Trond Bakkevig

Alder:
  RSS

Om Trond

Prost i Vestre Aker prosti i Oslo

Følgere

Vårt felleskirkelige arvegods

Publisert 8 dager siden - 432 visninger

Jeg gleder meg over å bli korrigert fra to kanter. Fra Roger Jensen fordi jeg skrev at jeg ble vaksinert mot Luther i studietiden (VL 12.09), og fra Bernt T. Oftestad fordi jeg angivelig mener at ikke-lutheranere ikke bør ha en mening om hva lutheranere mener (VL 11.09).

Mitt anliggende var og er: «Kirke- og teologihistorien er en fortelling om samspillet mellom veksling og kontinuitet. Hverken den lutherske eller den katolske kirke er den samme i dag som på femtenhundretallet. Og: kirke- og teologihistorien eies ikke av et kirkesamfunn med enerett på å tolke den.»

I motsetning til hva Oftestad synes å tro, har hans innlegg ikke «falt meg tungt for brystet» - jeg holder pusten og brystet godt i hold. Og i motsetning til hva Jensen mener, «koketterer» jeg ikke med at jeg ble vaksinert mot Luther. Jeg mener det jeg skriver.

Til Oftestad: Mitt innlegg handlet om at han forsøker å bruke sin gjengivelse av luthersk teologihistorie til å plassere oss lutheranere i en posisjon i striden om bilders plass i kirken. Jensen og Lerheim viser at hans gjengivelse i beste fall er utilstrekkelig. Billedstriden handler ikke om det 
Oftestad nå skriver om Den norske kirke som en angivelig del av «statsstyret». Oftestad må for min del gjerne fortsette med sine innlegg mot den kirken han var del av. Jeg håper bare ikke han forventer å bli tatt på alvor når han gjør det ved å forsøke å plassere oss lutheranere i båser vi ikke kjenner oss hjemme i. Han kan ikke forklare oss hva ekte lutherdom angivelig er.

Jensen vil gjerne forklare verdien av Martin Luthers teologi. Jeg leser og tenker at dette er viktig fordi Luther er en av kirke-
historiens betydeligste teologer. Men, Luthers teologi har mange tolkninger. Mot et Luther-sitat er det mulig å finne andre som sier noe annet. Luthers teologi vokste ut av katolsk teologi. Han begynte ikke på et nullpunkt. Han kom ikke på at vi burde korse oss da han skrev katekismen. Vi kan gjenoppdage det Luther skrev – eller vi kan gjenoppdage den kirkehistorien han var del av. Jeg foretrekker det siste. Det var nok også slik det var for Wingren. Ja, han lærte av Luther, men han oppdaget også at Luther neppe hadde skrevet slik han gjorde hvis det ikke var for kirkefaderen Ireneus.

Kirken i dag bør bruke hele kirkehistorien som ressursmateriale for vårt møte med, og vår innsats i nåtiden. Kirkehistorien er vårt felles kristne arvegods – alt sammen.

Trykket i Vårt Land 15. september 2018.

Gå til innlegget

Veksling er nødvendig

Publisert 15 dager siden - 445 visninger

Dagens teologiske diskusjoner mellom katolikker og lutheranere kan ikke avgjøres av 1500-tallets formuleringer.

Lutheranere mener at i ­mennesket bor det ­intet godt. Omtrent slik ­uttrykte en katolsk andaktskribent seg i Vårt Land tidligere i ­sommer, og ­kontrasterte det ­katolske ­menneskesyn. Jeg leste og tenkte at, jo, Luther eller ­Melanchton kan ha sagt eller skrevet noe som kunne tolkes på denne måten. I Luther­sitater kan man finne belegg for det meste. Men, det er jo ikke dette vår kirke lærer – selv om vi kaller oss lutherske.

Ivrige deltagere. 

I Vårt Land har det også vært en diskusjon om forståelsen av bilder (og derved kunst) i den lutherske kirke. Bernt T. Oftestad og noen lutherske teologer har vært ivrige deltagere. Igjen får vi fra katolsk (?) hold høre påstander om hva vi lutheranere mener, har ment eller bør mene fordi vi er lutheranere. Fra lærde lutherske teologer har Oftestad fått svar om hva Luther og andre lutheranere mente på reformasjonstiden og litt senere.

Noen dager etterpå var jeg i Sankt Pierre-katedralen i ­Geneve og så hvordan Calvin hadde ­rensket ut alle bildene. Det ­eneste som sto igjen var de brune ­benkene – og noen små uthugde steinfigurer på toppen av søylene. Dem var det vanskeligere å få vekk. Da kunne taket falle. Men, jeg tenkte at det må vel være en grunn til at norske kirker ikke endte som billed- eller kunstløse.

Jeg ble vaksinert mot Luther i studietiden. På Menighetsfakultetet fantes det to-tre versjoner av Luther, og på Teologisk ­fakultet fantes en annen. Jeg kom snart til at ingen teologisk diskusjon ­avgjøres med Luther-sitater eller Luther-tolkninger.

Lytter og lærer. 

Derfor ­avgjøres heller ikke dagens teologiske ­diskusjoner ­mellom katolikker og lutheranere av femtenhundre­tallets formuleringer om ­hver­andre. I stedet for å ­fortelle hverandre hva den lutherske ­eller den katolske lære egentlig er, blir det først en god samtale når vi ­for­teller hva vi selv lærer og tror – og lytter til og lærer av den andre.

Vi hatt fem hundre år med teologiske debatter etter reformasjonstiden. Det har ført til at Den katolske kirke har lært noe av samtalene med lutheranerne, mens vi lutheranere har lært mye av den katolske kirke, både når det gjelder teologi og praksis. Vi er slett ikke overbevist om betydningen av det kirkelige hierarki og jomfru Maria. Gjennom de ortodokse kirker har kirke­fedrenes teologi og spiritualitet fått ny ­aktualitet.

Vi har også lært at det å korse seg kan være en god og kristelig handling. Vi har hentet inn lys­glober og tenner lys for ­levende og døde. For tredve år siden fantes knapt slike skikker i Den ­norske kirke. I mange kirker finnes ­ikoner. De vises ære.

Lokale uttrykk

Bildene – og annen kunst – kan gjenspeile en guddommelig virkelighet. «Alle må skjønne at Bachs (han var lutheraner) musikk er lovprisning av Gud», sa en av mine ­gamle, lutherske ­lærere. Jeg er ikke sikker på at hans ord treffer like godt på ­Ny-Guinea som i Norge. Kunst og bilder har ulike, lokale uttrykk, men tanken om at kunst kan gjenspeile det guddommelige er en universell tanke – selv om noen reformatorer og billedstormere skulle ha sagt noe annet.

Guds skapelse av mennesket og alt annet, er såre god, slik det står i skapelsesberetningen. Når kunst gjenspeiler den guddommelige virkelighet, er det fordi den er skapt av mennesker som er skapt i Guds bilde.

Gjennom samtaler og besøk hos hverandre kan vi gjenkjenne noe vi selv har glemt, og vi kan oppdage andre måter å uttrykke den kristne tro i ord og praksis. Det kan vi glede oss over og ofte ­inkludere i vårt eget.

Aldri helt fast. 

Kirkens fundamenter ligger fast. De handler om at Kristus var iblant oss, om hans død og oppstandelse. Men kirkelig lære og praksis ligger aldri helt fast. Den må nytolkes fordi vi til andre tider møter spørsmål hvor gamle svar ikke lenger ­duger. Den svenske teologen Gustaf Wingren skrev en bok med tittelen ­Växling och kontinuitet. Veksling er nødvendig nettopp for å kunne ­holde fast ved det kontinuerlige, det grunnleggende i kirkens tro.

Kirke- og teologihistorien er en fortelling om samspillet mellom veksling og kontinuitet. Hverken den lutherske eller den katolske kirke er den samme i dag som på femtenhundretallet. Og: kirke- og teologihistorien eies ikke av et kirkesamfunn med enerett på å tolke den. Hver søndag bekjenner alle kirker troen på en hellig og alminnelig (eller katolsk) kirke. Den har bestått fra disiplenes tid til våre dager. Kirken eies ikke av én kirkeorganisasjon. Den eies av alle kristne.

Trykket i Vårt Land 7. september 2018,

Gå til innlegget

Ord er mektige våpen

Publisert over 1 år siden - 105 visninger

Det finnes fiendebilder i alle religioner. Da gjelder det å være bevisst sin egen språkbruk.

(Teksten ble første gang publisert i Agenda Magasin.)

Oppstandelsens øyeblikk vil ikke komme før dere bekjemper
jødene. Jøden vil gjemme seg bak steiner eller trær. Så skal steinene eller trærne rope: «Å, muslim, Allahs tjener, det er en jøde bak meg, kom og drep ham.»

Stormuftien av Jerusalem
siterte en Hadith. Det førte til sterke reaksjoner, fra israelske politikere og religiøse ledere, og fra internasjonale politikere og vår egen utenriksminister. De oppfattet dette som oppfordring til terror.

From og vennligsinnet. Det var terroraksjonene i London og Manchester som fikk meg til å huske denne episoden. Jeg ble involvert i saken på grunn av mitt arbeid med jødiske, kristne og muslimske ledere i Jerusalem, og kjenner Stormuftien som en from og vennligsinnet mann. «Verset handler om endetiden,» sa en annen muslimsk teolog da jeg ba om råd, «men vi er ikke i de siste tider.»

Stormuftien skjønte etter hvert at han hadde forårsaket mye oppstyr, mente seg misforstått, og sa at «han ønsker ikke å drepe noen, heller ikke jøder.» Han kunne ha lagt til det Koranen sier om hvis du dreper et menneske, dreper du hele menneskeheten. Da hadde han fått frem at en
religiøs tradisjon stort sett ikke er entydig.

Søker begrunnelse. I Koranen, Hadithene, Bibelen, og de fleste hellige skrifter, finnes fiende­bilder. De fineste og frommeste deler av hellige skrifter er ofte fulgt av ønsker om drap og ødeleggelse av fiender. Slike ønsker kan letes opp og brukes nærmest i en hvilken som helst konflikt. Terrorister gjør det. Derfor er det en sammenheng mellom religion og terror, slik det ofte også er sammenheng mellom terror og en ikke-religiøs ideologi.

Akkurat nå er Vesten og Midtøsten mest utsatt for islamistisk terror, eller terror som søker sin begrunnelse i islam. Kristne, shia-muslimer og muslimer som ikke deler islamistenes religionsforståelse, er vantro som kan drepes. Islamistene søker støtte i Koranen og muslimsk tradisjon for å handle som de gjør. Der finner de begrunnelser for å identifisere og ta livet av vantro fiender.

Tolket religion. Mange sier dette er misbruk av religion, og i dette tilfelle av islam. Men, det er ikke så enkelt. Religion er alltid tolket religion. Det gjelder også for muslimer, jøder eller
kristne som mener at Koranen eller Bibelen er ufeilbarlig og diktert av Gud selv. Religiøse terrorister tolker sine hellige skrifter ut fra motsetningen mellom tro og vantro, mellom gudløse og gudstroende, eller mellom onde og gode.

«Jeg tror ikke at Mosebøkene ble skrevet av Moses,» sa jeg ved en annen anledning, og ble svært overrasket da en anerkjent muslimsk teolog ble sint – på meg. Han mente jeg undergravet tilliten til Bibelen. Jeg svarte at jeg vanskelig kan tenke meg at
Moses skrev om sin egen død.

Jeg tok det for gitt at den muslimske teologen hadde lært det samme som meg, at også hellige skrifter må leses med et blikk for de historiske omstendigheter som fantes da de ble skrevet.

Stormuftien brukte i stedet et vers fra den hellige tradisjon i en situasjon hvor det kunne forstås som et utsagn om forholdet mellom muslimske palestinere og israelske jøder. Jeg vet ikke om han ønsket det slik. Men jeg vet at han feilberegnet virkningen av sitatet. Jeg har sett både jødiske og kristne ledere som bruker
sitater fra sin egen, hellige skrift på samme måte.

Godt synlige. I Abrahams­moskéen i Hebron er kulehullene godt synlige etter at legen
Baruch Goldstein i 1994 tok med seg maskingeværet sitt inn i moskeen og drepte 29 bedende muslimer. Yigal Amir drepte statsminister Rabin. Både Goldstein og Amir var dypt religiøse.

Det er aldri lett å avgjøre om terrorister bruker religion eller hellige skrifter for å legitimere handlinger de uansett ville
utført, eller om de først leser skriftene og siden tenker at terror er den logiske konsekvens. Kom høna eller egget først? Både islamistisk og annen terror kan skyldes islam, eller en annen ideologi. Det kan handle om psykisk forvirrede personer, fattigdom, en vanskelig oppvekst, eller utenforskap. Men det kan også skyldes et helt bevisst valg med religiøs eller annen begrunnelse.

Endimensjonale forklaringer på terror er farlige. Terrorister er forskjellige, og alle mennesker er mer komplekse enn vi ofte liker å tro.

Likevel, vi vet at noen bruker religion som begrunnelse for terror. I tillegg til andre terrorforebyggende tiltak, må potensielle terrorister også møtes med religiøse argumenter. Jeg tror ikke Stormuftien mente å begrunne vold og terror, men han valgte en språkbruk som andre bruker til å begrunne vold og terror. Det er språkbruk og tenkemåte som finnes i hellige skrifter i mange religioner. Nettopp derfor har
religiøse ledere ansvar for å
undervise troende i kritisk omgang med Koranen, Bibelen, og andre hellige skrifter.

Terrorforebyggende. Religionssamtaler er hjelp til å se seg selv og sin religion utenfra, hjelp til kritisk omgang med egne
religiøse skrifter, samtidig som de kan bidra til å mobilisere elementer i egen tro som fremmer fred og respekt for andres tro og livssyn. Myndighetene bør på sin side anerkjenne at religionsdialog kan være et terrorforebyggende tiltak. De må lære at de har et samfunnsoppdrag – ikke bare et oppdrag innen sitt eget trossamfunn.

Økt bevæpning av politiet, økt sikkerhet, og økt overvåkning – alt slikt er nødvendig for å forhindre terror, men det er ikke tiltak som forebygger terror. Et samfunn preget av tillit, frihet, likhet, åpenhet og gode muligheter til utdannelse og arbeid, er det viktigste terrorforebyggende tiltak. Religiøse ledere og medlemmer i alle tros- og livssynssamfunn har ansvar for å fremme slike verdier og på den måten bidra til å bygge et godt samfunn.

(Teksten ble første gang publisert i Agenda Magasin.)

Trond Bakkevig, sokneprest og prost 
i Vestre Aker kirke

Gå til innlegget

Det Martin Enstad går utenom

Publisert nesten 2 år siden - 1462 visninger

Presten er leder – som prest – av gudstjenester og kirkelige handlinger. Det er det viktigste menigheten gjør. Det er det viktigste presten gjør. Det er på grunn av disse handlinger vi er kirke.

Innlegget fra Martin Enstad, Presteforeningens leder, (Vårt Land 7. desember) er først og fremst karakterisert av de spørsmål han går utenom.

Jeg har både i mitt forrige innlegg (Vårt Land 5. desember) og i tidligere diskusjoner med ­Enstad bedt han reflektere teologisk over hva en prest er, hva ordinasjonen betyr i forhold til arbeidstid og forpliktelser, og nå sist i forhold til lederskap i kirken.

• Les Martin Enstads svar til to kirkeverger: Presten – den naturlige leder

Men Enstad går utenom. Kan vi da konstatere at Den norske kirkes presteforening ikke er i­nteressert i teologisk refleksjon over presten og hans eller hennes tjeneste?

Profesjonskamp. Hvis ikke Presteforeningen er interessert i ordinasjon og pastoralteologi, kan Den norske kirke nøkternt konstatere at Presteforeningens innspill er rene fagforeningsinnspill. Enstads ønske om at sokne­presten skal være daglig leder i menigheten bør ikke leses som annet enn ledd i en profesjonskamp – selv om jeg ser Enstad benekter det.

Enstad ber oss se til Sverige fordi soknepresten der er både daglig leder og medlem av ­menighetsrådet. Men ønsker vi det slik? Og er det mulig å gjøre det slik?

Enstad svarer ikke på mitt spørsmål om Forvaltnings­loven. Den gjelder i kirken – og det er intet som tyder på at Kirke­møtet vil ønske å ta den ut av Den norske kirkes regelverk. Mener ­Enstad – eller Den norske kirke – det er ønskelig at samme person både er ­ansvarlig saksforbereder og sitter i det ­organ som gjør vedtak i de samme ­saker? Kirke­rådets ­direktør sitter hverken i Kirkemøtet ­eller i Kirkerådet. ­Direktøren har gjort sine saker på forhånd. I andre sammenhenger­ ville vi kalt personen inhabil hvis vedkom­mende billed­lig talt sitter på begge sider av bordet. Jeg leser gjerne ­Enstads argument om at det motsatte er tilfelle. Jeg leser gjerne noen ­refleksjoner over hvordan Enstad tenker at ­andre i menighetens stab vil oppfatte dette.

Underlagt. En person som er saksforbereder og daglig leder for menighetsrådet, er også underlagt menighetsrådet. Konsekvensen av Enstads syn er at prester er underlagt menighetsrådet. Da har ikke presten lenger sin uavhengighet og frihet i forhold til menigheten og menig­hetsrådet. Hovedanliggendet i tanken bak tanken om samspillet mellom embete og råd, er at prestens forpliktelse ligger i ­ordinasjonsløftet – ikke i vedtak i menighetsrådet.

Enstad skriver at den faglig­e og ideologiske (hva er det?) ­ledelse trenger god administrativ kompetanse ved sin side. Men denne kompetansen vil i et slikt tilfelle ikke være den ansvarlige ledelse. Den daglige leder har ansvar overfor styrende organer og rettslig ansvar.

Går utenom. Enstad går utenom spørsmål som handler om arbeidstid. En daglig leder er ­ansvarlig for arbeidsplaner, tidsbruk, ferieplaner, vikarinnkallelser, regnskap, utleievirksomhet, vedlikehold og mye annet. Til tross for «god administrativ kompetanse ved sin side», er daglig leder likevel ansvarlig. Det krever tid.

Enstad har, i beste sendetid, truet med at manglende bevilgninger til Den norske kirke­ kan føre til at pårørende må vente, lenge, med å få begravet sin kjære.­ Selv om sokneprester skulle få lederlønn, er arbeidstiden fremdeles 35,5 timer.

Vi har ennå til gode å høre hvordan Enstad vil ordne det slik at sokneprestenes daglige ledelse­
ikke skal stjele tid fra det prestene er ordinert til å gjøre – og lede. Enstad forflytter prestens ledelse til det andre kan gjøre. Vi bør konsentrere oss om det vi er utsendt av kirken til å gjøre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.12.2016

Gå til innlegget

Presten er en leder

Publisert nesten 2 år siden - 1238 visninger

Hvis store deler av normalarbeidstiden skal brukes til administrasjon og ledelse av alle kirkelige ansatte, vil Den norske kirke få færre timer og dager til prestearbeid.

Kirkemøtet har for lenge siden vedtatt at alle kirkelig ansatte skal ha en arbeidsgiver, men nøler med å trekke de praktiske konsekvenser av et gammelt vedtak. En grunn er diskusjonen om hvem som skal være daglig leder i menigheten og andre steder i den kirkelige organisasjon­. Det er svært uheldig hvis dette skal utarte til en profesjonskamp, slik diskusjonen mellom Presteforeningens leder, Martin Enstad, og to kirkeverger­ tyder på.

Fra Presteforeningens leder savner jeg en refleksjon over både teologi og jus. Vår kirkes bekjennelse og ordinasjonsritual sier at presteembetet er der «for at vi skal komme til (denne­) tro». Ordinasjonsløftene handler om det vi som prester skal gjøre for å styrke­ menighetens­ tro på og liv i Kristus, og hva vi skal gjøre for å utruste­ oss til denne tjeneste. Det står ingenting som tilsier at presten skal ha ansvar­ for administrasjon­, økonomi eller personalledelse­. Det betyr ikke at det er utelukket at presten kan ha det, men det hører ikke til den pastorale identitet.

Samspill. Vår kirkes ordning er tilrettelagt et finjustert samspill mellom det som kalles «embete og råd». Om dette finnes mange gode utredninger. En av konsekvensene av disse utredningene, er at soknepresten er medlem av menighetsrådet og biskopen er medlem av bispedømmerådet. Biskopen har deler av arbeidsgiveransvaret for prestene. I praksis har prostene den største delen av det daglige ansvar. Sokneprestene leder prestetjenesten i soknet. Han eller hun disponerer også bruk av kirken til kirkelige handlinger og leder alt gudstjenesteliv. Andre kirkelige­ ansatte skal legge til rette for at dette kan skje.

En daglig leder i menigheten forbereder og utreder saker for menighetsrådet. Hvis soknepresten både skal være daglig leder i menigheten, og medlem av menighetsrådet, vil det innebære at han eller hun både er saksforbereder og er med og fatter vedtak. Forvaltningsloven setter foreløpig en stopper for en slik mulighet.

Maktbalanse. Like viktig er at en slik rolleblanding rokker ved makt-
balanse­ og reiser habilitetsspørsmål. Hvis soknepresten­ skal være daglig leder for menighetens og menighetsrådets virksomhet, ser jeg ingen annen utvei enn at soknepresten ikke lenger er ordinært medlem av menighets-
rådet. Ønsker Presteforeningen at det skal være slik? Da er presten blitt en blant flere av menighetens funksjonærer.

Et annet, og for meg som prost, større dilemma handler om bruk av sokneprestens tid. Vi har nå fått et arbeidstidsreglement som regulerer presters arbeidstid. Det er selvsagt riktig at prester skal ha normalarbeidstid. Men, hvis store deler av normalarbeidstiden skal brukes til administrasjon, økonomiforvaltning og ledelse av alle kirkelige ansatte, vil det uvegerlig føre til at Den norske kirke har færre timer og dager som kan brukes til preste-
arbeid.

Ingen løsning. Det er ingen løsning at mange hundre sokneprester går over på det som nå kalles lederlønn. De skal fremdeles ha normalarbeidstid. Vi har knapt med presteressurser, mye kan tyde på at det blir enda knappere. Da ønsker jeg ikke at det vi har skal brukes på noe andre heller kan gjøre. Presten er uansett en leder i vår kirke. Han eller hun leder det viktigste vi gjør: Guds-tjenester og andre kirkelige handlinger.

FØRST Publisert i Vårt Land 5.12.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 7 timer siden / 298 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 8 timer siden / 298 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 9 timer siden / 298 visninger
Bjørn Rasmussen kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 10 timer siden / 1397 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To veier ligger foran deg, på en må du gå
rundt 12 timer siden / 209 visninger
Trond Bollerud kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 13 timer siden / 1397 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 13 timer siden / 298 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 13 timer siden / 1397 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 13 timer siden / 298 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 13 timer siden / 1397 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 14 timer siden / 1528 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 14 timer siden / 298 visninger
Les flere