Over 60 år, med skrøpelige foreldre og travle barn trenger barnepass til stadighet? Blir det nok tid til oss for å ta vare på samlivet?

Det er flere som har stilt disse spørsmålene, ikke bare til meg, men også til seg selv og sin kjære. Det er så mange som trenger en så mye, og det letteste er ofte å si ja. Du skal jo hedre din mor og din far, og du skal jo ikke la dine egne i stikken, så hvor mye valg sitter du da igjen med, egentlig? Hvor mye av sitt eget må du ofre for andre uten å risikere å sitte igjen med svarteper? 

En leser spør: «Hvor mye av andres behov skal jeg dekke før jeg sitter igjen med de største behovene selv i form av tapt helse, livskvalitet i hverdagen og i verste fall tap av egen samlivslykke?»

Heftig og begeistret. Samlivet startet heftig og begeistret for kanskje mer enn 30 år siden. Det ble ekteskap, barn, etterutdannelse og karriere. Entusiasmen, energien og kreftene syntes å være uendelige. Det var kjøring hit og dit, oppdragelse, ekteskapstilpasninger, logistikk og ikke minst en anstrengt økonomi som dominerte hverdagen. Noen skikkelige krangler ble det med ujevne mellomrom, men det var også tid til romantikk og sex, men «kjøret» preget for mange de første 10-20 årene. Så ble barna større og dro ut, økonomien ble litt bedre og vi fikk litt mer ro og tid for oss selv og hverandre. Vi trodde kanskje at nå ble vi mer og mer fri fra mye av det daglige ansvaret for andre, og sånn ble det noen år.

Foreldre på livstid. Du hadde ikke før fått summet deg og tatt inn den nye fasen med mindre ansvar for familie og barn, før du oppdager at barna fortsatt trenger deg, både moralsk, praktisk og økonomisk. De spør om råd og om litt lån, de spør om snekkerhjelp og om barnepass slik at de får dagene sine til å gå opp. Du kjenner at det er dine egne, at det er klart du vil hjelpe og støtte, selv om en kanskje ikke er helt enig i deres prioriteringer. Det er da du skjønner at du er mor og far hele livet, at også store barn både trenger og forventer oppfølging av sine foreldre. Og godt er egentlig det, i alle fall kjennes det langt bedre ut enn å bli hektet av deres liv og verden. Samtidig kjenner du på at kreftene, energien og pågangsmotet ikke helt er som før. Du kjenner på lysten til å pleie sitt eget liv og samlivet med sin kjære, og en slites mellom rollene som ektefelle og foreldre. Hva er viktigst å prioritere dersom en føler en må velge mellom å gi sin tid til sine egne barn eller sin ektefelle?

Trippelrollen. Så dukker trippelrollen opp: du er ikke bare partner og foreldre, men også barn som må følge opp sine egne foreldre. Alderdommen krever sitt hos våre foreldre. Enten de er friske nok til å bo der de alltid har bodd, eller de har flyttet inn eller blitt lagt inn på sykehjemmet, krever de naturlig nok oppfølging av sine barn. Hvem ellers skulle gjøre det? Blod er tykkere enn vann, og «det skylder man sine foreldre for alt det de har gjort for oss opp gjennom.» Hvor mye ens foreldre bør følges opp sosialt og praktisk, ser barna dessuten ofte veldig ulikt på. Urovekkende mange tar det som en selvfølge at det er de søsknene som bor nærmest geografisk, tar ansvaret for foreldrene. Så da går mesteparten av 60-årene med til praktisk hjelp til egne barn, pass av barnebarn og besøk hos sine gamle foreldre. Ved siden av skal jobben skjøttes og ekteskapet bevares. Det kjennes ganske så heftig på mange, og en sliter med å få nok tid til det aller viktigste: Seg selv og sitt samliv. Hvor går den gylne vei mellom andres rimelige krav, forventninger og behov og ens egne behov?

Det viktigste. Hvordan skal en håndtere denne delen av livet? Den inneholder jo så mye bra, men den er også veldig krevende. Hvilke refleksjoner, verdivalg og prioriteringer skal en legge til grunn for sine valg, og hvordan skal vi to klare å bli enige om hvordan vi skal prioritere vår tid og våre forpliktelser i øst og vest? For det ene må en prøve å finne ut av hva som driver en til alt dette gode for andre. Sinnelagsetikken styres av våre følelser og at vi synes synd på, derfor handler vi som vi gjør. Pliktetikken følger budene og reglene og derfor handler vi i så fall av plikt. Det fjerde budet byr oss jo å følge opp våre gamle foreldre, og tradisjonen forteller om foreldrerollen osv. Kanskje er det konsekvensetikken som vi heller bør bruke i vår refleksjon; hva er og blir konsekvensene av våre handlinger. Vi de valg vi gjør bli til det beste for alle til slutt, eller blir noen «lurt» og blir noen sittende igjen med hele regningen?

Pliktene. Ja, vi skal hjelpe andre. Ja, vi vil gjerne avlaste og hjelpe våre egne barn og barnebarn. Ja, vi vil selvsagt følge opp våre aldrende foreldre.

Men det finnes en grense. 

Vi har like stor «plikt» til å ta vare på oss selv og vårt parforhold, for nuet og for vår egen alderdoms skyld. Det er familier på begge sider, og det er flere søsken som kan ta et tak, og på den måten kan vi avlaste hverandre. Jobbene våre krever oss, ektefellene har krav på hverandre, helsa gjør noe krav på tiltak og fortsatt ønsker vi å ha og beholde venner. Alt dette krever tid og krefter, noe vi kanskje ikke har dersom våre voksne barn og gamle foreldre krever oss fult og helt! Ingen vil sette grenser for oss, det må vi gjøre selv. 

Mitt råd er: varier mellom svarene «ja, gjerne» og «dessverre, det går ikke». Vi trenger ikke forklare når vi synes det blir for mye, vi bare svarer høflig og ærlig. Prøv! Øv på det!

Jobb og fritidsaktiviteter skal evalueres og forbedres. Hvorfor våger vi ikke gjøre det samme med samlivet vårt?

Mange par sliter fordi de aldri har snakket sammen om forholdet sitt. Er vi fornøyd med tingenes tilstand? Holder dette for hele livet? Eller er det ting vi skulle ønske var litt annerledes, noe vi savner eller gjerne skulle vært foruten? Å starte en slik samtale kan være svært vanskelig. For hvordan skal vi komme i gang? Ønsker vi begge det, eller er det gått så lang tid at vi er engstelige for hva som vil komme? Tør vi snakke om oss, om det som er godt og om det som er vanskelig? 

Utgangspunktet viktig. Både motiv og utgangspunkt gjør at samtalen om kjærlighetsrelasjonen kan oppleves sårbar. Vi er nok alle litt på vakt og vár for kritikk. Da blir det viktig å signalisere tydelig hva motivet er, at en har felles interesse og mål og ønsker endring. Noen foretrekker å avtale tid for en prat, mens andre helst vil at det skal starte spontant. Begge deler kan være vrient å få til. 

Viktigere er starten på samtalen. Forskjellen er stor på: «Du, jeg synes ikke det fungerer så bra når vi er ute blant venner», eller: «Jeg synes du ofte du tar andres side fremfor å være på min». Da er det bedre med et åpent spørsmål: «Hva tenker du om oss som par?». Unngå lukkede «hvorfor»-spørsmål og retoriske spørsmål som: «Er det greit at du alltid kommer for seint hjem til middag?» Begge kategorier framtvinger forsvar og angrep hos den andre. 

Hold fast ved det gode. Skal vi konsentrere oss om det som ikke fungerer, eller skal vi ta opp det vi ønsker oss mer av? Betydningen av å sette ord på det som er bra er ofte undervurdert, og noen tenker at det er unnvikende og feigt. Men dersom vi ikke klarer å ta vare på og styrke det som fungerer, står vi også i fare for å miste det. Når alt dreier seg om det som ikke virker risikerer vi at det negative spiser opp det gode, akkurat som de magre kyrne gjorde i Faraos drøm. Ved stadig å sette ord på det gode, det som stimulerer oss og bygger oss opp som individ og par, skapes gode ringvirkninger. Spør hverandre: Hva synes du fungerer godt, på hjemmebane og ute blant familie og venner? Hva fungerer godt i vårt seksualliv? Når klarer vi den gode kommunikasjonen? Hva fungerer bra i forholdet vårt til barna og oppfølgingen av dem?

Å ønske seg mer. Å dekke hverandres savn og behov er både viktig og riktig i et parforhold. Udekkede behov hos hverandre over tid, er farlig. Derfor må vi snakke sammen om hva en skulle ønske seg mer av i forholdet, enten fordi en liker det godt eller savner det. Hva skulle du ønske at du fikk til mer av? Er det når vi styrer hjemme eller opptrer ute som par at vi savner noe eller skulle ønske oss mer av noe? Ønsker vi oss mer rolig forspill i det seksuelle eller ønsker vi oss tydeligere signal om behov? Er det mer kjærtegn og gode ord som vi ønsker mer av, eller intimitet uten samleie? Ønsker vi oss en større fortrolighet og tid sammen?

Avstand i forholdet. Ofte kan par oppleve nærhet både i vennedelen av forholdet, men også i deres seksuelle relasjon. Det gir dem energi og glede, men også økt tro på forholdet. Vær bevisst hva som skaper nærhet hos dere, for det kommer ikke alltid av seg selv. Like viktig er det å bli klar over hva som til stadighet skaper avstand. Handler det om inngangen til noen situasjoner eller samtaler? Eller er det irriterende detaljer en nesten kan le av? Dreier det seg om at den ene tar stor plass i noen settinger, eller er det direkte uenighet om alvorlige og eksistensielle spørsmål som skaper den vonde avstanden? Avstand over tid skaper tvil om forholdets kvalitet og framtid. Derfor er det livsviktig å komme på offensiven på dette. 

Når oppleves kjærlighet. Når opplever du at jeg elsker deg? Hva er det jeg gjør og i hvilke situasjoner opptrer jeg når du tenker at jeg virkelig er glad i deg? Denne typen spørsmål kan være gull verd å finne svar på, det har noe med å finne hverandres kjærlighetsspråk å gjøre. Det vil skape en god atmosfære dere i mellom! Vi mennesker har altfor lett for å konsentrere oss om det som irriterer, det som skaper avstand, på uenighet og på det som er negativt. Hva ville ikke kunne skje hvis vi fikk til flere samtaler hvor blikket rettes mot det som er bra og det vi vil ha mer av?

Pulshevende hemmeligheter som ikke egner seg å fortelle, verken for familie eller venner, er som lim i forholdet. Ingenting kan binde noen så godt sammen som gode og dristige hemmeligheter.

Noe av det som plager mange par og tapper forholdet for farge og energi, er monotonien. Det uspennende og forutsigbare dem i mellom. Begge vet når det ligger an til sex, og det knytter seg liten eller ingen spenning til hvordan eller når. Det er på sen kveldstid, det er i mørke, med han øverst, tross sin etter hvert økte vekt. Det blir ikke noe særlig forspill, og plutselig er det hele over. Han har fått sitt og hun har fått litt. «Sånn går no dagan», og år legger seg til år og det alminnelige og stereotype mister sin glans og glød. Etter hvert minner sexlivet mer og mer på et pliktløp. Borte er leken, dristigheten, variasjonen og initiativet. Og i samlivet for øvrig skjer det heller ikke så mye spennende; jobb, trening, etterutdanning, kjøring og henting av barn, husvask, innkjøp og måltider. Stort sett alltid litt for dårlig tid og trøtt som en dupp. Den ene dagen skiller seg ikke spesielt fra den andre.

Kjenne livet. Det moderne mennesket er ikke fornøyd med bare å ha partner, jobb og penger. Det å ha alt gir ikke lenger den tilfredsstillelse det først gjorde. Det moderne menneske må kjenne at det lever, at pulsen kjennes og at noe forfriskende dukker opp. Dette gjelder slett ikke bare de i midtlivskrisa, men faktisk både unge og gamle. Derfor er det at noen velger å forlate det de har hatt i mange år og finner seg en ny. En ny hobby, ny livsstil, en ny partner. De klarer ikke lenger det faste, det trygge og det gjentagende livet de så lenge satte pris på. Noe nytt må inn, noe annet må skje, man vil føle seg ung igjen. Noen begynner å trene til «Birken», noen finner seg en på «si», og noen legger ut på en eventyrlig reise, alene. Noen blir i det gamle og lider, men gjør ikke noe med det.

Variasjon. Slik må det slett ikke være, kjære lesere! Innrøm at du også kjenner på det moderne menneskets behov for litt action, variasjon og spenning, men la det ikke bli med det. Hva vil du egentlig med ditt liv og ditt samliv? Du som har lovet din elskede troskap livet ut, ta fatt i livet og virkeligheten og ta initiativ til å gjøre noe nytt, dere to. Ta et oppgjør med deg selv og ta noen beslutninger og ha en seriøs og god prat med din elskede. En prat dere må ta med ujevne mellomrom på en plattform av opparbeidet tillit. Ikke så mye om hva bare du ønsker deg, men mer om hva som skal til i deres liv for at kjærligheten deres skal vare! Verdens beste tema for dere, for barna deres og familien rundt dere.

Felles hemmelighet. Hvorfor ikke starte med det seksuelle dere har i lag og begynne å skrive deres egen hemmelige historie, basert på deres egen virkelighet? Den gangen da dere hadde sex bak varden på den fjelltoppen som var målet for turen. Røde i fjeset begynte dere å gå ned igjen og holdt på å le dere i hjel etter å ha passert et yngre par på tur opp. Eller da dere var i Syden og tok dere en lang svømmetur ut på langgrunnen. Først kastet fruen toppen, så fløt plutselig badebuksa hans i vannet og dermed oppsto spenningen, og ingen kunne vel se dere, så langt fra land! Kanskje bortsett fra den båten som nærmet seg utenfra, men som dere ikke så! Eller var det kveldsturen som endte bak et skur ute på moloen og denne gangen var det hun som gikk rett på sak til hans store glede og pulsøkning. Ingenting er vel som å stå på taket av et høyt hotell en varm og halvmørk sommernatt. En trenger jo ikke bare se og nyte utsikten, en kan jo samtidig nyte hverandre. Alt dette blir til spennende opplevelser og minner som forblir en herlig hemmelighet mellom de to. Og hemmelighetene kommer noen ganger nesten til overflaten når det blir snakk om tider og steder og ungene registrerer at mor blir litt rød og far smiler lurt og blunker til henne. Så kan dere også frie og glade mimre på mang en biltur med bare dere to i bilen. Det i seg selv kan jo føre til nye hemmeligheter som binder dere tettere til hverandre.  

Ta grep. Hvis livslang kjærlighet er idealet og målet, må en være villig til å ta noen grep og gå noen nye veier. Da må man og reflektere litt sammen om hva som skal til for at gløden og spenningen skal bevares. Her hjelper ikke prippenhet, overdreven sjenanse, eller at «det er mye annet som er viktigere». Her må en være villig til å ta inn over seg hva som kreves i vår tid for å holde liv i et kjærlighetsforhold. Vilje er viktig, men «kjødet» er skrøpelig, og vi er alle barn av vår tid, i mer eller mindre grad. Plikt, vilje og mål er store og viktige verdier og kvaliteter, men den som overser følelsenes betydning i samlivet, den bommer stygt. Jeg må kunne kjenne på livslyst, lekenhet og rødmende knising også i min alder! Og for å få dette til må man være to som tenker det, vil det og tar initiativ til det. Da vil prosjektet «livslang kjærlighet» ha den beste mulighet til å bli en realitet. Vi må kjenne glede, mening, spenning og nytelse på innsiden, ellers vil vi oppsøke det der hvor vi finner det og får det, uavhengig av hva vi kaller oss. For vi er hele mennesker og det må vi ta på ramme alvor. Er du klar for resten av ditt (sam)liv? Alt for den gode sak.

Du kan ikke gjøre et engangsvalg for livet, du må velge kjæresten din om og om igjen.

Livet handler om både fornuft og følelser, og samliv handler til de grader om det samme. Ukebladenes forsider tyder riktignok på at samliv utelukkende dreier seg om følelser, men alle som kjenner livets realiteter, vet at fornuften er helt fundamentalt viktig. 

Tenk bare på dine egne relasjoner innen familien eller i nabolaget. Prøv å spille ut bare følelser i dine mange relasjoner, da får en raskt beskjed: – Skjerp deg, det finnes flere her, nå må du ta til fornuften. Man snakker om fornuften som en kvalitativ størrelse som alltid skal være med oss i livets mange fasetter. Det betyr ikke at følelser ikke er viktige, men de er komplementære, de fyller ut relasjonen.

Før i tiden var menneskene mer preget av fornuft og plikt enn følelser. Det har vært tider og situasjoner der følelser nesten var forbudt å vise. Det skulle reageres og handles rasjonelt. I vår tid er det nok mer motsatt, det er følelser som råder grunnen og påvirker våre holdninger og handlinger. Dette er både på godt og vondt. Dagens mennesker tar de fleste valg ut fra følelser, og langt mindre ut fra fornuft og pliktfølelser, enten det gjelder politikk, etikk eller samlivsspørsmål. Vi er alle barn av vår tid.

Valgets kvaler. Det å velge er ofte en utfordring for mange mennesker i dag.  Noe av det som preger vår tid er vegringen mot å velge, ta standpunkt, heise flagg og gå for noe. Da mister man så mye. Selv det å si et klart og tydelig «ja» på en invitasjon, er for noen vanskelig, for det kan jo dukke opp noe som er mer attraktivt og spennende, og da er det jo dumt å ha bundet seg til noe annet. Denne frustrasjonen er ikke ukjent for folk i 20-30-årene. Derfor oppleves det å ta et valg som noe som egentlig hindrer friheten til å velge «alt» fortløpende. Det har virkelig skjedd noe med oss mennesker de siste 10-15 årene – vi vil så gjerne få med oss det meste som skjer, og da kjenner vi ofte på valgets kvaler og lar være å velge, og bare flyter med.

Konsekvenser. For valg har mange konsekvenser, ikke minst alt det vi velger bort. Når vi velger ut den vi vil dele livet og kjærligheten med, så velger vi bort alle de vi vet om ellers og de vi senere vil møte. Og det er utrolig mange og flotte mennesker, men du har valgt. Ser du tegningen? Det er kanskje derfor så mange av oss sliter med å ta valg, det får for mange konsekvenser vi ikke helt vet om vi har lyst til å ta. Også når det kommer til samlivet.

Velge hverandre. Det er riktig at du gjorde et valg da du giftet deg den gangen, og at du mente du gjorde et valg for resten av livet. Men greia er at du ikke kan gjøre et engangsvalg for livet, uansett hva det gjelder, du må velge det om og om igjen. Å være lykkelig gift hele livet, for det er litt det det handler om i disse skilsmissetider, handler veldig mye om å velge hverandre om og om igjen. I det ligger det å gjøre prioriteringer som i sum støtter forholdet og fyller opp våre følelsesmessige beholdere som vi har inni oss. Det handler om å se hverandre, løfte hverandre opp, komme hverandre nær, og gi tid og rom til og for hverandre. Det handler også om si til hverandre med ujevne mellomrom, jeg elsker deg, eller det er deg jeg vil ha, og så leve sammen på en måte som gjør slike utsagn troverdige. Dersom vi lar være å aktivt velge hverandre i våre prioriteringer og valg, utsetter vi oss selv for illusjonen om at vi kan velge noen andre, eller selv bli valgt av andre, selv om vi er bundet. Akkurat det skjer stadig, faktisk. Forstå det den som kan, men slik er det ofte.

Drømmen er at din elskede skal være både din elsker og beste venn, og det er en kombinasjon som er veldig sterk. Det er bare en hake ved det: Det kommer ikke av seg selv! Det er vilje og valg, fornuft og følelser og mange prioriteringer. Hva vil du? Satse på at det går bra eller være på hugget i eget (sam)liv og velge din kjære også i dag og i morgen? Ekteskap er en god ramme, men samliv er et liv som bare du og jeg kan leve sammen og fylle med det som bra er.

Gjensidig omsorg og beundring. Det fører til respekt for hverandre. Selve kronen på verket.

Jeg har fått noen sinte henvendelser etter artikkelen om ikke å nekte hverandre samliv. Det er mye som tyder på at det ikke alltid er så enkelt, dette med seksuallivet i ekteskapet. Og da skjønner jeg godt reaksjonene: Mener du virkelig at han skal få sex så ofte og så mye han vil?

Kjære oppgitte, fortvilte eller sinte ektefelle, i de fleste tilfeller en kvinne. Jeg mener slett ikke at han skal kunne kreve sex av deg når det passer ham. Sex er ikke noe han har eksplisitt krav på. Sex er slett ikke noe en tar seg til, for det er straffbart. Sex hører samlivet til og er ikke noe den ene gir til den andre, men noe verdifullt og flott som er tenkt å skule deles mellom to som elsker hverandre. Men like viktig som dette, er at god sex alltid må hvile på et solid fundament, en relasjon mellom de to, som er preget av gjensidighet i forhold til omsorg, beundring og respekt.

Hva er kjærlighet?

Hva er egentlig kjærlighet? Ja, si det. Det er nok mange definisjoner på det, men for meg er kjærlighet summen av flere kvaliteter som utleves mellom to mennesker. Og en av de helt sentrale kvalitetene er omsorg for hverandre, det å ta vare på hverandre i og utenfor hjemmet. At hun føler seg trygg på at dersom en situasjon skulle oppstå som satte henne noe ut av spill, ville han, hennes elskede mann, ta ansvar og ta vare på henne og barna. At han opplever at hun ser at han sliter og steller og stuller litt ekstra rundt ham. At de får til å spørre hverandre om hvordan de har det: «Jeg ser på øynene dine at det er noe som plager deg, hva er det som opptar deg akkurat nå?» Dette er ett av mange eksempler på gode spørsmål vi altfor sjelden stiller til hverandre. Jeg ser, jeg ser deg, hva kan jeg gjøre for deg, nå? Ingenting er så deilig som å bli vist omsorg, og det oppleves som kjærlighet å stadig oppleve omsorg fra sin kjære. At man bryr seg om hverandre i det daglige.

Gjensidig beundring

Det gjensidige er et veldig viktig poeng, for alt som ikke er det, skaper ubalanse og usunne relasjoner. Ikke minst når det gjelder beundring. Lykkelige er de parene som en gang beundret hverandre og som fortsatt gjør det, og som stadig ser nye ting de beundrer den andre for! Veldig ofte faller en sløvhet inn i forholdet når det blir fast etablert. Det er akkurat som man glemmer hvorfor man fant hverandre og falt for hverandre første gang. Vi ønsker jo selv gjerne å bli beundret for noe vi synes vi får til eller er. På jobben blir vi kanskje det, og det kjennes godt. Men hva med våre nærmeste, hvor flinke og observante er vi her? Ser vi fortsatt vår elskedes sterke sider, kvaliteter og personlige egenskaper som gjør at så mange ting blir så bra. Eller har vi falt så dypt at vi bare ser det negative, feil og mangler hos den andre? I så fall haster det med å komme opp av grøfta og av opp av dvalen før det er for sent. Det er mange rundt din elskede som ser kvalitetene, bare ikke du. Sånn kan det ikke fortsette. Plutselig en dag kommer det en som virkelig ser og uttrykker beundring for din ektefelle, og da sitter du kanskje tilbake som skilt!

Derfor: Smak og kjenn på hvor godt det er å beundre den andre.

Legg merke til reaksjonen du får når du uttrykker din beundring.

Gjensidig respekt

Alle ønsker å bli respektert for det man er og gjør, men så få klarer å gi det. Respekt er da også noe en ikke kan knipse seg til eller forlange. Respekt er et resultat av levd liv sammen, og er et av resultatene av opplevd omsorg og beundring. Respekt for hverandre er selve kronen på verket, det er tegnet på at vi har det godt i lag. Som kysset måler temperaturen i forholdet, forteller graden av respekt hvordan det står til dypest sett. Og på dette grunnlaget hører det seksuelle hjemme. På opplevelsen av gjensidig omsorg, beundring og respekt, blir sex noe en deler, noe en har lyst til å dele, ikke noe en gir eller tar! Derfor krever alltid god sex et godt forarbeid over tid, som gir en god kjærlighetsrelasjon som er preget av stabile og viktige kvaliteter.

– Hvor er kvinnene som tar initiativet til sex, skriver en ung kvinne til Du&jeg-spalten.

Endelig er det en kvinnelig leser som tar bladet fra munnen og skriver om hvordan hun som kvinne opplever tematikken sex og samliv og måten dette behandles i en del artikler:

«Jeg leser du & jeg spalten med interesse, og synes det er flott med et kristent forum der også seksualitet behandles med åpenhet. Mye av det som skrives virker klokt og har ikke minst med seg et kristent samlivsperspektiv som andre samlivsspalter mangler. Det liker jeg! Når jeg nå likevel har tenkt til å være kritisk er det fordi jeg så innmari ofte ikke kjenner meg igjen. Det vil si, jeg kjenner meg ikke igjen i den kvinnerollen som tegnes opp.

Som ung, gift kvinne er seksualitet et tema jeg drøfter med relativ hyppighet både med ektemann og venninner. Når jeg snakker med venninner om seksualitet opplever jeg at de aller fleste har tilsvarende syn på og behov for seksuelt samliv som meg. Jeg føler meg altså temmelig normal. Det er når jeg leser denne samlivsspalten jeg føler at seksualiteten min plutselig begynner å skille seg ut fra flertallet av kvinner.

