Trond Bakkevig

Alder:
  RSS

Om Trond

Prost i Vestre Aker prosti i Oslo

Følgere

Ord som truer vår religionsfrihet

Publisert 18 dager siden

Jon Engen-Helgheim, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege Storhaug utfordrer religionsfriheten

‘I Norge spiser vi svinekjøtt!’ sa folkehelseminister Sylvi Listhaug, og glemte i farten at Grunnlovens jødeparagraf ble opphevet i 1851. Enda en gang skulle jødene få høre at de ikke er norske. Islam var skyteskiven, jødene kom med i dragsuget.

Hilseskikker

Det samme gjelder håndhilsingen. Enhver som har vært i Israel og Palestina, vet at du ser på den andres håndbevegelser før du eventuelt rekker frem din egen for å hilse. Det samme er tilfelle i kulturer preget av buddhismen, som for eksempel Japan.

I Aftenposten den 26.9 kan vi lese at stortingsrepresentant for Frp, Jon Engen-Helgheim, kaller dette skikker som er basert på et utdatert og diskriminerende kvinnesyn. Tja, det kan faktisk hende den samme skikken også har å gjøre med synet på menn.

Religionsfrihet 

Hilseskikker som ikke er å ta hverandre i hendene, er utbredt over store deler av verden. Noen begrunner slike skikker med religion, andre er preget av sin kultur. Ja, vi tar hverandre vanligvis i hendene når vi hilser her i Norge, men det er vanskelig å forstå at vi undergraver norsk kultur ved å vise respekt for folk som har en annen kultur eller religion. Friheten til selv å velge hvordan du går den andre i møte handler om selvrespekt og religionsfrihet.

Støttende religionspolitikk 

Hege Storhaug i Human Rights Service hevder i et debattinnlegg i Aftenposten den 26.9 at det er et tegn på islamisering at arbeids- og studiesteder lar muslimer ha egne bønnerom. Hun kritiserer også Stavanger kommune for at de legger til rette for byggingen av en moské.

I Norge har regjering og Storting vedtatt at det vil føre en aktiv, støttende religionspolitikk, slik det er formulert i den kirkerådsoppnevnte utredningen om stat og kirke. Utredningen mente at en slik religionspolitikk ville gi religionsfriheten de beste vilkår og fordi tros- og livssynssamfunn skal være positive, byggende deler av det norske samfunn. Derfor er det bra når viktige samfunnsinstitusjoner legger til rette for at det kan skje.

«Julaften- muslimer» 

I samme debattinnlegg skiller Storhaug mellom de muslimene hun sammenligner med «julaftenkristne» og andre muslimer. Av det kan man anta at hun mener at muslimer som regelmessig går i moskéen er alle de andre. Disse innrullerer hun under betegnelser som salafister, muslimske brorskap og president Erdogans og det iranske regimes forlengede armer inn i Norge.

Det finnes helt sikkert muslimer som ønsker at den norske befolkning kollektivt skal hengi seg til islam. Noen av dem er salafister, andre er fromme troende som tenker at islam er deres religion og er den sanne religion.

På samme måte er det mange av oss kristne som kunne ønske at hele den norske befolkning kollektivt ville regelmessig gå til kirke. Vi tror ganske enkelt at Jesus er verdens frelser. Men at noen tror at ens egen religion er sann, og håper at andre skal tro det samme, gir intet grunnlag for teorier om at vårt samfunn blir tvangsmessig kristianisert eller islamisert.

Våre verdier 

Det norske samfunn vil legge til rette for at mennesker skal kunne leve i lydighet mot, og kunne praktisere sin egen tro. Tanken bak en slik politikk er at tros- og livssynssamfunn kan og bør bidra til å bygge gode lokalsamfunn. Det kan de gjøre ved å lage trygge møteplasser som formidler gode og byggende fellesverdier.

I vår Grunnlov er slike verdier nedfelt gjennom stikkordene: demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Til sammen er dette verdier som sikrer det enkelte menneskets verd og rettigheter.

Giftige ord 

Den jødiske litteraturviter Viktor Klemperer ga i 1947 ut en bok om Det tredje rikets språk. Han skrev: «Ord kan være små doser med arsenikk, de svelges uten at vi merker det, de ser ikke ut til å ha noen virkning, og så etter litt tid setter den giftige reaksjonen inn».

Jon Engen-Helgheim, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege Storhaug velger de farlige ordene. De som forgifter. Når de omtaler en religion sammen med negative adjektiver, rammer de alle som tilhører den religionen. De beveger seg på grensen til å utfordre en verdi som vår vestlige verden holder som en av de viktigste: Religionsfrihet.

Alminnelig høflighet 

Det er en frihet som bare skal møte grenser når den brukes til å skade, forulempe, tvinge eller drive terror i religionens navn. Svinekjøtt, hilsing, kosher- og halalmat, eller bønnerom handler ikke om slikt. Det handler om alminnelig høflighet, gjensidig og religionsfrihet.

Gå til innlegget

Deus semper major

Publisert 11 måneder siden

Gud er alltid større. Bortenfor ordene finnes en virkelighet jeg bare aner.

Vi gikk langs veien i ­bygda der vi bodde. Jeg var ti år. «Nå vil jeg høre hvem av dere som først kan ­banne!», sa han. Han i ­midten, med et søndagsskolebarn på hver side. Jeg var ti år. Jeg forble taus, men husker følelsen av at dette handlet om hvem jeg er. Og at jeg har tilhørighet hos en som er ­større, enn han som spurte.

Opplevelsen fikk ord da jeg i gymnastiden leste Pär ­Lagerkvists dikt:

Jag vet att bortom det jag ­dunkelt anar

finns nya ting, mer sällsamt underbara

än de jag höll förundrad i min hand.

Jag vet. Och jag är rik som ­ingen.

Noe gåtefullt. 

Diktet har fulgt meg siden den gang. Vissheten om at bortenfor ordene og det håndfaste finnes en virkelighet jeg bare aner. Men, også at de håndfaste tingene bærer i seg sporene etter noe større, noe gåtefullt.

Jeg tror barndomsopp­levelsen og Pär Lagerkvists dikt bidro til at fortellingen om profeten ­Jesajas møte med Gud i ­tempelet ble en av mine kjæreste bibelfortellinger. Den er bokstavelig talt u-trolig. Gud sitter på en høy trone. ­Serafer, hva nå det ­måtte være, flyr med to vinger og ­dekker ­ansikter og føtter med de andre. Røsten i rommet gjør at boltene i dørtersklene rister og huset blir fylt av røyk. ­Serafene synger ord som kirken nå ­bruker i nattverdliturgien. ­Jesaja blir redd for sitt eget liv. Han har lært av Moses og profetene at ingen kan se Gud og komme fra det med livet i behold.

Ingen kan møte den ­hellige Gud uten at det fører til ­konfrontasjonen med egen og folkets synd, slik Jesaja sier at han har «urene lepper» og ­kommer fra et folk med «urene lepper». Det var ikke Guds dom. Det var en erkjennelse av at Gud ikke lar seg forføre. I møte med Gud blir alt vårt eget tydelig også for oss selv, også at vi mennesker står til ansvar. Ansvaret er vår verdighet som mennesker. Når engelen henter gloen fra alteret som berører leppene hans, er det tegnet på forsoning og tilgivelse. Benådning er mulig, nytt liv er mulig. Jesaja ble både skjelvende og fascinert. Ydmyk og grepet av møtet med det hellige. Den ­hellige Gud.

Fortellingen i tempelet ­slutter imidlertid ikke med at Jesaja blir værende, skjelvende og ­fasinert. Den slutter med at Gud spør: «Hvem skal jeg sende?» og Jesaja svarer: «Send meg.» Han skulle møte sitt folk med budskapet om at Gud går i rette med dem på grunn av deres synder: «Ve dem som legger hus til hus og føyer åker til åker helt til det ikke er plass igjen og dere er de eneste som er bosatt i landet!» Guds folk okkuperte og fortrengte andre folk slik at det ikke blir plass til dem i landet.

Rettferdighet og frihet. 

Når vi hører ordene i dag, handler de om slikt vi kan kjenne igjen, både i Det hellige land og i andre land. De handler om å ta seg til rette og sikre oss selv på ­bekostning av andre. De handler om at vi alltid har ansvar for rettferdighet og frihet i og utenfor landets grenser – også i Det hellige land. Profeten snakket til et folk som hadde andre folk i blant seg. I Norge, i dag, må vi spørre hva det betyr at vi er et flerreligiøst folk. Hva betyr det at vi sammen, enten slekten er nyankommet ­eller gammel i landet, skal forme en kultur som lar oss alle være hjemme her?

– Nettopp nå må Kirken si at å være norsk, er å ha norsk pass, 
– og alltid ta til orde for gjest­frihet. Bibelen bekrefter det med å si at «på den måten har noen hatt ­engler som gjester, uten å vite det.»

– Nettopp nå er det viktig at vi som kirke, gir næring til mangfold og demokrati. I vår del av verden er begge deler truet. ­Demokratiet er flertallsstyre, men det handler om nødvendig­heten av den åpne samtale, og om respekt for dem som taper valget, for mangfold og for ­minoriteter.

– Nettopp nå når ­politikere i vår del av verden truer det uavhengige rettsvesen og vil ­avgrense ytringsfriheten, må vi som kirke fremheve at nettopp slike institusjoner sikrer ­menneskeverdet.

Kirken må alltid ­bekrefte ­ethvert menneskes iboende menneskeverd. Det skal vi ­gjøre ved å huske de grunnleggende innhold i det Gud ville profeten skulle si til sitt folk: Ve oss om vi i selvopptatthet hindrer retten til han eller hun som er annerledes enn oss, og ikke fremmer rettferdighet.

Til å le av. 

Noen begynte å le da Paulus i sin tale på Areopagos sa at Jesus sto opp fra de døde. Ja, oppstandelsen er så utrolig at den ganske enkelt er til å le av. Andre ville høre mer. ­Kanskje tenkte de som dikteren, at ­bortenfor det de dunkelt ante, er noe mer. Kanskje hadde de hørt det Paulus sa han henviste til at vi mennesker er av guddommelig slekt. Da kan ikke guddommen være av gull eller sølv, formet med mennesker hender. Gull og sølv kan ikke som Gud, puste og puste liv i oss. For slik er Gud til stede i oss. Ja, når vi tror og bekjenner at ethvert menneske er skapt av Gud med iboende menneskeverd, da er det i Gud vi rører oss og er til uansett hva vi tror på. Vi er forbundet med hverandre og har derfor del i det som er større enn oss.

Kristendommen bredte seg over hele kloden fordi ­disiplene trodde at Jesus var oppstått fra de døde. De fortalte, og ­andre gjenfortalte. Fortellingene ble ledsaget kjærlighet og ­under. Kirken ble kirke fordi den f­ortalte om oppstandelsen, slik jeg forble en kristen fordi oppstandelsen på et tidspunkt i mitt liv ble det faste punkt, utgangspunktet for min tro. Kirken ble ikke kirke, og jeg forble ikke en kristen, fordi kristentroen vil fremme god moral. Men ­kristen tro finnes ikke uten at den også kjemper for menneskeverd og mot urett. Da Kristus sto opp fra de døde, var ikke bare ­døden overvunnet. Troen på Jesu ­oppstandelse, er troen på at han en gang skal over­vinne ­djevelske krefter som undertrykker mennesker og holder dem i ufrihet. Krefter som kan ta fra oss motet. Oppstandelse betyr at vi kan leve som frie, oppreiste og tilgitte mennesker som kjemper for rettferdighet og frihet.

Båret min prestetjeneste. 

Når Gud i tempelet spør: «Hvem skal jeg sende?», og Jesaja ­svarer: «Jeg. Send meg.» Dette spørsmålet og dette svaret har båret min prestetjeneste. Det er også kallet til oss som kirke. Et kall som begynner og slutter i møtet med Gud. Serafen la gloen på profetens munn som tegn på tilgivelse og forsoning. I kirken griper vi i troen disse «nya ting, mer sällsamt underbara än de jag höll förundrad i min hand». Vi tror at Jesus med sin død og oppstandelse gjør at vi og alle mennesker kan leve som tilgitte og oppreiste ­mennesker. At Guds kjærlighet til livet er sterkere enn dødens krefter. En nåde og en kjærlighet som reiser oss opp, slik vi av egen ­erfaring vet at kjærlighet kan reise oss opp, og gi oss mot på livet.

Troen på at Gud alltid er større enn han som gikk ved siden av meg og ville ha meg til å banne, at Gud er større enn alle ­makter og ­myndigheter som truer oss og menneskers verd. Det er en tro som har gitt meg frihet i forhold til all ­annen autoritet. Derfor håper jeg alltid å bære den troende tiåringen i meg, litt opprørsk, og alltid ­skeptisk til jordiske autoriteter. Jeg vil velge min egen, troens vei. Jeg vil det slik, ganske enkelt fordi Jesus Kristus er oppstått fra de døde. Sammen med alle ­troende, sier jeg som dikteren: «Jag är rik som ingen»!

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden som var, er og blir fra evighet og til evighet.

Teksten var Bakkevigs ­avskjedspreken i Vestre 
Aker kirke, 18.11.2018.

Gå til innlegget

Innrømmelse fra to progressive

Publisert 12 måneder siden

Vi har ingen vanskeligheter med å innse at navneregisteret burde avspeilet en større kjønnsmessig bredde.

Biskop Solveig Fiske er overrasket over at «to så progressive menn» ikke har lagt vekt på dette med kjønnsperspektivet i boken Da Gud skiftet mening. Vi takker for betegnelsen, og har ingen vanskeligheter med å innse at flere kvinner, og deres rolle og innsats, burde vært nevnt i boken.

Fiske nevner tre forhold som ­påvirket utviklingen i Den norske kirke frem mot den situasjon vi har i dag hvor alle viktige lederstillinger innehas av ­kvinner. Akkurat det er faktisk fremhevet i boken.

Et pionerarbeid. 

Når det gjelder de andre forholdene hun nevner, har vi skrevet om to av dem. Det ­økumeniske tiåret Churches in Solidarity in ­Women er beskrevet, og betydningen av ­dette. Vi burde nevnt at Gunvor Lande ­gjorde et pionerarbeid i denne forbindelse – og at det nok ikke var tilfeldig at ­Sigrun Møgedal omtrent på samme tid ­(begynnelsen av nittitallet) var den første kvinne som fikk en formell lederstilling i vår kirke – som leder i Mellomkirkelig råd.

Vi har også skrevet om Norsk ­kvinnelig teologforening. På grunn av intern uenighet om kvinner ­kunne være prester, ble foreningen satt i hvile­modus på midten av sytti­tallet. ­Imidlertid var det andre som tok ­initiativ for å ­fremme kvinners plass i kirken, MF åpnet for kvinner på ­Practicum, og utover på ­åttitallet kom Norsk ­kvinnelig teolog­forening igjen på offensiven. Rosemarie Köhns ­betydning for endringer i Den ­norske kirke er også beskrevet, særlig i forbindelse med homofiles plass og ­rettigheter i vår kirke. Når denne ­striden fikk sin avslutning med ny ­vigselsliturgi, ­burde vi tydeligere ha skrevet at to ­kvinner spilte en ­avgjørende rolle: ­Biskop Helga Haugland Byfuglien og Kristin ­Gunnleiksrud Raaum.

Vi har ikke skrevet en ­kirkelig ­institusjonshistorie. Derfor har vi heller ikke skrevet om ­opprettelse av s­tillinger, ansettelse i disse, og ­nesten intet om hvem som har vært ­ledere og direktører/general­sekretærer i ­kirkelige rådsorganer. Vi har i for­ordet gjort avgrensninger om hva boken er og ikke er: Den er ikke Den norske ­kirkes ­historie mellom 1968 og 2018. Den er heller ikke historien om ­kristne sosialister eller kirkelige ­1968-ere: Den er ingen objektiv historiefortelling. Derfor er boken også, men ikke bare, en personlig beretning.

Større bredde. 

Vi har ingen vanskeligheter med å innse at navneregisteret burde avspeilet en større kjønns­messig bredde, men registeret kan også leses som en fortelling om at kirken har vært mannsdominert. Boken viser også at ­denne dominansen er i ferd med å ta slutt.

Men, vi kunne ha kommentert kjønnsperspektivet i forordet. Vi ­kunne ha nevnt mange flere, og ­særlig ­flere ­kvinner ved navn. Men, mest av alt ­håper vi at noen tar utfordringen som biskop Fiske og vi er enige om, ­nemlig at det må skrives mer om disse ­spennende, femti årene i Den norske kirke.

Gå til innlegget

Kirken råtner ikke på rot

Publisert 12 måneder siden

Kjære Sylvi Listhaug. Kirken ønsker ikke å «bli kvitt deg», slik du sier. Jeg håper imidlertid vi kan samtale, ikke karakterisere hverandre.

Det er ingen nyhet at kirken tror på Gud. Derfor blir ikke biskoper intervjuet på Dagsrevyen om sin tro – selv om de gjerne vil. De blir intervjuet hvis de sier noe om innvandring, klima, global urettferdighet – eller om samlivsspørsmål.

Sylvi Listhaug uttrykker seg som om nyhetsoppslagene er kirkens dagligliv. Hun sier at kirken er blitt en «arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro». Jeg vil anbefale et søndagsbesøk i kirken. Der møter hun salmesang, bønn, bibellesning og forkynnelse over en bibeltekst. Av og til sneier bibeltekstene innom saker som også er politisk relevante. Da bør presten si noe om det, men mest av alt handler tekster og forkynnelse om tro og håp, og livet som kristen.

En ukedag kan hun bli med på «babysang» i kirken. Der opplever nybakte mødre og fedre sammen med egne og andre barn fellesskap og sangglede. I en konfirmanttime kan hun høre 15-åringer lære om kristen tro og etikk, om budene, trosbekjennelsen og noen salmer. Hun kan bli med en av prestene når han eller hun gjennomfører en av de 70–80 prosent av begravelsene i dette landet som kirken utfører. Det er ikke akkurat en arena for politikk. Kanskje får hun også høre vennskapsmenigheter i Midtøsten, Baltikum, Afrika eller Asia.


Frisk diskusjon. I kirken er det en livlig diskusjon om hvordan den skal engasjere seg i viktige etiske anliggender. Det er imidlertid enighet om at Bibelen forteller at Gud ser verden fra fattiges, undertryktes og forfulgtes perspektiv. Jesus sier at de fattige er «salige». Det samme sier han om dem som hungrer og tørster etter rettferdighet, og dem som skaper fred.

I Bibelens første kapittel står det at ethvert menneske, uavhengig av tro, meninger eller politisk overbevisning, er skapt i Guds bilde og derfor har et iboende menneskeverd. Fortellingen om Jesus begynner i en stall i et trau, og fortsetter med at Josef, Maria og Jesus ble flyktninger i Egypt.

Jeg tar det for gitt at Listhaug mener vi skal ta konsekvensene av bibelord og fortellinger. Det skal gjenspeiles i nyhetsoppslag, på prekestolen og i konfirmantundervisning. Kirken har gjennom historien ofte opptrådt som maktens talerør – eller vært taus når mennesker ble krenket eller undertrykket. Når den har talt undertryktes eller forfulgtes sak, har den ofte blitt irettesatt av makten og opplevd det den brasilianske erkebiskop Dom Helder Camara sa: «Da jeg ga de fattige brød, ble jeg kalt barmhjertig. Da jeg spurte hvorfor de var fattige, ble jeg kalt kommunist.»


Krig og flukt. Den norske kirkes engasjement for innvandrere og asylsøkere handler ikke om en restriktiv eller liberal innvandringspolitikk. Det handler om beskyttelse for dem som flykter fra krig og undertrykkelse. De internasjonale avtaler Norge har underskrevet, er blitt til etter smertelige krigserfaringer, og skal ivareta alle menneskers verd og rettigheter, uavhengig av tro og meninger. Alle skal omtales og behandles som enkeltmennesker og ikke som gruppe. Antisemittismens historie bør ha lært oss hvor lett det er å lage skremmebilder av andre og grupper av andre, og hvor farlig det er.

Kirkens engasjement i klimasaken handler ikke om oljeboring i Lofoten eller om nasjonale transportplaner. På slike punkter er kirkens ledere uenige. Det handler om at vi, sammen med alle mennesker, har ansvar for å forvalte kloden slik at den er et levelig sted for barn og etterkommere. Den enkelte kristne må avgjøre hvordan ansvaret skal bli til politikk, men kirken kan ikke være taus om alvoret i situasjonen.

Listhaug ser heller ikke ut til å ha fått med seg at menigheter og bispedømmer har avtalte vennskap med kirker og menigheter i Midtøsten. Det innebærer jevnlige og gjensidige besøk, omtale, forbønn – og økonomisk støtte. I tillegg gir menighetene til Kirkens Nødhjelp og Stefanusalliansen, støtte til de institusjoner Midtøstens kirker selv mener er viktige – som sykehus og skoler.


Må snakke sammen. På nasjonalt plan har vi ofte utfordret norske myndigheter til å støtte Midtøsten-kirkenes skole- og helsearbeid. Det er støtte til å vedlikeholde flerreligiøse samfunn og derfor muliggjøre utvikling i retning av demokrati.

Kjære Sylvi Listhaug. Den norske kirke har ikke et ønske om å «bli kvitt deg» – slik du sier. Vi er glade for alle som er medlem av kirken – deg inkludert. Men, jeg håper vi kan samtale, ikke karakterisere hverandre. Da kan vi snakke om kristen tro, om innvandrere og flyktninger, om klimautfordringen, og om våre utsatte søstre og brødre i Midtøsten – og om utfordringer vi står overfor i kirke og samfunn.

Når du, Sylvi Listhaug, sier at kirken råtner på rot, rammer du kirkens 5.000–6.000 medarbeidere og alle frivillige. Kirken råtner ikke. Kirken er ikke en «branntomt», slik en av dine partifeller sa. Tvert imot vil den hver dag holde troens, barmhjertighetens og kjærlighetens flamme levende.  



Første gang publisert på NRK Ytring. Gjengitt med tillatelse.

Gå til innlegget

Vårt felleskirkelige arvegods

Publisert rundt 1 år siden

Jeg gleder meg over å bli korrigert fra to kanter. Fra Roger Jensen fordi jeg skrev at jeg ble vaksinert mot Luther i studietiden (VL 12.09), og fra Bernt T. Oftestad fordi jeg angivelig mener at ikke-lutheranere ikke bør ha en mening om hva lutheranere mener (VL 11.09).

Mitt anliggende var og er: «Kirke- og teologihistorien er en fortelling om samspillet mellom veksling og kontinuitet. Hverken den lutherske eller den katolske kirke er den samme i dag som på femtenhundretallet. Og: kirke- og teologihistorien eies ikke av et kirkesamfunn med enerett på å tolke den.»

I motsetning til hva Oftestad synes å tro, har hans innlegg ikke «falt meg tungt for brystet» - jeg holder pusten og brystet godt i hold. Og i motsetning til hva Jensen mener, «koketterer» jeg ikke med at jeg ble vaksinert mot Luther. Jeg mener det jeg skriver.

Til Oftestad: Mitt innlegg handlet om at han forsøker å bruke sin gjengivelse av luthersk teologihistorie til å plassere oss lutheranere i en posisjon i striden om bilders plass i kirken. Jensen og Lerheim viser at hans gjengivelse i beste fall er utilstrekkelig. Billedstriden handler ikke om det 
Oftestad nå skriver om Den norske kirke som en angivelig del av «statsstyret». Oftestad må for min del gjerne fortsette med sine innlegg mot den kirken han var del av. Jeg håper bare ikke han forventer å bli tatt på alvor når han gjør det ved å forsøke å plassere oss lutheranere i båser vi ikke kjenner oss hjemme i. Han kan ikke forklare oss hva ekte lutherdom angivelig er.

Jensen vil gjerne forklare verdien av Martin Luthers teologi. Jeg leser og tenker at dette er viktig fordi Luther er en av kirke-
historiens betydeligste teologer. Men, Luthers teologi har mange tolkninger. Mot et Luther-sitat er det mulig å finne andre som sier noe annet. Luthers teologi vokste ut av katolsk teologi. Han begynte ikke på et nullpunkt. Han kom ikke på at vi burde korse oss da han skrev katekismen. Vi kan gjenoppdage det Luther skrev – eller vi kan gjenoppdage den kirkehistorien han var del av. Jeg foretrekker det siste. Det var nok også slik det var for Wingren. Ja, han lærte av Luther, men han oppdaget også at Luther neppe hadde skrevet slik han gjorde hvis det ikke var for kirkefaderen Ireneus.

Kirken i dag bør bruke hele kirkehistorien som ressursmateriale for vårt møte med, og vår innsats i nåtiden. Kirkehistorien er vårt felles kristne arvegods – alt sammen.

Trykket i Vårt Land 15. september 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1906 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1636 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1616 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1453 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1370 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1369 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 921 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere