Trygve W. Jordheim

Alder: 38
  RSS

Om Trygve W.

Administrativ redaktør i Vårt Land.

Følgere

Salige er de som sladrer

Publisert rundt 2 måneder siden - 822 visninger

Vi må slutte å rakke ned på dem som sier ifra når noen utnytter systemet eller setter andre i fare.

«Oi! Dette kan gå skikkelig galt.»

Vi satt i bilen og var nesten hjemme etter noen dager på hytta. Det var sent lørdag kveld, barna sov i baksetet, stemningen var god.

Et par minutter tidligere hadde vi passert tre mopedister som stod og ventet i en busslomme. Nå suste de forbi oss i en trang 40-sone i en fart som må ha nærmet seg 80 kilometer i timen.

Min indre ro forsvant raskt. Jeg har aldri likt råkjøring. Etter at vi fikk barn, misliker jeg det enda sterkere. Det skal så lite ubetenksomhet til før det skjer noe som kan snu opp ned på alt.

Kall meg gjerne regelrytter

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) fikk oppskriftsmessig kjeft da hun oppfordret nordmenn til å melde fra om flyktninger som reiser på ferie til landet de flyktet fra. Kanskje var det fordi det var Listhaug som sa det, kanskje var det måten hun sa det på, men kjernen i budskapet hennes – hvis vi ser bort ifra at akkurat dette ofte handler om barn og at utspillet kunne oppfattes som en instruks til lærere – bør være ukontroversiell: Når noen bryter regler som er der for at systemet ikke skal bli utnyttet, er det riktig å si ifra.

Onsdag meldte Vårt Land at både Tollvesenet, Skatteetaten, Nav og Lånekassen får mange tips om juks. Innspillene fra publikum bidrar til mer rettferdighet og til at pengene i større grad kan bli brukt der de er ment å brukes.

Jeg synes det er bra. Kall meg gjerne regelrytter, men det er gjerne en god grunn til at reglene er der.

Nav-juks og svart arbeid

Å være opptatt av at ting går riktig for seg og at ingen lurer systemet for egen vinning, gir imidlertid ingen høy status. I skolegården blir man kalt sladrehank. Blant kriminelle er man tyster. «Angiver» er heller ingen honnørbetegnelse. Dessverre.

For lite er så ødeleggende for lysten til å bidra til fellesskapet, som vandrehistorier om friske folk som lurer til seg trygd samtidig som de jobber svart. Takk til alle som sender Nav i deres retning.

Ingenting nærer hverdagsrasismen så effektivt som avisoppslag om nye landsmenn som jukser til seg penger de ikke har krav på. Det går ut over veldig mange ærlige innvandrere og flyktninger.

Studenter som bor hos gratis foreldrene sine samtidig som de håver inn borteboerstipend fra Lånekassen, er heller ingen favoritt rundt lunsjbordet. De bidrar heller ikke i studentenes kamp for bedre støtteordninger.

Ingen offerløs kriminalitet

Alle vet hvor demoraliserende det er når noen tar seg til rette på bekostning av resten. Nordmenns glede over å betale skatt er ikke mer intens enn at den kan forvitre dersom det blir for enkelt å være gratispassasjer. Når da noen bidrar til at velferdsordninger ikke misbrukes, for eksempel ved å tipse ansvarlig instans, bør de derfor møtes med et klapp på skulderen, ikke med beskyldninger om tysting og sladring.

Noen vil nok si at juks med offentlige støtteordninger er såkalt offerløs kriminalitet. Det er det ikke, for offeret er tilliten til fellesskapsordningene våre, og det er alvorlig.

På en måte er det likevel verre når noen setter andre i umiddelbar livsfare, for eksempel ved hårreisende forbikjøringer eller stor fart gjennom tettbygde strøk. Også her vil jeg slå et slag for angiveriet.

Min første tanke da kveldsharmonien ble smadret av korttenkte mopedister, var derfor at nå må vi ringe politiet før liv går tapt. Med tohjulingene på faretruende rask vei ut av horisonten, landet vi likevel på å la være. Det var stille på veien og såpass seint at barn med manglende trafikkforståelse og impulskontroll trolig var i seng for flere timer siden.

Gadd ikke, ville ikke blande meg

Ingen fikk livet sitt endret for alltid på grunn av tre mopedisters galmannskjøring den kvelden. Vår antakelse om at det ikke var barn ute og lekte så seint, var nok ganske fornuftig. Lokalavisene meldte heller ikke om utforkjøringer eller frontkollisjoner i etterkant.

Men hva hvis det hadde gått galt? Hva hvis jeg ved å varsle politiet kunne ha reddet et liv? Heldigvis slipper jeg å forholde meg til en tragedie som kunne ha vært forhindret dersom jeg hadde orket å være sladrehank.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke ringte politiet den kvelden. Kanskje gadd jeg ikke, kanskje ville jeg ikke blande meg unødig. Begge deler er like ille.

For jeg vil ikke være en sånn som ser en annen vei når fellesskapsverdier og enkeltmennesker er truet av andres egoisme og dumskap. Det handler ikke om angiveri og tysting, men om å si ifra når det trengs.

(Foto: Lise Åserud, NTB scanpix)

Gå til innlegget

Det er verdt et forsøk

Publisert rundt 2 måneder siden - 1539 visninger

Det er lett å kritisere kirken for skamløs markedstilpasning når den drar spinnere, kjæledyr og motorsykler inn i gudstjenesten. Men hva er alternativet?

Hva skal kirken dypest sett være? En bauta i tid og rom, trygg og gjenkjennelig – eller mer nysgjerrig og endringsvillig, en dynamisk organisasjon som vi kan overraskes av?

Det går an å se for seg at disse egenskapene kan kombineres, men debatten havner ofte i et spor der man ikke kan mene det ene uten samtidig å mene at det andre standpunktet er på jordet.

Elg og folkedans

«Kirken bør ivareta tradisjonene, holde på de gamle salmene, og ikke forsøke å være kul og markedstilpasset.» Underforstått: De som mener at kirken må forandre seg, ønsker seg en kommersielt orientert trendværhane uten respekt for egen historie.

På motsatt side: «Kirken må følge med i tiden, forholde seg til hva folk vil ha, og ikke være et nedstøvet hus for damer med grått hår.» Underforstått: De som mener at kirken bør tenke litt om før den kaster seg på nye trender, er fastgrodde og umoderne og uten kontakt med det virkelige liv.

Også debatten om gudstjenesten preges av denne dynamikken. Ikke minst kommer dette til overflaten i forbindelse med gudstjenester som er skreddersydd for visse grupper, gjerne i forbindelse med bestemte begivenheter som finner sted utenfor kirkerommet.

Det kan være elg-gudstjeneste i forbindelse med høstjakta, folkedansmesse i forbindelse med lokale bygdearrangementer eller skolestartgudstjeneste i forbindelse med at et nytt kull med seksåringer har tatt på seg ranselen for første gang.

Stor kreativitet

Ifølge Kirkerådet har om lag 250 av Den norske kirkes drøyt 1.200 menigheter et eller annet tiltak med ordet «skolestart» i navnet. De to kommende helgene vil mange gudstjenester være rettet spesielt mot denne målgruppen, en målgruppe som gjerne følges av både én og to generasjoner ved slike begivenheter.

Nå er skolestartgudstjeneste noe av det mindre outrerte i kategorien «spesialgudstjenester». Tidligere i sommer ramset vi opp blant annet spinnergudstjeneste («et skamløst publikumsfrieri», ifølge Manglerud-sokneprest Espen A. Hasle), demensgudstjeneste, skalldyrgudstjeneste, kjæledyrgudstjeneste, Frost-gudstjeneste og bike-in-gudstjeneste.

Kreativiteten er stor og virkemidlene varierte, men målet er alltid å få mennesker som vanligvis ikke går i kirken til å føle seg spesielt invitert og inkludert. «Dette opplever jeg som en svært viktig gudstjeneste. Her møter jeg mange som vanligvis ikke ville tatt turen inn i et gudshus», sa daværende sokneprest i Trefoldighetskirken i Arendal, Åsta Ledaal, til Agderposten da hun åpnet dørene for motorsykler i vår.

Færre på gudstjeneste

Men selv om hensikten er god, er slike konsepter en lissepasning til dem som mener at kirken er i ferd med å miste seg selv i jaget etter å være relevant og markedstilpasset (en kritikk man delvis tar brodden av ved å være ærlig om publikumsfrieriet, slik soknepresten i Manglerud var). Og det må være lov å stille spørsmål ved nye tiltak uten å bli beskyldt for å være surmaget.

Problemet med kritikken mot spesialgudstjenestene, er at den ikke kan brukes til annet enn å bremse lysten til å eksperimentere. Tanken om at folk først og fremst vil ha stabilitet, uforandrede tradisjoner og de samme salmene som for 50 år siden – for eksempel basert på at et hundretall nordmenn konverterer til Den katolske kirke hvert år – tåler ikke møtet med virkeligheten.

Deltakelsen på gudstjenestene i Den norske kirke er på retur og har vært det i mange år. Lite tyder på at folk flest har et aktivt ønske om at gudstjenesten skal være slik den alltid har vært.

Et steg på veien

Kirkens overordnede svar på denne utfordringen, er gudstjenestereformen som ble sjøsatt i 2011. Etter et langvarig arbeid ble den enkelte menighet gitt langt større frihet til å forme sitt lokale («stedegne») utrykk og variere gudstjenesten mer.

Ikke alt som prøves ut blir like vellykket, og alt er nok ikke like gjennomtenkt. En del kommer til å virke kleint i etterpåklokskapens lys, noe virker kleint allerede nå, men løsningen er uansett ikke å fortsette akkurat som før.

Kanskje er ikke motorsykkelgudstjeneste svaret på gudstjenestenedgang og medlemsfrafall, men det kan være et lite steg på veien mot en kirke der flere opplever seg inkludert og sett. Da er det verdt et forsøk.

(Foto: Lone Jeanett Jespersen fra Vennesla MC-klubb ledet an i kortesjen under vårens bike-in-gudstjeneste i Trefoldighetskirken i Arendal. Foto: Silje Bratland Roksvåg, Agderposten)

Gå til innlegget

Verdidebattens begrensning

Publisert 2 måneder siden - 702 visninger

Det hjelper ikke å definere dugnad som norsk verdi dersom nordmenn ikke stiller opp på dugnad.

Verdier er blitt en av valgkampens store farsotter. Honnørordene hagler: likestilling, rettsstat, demokrati, frihet, likhet, fellesskap og mye annet som alle er relativt enige om. Det er særlig «norske verdier» og «kristne verdier» som skaper engasjement.

Denne debatten blusser opp med jevne mellomrom, og i sommer tok den fyr etter at toppolitikere inntok scenen på Evangeliesenterets landsstevne. Innvandring og integrering ble selvsagt tema, ettersom Sylvi Listhaug (Frp) var en av deltakerne.

«Norske verdier under press»

Martin Kolberg fra Ap har vært på kristenstevne før og visste hva han gjorde da han beskyldte Listhaug for å opptre i strid med verdiene som hun har snakket mye om i løpet av sin statsrådtid.

– Jeg ber dere legge merke til mangelen på kristen forståelse av nestekjærlighet, i måten hun omtaler medmennesker på, sa Kolberg, ifølge VG.

Noen dager senere fulgte kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) opp sammen med Sp-nestleder Ola Borten Moe i VG. «Fra hvert sitt politiske ståsted har Moe (41) og Helleland (39) ikke tenkt å la Sylvi Listhaug (Frp) være den eneste norske politikeren som snakker om kristne verdier i denne valgkampen», skrev avisen.

– De norske verdiene er under press fordi vi ikke alltid stiller opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på, sa Helleland, som i fjor fikk både ris og ros for sin julehilsen på Facebook, der hun holdt fram Kvikk Lunsj, brunost, dugnad og grøt som sentrale norske verdier.

«Kristen» nestekjærlighet eller «sekulær» rettferdighetssans?

Hvis vi måler en debatts vellykkethet etter engasjement og temperatur, er verdidebatten er sikker vinner. Diskusjonen om hvilke verdier vi bygger landet på, om disse verdiene er kristne eller ikke, om det finnes spesifikt norske verdier – vi vet hva det går i. Vi kan spekulere på deltakernes motiver og fascineres av hvem som inntar hvilke posisjoner, men vi vet at tematikken betyr mye for mange og derfor utløser sterke følelser.

Hovedproblemet med denne debatten er at den får så små utslag i praktisk politikk og hverdagsliv. Vårt demokrati og vår rettsstat blir ikke dårligere eller bedre av å være funnet opp utenfor Norges grenser. Når samfunnets store fellesutgifter skal dekkes inn, er det for alle praktiske formål likegyldig om folk betaler sin skatt og sin moms motivert av «norsk» fellesskapstankegang, «kristen» nestekjærlighet, «sekulær» rettferdighetssans eller hvilken som helst kombinasjon av disse. Og hvis borettslaget arrangerer dugnad, er poenget at folk kommer, ikke hvorfor.

Debatten om hvilke verdier samfunnet skal bygges på og hvor de egentlig kommer fra, risikerer derfor å skygge for det vi egentlig burde være opptatt av, nemlig praksis.

Svart arbeid og dugnadsnekt

For eksempel: Ifølge en gallup gjennomført i forbindelse med lanseringen av Torgny Hasås' bok Det mørke arbeidslivet, mener 3 av 10 nordmenn mener at det er greit å betale håndverkere og renholdere svart. Halvparten av oss er dessuten ikke villige til å betale den timeprisen for renhold som ifølge Virke er minimum for å sikre anstendig (i praksis hvit) lønn etter at utgifter er trukket fra. Da hjelper det ikke å snakke om fellesskap og likhet som norske verdier.

Et annet eksempel: Det er mange år siden avisene begynte å skrive om borettslag som slet med å gjennomføre dugnader fordi nesten ingen kom. Et enkelt nettsøk avdekker at det er mange som leter etter en utvei fra raking av fellesplener og beising av fellesvegger.

Selv om det finnes verdier som ikke alle deler, vil «verdi» av naturlige grunner oftest knyttes til noe positivt. Når vi snakker om norske eller kristne eller «våre» verdier, handler det som regel om idealer. Og som kjent er det ikke alltid vi lever opp til våre idealer.

Der ligger også verdienes begrensning: De er teorier som får betydning først når de får følger for hvordan vi opptrer. For det er ikke de fine ordene, men det vi gjør, som bygger landet.


Bildetekst: Valgkampen ble for alvor sparket i gang med partilederdebatt i Arendal mandag kveld. F.v. Bjørnar Moxnes (Rødt), Une Bastholm (MDG), Audun Lysbakken (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Jonas Gahr Støre (Ap), Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp), Knut Arild Hareide (KrF) og Trine Skei Grande (V). Foto: Tor Erik Schrøder, NTB scanpix

Gå til innlegget

Såpass må vi faktisk tåle

Publisert 3 måneder siden - 1147 visninger

Ingen av oss er fordomsfrie, og vi kommer heller aldri til å bli det. Det må både kvinner og Bærums-folk leve med.

Kvinnen ser rasende på politimannen: «Gjorde du en antakelse om hvilket kjønn jeg er?» («Did you assume my gender?»)

Et såkalt «meme» – et bilde med tekst, som spres på sosiale medier, der poenget for eksempel er å være morsom og/eller sette noe å spissen – viser hvor galt det kan gå når noen har antennene innstilt på å finne noe å bli støtt av:

En politimann ber en person i en demonstrasjon om å flytte seg og tiltaler vedkommende med «ma’am» (frøken). Han glemmer imidlertid at demonstrasjonen er til støtte for en økning i antall anerkjente kjønnskategorier. I stedet for å bli møtt med samme høflighet som han selv utviser, blir han skjelt ut fordi han tillater seg å anta at personen han snakker til er en kvinne.

Ikke født i går

Nå er ikke dette nødvendigvis en sann historie, og meme-makerens ståsted er åpenbart: De som ønsker flere kjønnskategorier enn de to trad­isjonelle, er hårsåre og konfliktsøkende mennesker som alltid er på jakt etter en syndebukk å kaste sin egen bitterhet på. Den debatten kan vi la ligge nå, men eksemplet illustrerer hvor lite konstruktivt det er å møte andres fordommer med antakelsen om at de vil deg vondt.

Hvis noen tiltaler deg med «frøken», er det ikke for å være slem, men fordi du har såpass mange ytre kjennetegn til felles med andre kvinner vedkommende har møtt, at det er rimelig å anta at – eller ha en fordom om at – også du er en kvinne.

Ingen av oss ble født i går, og vi har store mengder kunnskap, erfaring og anekdoter i bagasjen. Derfor er vi aldri fordomsfrie i møte med andre mennesker. De som omtaler seg selv som fordomsfrie, er altså født i går. Eller så lyver de.

«Kunnskaps- og anekdotebaserte hypoteser»

En fordom er en oppfatning basert på det man vet, men uten at man vet nok til å ha en kvalifisert eller kvalitetssikret oppfatning. Ordboka kaller det også «forhåndsmening». Ordet «fordom» er derfor nøytralt i den forstand at en fordom kan være både positiv og negativ.

Det er for eksempel legitimt å forvente at en 75-åring er pensjonist. Det er normalt å gå ut ifra at en prestesønn eller militærdatter har bodd på mer enn ett sted i løpet av oppveksten. Det er ikke frekt å anta at en person fra Stavanger snakker Stavanger-dialekt. Det er selvfølgelig en viss risiko for at antakelsene ikke stemmer, men sjansen for å ha rett er større.

Vi kan godt kalle det fordommer, men selv liker jeg egentlig bedre å snakke om «kunnskaps- og anekdotebaserte hypoteser», fordi begrepet «fordom» som regel får en negativ ladning. Dessuten er poenget med hypoteser at de er åpne for revidering så fort det kommer ny kunnskap på bordet. Slik fungerer også fordommer: Hvis du møter en 75-åring som fortsatt er i full jobb, vil din eventuelle fordom om at alle 75-åringer er pensjonister, automatisk forsvinne.

Klyser med mye penger

«Fordommer» – med negativt fortegn – stod som ventet sentralt i A-maga­sinets reportasje om mobbing av folk fra Bærum nylig. Journalisten hadde intervjuet både rike og litt mindre rike bæringer, men det var ikke akkurat skjebnehistorier vi ble fortalt. Den såkalte mobbingen kokte stort sett ned til at bæringer iblant blir møtt med en antakelse om at de er klysete og/eller har mye penger.

Det med klysetheten er ikke så lett å måle, men som A-maga­sinet selv påpeker: «De færreste fordommer er uten en viss rot i virkeligheten. Jo da, Bærum er på topp i Norge, både når det gjelder inntekt, formue, utdanningsnivå og andel som stemmer Høyre» Er det ikke da rimelig at dette spiller inn når noen møter en fra Bærum?

Det vi allerede vet

Heldigvis setter bæringen Elin Ørjasæter skapet fint på plass: «Det er flere ‘blærumsfolk’ blant bærumsfolk enn ellers i befolkningen. Det handler om statistisk overrepresentasjon.»

Det betyr at alle bæringer med normal inntekt og sympatisk lynne, men uten hytte i
Kragerø, må lide for sambygdingers pengesterke arroganse. Det tåler vi heldigvis. For ingen antifordomskampanje kan forandre på det faktum at vi tar utgangspunkt i det vi allerede vet når vi skal forholde oss til nye mennesker og ny informasjon.

Gå til innlegget

Hei, jeg er fra Bærum

Publisert 3 måneder siden - 371 visninger

Noe av det beste med å komme fra Bærum, er at det er så lett å gi folk en positiv overraskelse.

Denne kommentaren ble først publisert i spalten «Klartekst» i Vårt Land 21. september 2013. Publisert på verdidebatt.no i forbindelse med A-magasinets sak om mobbing av folk fra «Blærum».


«Det var sossegutter. Hva tror du han fikk i 18-årsgave, da? Bil, hus, hytte?»

«Nei, leilighet på Frogner, tror du ikke det, da?»

De to politimennene hadde satt seg inn i patruljebilen igjen. Nicolai Bjørno (18) hadde gjort som de ba om og avsluttet den bråkete bursdagsfesten på Hosle i Bærum. Det politiet muligens hadde glemt, var at de var på opptak med «Nattpatruljen», slik at sleivpraten ble fanget opp og senere sendt på TV.

– Jeg opplever dette som veldig krenkende. Ikke bare overfor meg, men resten av Bærums-ungdommen, uttalte Nicolai Bjørno i Budstikka sist onsdag.

Boyband-sveis og lyseblå skjorte

Jeg vet ikke hvor lurt det er å stille opp i avisen med boyband-sveis og lyseblå skjorte når målet er å bli kvitt fordommer mot ungdom fra Bærum, men sånn er det jo med fordommer. Vi leter etter alt som bekrefter dem.

Mange bæringer synes disse fordommene er så plagsomme at de svarer «Oslo» når folk spør hvor de kommer fra. Det gir følgende fordeler:

# De slipper loslitte «vittigheter» som «Hø hø, så du er blærumssoss, du. Har du svømmebasseng?»

# De slipper å få bank på bytur i Arendal.

# De unngår å måtte svare på kritikk mot partiet Høyre, selv om sjansen for at de stemmer Høyre bare er 50 prosent.

# De får ikke spørsmål av typen «Bærum, ja. Kjenner du en som heter Fredrik?» (Folk fra Oslo får ikke slike spørsmål, men i Bærum bor det jo bare 116.000 mennesker.)

Overraskelse: Vi er som alle andre

Jeg har aldri sagt at jeg kommer fra Oslo. I en periode svarte jeg Rykkinn (som er i Bærum), men det er lenge siden jeg bestemte meg for å rette ryggen, se folk inn i øynene og si «Bærum» med dyp overbevisning og tydelig stemme.

Dermed er forventningene hos mange skrudd så lavt at jeg til og med på en middels sympatisk dag bidrar til å nyansere bildet av hjemkommunen min i positiv retning. Erfaringsmessig vil de fleste konkludere med at folk fra Bærum egentlig er som alle andre. For mange nordmenn er dét faktisk en overraskelse.

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
6 dager siden / 2201 visninger
3 kommentarer
Unnfallenhet som dyd
av
Arne Johan Vetlesen
10 dager siden / 947 visninger
5 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
28 dager siden / 511 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 821 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3630 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1968 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 751 visninger
Werner Skaug kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 751 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kaj Sperrås kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 4 timer siden / 9340 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Dagbjørn Skipnes kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
rundt 4 timer siden / 421 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Les flere