Trond Bakkevig

Alder:
  RSS

Om Trond

Prost i Vestre Aker prosti i Oslo

Følgere

Vi skulle vært mer årvåkne

Publisert nesten 5 år siden

Vi som var den sør-afrikanske opposisjonens aktive støttespillere, skulle vært mer årvåkne da overgangen kom.

Min egen nærkontakt med Sør-Afrika sluttet på midten av nittitallet. På avstand kan jeg observere at mye er blitt bedre. Landet har fått en god Grunnlov og et lovverk som skal sikre innbyggerne. Det er kommet vann og elektrisitet til mange fattige bydeler. Alle kan delta i det politiske liv og alle har stemmerett.

Men – drømmene er nok ikke blitt oppfylt for dem som bor i de svarte og fattige bydelene. Jeg tror overgangen hadde gått bedre hvis det nye regimet mer effektivt hadde fått til en utjevning av forskjellene på rik og fattig. Sør-Afrika er det land i verden som har størst forskjell på rik og fattig. Skillet mellom rik og fattig er fremdeles i stor grad et skille mellom hvite og andre, men det er også mange svarte som er blitt svært rike.

Sør-Afrika er også nummer ni på listen over land som har flest mord. Det er ikke av de mest korrupte land, men ligger dessverre også et stykke oppe på denne listen. Presse- og trykkefriheten har til tider også vært under press. Men sporene fra undertrykkelsens dager skremmer – og jeg liker helst å se på Sør-Afrika som et land som preges av håp, på vei til frihet.

Ettertanken. Har kirkene sviktet sin oppgave i denne situasjonen? Det er ikke så lett å si hvordan den rollen skulle ha vært. Apartheidregimet gjorde at selve menneskeverdet sto på spill. Fra et kristent ståsted burde det være umulig å forholde seg passivt i forhold til et regime som med utgangspunkt i hudfarge, gjør forskjell på folk. Menneskeverdet varierer ikke etter hudfarge – eller etter noen andre klassifikasjonskriterier.

Det blir vanskeligere med en gang det ikke lenger er slik. Da begynner de politiske vurderinger. Og da begynte folk som hadde hatt fremtredende roller i kirkene og andre deler av opposisjonen, å rykke inn i regjeringskontorene.

Jeg husker jeg besøkte Frank Chikane mens han var stabssjef for Thabo Mbeki. Vi kom inn på kontoret hans. og jeg begynte å le. Han skjønte med en gang hvorfor. Første gang jeg traff han, levde han i skjul!

Advarte. Når staten tilhører dem som var i opposisjon, er det ikke lett å være kritisk til staten, eller lytte aktivt til dem som ikke har rykket inn i kontorene og fremdeles har noe de vil minne nye makthavere om. 

Jeg tror de sør-afrikanske kirkene følte på dilemmaene knyttet til den nye situasjonen. De hadde vanskelig for å finne sin rolle. Det finnes dem som hele tiden har vært tydelige røster. Erkebiskop Tutu er kanskje den mest tydelige. Men jeg husker også min gode venn fra Kirkerådet, Jerry Mosala: han advarte på et tidlig tidspunkt. I skuffen hjemme har jeg en skjorte som han ga meg. Hver gang jeg tar den frem, blir jeg minnet om dette!

Vi som var støttespillere, var hele tiden bevisst at det var det vi var. Det var landets egne innbyggere som brakte forandring og frigjøring. Sammen med dem skulle vi finne frem til dem som kunne bygge organisasjoner og fremme menneskerettighetene – støtte dem, og vedlikeholde en samtale om alles like rettigheter, uavhengig av religion og politisk oppfatning.

En slik samtale måtte også ha handlet om demokrati. Om at demokrati handler like mye om det som skjer mellom valgene. Valgets tapere og annen opposisjon skal kjenne at de konsulteres og at deres synspunkter tas hensyn til. Å vinne et valg betyr ikke at valgets vinnere inntil neste valg kan gjøre hva den vil – slik det har vært tendenser til i Sør-Afrika, og slik vi har sett i kjølvannet av det som ikke ble en arabisk vår – kanskje nettopp derfor.

Ugjort. Også her i Norge var det et stykke arbeid som forble ugjort. Vår nasjons gode politiske kontakter ble ganske enkelt ikke dyrket slik de burde ha blitt. Det gjorde at Norge mistet mange muligheter for samtale, og ble skadelidende i ivaretakelsen av egne interesser.

Vi som var opposisjonens aktive støttespillere, skulle vært mer årvåkne da overgangen kom. Ikke fordi vi burde ha tenkt at utviklingen kunne komme til å ta en feil retning, men ganske enkelt fordi vi var del av et fellesskap, et fellesskap som til da hadde tatt ansvar. Vi skulle ha vedlikeholdt samtalen, kontakten, holdt oppe idealene om frihet, likhet, rettferdighet og de universelle menneskerettighetenes betydning.

Passive. Som kirke ble vi mer passive – både i forhold til dem vi hadde støttet og i forhold til kirkene. Det er farlig å si at dette symbolsk kom til uttrykk ved at Kirkens Nødhjelp overtok det som til da hedde vært Mellomkirkelig Råd sin portefølje, for Kirkens Nødhjelp er tydelig i sin forpliktelse på menneskerettighetene.

Men jeg tror at Mellomkirkelig Råd både ved å representere helheten i alt kirkelig engasjement, kombinert med teologisk og menneskerettskompetanse, ville hatt en bred plattform for samtale og kontakt. Det er for sent å gjøre noe med dette nå, men det er et lærestykke. 

Men, for nå å fremheve noe som handler om hvordan vi er kirke: Det er viktig at kirken alltid har et selvstendig organ som er internasjonalt og økumenisk orientert.

Ikke si mye. For kirken bør erfaringene fra Sør-Afrika bidra til en besinnelse på hvilket mandat kirken har på den politiske arena. Når krenkelse av menneskeverdet er hjemlet i lov, kan det ikke være tvil om at kirken må tale – og handle. I ingen andre saker er det samme grad av entydighet.

Da er det viktig at vi drøfter etiske prinsipper og verdier – uten at vi raskt kommer til vurdering av handlingsalternativer. Det er ikke gitt at kirken skal si mye. Den skal stort sett adressere samvittighetene, deretter må den enkelte bruke sin egen fornuft, tro, og vurderingsevne.

Jeg er ikke sikker på at jeg ville gjentatt alt vi på åttitallet sa i stridens hete. Vi skulle opplyst om situasjonen, fordømt krenkelsene av menneskeverdet. Men skulle vi sagt det vi gjorde for eksempel om oljetransport? Jeg ville nok ha sagt det, men vært litt mindre skråsikker.

Grunnen til at vi sa det, var at kirkene i Sør-Afrika oppfordret oss til å tale slik. Boikott og sanksjoner kunne bidra til endring, men kan ikke alltid det. Skal sanksjoner bidra til endring, er det avhengig av at flertallet av landets befolkning støtter dem. Hvis ikke, bidrar sanksjoner bare til en økt, og farlig, offermentalitet.

Men, Kairos-dokumentet var ord i rette tid. Selv om dokumentet utnevnte sine egne ord til å være profetiske, var de det ikke før vi i ettertid med sikkerhet kan si at de var det. De var det. De talte sannhet og viste vei.

Forandring. Jeg tror Den norske kirkes Sør-Afrika-engasjement bidro til en forandring av vår kirke – på flere plan.

• Vi lærte at det i et nært samarbeid med norske myndigheter er både er mulig og nødvendig å holde på kirkens integritet og uavhengighet. Samtidig kan et slikt samarbeid åpne for et bredt samarbeid og samspill både med myndighetene og med andre organisasjoner. Kirken kan gjøre slikt myndighetene ikke kan, men som må gjøres. Staten må forholde seg til andre stater, men kirken er del av et bredt og uavhengig, internasjonalt nettverk som tar ansvar for menneskeverd og menneskerettigheter.

• Vi lærte at korsfestelse, forsoning og oppstandelse ikke bare skjer i en religiøs eller den troendes sfære. Det handler om konkrete mennesker, om historiske og aktuelle forhold. Det handler om solidaritet, rettferdighet og politisk endring. Kairos-dokumentet dro oss ut av de grøftene som handlet om liberal eller konservativ. Det lærte oss at Gud tar parti og kalte til en nylesning av bibelske tekster.

Frigjøring. • Frigjøringsteologien ga oss en arena, et teologisk verktøy som muliggjorde nye perspektiver på samfunn, kirke og teologien – for eksempel på kvinners situasjon i kirke og samfunn og om homofiles like rettigheter i kirke og samfunn.

• Nesten til slutt, en formaning: Det var mange, svært mange som deltok i kampen mot apartheid. Det er mange små og store historier om alt som foregikk. I ettertid er det dessverre lett både å bli nostalgisk og idealisere både personer og arbeidsmetoder. Det gikk av og til over stokk og stein, og litt på tvers av regler og rutiner.

Beslutninger måtte fattes raskt, og utfordringene var mange – daglig. Og ikke alt kunne gjøres offentlig og synlig. Det kunne skje fordi alle ville det samme. Vi som sto midt oppe i dette, visste at vi hadde tillit hos viktige kirkeledere. Det er viktig å huske akkurat dette siste – og minne alle som i dag har lederansvar i kirken, at også nå blir menneskeverd krenket og menneskerettigheter truet. De som deltar i denne kampen, skal alltid kjenne at de har kirkens og kirkelederes tillit – også når motet viser seg som vilje til å gå på tvers.

• Helt til slutt: Vi lærte at kamp og fest kan høre sammen. Glede, sang og dans kan forenes med kamp mot undertrykkelse. Slik bidro det til å hente inn sang, musikk og liturgiske elementer som speilet et slikt engasjement – både fra Sør-Afrika og Latin-Amerika. Slik blir kirken mer fargerik. Slik vinner troen dybde. Slik berikes vi alle.

DETTE ER UTDRAG AV BAKKEVIGS FOREDRAG UNDER DEN ÅRLIGE BJØRN BUES MENNESKERETTSFORELESNING, HOLDT PÅ MISJONSHØGSKOLEN I STAVANGER 28.10.2014.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.10.2014

Gå til innlegget

Bispeutnevnelse eller bispevalg

Publisert rundt 5 år siden

Det er nærliggende å tolke Kirkerådet slik at de lot rådgivende avstemninger være bispevalg. Men vi har ikke bispevalg.

Nord-Hålogaland bispedømme har fått en biskop som er en erfaren prest og godt kvalifisert person. Noen av oss mente en annen burde vært utnevnt. Men det handlet ikke om hans person eller egnethet. Prost Olav Øygard er utnevnt, og bør få all den støtte og omtanke en biskop trenger.

Kirkerådet har utnevnt tre biskoper etter endringene av forholdet mellom stat og kirke. Tre utmerkede menn med en teologisk profil som med noen unntak, likevel ligner på hverandre. Når bølgene etter den siste utnevnelsen har lagt seg, er det gode grunner til å drøfte det som bør skje fra et bispesete blir ledig til en ny biskop er utnevnt.

Nå er det slik at hver gang en biskop varsler avgang begynner en gjettelek om aktuelle kandidater, godt drevet frem av Vårt Lands journalistikk. Avisen vil sikkert svare at den bare speiler oppfatninger som finnes blant kirkefolk.

Dette, sammen med den manglende kirkelige samtale om hvilke kvalifikasjoner en biskop og det samlede bispekollegium bør ha, bidrar til å sementere oppfatningen av at en rådgivende avstemning er et bispevalg. Det er det ikke.

Når en del av oss har kritisert den siste utnevnelsen, er det fordi vi mener at Kirkerådet ikke ivaretar sitt ansvar for at bispekollegiet som helhet avspeiler det legitime mangfold i Den norske kirke.

Hva er en biskop? Biskoper er tilsynspersoner i det enkelte bispedømme, og de er biskoper i hele vår kirke. De er ikke bare biskoper for et bispedømme, slik konsekvensen blir når Per Kristian Aschim mener at de bør utnevnes av det enkelte bispedømmeråd (Vårt Land 2. oktober).

Biskoper skal, hver for seg og sammen, vedlikeholde, styrke og synliggjøre enheten mellom oss troende. Enheten har både en historisk og en aktuell dimensjon. Ved å ordinere prester sikrer de at evangeliet forkynnes – slik det er blitt fra oldkirkens dager. Den ordinerte er prest i hele vår kirke, ikke bare i det enkelte bispedømme.

Men enhet har aldri vært det samme som kirkelig eller kirkepolitisk enighet. Kirken er fra første stund og i dag preget av mangfold. Biskoper må tåle smerten ved dyp uenighet, glede seg over mangfold, og synliggjøre enheten. Evnen til å gjøre nettopp dette, må være noe av det som kvalifiserer til å bli biskop.

Hele kirken. Biskopene leder prestetjenesten og har tilsyn med at hver enkelt prest holder sitt ordinasjonsløfte. De har også tilsyn med menighetenes liv og liturgi. Ordning av prestetjeneste og liturgi er saker for hele kirken og for det samlede Bispemøtet. Det viser at biskopene sammen er biskoper for hele kirken.

I det offentlige rom er det først og fremst biskopene som representerer kirken. De må kunne svare for seg og kirken med teologisk, intellektuell og åndelig dybde. Biskopene har et faglig og strategisk ansvar for hvordan vi fremtrer som kirke på det lokale og på det nasjonale plan, i møte med den enkelte og i den offentlige samtale.

Dette betyr ikke at alle biskoper må ha de samme faglige kvalifikasjoner, eller de samme erfaringer som prest. Men det innebærer at bispekollegiet som helhet må ha slike kvalifikasjoner.

Dyptloddende. Alle biskoper må kunne følge en dyptloddende teologisk samtale – fordi en slik har betydning for forkynnelse, arbeid med liturgiske spørsmål og kirkens profil i offentligheten.

Noen av biskopene bør ha akademiske kvalifikasjoner. Andre bør ha omfattende pastoral erfaring. Noen bør ha vist evner til å delta i offentlig debatt. Andre bør kunne forkynne slik at de når frem utenfor kjernemenighetens rammer. Blant biskopene bør det innenfor ordinasjonsløftets rammer, finnes et mangfold av meninger.

Bispemøtet bør dessuten bestå av kvinner og menn. Biskopene bør til sammen speile at kvinner og menn bringer med seg ulike erfaringer. De som hevder at det ikke finnes godt kvalifiserte kvinnelige bispekandidater, har ikke sett seg rundt.

Svakhetene. I lys av de tre siste utnevninger er det nærliggende å tolke Kirkerådet slik at de lot rådgivende avstemninger være det samme som et bispevalg. Både i Agder og Tunsberg ønsket sterke krefter det slik. Kirkemøtet i 2007 ville ha bispevalg. Men det vi har, er en rådgivende avstemning. Den får frem tre mulige kandidater. Alle tre er i prinsippet like kvalifisert.

Det utnevnende organ plikter å gjøre en helhetsvurdering. Det er vanskelig å se at Kirkerådet har reflektert over Bispemøtets sammensetning når det tre ganger på rad har utnevnt tre menn med lignende teologisk profil – to av dem med noenlunde lik erfaringsbakgrunn, mens en har en høyere offentlig profil.

Kirkerådets opptreden er et symptom på svakhetene i den ordning vi har – og en manglende bevissthet om hva vi ønsker en biskop og et Bispemøte skal være.

Valg. Det finnes ingen ordning som på forhånd kan sikre at vi får de biskoper og det Bispemøtet vi ideelt ønsker. Vi kan lage gode ordninger, men ved siden av disse er det kontinuerlig behov for samtale om hva slags biskoper og bispekollegium vi ønsker. Når det gjelder ordninger, vil jeg peke på to alternativer:

1. Hvis vi ønsker et bispevalg, bør det organiseres som et valg med en åpen lansering av mange mulige kandidater. En første avstemningsrunde kan avgjøre hvem som er aktuelle. En annen avstemningsrunde bør sikre at den som blir valgt har minst 50 prosent av de stemmeberettigede bak seg. Slik skjer det i Sverige. De stemmeberettigede bør være bispedømmets prester, ansatte og menighetsråd. Men de må også innbefatte teologiske lærere, proster og andre fra resten av kirken. Dette er en mulig ordning, men ikke den beste. 

Eget organ. 2. En bedre ordning ville være at Kirkemøtet diskuterer og fatter vedtak om hvilke kvalifikasjoner en biskop bør ha, og hvilke kvalifikasjoner Bispemøtet som helhet bør ha.

Når det er tydeliggjort, kan Kirkemøtet velge et organ som kan stå for bispeutnevnelser. Retningslinjene fra Kirkemøtet bør sikre at dette ikke blir et organ som er avhengig av kirkepolitiske vinder.

Organet kunne, slik vi foreslo i utredningen «Samme kirke – ny ordning» (2002), være sammensatt av tre som er valgt av Kirkemøtet og to fra det aktuelle bispedømmet. Etter en rådgivende avstemning kan dette organet utnevne en av de tre som fikk flest stemmer. Til sammen bør dette kunne sikre gode helhetsvurderinger og lokal forankring.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.10.2014

Gå til innlegget

Oftestads konstruksjoner

Publisert over 5 år siden

Bernt Oftestad bruker lure debatt-tekniske grep for å plassere mine synspunkter slik at de er uforenlige med kristen tro. Det har lite med virkeligheten å gjøre.

Bernt Oftestad plukker ut et par setninger i mitt innlegg i Vårt Land 19.2 som han setter inn i sin egen tolkningsramme. Deretter trekker han konsekvenser av dette som jeg ikke har skrevet noe om – og klarer til slutt å plassere meg slik at mine synspunkter er uforenlig med kristen tro. Det er lure debatt-tekniske grep, men har lite med virkeligheten å gjøre.

Jeg kommer ikke til å fortsette en debatt på slike premisser, men jeg kan presisere følgende:

1. Mitt anliggende var å si at det finnes ikke «ordninger» før syndefallet. Ordninger, er sosiale i sitt vesen og skal sikre noe som ellers kunne vært truet. Derfor kommer de inn etter syndefallet – det gjelder stat og øvrighet, og det gjelder behovet for en juridisk ordning av forholdet mellom to som vil leve sammen. Dette handler om etikk. Før syndefallet var etikken som kjent ikke nødvendig. Derimot fantes naturen før syndefallet.

2. Det er på denne bakgrunn jeg skriver: «Naturen er før etikken.» Men Oftestad tar ikke med fortsettelsen. Den er som følger: «Den (naturen) forteller oss at uten mannlig og kvinnelig medvirkning blir det ikke barn. Men, naturen kan ikke fortelle oss hva et ekteskap er.» Det er oppsiktsvekkende hvis Oftestad er uenig i dette.

Jeg har siden jeg ble kjent med Oftestad for over førti år siden visst at han ikke liker subjektivitet i etikkens sfære. Det er jeg på mange måter enig i. Det er imidlertid en utfordring at ingen av oss er Gud. Ingen av oss har det hele oversyn. Faktisk har vi ikke annet å gjøre enn å godta at felles etikk formes ved samtale og felles refleksjon. I kirkelig sammenheng kan og bør det skje på grunnlag av Skrift og Bekjennelse, men heller ikke disse gir entydige svar på hvordan vi skal forholde oss til alle etiske utfordringer

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1862 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1602 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
24 dager siden / 1575 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1544 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1414 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1296 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1166 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere