Trygve W. Jordheim

Alder: 41
  RSS

Om Trygve W.

Kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (fra 1. desember 2017).
Ansatt i Vårt Land fra mai 2007 til og med november 2017 (journalist og vaktsjef mai 2007 - desember 2009, tro&kirke-redaktør januar 2010 - oktober 2015, nyhetssjef/redaktør oktober 2015 - desember 2016, administrativ redaktør januar - november 2017).

Følgere

Illustrert sakte-radio fra NRK

Publisert over 6 år siden

Med 60 timers direktesendt salmemaraton tar NRK sakte-TV til det ekstreme.

Mange lo av Bergensbanen minutt for minutt (i hvert fall på forhånd), og nesten like mange var skeptiske til Hurtigrutens direktesendte langtur. Fjorårets Sommeråpent-seilas ble derimot hyllet lenge og vel, helt til en del kommentatorer gikk lei av konformiteten og begynte å mene at nå fikk det holde med sakte-TV.

NRK lar seg imidlertid ikke stoppe av besserwissere eller av Human-Etisk Forbunds Jens Brun-Pedersen, som lar korstoget mot radioandakten stå og i stedet nøyer seg med å antyde at «fantasien begynner å få noen begrensninger i NRK». Statskanalen planlegger nå direktesendt avsynging av alle salmebokas 899 salmer fra Vår Frue kirke i Trondheim. Det kommer til å ta 60 timer og ligger an til å bli det mest ekstreme sakte-TV-prosjektet hittil.

Mens tidligere minutt-for-minutt-konsepter har vært båret av tidvis fantastiske naturbilder, godt krydret med Halvdan Sivertsen, Hellbillies, Helene Bøksle og Postgirobygget, er det lydsporet som er hovedpoenget i salmesatsingen.

Et søk i Vårt Lands eget bildearkiv (som bør være blant landets beste på salmebilder) viser tydelig hvor lite visuelt salmesang er. NRKs kamerafolk og produsenter må virkelig prestere dersom ikke dommen over maratonprogrammet skal munne ut i spørsmålet om hvorfor de heller ikke laget sakte-radio denne gangen.

Gå til innlegget

Skroter rapporten, beholder tankegodset

Publisert over 6 år siden

«Det livssynsåpne samfunn» har havnet i skuffen, men rapportens tittel står støtt som vignett for norsk livssynspolitikk.

– Stålsett-utvalgets rapport er lagt død, fastslår Høyres stortingsrepresentant Svein Harberg og får langt på vei støtte av partifelle og ansvarlig statsråd, Thorhild Widvey.

LES SAKEN I VÅRT LAND: Stålsett-rapporten havner i skuffen

Det var daværende kulturminister Anniken Huitfeldt som sommeren 2010 nedsatte et utvalg som skulle utrede statens fremtidige tros- og livssynspolitikk. Kirkeforliket skulle legges til grunn, noe som betydde en klar beskjed til utvalget om at Den norske kirkes særstilling i Grunnloven ikke skulle utfordres.

Prinsipper. Etter to og et halvt års arbeid la utvalget fram sin rapport. Den var på 465 sider, men grunntonen slås an allerede i tittelen «Det livssynsåpne samfunn»: I Norge skal religion ses, høres og ikke minst tåles – innenfor rimelighetens grenser.

«Det legges aktivt til rette for alle borgeres tros- og livssynspraksis», heter det i ett av åtte hovedprinsipper som utdyper dette. Det understrekes også at ingen skal diskrimineres på grunn av tros- eller livssynspraksis.

Knapt noen i dagens politiske Norge er uenige i dette. Det var de kanskje ikke før Stålsett-utvalget la fram sitt arbeid heller, men begrepet «Det livssynsåpne samfunn» har fått betydelig fotfeste i debatten og vil i overskuelig framtid bli brukt mot alle som argumenterer for en sekulær offentlighet à la Frankrike.

– Stålsett-utvalgets arbeid har ingen status for grunnlag for vår videre politikk, sier Svein Harberg.

Realiseres. Formelt sett har han rett, men flere av forslagene som ble lagt fram 8. januar er allerede en del av norsk virkelighet:

* Helseminister Bent Høie (H) varslet nylig at omskjæring av guttebarn heretter skal utføres av helsepersonell mot egenandel.
* Det er allerede slik at den enkelte rektor kan bestemme om elevene skal gå i kirken, moskeen eller synagogen i skolen – eller ikke.
* Feltprestkorpset vil etter eget initiativ ha på plass både «feltimam» og «felthumanist» i løpet av noen måneder.
* Sykehusprestetjenesten har flere steder utvidet staben med representanter for andre tros- og livssynssamfunn.

Utover mandatet. Stålsett-utredningen kjennetegnes av ønsket om hele tiden å tenke prinsipielt, og noen steder krasjer prinsippene med den politiske virkeligheten. Et prinsipielt uangripelig forslag om å overføre gravferdsforvaltningen fra Den norske kirke til kommunene har foreløpig ikke mye støtte i Stortinget. At den juridiske ved ekteskapsinngåelser bør ivaretas av representanter for staten, og ikke av prester, imamer og seremonihumanetikere, er det bare Venstre som støtter helhjertet.

Selv om mandatet var klart, valgte Stålsett og hans 14 utvalgsmedlemmer å gå utover dette og beskrive en fremtid med andre grunnlovsformuleringer enn de som ble vedtatt etter kirkeforliket.

Lever videre. Svein Harberg viser blant annet til at utvalget «tok opp flere ting enn det som var utvalgets oppdrag» når han erklærer utredningen for død. Gjennom sin overivrighet har de gjort det enkelt for regjeringen å legge selve dokumentet i en skuff, men tankegodset lever videre i den offentlige debatten om tro og livssyn i Norge.

Gå til innlegget

Ingen grunn til panikk

Publisert over 6 år siden

Skal staten gi økonomisk støtte til religiøs virksomhet? Sist gang Stortinget diskuterte saken, var alle partier enige om svaret.

«Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje.»

Slik lyder grunnlovsformuleringen som ble endelig vedtatt 21. mai 2012, etter mange tiår med debatt om Den norske kirkes forhold til staten. Enigheten ble i realiteten spikret våren 2008, da alle partiene på Stortinget stilte seg bak det såkalte kirkeforliket.

I utvalget som fikk i oppdrag fra daværende kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) å utrede «en helhetlig tros- og livssynspolitikk», Stålsett-utvalget, støttet 13 av 15 medlemmer denne linjen. Rapporten fra januar 2013 viser at bare to av utvalgsmedlemmene mener at tros- og livssynsaktivitet bør være finansiert helt uten at offentlig støtte.

«De troende bør styre Kirken. Da må de også betale for den», skrev Minervas Jan Arild Snoen i sin spalte i Aftenposten onsdag. Snoen argumenterer som vanlig prinsipielt og ryddig, men hopper bukk over at det han kritiserer i bunn og grunn er grunnpilaren i den norske samfunnsmodellen: Alle er – etter evne – med på å finansiere en hel masse tiltak som de ikke har den minste interesse eller nytte av selv – ja, til og med tiltak de er direkte imot.

De som verken har barn eller bryr seg om fotball, er med på å betale for kunstgressbaner. Friske mennesker finansierer både Nav og sykehus. De som synes at fattige land kan seile sin egen sjø, kan ikke reservere seg mot at skattepenger går til bistand. Og de som bor 100 mil fra Bjørvika må pent finne seg i å bidra til subsidieringen av operabilletter.

Det er vanskelig å se noen god begrunnelse for at dette prinsippet ikke skal gjelde også for tros- og livssynsfeltet. Grunnloven er i hvert fall klar og tydelig.

Gå til innlegget

Homokampen i kirken vil fortsette

Publisert over 6 år siden

Kirkevalget høsten 2015 blir startskuddet for neste runde av den kirkelige homofilidebatten.

Kirkemøtet vedtok tirsdag at de ikke vil åpne for vigsel av likekjønnede i regi av Den norske kirke. Det blir heller ikke utarbeidet noen fast forbønnsliturgi for par som allerede er borgerlig viet.

Tirsdagens resultat var en seier for de «konservative», men striden vil fortsette. De som håpet at Kirkemøtet i år skulle ta homofilidebatten én gang for alle, slik at mindre kontroversielle spørsmål kan prege kirkens omdømme, har imidlertid ingen grunn til å glede seg.

– Om det tar en uke, to år 
eller 15 år: Vi gir oss ikke før homofile får lov til å gifte oss i kirkene, sa Frode Kinserdal, leder i Åpen Kirkegruppe for lesbiske og homofile, til Vårt Land sist lørdag.

Og han har folket med seg. Foran fjorårets kirkemøte gjorde Norstat en undersøkelse om dette på oppdrag fra Vårt Land: 57 prosent av befolkningen ønsker seg kirkelige homobryllup. 32 prosent ba kirken stå på dagens syn, mens 11 prosent ikke hadde gjort seg opp noen mening. Ingenting tyder på opinionen har beveget seg i restriktiv retning i dette spørsmålet siden vinteren 2013.

Det er lite trolig at saken vil komme opp igjen på Kirkemøtet i 2015, ettersom sammensetningen av møtet vil være den samme som i år. Men i 2016 skal en ny flokk være på plass som Den norske kirkes «storting».

Representantene skal velges av medlemmene. Dermed blir det kirkevalgkamp høsten 2015. På samme måte som i 2011 kommer den til å handle om homofili. I den grad det nå blir «homopause» i Den norske kirke, vil den bli kortvarig.

Gå til innlegget

Når de ansatte er uenig med styret, er det vanligvis de ansatte som må gå. I Sjømannskirken ble det plutselig helt motsatt – og det er styrets egen skyld.

I mer enn en uke har skandalen rullet i Sjømannskirken. Fire dager etter Audun Myhres avgang som generalsekretær, kastet styreleder Einar Askvig kortene. Ett døgn etterpå – søndag kveld – stilte resten av styret sine plasser til disposisjon. De sitter nå på oppsigelse fram til ekstraordinær generalforsamling 14. juni.

Unntakstilstand. Hva som var problemet med Audun Myhres ledelse, er helt i det blå. Ingen i styret vil si noe om rapporten som ble bestilt fra en ekstern gransker. Nåværende konstituert styreleder Nora Blaasvær vil ikke engang svare på om hun har fått lese den.

Styret har i det hele tatt ikke sagt noe som kan gi omverdenen en idé om hva som foregår. Sjømannskirken utmerker seg vanligvis med en kombinasjon av åpenhet, tilgjengelighet og informasjonsfaglig kløkt som ingen andre i Kristen-Norge kan stille opp med, men nå er det unntakstilstand. Styret har bestemt at alt det som alle med god grunn lurer på, skal holdes hemmelig.

Ikke-kommunikasjon. Et valgt styre har rett og plikt til å ta grep dersom den daglige ledelsen ikke gjør jobben sin etter de vedtatte instrukser. Kanskje var ikke Myhre rett mann på rett plass. Kanskje styrte han ikke godt nok mot de målene styret hadde satt for virksomheten.

Styret har imidlertid satt seg selv i en umulig situasjon ved å inngå en sluttavtale der fullstendig taushet fra begge parter er et vilkår. Med dette ikke-kommuniserende utgangspunktet gikk styret ut i kommunikasjonskrigen. Der ble de selvsagt meid ned av Myhres støttespillere, som ikke la lokk på hva de mente. Plutselig var det de ansatte som sto der og krevde svar fra styret. Selv om det ikke ble sagt direkte eller sitert i avisen, var det nå styret som manglet tillit hos de ansatte.

«Det slemme styret». Det var lett å sympatisere med de ansatte. Det virket så innlysende at de hadde en god sak. Derfor er det viktig å minne om følgende: Det er ikke de ansatte som har valgt styret. De ansatte jobber for styret og må innrette seg etter de veivalg styret gjør – eller finne seg en annen jobb.

Dette kunne blitt fortellingen om illojale ansatte som nektet å forholde seg til en dramatisk, men begrunnet avgjørelse fra et lovlig valgt styre. Takket være styrets ikke-informasjonsstrategi ble det i stedet historien om det slemme styret som kastet den greie generalsekretæren og la seg ut med de ansatte – og måtte betale dyrt for det.

LES ALT OM STRIDEN I SJØMANNSKIRKEN PÅ VL.NO

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere