Trond Danielsen

Alder: 54
  RSS

Om Trond

Bonde. Far til tre. Opptatt av det meste, men særlig livssyn, filosofi og samfunnspørsmål. Jada. Man kan skrive dikt i grønn kjeledress :-) Hvis jeg tar feil, og Gud finnes, så må jeg jo straffes. Men da håper jeg at det står i den store boka Dette mennesket har spredd mer glede enn sorg, mer latter enn gråt. Da skal jeg være fornøyd. Og ta min straff uten å kny

Følgere

Juleønske

Publisert nesten 9 år siden

Gode menneske.

Nå nærmer julen seg med stormskritt igjen. Og allerede nå begynner julefølelsen å sige innover meg. I helga som var så deltok jeg på korets julekonsert. Selv om jeg ikke er troende, så betyr ikke det at jeg har noe imot å opptre i en kirke. Julekantaten er fin den. Musikk bryr seg ikke om religion eller geografi. Det er bare tonebilder fra et menneske til et annet.

Så kom jeg til å mimre litt over julene som har vært. Da jeg var sist i tenårene, ja så var det ikke så mye stas med jul lengre. Greit nok med skolefri og god mat, men når man kom til gavehaugen, ja da var det heller deprimerende greier. Klart at tennissokker og barbersaker  er nyttig. Men den helt store jubelen uteble. Har kanskje noe med at man liksom ikke skal være for glad i den perioden heller. Aner ikke. Nå kan man jo være veldig voksen å si at jul er jo så mye mer enn gaver, men den gangen føltes det ikke slik.

Men litt senere lærte jeg om en annen side av julen. Min mor var gartner. Og det ble min jobb å levere blomster før jul. De aller fleste fikk jeg levert lille juleaften, men mange måtte jeg ta på selve julaften. I de fleste hjem jeg kom til, hørte jeg julemusikk fra radioen. Huset duftet av fred og god mat. Kanskje iblandet litt foslukt fra pappas julebakst i kjelleren. Man ble møtt av varme smil og takk for leveransen. Noen ganger ruslet jeg derifra med småkaker i lomma og gløgg i magen. Eller med den varme følelsen fra pappas julebakst. Fine minner fra en hyggelig stund.

Men så var det andre hjem. Kanskje hang det en løper i gangen. Men bare for gammel vanes skyld. Slike hjem hadde ikke en dør som ønsket deg velkommen. Slike hjem hadde ikke varme smil. Derimot ble man møtt av sure gubber. Eller ennå verre, av en gammel dame som hadde dekket på en enslig tallerken. Og der satt hun da med røde øyne, og skottet opp på familiebildene på veggen. Dette var ensomme hjem.

Da måtte man lære seg å møte sinte blikk med et smil og kanskje en liten vits. Ikke så rart kanskje, at humøret ikke var det beste, siden man ble sendebudet fra dem som burde vært der. Og man måtte være raus med klemmene til dem som trengte dem. De leveransene lærte meg en ting. Og det er at julen er så forskjellig den, men alltid alltid noe man deler.

Jeg vet at der ute finnes det mange mennesker som gruer seg til julaften. Noen fordi partner eller foreldre drikker seg sanseløse, andre fordi de er alene. Men alle sammen fordi de ikke har noen å dele høytiden med. Så derfor oppfordrer jeg deg til en ting. Om du kjenner noen som sitter alene. Kan du ikke vurdere å åpne ditt hjem den dagen. Du gir da en gave uten papir på, men som kanskje er den mest verdifulle gaven noen fikk det året. Og en slik gave, ja den varmer på begge sider av bordet.

Jeg håper med dette, at du får den julen du ønsker deg.

Gå til innlegget

En liten advarsel

Publisert rundt 9 år siden

De fleste av oss er jo her på VD med navn og bosted. Og det synes jeg er fint jeg, for det er naturlig å vite hvem man diskuterer med. Men det kan ha ulemper.

For en tid siden begynte jeg å få meldinger fra en som kaller seg Monarken. De første meldingene var bare rare. Jeg fikk avlat fra onskap og slike ting. Og jeg skjønte jo at dette dreide seg om et menneske som ikke var helt frisk. Men så ble meldingene mer og mer agresive. Og han sendte sms, talemeldinger og ringte mobil og fasttelefon. Jeg var redd for at et av mine barn skulle ta telefonen, så derfor fikk de forbud mot å ta telefonen en tid. Og jeg snakket også med politiet om dette. I tilegg tok jeg kontakt med psykisk helsevern i kommunen han bodde i, og da sluttet meldingene å komme.

Jeg har valgt å stå frem med navn og bosted. Og hvem som helst kan enkelt finne meg. Og det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Men jeg vil bare at dere skal vite at å handle slik kan få ubehagelige konsikvenser. Derfor syntes jeg det var rett å fortelle dette til dere. Jeg tror ikke på noen måte at dette mennesket er farlig for meg eller noen av mine. Men ubehagelig var det. Så jeg har all respekt for dem som ikke ønsker å stå frem med fullt navn.

Gå til innlegget

Hetebølge?

Publisert over 9 år siden

Hvodan kan noen tvile på den globale oppvarmingen?'

Se bare på hetebølgen som NRK varslet for Brønnøysund i morgen :-)

Ha en fin lørdagskveld alle sammen!

Gå til innlegget

Sommeren med Villa Baluba

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page WordSection1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.WordSection1 {page:WordSection1;} -->

Nå skal jeg komme med en erkjennelse. Jeg er ikke en flink bonde. Og årsaken er ganske enkelt hvordan man prioriterer. Når man ikke tenker på på selve fjøsstellene, så betyr ikke klokka stort. Det viktige er kalenderen. Ting må gjøres til visse tidspunkt på året. Blir de ikke gjort da, så må det utsettes til et annet egnet tidspunkt.

Så slik sett så hadde jeg en plan jeg. Når slotta var over, og den siste kunden hadde fått sine rundballer, ja da skulle jeg kjøre møkk og vaske fjøset. Men så kom min minste sønn og sa. ”Du pappa. Husker du at vi snakket om å bygge trehus?” Etter å ha tenkt en liten stund så sa jeg ”Greit. Da blir det trehus da”

Derfor ble det ikke møkkekjøring eller vask av fjøs. Kyrne bryr seg jo ikke om at fjøset er skittent, og møkka kan jeg kjøre senere i høst. Jada. Jeg er bonde når jeg er på åkeren eller i fjøset, men jeg er pappa hele tiden, så da blir det bare slik. Jeg er en dårlig bonde, men det bekymrer meg ikke stort.

Min egen oppvekst var en fantastisk reise fra barn mot selvstendighet. Og jeg ønsker så indelig å gi mine egne barn en slik reise. Hverdagen er så travel, men må den egentlig være slik? Hvis man tenker på barndommen som reisen mellom Alexandria og Kairo. De aller fleste setter seg på et fly. Tiden man bruker er svært kort, for målet med reisen er å komme til Kairo. Men det er jo ikke den eneste måten å komme seg dit. Man kan også gå ombor i en båt og seile opp Nilen. Da blir reisen en opplevelse i seg selv. Man ser mye mer, og får tid til å reflektere over det man ser. Slik var barndommen min, og den vil jeg gi videre.

Om noen korte år så er mine barn voksne. Og hvis du da spør dem hva de husker fra sommeren 2010. Så kan det jo hende at de svarer. ”Jo det var det året at pappa ikke fikk vasket fjøset eller kjørt møkk før langt utpå høsten. Men jeg tror ikke det. Jeg tror de vil si. ”2010? Å ja…det var sommeren vi bygde Villa Baluba”

God reise.

Gå til innlegget

Perler finnes på de forunderligste steder.

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page WordSection1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.WordSection1 {page:WordSection1;} -->

For noen år siden var vi en tur i Kenya. Og på slutten av ferien, så ville vi handle litt i Nairobi. I utkanten av byen er det et stort kjøpesenter. Og vi tenkte vi skulle starte der. Men det var en lang kø for å komme inn. Og ved siden av den køen satt den en eldre mann. På den ene handa hadde han to fingre, på den andre hadde ingen. Og begge føttene hans var tært bort til anklene. Han var en av de mange i Afrika som er spedalske.

Vi sto der og ventet, og bikket vårt møtes. Og jeg satte meg ned på fortauet for å snakke med han. Jeg hadde med meg kamera, men jeg tok ingen bilder. Å oppleve elendighet er en ting, å fråtse i det noe annet.

Han begynte å fortelle om livet sitt. Han fortalte om familien han ikke lengre hadde. Han fortalte om sin jobb som statsfunksjonær. (De som kan litt om Afrika, vet hva det betyr. Å bli funksjonær er å komme så høyt som et vanlig menneske kan nå) Han fortalte om hvorfor han ble spedalsk. At han hadde tatt imot penger under bordet, og at Gud hadde straffet han med sykdommen.

Jeg tok opp noen mynter fra lomma mi, men da sa han. ”Hvis du gir meg penger for å lette din egen dårlige samvittighet, så gi dem heller til noen andre. Men hvis du gir meg for å gjøre MEG en tjeneste, da skal jeg ta imot dem, men uten å takke. For en ekte tjeneste behøver ingen takk”

Jeg ble sittende å måpe. Hvem var denne mannen? Var han så flink til å tigge, at han kunne sette betingelser for å motta noe? Eller har han sett for mange turister som overser han, som har så mye at de ikke gir noe? Jeg aner ikke. Men jeg puttet myntene tilbake i lomma, og tok frem en seddel.

Den gamle mannen lærte meg noe. Selv den usleste tigger har noe, så lenge han har sin verdighet. Bare den som selger alt, blir virkelig fattig.

Min kone måtte vente en stund på meg den gangen. Og resten av handleturen måtte hun finne seg i å dra på en stille ektemann. Men hun vet at noen ganger må jeg bare være tilstede fysisk. Mens tankene spinner rundt ordene til en fattig filosof i Nairobi.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5325 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3723 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1290 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 985 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 926 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere