Trygve W. Jordheim

Alder: 38
  RSS

Om Trygve W.

Kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (fra 1. desember 2017). Ansatt i Vårt Land fra mai 2007 til og med november 2017 (journalist og vaktsjef mai 2007 - desember 2009, tro&kirke-redaktør januar 2010 - oktober 2015, nyhetssjef/redaktør oktober 2015 - desember 2016, administrativ redaktør januar - november 2017).

Følgere

La oss heller prøve å forstå hverandre

Publisert 19 dager siden - 709 visninger

Hva er verst: Folk som insisterer på å si «indianer» eller folk som vil nekte andre å si det?

Jeg sukket da jeg så overskriften: «‘Indianer’ ut av leksikonet». Nå kom det til å skje igjen: Et lite ord skulle få dele befolkningen i to uforsonlige grupper der alle bare blir sikrere i sin egen sak jo mer motparten snakker.

«Store norske leksikon fjerner ordet ‘indianer’ fra oppslagsordene sine. Inn kommer urbefolkningen i Amerika», het det i NTBs sak, som var sakset fra ukeavisen Dag og Tid. Begrepet – altså indianer – har en rasistisk undertone, fastslo ekspert på amerikanske urfolk, Lars Kirkhusmo Pharo.

Alltid høylytt debatt

«‘Indianer’ oppleves rasistisk av noen, men ikke av andre. Men først og fremst er det en elendig samlebetegnelse på de mange forskjellige folkegruppene som hadde holdt til på det amerikanske kontinent i mange tusen år før europeerne ganske nylig fant veien over det store havet i vest», skriver sjefredaktør Erik Bolstad i Store norske leksikon på NRK Ytring.

Vi har opplevd det før, og det vil skje igjen. Begreper som «ingen» av oss majoritetsnordmenn har reflektert noe særlig over før, avsløres som fornedrende, rasistiske eller generelt ugreie. Så følger en høylytt debatt som gjør det vanskelig å skjerme seg fra ny kunnskap om ordets historiske og/eller språklige konnotasjoner.

Etter en stund er det gamle ordet tabuisert, og et nytt begrep får offisiell status gjennom ordbøker og leksikon.

Ingen sier «neger» i 2017

Det er lite som tyder på at utviklingen vil snu, selv om språkprofessor emeritus Finn-Erik Vinje argumenterer langs de linjer: «Språket er prinsipielt likeglad med de historiske forhold. Ord betyr det de betyr, og hva vi lar dem bety. Hva de en gang har betydd, er likegyldig», skriver han på NRK Ytring i et forsvar for blant annet «keivhendt» (keiv betyr «feilaktig, klønete») og «viskelær» (som jo ikke er laget av lær).

«Emeritus» betyr forresten «uttjent». Hvis ikke det er negativt ladet og nedvurderende overfor 72-åringer som fortsatt har mye å gi, så vet ikke jeg. Ordet har neppe lang tid igjen.

Uansett, ingen sier «neger» i 2017 hvis ikke hensikten er å provosere eller understreke at man er veldig gammel, og Pippis pappa har selvsagt fått ny yrkestittel. «Sigøynere» finnes ikke mer, og vesle Hoa er tatt ut av sangboka og befinner seg snart i glemmeboka.

Forutsigbart på begge fronter

Sånn må det være. Det er prosessen som er slitsom: Hver gang et nytt ord – det vil si et ganske gammelt ord – havner på akademias nei-liste, gjentar handlingsforløpet seg: Ganske mange buser ut med at dette ordet er da helt utmerket, de har alltid brukt det uten at noen har tatt skade, og nå skal de jammen meg begynne å bruke det ekstra mye. Det får da være grenser for overfølsomhet.

Like forutsigbare er de i den andre leiren, for de vet hva som kommer, og de sitter klare for å skyte ned den ufølsomme argumentasjonen fra endringsnekterne. De anbefales gjerne å stige ned fra sin hvite, privilegerte, 50-60 år gamle hest og sette seg inn i situasjonen til folk som har kjent på undertrykking.

Slike begrepsdebatter er en gavepakke til alle som liker klare skillelinjer og tydelig definerte båser. Selve saken forsvinner fort i forhåndsprogrammerte beskyldninger om ignoranse, overfølsomhet, tradisjonsfiendtlighet og politisk korrekthet. Alle vet jo hva som blir utfallet til slutt, så munnhuggeriet underveis bidrar til lite annet enn polarisering.

Det går an å slutte

Jeg tror de som heier på språkendringer av denne typen innerst inne forstår reaksjonen fra dem som stritter imot. Forståelse for andres perspektiv er jo selve navet i alle disse prosessene. Også godt voksne, privilegerte, hvite menn kan føle seg overkjørt – bare se på kommunereformen. Det handler ikke primært om sak, men om hvordan man legger den fram og hvilke motiver man regner med at andre har.

Likevel vil jeg spørre dem som insisterer på at språket skal være slik det «alltid» har vært, bare fordi det alltid har vært sånn: Hvor viktig er det – når du ser litt stort på det – å si «indianer»? Hvis svaret er at det ikke er så veldig viktig, men at du bare insisterer på bakgrunn av et prinsipp som du sliter med å argumentere saklig for, er det jo bare å slutte.

(Bildet: Medlemmer av den amerikanske urbefolkningen markerer «Indigenous Peoples Day» i Seattle tidligere i høst. Dagen ble etablert i 2014 av byens myndigheter, som samtidig avviklet «Columbus Day». Foto: Elaine Thompson/NTB scanpix)

Gå til innlegget

Ferdig luthret lenge før festen

Publisert rundt 1 måned siden - 1066 visninger

Martin Luthers budskap er som juleevangeliet: Veldig vanskelig å formidle på en måte som får mottakeren til oppdage det på nytt.

Årstallet 2017 har blinket i det fjerne helt siden jeg hadde mitt første sommervikariat i Vårt Land i 2002: Reformasjonsjubileet. 500 år siden tesene som muligens ble spikret opp på slottskirkedøra i Wittenberg.

I Martin Luthers hjemland slurver de ikke med planleggingen, så ingen med en viss interesse for temaet kunne unngå å få det med seg i god tid på forhånd. Nå er plutselig festen – eller markeringen, som det heter fra offisielt hold i Norge – mer eller mindre over. Har vi lært noe? Har vi oppdaget noe nytt? Har vi blitt mer lutherske?

Engasjerer og provoserer ikke

Hovedtema for reformasjonsmarkeringen i Norge har vært «Nåde», konkretisert ved undertemaene «Frelsen er ikke til salgs», «Mennesker er ikke til salgs» og «Skaperverket er ikke til salgs».

Ingenting av dette overrasker, provoserer eller engasjerer meg. Dette er jo dette jeg er blitt fortalt hele livet. Det er så basic, som vi sier når vi slurver med norsken. Nåden alene, Skriften alene, Kristus alene, troen alene. Jeg slutter meg til det, men det er så bygd inn i hele mitt tankesett at jeg ikke blir berørt av at noen gjør det til gjenstand for en feiring.

At det nå er 500 år siden startskuddet for den viktigste forandringsprosessen i kristendommens historie – og kanskje også i Europas historie – oppleves dessverre ikke som vitaliserende i seg selv.

Bispeklisjeer om stress og krav

I vinter skrev Bispemøtet i en uttalelse at Den norske kirke og den lutherske kirkefamilie ville bruke året til å «løfte fram den gode kjernen i arven etter Luther: Hans forståelse og formidling av evangeliet om Guds betingelsesløse nåde og barmhjertighet», alt under overskriften «Frigjort ved Guds nåde».

Forsøket på å gjøre budskapet relevant «for mennesker i vår tid» forsvant i klisjeer om hvor slitsomt livet kan være i verdens rikeste land i 2017: «Mange, ikke minst ungdom, lever under store krav. Vi kjenner presset fra egne og andres idealer om kropp, utseende og sosial status. Tilværelsen blir et strev for å lykkes på alle arenaer. Fokuset rettes mot egen innsats og enhver er sin egen lykkes smed. Dette svarer på mange måter til Luthers utgangspunkt i kampen for å komme i et rett forhold til Gud. For mennesker som opplever livet slik, er evangeliet om nåden et budskap som gir frihet», skrev biskopene i Den norske kirke.

Betlehamsmarker og norsk juleidyll

Jeg falt av etter «Tilværelsen blir et strev for å lykkes på alle arenaer», men jeg synes biskopene skal ha et klapp på skulderen for forsøket på å ta Luther inn i vår tid. Det er alltid vanskelig å gi nytt liv til grunnleggende sannheter og sentrale fortellinger.

Juleevangeliet – en historie full av undring, glede og lettelse, men også smerte, frykt og stram fjøslukt – er det beste eksemplet. Du trenger ikke si mer enn «Det skjedde i de dager» før de fleste nordmenn mentalt har innfunnet seg ved julemiddagsbordet, der lukten av pinnekjøtt og skimmeret fra stearinlys gjør det umulig å tenke seg inn skoene til de kalde og slitne gjeterne på Betlehemsmarkene. Oppsann, der skjedde det igjen: Ordet «Betlehemsmarkene» tar oss paradoksalt nok vekk fra virkelighetens traurige Betlehemsmarker og inn i norsk juleidyll.

Ikke revolusjonerende lenger

Jeg tror mange av oss i løpet av 2017 har fått nye historiekunnskaper og forstått mer av reformasjonens samfunnsendrende betydning i Europa. Vi har sett hvordan Luther var statskirkeordningens far, samtidig som han satte i gang en prosess som på sikt gjorde stat og kirke mer adskilt.

Autonome nordmenn har kanskje kjent seg igjen i Luthers tilnærming til makthavere og andre som vil fortelle folk hva de skal tenke og tro. En del av oss har forhåpentlig sett litt av Luthers betydning for vårt forhold til arbeid.

Dette skal vi ikke kimse av. Kunnskap om historien er alltid nyttig for å forstå seg selv og verden. Men mer lutherske – i betydningen enda mer opptatt av nåden som kristendommens hjørnestein – tror jeg ganske enkelt vi ikke kunne bli.

Luthers teser var revolusjonerende for 500 år siden. Det er de ikke lenger. Ikke fordi er blitt uaktuelle. Tvert imot: Fordi de er en integrert del av oss.

Les mer om reformasjonen og reformasjonsjubileet i Vårt Land.

(Bildet er fra tirsdagens festgudstjeneste i Nidarosdomen. Foto: Erlend Berge)

Gå til innlegget

Her kommer den gode mørketida

Publisert rundt 1 måned siden - 1263 visninger

De som kjemper mot halloween og tidlig start på jula, slåss mot naturlovene. Det er sjelden særlig konstruktivt.

Det pågår alltid et jubileum, og mange vil huske 2017 som det store Luther-året: Det er 500 år siden tesene som forandret kirken, Europa og verden. Tirsdag kveld ble den norske delen av feiringen toppet med festgudstjeneste i Nidarosdomen.

Dette var den viktigste markeringen i år. Hvis vi likevel skal lete etter noe annet å feire nå som 2017 har begynt på sin siste sjettedel, kan vi tenne et lys for at vi nå går inn i den tiende førjulstiden uten organisasjonen «Ta jula tilbake».

Den ble dannet i 2002 som en reaksjon på den evige «julemarsipan i september»-debatten, men før julestria i 2008 ga de opp kampen mot «utvidelsen av juletida». De fant nemlig ut at det ikke nyttet uansett.

Reaksjonære festbremser

Selv om reformasjonsfeiringen nådde sitt høydepunkt tirsdag kveld, var det nok flere som åpnet døra for godteritiggende barn enn som fulgte TV-overføringen fra Nidarosdomen. Da halloween ble et vanlig begrep her i landet på starten av 2000-tallet, var mange kritiske. Debatten rant over av «påvirkning fra USA» og «kommersielt press», men det gikk ikke mange år før de fleste var enige – mer eller mindre motvillig eller passivaggressivt – om at halloween er «kommet for å bli».

Fortsatt er noen som markerer sin avsky gjennom en oppdatering på Facebook, men disse er nærmest blitt en del av tradisjonen. Flertallet har nok skjønt at det eneste man oppnår ved å gjenta bannbullen fra 2004, er å fremstå som en reaksjonær festbrems.

Samvær i mørketiden

For selvfølgelig slo halloween an i Norge. Hvem sier nei til en fest når været er som verst, når kveldene er som mørkest og når sommeren er et fjernt minne og julaften fortsatt virker langt borte? Man trenger ikke gå vitenskapelig til verks for å se at det er samværet, ikke de skumle kostymene, som er hovedårsaken til at konseptet appellerer.

Den samme mekanismen er trolig grunnen til at jula nå fyller store deler av høsten. Skal vi sitte inne i hver vår stue, eller skal vi møtes og ha det hyggelig?

Vi kan godt skylde på handelsstanden, men den hadde ikke agert som den gjør dersom det ikke lønte seg. Kundene er med på leken. Når vi skyver butikkene foran oss, slik «Ta jula tilbake» gjorde i sin anti-tidlig-jul-retorikk, må vi ikke glemme at det faktisk er vi som skyver.

Det ligger i vår natur

Og var det egentlig sånn «før i tiden» at jula startet når kirkeklokkene begynte å kime julaften klokka 16? Jeg har vondt for å tro det, men uansett: Jula begynner når den vil. Vi kan kjempe imot, men det har som nevnt vært forsøkt før, og det endte bare med bitterhet og mismot.

Nordmenn i høstmørket er så klare for lys, varme og kalorier – «en to måneder lang kosefestival», som en tidligere kollega kalte det – at tjuvstarten på jula nærmest ligger i vår natur. Å skylde på andre i et fritt land der vi selv kan velge hvilke sanger vi lytter til og hva slags bakst vi har til kaffen, er å lure seg selv.

Hvis det å akseptere halloween og invitere på pepperkaker i november føles som et nederlag, er det lureste å legge skuffelsen bak seg og gjøre det beste ut av det. Vi må velge våre kamper, og det går ikke an å være idealist på alle fronter alltid. Iblant er det klokest å parkere kjepphestene og huske på at når du ikke kan bekjempe noen, kan du like godt slå deg sammen med dem.

Bli heller med på festen

Du kan ikke avskaffe halloween, så sørg i stedet for å gjøre det til en hyggelig opplevelse for deg og dine. Hvis du ikke klarer å få handelsstanden til å vente med juledekorasjonene til tredje søndag i advent – og det kan du altså bare glemme, hilsen «Ta jula tilbake» – kan du heller nyte stemningen og glede deg over lysene i mørket. Det er mye bedre enn å kjempe mot naturlovene.

Halloween er blitt en del av det norske årshjulet. Jula starter lenge før julaften. Det beste vi kan gjøre, er å bli med på festen.

PS! En gallup Vårt Land fikk gjennomført for fem år siden, viste at én av tre nordmenn er lei av jula før den egentlig har begynt. Velgerne til Rødt, SV og Frp var hardest rammet av tidlig juleleihet, mens Sp-velgere hadde størst sjanse for å unngå slik slitasje.


(Bildet: Julelys i november. Bildet er tatt Oslo sentrum i fjor. Foto: Tore Meek, NTB scanpix)

Gå til innlegget

Ny politikk møter gamle tradisjoner

Publisert rundt 2 måneder siden - 1026 visninger

Alle sier ja til likebehandling som prinsipp. Det blir vanskeligere å finne fasiten på hva som er «rimelig» forskjellsbehandling av trossamfunn.

«Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og ­understøttes som sådan av staten. (...) Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

På disse to setningene i Grunnloven hviler mange av diskusjonene om tros- og livssynssamfunns kår i Norge. Ikke minst gjelder dette forslaget til ny lov som skal samle dagens kirkelov (1996), loven om trudomssamfunn og ymist anna (1969) og loven om tilskudd til disse (1981). Nå har de mest interesserte hatt en måned på seg til å studere det 230 sider lange dokumentet, og torsdag inviterte Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) til frokostmøte under overskriften (U)likhet for loven. Ordspillet går rett til kjernen av hva dette handler om.

Hovedankepunktet blant ­paneldeltakerne var regjeringens forslag til finansieringsmodell. I dag er det offentlige­ tilskuddet til andre tros- og livssynssamfunn koblet direkte til hva Den norske kirke får per medlem – begrunnet i likebehandlingsprinsippet som til og med står i Grunnloven.

Prinsipper og pragmatisme

Denne koblingen vil regjeringen kutte, og de andre trossamfunnene frykter at de kommer dårligere ut. Slaget er imidlertid ikke tapt, for forslaget er tydelig begrunnet i et behov for forenkling, ikke i et ønske om å forskjellsbehandle. En løsning som i større grad likebehandler, men som likevel forenkler, har gode muligheter for å bli vedtatt.

Det er rimelig enkelt å diskutere lover. Mer utfordrende blir det nok å forholde seg til den varslede stortingsmeldingen som skal legge premissene for «en helhetlig tros- og livssynspolitikk». Den vil ta utgangspunktet i Stålsett-rapporten (2013), som behandler et vell av problemstillinger knyttet til religionens plass i samfunnet: Skolegudstjenester, 17. mai-tog med stopp i kirken, religiøse ­hodeplagg, sykehusprester, trossamfunns rolle ved offisielle minnemarkeringer og så videre.

Stålsett-utvalget nærmet seg disse temaene på en veldig prinsipiell måte, mens politikere normalt blander inn en dose pragmatisme i det videre arbeidet. Det er en vanlig dynamikk. Et godt eksempel fra det aktuelle feltet, er spørsmålet om gravferdsforvaltning: Alle utredninger siden 1970-tallet har konkludert med at gravplassene bør være en offentlig oppgave, men også med ny troslov forblir disse på Den norske kirkes hender.

Taper mot tradisjoner

Den norske kirke «forblir Norges folkekirke» og forvalter altså våre siste hvilesteder, så på mange måter er det bare i teorien at denne kirken nå er et «vanlig» trossamfunn. All erfaring og ­lokalavislesing forteller oss at mye er og vil forbli ved det gamle. Både lover og stortingsmeldinger er tuftet på prinsipper, men vi skal ikke så langt utenfor stortingssalen før prinsippene brytes mot tradisjoner og – noen ganger – manglende bevissthet om hva det innebærer at vi ­lever i et trosmangfoldig samfunn.

Erfaringsmessig vil prinsippene fortsatt tape en del av disse brytekampene. Hvis rektor og FAU ikke ser noen problemer med å legge 17. mai-toget innom kirken for et gudsord, blir det sånn, uavhengig hva Stortinget har sagt om at viktige fellesarenaer skal være livssynsnøytrale.

Også i fremtiden vil vi oppleve situasjoner det offisielle Norge gir Den norske kirke en rolle som bryter med et strengt likebehandlingsprinsipp, men noen ganger er dette fornuftig. Et ferskt eksempel var da biskopen i Nord-Hålogaland ble invitert til å lyse en velsigne under åpningen av en ny vei. Statens vegvesen begrunnet invitasjonen, som altså ikke gikk ut til andre lokale tros- og livssynssamfunn, med kristendommens historiske rolle i området.

«Objektiv og rimelig begrunnelse»

Som barn ble vi fortalt at rettferdighet ikke nødvendigvis er det samme som likebehandling. Men går det også an å argumentere for at likebehandling ikke alltid betyr at alle behandles likt? Justisdepartementets lovavdeling (sitert i høringsnotatet) mener det. Så lenge forskjellsbehandling av tros- og livssynssamfunn har en «objektiv og rimelig begrunnelse», vil den ikke stride mot Grunnlovens likebehandlingsprinsipp, særlig hvis den kommer Den norske – som har en grunnlovsfestet særstilling – til gode.

Akkurat nå handler debatten om hvordan tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke skal få sin del av finansieringskaka. Etter hvert vil den trolig handle mer om hvilke situasjoner det er «rimelig» å gi Den norske kirke særbehandling som samfunnsaktør.

Publisert i Vårt Land 27. oktober 2017.

(Bildet: Biskop Olav Øygard velsignet den nye E105 
mellom Kirkenes og Murmansk i slutten av september – på oppdrag fra Statens vegvesen.
Foto: Knut Opeide, Statens vegvesen)

Aktuelle linker:

Høringen om ny lov for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn

Grunnloven

Lov om tilskott til livssynssamfunn

Lov om Den norske kirke (kirkeloven)

Lov om trudomssamfunn og ymist anna

«Det livssynsåpne samfunn» (Stålsett-rapporten)

Gå til innlegget

Salige er de som sladrer

Publisert 3 måneder siden - 830 visninger

Vi må slutte å rakke ned på dem som sier ifra når noen utnytter systemet eller setter andre i fare.

«Oi! Dette kan gå skikkelig galt.»

Vi satt i bilen og var nesten hjemme etter noen dager på hytta. Det var sent lørdag kveld, barna sov i baksetet, stemningen var god.

Et par minutter tidligere hadde vi passert tre mopedister som stod og ventet i en busslomme. Nå suste de forbi oss i en trang 40-sone i en fart som må ha nærmet seg 80 kilometer i timen.

Min indre ro forsvant raskt. Jeg har aldri likt råkjøring. Etter at vi fikk barn, misliker jeg det enda sterkere. Det skal så lite ubetenksomhet til før det skjer noe som kan snu opp ned på alt.

Kall meg gjerne regelrytter

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) fikk oppskriftsmessig kjeft da hun oppfordret nordmenn til å melde fra om flyktninger som reiser på ferie til landet de flyktet fra. Kanskje var det fordi det var Listhaug som sa det, kanskje var det måten hun sa det på, men kjernen i budskapet hennes – hvis vi ser bort ifra at akkurat dette ofte handler om barn og at utspillet kunne oppfattes som en instruks til lærere – bør være ukontroversiell: Når noen bryter regler som er der for at systemet ikke skal bli utnyttet, er det riktig å si ifra.

Onsdag meldte Vårt Land at både Tollvesenet, Skatteetaten, Nav og Lånekassen får mange tips om juks. Innspillene fra publikum bidrar til mer rettferdighet og til at pengene i større grad kan bli brukt der de er ment å brukes.

Jeg synes det er bra. Kall meg gjerne regelrytter, men det er gjerne en god grunn til at reglene er der.

Nav-juks og svart arbeid

Å være opptatt av at ting går riktig for seg og at ingen lurer systemet for egen vinning, gir imidlertid ingen høy status. I skolegården blir man kalt sladrehank. Blant kriminelle er man tyster. «Angiver» er heller ingen honnørbetegnelse. Dessverre.

For lite er så ødeleggende for lysten til å bidra til fellesskapet, som vandrehistorier om friske folk som lurer til seg trygd samtidig som de jobber svart. Takk til alle som sender Nav i deres retning.

Ingenting nærer hverdagsrasismen så effektivt som avisoppslag om nye landsmenn som jukser til seg penger de ikke har krav på. Det går ut over veldig mange ærlige innvandrere og flyktninger.

Studenter som bor hos gratis foreldrene sine samtidig som de håver inn borteboerstipend fra Lånekassen, er heller ingen favoritt rundt lunsjbordet. De bidrar heller ikke i studentenes kamp for bedre støtteordninger.

Ingen offerløs kriminalitet

Alle vet hvor demoraliserende det er når noen tar seg til rette på bekostning av resten. Nordmenns glede over å betale skatt er ikke mer intens enn at den kan forvitre dersom det blir for enkelt å være gratispassasjer. Når da noen bidrar til at velferdsordninger ikke misbrukes, for eksempel ved å tipse ansvarlig instans, bør de derfor møtes med et klapp på skulderen, ikke med beskyldninger om tysting og sladring.

Noen vil nok si at juks med offentlige støtteordninger er såkalt offerløs kriminalitet. Det er det ikke, for offeret er tilliten til fellesskapsordningene våre, og det er alvorlig.

På en måte er det likevel verre når noen setter andre i umiddelbar livsfare, for eksempel ved hårreisende forbikjøringer eller stor fart gjennom tettbygde strøk. Også her vil jeg slå et slag for angiveriet.

Min første tanke da kveldsharmonien ble smadret av korttenkte mopedister, var derfor at nå må vi ringe politiet før liv går tapt. Med tohjulingene på faretruende rask vei ut av horisonten, landet vi likevel på å la være. Det var stille på veien og såpass seint at barn med manglende trafikkforståelse og impulskontroll trolig var i seng for flere timer siden.

Gadd ikke, ville ikke blande meg

Ingen fikk livet sitt endret for alltid på grunn av tre mopedisters galmannskjøring den kvelden. Vår antakelse om at det ikke var barn ute og lekte så seint, var nok ganske fornuftig. Lokalavisene meldte heller ikke om utforkjøringer eller frontkollisjoner i etterkant.

Men hva hvis det hadde gått galt? Hva hvis jeg ved å varsle politiet kunne ha reddet et liv? Heldigvis slipper jeg å forholde meg til en tragedie som kunne ha vært forhindret dersom jeg hadde orket å være sladrehank.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke ringte politiet den kvelden. Kanskje gadd jeg ikke, kanskje ville jeg ikke blande meg unødig. Begge deler er like ille.

For jeg vil ikke være en sånn som ser en annen vei når fellesskapsverdier og enkeltmennesker er truet av andres egoisme og dumskap. Det handler ikke om angiveri og tysting, men om å si ifra når det trengs.

(Foto: Lise Åserud, NTB scanpix)

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
11 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
27 minutter siden / 197 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 197 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5614 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5614 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4370 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4370 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5614 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1770 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5614 visninger
Les flere