Truls Liland

Alder: 48
  RSS

Om Truls

Avdelingsleder, Hauge School of Management (NLA Høgskolen)

Følgere

Den gode husholder og samfunnsansvar

Publisert rundt 1 måned siden

Vi står i dag overfor flere store samfunnsmessige utfordringer, blant annet knyttet til miljø, bærekraft og økonomisk ulikhet. Dette aktualiserer blant annet spørsmålet om bedrifters rolle i samfunnet og hvordan de eventuelt skal utøve sitt samfunnsansvar.

Denne problemstillingen er høyaktuell i dag både innen akademia og i næringslivet. Når det gjelder det sistnevnte kan dette illustreres gjennom den nylige uttalelsen fra Business Roundtable, som består av lederne for de største amerikanske selskapene. Her uttaler de blant annet at de forplikter seg til å lede sine virksomheter på en måte som tjener interessene til alle relevante aktører, ikke bare aksjonærene, som man tradisjonelt har hatt et hovedfokus på. 

I lys av dette er det interessant å merke seg en viktig del av vår historiske arv. Hans Nilsen Hauge (1771–1824) og de haugianske næringsvirksomhetene hadde allerede for ca. 200 år siden en todelt hensikt for sine bedrifter. De sidestilte sosiale og finansielle mål for virksomhetene sine og var gjennom dette en positiv kraft og innflytelse i de lokalsamfunnene de var en del av. De var med andre ord opptatt av å bidra positivt til samfunnet, som gode husholdere eller forvaltere, de ønsket å gjøre det på en måte som tjente en høyere hensikt og var til gagn for andre mennesker. Her er vi ved noe av kjernen i bedrifters samfunnsansvar: En virksomhet bør ikke kun søke etter størst mulig profitt, men har også et ansvar for å gi noe tilbake til det samfunnet man er en del av. Dermed jobber med både for å oppnå finansielle og sosiale mål.  

Historisk sett finnes det mange eksempler på bedrifter som på ulike måter bidro til å utvikle lokalsamfunn og støttet gode tiltak i sitt nærmiljø. I Norge er sparebankene, virksomhetene som stod for gruvedriften i byer som Kongsberg og Røros, og klesprodusenter som Dale og Devold gode eksempler på dette. De to sistnevnte bygde blant annet arbeiderboliger, skoler, kirker og forsamlingshus i sine lokalsamfunn. Det samme gjorde flere av de tidlige gruveselskapene. For sparebankene var ikke formålet primært knyttet til profittmaksimering, men like mye fattigdomsbekjempelse, samt utvikling av næringsvirksomhet og lokalsamfunn. Dette gjorde de blant annet ved å bidra til større grad av økonomisk sikkerhet, ved at kundene i lokalsamfunnet kunne legge til side noe av sin lønn, gjennom sparing, slik at de hadde noe å falle tilbake på i dårlige tider. Flere samfunnsengasjerte mennesker, herunder flere prester og biskoper, var involvert i etableringen av slike fattigdomsbekjempende finansielle institusjoner og så dette som en kristen samfunnsmessig plikt og en måte å leve ut troen sin på. 

Disse eksemplene viser private virksomheter i Norge som av ulike årsaker tok et aktivt samfunnsansvar. Det kan være verdt å merke seg at det her ikke nødvendigvis var en konflikt mellom tiltak som var samfunnsnyttige og som også hadde en verdi for bedriftene. Haugianerne var blant dem som tidlig tenkte slik og utviklet denne typen virksomheter. Midt i de krevende endringene vi står overfor i dag, har vi mye å lære av denne måten å tenke på: samfunnsansvarlige bedrifter er viktige, og kanskje til og med avgjørende, for å bidra til en sunn og bærekraftig samfunnsutvikling. 

Innlegget er basert på materiale i undertegnedes artikkel «Den gode husholder som modell for bedrifters samfunnsansvar: Haugiansk samfunnsengasjement for vår tid» i den nylig utgitte boka NLA Høgskolen. Fagutvikling og sjølvforståing på kristen grunn.

Gå til innlegget

På tide å anerkjenne Hauge

Publisert rundt 2 måneder siden

Neste år er det 250 år siden han ble født. Han har blitt kalt en av de mest betydningsfulle personligheter i norsk historie. Norges Bank vil hedre han med en minnemynt. Det er på tide at Norge anerkjenner hans innsats for demokrati, likeverd og verdibasert næringsvirksomhet.

Hans Nielsen Hauge (1771 - 1824) er en ruvende skikkelse i norsk historie. Til tross for dette, har han ikke på langt nær har fått den oppmerksomheten og anerkjennelsen han skulle hatt. Flere kjenner han nok som en religiøs leder som gikk Norge på kryss og tvers mens han strikket og kalte mennesker til omvendelse. Mange som hørte ham og snakket med ham forteller om en varm og inderlig mann med et budskap som berørte dem dypt. De forteller om livsforvandlende opplevelser. Mange av dem ble med i vennesamfunn som etter hvert dannet grunnlag for en av Norges største folkebevegelser, lekmannsbevegelsen. Blant haugianerne, som disse vennesamfunnene etterhvert ble kalt, finner vi et sterkt engasjement for utdanning, næringsvirksomhet og politikk. 

Hauge skrev mer enn 30 bøker og var Norges mest leste forfatter i sin samtid. Gjennom dette var han viktig for lese- og skriveopplæringen i landet. Han startet eller restartet omtrent 30 bedrifter og var involvert i etableringen av ca. 150 virksomheter på ulike måter. Gjennom disse skapte han arbeidsplasser, også for dem som vanligvis falt utenfor arbeidslivet, bekjempet fattigdom og bidro til utviklingen av lokalsamfunn. Den kristne likeverdstanken var veldig sentral for Hauge og det var derfor helt naturlig med kvinnelige ledere i de haugianske virksomhetene, selv om dette var høyst uvanlig på denne tiden. 

Mye annet kunne vært sagt om Hauge og den haugianske bevegelsen og det finnes flere bøker, artikler og andre ressurser som kan bidra til videre opplysning og forståelse av deres tenkning og innflytelse i ulike lokalsamfunn. Dette sammen med sitater som «Hans Nielsen Hauge er en av de mest betydningsfulle personligheter i norsk historie» (Karsten Alnæs) og «Haugevekkelsen var med på å danne forutsetningen for et fungerende demokrati i Norge» (Francis Seiersted), hjelper oss å forstå noe av hans innflytelse.   

Hvordan ble han så møtt av embetsverket, prester og lensmenn? Han ble sett på som farlig og arrestert en rekke ganger for brudd på løsgjengerloven og konventikkelplakaten. Det var nødvendig med pass for å reise til andre deler av landet og man måtte ha prestens godkjennelse for å samle mennesker til oppbyggelse og bønn. Hauge satt også mange år i fengsel uten dom og under så dårlige forhold at dette tilslutt ødela helsen hans. Han fortsatte imidlertid arbeidet sitt etter at han slapp fri, men var merket av fengselsoppholdet resten av livet. Dette har den norske stat gjort lite for å forsøke å rette opp i. Kanskje det nå er på tide? 

Det skjer i dag mye gledelig som løfter frem den haugianske arven og det er flere forskningsprosjekter knyttet til å se på ulike aspekter ved hva den egentlig har betydd for det norske samfunnet. I forbindelse med 250-årsjubileet for Hauges fødsel hadde det vært en fin anledning for Norge som samfunn å gi noe tilbake etter den forferdelige måten han ble behandlet på. Dette kan selvsagt gjøres på ulike måter, men la meg foreslå tre:

1. Ruste opp barndomshjemmet til Hauge (som vi har gjort for andre betydningsfulle personer i norsk historie) for å sikre et drivverdig museum, til glede og nytte for nye generasjoner - dette blir i dag gjort på frivillig basis av en gjeng tapre ildsjeler

2. Bidra med midler til forskning og formidling av den haugianske arvens betydning for Norge rent historisk og dens relevans i dag

3. Sørge for at alle skoler i Norge får tilgang til materiell som beskriver haugianernes betydning for politikk, utdanning og sosialt entreprenørskap og næringsutvikling i Norge 

Dette vil hjelpe oss til en bedre forståelse av vår egen kulturarv, historie og samtidig hedre en av Norges histories mest betydningsfulle personer. 250 årsjubileet er en fin mulighet for dette. Det er på tide!


Gå til innlegget

Drømmen om det politisk ukorrekte

Publisert 12 måneder siden

Vi trenger et større innslag av det politisk ukorrekte i samfunnsdebatten og mindre demonisering.

Det er noe grunnleggende positivt og sunt med at ulike syn kommer frem i det offentlige ordskiftet. Forskjellige og motsatte argumenter brynes mot hverandre, får frem en større bredde og hjelper oss til å se nyanser og ulike perspektiver. Blir debatten ensrettet og preget av politisk korrekte svar, mister vi dette. Frykten for å bli forbundet med «feil» ståsted kan bli lammende og hindre mangfoldet av ideer og synspunkter som ofte er en forutsetning for at nye og bedre løsninger kommer frem og utvikles. 

I dag ser det imidlertid ut som om den politiske korrektheten har tatt fullstendig overhånd i deler av den offentlige debatten. Mener man her noe annet enn det som av ulike grunner regnes som det riktige synet, blir man raskt demonisert. Det er tydeligvis bare ett syn som gjelder og de som mener noe annet blir fort påklistret merkelapper som «farlige», «diskriminerende» eller andre lite flatterende beskrivelser. I stedet for å høre på hva de faktisk sier, prøve å forstå deres synspunkter og diskutere innholdet i argumentene deres, blir de stemplet som «spedalske».

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på temaer hvor dette er fremtredende; innvandring, abort, miljø og syn på ekteskap/homofili. Noe av det helt grunnleggende og fundamentale i en sunn debattkultur som respekt for de som mener noe annet og det å faktisk forsøke å forstå deres perspektiv, synes ofte å være fraværende når temaer som disse debatteres. Ovenfor de som står for det politisk ukorrekte i slike saker synes det å være legitimt å skjelle dem ut, tolke dem i verste mening og rett og slett demonisere dem. Hvorfor er det slik? Er vi ikke så tolerante som vi skal ha det til? Tåler vi rett og slett ikke det politisk ukorrekte? Egentlig burde det vel være en selvfølge at ulike syn drøftes åpent og at det er innholdet i argumentene vi diskuterer. I hvert fall i et demokrati. 

Fra organisasjonsforskningen vet vi at det å ha dissentere er bra. Selv om synet disse fronter til slutt viser seg å være feil, får vi bedre beslutninger når denne typen minoritetssyn blir fremmet underveis i prosessen. Vi vet at beslutninger kan bli bedre når noen påtar seg å være «djevelens advokat», slik at ulike perspektiver og synspunkter kommer frem i vurderingene som blir gjort frem til avgjørelsen blir tatt. Og de blir ofte ennå bedre hvis det er noen som ikke bare spiller denne rollen, men faktisk mener noe annet enn resten av gruppa og tør å formidle dette. 

Det er god grunn til å tro at det samme gjelder i andre beslutningsprosesser og debatter, herunder også i samfunnsdebatten. Dermed er det mye som taler for at vi gjør klokt i å gi rom for og lytte til argumenter som defineres som politisk ukorrekte. Selv om vi av ulike grunner er uenige i disse argumentene. De er uansett viktige. De har uansett en verdi. 

Men det krever noe av oss å komme dit. Det vil blant annet kreve modenhet og mot, samt en god dose sann toleranse. Samtidig handler dette om valg. Vi må aktivt velge å tilnærme oss problemstillingene vi diskuterer på en annen måte enn å stemple og demonisere meningsmotstandere. Hvordan kan vi få til dette? Her er noen betraktninger som kanskje kan hjelpe oss i riktig retning: 

1. Selv om jeg mener å ha gode grunner for mine synspunkter, kan det være at de som står for noe annet har forstått noe jeg ikke har sett. En større innsikt i deres perspektiv kan faktisk øke min egen forståelse og bidra til en bedre debatt.  

2. Det er mulig å være trygg på eget ståsted og samtidig erkjenne at andre kan komme til en annen konklusjon enn meg. Kanskje både jeg og andre som deltar i debatten lærer noe nytt om vi forsøker å forstå andres posisjon bedre.

3. En korrekt forståelse av argumenter som støtter et annet syn enn mitt, er ikke en trussel, men en mulighet for økt refleksjon, selvinnsikt og læring. Det høyner også nivået på debatten. Det at de ulike synene blir korrekt fremstilt, vil hjelpe oss å rette fokus mer mot sak enn person og få frem det som viktig. Både hva vi egentlig er enig om og hvor den reelle uenigheten ligger. 

4. I et demokrati, i motsetning til en totalitær stat, er respekt for andres synspunkter avgjørende. Svikter vi her, svikter vi grunnleggende prinsipper som vårt samfunn er bygget på.  

Gå til innlegget

En mer konstruktiv samfunnsdebatt

Publisert rundt 1 år siden

Jeg ønsker meg en mer konstruktiv samfunnsdebatt som stimulerer til klokskap, innsikt og læring. Et startpunkt kan være at vi forsøker å basere den på forståelse av og respekt for meningsmotstandere.

Det er ikke alltid oppløftende å lese avisenes debattsider, kommentarfeltene i sosiale medier eller ulike debattfora på nettet. Dessverre behøver en ofte ikke lete lenge etter innlegg som virker å være preget av forutinntatte meninger, liten forståelse for andres synspunkter og i noen tilfeller regelrett ufine personkarakteristikker. Det er trist og bringer lite godt med seg. 

Noen opplever faktisk dette så belastende at de velger å trekke seg helt fra den offentlige debatten. Trolig er det også en medvirkende årsak til at flere vegrer seg for å gå inn i den. I så tilfelle har vi, i hvert fall til en viss grad, et usunt debattklima og i verste fall et demokratisk problem.   

Selvsagt er ikke samfunnsdebatten alltid preget av de negative ovennevnte trekkene. Heldigvis finnes det debattanter som gjengir synspunktene de er uenige i på en fair og korrekt måte. Og som klarer å fremme eget syn på en tydelig måte uten å rakke ned på dem som står for noe annet. Selv om meningsutvekslingene de deltar i kan være preget av høy temperatur og «duellanter» som er rykende uenige. Jeg håper vi får se mer av dette i tiden som kommer. 

Målet er på ingen måte å ende opp med tamme debatter og at ikke ulike synspunkter skal komme frem. Det er jo nettopp når ulike meninger brytes mot hverandre at vi kan oppnå ny innsikt og forståelse. Men er det mulig å være krystallklar på eget ståsted og samtidig fremme dette på en måte som er preget av ydmykhet, forståelse og respekt? Jeg tror det.

For å bevege oss i retning av et sunnere og mer konstruktivt debattklima, kan kanskje følgende betraktninger være nyttige: 

1. Selv om jeg mener å ha gode grunner for mine synspunkter, kan det være at de som står for noe annet har forstått noe jeg ikke har sett. En større innsikt i deres perspektiv kan faktisk øke min egen forståelse.  

2. Det er mulig å være trygg på eget ståsted og samtidig erkjenne at andre kan komme til en annen konklusjon enn meg. Kanskje jeg lærer noe nytt om jeg forsøker å forstå deres posisjon bedre.

3. En korrekt forståelse av argumenter som støtter et annet syn enn mitt, er ikke en trussel, men en mulighet for økt refleksjon, selvinnsikt og læring. Det styrker heller ikke min egen troverdighet om jeg tillegger meningsmotstandere andre meninger enn de egentlig har.

4. I et demokrati, i motsetning til en totalitær stat, er respekt for andres synspunkter avgjørende. Svikter vi her, svikter vi grunnleggende prinsipper som vårt samfunn er bygget på.  

Innlegget bygger på undertegnedes artikkel "Mer konstruktiv debatt, takk i avisen Dagen tidligere i år.  


Gå til innlegget

Et spørsmål om perspektiv

Publisert rundt 1 år siden

Debattklimaet ser ut til å hardne til. Behovet for å forstå saker fra andres perspektiv øker.

Det er noe grunnleggende sunt og konstruktivt med en samfunnsdebatt hvor ulike meninger kommer frem. Samtidig som disse gis rom til å formidles med overbevisning og klare argumenter. Dersom vi ikke gjør dette, kan vi i ytterste konsekvens få en usunn ensretting av samfunnet og ende opp med et demokratisk problem. Når ulike synspunkter brynes mot hverandre, kan vi se nye perspektiver og til og med finne nye løsninger. Men for at dette skal fungere, holder det ikke med å være tydelige på hva vi selv mener. Vi må også klare å sette oss inn i hva de med andre synspunkter enn oss egentlig mener og hvorfor de står for dette. 

Hvis jeg er trygg på eget ståsted, har jeg gode forutsetninger for å kunne sette seg inn i argumentene til de som kommer til andre konklusjoner enn meg. Det vil dermed ikke oppleves som en trussel for hva jeg selv står for. Men heller noe som kan gi rom for økt refleksjon og forståelse. Selv om jeg kanskje ikke endrer mening, er det gode muligheter for å lære mer og rett og slett bli klokere ved å se saken fra flere vinkler. 

Det koster ofte ekstra mye å stå for det som ikke er politisk korrekt. Men som samfunn bør vi takke dem som likevel tør å gjøre det. De er faktisk med å berike samfunnet og hindrer en farlig ensretting som i verste fall kan føre til totalitære tilstander. Vi bør derfor være ytterst varsomme med å forsøke å forby eller forhindre at ulike synspunkter slipper til i debatten. 

Her har media også et viktig ansvar. Et par viktig spørsmål å stille seg her er: Bidrar vi virkelig til at ulike syn fremmes eller har vi ved vår journalistiske vinkling allerede definert hva som er den «riktige» måten å se saken på? Blir stemmer som fremmer andre perspektiver tonet ned eller marginalisert? Et mangfold av meninger og perspektiver er i seg selv positivt og bør gis nødvendig rom og plass. Det er lett å si seg enig i dette, men er det virkelig det som skjer i praksis? 

Det å tørre å stå for egne synspunkter, selv om disse ikke alltid er populære eller politisk korrekte, er derfor svært viktig. Samtidig kan vi bidra positivt ved å søke å forstå dem som står for noe annet enn oss. Det å se ting fra deres perspektiv og forstå argumentene deres, behøver hverken å svekke vår egen troverdighet eller overbevisning. Tvert imot kan det bidra til at vi med større klokskap og dypere forståelse, frimodig formidler det vi står for og mener er riktig. Kanskje vi da til og med kunne fått flere debatter som vi kan lære noe av, med et mangfold av perspektiver i stedet for en totalitær ensretting.     

Innlegget er basert på undertegnedes artikkel med samme tittel i avisen Dagen 12. juni 2019.  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere