Trygve W. Jordheim

Alder: 38
  RSS

Om Trygve W.

Administrativ redaktør/nyhetssjef i Vårt Land.

Følgere

Fordelen med forvirring i gudstjenesten

Publisert 11 dager siden - 1479 visninger

Noen vil ha fornyelse i gudstjenesten, andre vil ha tradisjon. Fellestrekket ved alle kirkegjengere er behovet for å være inkludert og forstå det som skjer.

Det er en helt vanlig søndag i en typisk, norsk folkekirkemenighet. Om lag 80 trofaste gudstjenestedeltakere har funnet sine vante plasser. I tillegg har to storfamilier, kanskje 25-30 personer til sammen, innfunnet seg fordi det skal være barnedåp.

Dette er en stor dag for de kjole- og dresskledde menneskene på de første radene, men nervøsiteten er synlig. Noen var i kirken på julaften, andre må tenke tilbake til en begravelse eller en konfirmasjon for et par år siden for å huske sitt seneste kirkebesøk. Enkelte har kanskje ikke vært der siden de giftet seg for ti år siden. De lurer på når de skal sitte og stå, hva nattverd egentlig er og om de vil klare å henge med på sangen.

«Alle skal oppleve seg inkludert»

Dette vet de som jobber i kirken: For mange av dem som er til stede, er akkurat denne gudstjenesten det eneste møtet de får med kirken på en lang stund. Det står høyt på prioriteringslisten å gi disse en positiv opplevelse. Da gjelder det å sørge for at de ikke kjenner seg som fremmedelementer i en ellers konform forsamling, men som en del av fellesskapet.

«At alle skal oppleve seg inkludert» er da også et av målene med Gudstjenestereformen, som har satt fornyelse av gudstjenesten høyt på agendaen i Den norske kirke de senere årene. Fleksibilitet, involvering og stedegengjøring (et fint ord for lokal valgfrihet) er sentrale begreper. Mange menigheter grep muligheten til å skape noe helt nytt, noe som raskt førte til at mange ba ledelsen i kirken sette bremsene på. Tilbakemeldingene var at ingenting er likt fra kirke til kirke, at messeleddene flyttes rundt på, at sangene er ukjente og at til og med Fadervår (eller var det «Vår far»?) bes på forskjellige måter.

Signalene ble tatt på alvor, og den liturgiske fleksibiliteten ble innskrenket. Likevel er det fortsatt slik at gudstjenesten ikke trenger å være spesielt gjenkjennelig fra den ene menigheten til den andre. I tillegg til valgfrihet i oppbyggingen av gudstjenesten og rikere utvalg i liturgisk musikk, hviler Gudstjenestereformen på den nye salmeboka (2013), der mer enn hver fjerde salme er ny siden forrige revisjon.

Tradisjon og fornyelse

Dette er bakteppet når mennesker med lav kirkebesøksfrekvens tropper opp i Guds hus for å feire et nytt familiemedlem. Selv om disse har noen fellestrekk, er de først og fremst ulike. De har forskjellige opplevelser med kirken fra før, og de har ønsker som går i mange retninger.

Noen kommer med forestillingen om at kirken er bakstreversk og gammeldags. Dersom salmene som synges er de samme som forrige gang de var på gudstjeneste – fordi presten gjerne vil skape gjenkjennelse – bekreftes dette inntrykket. Andre kommer i håp om kirken ikke forandrer seg like fort som alt annet rundt dem. Hvis de aldri har hørt noen av salmene før – fordi presten gjerne vil synliggjøre den fornyelsen som faktisk har skjedd – kan disse menneskene fort sitte igjen med følelsen av skuffelse og forvirring.

Motsatt kan selvfølgelig salmevalget treffe blink: De som forventer fornyelse kan få det gjennom nye sanger, de som vil ha tradisjon og lange linjer kan få det gjennom «Gjør døren høy, gjør porten vid». Utfordringen er at de som lager gudstjenesten ikke vet på forhånd hvordan de forskjellige strategiene vil slå ut. Sjansen for at man har begge «målgrupper» i kirken samtidig, er også ganske stor.

Tydelige signaler fra presten

Som jeg kan ha skrevet før: Kirkemøtet må ha visst hva de gjorde da de innførte en gudstjenesteordning med stor vekt på valgfrihet. Det går ikke an å si at det meste skal bestemmes lokalt og samtidig forvente at alt er gjenkjennelig fra sted til sted. Samtidig er mitt inntrykk at den verste frustrasjonen har lagt seg og at mange menigheter har funnet balansen mellom fasthet og variasjon.

Dessuten: Den forvirringen som oppstod blant vante kirkegjengere i forbindelse med Gudstjenestereformen, kommer alle fremmøtte til gode. Med nye liturgier og flytting av messeledd har selv den mest trofaste kirkebenkesliter behov for god veiledning underveis. «Og vi reiser oss.» «I denne kirken ber vi Fadervår på gamlemåten.» «Nattverden deles ut ved at vi dypper brødet i vinen.»

For de fleste vil det viktigste for opplevelsen av gudstjenesten, være følelsen av å henge med på det som skjer. Når presten er tvunget til å gi tydelige signaler til hele menigheten underveis i gudstjenesten, skapes trygghet hos alle som er der, enten de har vært der én eller 500 ganger før. Så får det heller være at «de sang de samme salmene som for 30 år siden» eller «det var bare rare sanger som jeg aldri hadde hørt før», så lenge alle forlater kirkerommet med følelsen av å ha vært med på det som skjer.

Gå til innlegget

Staten tok – nå bør staten gi

Publisert 19 dager siden - 2115 visninger

Kongen la kirken under seg med vold og konfiskerte kirkens eiendom. 500 år senere ble statskirken avviklet. Likevel mener noen at staten bør beholde eiendommene.

Ett av de mest kirke-interne begrepene i Vårt Lands portefølje er i vinden igjen: Opplysningsvesenets fond.

Historien i kortform: Gjennom flere hundre år bygget kirken i Norge – som den gang var katolsk – seg opp en verdifull eiendomsmasse. I løpet av denne tiden «ble en betydelig formue tilført kirken og prestene, gjerne gjennom testamentariske gaver», heter det på hjemmesiden til Opplysningsvesenets fond (OVF).

Så kom reformasjonen. Kirken, som fram til da hadde levd i en slags maktbalanse med myndighetene, ble underlagt kongen i 1536. Samtidig ble alt kirkens jordiske gods inndratt. Statskirken ble til ved at kongen bestemte at teologien skulle endres. Det var ingen fusjon, men en voldelig virksomhetsoverdragelse.

Skrevet inn i Grunnloven

I noen hundre år ble inntektene fra prestegårdene brukt blant annet til å finansiere kirkedrift og prestelønninger, forteller Even Gran i en svært informativ og like meningssterk kommentarartikkel på Fritanke.no (Human-Etisk Forbunds nettavis). Fondet fikk sin egen paragraf i Grunnloven i 1814, der det slås fast at fondet «skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme.»

I 1821 ble «Opplysningens Fremme» konkretisert inn i en ny lov som sa at en tredel av avkastningen skulle gå til Universitetet i Oslo, noe som ble praktisert fram til 1963. Siden den gang har all avkastning gått til formål innenfor Den norske kirke (115,3 millioner i fjor). Den rødgrønne regjeringens forsøk på å tvinge fondet til å selge tomter billig til folk som tilfeldigvis hadde husene sine stående på OVF-grunn, ble slått tilbake av Høyesterett i 2010.

I anledning det «endelige» skillet mellom staten og Den norske kirke ved seneste årsskifte, har Justisdepartementets lovavdeling (på oppdrag fra Kulturdepartementet) utredet noen sentrale spørsmål om OVF: Hvem eier fondet? Er det noen begrensninger på forvaltningen av det? Og dersom fondet overdras til Den norske kirke, er det da slik at de andre tros- og livssynssamfunnene samtidig må få en tilsvarende sum per medlem?

Kan gis til kirken

Lovavdelingens svar er at staten eier fondet, men at det uten videre kan overdras til Den norske kirke uten at andre tros- og livssynssamfunn kompenseres for det, oppsummerer Even Gran. Han er ikke er imponert over logikken i departementets resonnementer. Særlig påstanden om at kirken bare kan få hele fondet – anslått verdi er 3,55 milliarder – faller i dårlig jord.

Det er som forventet. Mer overraskende er det at representanter for de tre partiene som led nederlag i Høyesterett etter forsøket på å tvangsbilligselge OVFs tomter, nekter å forholde seg til OVF som et kirkelig fond. I en annen artikkel i Fritanke.no – der Even Gran opptrer som reporter – uttaler de på rekke og rad:

• «Historisk sett tilhører fondet kirken. Men samtidig har ikke kirken noen større rett på dette enn staten. Det er ikke noe riktigere at kirken eier det enn at staten eier det.» (Anne Tingelstad Wøien, Sp)

• «Det er meningsløst å gi dette til kirken. Det kommer vi aldri til å gå inn for. Det er det offentlige – stat og kommune – som bør ha dette.» (Torgeir Knag Fylkesnes, SV)

• «Det er ikke slik at bare kirken egentlig eier dette. Noe bør kanskje kirken få, mens andre ting er det naturlig at staten eller kommunene overtar.» (Marianne Aasen, Ap)

Inkonsekvent fra de rødgrønne

Alle partiene på Stortinget stilte seg bak forliket da skillet mellom stat og kirke ble bestemt i 2008. Det var på grensen til et mirakel, siden parlamentet egentlig var dypt splittet. Bare innenfor den daværende regjeringen fantes både dyp statskirketradisjonalisme (Sp) og prinsipiell allergi mot all blanding av stat og religion (SV) – med Ap som betinget folkekirketilhenger et sted midt imellom.

Nå mener altså de tre at det offentlige er rettmessig eier av det som en gang ble tatt fra kirken med makt, selv om statskirkeordningen er oppløst. Det er både inkonsekvent og skuffende.

Den norske kirke i dag kan selvsagt ikke jevnføres direkte med den kirken som ble fratatt sine eiendommer og underlagt kongen i 1536. Kirkemedlemskap var ikke valgfritt den gangen, og troen var katolsk. Katolikk og forfatter Knut Ødegard fremstår imidlertid i overkant formalistisk når han skriver på verdidebatt at Den katolske kirke er «rettmessige eigar av desse verdiane». Den katolske kirke som finnes i Norge i dag må ses på som en nyetablering i dette perspektivet.

Løsningen bør være enkel: De som representerer staten i 2017 gir folkekirken tilbake det som staten tok fra folkekirken på 1500-tallet. I lys av dagens trosmangfold og i respekt for likebehandlingsprinsippet, kompenseres de andre tros- og livssynssamfunnene med tilsvarende sum per medlem. Ikke nødvendigvis fordi loven sier det, men fordi det er det rette å gjøre.

Gå til innlegget

Ny debatt gir nye allianser

Publisert 27 dager siden - 1911 visninger

Religionsdebatten står ikke lenger mellom religioner, men mellom religion og sekularisme. Det gir nye og tilsynelatende overraskende allianser.

Er det virkelig slik at Bård Vegar Solhjell – stortingsrepresentant for SV, tidligere statsråd og fortsatt medlem av Den norske kirke – er mer sekularist enn Bente Sandvig – tidligere partisekretær i SV, fagsjef i Human-Etisk Forbund og profilert ikke-troende?

Det er Human-Etisk Forbunds egen nettavis Fritanke.no som spør. Redaktør Kirsti Bergh har plukket opp Solhjells bok Uro. Ei historie om Norge og hans kronikk «Fem prinsipp for religion i nye Noreg» fra i fjor. Stortingsrepresentanten vil at religionen skal være «tilbaketrukket i samfunnet» for å kunne skape et sterkere «verdifellesskap».

– Vi er jo ikke enige

Bente Sandvig gikk da tydelig i rette med forestillingen om at fravær av religion ville legge til rette for et nytt «vi» der alle kan enes om det viktigste. «Det stemmer jo ikke at vi alle er så hjertens enige. Politikk handler om ulike verdier, interesser og motsetninger som bryner seg på hverandre. Så også på livssynsområdet», sa Sandvig til Fritanke.no.

Sammen med Ervin Kohn fra Det Mosaiske Trossamfund og Ingrid Rosendorf Joys fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) skrev hun også et svar til Solhjell, der kravet var at staten «skal ha en positiv holdning til tro og livssyn som viktig for mange».

Før helgen samlet Fritanke.no Solhjell og Sandvig til samtale. Førstnevnte uttrykte en forventning om at Human-Etisk Forbund skal «være en forkjemper for en krystallklar sekulær stat og et samfunn der religionen skulle spille en tilbaketrukket rolle.» Sandvig svarte at HEF har gått fra å mene at alle burde tenke som dem «til å erkjenne at tro og livssyn er viktig for mange».

«Kjempe mot mørkemenn»

Bakteppet for Solhjells prosjekt er at islam er blitt mer synlig i Norge de siste årene: «Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam», skrev han i kronikken. Men hvis målet er å få norske muslimer eller kristne innvandrere med på tanken om at religion skal spille en minst mulig rolle, har han en vanskelig jobb.

Som den ferske rapporten «Levekår blant innvandrere 2016» fra Statistisk sentralbyrå viser, er troen svært viktig for mange av dem som er kommet hit fra andre land. Å fortelle dem at religion må være «tilbaketrukket i samfunnet» er i beste fall å snakke et språk de ikke forstår. Solhjells ønske om et verdifellesskap frikoblet fra religion faller på steingrunn hos mange av dem han helst ønsker å nå fram til.

Nye skillelinjer i religionsdebatten

Vi vet ikke hvor mange som deler Solhjells anliggende, men det er grunn til å tro at han snakker for ganske mange. Tros- og livssynsmiljøene opplever nok det samme, for de har forlengst begynt å operere med sekularismen som felles fiende. Religionsdebatten i dag preges av tverreligiøst samarbeid på samme måte som den ble preget av kristen økumenikk på voldsom fremmarsj for 10-20 år siden. Der kirkesamfunnene med en tiltakende følelse av marginalisering fant tettere sammen rundt årtusenskiftet, er tendensen i dag at man allierer seg med andre som deler ønsket om et «livssynsåpent» samfunn. Det kan være andre kristne, men like gjerne muslimer og humanetikere.

Derfor har en aktør som Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) seilt opp som en stadig viktigere stemme. Skillelinjene går ikke først og fremst mellom trosretninger. De går mellom dem som mener religion er viktig og bør ha en naturlig plass i offentligheten, og dem som mener religionen bør spille en minst mulig rolle utenfor hjemmets, kirkens og moskeens vegger.

Bare tilsynelatende paradoks

Da Stålsett-utvalget la fram sitt forslag til «en helhetlig religions- og livssynspolitikk» i 2013, dreide debatten seg raskt inn på spørsmålet om Den norske kirkes særstilling. Et spor som på sikt trolig blir langt viktigere, handler om religionens plass i samfunnet.

Man trenger ikke være troende for å forstå – eller i det minste registrere – at religion er viktig for mange. Hos Human-Etisk Forbund sitter mange av dem som ser dette best. Derfor er det bare et tilsynelatende paradoks at humanetikeren Bente Sandvig er mer religionsåpen enn kirkemedlemmet Bård Vegar Solhjell.

Gå til innlegget

Kvalitet koster – også i kirken

Publisert rundt 1 måned siden - 3529 visninger

Mens titusenlappene flyr ut til fest, bunad og gaver, må kirken svare på om en ukes leir med kost, losji og opplegg virkelig må koste 3.000 kroner.

Like årviss som konfirmasjonen selv, er diskusjonen om hvorvidt konfirmasjonsundervisningen i Den norske kirke egentlig er så gratis som den skal være. Denne uka var det NRK Sørlandet som tok en ringerunde til menigheter over hele landet for å høre hva det koster å være leirkonfirmant. Prisene varierer mellom 1.400 og 3.900 kroner.

Så da er det ikke gratis å være konfirmant likevel? Jo da. Alle menigheter tilbyr et enklere opplegg der man bare betaler noen hundrelapper for undervisningsmateriell. De som ikke kan ­eller vil bruke penger på leir, kan velge­ dette. På den ­andre ­siden kan man hevde at gratiskonfirmasjon er så mye kjipere enn leirkonfirmasjon at det for de fleste ikke framstår som et reelt alternativ.

– Må være attraktivt nok

I realiteten handler pengediskusjonen derfor om hva som er greit, ikke hva som er lov. I Flekkefjord koster konfirmasjonsopplegget – dersom man velger en ukes leir i Telemark inkludert besøk i Bø Sommarland – 3.000 kroner. Det er «i grenseland når det gjelder pris», innrømmer menighetsrådsleder Birger Vegge overfor NRK. Men på den andre siden:

– Vi må ha et tilbud som er a­ttraktivt nok, og det innebærer en leir i Telemark, der 50 prosent av konfirmasjonsundervisningen foregår, sier han.

Fungerende biskop i Agder og Telemark, Bjarne Sveinall, synes 3.000 kroner er for mye. Men er det egentlig det – for en ukes kost og losji, variert opplegg fra morgen til kveld inkludert undervisning fra folk med minst fem års utdanning? Eller er det bare noe som kirkeansatte har vent seg til å svare når journalister spør, fordi de tenker at det mest strategiske er å fremstå ydmyke når vinklingen uansett blir at konfirmasjon er så dyrt?

Tøffere konkurranse om konfirmantene

Å «stå for presten» i mai etter et år med ukentlig kveldsundervisning på ­menighetskontoret, tilhører fortiden de fleste steder. Kirkens monopolsituasjon er også historie. Konkurransen – først og fremst fra Human-Etisk Forbund – kombinert med generelt høyere forventninger til ganske mye her i livet, er bakgrunnen for de siste tiårenes utvikling på feltet.

Konkurransen har skjerpet kirkens ansatte og frivillige. Mange menigheter har laget opplegg som er så gode at det er ryktet om den kule konfirmasjonstiden, ikke bestemødres forventninger, som sørger for at det blir en trend å velge kirkelig konfirmasjon også blant det neste kullet med 15-åringer.

Men dette koster altså penger, i likhet med mye annet som er gøy, slik som for eksempel musikkfestivaler i Danmark, fotball­turneringer i Sverige, korpstur til Spania eller en dag i Dyreparken. Det tilbakevendende søkelyset på hva det koster å dra på konfirmasjonsleir, har en implisitt «børs og katedral»-moralisme­ som hopper bukk over det inn­lysende faktum at alt koster – særlig kvalitet – også i kirken.

Bruker store summer

I 2015 meldte Aftenposten, med Danske Bank og TNS Gallup som kilde, at en «vanlig» konfirmasjon koster foreldrene 20.000-30.000 kroner, inkludert gave. 5 prosent av familiene bruker mer enn 50.000 kroner på festen. I lys av dette er det et paradoks at noen hundrelapper fra eller til for selve konfirmasjonsopplegget skal være en stor sak.

Den åpenbare innvendingen mot mitt resonnement er at snittforbruket er uinteressant – og prisen på kirkens opplegg desto mer interessant – for dem som ikke har råd til en stor fest med dyre gaver. Vi vet at flere Nav-kontorer innvilger støtte til konfirmasjonsfest for noen familier.

Menighetene har imidlertid et meget bevisst forhold til at norske husstander har ulik økonomisk handlefrihet. Jeg har aldri hørt om et menighetsråd som ikke gladelig og diskret betaler leiren for dem som ikke har råd selv.

Bunadsindustri og kjøpesterke foreldre

Hvis det er noen som fortjener kritiske spørsmål knyttet til prisen på konfirmasjon, er det ikke først og fremst en kirke som gjør så godt den kan for å holde kostnadene nede. Noen menigheter krever til og med matpenger fra de frivillige lederne som de er helt avhengig av på leir.

Derimot er det mye å si om hvordan for eksempel bunads­industrien, elektronikkbransjen og en stadig mer kjøpesterk foreldre- og besteforeldregenerasjon bidrar til å holde liv i og forsterke koblingen mellom penger og det ritualet som en gang i tiden markerte overgangen til voksenlivet.

Men det blir det jo ingen «børs og katedral»-vinkling av.

Gå til innlegget

Det viktige utenfra-blikket

Publisert rundt 2 måneder siden - 1220 visninger

Det er ikke bare i Den katolske kirke at det oppstår reaksjoner når «utenforstående» gis en sentral rolle. Noen ganger kan det være lurt å ta sjansen likevel.

Petter Stocke-Nicolaisen er ansatt som redaksjonssjef i kommunikasjonsavdelingen i Oslo katolske bispedømme (OKB). I meldingen som ble lagt ut på katolsk.no 24. mars fortelles det om en solid journalist- og medielederbakgrunn. Hans manglende kirkemedlemskap, hans frimureri og hans tidligere styreverv i Oslo Pride Festival nevnes ikke.

Det gikk imidlertid ikke lang tid før noen fant fram til disse opplysningene. Snart kom flere sentrale prester på banen og kritiserte biskop Bernt Eidsvig åpent for å ha godkjent ansettelsen. Til sammenligning gikk Eidsvig rundt i nesten to år som siktet for grovt bedrageri av 50 millioner kroner. Da hørte vi ingenting fra presteskapet.

LES MER: Prester kritiserer biskopen etter ansettelse

Ap-lederen som ikke kan arbeidersanger

Kritikken mot ansettelsen handler primært om at Stocke-Nicolaisen ikke er katolikk.

– Jeg ønsker katolikker, særlig i sentrale stillinger, uttalte sokneprest i Mariakirken menighet på Stabæk, Arne Marco Kirsebom, til Vårt Land sist uke.

– Primært ønsker jeg at det hentes personer med katolsk bakgrunn til slike stillinger, sa en «opprørt» sokneprest i St. Svithun menighet i Stavanger, Sigurd Markussen, som la vekt på behovet for «indrekirkelig kompetanse».

Vi må ikke la oss friste til å avfeie debatten som et uttrykk for manglende åpenhet og reaksjonær holdning blant katolikker: Det oppstår alltid skepsis når noen som ikke har vist tilstrekkelig engasjement for saken tidligere, får en viktig rolle i en virksomhet. Bekymringen springer ut av et legitimt spørsmål: Kan dette mennesket gjøre jobben med den nødvendige troverdighet, glød og lojalitet?

Trolig er virksomheter med brennende sjeler og «livsviktig» budskap ekstra utsatt. Kan en riking som glemmer 1. mai-flagget og som ikke er vokst opp med arbeidersangene være leder i Arbeiderpartiet? Kan en person som ikke selv er kunstner lede en viktig kulturinstitusjon?

LES MER: Biskop Eidsvig: – Viktig å sikre profesjonalitet

Ble behandlet som en kuriositet

Den ideelle kommunikasjonsmedarbeider er i prinsippet en person med god kompetanse både på kommunikasjon og på det feltet som skal kommuniseres. Den personen finnes ikke alltid, og kanskje var det slik i dette tilfellet, selv om det skal ha vært katolikker blant søkerne. Hvis hovedmålet er å profesjonalisere kommunikasjonsarbeidet i Oslo katolske bispedømme, gir det mening å ansette den beste kommunikasjonsmedarbeideren uavhengig av kirkemedlemskap.

Inntil relativt nylig ble Den katolske kirke behandlet som en eksotisk kuriositet i norsk presse, med den mangel på kunnskap og kritisk blikk som er både utgangspunkt for og resultat av en slik tilnærming. Omslaget kom i 2010, under det globale raset av overgrepsavsløringer. Da historiene om misbrukte altergutter var i ferd med å miste nyhetsverdi, avslørte Adresseavisen at Georg Müllers avgang som katolsk biskop i Trondheim året før skyldtes overgrep mot en gutt i menigheten – ikke samarbeidsproblemer, slik kirken først hevdet.

To dager senere holdt Oslo-biskop Bernt Eidsvig, som også fungerte som biskop i Trondheim, en godt besøkt pressekonferanse. Nyhetsverdien var liten, men jeg husker godt min egen observasjon av mennesker som snakket forbi hverandre.

LES MER: Reagerer på ansettelse i Den katolske kirke

God på katolisisme, dårlig på kommunikasjon

Hvorfor hadde ikke kirken anmeldt Müller til politiet, lurte journalistene. Eidsvig svarte, men spørsmålet ble repetert igjen og igjen, for ordvalget gjorde at pressen ikke oppfattet substansen i hans utmerkede resonnement: Informasjonen om overgrepene ble gitt i fortrolighet av en voksen person, som selv bestemte om rettsvesenet skulle blandes inn. Dessuten tilsa overgriperens nye arbeidssituasjon at det ikke var gjentakelsesfare.

Måten Eidsvig snakket på viste høy kompetanse på katolisisme og lav kompetanse på kommunikasjon. Som pressemann er jeg ikke alltid så begeistret for kommunikasjonsrådgivere, men den dagen ville det ha vært befriende dersom noen hadde bygd bro mellom fag og formidling.

En kommunikasjonsmedarbeider skal finne essensen i oppdragsgiverens budskap, kutte langhalmen og forutse hva folk og journalister kommer til å forvente svar på i neste avsnitt. Et sentralt verktøy er det vi gjerne kaller utenfra-blikket. Altså trenger det ikke være noe handikapp å komme utenfra når man skal tydeliggjøre et budskap.

Den katolske kirke er fortsatt eksotisk og litt kuriøs for de fleste nordmenn. Dersom kirken ønsker å være en tydeligere aktør i storsamfunnet, trenger den medarbeidere med kompetanse på hva slags kommunikasjon som fungerer der. Kompetanse på katolsk tro og lære har de jo allerede.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Jakten på menneskeverdet
7 minutter siden / 1120 visninger
Sverre Kolberg kommenterte på
Jakten på menneskeverdet
44 minutter siden / 1120 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Islam vs. kristendom - igjen
rundt 1 time siden / 1611 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Kristnes bruk av begrepet fariseer hindrer debatt
rundt 2 timer siden / 349 visninger
Tore Olsen kommenterte på
En filosofisk buljongterning
rundt 3 timer siden / 108 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 3 timer siden / 351 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 4 timer siden / 225 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4490 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1208 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1208 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4490 visninger
Les flere