Kvinnene (kanskje også mennene, men nå holder jeg meg til å kommentere mitt eget kjønn), presenteres altfor ofte svært stereotypt når seksualitet er temaet. Det er så klisjeen «jeg har hodepine i kveld, kjære» nærmest hopper ut fra avissidene. Kvinnene i avisen straffer ektemannen for hans manglende evne til kommunikasjon med tilbakeholdelse av sex. Kvinnene i tekstene her blir kåte av at oppvasken er tatt. De klarer ikke å nyte, langt mindre initiere, en «kjapp en». De krever stearinlys og forspill. Det er så fremmed!

Hvor i spalten er kvinnen som tar initiativet til sex (mer enn en gang hvert jubelår)? Hvor er hun som blir avvist av en ektemann med reell eller beleilig hodepine? Hvor er kvinnen som frustreres over at samlivet plutselig inneholder så lite sex? Hvor er hun som tenner spontant og gjerne går rett på sak? Har disse kvinnene blitt klemt i hjel i avispressen, eller hva? De finnes i hvert fall i den virkelige verden.

Jeg har mange ganger vært på nippet til å skrive inn og si noe om kjønnsbenevningen i spalten. For jeg synes det er så merkelig at det er så stort behov for å kjønnsbestemme de ulike posisjonene man kan ha i et seksuelt samliv. Hvorfor må uttalelsene om erfaringer, opplevelser og følelser knyttet til seksualitet stemples med «kvinner vil ofte synes», eller «mange menn opplever»? Om ordene kvinne og mann var blitt byttet om i tekstene ville gjenkjenningsverdien steget betraktelig for min del. – Og basert på samtalene jeg har hatt med venninner, for deres del og.

Jeg er helt enig med lektor Nordvoll i at det som går skeis gjerne er at han ikke forstår henne og hun ikke forstår ham. Men jeg tror ikke forståelsen ektefolkene imellom hjelpes av at rådgivere kjønnsbestemmer problemene det er mulig å ha. Våre seksuelle tilbøyeligheter, behov og vaner tror jeg vi lærer, former selv og tilpasser en partner. De tilhørende samlivspsykologiske aspektene likeså. Alle har vi muligheten til å frustreres eller gledes over de ulike fjell og daler i seksualitetens landskap. Dette handler ikke først og fremst om hvorvidt en er den som penetrerer eller den som blir penetrert.

Med vennlig hilsen (og ønske om at det heretter kunne gå an å si at: for noen er det sånn, for andre slik) en kvinne som ikke sitter i en krok og venter på stearinlys og blomster!»

Takk for brev! Endelig, skrev jeg innledningsvis, jeg har lenge etterlyst og ønsket meg innspill fra kvinner som opplever seksuallivet noe annerledes enn stereotypier som ofte kommer til uttrykk i medier, bøker og filmer. Jeg er glad at noen sier rett ut at «sex betyr mye for meg som kvinne og at jeg nyter det med min mann.» For altfor ofte hører jeg i samtaler med par at det er hun som ikke vil eller har så lyst, mens han gjerne vil ofte. Jeg kan jo ikke annet enn å referere det jeg hører, samtidig som det bare er kvinner selv som kan beskrive en annen virkelighet. Jeg er overbevist om at virkeligheten er mer sammensatt enn at menn vil og kvinner ikke.

Jeg tror samtidig at i spørsmål som berører sex og samliv, så spiller alder og samlivstid inn. Godt voksne kvinner og menn i 50 – 60 årene, opplever nok dette ganske annerledes enn unge par. Man har vokst opp i ganske så forskjellige tider, der vi har gått fra tabupreget til mer frisinnet tilnærming til seksuallivet. Mye av kjønnsrolletenkningen henger også med i samlivet til godt voksne i dag. Dessuten vil, som innsenderen skriver, en del av dette slett ikke være kjønnsavhengig, men mer et resultat av personligheter og av samspill mellom de to. Et fritt menneske vil ha et annerledes forhold til sin kropp og sin seksualitet enn et menneske som er preget og bundet av sin oppvekst og oppdragelse. Kjære innsender, du er ganske så normal, og for framtidens samliv så håper jeg du vil være den mest typiske representanten for ditt kjønn, og jeg tror mannen vil trives godt med en slik kvinne.

Er det mulig å forhindre at også gifte mennesker forelsker seg i en annen, 
mens de fremdeles er «lykkelig» gift?

En leser skriver:

«Jeg bygget opp sterke følelser for en kollega. Han var nok først interessert i flørt, smiger og kurtise. Jeg ble meget smigret av å være den utvalgte. Jeg visste at han hadde kone og barn. Men kunne en ikke ha dypt fortrolig vennskap med en av det annet kjønn selv om en var bundet til en ektefelle? Mye tydet på det når jeg så meg rundt, jeg syntes faktisk ikke det var særlig sjelden jeg la merke til eller hørte om slike «par». Men var det rett, var det forenlig med troskapsløftet, kunne det rett og slett bli en fallgruve? Mange har falt i den. Til tross for en uro i bakhodet om at dette var imot idealene jeg hadde, fant jeg stadig momenter for at dette var ok, og trass uroen i underbevisstheten, bagatelliserte jeg det i bevisstheten.

Jeg har lett for å komme i kontakt med mennesker og mot til også å kontakte menn jeg syntes var interessante, det skulle bare mangle. Det var spennende og jeg var nysgjerrig. Hvordan var andre menn sammenliknet med min mann? Følelsene utviklet seg, men jeg forsøkte å tilsløre at også kjønnsdriften begynte å gjøre seg gjeldende. Etter hvert ga han til kjenne sin holdning at det var sterke følelser og ikke nødvendigvis ekteskap som legaliserte sex. Jeg ante at han var rede til det. Ga det meg et kick? Ja, det gjorde nok det, men det måtte jeg skjule for all del – både for meg selv og for mannen min. Han var vel ikke så observant?

Selvfølgelig ante han det – slikt kan ikke skjules i et ekteskap særlig lenge. Før eller siden kommer det for dagen. Han gikk inn på meg og jeg måtte erkjenne tingenes tilstand, forsøkte å bagatellisere det, så mye som mulig. Mannen min fikk en sjeleskade, antagelig for livet. Det ble min største lidelse i livet selv om jeg ikke var fysisk utro, men hva er troskap? Det skjøre, vare og gudgitte i kjærlighet er ikke noe en kan gå inn og ut av som det passer, det gir en skade som ikke kan leges. Noen, kanskje mange, har hatt slike og må bære dette tapet for resten av livet.»

Hilsen fra meg

Kjære deg

Dette er ikke første gang jeg tar opp det å bli forelsket i andre, men det gjør det ikke mindre viktig. For vi mennesker er skapt til å tiltrekkes hverandre, både i følelser og i kjønnsdrift. Dette endrer seg ikke i særlig grad om en finner den rette og gifter seg. Helt uavhengig av eget lykkelig samliv, kan lynet plutselig slå ned og en registrerer tydelig at en er forelsket eller tiltrukket av en annen, som ikke er ens partner. Sånn er det, og sånn må det være. Spørsmålet er hvordan en håndterer dette i sitt eget liv. Noen får fullstendig panikk og handler ut fra det, enten til hodestups å følge opp de nye følelsene, eller bli totalt avvisende. Andre fylles av energi og glede og nyter det på en fornuftig og god måte. Andre igjen blir plaget av moralske anfektelser og blir veldig skuffet over seg selv. Og det finnes flere reaksjoner, også noen som er en kombinasjon av disse nevnte. Vi reagerer veldig forskjellig på noe som er så tabupreget som dette, og vi må tillate oss å reagere slik det faller naturlig. Det vil aldri være en naturlig reaksjon som er problemet, men hva vi så gjør med den.

Det er ikke utroskap å reagere. I slike situasjoner vil det være lurt å hente fram sine egne idealer, tenke litt på hvordan en selv ville tenkt og følt dersom det var motsatt. Og til syvende og sist; måle dette opp mot sin egen troverdighet og ønske om å bli opplevd som en person med integritet.

Åpenhet om alt? Et annet spørsmål som naturlig kommer inn her er idealet om den store åpenheten mellom 
ektefeller. Skal en fortelle alt en føler og tenker om seg selv, sin partner eller andre? Hvor sunt og hensiktsmessig er det med for stor grad av åpenhet, når vi vet hvor mye rart, stygt, umoralsk som går gjennom hodet? Ikke minst alle de merkelige følelsene som vi ikke makter å kontrollere eller hindre i å dukke opp?

Jeg tror mange ektefeller enten er for åpen eller for lite åpen mot hverandre, begge deler fungerer som regel dårlig. For ærlig og åpen kan fort skape vanskelige samtaler og spekulasjoner, der den andre kanskje lurer på: hvorfor forteller hun meg dette? Er det nødvendig at jeg vet alt dette? På den andre siden vil stor taushet om ens eget liv og følelser lett kunne skape spekulasjoner og mistillit.

Raushet og tillit. Jeg tror vi må være litt rause og forståelsesfulle overfor hverandre. Ikke still strengere krav til den andre enn til seg selv i samlivet. Tillit til hverandre er ett stikkord, men også det at en nesten regner med at den andre kan bli forelsket i andre, uten at det skal ødelegge noe mellom dere. Men det finnes grenser her for hvor langt en kan la dette gå, og hvor mye tid og oppmerksomhet det skal få. Det må aldri være noen tvil hvem som er førsteperson i hjerte og hode, det skal være den du har lovet troskap. Hvis det ikke er slik, har du navigert deg inn i farefullt farvann.

Her er noen tips:

• Ikke fortell om dine følelser verken til den det gjelder eller til kollegaer, for da vil det bli vanskelig å få til en diskré og god avslutning på situasjonen. Dessuten vil dette sette personer som ikke skal være involvert, i en ubehagelig situasjon.
• Ikke oppsøk eller skap situasjoner i jobbsammenheng som bidrar til å ta forelskelsen 
noen hakk videre eller at situasjonen rett og slett kommer ut av kontroll.
• La heller de gode følelsene bli til en lysere jobbhverdag og til litt energi som en bekreftelse på at du er normal og levende.

Det perfekte par finnes ikke, og kjærlighet er da heller ikke avhengig av alt er vellykket. Selv om man ikke får alt til, kan man leve godt sammen likevel.

