Trygve W. Jordheim

Alder: 37
  RSS

Om Trygve W.

Nyhetssjef i Vårt Land.

Følgere

Derfor trenger vi i-landsproblemer

Publisert 14 dager siden - 1719 visninger

Noe av det beste jeg kan gjøre for meg selv og menneskene rundt meg, er å ikke klage over bagateller.

• Britiske sjokoladespisere raser over at mellomrommet mellom bitene i Toblerone er blitt større.

• Bærumsmann fortviler over at de nye søppelspannene er bredere enn de gamle og derfor ikke passer inn i en spesialmurt nisje i oppkjørselen.

• Journalist i Rana Blad fikk julefrokosten ødelagt da den antatte rødbetsalaten viste seg å være lilla-rosa sildesalat.

• Nidar-fabrikken kjøpte ny pakkerobot til ti millioner for å møte klagestorm – kundene var misfornøyde med fordelingen av sjokoladebiter i samlepose.

Eksemplene er ikke «fake news», men ekte nyhetssaker som er delt på Facebook-siden «I-landsproblem», der det syrlig slås fast at «Folk i i-land møter daglig store utfordringer».

Vannrett sludd og utsatt rusletur

Og det gjør vi jo. Selv har jeg hosta og hangla en del den siste måneden. I desember måtte jeg stå over to konserter og ett julebord, med det tap av julestemning og gratis pinnekjøtt som det medførte. Da jula kom, var det ikke antydning til snø noe sted. Da nedbøren endelig meldte seg, var det i form av vannrett sludd som gjorde at rusleturen på 2. juledag måtte utsettes med en halvtime (ja, den ble nesten avlyst, og det hadde nok lagt en lei demper på middagsappetitten).

Da jeg sto opp i morges følte jeg meg ikke helt på topp, og varmretten i kantina var ikke mer enn helt grei. På toppen av kransekaka kom den manglende temperaturstyringen på kontoret, hvilket gjør at jeg aldri vet om jeg bør kle meg i ullgenser eller singlet på jobb.

Ingenting å klage over

Ordet «i-landsproblem» finnes ikke i ordboka, heller ikke på den norske delen av Wikipedia. Svenske Wikipedia forteller imidlertid at ordet brukes med en underliggende antydning om at i-landsproblemer er ubetydelige sammenlignet med klassiske «u-landsproblemer» som krig, sult, epidemier, analfabetisme og fattigdom.

Vi vet det så godt: Vi i Norge har praktisk talt ingenting å klage over. Men selv om verden er kommet nærmere og vi derfor vet en del om hvor ille det er mulig å ha det i 2017, er det lettest å sammenligne seg med dem som har det omtrent like greit som en selv. Derfor er det fint alltid å ha begrepet «i-landsproblem» langt framme i bevisstheten. Dette middels lange ordet bærer i seg alt vi trenger for å sette våre egne små hverdagshumper i det perspektivet de fortjener.

«Greit nok i jula»

Hvis du nå har konkludert med at denne skribenten er en forvokst changemaker som ønsker å spre dårlig samvittighet til alle som ikke har det samme forpinte virkelighetsbildet som han selv, må jeg få korrigere: Jeg er absolutt ikke blant dem som tror at verden blir bedre dersom jeg går rundt med dårlig samvittighet for alt som er galt her på kloden.

Jeg bruker ikke energi på å skamme meg på vegne av det såkalte verdenssamfunnet fordi ingen klarer å rydde opp i Syria. Jeg ser heller ikke poenget med å påta meg ansvaret for noe ugreit som ble bestemt på Stortinget 150 år før jeg ble født.

Derimot forsøker jeg etter beste evne å unngå å svare slik når noen lurer på hvordan jeg hadde det i jula: «Åff, nei, vi var syke mye av tiden, og så var det en del stress med pakking og reising og alt. Og det ble altfor mange gaver denne gangen også. Mye å rydde etterpå. Måtte forresten forresten bytte flere av gavene, og det ble mye å drasse med hjem igjen. Dessuten måtte jeg jobbe et par dager i romjula. Så jo da, greit nok. Må bare håpe på en bedre jul om et år.»

Hjelper oss til å se

I stedet vil jeg daglig minne meg selv om hvor ekstremt bagatellmessige mine problemer er, slik at den eneste naturlige juleoppsummeringen blir denne: «Helt topp! Masse folk, masse mat, masse fri, masse god stemning.» Og så legge til, for å fremstå som et helt og reflektert menneske: «Et par i-landsproblemer dukket jo opp, men det skulle jo bare mangle.»

Problemer er selvsagt en uting, men i-landsproblemer er tross alt mye bedre enn u-landsproblemer. Og det fine med i-landsproblemer er nettopp det at de er i-landsproblemer. De kan være kjipe, men de gjør også nytte for seg fordi de hjelper oss til å se hvor godt vi faktisk har det.

Gå til innlegget

Nå er det du som bestemmer

Publisert rundt 1 måned siden - 388 visninger

Valgfriheten har sin pris: Snart har vi ingenting å snakke om i lunsjen lenger.

Før brukte vi lunsjpausen til å snakke om det vi hadde sett på TV kvelden i forveien. TVNorge har hatt det som slagord i noen år: «Det du snakker om i morgen.» Godt sagt og fint tenkt, men det blir mindre og mindre sant.

Såpass utdatert er det faktisk at jeg tidligere i høst brukte lunsjpausen til å snakke om at vi ikke lenger kan bruke lunsjpausen til å snakke om hva vi så på TV kvelden i forveien. Fellesarenaene blir borte. Der NRK-monopolet og mangelen på internett la til rette for at folk lot seg engasjere av de samme begivenhetene, er virkeligheten i dag en helt annen.

Stavbrekk og Brasil-triumf

Vi tok en brainstorming rundt det nevnte lunsjbordet for å finne ut hva som egentlig hadde samlet oss de senere årene. Vi måtte gå langt tilbake for å finne de virkelig gode eksemplene.

Blant de mest kjente felles referansepunktene i nyere norsk historie, finner vi Oddvar Brås stavbrekking under stafetten i ski-VM i Oslo i 1982. Så har vi selvsagt Lillehammer-OL i 1994 og Norge - Brasil i fotball-VM i 1998, men etterpå begynner det å bli vanskelig å finne noe som «alle» forholder seg til.

To katastrofer peker seg ut: 11. september 2001 og 22. juli 2011. Og den foreløpig siste glad-fellesarenaen jeg kommer på, er Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009. 2,3 millioner nordmenn fulgte sendingen på TV.

«Fremtidens TV»

Da jeg vokste opp var fotballkamper fra England en slags fellesarena, men så ble rettighetene kjøpt opp av en betalingskanal. OL er på vandring mellom mediekonsernene, og fotballandslaget har jeg mistet oversikten over hvem som sender. Det pågående Europa-mesterskapet i håndball for kvinner går på TV3.

Det er ingen dramatikk i dette. Sannsynligvis har det blitt stadig vanskeligere å skape mediale fellesarenaer helt siden kringkastingsmonopolet forsvant på 1980-tallet. Det er lenge siden folk fikk 100 kanaler. De velger litt forskjellig, men ikke mer forskjellig enn at ganske mange har de samme referansene samtidig.

Det store skillet handler om overgangen fra lineær-TV til strømming, noe som har vært varslet i noen år, men som liksom alltid var «fremtidens TV». Nå virker det som om fremtiden er her. Nettstedet Medier24 mente for et par måneder siden å se en «krystallklar utvikling» i seertallene: 2016 blir året da fallet i lineær TV-seing «virkelig slår innover markedet».

Selv snakker jeg gjerne om serier og filmer rundt lunsjbordet. Men der nordmenn for 20 år siden drodlet om den lørdagsunderholdningen som alle hadde sett, sitter vi nå og veileder hverandre i jungelen av tidløse godbiter på Netflix, Viaplay, HBO og NRK.

Tradisjonell juleseing

Kabel-TV-selskapene skjelver i buksene over dette, fordi det for alvor begynner å gå opp for den jevne og ikke spesielt teknologi-interesserte nordmann at han/hun klarer seg bra uten den tradisjonelle kanalpakka. Nylig måtte 96 ansatte gå fra Get, fordi flere kunder kun ønsker bredbånd. Reklameinntektsfallet hos de store TV-husene er et eget, blodig kapittel.

De som synes det er trist dersom ikke storfamilien finner en TV-serie å snakke om i juleselskapet, kan imidlertid trøste seg med at lineær-TV-tittingen planlegger et skikkelig comeback i høytiden. En pressemelding fra RiksTV forteller at 96 prosent av oss har tenkt å se de årlige repriseprogrammene på gamlemåten.

– Dette viser at den tradisjonelle TV-en prioriteres høyt og klart høyest når folk skal se julens TV-programmer. Da samles familien i stor grad foran de største skjermene, sier kommunikasjonsdirektør Bernt Andersen – vel vitende om at de fleste norske stuer er utstyrt med en TV som funker utmerket også til strømming.

Ubegrenset tilgang

Og etter at Askepott har fordøyd sine tre nøtter, er det uansett tilbake til virkeligheten: Aldri har det vært laget så mye god TV som nå, og aldri har innholdet vært lettere tilgjengelig akkurat når seeren ønsker.

Men den nærmest ubegrensede tilgangen på kvalitetsunderholdning har en pris: Vi har ikke lenger noen TV-opplevelser som virkelig samler oss. Det kan vi sikkert leve greit med.

Så får vi heller snakke om noe viktig i lunsjen.

Gå til innlegget

Det ­koster å være kirke

Publisert rundt 2 måneder siden - 226 visninger

Om få år kan den enkelte skattebetaler få vite nøyaktig hvor mye han eller hun betaler for prester, imamer og livssynsnøytrale rom. Den norske kirkes skrekkscenario er en ordning der folk tjener på å melde seg ut.

Nåden er gratis, men driften koster flesk. I år bruker staten 1,9 milliarder på Den norske kirke. Kommunene bruker enda mer – 2,5 milliarder – når fellesoppgaver som gravferdsforvaltning tas med i regnestykket. I tråd med prinsippet om likebehandling sender staten og kommunene om lag 300 millioner hver til de drøyt 750 andre tros- og livssynssamfunnene som finnes her i landet.

Tungrodd ordning. Med en statsbudsjettramme på 1.300 milliarder høres ikke dette så mye ut, men faktum er at de norske støtteordningene til tro og livssyn er verdens rauseste. Det er ingen selvfølge at det skal fortsette slik. Tro og livssyn konkurrerer med tusen andre gode formål når kaka skal fordeles. Både kirkebyråkrater og menighetsansatte har forlengst fått myndighetenes refreng om effektivisering og omstilling på hjernen, og det kuttes som aldri før rundt om i Kirke-Norge.

Parallelt med fristillingen av Den norske kirke fra nyttår ser kulturministeren på religionspolitikken med helhetsblikket. Da handler det selvfølgelig om gjengangertemaer som sykehjemsprester, minnemarkeringer, gravferdsforvaltning og skolegudstjenester, men minst like mye om penger.

I dag bevilger både staten og kommunen penger til Den norske kirke – og dermed også til de andre trossamfunnene. Det er en svært tungrodd ordning der slurv og misforståelser fører til en kommunal forskjellsbehandling som ingen har oversikt over, men som Vårt Land tidligere har dokumentert at eksisterer i et omfang som ikke kan ignoreres.

Nåden er gratis. Som Vårt Land skriver i dag, har Kulturdepartementet nå begynt å skissere hvordan Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene skal finansieres i fremtiden. Det som allerede virker klart, er at dagens modell for finansiering av trossamfunn utenfor Den norske kirke (altså delt mellom stat og kommune) står for fall. ­Ingen av de fem forslagene som departementet har på tegnebrettet nå, viderefører ordningen med kommunale tilskudd til denne gruppen.

Dette er ikke veldig kontroversielt. Mange av dem som står utenfor Den norske kirke har en pragmatisk tilnærming til dette, og de fleste innser at dagens modell er unødvendig byråkratisk og ressurskrevende.

Det som derimot kan få sinnene i kok og nervøsiteten til å bre seg, er forslagene om å innføre medlemsavgift (som medlemmene betaler) eller livssynsavgift (som alle betaler). I Den norske kirke er det mer akseptert å banne i kirken enn å foreslå at folk skal betale for å være medlem. Bare tanken på medlemsavgift er en vederstyggelighet, selv om det selvfølgelig er medlemmene som finansierer gildet ved å betale skatt.

Svensk modell. Troen, nåden og kirketilhørigheten skal være gratis, er parolen. Guds menighet har kun ett medlemskriterium, og det er dåpen. Dette synet vil få prinsipiell støtte i mange frikirker, men der er driften allerede så dugnadsbasert og -finansiert at usikkerhet rundt det offentlige tilskuddet ikke utløser den samme fremtidsfrykten.

Svenska kyrkan skilte lag med staten i år 2000 og har en ordning der staten krever inn medlemsavgiften på vegne av kirken. Denne modellen trekkes fram som en sentral årsak til fallet i medlemstallet, fordi det synliggjøres i selvangivelsen hva den enkelte betaler for medlemskapet – og dermed også hva den enkelte kan spare på å si takk for seg.

Selv om Kulturdepartementet har satt en lignende ordning på listen over mulige finansieringsmodeller, blir den neppe realisert i Norge med det første. Departementet mener selv at denne måten å gjøre det på er i strid med Grunnlovens paragraf om at Den norske kirke skal «understøttes» av staten og at de andre trossamfunnene skal få tilsvarende økonomisk bidrag.

Nesten like ille i mange kirkefolks øyne er imidlertid forslaget om en «livssynsavgift», som alle skatteytere må betale. Ingen vil kunne melde seg ut av ordningen, men det politiske presset for å redusere den offentlige religionsfinansieringen vil øke i takt med at en stadig mindre gudstroende befolkning får se svart på hvitt hva det koster.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.11.2016

Gå til innlegget

Det er lett å bruke ostehøvel

Publisert 2 måneder siden - 196 visninger

Det er mer behagelig å kjefte på gjerrige politikere enn å foreslå at en kollega skal miste jobben. Det får prester og kirkebyråkrater merke når pengekampen flyttes ut av Stortinget og inn på pauserommet.

 

Det har vært lite statsbudsjettjubel i Den norske kirke de senere årene. Responsen på regjeringens bevilgninger til prestelønn, diakoni, trosopplæring og vedlikehold har ofte utløst en slags resignert aksept, men noen ganger også murring eller høytlytt protest. I en tid med store indrekirkelige spenninger har man i hvert fall klart å enes om at politikerne ikke tar sine egne folkekirkeambisjoner på alvor.

Heller ikke denne høsten stod statsbudsjettet i stil med de samlede forventningene i Den norske kirke. Det har Kirkerådet gitt klar beskjed om – og fått til svar at sånn er det her i landet for tiden, og dessuten må alle lære seg å effektivisere.

Uansett hva som blir utfallet av budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene og KrF/Venstre, er den indrekirkelige diskusjonen i gang om hvor det bør kuttes når den offentlige pengestrømmen til kirken avtar.

Kjernevirksomhet. Om mindre enn to måneder skal Den norske kirke selv prioritere mellom ulike formål innenfor de økonomiske rammene som Stortinget setter. Budsjettet må balansere. Tiden da man kunne samle seg om å protestere mot politikerne, er straks over.

Etter at leder i Presteforeningen, Martin Enstad, hadde vært på Søndagsrevyen og sagt at dårlig kirkeøkonomi betyr færre prester og dermed lengre ventetid på begravelser, startet en debatt på Facebook-siden hans. Diskusjonen viser at kirken på én måte er som alle andre organisasjoner: Alle vil verne om «det sentrale» (gjerne det som står en selv nærmest) og kutte i «administrasjon».

I diskusjonstråden får Enstad klar beskjed av prestekolleger om at man ikke kan kutte i «kjernevirksomheten». Det pleier man som nevnt å være enige om i slike debatter (og så hopper vi over diskusjonen om hvorvidt begravelser er kirkelig kjernevirksomhet). Når kjernevirksomheten er fredet, må kuttene selvsagt tas andre steder.

Byråkratiet. Denne gangen var det sokneprest i Svolvær, Nils Jøran Riedl, som tok jobben med å påpeke at ikke bare prestetjenesten, også «byråkratiet og sentrale stillinger», må reduseres. Det er som nevnt en vanlig måte å resonnere på når sparekniven truer, og de fleste tenker nok umiddelbart at det høres fornuftig ut.

I praksis er det likevel vanskelig, i et arbeidsliv med stor spesialisering, å se for seg at en del av en organisasjon kan raderes ut uten at det merkes. «Byråkrat» har fått en negativ klang for mange, men bak ordet finner vi medarbeidere med høyst reelle og viktige oppgaver. Lønnskjøring kan være så langt utenfor kjernevirksomheten det bare vil – noen må gjøre det.

Ingen er egentlig uenige i dette. Kirkelig ansatte forstår at de trenger støttefunksjoner. De fleste av dem har trolig merket hvordan nettopp kutt i støttefunksjoner har endret deres egen arbeidshverdag de senere årene.

Debatten på Martin Enstads Facebook-side viser at solidariteten i kirken er stor, og at alle – i hvert fall i teorien – er forberedt på å ta sin del av de kuttene som må komme. Spørsmålet er om det beste i lengden er å bruke ostehøvelprinsippet, som jo er det nærmeste man kommer å avstå fra prioritering i en situasjon der man er tvunget til å prioritere.

Sitter langt inne. Og der har kirken en utfordring fremover: Nevnte Facebook-debatt viser også at det sitter ganske langt inne for mange å peke på hva som er mindre viktig. De fleste vil kutte litt her og litt der. Når Åste Dokka, seniorrådgiver i Bispemøtet og således en del av «det sentralkirkelige byråkratiet», ber om konkrete formål som kan droppes, må hun vente lenge på fast fisk.

Til slutt får hun svar fra Nils Jøran Riedl, som ramser opp så mange forskjellige formål at ingen egentlig trenger å føle seg spesielt truffet: «Misjonskonsulenter. Fagstillinger for pilegrimer og mennesker med funksjonsutfordringer, så vel som religionsdialog og andre ‘særomåder’. Trosopplæringskoordinatorer. Generalsekretær for biskopene og andre steder hvor funksjoner kan bidra til mindre byråkrati. Teologiske ekspertisestillinger. Diakonikonsulenter» er bare noe av det han nevner.

Si det rett ut. Kanskje skal Den norske kirke smøre kuttene tynt utover noen år, i håp om bedre tider og mulighet for økte bevilgninger fra stat og kommune. Det er den enkleste løsningen, den som ikke krever at noen snakker ned andres hjertesaker til fordel for sine egne.

Det andre alternativet er at også ansatte og tillitsvalgte i kirken tar konsekvensen av at alt koster dersom det skal gjøres skikkelig – og at summen av alt er mer enn man har til disposisjon. Da må man begynne å si rett ut at ikke alt er like viktig.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.11.2016

Gå til innlegget

Svar fra en enkel pressemann

Publisert 3 måneder siden - 128 visninger

Idrettspresident Tom Tvedts allerede legendariske opptreden i Dagsrevyen 3. oktober er et tydelig eksempel på hvor ille det kan gå når intervjuobjekt heller vil lese opp sitt eget manus enn å svare på spørsmål.

Med bakgrunn i at biskopene i Den norske kirke planlegger å investere i medie­trening til nesten 50.000 kroner, kom jeg mandag med noen enkle råd for effektiv samhandling med journalister: «Ta telefonen. Hold avtaler. Svar ærlig på det du blir spurt om. Og la journalisten gjøre jobben sin.»

For ordens skyld: Jeg mener ikke at vanlige folk skal stå på pinne for pressen døgnet rundt. Folk som har så viktige jobber at de trenger medietrening eller til og med egen medierådgiver, plikter imidlertid å bidra til en opplyst, offentlig samtale. Det gjøres selvfølgelig best gjennom tilgjengelighet og tydelighet. Det er jo så opplagt at jeg ikke hadde trengt å skrive det, men jeg gjorde nå en gang det.

Kommunikasjonssjef ­Øyvind Håbrekke i KA 
Arbeidsgiver-

organisasjon for kirkelige virksomheter tok opp hansken i går ­under tittelen «Jordheims enkle verden» (Vårt Land 20. oktober). Jeg synes det er flott å få en debatt om disse spørsmålene, så det skal han ha takk for.

Ikke overrasket. Jeg burde kanskje ikke bli overrasket over at han som kommunikasjonssjef angriper mitt selvforklarende råd om å svare ja eller nei på ja-/nei-spørsmål, men det viser i hvert fall at den «­respekt for hverandres roller» som Håbrekke innleder med, ikke stikker så veldig dypt. Respekt for journalistens rolle er når kilden svarer på spørsmålene journalisten stiller, ikke å spore av eller­ 
tåkelegge med vilje. Respekt for kildens rolle er når journalisten stiller relevante spørsmål som for­søker å opplyse.

Håbrekke er i det minste ærlig om sine hensikter: «For spørsmålet er ikke bare hva ‘journalisten lurer på’. Det viktigste spørsmålet for intervjuobjektet er: Hva vil jeg formidle?» Dette er et dårlig utgangspunkt for et «godt samspill» mellom journalist og kilde, fordi sistnevnte vil være mer opptatt av å fremføre et ferdigskrevet manus enn å være til stede i den samtalen som journalisten har bedt om. Idrettspresident Tom Tvedts allerede legendariske opptreden i Dagsrevyen 3. oktober er et tydelig eksempel på hvor ille det kan gå.

Det finnes mange ikke-journalistiske kanaler (hjemmesider, Facebook, Twitter osv) der enhver skrivefør borger kan fremføre «sitt eget budskap». Utspill som er tydelig formulert og relevant for et større publikum, blir ofte plukket opp av massemediene. Det er en mye bedre og redeligere fremgangsmåte enn å forsøke å vri en intervjusituasjon over på noe annet.

Roter det til. «Målet for kirkelig kommunikasjonsarbeid skal ikke være å unngå å svare, men å gi klarere og bedre svar og å lykkes­ i å formidle sitt eget budskap», skriver Håbrekke til slutt. Jeg er enig i nesten alt, men han roter det til på slutten. Ofte vil det være konflikt mellom «klarere og bedre svar» og det å formidle «sitt eget budskap». Da må det være klare og tydelige svar – ikke bevisste ­avsporinger – som gjelder.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21.10.2016
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 4 timer siden / 314 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 314 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 314 visninger
Kristian Kahrs kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 314 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 314 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 314 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 685 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 314 visninger
Peder M.I. Liland kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 685 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 314 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Når politikken blir nådeløs
rundt 6 timer siden / 4712 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 6 timer siden / 2334 visninger
Les flere