Trond Bakkevig

Alder:
  RSS

Om Trond

Prost i Vestre Aker prosti i Oslo

Følgere

Gudstro ingen garanti mot vranglære

Publisert rundt 4 år siden

Jeg har ingen tro på at noen ønsker å delta i kirke­valget for å ødelegge kirken. Og nettopp derfor håper jeg at de bruker sin mulighet for å delta.

Espen Ottosen (Vårt Land 10. september) reiser et viktig spørsmål når han spør om neste kirkevalg kan handle om at «enhver blir salig i sin tro»?

Han vil forhindre at dette­ blir tema ved å ønske at det blir lav valgdeltagelse ved årets kirke­valg, mens han mener at jeg lukker­ øynene for en slik ­mulighet når jeg ønsker høy valgdeltagelse.

Dette handler om to saker. Det ene er demokratiets vilkår i Den norske kirke. Deretter handler det om medlemmenes tro.

Vranglære. Jeg var leder for arbeidet som munnet ut i innstillingen med tittel «Styrket demokrati i Den norske kirke». Dette arbeidet ble forutsetningen for Stortingets kirkeforlik i april 2008, som igjen har ført til endringene av forholdet mellom kirke og stat. Stortinget understreket medlemmenes mulighet til gjennom valg å bidra i styringen av kirken. Uten dette hadde det ikke blitt endring.

Et valgt kirkemøte har i prinsippet alltid mulighet til å gjøre om på alt kirken tror. Gjennom et arbeid med ny kirkeordning har jeg forsøkt å bidra til at slikt ikke kan skje. Men – dersom vi ønsker demokrati, kan dette likevel skje. Og – det kan skje med høy eller lav valgdeltagelse. Det kan skje om valgene skjer på menighetshuset eller i tilknytning til offentlige valglokaler. Kirkehistorien har vist oss at verken fromhet eller gudstro er en garanti mot vranglære.

Annet sted. Ottosen begynner på et annet sted enn meg når det gjelder forholdet mellom medlemmenes tro og deres deltagelse i valg. Han stiller spørsmål om deres tro gir tilstrekkelig grunnlag for valgdeltagelse.

Jeg spør om de er døpte medlemmer. Troen er det bare Gud som kjenner. Som kirke må vi ta det for gitt at de som forblir medlemmer har sine grunner til å ­ønske akkurat det. Det kan handle om tro, tradisjon og lengsel. Som kirke, må vi se med ­alvor på menneskers ønske om å høre til kirken.

Derfor har jeg heller ingen tro på at noen ønsker å delta i kirke­valget for å ødelegge kirken. Og nettopp derfor håper jeg at de bruker sin mulighet for å delta.

Hva kirken er. Ottosen sammenlignet kirken med et idrettslag med passive og aktive medlemmer (Aftenposten 4. september). Jeg har en helt annen forståelse av hva kirken er. For meg hører kirken med til trosbekjennelsen. Den er et sakramentalt fellesskap, grunnlagt på dåpen.

Jeg tror at kirken er veiledet av Den hellige ånd, som også, slik Jesus sier det, «skal veilede oss til hele sannheten». Av denne grunn lever jeg godt med et velfungerende kirkedemokrati. Dersom vi skulle ta feil nå, vil Den hellige ånd gjøre sin gjerning med oss, og holde oss fast i troen på at Jesus er «veien, sannheten og livet, og at «ingen kommer til ­Faderen» uten han.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.09.2015

Gå til innlegget

Hva vil Simonnes diskutere?

Publisert rundt 4 år siden

Helge Simonnes mener tydeligvis at Bjørn Eidsvåg har bevist at han ikke har rett til å mobilisere noen til kirkevalget.

Helge Simonnes skriver i sitt svar at han «ønsker demokrati i kirken: Selvsagt. Hva er alternativet? Men da må vi våge å diskutere kriteriene.» (Vårt Land 5. september). Men han skriver ikke hvilke kriterier det handler om. Handler det om at alle som skal være medlemmer, bør betale en medlemsavgift, slik han antyder i sitt første innlegg? Da handler det om kirkefinansiering. Det har vært drøftet av mange kommisjoner og vil helt sikkert bli ­diskutert både av politikere og kirkepolitikere.

Men, i Simonnes' første innlegg handler det ikke primært om finansiering. Det handler om «dem som velger i pose og sekk som strategi. De som i det ene øyeblikket kommuniserer at kirken ikke er stedet for dem, men som når det passer seg bruker sitt kjente navn til å få oppmerksomhet for saken de brenner for» (Vårt Land 29. august). Blant disse navnene er det han finner det for godt å nevne Bjørn Eidsvåg. Men både Eidsvåg og andre kan godt komme til å betale en medlemsavgift og således bli stemmeberettigede.

LES MITT FØRSTE INNLEGG: Ønsker Simonens demokrati i kirken?

Avviser. Ved det han skriver, avviser Simonnes Stortingets grunnlag for endring av forholdet mellom kirke og stat. Det hadde aldri blitt endring hvis det hadde ført til at det skulle skjelnes mellom stemmeberettigede kirkemedlemmer og andre.

Men Simonnes mener åpenbart at «Kirkens ledere» bør begynne å drøfte dette «temaet». Espen Ottosen prøver seg på noe slikt (Aftenposten 4. september) når han sammenligner kirken med et idrettslag, og en mulig uenighet mellom aktive og passive medlemmer. De siste bør åpenbart ikke ha stemmerett. Det ville være interessant å vite hvor Ottosen (og Simonnes?) ville trekke grensen mellom hvem som er verdige eller uverdige til å møte opp ved stemmeurnene i et kirkevalg, eller hvem som skal kunne mobilisere til deltagelse i et kirkevalg.

Simonnes vil tydeligvis ikke at noen skal få både i «pose og sekk». De skal ikke samtidig kunne tvile, tro, kritisere kirkeledere og ha stemmerett ved kirkevalget. Hvis kombinasjonen dåp og medlemsavgift ikke fungerer til å avvise slike ved valgurnene – hvilken strategi vil Simonnes da velge? Vil han at dåpen ikke lenger skal være eneste medlemskriterium i Den norske kirke?
Kirken angår. Simonnes mener han ikke driver dyneløfting av Bjørn Eidsvågs trosliv. Men han skriver om det han mener er Eidsvågs tvil og tro, om hans språkbruk og avslutter retorisk med å spørre: «Hvem er det Eidsvåg mobiliserer til kirkevalget?»

Simonnes mener tydeligvis at Eidsvåg har bevist at han ikke har rett til å mobilisere noen. Men svaret på Simonnes sitt spørsmål er likevel helt enkelt: Eidsvåg mobiliserer mennesker som kjenner at kirken angår dem. Er det feil? Burde vi ikke glede oss over at kirkens fremtid angår mange mennesker?

Det ville være godt om Simonnes kunne svare ja eller nei på dette spørsmålet i stedet for å påstå at han egentlig skriver om noe annet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.9.2015

Gå til innlegget

Ønsker Simonnes demokrati i kirken?

Publisert rundt 4 år siden

Hvordan folk uttrykker sin kristne tro og 
kirkelige tilhørighet har Helge Simonnes 
ganske enkelt ikke noe med.

Sjefredaktør Helge Simonnes­ spør i sin 
kommentarartikkel lørdag 29. august­: «Hvem er det Eidsvåg mobiliserer til kirke-valget?»

Underveis har han delt sine spekulasjoner om Eidsvågs tro. Han avslutter med et retorisk­ spørsmål om ikke Den norske­ kirkes medlemmer burde «stille­ opp med noen kroner til medlemskapet­?»

Slik Simonnes uttrykker seg, mener han at det ikke er nok å være døpt medlem av Den norske kirke for å ha stemmerett. Videre uttrykker han seg slik at Bjørn Eidsvåg knapt har de tilstrekkelige, kirkelige kvalifikasjoner til å oppfordre folk til å stemme ved kirkevalget. Det ene har med teologi og kirkerett å gjøre. Det andre er rett og slett bare uverdig for en sjefredaktør.

Demokrati. 1. Vårt Land har alltid vært talerør for et skille mellom kirke og stat. Hvis Simonnes hadde tatt seg bryet med å lese Stortingets vedtak (2008) om saken, ville han der ha funnet ut at en demokratireform var en forutsetning for vedtaket:

«I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform, slik også kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene (...) Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter­, økt bruk av direktevalg og kirke-
valg samtidig med offentlige valg.»

Skulle Den norske kirke følge­ sjefredaktør Simonnes sine anbefalinger­, undergraver den forutsetningene for endringene­. Den ville i så fall invitere Stortinget­ til nye diskusjoner om demokrati og lovverk i kirken.

Underlig. 2. Simonnes ser heller ikke ut til å ha registrert at det til nå er ikke noe kirkemøte eller noen kirkeleder som har tatt til orde for å avgrense muligheten for valgdeltagelse for døpte medlemmer.

Imidlertid, når det ser ut til å bli rekordstor valgdeltagelse, har Egil Morland antydet at det bør være begrensninger i stemmeretten. Espen Ottosen, informasjonssjef i en organisasjon som oppretter sitt eget kirkesamfunn, håper på sin side på lav valgdeltagelse fordi «Det er Bibelen som skal avgjøre hva en kirke lærer, ikke folkeflertallet». Han ser med andre ut til å mene at jo færre som stemmer, jo mer er det Bibelen­ som får rå. En underlig og i alle fall ikke luthersk teologi.

Unnskyldning. 3. Simonnes spør om Bjørn Eidsvågs kirkelige aktivitetsnivå. Han skriver slik om Eidsvåg at jeg lurer på om nettrollene har sneket seg inn i Simonnes sin tekst. Eidsvåg er medlem og prest i Den norske­ kirke. Hans og andre artisters­ engasjement springer ut av et eneste forhold: Kirken angår dem! Det er deres kirke, like mye som alle andre kirkemedlemmers kirke. De har akkurat­ samme­ rett til å mobilisere som alle andre­ kirkemedlemmer.

Hvordan folk uttrykker sin kristne tro og kirkelige tilhørighet har Simonnes ganske enkelt ikke noe med. Jeg forventer at Simonnes sender en unnskyldning til Bjørn Eidsvåg!

Kirkevalget er snart. Vi begynner­ å få klare alternativer, slik Stortinget ønsket. Jeg håper at flest mulig bruker stemmeretten sin.

FØRST PUBLISERT I VRT LAND 1.9.2015

Gå til innlegget

Er «araber» et skjellsord?

Publisert rundt 4 år siden

Gravaas og Heitmann gjør kristne i den arabiske verden en bjørnetjeneste hvis de vil gjøre dem til noe annet enn sine landskvinner og landsmenn.

For et par år siden deltok jeg på en konferanse i Amman i Jordan. Vi som var der var invitert av det jordanske kongehus.

Saken gjaldt kristne i den arabiske verden. Prins Ghazi, en ­ledende muslimsk intellektuell, innledet med å si at de kristne «var her før oss». Da snakket han ikke om de kristne som folkegruppe, men som kirke.

Prins Ghazi og det jordanske kongehus sitt anliggende var å drøfte hvordan myndighetene i de arabiske landene kan legge til rette for at kristne skal bli og ikke emigrere, og hvordan kirkene kan få gode livsvilkår.

Til denne anledning hadde de invitert representanter for alle de store kirkesamfunn i den arabiske verden, og noen av oss andre – fra Norden, USA, Tyskland, Storbritannia – og andre. For prins Ghazi, og for eksempel den libanesiske advokaten Mohammed Sammak, er de kristnes nærvær viktig for å bevare mangfoldet i det arabiske, noe som igjen er en forutsetning for at demokratiet kan få livsvilkår.

Magre kår. Akkurat nå har både mangfold og demokrati magre livsvilkår. Dag for dag blir det verre. Men nettopp av denne­ grunn er det viktig å støtte­ dem som lokalt vil gjøre noe med dette.

På denne bakgrunn er det ­underlig å lese hva Hans Aage Gravaas i Stefanusalliansen og Stig Magne Heitmann i Åpne ­Dører skriver (Vårt Land 6. ­august) som svar på mitt innlegg (Vårt Land 5. august).

Les også Stig Magne Heitmann: Trossøsken ikke glemt

De har helt rett i at det finnes kristne med bakgrunn i urbefolkningsgrupper. De omtaler ikke seg selv som arabere. Det er viktig å støtte disse, både som urbefolkning og som kristne.
Mer tvilsomt. Om de koptiske­ kristne skal regnes til denne gruppen, er mer tvilsomt. Mens assyrerne fremdeles har assyrisk som dagligspråk, har kopterne arabisk som dagligspråk. Og jeg tror ikke general Sisi og Kopternes patriark Tawadros vil si de tilhører ulike etniske grupper.

Viktigere er det imidlertid å spørre hvorfor Gravaas og Heitmann bruker araber og muslim nærmest som synonymer. ­Jordanske gresk-ortodokse, ­palestinske baptister, libanesiske maronitter, irakiske katolikker, eller hva med de kristne beduinstammene i Jordan – hva er de, om de ikke også er arabere?

Slik vil de i alle fall omtale seg selv – samtidig som de omtaler seg som jordanere, palestinere, libanesere eller irakere.

Båret fram. Og jeg antar at hvis Gravaas og Heitmann graver litt i sine historiske kunnskaper, vil de minnes at «pan-arabismen» som oppsto som en reaksjon på europeiske kolonimakter, i stor grad var båret og drevet frem av kristne – arabere!

Gravaas og Heitmann gjør kristne i den arabiske verden en bjørnetjeneste hvis de vil bruke etnisitet i et forsøk på å gjøre dem til noe annet enn sine landskvinner og landsmenn. Kristne var en gang et flertall i den arabiske­ verden. Det er de ikke lenger, men de er fremdeles arabere.

Støtte. Det er stort behov for at vi støtter dem på en slik måte at de nettopp som kristne arabere, forblir en viktig del av den arabiske verden. Ved å gjøre det, kan også de organisasjoner ­Gravaas og Heitmann leder, ha stor ­betydning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.8.2015

Gå til innlegget

Kirken er ingen aktivistorganisasjon

Publisert over 4 år siden

Kirken, ved biskoper, Kirkemøtet eller andre organer, bør ikke mene noe bestemt i saker der politikere, og alle andre, må gjøre avveininger der verdier står mot hverandre.

Akkurat nå handler det om klima. Skal kirken mene noe om klimaspørsmål i det hele tatt? Skal den mene noe om oljeboring ved iskanten mot Arktis, nivå på olje- og gassutvinning, utslippskvoter – og andre spørsmål som står på den politiske dagsorden i Norge?

Den umiddelbare foranledning for denne diskusjonen, er den kronikken to av våre biskoper skrev sammen med andre representanter for Klimaalliansen. De kunne gjøre det, blant annet fordi Kirkemøtet for et par år siden vedtok å melde Den norske kirke inn i Klimaalliansen – og Kirkerådets kommunikasjonsavdeling mente at alle burde stemme «grønt».

For et par år siden var også Den norske kirke en blant et femtitalls organisasjoner som hadde sterke meninger om Nasjonal transportplan.

Samtalen om forholdet mellom religion og politikk er evigvarende. Det er fordi religion og politikk ikke er faste størrelser. Religion er ingen privatsak. Den hører hjemme på den offentlige arena. Politikk handler ikke bare om det som foregår i partiene eller på Stortinget. Det meste av det vi foretar oss som enkeltpersoner eller i et eller annet organisert lag, har politiske konsekvenser.

Grenser. Det betyr likevel ikke at vi skal la være å lage noen grensemarkeringer:

1. Kirken er ikke et meningsfellesskap. Den er et sakramentalt fellesskap som vi er døpt inn i og tilhører fordi Kristus holder fast i oss. Kirkens enhet blir ikke til fordi vi mener det samme om etikk og politikk. Kirkens enhet handler dypest sett heller ikke om vi er lutheranere, katolikker eller pinsevenner. Vi unnslipper ikke kirkens enhet - eller hverandre - ved å melde oss over i et annet kirkesamfunn. Kristus er større enn det enkelte kirkesamfunn.

2. Kristen tro og kristen etikk har alltid hørt sammen. Slik er det i Jesu forkynnelse og slik har det alltid vært i kirkens liv. I vår tid har vi uendelige, kirkelige diskusjoner om samlivsformer. I kirkens historie har diskusjonen kristnes forhold til bruk av vold og deltagelse i krig vært en vel så langvarig debatt. Men, og det er det viktigste: Alle kan preke god moral. Kristen tro er at ethvert menneske har et innebygget moralsk kompass.

3. Kirken skal gi etisk veiledning når det er entydige linjer mellom trosgrunnlaget og et alternativ i en politisk sak. Det kan skje. Det var tilfelle når apartheid i teori og praksis graderte menneskeverdet. Det kan være tilfelle der krigføring bryter med normer hentet fra kristen tenkning om hva rettferdig krigføring skal være – det er blant annet vanskelig å tenke seg at det noensinne ville være rett å bruke atomvåpen. Og – det kan være at alternativer i klimapolitikken som definitivt truer våre barns, barnebarns og klodens eksistens.

Dilemmaer. 4. Politikk handler stort sett om dilemmaer. Verdiene viser seg ofte i hvilket alternativ man velger i møte med dilemmaene. I slike situasjoner må både politikere og vi andre veie ulike verdier opp mot hverandre: Arbeidsplasser og miljø. Høy oljepris som gagner klimaet, eller lav oljepris som gagner verdens fattige. Gass mot kull. Legers reservasjonsrett mot alles rett til forutsigbar helsetjeneste. Listen kan forlenges i det uendelige. I slike situasjoner er det vanskelig entydig å si hva en kristelig løsning skal være.

5. Kirken, ved biskoper, Kirkemøtet eller andre organer, bør ikke mene noe bestemt i saker der politikere, og alle andre, må gjøre avveininger der verdier står mot hverandre. Kirken kan bidra til å tydeliggjøre hvilket mål vi bør ha som samfunn: En bærekraftig økonomisk utvikling, rettferdighet og god fordeling av ressursene, rettstaten og respekt for menneskeverdet. Den kan tydeliggjøre alternativene, synliggjøre relevante verdier, og fremme samtalen. Dernest skal den ivareta en god luthersk arv: Å respektere både et kristent menneskes og et hvert menneskes frihet.

6. Hvis menneskers møte med kirken blir kirkens meninger om aktuelle politiske saker, vil den raskt miste sin åndelige autoritet. Kirken skal ikke være en blant mange politiske meningsbærere i vårt samfunn. Personlig har jeg ikke noe mot Klimaalliansens anliggender, men det er ikke et sted for Den norske kirke. Et slikt medlemskap bidrar til å tegne bildet av kirken som en aktivistorganisasjon, som en av samfunnets interesseorganisasjoner. Det er vi ikke.

De fattige. 7. Kirken skal først og sist snakke om Gud, på kirkens prekestol og i det offentlige rom. Dernest skal den ivareta mennesker, og ganske særlig de fattige. Det handler om klima- og annen politikk. Derfor skal den følge og delta i all offentlig samtale. Der skal den bidra til et godt, verdibasert fundament for politiske avgjørelser.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.2.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1862 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1602 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
24 dager siden / 1575 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1544 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1414 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1296 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1166 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere