Tore Vatne Helland

Alder:
  RSS

Om Tore Vatne

Følgere

I sitt innlegg i Verdidebatt 16.09.20 retter Julie Schjødth-Jovik flere inngående spørsmål til Mikael Bruun: «Hva er det med kvinner som gjør dem uegnet til prester?»

Og Julie Schjødth-Jovik spør videre: «Hva er da forskjellen mellom kvinner og menn som gjør at kvinner ikke kan være prester? Har kvinner mindre intelligens? Feil kropp eller stemme? Manglende dømmekraft? Eller manglende autoritet? Hva er det gode Gud vil ved at bare menn skal være prester?»

Det gode svaret hun etterlyser, fikk hun noen dager senere. I Verdidebatt 22.09.20 viser Ida Marie Bruun til en kronikk av Sofie Braut (VL 07.09.20) og peker på at i slike spørsmål som f. eks. embetsforståelse, begynner vi kristne ofte i feil ende. Hva om vi heller begynner med hva vi egentlig tror om ekteskap, seksualitet og kjønn?

La meg da like godt fortsette med å sitere Ida Marie Bruun ordrett:

«Hvis vi begynner med hva vi tror om ekteskap, seksualitet og kjønn, ser vi at i den kristne tro er dette hellige og avgjørende forhold. Gud har innstiftet ekteskapet som et bilde på sin kjærlighet til sitt folk. Mannen som et bilde på Kristus, og kvinnen som et bilde på Guds hellige, vakre brud; kirken. Gud har skapt oss som mann og som kvinne, for å speile mangfold og enhet slik vi ser den i Treenigheten. Han har skapt orden i kaoset, fordi Han er en fredens Gud.» 

Amen! Jeg slutter meg helhjertet til Ida Marie Bruuns ord.  Når Julie Schjødth-Jovik spør om hun er rett ordinert, er det nettopp her hun må lete etter svaret. Det store flertallet av verdens kristne gjennom historien og videre også i dag holder dette som en skatt og et lys i det mørket fienden hele tiden vil legge over vårt kjønns betydning for innsikten i evangeliet.  

Ida Marie Bruun viser til selve inngangsteksten til Skriftens store mysterium, Kristus som brudgommen og Kirken som bruden (Ef 5,21-33). I denne Skriftens mest sentrale tekst om det kristne ekteskapet åpnes porten inn til korsets og forsoningens innerste hemmelighet. På korset gir Kristus sitt liv for sin brud. I nattverden samles vi her og nå om det hellige bryllup og det himmelske Lammets bryllupsmåltid på en foregripende måte.  

Hele Skriften er et kjærlighetsdrama og ekteskapsdrama fra begynnelse av. Fra Adam og Eva og ekteskapets innstiftelse går dramaet videre via Høysangen og Jesu første tegn i bryllupet i Kana. Og det ender i den endelige avsløringen av Kirken som bruden i slutten av Åpenbaringsboken (Åp 21,9). Vi er på vei til det hellige bryllup og den evige bryllupsgleden, ikke som gjester og ikke som brudgom, men som Kristi brud. Mannen fra Nasaret er brudgommen. Og brudens kjønn er bestemt av Gud selv. Hun er ikke en mann, men en vakker og verdig kvinne.

I dette kjærlighets- og ekteskapsdramaet er derfor kjønn helt avgjørende om vi skal lære Brudgommen og oss selv, Kirken, å kjenne. Gud skapte oss til hankjønn og hunkjønn for å gi oss det sanne bildet av seg selv. Gud er kjærlighet. Som kristne menn og kvinner er vi skapt som ikoner på Kristus og menigheten og døpt til hver dag å leve midt det store mysteriet apostelen Paulus peker inn mot i Ef 5,21-33. Ingen hadde dypere innsikt i det kristne ekteskapet som inngangsport til Kristi mysterium enn apostelen Paulus. Han er verdt å lytte til!

I dette store mysteriet finner mann og kvinne seg selv i hjem og menighet. Jeg forstår det slik at det er dette Ida Marie Bruun prøver å si oss. Vi begynner i feil ende når vi i dagens debatt uten videre går rett inn i de enkelte stridsspørsmålene omkring menn og kvinners liv i menigheten. Vi kan ikke hoppe over alt det som følger av det kristne ekteskapets store mysterium vi er døpt til å leve i. Vi må gå langt dypere i spørsmålet om kirkens embete enn dagens mediedebatt tillater.

