjellige steder i landet og i ulike kirkesamfunn finnes konsepter som ligner på «vandringskveldene» i Mortensrud, der initiativtaker Ragnar Sjølie kan skryte av å ha intervjuet en lang rekke A-kjendiser i en kirkelig ramme. Sjølie er pinsevenn, men arrangerer vandringskvelder i «sin» lokale kirke «som en slags misjonsinnsats».

– Jeg brenner for Guds rikes sak i nabolaget på Mortensrud, sa han til Vårt Land for et knapt år siden. Da var Frp-leder og nå finansminister Siv Jensen neste navn på semesterplanen.

Siv Jensen og Jonas Gahr Støre har flere ganger omtalt seg som kristne. Gerd-Liv Valla var «en tviler» sist Vårt Land sjekket. Jon Michelet tror ikke på Gud, men har en rekke ganger fremstått med en sympatisk tilnærming til troen og de troende. Alle er gangbar mynt i en samtalesetting i kirken, i hvert fall når opplegget ledes av en prest.

Minstekravet til en sentral aktør i et kirkelig arrangement må være at vedkommende ikke har en direkte fiendtlig innstilling til det kirken står for. Det er her Levi Fragell faller gjennom. Det skulle bare mangle at sokneprest Trond Løberg satte foten ned for den planlagte vandringskvelden, der kristendomskritikeren skulle samtale med Ragnar Sjølie foran alteret i Mortensrud kirke.

Når folk kommer til kirken, skal de kunne forvente at budskapet bygger på en grunnleggende forestilling om at Gud finnes og vil menneskene godt.

Løberg vil ikke snakke med Vårt Land om denne saken. Kanskje er han redd for å fremstå som en mørkemann som vil gjøre døren lav og porten smal, men jeg tror de aller fleste forstår resonnementet: Jobben hans er å sørge for at det som skjer i kirken ikke river ned det som menigheten ellers forsøker å bygge opp.

Fragell har ikke gjort noe galt i denne saken, og han gjør heller ikke noe nummer ut av at invitasjonen ble trukket tilbake. Han forstår at det er sånn det må være: En mann som er mest kjent for å anklage religion generelt og kristendom spesielt for nesten alt som er galt her i verden, kan tale sin sak andre steder enn i kirken.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere