Trygve W. Jordheim

Alder: 37
  RSS

Om Trygve W.

Administrativ redaktør/nyhetssjef i Vårt Land.

Følgere

Skaffer seg friere hender

Publisert 6 dager siden - 388 visninger

Politikere vil fortsatt snakke varmt om folkekirken, men de store ordene er mindre forpliktende enn før.

Helt siden 2008, da partiene på Stortinget på mirakuløst vis ble enige om hvordan Den norske kirke skulle skilles fra staten, har kirkens lederskap insistert på at det meste blir som det alltid har vært. På mange måter har de hatt rett – ingenting ved kirkeforliket har endret situasjonen for vanlige medlemmer ennå.

Men nå skjer det noe. Ved årsskiftet ble det formelle skillet mellom stat og kirke gjennomført. Ny tros- og livssynspolitikk er under utforming på oppdrag fra et samlet storting. Ap og SV vil stille strengere krav til dem som vil ha offentlig trosstøtte. Frp, som tradisjonelt har vært en trofast forsvarer av alt som gjør Norge «kristent» i betydningen mindre fremmedkulturelt, går trolig til valg på å fjerne de offentlige tilskuddene både til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Skaffer seg handlingsrom

Det går ikke lenger an å si at alt kommer til å bli som før. Når selv Senterpartiet – som raskt angret på at de var med på å signere statskirkens dødsdom – leverer et program uten ordet «folkekirke», er noe å gjære.

Vårt Lands gjennomgang dokumenterer at politikerne er i ferd med å skaffe seg et langt større handlingsrom på tros- og livssynsfeltet enn det de hittil har bevilget seg. Rundere formuleringer og mer vekt på likebehandling av tros- og livssynssamfunn preger den politikken som velgerne skal ta stilling til i høst.

Ønsket seg forutsigbarhet

For Den norske kirke har forutsigbarhet i de offentlige bevilgningene vært høyeste ønske på veien ut i selvstendigheten. Partienes mindre forpliktende programformuleringer tyder på at kirken i stedet må belage seg på årlige runder i forbindelse med statsbudsjettet. Kirken kan ikke regne med at de statlige og kommunale tilskuddene vil fortsette som nå, i hvert fall ikke uten at politikerne kontinuerlig bevisstgjøres på hva kirken bidrar med og hva den betyr for folk flest.

Og det som tilsynelatende ikke betyr så mye – som regel omtalt som «administrasjon og byråkrati» – ligger enda tynnere an enn før.

Gå til innlegget

Pinsebevegelsen vant da de våget å fornye

Publisert 22 dager siden - 1194 visninger

Det er vondt å avslutte gamle tradisjoner, selv om de har utspilt sin rolle. Fornyelsen av pinsebevegelsens lederkonferanse viser at det kan være riktig likevel.


Mer enn 1.600 engasjerte pinsevenner var samlet til lederkonferanse i helgen. – Overgangen fra grå predikantkonferanse til fargerik lederkonferanse bør inspirere i alle kristne sammenhenger, skriver vår kommentator.En av de mest vellykkede­ omstillinger i Kirke-Norge­ de senere årene manifesterte seg på nytt i helgen, da mer enn 1.600 menighetsledere og frivillige medarbeidere fra Pinsebevegelsen – folk i alle aldre – samlet seg på Brunstad konferansesenter.

Det var i 2010 at det sentrale lederrådet for om lag 300 norske pinsemenigheter tok grep: Den tradisjonelle Predikantkonferansen – en rotete, uforutsigbar­ og stadig mindre populær hybrid mellom bønnemøte, forhandlingsmøte og peptalk for ­pastorer og andre menighetsledere (svært ofte godt voksne menn) – ble gravlagt.

En vits. Bevegelsens ungdomslederkonferanse ble lagt i potten, menighetslokale ble byttet ut med konferansehotell, tidspunktet ble tilpasset en bredere målgruppe og konseptet ble nullstilt. Konferansen Led var født.

Ikke alle applauderte forandringen. Mange, også unge mennesker, var skeptiske i starten. Noen er fortsatt skuffet over at kjøreplan og lovsangspop har overtatt for spontanitet og gamle vekkelsessanger.

Tallene er imidlertid på parti med nyskapningen: Antall deltakere i helgen var nesten dobbelt så høyt som antall påmeldte til Predikantkonferansen i 2010. Der Predikantkonferansen var i ferd med å bli en stående vits blant mange av dem som ikke var der (og kanskje blant noen av dem som var der), er summingen rundt Led positiv.

Snakke sant. Vi mennesker vet gjerne hva vi har, men sjelden hva vi får. Derfor er forandring arbeidskrevende, ofte vanskelig,­ noen ganger vondt. De minst krevende endringene skjer ­følgelig på områder der vi ikke er fornøyde med tingenes tilstand.

Første steg er derfor å snakke sant om virkeligheten. Frank Nyfelt, daglig leder i Pinsevennenes Barne- og Ungdomsutvalg (PBU), ble i fjor konfrontert av Korsets Seier med at det fortsatt var noen som savnet den gamle Predikantkonferanse. «Jeg mener vi må kalle en spade for en spade», innledet han – før han demonstrerte at han også er villig til å kalle en katastrofe for en katastrofe:

«Predikantkonferansen hadde helt tydelig utspilt sin rolle som lederkonferanse de siste årene. Historisk var det en sterk konferanse med mye pionérånd og nytenkning. Men de siste årene var det mye dårlig. Musikkrefter og praktiske ting ble tatt på ­hælen, og ofte var det ikke pianister til stede når det skulle synges. En fra salen ble tilfeldig dratt opp for å spille. Noen som ble ivrige i debatter kunne bare reise seg i salen og protestere og være ufine. Diskusjonene ble krangler. ­Åndelig autoritet ble misbrukt for å hevde sin mening. Budskap i tunger ble tydet tilfeldig og kunne­ ha sterke tilslag av tyderens meninger. Konservative og nytenkende satt på hver sine områder i hovedsalen. Folk ble såret og trengte sjelesorg.»

Kjente toner. Hvis det stod så dårlig til, skulle det bare mangle at man tok grep. Men dette er ­ingen selvfølge, for det enkleste på kort sikt er å la alt være som før, selv om overgangen fra Predi­kantkonferansen til Led egentlig bare handler om form. Hvis vi skal dømme ut fra ­åpningstalen på Led, er budskapet det samme som før.

«Skal mennesker møte Jesus, må vi være utenfor kirkens fire vegger, være synlige i vårt nærmiljø og engasjere oss i det som skjer der. Vi må knytte relasjoner og være midt i samfunnet der ­livet pulserer – være sanne og ærlige menneske på godt og vondt», sa Sigmund Kristoffersen til forsamlingen, ifølge Korsets Seier.

Dette har vært kjente toner i de fleste frikirkelige miljøer i mange år, både som kritikk («Vi må komme oss ut av kristenbobla») og som mulighet («Vi har så mye å tilby menneskene rundt oss»), men substansen er den samme som på Predikantkonferansen: Når kristne omgås ikke-kristne, vil de sistnevnte før eller siden bli nysgjerrige på Jesus.

Bør inspirere. Ledelsen i Pinse­bevegelsen visste hva de hadde, men ikke hva de fikk. Derimot visste de at de var misfornøyd med det de hadde. De våget å forandre formen, slik at visjonen ikke skulle dø ut sammen med en form som ikke fungerte lenger. Derfor er overgangen fra grå predikantkonferanse til fargerik lederkonferanse noe som bør inspirere i alle kristne sammenhenger.

Gå til innlegget

Først og fremst en inspirator på grasrota

Publisert rundt 1 måned siden - 2251 visninger

Ole Christian Kvarmes medieopptredener har skapt inntrykk av en svak leder, men oppgjøret med Einar Gelius viste en annen side av den avtroppende Oslo-biskopen.

Uansett hva Ole Christian Kvarme finner på i sitt siste drøye halvår som biskop, må han leve med at han for svært mange alltid vil være den kontroversielle, homofiendtlige biskopen som ble tvunget på dem av daværende kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland.

Selv om han stod på kirkens offisielle linje og tilhørte flertallet i bispekollegiet, måtte han tåle mye kritikk og hoderysting både før og etter utnevnelsen. Hovedstadsfolket forventet en mer «progressiv» biskop som Gunnar Stålsetts etterfølger, men blant menighetene hadde han et så solid votum at valget var lett for et kirkelig statsråd som var opptatt av at «kirken selv» skulle få bestemme.

Best til å møte folk

Til å være Oslo-biskop har ikke Kvarme vært spesielt synlig, og det er heller ikke foran kamera han ser ut til å trives best. 68-åringens sterkeste side som biskop er å være inspirator på grasrota. Han liker å møte folk ute i menighetene, han husker navn og ansikter og får mennesker til å føle seg sett.

Onsdagens intervju i Dagsrevyen var typisk for mange av Kvarmes medieopptredener. Han bruker lang tid på å komme til poenget og sliter med å parere spørsmål der han ikke er enig i premissene. Mange har fått inntrykk av en svak leder, og minst like mange var derfor overrasket da Kvarme sørget for at Einar Gelius måtte forlate prestegården på Vålerenga og finne seg en ny plattform for sine mange utspill og innfall. Det var en storm Kvarme sto oppreist i, og det var ingen internt i kirken som kritiserte ham for personalbehandlingen.

«Sentrumskonservativ»

Da Vårt Land kartla de 100 mektigste i Tros- og livssyns-Norge i fjor høst, havnet Kvarme i sjiktet mellom 20 og 40. I profilbeskrivelsen het det blant annet: «I perioder har Kvarme vært usynlig i medier og offentlighet. I presteskapet i sitt eget bispedømme står han heller ikke spesielt sterkt. Men han har både posisjon, innflytelse og troverdighet i mange andre sammenhenger.

I Bispemøtet, for eksempel, er Kvarme regnet som en av de tyngste fagteologene. Beskrivelsen som der brukes på ham er gjerne ‘sentrumskonservativ’, ikke ‘erkekonservativ’ som mange av dem som følger kirkelivet mer på avstand vil si.»

Dessuten: «I Den katolske kirke, i mange frikirker og innvandrermenigheter, og blant mennesker med bakgrunn fra lutherske organisasjoner har Kvarme mange supportere. Også blant muslimer og jøder har han mange relasjoner og høy standing.»

Gå til innlegget

Derfor trenger vi i-landsproblemer

Publisert rundt 2 måneder siden - 1760 visninger

Noe av det beste jeg kan gjøre for meg selv og menneskene rundt meg, er å ikke klage over bagateller.

• Britiske sjokoladespisere raser over at mellomrommet mellom bitene i Toblerone er blitt større.

• Bærumsmann fortviler over at de nye søppelspannene er bredere enn de gamle og derfor ikke passer inn i en spesialmurt nisje i oppkjørselen.

• Journalist i Rana Blad fikk julefrokosten ødelagt da den antatte rødbetsalaten viste seg å være lilla-rosa sildesalat.

• Nidar-fabrikken kjøpte ny pakkerobot til ti millioner for å møte klagestorm – kundene var misfornøyde med fordelingen av sjokoladebiter i samlepose.

Eksemplene er ikke «fake news», men ekte nyhetssaker som er delt på Facebook-siden «I-landsproblem», der det syrlig slås fast at «Folk i i-land møter daglig store utfordringer».

Vannrett sludd og utsatt rusletur

Og det gjør vi jo. Selv har jeg hosta og hangla en del den siste måneden. I desember måtte jeg stå over to konserter og ett julebord, med det tap av julestemning og gratis pinnekjøtt som det medførte. Da jula kom, var det ikke antydning til snø noe sted. Da nedbøren endelig meldte seg, var det i form av vannrett sludd som gjorde at rusleturen på 2. juledag måtte utsettes med en halvtime (ja, den ble nesten avlyst, og det hadde nok lagt en lei demper på middagsappetitten).

Da jeg sto opp i morges følte jeg meg ikke helt på topp, og varmretten i kantina var ikke mer enn helt grei. På toppen av kransekaka kom den manglende temperaturstyringen på kontoret, hvilket gjør at jeg aldri vet om jeg bør kle meg i ullgenser eller singlet på jobb.

Ingenting å klage over

Ordet «i-landsproblem» finnes ikke i ordboka, heller ikke på den norske delen av Wikipedia. Svenske Wikipedia forteller imidlertid at ordet brukes med en underliggende antydning om at i-landsproblemer er ubetydelige sammenlignet med klassiske «u-landsproblemer» som krig, sult, epidemier, analfabetisme og fattigdom.

Vi vet det så godt: Vi i Norge har praktisk talt ingenting å klage over. Men selv om verden er kommet nærmere og vi derfor vet en del om hvor ille det er mulig å ha det i 2017, er det lettest å sammenligne seg med dem som har det omtrent like greit som en selv. Derfor er det fint alltid å ha begrepet «i-landsproblem» langt framme i bevisstheten. Dette middels lange ordet bærer i seg alt vi trenger for å sette våre egne små hverdagshumper i det perspektivet de fortjener.

«Greit nok i jula»

Hvis du nå har konkludert med at denne skribenten er en forvokst changemaker som ønsker å spre dårlig samvittighet til alle som ikke har det samme forpinte virkelighetsbildet som han selv, må jeg få korrigere: Jeg er absolutt ikke blant dem som tror at verden blir bedre dersom jeg går rundt med dårlig samvittighet for alt som er galt her på kloden.

Jeg bruker ikke energi på å skamme meg på vegne av det såkalte verdenssamfunnet fordi ingen klarer å rydde opp i Syria. Jeg ser heller ikke poenget med å påta meg ansvaret for noe ugreit som ble bestemt på Stortinget 150 år før jeg ble født.

Derimot forsøker jeg etter beste evne å unngå å svare slik når noen lurer på hvordan jeg hadde det i jula: «Åff, nei, vi var syke mye av tiden, og så var det en del stress med pakking og reising og alt. Og det ble altfor mange gaver denne gangen også. Mye å rydde etterpå. Måtte forresten forresten bytte flere av gavene, og det ble mye å drasse med hjem igjen. Dessuten måtte jeg jobbe et par dager i romjula. Så jo da, greit nok. Må bare håpe på en bedre jul om et år.»

Hjelper oss til å se

I stedet vil jeg daglig minne meg selv om hvor ekstremt bagatellmessige mine problemer er, slik at den eneste naturlige juleoppsummeringen blir denne: «Helt topp! Masse folk, masse mat, masse fri, masse god stemning.» Og så legge til, for å fremstå som et helt og reflektert menneske: «Et par i-landsproblemer dukket jo opp, men det skulle jo bare mangle.»

Problemer er selvsagt en uting, men i-landsproblemer er tross alt mye bedre enn u-landsproblemer. Og det fine med i-landsproblemer er nettopp det at de er i-landsproblemer. De kan være kjipe, men de gjør også nytte for seg fordi de hjelper oss til å se hvor godt vi faktisk har det.

Gå til innlegget

Nå er det du som bestemmer

Publisert 2 måneder siden - 408 visninger

Valgfriheten har sin pris: Snart har vi ingenting å snakke om i lunsjen lenger.

Før brukte vi lunsjpausen til å snakke om det vi hadde sett på TV kvelden i forveien. TVNorge har hatt det som slagord i noen år: «Det du snakker om i morgen.» Godt sagt og fint tenkt, men det blir mindre og mindre sant.

Såpass utdatert er det faktisk at jeg tidligere i høst brukte lunsjpausen til å snakke om at vi ikke lenger kan bruke lunsjpausen til å snakke om hva vi så på TV kvelden i forveien. Fellesarenaene blir borte. Der NRK-monopolet og mangelen på internett la til rette for at folk lot seg engasjere av de samme begivenhetene, er virkeligheten i dag en helt annen.

Stavbrekk og Brasil-triumf

Vi tok en brainstorming rundt det nevnte lunsjbordet for å finne ut hva som egentlig hadde samlet oss de senere årene. Vi måtte gå langt tilbake for å finne de virkelig gode eksemplene.

Blant de mest kjente felles referansepunktene i nyere norsk historie, finner vi Oddvar Brås stavbrekking under stafetten i ski-VM i Oslo i 1982. Så har vi selvsagt Lillehammer-OL i 1994 og Norge - Brasil i fotball-VM i 1998, men etterpå begynner det å bli vanskelig å finne noe som «alle» forholder seg til.

To katastrofer peker seg ut: 11. september 2001 og 22. juli 2011. Og den foreløpig siste glad-fellesarenaen jeg kommer på, er Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009. 2,3 millioner nordmenn fulgte sendingen på TV.

«Fremtidens TV»

Da jeg vokste opp var fotballkamper fra England en slags fellesarena, men så ble rettighetene kjøpt opp av en betalingskanal. OL er på vandring mellom mediekonsernene, og fotballandslaget har jeg mistet oversikten over hvem som sender. Det pågående Europa-mesterskapet i håndball for kvinner går på TV3.

Det er ingen dramatikk i dette. Sannsynligvis har det blitt stadig vanskeligere å skape mediale fellesarenaer helt siden kringkastingsmonopolet forsvant på 1980-tallet. Det er lenge siden folk fikk 100 kanaler. De velger litt forskjellig, men ikke mer forskjellig enn at ganske mange har de samme referansene samtidig.

Det store skillet handler om overgangen fra lineær-TV til strømming, noe som har vært varslet i noen år, men som liksom alltid var «fremtidens TV». Nå virker det som om fremtiden er her. Nettstedet Medier24 mente for et par måneder siden å se en «krystallklar utvikling» i seertallene: 2016 blir året da fallet i lineær TV-seing «virkelig slår innover markedet».

Selv snakker jeg gjerne om serier og filmer rundt lunsjbordet. Men der nordmenn for 20 år siden drodlet om den lørdagsunderholdningen som alle hadde sett, sitter vi nå og veileder hverandre i jungelen av tidløse godbiter på Netflix, Viaplay, HBO og NRK.

Tradisjonell juleseing

Kabel-TV-selskapene skjelver i buksene over dette, fordi det for alvor begynner å gå opp for den jevne og ikke spesielt teknologi-interesserte nordmann at han/hun klarer seg bra uten den tradisjonelle kanalpakka. Nylig måtte 96 ansatte gå fra Get, fordi flere kunder kun ønsker bredbånd. Reklameinntektsfallet hos de store TV-husene er et eget, blodig kapittel.

De som synes det er trist dersom ikke storfamilien finner en TV-serie å snakke om i juleselskapet, kan imidlertid trøste seg med at lineær-TV-tittingen planlegger et skikkelig comeback i høytiden. En pressemelding fra RiksTV forteller at 96 prosent av oss har tenkt å se de årlige repriseprogrammene på gamlemåten.

– Dette viser at den tradisjonelle TV-en prioriteres høyt og klart høyest når folk skal se julens TV-programmer. Da samles familien i stor grad foran de største skjermene, sier kommunikasjonsdirektør Bernt Andersen – vel vitende om at de fleste norske stuer er utstyrt med en TV som funker utmerket også til strømming.

Ubegrenset tilgang

Og etter at Askepott har fordøyd sine tre nøtter, er det uansett tilbake til virkeligheten: Aldri har det vært laget så mye god TV som nå, og aldri har innholdet vært lettere tilgjengelig akkurat når seeren ønsker.

Men den nærmest ubegrensede tilgangen på kvalitetsunderholdning har en pris: Vi har ikke lenger noen TV-opplevelser som virkelig samler oss. Det kan vi sikkert leve greit med.

Så får vi heller snakke om noe viktig i lunsjen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Finnes det fakta?
rundt 3 timer siden / 2457 visninger
Rudi Wara kommenterte på
Trump skal bli en trompet, sier Herren for 10 år siden.
rundt 4 timer siden / 9804 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Evangeliets frikjennende dom mot lovens fordømmelses-dom
rundt 4 timer siden / 110 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Trump skal bli en trompet, sier Herren for 10 år siden.
rundt 4 timer siden / 9804 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Slipp Nina fri, det er (snart) vår!
rundt 4 timer siden / 1881 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 4 timer siden / 7213 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Trump skal bli en trompet, sier Herren for 10 år siden.
rundt 4 timer siden / 9804 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 4 timer siden / 7213 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 4 timer siden / 7213 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 4 timer siden / 7213 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 4 timer siden / 7213 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Slipp Nina fri, det er (snart) vår!
rundt 5 timer siden / 1881 visninger
Les flere