Etter min mening har Julie Schjødth-Jovik nå fått et knakende godt svar av en av sine medsøstre i Kristus. Ja ikke bare hun, men også alle andre, som med utgangspunkt i den overfladiske «kvinneprestdebatten» leter etter den dypeste grunnen til at mannen ikke nok en gang (slik han gjorde så skammelig i Edens hage) kan svike sin kone og løpe fra det tunge ansvaret og korset det er å bære stolaen etter Kristus i Guds menighet. Den treenige Gud skapte oss til mann og kvinne i ekteskapet da han skulle åpenbare sitt innerste vesen for oss. Som Kristus elsket Kirken og gav seg selv for den, slik skal mannen elske sin kone og gi sitt liv for henne. Herfra åpenbares evangeliets mysterium for oss – fra hjemmet til menigheten. Herfra kan vi også utlede vår embetsforståelse på Bibelens dypeste grunn.

Gå til innlegget

Mørkemannsteologien i Den norske kirke

Publisert rundt 2 måneder siden

Domprost Stig Lægdene (VL 13.08.20) og teolog og feminist Gyrid Gunnes (VL 31.08.20) baner vei for å få Den norske kirke (Dnk) til å gå inn for en verdig feiring av 60-årsdagen for utnevnelsen av den første kvinnelige presten i Norge. Feiringens høydepunkt skal være å få kirkemøtet til endelig å stenge adgangen til ordinasjon av mannlige teologer som reserverer seg mot felles altertjeneste med kvinnelige prester.

Ajour med tidsånden
«Det var forståelig» sier Lægdene, «at man i Dnk en god stund lot tiden arbeide for kvinnelige prester».   Det er altså tidsånden Dnk setter sin lit til. 60 år er mer enn nok! «Kvinneprestmotstanderne» er utdatert! Generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Åge Müller-Nilssen (Verdidebatt 24.08.20) slutter seg til og sier det i klartekst: «… det er godt at man finner ordninger som gir nok tid til at vanskelige saker kan modnes, og at folk får hjelp til å endre oppfatninger».

Ja, tidens mektige ånd er særdeles hjelpsom i slike saker! Den arbeider nå virkelig for store endringer i folkekirkens tro og liv! Og tidens stemning og ånd må en folkekirke som vil favne hele folket, være særlig lydhør for. To tusen års bibelforståelse og tradisjoner fra apostlene av må derfor vike når tidsånden krever det.

Tunge aktuelle saker akkurat nå er synet på loven om selvbestemt abort, kvinnelig prestetjeneste og «likekjønnet ekteskap». For de to siste har Dnk «omsorgsfullt» gitt sine etternølere en overgangstid i tiltro til tidsåndens effektive virkning. Som folkekirkens ideologer for noe tiår siden har satt sin lit til at «tiden arbeider for kvinnelige prester», setter dagens kirkeledere sin lit til den samme ånd når det gjelder «likekjønnet ekteskap». Men de som enda ikke er kommer ajour med tidsånden i dette spørsmålet, får nok heretter neppe 60 år på seg til å endre oppfatning.

En strek i regningen
Likevel, for ledelsen i Dnk er det en irriterende strek i regningen at det, etter hele 60 år, enda finnes enkelte mannlige prester som tidsånden ikke helt biter på og som av og til stikker hodet fram. For de minner kirkens strateger om det ubehagelige faktum at det faktisk finnes solide tekster i Skriften som i den kirkelige tradisjonen helt fra apostlene av har gitt mannen den oppgaven å være husfar i menigheten. De liker dårlig å bli minnet om at de også i 2020 er i mindretall i sin kjønnsideologi. De store klassiske kirkesamfunnene og de fleste kristne på jorden vil slett ikke lytte til dem og innrette seg på samme måte etter den nåværende verden. Tvert imot holder de, med Skriftens og tradisjonens åndelige innsikt og dype glede, fortsatt fast på disse apostoliske tekstene som fullt ut gjeldende den dag i dag og til evig tid.

En kirke som samler skatter på jorden
Disse tekstene, som for lengst er slettet fra Dnk’s tekstbok, leses av flertallet kristne i verden i lys av Skriftens kjærlighets- og ekteskapsdrama gitt oss fra Bibelens først til siste side. Mann og kvinne i ekteskapet er ifølge apostelen Paulus’ ord i Ef 5,21-33 et avbilde av "et stort mysterium":  Kristus (brudgommen)  og kirken (bruden). Kirken er den nye Eva (Maria). Hele Skriften handler dermed dypest sett om kvinnen, ikke om mannen. Og i dette mysteriet inngår prestetjenesten i mannens skikkelse som en vakker og dyrebar skatt i himmelen.  Men å samle skatter i himmelen er ikke folkekirkens sterkeste side. Skattene på jorden synes å telle mest. Deres egen kjønnspolitiske agenda på verdens premisser synes viktigere enn det hellige bryllup i himmelen.

60-års jubileum  og 100-års mausoleum
Ef 5,21-33 er selve kjerneteksten i NT om Kristus og kirken som et stort mysterium i evangeliets dype budskap. Apostelen viser til at dette mysteriet er åpenbart for oss nettopp i det kristne ekteskapet mellom mann og kvinne. I dette mysteriet henger alt sammen med alt. Dermed ligger embetsteologiens dypeste sannhet og hemmelighet også skjult her. Denne nå så utskjelte teksten, i tidligere tider den mest sentrale lesning i enhver vigsel, ble fjernet fra alterboken og lagt i graven av Dnk’s kirkepolitikere og tidsånden for hundre år siden.  Nå, ved denne sentrale bibeltekstens 100-års mausoleum, bes kirkemøtet fullføre sin kjønns- og likestillingsideologi ved å feire sine stolte 60 år med kvinnelige prester med et lenge etterlengtet vedtak. Møtet bes vedta et endelig nei til ethvert livsrom i Dnk for mannlige prester som, bundet av Skriften og tradisjonen, ikke kan dele altertjeneste med kvinnelige prester. Jeg er ikke i tvil om at et slikt vedtak ved denne flotte anledningen vil gjøre 60-årsjubileet til en stor suksess.

Slik vil Dnk sette et endelig segl på graven for den kristne tros store mysterium. Ef 5,21-33 og beslektede tekster skal aldri mer se dagens lys i Dnk!  Sannheten om evangeliets dype mysterium, skjult og åpenbart i mann og kvinne skapt i Guds bilde i ekteskapet, blir nå korsfestet på ny og skal i fullstendig taushet hvile i en forseglet grav så lenge Den norske folkekirke består.  

Tidsånden har gjort sitt verk og gleder seg.  Nå blir Guds ord endelig kneblet. Det plagsomme lyset slukkes!

Fra nå av må steinene rope!

Gå til innlegget

Teologistudiet defragmentert

Publisert 9 måneder siden

Teolog Fredrik Stormark er oppgitt over det akademiske teologistudiet og mener det er lite egnet til å skape begeistring og til å styrke studentenes tro. I sitt innlegg i Vårt Land (Verdidebatt) 19. januar nevner han også at studiet fragmenterer store deler av kirkens trosgrunnlag. Jeg tror Stormark her berører et tema som skulle vært sterkere fokusert for lenge siden.

Jeg vil kommentere akkurat denne erfaringen at det akademiske teologistudiet fragmenterer kirkens trosgrunnlag, og da i særdeleshet Skriften. Her er Det gamle testamentet (som Luther sier er selve «Skriften» og som Jesus sier fra ende til annen handler om ham selv) mest utsatt.  Vi fortaper oss i enkeltheter slik at den store fortellingen i Bibelen blir borte på veien. Når studentene skal ut i tjeneste, må de dermed selv sette sammen fragmentene og trekke de lange linjene i grunnfortellingen. Og her vil selvfølgelig de fleste fragmentene heldigvis kunne komme til god nytte.

Denne prosessen dekkes godt med et ord fra dataverdenen, nemlig «defragmentere».  Jeg var ferdig med teologisk embetseksamen i 1990, men først etter mange års selvstendig arbeid med Skrift og tradisjon klarte jeg endelig å defragmentere teologistudiet og finne fram til den store fortellingen og den dype sammenhengen mellom Bibelens første og siste kapitler.

Skriften som Mesterens byggverk
En av dem som virkelig har vært meg til hjelp i denne lange prosessen er tidligere sokneprest i Balsfjord, Børre Knudsen. Hans bibeltimer om skapelse og forløsning, hvor han trekker de lange linjene, skulle vært pensum på fakultetene.  Vi trenger en slik medisin mot den motløshet og fremmedgjøring Stormark og flere med ham gjennom tidene har opplevd i løpet av et langt teologistudium.

Børre Knudsen sier at han selv har følt på noe av den forferdelige mistrøstigheten som kommer under teologistudiet og du til slutt opplever det som om du sitter igjen med Skriften som et splintret menneskeverk gravd fram stykkevis av arkeologer. Samtidig tror han de lærde har rett i at Skriften ble til gjennom en lang prosess (jf. Sal 12,7) på samme måte som det tok lang tid å bygge Jerusalems tempel. «Det er kommet inn steiner fra mange forskjellige kanter …. Gud har gått en lang vei, han har brukt mange mennesker for å bygge opp den helligdommen som vi kaller Den hellige skrift og som vi sier er Guds ord.» 

Så gjengir Knudsen en fremstilling av hvor galt det kan gå når vi begynner å fortape oss i enkelthetene og forsøker å finne ut hvordan Skriften er blitt til: «Det har gått med Det gamle testamentet som når en mann med historisk interesse har tatt et gammelt byggverk fra hverandre inntil han kunne forestille seg steinene stykke for stykke tilbake i steinbruddet og bjelkene som trær oppe i åsene. Og først da var han fornøyd – når han kunne vise hvor hver enkelt stein kom fra og kunne plassere den tilbake i steinbruddet og kunne fortelle hvor bjelkene kom fra og sette dem opp i åsen som trær igjen.  Men da hadde han samtidig oppløst hele bygningen. Det var ingenting igjen. Slik kunnskap kan øke kunnskapen om tre og stein. Men for oss gjelder det å forstå bygningen slik den står der, forstå dens stil og dens formål.»  

Bygningen Børre Knudsen tenker på når han gjengir denne fremstillingen, er selvfølgelig tempelet i Jerusalem: «Jerusalems tempel var hugget ut av orientens geografi og historie der og da. Det var stein herfra og stein derfra, det var bjelker herfra og det var bjelker derfra. Det var stilimpulser herfra og derfra. Det var mennesker som dro på steinene og bar bjelkene, det var arkitekter der og det var snekkere. Og allikevel – dette tempelet ble en helligdom blitt til på Guds befaling og fullkomment innrettet etter Guds formål.  Og slik er det også med Den hellige skrift. Alt i den er menneskelig. Det er blitt til her på jorden og samtidig er det guddommelig fordi det er bygget som et tempel for Gud.  Og gjennom dette tempelet kom Gud oss i møte og taler til oss like tydelig i dag som han gjorde for mange tusen år siden.»

Luther om bibellesning
«Når vi skal gå inn i denne helligdommen, da bør vi gjøre det med et ydmykt sinn», fortsetter Knudsen og siterer Martin Luthers advarende ord mot hovmod under vår lesning av Bibelen: «Ti dette er det Skrift som gjør alle kloke og vise til narrer og som alene står åpen for de små og tåpelige, som Kristus sier i Matteus 11,25: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.»

Studiet fullføres utenfor akademia
Det spørs vel da om akademia er stedet der denne enfoldige holdningen til Bibelen som et Guds under noen gang kan gis tilstrekkelig rom å utfolde seg i. Et teologisk fakultet på universitetsnivå vil trolig vanskelig kunne forsvare sin eksistens om den skulle overlate professoratene i Det gamle og Det nye testamentet til disse "umyndige små" Jesus her taler om.  Da er det godt at uteksaminerte kandidater fra det fragmenterte teologistudiet i det minste får med seg en mengde viktige fragmenter, grunnspråkene og teologiske redskaper.  Disse kan de så senere bruke i hverdagen utenfor akademia til å defragmentere og arbeide videre med det pensumet de har lagt bak seg.

Jesus sa at den som ber, leter og banker på får svar. Under Den hellige ånds ledelse av nettopp "de umyndige små" kan "utlærte" og "myndige" teologer etter avlagt eksamen be, lete og banke på og til slutt finne den etterlengtede helheten og den store fortellingen de aldri fikk del i under det akademiske studiet.

Gå til innlegget

Luther: Galskap å skille dåpen og troen!

Publisert 9 måneder siden

Bispemøtets dåpstekst (gjengitt i Vårt Land 09.01.20) har i ettertid ført til en avisdebatt om dåpens betydning langs dype og gamle hjulspor det er vondt å komme opp av.

På den ene siden taler professor Mjaaland (VL 9. og 23. jan.) folkekirkens sak, men mener folkekirkens biskoper likevel kunne ha talt klarere om dåpen ut fra dåpens nødvendighet til frelse (Confessio Augustana art. IX). Han viser til dåpens dyp og alvor og poengterer at i dåpen er det Gud selv som griper inn til dom og frelse. Mjaaland sier lite om troens rolle når Gud frelser oss. For ham synes sakramentets dybde å være det vesentlige: «Guds Ånd som frelser i vannet».

På den andre siden taler informasjonsleder Espen Ottosen (VL 15. og 26. jan.) misjonsorganisasjonens, bedehusets og vennesamfunnets sak . Han mener folkekirkens biskoper, prester og teologiprofessorer «nedtoner troens betydning til fordel for dåpen». Gud ser jo til hjertet! Visst er dåpen viktig i luthersk sammenheng, men er ikke troen så mye viktigere? Ottosen håper derfor at vi, i stedet for å være så opptatt av dåpen, heller kan enes om å slutte oss til det Paulus sier i Romerbrevet 10,9: «Hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst».

Hva skal vi kalle dette? En debatt om sakramentet contra hjertets tro? I tilfelle er vi havnet langt utenfor klassisk evangelisk-luthersk lære og bekjennelse. For her er troen og sakramentet føyet sammen i en uatskillelig enhet. Den som forkaster dåpen, forkaster selvfølgelig dermed samtidig Guds ord, troen og Kristus. Troen og dåpen settes ikke opp mot hverandre slik det her skjer i den tradisjonelle, slitsomme og tilsynelatende endeløse norske dåpsdebatten.

Både biskopene og debattantene bør derfor blåse støvet av Luthers store katekisme og bla opp i den fjerde delen med dåpen som tema. Her ser vi hvor viktig det er for Luther at vi ikke skiller det Gud selv har sammenføyd – nemlig troen og vannet (dåpen). Han kaller det rett og slett galskap å tone ned den ene til fordel for den andre! Om nettopp disse to posisjonene – de som helst vil vektlegge forkynnelsen av hjertets tro alene (lutherske organisasjoner og vennesamfunn) og de som helst vil forkynne dåpens dype vann alene (folkekirken), sier Luther: «Ja så gale er de at de skiller fra hverandre troen og den tingen som troen er festet til og bundet til, …» Han konkluderer så med å henvise til følgende ord av Jesus i evangeliet etter Markus (16.16): «Den som tror og blir døpt, skal bli salig».

Tro + dåp = frelse!  Kort og godt! Uten dåp i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn – ingen frelse! Uten tro på Jesus Kristus som Herre og Gud – ingen frelse! Her er altså et tips til biskopene neste gang de skal komponere en enkel, kort og forståelig tekst til menighetene om hvor viktig dåpen er for menighetene. 

Augustana har faktisk rett: Dåpen er nødvendig til frelse! Vi forkynner ikke at barna blir salige uten dåp! Vi gir ingen noen som helst anledning til å tenke at det ikke er så nøye med dåpen, bare troen / barnetroen er på plass.

Så har vi heller ikke mandat til å si om noen at de er fortapt fordi de ikke ble døpt. Dommen hører Gud til. At Gud er Gud og at han i Kristus har gitt sitt liv for oss, betyr selvfølgelig også at han – uavhengig av dåpen - både kan og vil frelse de som døde i troen på hans navn, men som uforskyldt mistet dåpen. Unntaket svekker ikke, men bekrefter regelen.

Gå til innlegget

«Et liv med verdi og krav på vern»

Publisert over 1 år siden

Biskopenes uttalelse om abortspørsmålet (gjengitt i VL 19.02.19) kritiseres for å være for utydelig som bidrag til en mer konstruktiv samtale om saken. Men på ett punkt er mange kritikere enige: Med setningen «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern» taler biskopene i det minste klart om fosterets menneskeverd!

Ja, gjør de det? Jeg tenker ikke på meg selv eller mitt medmenneske som «et liv som har krav på vern». Det kan jeg si om et dyr, men ikke om et menneske.  I sitt etiske grunnlag uttrykker derfor Dyrebeskyttelsen i Norge seg omtrent som biskopene: «Som levende vesener med egenverdi har dyr rettigheter».

Når fosteret i abortdebatten kalles «et liv» eller «et levende vesen», opplever jeg det som en bevisst manøver for å unngå å innrømme fosteret fullt menneskeverd fra unnfangelsen av. Fosteret omtales på linje med et dyr. Ordet menneske må ikke brukes. For straks vi omtaler fosteret sant som et menneske, står vi ikke bare overfor et medmenneske, men vi møter vår neste skapt i Guds bilde (Sal 139,13-16)! Og det tåler vi ikke! For da møter Gud oss med Jesu bud om nestekjærlighet og «den gylne regel». Fosteret blir da ikke lenger bare «et liv som har krav på vern». Det blir vår neste som vi skal elske som oss selv.

 Folkekirkens biskoper er derfor nå ytterst strategiske i sitt ordvalg. Omtalen av fosteret som «et liv med krav på vern» er akkurat tvetydig nok. For enhver pris må det unngås å omtale fosteret entydig og klart som det medmennesket det i sannhet er!  For da avsløres det umiddelbart for oss alle at vi med dagens abortlov er medskyldige i overlagt drap!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere