Trond Skaftnesmo

Alder: 58
  RSS

Om Trond

naturviter, filosof, skribent og antroposof

Følgere

De vise menn og stjernen

Publisert 27 dager siden - 1736 visninger

Både astronomi og arkeologi har bidratt til å gi en plausibel forklaring på Matteus' eksotiske beretning om de vise menn og stjernen.

‘Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen’, heter det i Grundtvigs julesalme «Deilig er den himmel blå».

Litt kinkig med disse astrologene, vil noen mene. Men ellers er vel fortellingen om stjernen og de vise menn fra Østerland bare en from legende? Skjønt teologer flest synes å gå ut fra det, finnes det faktisk mye forskning som støtter opp om en historisk tolkning.

I den greske grunnteksten blir vismennene kalt magoi, en term brukt om babylonske stjerne­tydere. Det er dermed rimelig å anta at magernes ledestjerne var et astronomisk fenomen.

Skjønt hvilket? Alt fra kometer til supernovaer er foreslått. Men ingen kjente kometer eller supernovaer synes å passe. Og skjønt slike sjeldne hendelser nok kunne bli tillagt en stor
betydning, hørte de ikke til de regulære himmelfenomener som den babylonske astrologien var grunnlagt på. Dette var bevegelser og innbyrdes posisjoner til stjerner og planeter, som kunne beregnes for mange år fremover.

En trefoldig konjunksjon. Mange astronomer har forsøkt å løse gåten. Johannes Kepler var en av dem. I sitt verk Men Bibelen hadde rett (1977) forteller Werner Keller slik om dette:

«Like før jul, den 17. desember 1603, sitter den kongelige
matematiker og hoffastronom
Johannes Kepler en natt og iakttar gjennom sin skrøpelige kikkert to planeter som nærmer seg til hverandre – Jupiter og Saturn. De har satt hverandre stevne denne natt i stjernebildet fiskene. Konjunksjon kaller de lærde det, når to himmellegemer passerer hverandre på samme lengdegrad. Det hender at to planeter kommer så nær hverandre at de fremtrer som én eneste stjerne, hvis størrelse og lyskraft da kan bli meget betydelig.

Som nå Kepler sitter fordypet i sine beregninger, kommer han plutselig i tanker om en tradisjon som rabbineren og forfatteren Abarbanel nevner et sted – nemlig at jødiske astrologer tilla
denne konstellasjon en ganske særlig innflytelse og betydning: Under konjunksjonene mellom Saturn og Jupiter i Fiskenes stjernebilde skulle Messias fødes.

Kunne det tenkes at det ved tiden for Kristi fødsel hadde funnet sted en tilsvarende konjunksjon?»

Kepler gav seg til å regne! Og han regnet om igjen og om igjen. Han var vitenskapsmann, en av menneskehetens største matematikere, astronom og dertil astrolog. Resultatet av Keplers utregninger var en trefoldig konjunksjon mellom Saturn og Jupiter innenfor ett og samme år, nemlig år 7 før Kristus.

De eksakte datoene. Keplers beregninger var korrekte. De er i nyere tid blitt grundig gjennomgått av Wien-astronomen, Konradin Ferrari d’Occhieppo (1907–2007), som angir de
eksakte datoene for konjunksjonene i år 7 f.Kr. til 28. mai, 15. september og 12. november.

Men hva har så alt dette med Jesu fødsel å gjøre? Ble da ikke
Jesus født i år null? Vår tidsregning ble først fastsatt på 500-tallet, av munken Dionysius Exiguus (ca. 470-540). For det første regnet han ikke med noe år null, slik at Jesu fødsel etter hans inndeling er plassert i år 1 f.Kr. Dernest regnet han ifølge gjengs oppfatning feil på flere punkter. Blant annet er det alminnelig antatt at Herodes den Store døde i år 4 f.Kr. Det er nå en utbredt oppfatning at Jesus må ha blitt født en gang mellom 8 f.Kr. og 4 f.Kr.

Men var oldtidens astrologer i stand til å utføre de avanserte beregninger som en Kepler kunne prestere? Ja, det var de. I dag vet vi at tilsvarende beregninger var gjort hele 60 år før begivenheten inntraff. Det er nemlig funnet leirtavler fra astrologskolen i Sippar i Mesopotamia, 60 km nord for Babylon, som angir denne trippelkonjunksjonen.
Disse leirtavlene ble tolket av den tyske orientalist, Paul Schnabel (1887–1947), allerede i 1925.
Siden da har det vært kjent at det på Jesu tid faktisk fantes «vise menn fra Østerland», som ville være i stand til å forutsi en slik astronomisk begivenhet.

Marduks stjerne. Men hvorfor skulle de så tolke dette fenomenet dit hen at «en konge er født i Judea»? Den norske astronomen Knut Jørgen Røed Ødegaard forklarer: «Planetene Jupiter og Saturn hadde i samtiden en religiøs betydning. Jupiter var
guden Marduks stjerne. Magerne (Babylons astronomer) hadde opptil 60 år i forveien regnet ut at Jupiter i 3 måneder av året 7 f.Kr. søkte sammen med Israels stjerne Saturn på himmelen midt i stjernebildet Fiskene som representerte landområdet Judea. Av dette tolket de at en stor konge skulle bli født i Israel.»

En slik trippelkonjunksjon i stjernebildet fiskene skjer kun en gang på 854 år. Det er altså all grunn til å tro at denne svært sjeldne begivenheten ble tillagt en stor betydning av de babylonske stjernekyndige, noe deres nøyaktige opptegnelser da også bekrefter. Ja, ifølge den amerikanske astronomen Karlis Kaufmanis (1910-2003) er frasen «Jupiter og Saturn i fiskene» gjentatt og gjentatt på leirtavlene fra Sippar, som om intet annet skulle være av betydning på denne tiden.

Hos Matteus angis det for
øvrig flere opplysninger om «stjernen». Vismennene (antallet er ikke nevnt!) sier de har sett hans stjerne «i Østen». Konradin F. d’Occhieppo tolker dette som et astronomisk uttrykk, som betyr at de har sett «stjernen» i dens heliakiske oppgang (morgenoppgang), det vil si mot øst rett før soloppgang.

Der hvor barnet var. Videre forteller Matteus at stjernen «gikk foran dem» og «ble stående stille over huset der hvor barnet var». Røed Ødegaard kommenterer: «Mange mener at vismennenes besøk hos Jesus fant sted 12. november år 7 f.Kr. Da sto planetene stille på himmelen og det kan av samtidens astronomer og lærde ha blitt betraktet som høydepunktet blant de tre samstillingene.»

Slik har både astronomi og
arkeologi bidratt til å gi en mulig og sannsynlig forklaring på Matteus eksotiske beretning om de vise menn og stjernen. Greit å vite når vi går rundt juletreet og stemmer i strofen: «Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen.»


--

Referanser er å finne i T. Skaftnesmo (2015): «Prins Immanuel av Betlehem og Yeshua av Nasaret»

Gå til innlegget

Ateistens bekjennelser

Publisert 2 måneder siden - 8112 visninger

Hvordan ville vitenskapen se ut om den også tok høyde for bevisstheten som fenomen i verden? Thomas Nagels kritikk av materialismen åpner døren for nye samtaler mellom troende og ikke- troende.

THOMAS NAGEL, professor i filosofi ved New York University, hører til elitedivisjonen blant vår tids filosofer. Nagel er en erklært ateist, men i boken Sinn og Kosmos foretar han likevel en analyse, der han ser seg nødt til å felle det treet som ateismens frukter gror på: materialismen.

I bokens introduksjonskapittel heter det: «De store fremskritt i de fysiske og biologiske vitenskapene ble muliggjort ved å ekskludere sinnet fra den fysiske verden. Dette har tillatt en kvantitativ forståelse av denne verden, uttrykt i tidløse, matematisk formulerte fysiske lover. Men på ett eller annet punkt blir det nødvendig å gjøre en ny start, med en mer omfattende forståelse som inkluderer sinnet.»

Så rart å være flaggermus. Allerede i det korte essayet What is it like to be a bat? fra 1974 foretok Nagel de første dype øksehuggene på materialismens tre. Her insisterer han på at en vitenskap som tar sin oppgave på alvor må forstå bevisstheten – den subjektive erfaringen – som et fenomen i verden, ikke bortforklare den som saken uvedkommende.

Fysikalismen – det vil si forsøket på å forklare alt ut fra det fysiske – er ifølge Nagel dømt til å mislykkes i dette: «Hvis fysikalismen skal kunne forsvares, må de fenomenologiske egenskapene selv bli gitt en fysikalsk forklaring. Men når vi undersøker deres subjektive karakter, synes et slikt resultat umulig. Grunnen er at ethvert subjektivt fenomen er essensielt forbundet med et unikt perspektiv [point of view], og det synes ikke mulig at en objektiv, fysisk teori vil kunne omfatte det perspektivet.»

Holistisk vitenskap. Det mest brennende og spennende spørsmålet han reiser er kanskje: Hvordan ville den vitenskapen se ut som løftet sinnet opp til å bli et naturlig – ja, forventet – fenomen i verden? I boken Sinn og Kosmos fortsetter han å etterspørre en slik holistisk vitenskap, som evner å omfatte både ånd og materie.

Tidlig på 1900-tallet, ved kvanteteoriens gjennombrudd, kunne det synes som om 1800-tallets materialisme var overvunnet. Materiens minstedeler oppløste seg mellom forskernes hender. Som en av kvanteteoriens pionerer, Max Planck, sa det: «Det finnes ingen materie som sådan. All materie oppstår og eksisterer kun som manifestasjon av krefter.»

Eller slik en annen pioner, Werner Heisenberg, uttrykte det: «Materiens minste enheter er ikke fysiske objekter i vanlig forstand. De er former, ideer, som vi bare kan uttrykke presist i et matematisk språk.»

På nytt festet grepe. Ryktet om materialismens død var imidlertid betydelig overdrevet. I løpet av de siste 40-50 årene har reduksjonismen og materialismen på nytt festet grepet. ­Richard Dawkins feires med æresdoktorat ved Universitetet i Oslo (2011), og åndelig orienterte holister, som Fritjof Capra og Rupert Sheldrake, betraktes nå som avvikere. Så hva er bakgrunnen for dette paradokset?

Den kjente genetiker og materialist Richard Lewontin gir oss et hint om det i sin anmeldelse av Carl Sagans bok, The Demon-Haunted World (1997), der han sier: «Det er ikke det at vitenskapens metoder og institusjoner på en eller annen måte tvinger oss til å akseptere en materiell forklaring av verden som fenomen. Det forholder seg omvendt; vi tvinges – i og med vår a priori forpliktelse til materielle årsaker – til å skape et apparat av undersøkelser og et sett av begreper som produserer materielle forklaringer, uansett hvor kontraintuitive og mystifiserende de måtte være for uinnvidde.»

Denne muren mellom ånd og materie voktes ennå med skarpe skudd.

Frykten for religionen. Thomas Nagel har forsynt oss med den mest åpenhjertige bekjennelse om hvorfor han er ateist: «Når jeg snakker om frykten for religionen, mener jeg ikke den fullt ut forståelige motviljen mot visse etablerte religioner og religiøse institusjoner, på grunn av deres kritikkverdige moralske doktriner, sosialpolitikk eller politiske innflytelse. Heller ikke refererer jeg til assosiasjonen av mange religiøse trosoppfatninger til overtro og aksepten av evidente feiloppfatninger. Jeg snakker om noe mye dypere, nemlig frykten for religionen selv. Jeg snakker ut fra erfaring, idet jeg selv er sterkt preget av denne frykten: Jeg ønsker at ateismen er sann, og jeg føler meg uvel ved tanken på at noen av de mest intelligente og velinformerte mennesker jeg kjenner er religiøse.»

Han fortsetter: «Det er ikke bare det at jeg ikke tror på Gud og, naturligvis, håper at jeg har rett i min tro. Det er det at jeghåper det ikke finnes noen Gud! Jeg ønsker at det ikke skal finnes en Gud; jeg ønsker at universet ikke er slik.»

Kosmisk autoritetsproblem. Nagel er ikke snauere enn at han karakteriserer sin egen tilstand som et «kosmisk autoritetsproblem» og gjetter at den «ikke er en sjelden tilstand og at den er ansvarlig for mye av scientismen og reduksjonismen i vår tid.»

Hva vi skal gjøre med det kosmiske autoritetsproblemet, gjenstår å utrede. I mellomtiden kan vi glede oss over at det finnes slike åpne og ærlige selvrefleksjoner blant våre venner, ateistene. Det borger for at vår kultur og vitenskap vil finne en fruktbar vei inn i fremtiden.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
Drikkeukulturen
9 minutter siden / 199 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
20 minutter siden / 315 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Presidentens kulisser
25 minutter siden / 983 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
34 minutter siden / 335 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
rundt 1 time siden / 335 visninger
Anne Jensen kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 1 time siden / 2138 visninger
J.K. Baltzersen kommenterte på
Ingen fare for ytringsfriheten
rundt 1 time siden / 209 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 2 timer siden / 2138 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 315 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 315 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 315 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 2 timer siden / 983 visninger
Les flere