Trond Bollerud

Alder: 3
  RSS

Om Trond

Førti år i skoleverket. Vært lærer i barneskolen, framhaldsskolen, folkehøyskolen og videregående skole. Aktiv menighetsliv og kulturelt arbeide. Hovedinteresse: Litteratur, spesielt eldre og nyere russisk. Lokalhistorie. Medlem i Tempelridderordenen.

Følgere

Dåpens gave

Publisert rundt 2 måneder siden

I forbindelse med den interessante, teologiske debatten om dåp, vil jeg vitne om hva dåpen har betydd i mitt trosliv.

Troen har alltid fulgt meg, den er en del av min identitet. Jeg har aldri funnet troen, i dåpen fant troen meg. Siden har troen levd i meg gjennom skiftende tider og forhold. 

Mine foreldre og faddere fulgte opp prestens formaning da jeg ble døpt: "hjelpe til at det blir oppdratt i tro og gudsfrykt, for at det må bli hos Kristus når det vokser opp, likesom det ved dåpen er innpodet i ham." De fikk god hjelp og støtte av familie og venner. Jeg ble fulgt av forbønn gjennom barneårene og ungdomstiden. Ja, enda lenger, en av mine faddere lever ennå og ber hver eneste dag for meg! Etter hvert kom nye forbedere til. 

Far var kirketjener og bonde. Jeg var ikke gamle karen da han tok meg med når han hadde oppdrag i kirken eller ute på kirkegården. Kirken ble "my second home." Det hendte at mor også var med. Etter endt arbeid, knelte hun og jeg på alterringen foran den mektige altertavla som viste den oppstandne Kristus!

Konfirmasjonsforberedelsene kom til å bety mye for meg. Presten var så visst ingen stor pedagog, men han prøvde i alle fall å få oss til å tro at vi var Guds barn og at målet var å bli bevart i troen livet ut. Da konfirmasjonsdagen kom og han la hånden på meg og bad for meg, bad jeg samtidig at Gud måtte bevare meg i troen alle mine levedager. For jeg var fullt klar over at somme forlot troens vei.

Selvsagt har ikke alt gått etter en rett og opplyst vei alle årene siden. Veien har hatt både skarpe svinger og bratte bakker, vært steinet og nesten utvisket. Men vanskeligheter, tvil og anfektelser maktet aldri å overvinne troen!

Det fantes ikke bedehus hos oss. Omreisende predikanter på vei til sine virkesteder, måtte reise gjennom bygda vår, men de stanset aldri. De svarte heller aldri positivt på invitasjoner, unntatt Frelsesarmeen. Min tante var frelsessoldat, i hennes hus holdt de møter og hun drev søndagskole for oss barn.

Da jeg ble eldre og flyttet hjemmefra, hørte jeg ofte: "Nei, kan det komme noe godt fra --!" Det såret meg at de som aldri la veien innom oss, kunne si noe slikt De eide ingen respekt for de troende der hjemme og deres tilsidesettelse i de frie organisasjonenes verden.

Som 17 - 18 åring var jeg elev på det som den gangen het "kristelig ungdomsskole." Der ble jeg bedre kjent med de store, kristne organisasjonene. Ikke nok med det, jeg møtte også en sterk omvendelsesforkynnelse og en ukjent begrepsverden. Min tro ble med ett så lite verd, jeg følte at den ikke var ekte. Kunne jeg, som ikke var ordentlig omvendt, kalle meg en kristen, ja, sågar personlig kristen? Da jeg ved en anledning fikk spørsmålet: "Er du kristen?" svarte jeg like godt "nei," og følte i det samme at jeg fornektet. Jeg kunne ikke vise til en bestemt dag eller time da jeg "bøyde kne og tok imot Jesus i mitt hjerte." Stadig flere av mine medelever vitnet at de i stille kveldsstunder oppsøkte en lærer og fikk hjelp til bli omvendt. Så måtte vel også jeg følge deres eksempel, hvilket jeg gjorde. Da var alt vel og bra, nå kunne også jeg vitne at jeg hadde tatt imot Jesus i mitt hjerte. Nå kunne også jeg synge i glede "et ungdomsliv er skjønt som morgenrøden!"

Flere år senere feide Jesusvekkelsen og den karismatiske fornyelsen over landet. Nye tanker, holdninger og livsstil meldte seg. Jeg ble revet med og min begeistring var ekte. Det var både godt og riktig å ha en "one way" -button på seg og vitne varmt og inderlig om Jesus. Nå var tiden inne til at også jeg ble døpt med  den Hellige Ånd og ild og fikk tungetalens nådegave. Jeg betvilte mye av det som jeg i mange år hadde holdt for godt og riktig. Selv om jeg godtok mye av dette nye, var det en grense som jeg ikke kunne trå over, at jeg som bare var barnedøpt, eller bestenket som en sa, måtte ta imot "troendes dåp," ingen kunne være "åndsdøpt" uten den. 

Det var en forunderlig tid som jeg ikke vil ha vært foruten. Men det var også en forvirringens tid, mange stemmer, mange oppfatninger, mange advarsler, formaninger, og oppfordringer som dro i hver sin retning.  Alt var godt ment, men ofte uten skjønnsomhet.

Etter hvert oppdaget jeg at i disse nye retningene var ikke alt så "strømlinjeformet" som de prøvde å gi inntrykk av. "Alt har sin tid," sier Forkynneren, og for meg kom tiden til oppbrudd. Det skjedde ikke brått og dramatisk, men var en prosess. Det var ikke menneskers råd og velmenende veiledning jeg skulle godta og holde meg til. Det var ikke hvem som helst som skulle være min mentor. Jeg trengte tid til å tenke selv, reflektere og ta egne valg. Veien og valget ble: Tilbake til kilden, til opphavet, til begynnelsen, til dåpen på pinsedagen i 1944! Der og da møtte Jesus meg som min frelser! Der og da ble jeg en kristen! Der og da fødtes min tro! Der og da fikk jeg den Hellige Ånd! Det som skjedde da kan ingen ta fra meg!

AMEN!

Gå til innlegget

Knut Arild Hareide og Pride, nok en gang

Publisert nesten 3 år siden

Enkelte ganger føles holdningene og ytringene hos enkelte kristne som direkte pinlige. Som om  det ut fra "bibeltroskap"er viktigere å kritisere og rive ned enn å oppmuntre og bygge opp. Jeg kan ikke fri meg fra den tanken etter de negative reaksjonene på Knut Arild Hareides deltagelse i Pride-opptoget og i forlengelsen av det å trekke Krf's verdigrunnlag i tvil.

Det er helt ufattelig at Knut Arild Hareide alene blir kritisert for deltagelsen i Pride. Statsminister Erna Solberg både talte til deltagerne og gikk selv i toget sammen med flere Høyrefolk. Likestillingsminister Solveig Horne sammen med Frp-tilhengere gjorde det samme. Begge partiene godkjenner abortloven og likekjønnet "ekteskap." Ja, i Frp vil man også bli kvitt sexkjøpsloven. Men kritiserer de "bibeltro" dem? Det finnes til og med konservative kristne som heller slutter seg til de partiene fremfor Krf! Vel, det er nå deres valg. Men etter min oppfatning vitner det om dobbeltmoral.

Hva om de ivrigste kritikerne, (ja, jeg kaller dem det), som står på Skriftens grunn, brukte tid på å be for Knut Arild Hareide og Krf i stedet for å proklamere sin forargelse og advarsel? Ikke be om at de blir "omvendt" til deres syn, men at Gud får bruke ledelsen i Krf her og nå slik Han vil og til beste for land og folk. Men en fordomsfri bønnetjeneste er ikke så enkel og liketil som man skulle tro og forvente.

Gå til innlegget

Sosial kontroll også i bedehusmiljøer

Publisert nesten 3 år siden

Terje Hegertuns tankevekkende artikkel "Da nåden ble erstattet med sosial kontroll," har aktualitet langt ut over de pinsekarismatiske miljøene.

Denne våren har vi fått innsyn i de mørke sidene i den pinsekarismatiske bevegelsen. Men er disse avsløringene avgrenset til denne spesifikke delen av vår tids tros- og kristenliv? Etter min oppfatning er Terje Hegertuns overskrift beskrivende for langt flere livsynssamfunn, religiøse så vel som ikke-religiøse. Ingen, absolutt ingen kan, hvis de vil være oppriktige, si seg fri fra å praktisere styring og kontroll av sine egne. Den grusomme søndagskolesangen som formaner øyne, ører, munn osv til forsiktighet har, med litt omskrivning, lydt i langt flere fora enn i de kristne. Pass deg, du blir overvåket og avslørt! Altfor mange livssynsprofeter har tatt og tar seg den frihet å trenge inn i enkeltmenneskers privatsfære, for å belære hva som passer seg og hva som er rett og galt i følge deres mening og tradisjon.

Jeg kjenner best til Den norske Kirke og det frivillige organisasjonsarbeidet der. Dessverre har det også der falt uttalelser med det målet å kontrollere og sette andre i et dårlig lys gjennom en retorikk som ikke er en kristen verdig. I de fleste tilfeller er nok dette ment som et middel til å holde den enkelte på rett vei og ikke tape troen. Med andre ord: Hensikten var god, men dessverre, også der gjaldt det at hensikten helliger midlet. Så blir karakteristikene deretter. "Bygdedyret" har alltid hatt gode kår også i lokale kristne miljø.

I mine oppvekstår og min ungdomstid var synd som opprør mot Gud definert i mange konkrete handlinger. Dans var synd. Kino, teater og rockemusikk kom fra det mørke dypet. Kjæresteri var en alvorlig synd mot den eneste rette som en eller annen dag ville innfinne seg. Jentene mått være forsikt med smykker, særlig øredobber, og sammen med sminke ble det riktig ille. Gutter med langt hår var det noe suspekt ved. Ved en anledning fikk jeg høre at ola-bukser var "skikk-deg-lik-denne verden-bukser!" Forleden dag snakket jeg med en person som ikke fikk være med i speideren fordi den ikke var kristelig nok.

I min studietid hadde jeg hybel hos en klokker som fortalte at han en søndag avviste et ungt par som kom til kirken, fordi han hadde langt hår og begge var kledd i slitte dongrybukser. For de gamle i menigheten kunne ta astøt. Men de var velkommen ved en senere anledning når de var mer velstelt. (Fra den dagen lot jeg skjegg og hår gro!)

Som østlending har jeg i det såkalte "bibelbeltet" flere ganger følt meg som en annenrangs kristen, gjennom uttalelser som: "Sånn som hos dere forekommer ikke dette her." Eller hoderystende: "Typisk østlending!"

Ten Sing koret fra min daværende menighet ble anbefalt en sommertur nettopp i bibelbetet. Overnatting ble ordnet, steder der de skulle synge også. Det ble ingen vellykket tur. Ved hjemkomsten sa en av guttene til sin mor: "Jeg er så glad for at jeg er herfra jeg, mor!" Hvorfor? Sangene og vitnespyrdene deres falt ikke "i god jord." Det var for mye rytmer, for høy musikk, alt var for lettvindt og glatt. Et sted oppfordret en av de eldre dem til å avslutte sangen. Men de fikk god kontakt med noen av de lokale ungdommene som fortalte om et strengt regime, de måtte passe seg, ikke vakte anstøt. Og ville de en og annen gang søke litt adspredelse, f. eks.gå på kine, måtte de reise til nærmeste by i håp om ikke å bli gjenkjent.

Jeg vokste opp i ei lita bygd med knapt 1000 mennesker, og rundt 20 troende, heller ikke de var fullkomne. Men vi hadde ikke bedehus og det var nok et aber, for de store misjonsorganisasjonene brydde seg lite om min hjembygd. Predikanter som en sjelden gang kom til et husmøte, så vi som oftest aldri mer til. En predikant sa like ut at det ikke var noen vits i å besøke oss, det kom jo ingen på møtene. De ti - femten som trofast møtte fram når en slik anledning bød seg, var tydeligvis lite verd. Det var min tante som fikk det budskapet. Trist og nedbrudt sa hun: "Det er ingen vits i å innvitere flere!" Da jeg senere, på grunn av skolegang, kom ut i større forhold og man hørte hvor jeg kom fra, var kommentaren fra jevne bedehusfolk, kretssekretærer og predikanter: "Nei, kan det komme noe godt fra--." Det såret meg personlig, men følelsen av at karakteristikken like mye var myntet på den trofaste flokken der hjemme, såret mer. Etter hvert følte jeg at organisasjonene ikke var noe for meg.

Det jeg her har beskrevet ligger langt tilbake i tid og mye er sikkert annerledes. Men for meg er det viktig å få fram at det slett ikke bare har vært idyll i kirke og på bedehus heller. Også hos oss har nåden altfor ofte blitt byttet ut med sosial kontroll der advarselen mot å skikke seg lik denne verden i mange tilfeller ble en tung bør. Vi har ingen grunn til å hovere, kirke og bedehus har også mer enn nok å be om tilgivelse for.

Gå til innlegget

KORSET

Publisert rundt 3 år siden

Anders Wyller (1903 - 1940) var en av samtidens store kulturpersonligheter.Sammen med den senere biskop Kristian Schjelderup, dannet han Nansenskolen på Lillehammer. Sitatet nedenfor er fra et av hans foredrag.

Jeg ser et kors med røtter dypt gjennom jorden også i mitt land og filtret inn i mitt hjerte. Jeg er bundet til det og har ansvar for det. Norge uten korset er ikke lenger Norge, men noe annet, og jeg uten korset er overhodet ingenting. Men dette kors er i dag kringsatt av fiender, mennesker og demoner som gør hva de kan -i tanke, ord og handling- for å rive det over ende. De klarer ikke å rive korset over ende, men de kan gjøre det meget ondt, de kan klare å rive røttene opp både i en slekt og i et land, og ble det min slekt og mitt land, ville jeg kjenne det som om jeg ikke lengere hadde et hjem på jorden.

Gå til innlegget

Pinse

Publisert rundt 3 år siden

Noen enkle refleksjoner før den fantastiske pinsefesten.

I Åndens skapertime

får livets under skje.

Da spirer hver en kime

i frø fra Livets tre.

Da løses alle krefter

som var i lenker lagt.

Og dødens velde viker

i Åndens skaperakt.

I Åndens skapertime

er Frelseren oss nær.

Ved pinseildens kime

han skaper seg en hær!

Han vil oss rikt utruste

med kraft til virksomhet,

der vi ham glad kan tjene

i tro og kjærlighet!

I Åndens skapertime

Gud stiger til oss ned.

La pinseklokker kime:

Han er på dette sted!

Han vil enhver betjene

det har han nå gjort kjent,

og oss med seg forene

i ord og sakrament.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere