Trygve W. Jordheim

Alder: 39
  RSS

Om Trygve W.

Kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (fra 1. desember 2017).Ansatt i Vårt Land fra mai 2007 til og med november 2017 (journalist og vaktsjef mai 2007 - desember 2009, tro&kirke-redaktør januar 2010 - oktober 2015, nyhetssjef/redaktør oktober 2015 - desember 2016, administrativ redaktør januar - november 2017).

Følgere

En seier for det livssynsåpne samfunn

Publisert 9 måneder siden - 896 visninger

OL-prestene er tilbake etter 18 års fravær. Deres tilstedeværelse har viktig symbolbetydning, uavhengig av hvor mye tilbudet blir brukt.

Offentlig finaniserte «idrettsprester» var tilgjengelige for norske toppidrettsutøvere gjennom 1980-tallet og fram til år 2000. Så forsvant posten ut, før Kristelig Folkeparti forhandlet den tilbake på statsbudsjettet for 2018 (1,3 millioner). Kristen Idrettskontakt (KRIK) har nå reetablert tilbudet sitt, og et team bestående av to prester og en prosjektleder er på plass i Pyeongchang for å betjene den norske OL-troppen.

– Min drøm for prosjektet er at vi kan hjelpe utøvere og andre i lagledelsen til å kjenne på idretts-, tros- og livsglede gjennom gode samtaler om livet, uten at de trenger å føle at de har enda en arena de må prestere på, sa prosjektleder Svend Andreas Aspaas til Vårt Land i starten av lekene.

«Verdibasert og medmenneskelig fokus»

Da VG skrev om OL-prestene i forkant av OL, intervjuet de Astrid Uhrenholdt Jacobsen, som mistet broren sin under mesterskapet for fire år siden.

– Det hadde vært til stor hjelp om det samme tilbudet hadde vært der under OL i Sotsji, uttalte Oslo-jenta, som også er med i Pyeongchang.

– For meg er det en stor trygghet å ha noen i troppen som ikke kun tenker på prestasjon, men som har et verdibasert og medmenneskelig fokus i sentrum. Jeg sier ikke at trenerne våre ikke har det fokuset, men det kommer lett i skyggen i jakten på de store prestasjonene. Å ha støttepersoner som ikke er rekruttert direkte gjennom idretten kan være uvurderlig, sa langrennsløperen.

Sterk standing i toppidrettsmiljøet

Nå er det ikke spesielt overraskende at en kjent KRIK-er som Astrid Uhrenholdt Jacobsen snakker pent om at KRIK-prester er til stede under OL. Du trenger imidlertid ikke være veldig god til å google for å oppdage at organisasjonen har ambassadører også blant toppidrettsfolk med et mindre profilert forhold til kristen tro.

«Jeg har et uavklart forhold til Gud og til kirken, men jeg føler at det er en del av livet mitt», sa for eksempel Bjørn Dæhlie til undertegnede – den gangen i rollen som journalist i Vårt Land – i januar 2009, i forbindelse med at han hadde tatt turen helt til Geilo for å snakke og instruere på et KRIK-seminar. Espen Bredesen er et annet eksempel på et toppnavn som har gitt organisasjonen verdifull profilering.

KRIK og særlig grunnleggeren Kjell Markset har alltid hatt en sterk standing i det norske toppidrettsmiljøet. Ingen snakker stygt om KRIK (på samme måte som at ingen snakker stygt om Sjømannskirken, som også i år stiller opp med vafler, kaffe og samtaletilbud for nordmenn i OL-byen). Ikke dermed sagt at alle i den norske OL-delegasjonen bryr seg om det KRIK driver med, og det er garantert varierende engasjement rundt prestetjenesten i Pyeongchang.

Årets viktigste medaljejakt

Men uansett hvor mange samtaler OL-prestene har i løpet av mesterskapet, er deres tilstedeværelse en tros- og livssynspolitisk seier i tråd med arven fra det såkalte Stålsett-utvalget. Utredningen «Det livssynsåpne samfunn» ble lagt fram i januar 2013 på oppdrag fra den rødgrønne regjeringen. Bærebjelken i utvalgets resonnementer er (som tittelen mer enn antyder) at tro og livssyn og de konkrete uttrykkene for disse har en naturlig plass i vårt samfunn og på våre fellesarenaer. Religion er «et personlig anliggende», som det heter i den nye regjeringserklæringen, men ikke en privatsak.

Dette er ikke helt ukontroversielt i Norge i dag. Desto større symbolbetydning har det da at våre beste menn og kvinner i idrettsgrener som betyr svært mye for mange nordmenn, har med seg en statsfinansiert prestetjeneste når de drar ut på årets viktigste medaljejakt.

Ikke fordi alle trenger en prest hele tiden. Men fordi deres tilstedeværelse er en naturlig del av et livssynsåpent samfunn.

Trygve W. Jordheim, kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter


Innlegget ble først publisert som blogg på ka.no.

(Bildet: KRIKs idrettspresteteam. F.v.: Prest Bjørnulf Tveit Benestad, prosjektleder Svend Andreas Aspaas og prest/generalsekretær Erling Ekroll. Foto: Christoffer Nohre/KRIK)

Gå til innlegget

Barns tro må også telle

Publisert 11 måneder siden - 289 visninger

Trossamfunnsloven bør utformes slik at barn og voksnes deltakelse likestilles. En 15-årsgrense for offentlig tilskudd til trossamfunn kan peke fram mot en religionspolitikk der barns tro blir et ikke-anliggende.

Innlegget er skrevet av Marianne Uri Øverland ved IKO – Kirkelig pedagogisk senter og Trygve W. Jordheim i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter.

I regjeringens forslag til ny trossamfunnslov er aldersgrensen for å bli regnet som tilskuddstellende medlem i tros- og livssynssamfunn, satt til 15 år. Dette er ikke begrunnet med annet enn «forenklings- og likebehandlingshensyn», til tross for at departementet selv skriver i høringsnotatet at aldersgrensen «vil innebære en viss omfordeling av støtten samfunnene imellom, siden aldersfordelingen er noe ulik i de enkelte samfunnene».

Det kan virke tilforlatelig, og det er ikke sikkert at dette vil bety så mye i praksis, men det er grunn til å tro at muslimske trossamfunn er blant dem som vil komme noe dårligere ut med en slik endring. Brunstad Christian Church (Smiths venner) vil selvsagt også tape på dette.

Barn som troende subjekter

Dette handler likevel ikke først og fremst om penger, men om hvordan vi som samfunn ser på barns tro og tilknytning til trossamfunn. Det berører også hvorvidt samfunnet anerkjenner barn som troende subjekter. Ifølge FNs barnekonvensjon har barnet rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Det er vanlig i tros- og livssynssamfunn at barn fra tidlig barndom deltar i trosutøvelse og religiøs undervisning.

Forslaget til trossamfunnslov §2 første ledd sier at barn «som har fylt 12 år, må samtykke til inn- og utmelding». Lovforslagets andre ledd legger også til grunn at «Barn har rett til å bli hørt i tråd med barnelovens alminnelige bestemmelser i alle saker som gjelder deres utøvelse av tro eller livssyn». Slik sett anerkjenner lovforslaget barns medlemskap i tros- og livssynssamfunn, og da bør det også tas høyde for at barn er medlemmer som deltar i de ulike forsamlingene og menighetenes arbeid. Dette tilsier at barn bør regnes som tilskuddstellende medlemmer av tros- og livssynssamfunnene.

«Barn og unge har rett til opplæring i eiga tru»

Kirkerådet argumenterer godt når de i sin høringsuttalelse påpeker at 15-årsgrensen «ikke tilstrekkelig anerkjenner barns tro og livssyn. I stedet kan det skape et inntrykk av at tro er et forbehold for voksne, noe Kirkerådet mener er uheldig.»

Vi er bekymret for at en lovparagraf som bokstavelig talt sier at barns religiøsitet ikke teller, på sikt vil bli definerende for politikken på feltet. Det vil stå i skarp kontrast til et av de mest sentrale dokumentene på det religionspolitiske området på 2000-tallet, nemlig stortingsmeldingen i forbindelse med trosopplæringsreformen (7, 2002-2003, «Trusopplæring i ei ny tid»): «Barn og unge har rett til opplæring i eiga tru. Opplæring i eiga tru gir grunnlag for å utvikle og å vere trygg på eigen identitet. Trus- og livssynsopplæringa er slik ein viktig del av identitetsutviklinga for den einskilde», heter det der.

Signaliserer at barn ikke er fullverdige medlemmer

Temperaturen i den offentlige religionsdebatten er høyere enn på mange år. Når religion og barn/ungdom er tema i det generelle nyhetsbildet, handler det ofte om sosial kontroll eller åndelig manipulering. Barn og unge er alltid sårbare, og dette er en av de sentrale grunnene til at vi anerkjenner myndighetenes behov for en viss kontroll med aktiviteten i tros- og livssynssamfunn. I kapittelet om mulig tap av offentlig støtte løfter regjeringen fortjenstfullt fram barns rettigheter. 

Da gir det liten mening å la en annen viktig del av lovteksten utelate barna fra den trosvirkeligheten de faktisk tilhører og som troende foreldre vil la dem være del av, ikke minst nå i forbindelse med advent og jul. Tvert imot er det viktig at den loven som vil definere politikk og begrepsbruk på feltet i mange år, anerkjenner barn og unge som fullverdige deltakere i menigheter, moskeer, synagoger og andre trosmiljøer.

Gjennom en 15-årsgrense for tilskudd risikerer de folkevalgte å signalisere at barn ikke er fullverdige medlemmer i sitt trossamfunn. Et slikt punkt kan også tolkes i retning av at barn og unge må beskyttes mot religion. Vi mistenker ikke regjeringen for å ville sende et slikt signal. Lovforslaget kan likevel på sikt bli tolket og brukt til nettopp det, og det vil være uheldig.


Marianne Uri Øverland

direktør, IKO – Kirkelig pedagogisk senter

Trygve W. Jordheim

kommunikasjonssjef, KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter


Publisert i Vårt Land 21. desember 2017

Gå til innlegget

La oss heller prøve å forstå hverandre

Publisert 12 måneder siden - 865 visninger

Hva er verst: Folk som insisterer på å si «indianer» eller folk som vil nekte andre å si det?

Jeg sukket da jeg så overskriften: «‘Indianer’ ut av leksikonet». Nå kom det til å skje igjen: Et lite ord skulle få dele befolkningen i to uforsonlige grupper der alle bare blir sikrere i sin egen sak jo mer motparten snakker.

«Store norske leksikon fjerner ordet ‘indianer’ fra oppslagsordene sine. Inn kommer urbefolkningen i Amerika», het det i NTBs sak, som var sakset fra ukeavisen Dag og Tid. Begrepet – altså indianer – har en rasistisk undertone, fastslo ekspert på amerikanske urfolk, Lars Kirkhusmo Pharo.

Alltid høylytt debatt

«‘Indianer’ oppleves rasistisk av noen, men ikke av andre. Men først og fremst er det en elendig samlebetegnelse på de mange forskjellige folkegruppene som hadde holdt til på det amerikanske kontinent i mange tusen år før europeerne ganske nylig fant veien over det store havet i vest», skriver sjefredaktør Erik Bolstad i Store norske leksikon på NRK Ytring.

Vi har opplevd det før, og det vil skje igjen. Begreper som «ingen» av oss majoritetsnordmenn har reflektert noe særlig over før, avsløres som fornedrende, rasistiske eller generelt ugreie. Så følger en høylytt debatt som gjør det vanskelig å skjerme seg fra ny kunnskap om ordets historiske og/eller språklige konnotasjoner.

Etter en stund er det gamle ordet tabuisert, og et nytt begrep får offisiell status gjennom ordbøker og leksikon.

Ingen sier «neger» i 2017

Det er lite som tyder på at utviklingen vil snu, selv om språkprofessor emeritus Finn-Erik Vinje argumenterer langs de linjer: «Språket er prinsipielt likeglad med de historiske forhold. Ord betyr det de betyr, og hva vi lar dem bety. Hva de en gang har betydd, er likegyldig», skriver han på NRK Ytring i et forsvar for blant annet «keivhendt» (keiv betyr «feilaktig, klønete») og «viskelær» (som jo ikke er laget av lær).

«Emeritus» betyr forresten «uttjent». Hvis ikke det er negativt ladet og nedvurderende overfor 72-åringer som fortsatt har mye å gi, så vet ikke jeg. Ordet har neppe lang tid igjen.

Uansett, ingen sier «neger» i 2017 hvis ikke hensikten er å provosere eller understreke at man er veldig gammel, og Pippis pappa har selvsagt fått ny yrkestittel. «Sigøynere» finnes ikke mer, og vesle Hoa er tatt ut av sangboka og befinner seg snart i glemmeboka.

Forutsigbart på begge fronter

Sånn må det være. Det er prosessen som er slitsom: Hver gang et nytt ord – det vil si et ganske gammelt ord – havner på akademias nei-liste, gjentar handlingsforløpet seg: Ganske mange buser ut med at dette ordet er da helt utmerket, de har alltid brukt det uten at noen har tatt skade, og nå skal de jammen meg begynne å bruke det ekstra mye. Det får da være grenser for overfølsomhet.

Like forutsigbare er de i den andre leiren, for de vet hva som kommer, og de sitter klare for å skyte ned den ufølsomme argumentasjonen fra endringsnekterne. De anbefales gjerne å stige ned fra sin hvite, privilegerte, 50-60 år gamle hest og sette seg inn i situasjonen til folk som har kjent på undertrykking.

Slike begrepsdebatter er en gavepakke til alle som liker klare skillelinjer og tydelig definerte båser. Selve saken forsvinner fort i forhåndsprogrammerte beskyldninger om ignoranse, overfølsomhet, tradisjonsfiendtlighet og politisk korrekthet. Alle vet jo hva som blir utfallet til slutt, så munnhuggeriet underveis bidrar til lite annet enn polarisering.

Det går an å slutte

Jeg tror de som heier på språkendringer av denne typen innerst inne forstår reaksjonen fra dem som stritter imot. Forståelse for andres perspektiv er jo selve navet i alle disse prosessene. Også godt voksne, privilegerte, hvite menn kan føle seg overkjørt – bare se på kommunereformen. Det handler ikke primært om sak, men om hvordan man legger den fram og hvilke motiver man regner med at andre har.

Likevel vil jeg spørre dem som insisterer på at språket skal være slik det «alltid» har vært, bare fordi det alltid har vært sånn: Hvor viktig er det – når du ser litt stort på det – å si «indianer»? Hvis svaret er at det ikke er så veldig viktig, men at du bare insisterer på bakgrunn av et prinsipp som du sliter med å argumentere saklig for, er det jo bare å slutte.

(Bildet: Medlemmer av den amerikanske urbefolkningen markerer «Indigenous Peoples Day» i Seattle tidligere i høst. Dagen ble etablert i 2014 av byens myndigheter, som samtidig avviklet «Columbus Day». Foto: Elaine Thompson/NTB scanpix)

Gå til innlegget

Ferdig luthret lenge før festen

Publisert rundt 1 år siden - 1103 visninger

Martin Luthers budskap er som juleevangeliet: Veldig vanskelig å formidle på en måte som får mottakeren til oppdage det på nytt.

Årstallet 2017 har blinket i det fjerne helt siden jeg hadde mitt første sommervikariat i Vårt Land i 2002: Reformasjonsjubileet. 500 år siden tesene som muligens ble spikret opp på slottskirkedøra i Wittenberg.

I Martin Luthers hjemland slurver de ikke med planleggingen, så ingen med en viss interesse for temaet kunne unngå å få det med seg i god tid på forhånd. Nå er plutselig festen – eller markeringen, som det heter fra offisielt hold i Norge – mer eller mindre over. Har vi lært noe? Har vi oppdaget noe nytt? Har vi blitt mer lutherske?

Engasjerer og provoserer ikke

Hovedtema for reformasjonsmarkeringen i Norge har vært «Nåde», konkretisert ved undertemaene «Frelsen er ikke til salgs», «Mennesker er ikke til salgs» og «Skaperverket er ikke til salgs».

Ingenting av dette overrasker, provoserer eller engasjerer meg. Dette er jo dette jeg er blitt fortalt hele livet. Det er så basic, som vi sier når vi slurver med norsken. Nåden alene, Skriften alene, Kristus alene, troen alene. Jeg slutter meg til det, men det er så bygd inn i hele mitt tankesett at jeg ikke blir berørt av at noen gjør det til gjenstand for en feiring.

At det nå er 500 år siden startskuddet for den viktigste forandringsprosessen i kristendommens historie – og kanskje også i Europas historie – oppleves dessverre ikke som vitaliserende i seg selv.

Bispeklisjeer om stress og krav

I vinter skrev Bispemøtet i en uttalelse at Den norske kirke og den lutherske kirkefamilie ville bruke året til å «løfte fram den gode kjernen i arven etter Luther: Hans forståelse og formidling av evangeliet om Guds betingelsesløse nåde og barmhjertighet», alt under overskriften «Frigjort ved Guds nåde».

Forsøket på å gjøre budskapet relevant «for mennesker i vår tid» forsvant i klisjeer om hvor slitsomt livet kan være i verdens rikeste land i 2017: «Mange, ikke minst ungdom, lever under store krav. Vi kjenner presset fra egne og andres idealer om kropp, utseende og sosial status. Tilværelsen blir et strev for å lykkes på alle arenaer. Fokuset rettes mot egen innsats og enhver er sin egen lykkes smed. Dette svarer på mange måter til Luthers utgangspunkt i kampen for å komme i et rett forhold til Gud. For mennesker som opplever livet slik, er evangeliet om nåden et budskap som gir frihet», skrev biskopene i Den norske kirke.

Betlehamsmarker og norsk juleidyll

Jeg falt av etter «Tilværelsen blir et strev for å lykkes på alle arenaer», men jeg synes biskopene skal ha et klapp på skulderen for forsøket på å ta Luther inn i vår tid. Det er alltid vanskelig å gi nytt liv til grunnleggende sannheter og sentrale fortellinger.

Juleevangeliet – en historie full av undring, glede og lettelse, men også smerte, frykt og stram fjøslukt – er det beste eksemplet. Du trenger ikke si mer enn «Det skjedde i de dager» før de fleste nordmenn mentalt har innfunnet seg ved julemiddagsbordet, der lukten av pinnekjøtt og skimmeret fra stearinlys gjør det umulig å tenke seg inn skoene til de kalde og slitne gjeterne på Betlehemsmarkene. Oppsann, der skjedde det igjen: Ordet «Betlehemsmarkene» tar oss paradoksalt nok vekk fra virkelighetens traurige Betlehemsmarker og inn i norsk juleidyll.

Ikke revolusjonerende lenger

Jeg tror mange av oss i løpet av 2017 har fått nye historiekunnskaper og forstått mer av reformasjonens samfunnsendrende betydning i Europa. Vi har sett hvordan Luther var statskirkeordningens far, samtidig som han satte i gang en prosess som på sikt gjorde stat og kirke mer adskilt.

Autonome nordmenn har kanskje kjent seg igjen i Luthers tilnærming til makthavere og andre som vil fortelle folk hva de skal tenke og tro. En del av oss har forhåpentlig sett litt av Luthers betydning for vårt forhold til arbeid.

Dette skal vi ikke kimse av. Kunnskap om historien er alltid nyttig for å forstå seg selv og verden. Men mer lutherske – i betydningen enda mer opptatt av nåden som kristendommens hjørnestein – tror jeg ganske enkelt vi ikke kunne bli.

Luthers teser var revolusjonerende for 500 år siden. Det er de ikke lenger. Ikke fordi er blitt uaktuelle. Tvert imot: Fordi de er en integrert del av oss.

Les mer om reformasjonen og reformasjonsjubileet i Vårt Land.

(Bildet er fra tirsdagens festgudstjeneste i Nidarosdomen. Foto: Erlend Berge)

Gå til innlegget

Her kommer den gode mørketida

Publisert rundt 1 år siden - 1297 visninger

De som kjemper mot halloween og tidlig start på jula, slåss mot naturlovene. Det er sjelden særlig konstruktivt.

Det pågår alltid et jubileum, og mange vil huske 2017 som det store Luther-året: Det er 500 år siden tesene som forandret kirken, Europa og verden. Tirsdag kveld ble den norske delen av feiringen toppet med festgudstjeneste i Nidarosdomen.

Dette var den viktigste markeringen i år. Hvis vi likevel skal lete etter noe annet å feire nå som 2017 har begynt på sin siste sjettedel, kan vi tenne et lys for at vi nå går inn i den tiende førjulstiden uten organisasjonen «Ta jula tilbake».

Den ble dannet i 2002 som en reaksjon på den evige «julemarsipan i september»-debatten, men før julestria i 2008 ga de opp kampen mot «utvidelsen av juletida». De fant nemlig ut at det ikke nyttet uansett.

Reaksjonære festbremser

Selv om reformasjonsfeiringen nådde sitt høydepunkt tirsdag kveld, var det nok flere som åpnet døra for godteritiggende barn enn som fulgte TV-overføringen fra Nidarosdomen. Da halloween ble et vanlig begrep her i landet på starten av 2000-tallet, var mange kritiske. Debatten rant over av «påvirkning fra USA» og «kommersielt press», men det gikk ikke mange år før de fleste var enige – mer eller mindre motvillig eller passivaggressivt – om at halloween er «kommet for å bli».

Fortsatt er noen som markerer sin avsky gjennom en oppdatering på Facebook, men disse er nærmest blitt en del av tradisjonen. Flertallet har nok skjønt at det eneste man oppnår ved å gjenta bannbullen fra 2004, er å fremstå som en reaksjonær festbrems.

Samvær i mørketiden

For selvfølgelig slo halloween an i Norge. Hvem sier nei til en fest når været er som verst, når kveldene er som mørkest og når sommeren er et fjernt minne og julaften fortsatt virker langt borte? Man trenger ikke gå vitenskapelig til verks for å se at det er samværet, ikke de skumle kostymene, som er hovedårsaken til at konseptet appellerer.

Den samme mekanismen er trolig grunnen til at jula nå fyller store deler av høsten. Skal vi sitte inne i hver vår stue, eller skal vi møtes og ha det hyggelig?

Vi kan godt skylde på handelsstanden, men den hadde ikke agert som den gjør dersom det ikke lønte seg. Kundene er med på leken. Når vi skyver butikkene foran oss, slik «Ta jula tilbake» gjorde i sin anti-tidlig-jul-retorikk, må vi ikke glemme at det faktisk er vi som skyver.

Det ligger i vår natur

Og var det egentlig sånn «før i tiden» at jula startet når kirkeklokkene begynte å kime julaften klokka 16? Jeg har vondt for å tro det, men uansett: Jula begynner når den vil. Vi kan kjempe imot, men det har som nevnt vært forsøkt før, og det endte bare med bitterhet og mismot.

Nordmenn i høstmørket er så klare for lys, varme og kalorier – «en to måneder lang kosefestival», som en tidligere kollega kalte det – at tjuvstarten på jula nærmest ligger i vår natur. Å skylde på andre i et fritt land der vi selv kan velge hvilke sanger vi lytter til og hva slags bakst vi har til kaffen, er å lure seg selv.

Hvis det å akseptere halloween og invitere på pepperkaker i november føles som et nederlag, er det lureste å legge skuffelsen bak seg og gjøre det beste ut av det. Vi må velge våre kamper, og det går ikke an å være idealist på alle fronter alltid. Iblant er det klokest å parkere kjepphestene og huske på at når du ikke kan bekjempe noen, kan du like godt slå deg sammen med dem.

Bli heller med på festen

Du kan ikke avskaffe halloween, så sørg i stedet for å gjøre det til en hyggelig opplevelse for deg og dine. Hvis du ikke klarer å få handelsstanden til å vente med juledekorasjonene til tredje søndag i advent – og det kan du altså bare glemme, hilsen «Ta jula tilbake» – kan du heller nyte stemningen og glede deg over lysene i mørket. Det er mye bedre enn å kjempe mot naturlovene.

Halloween er blitt en del av det norske årshjulet. Jula starter lenge før julaften. Det beste vi kan gjøre, er å bli med på festen.

PS! En gallup Vårt Land fikk gjennomført for fem år siden, viste at én av tre nordmenn er lei av jula før den egentlig har begynt. Velgerne til Rødt, SV og Frp var hardest rammet av tidlig juleleihet, mens Sp-velgere hadde størst sjanse for å unngå slik slitasje.


(Bildet: Julelys i november. Bildet er tatt Oslo sentrum i fjor. Foto: Tore Meek, NTB scanpix)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 5 timer siden / 1869 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
rundt 5 timer siden / 296 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 5 timer siden / 4269 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 6 timer siden / 1869 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 6 timer siden / 5902 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 6 timer siden / 1181 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 6 timer siden / 5902 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 6 timer siden / 1181 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 6 timer siden / 1601 visninger
Les flere