I min forrige Du&Jeg-artikkel skrev jeg om par i ubalanse, og om hvor viktig det er å observere seg selv for å bevare gnisten i forholdet. Jeg listet opp en rekke partyper som sliter litt, men som er gjenkjennelige for de fleste av oss.

En leser skrev:

«… Jeg skulle ønske at du også ga oss noen funksjonelle partyper å velge mellom. Slik at det blir tydelig at det er mulig å leve som par, og oppleve det som en velsignelse. I mitt nettverk opplever jeg mange par som utstråler godt samspill og utvikling. Jeg bestemte meg for å sette merkelapp på noen av de parene jeg kjenner til, og kom fram til følgende funksjonelle partyper:

Overskuddsparet. Begge er aktive og engasjerte både i jobb og fritid. De støtter hverandre og gir oppmuntring i utfordrende oppgaver. De to skryter gjerne av hverandre i sosiale lag. Med jevne mellomrom finner de på aktiviteter alene, med barna trygt plassert hos besteforeldre. Det er høyt tempo i hjemmet, og de tar ting som det kommer. Som gjest kjenner jeg at jeg får energipåfyll av å være der, et påfyll som varer lenge.

Det rause og kreative paret. Han er kunstner og hun blomsterdekoratør. De har sine særegenheter både i personlighet og klesstil, og det er det rom for. De er rause overfor hverandre - og andre. Her er det rom for å være den man er, og for å utvikle ressursene og talentene man har fått. Kommunikasjonen er åpen og nær, med mye humor. Å være sammen med dette paret er godt og avslappende, og mange som sliter, har funnet en trygg havn hos disse.

Det omsorgsfulle paret. Begge har høye stillinger innen omsorgssektoren, men har selv opplevd alvorlig sykdom. Som par fremstår de som åpne og omsorgsfulle, og med et tydelig ønske om den andres beste. Samtidig mister de ikke seg selv. Begge har sine særinteresser som det er plass for. De henger seg ikke opp i strukturelle bagateller. Også dette er et åpent og raust hjem å komme til - noe som har betydd mye for vennene til deres barn.

Prosjektparet.I over ti år har paret hatt et felles prosjekt, en drøm og visjon i menighetens utadrettede barnearbeid. Det har kommet mange av bygdas barn og unge til gode. Paret fremstår som samkjørte og med stor energi for felles arbeid. Samtidig har de også egne interesser de dyrker hver for seg. De er ulike personlighetstyper, noe som kommer begge til gode. Det er mye humor og latter, noe som smitter over på oss som står rundt dem.

Ingen av disse parene har perfekte og uproblematiske liv, de har møtt alvorlig sykdom, død i nær familie, utfordringer i arbeidslivet og andre utfordringer. De har helt sikkert sine dager med dysfunksjonalitet, men det er ikke det som preger forholdet i hverdagen.»

Svar: Jeg håper - og tror - at mange lesere kan kjenne seg igjen i disse kategoriene, og slike par trenger vi mange av. De lever liv med mange kvaliteter. Livet er som regel slik; av og til er vi inne i smult farvann og iblant slår en brottsjø mot oss som enkeltmenneske eller som par. Søker vi da til hverandre i tillit og kjærlighet, vil vi klare flere slag sammen enn om vi kjemper hver for oss. Søker vi inn til hverandre, vil vi finne de kreftene vi trenger, motet vi mangler, den forståelsen vi er så avhengig av og den tro vi så gjerne skulle hatt.

Oase. Lykkelig er det paret som får til å vokse og utvikle seg. Det paret som får til et samliv, og både tillater og stimulerer den andre til engasjement og utfoldelse i jobb og fritid. Lykkelig er det paret som opplever samlivet som en oase, der en både kan hente energi og støtte, og der en kan be om og få tilgivelse og ny start.

Det sies at godt samliv er hardt arbeid, og det er nok mye rett i det, men godt samliv er også et resultat av gode valg og klare holdninger til fordel for parforholdet.

Trøst. står for eksempel på valg hver gang den ene gråter eller rekker ut en hånd eller inviterer til intimitet. Man kan avslå og trå tilbake, eller komme den andre i møte og oppleve at det var godt. Det er ofte langt mer trøst og energi i hud mot hud og i en armkrok, enn i alle andre løsninger som vi måtte velge.

Hva slags parforhold lever du egentlig i?

Gjennom mange år har jeg observert og snakket med par som sliter med ubalanse i forholdet. Å observere seg selv som par er ikke lett, men det er helt nødvendig for å bevare kjærligheten og gnisten. Alternativet blir altfor ofte at man kjører seg fast og at forholdet ryker.

Her er en liste over en del typer par. Utfordringen til deg som leser blir å tenke: «Hva slags par er egentlig vi?»

Det travle karriereparet: Begge prioriterer jobb og karriere svært høyt. De står på både på jobb og hjemme for å få ting til å henge i hop. Tidsklemma melder seg, deretter intimitetsklemma og til sist sexklemma. Lengslene og anklagene begynner å vokse.

Det platoniske paret: Bruker enhver anledning til å si til seg selv, hverandre og andre, at det finnes da viktigere ting i livet og i parforholdet enn det romantiske. Den intellektuelle samhørigheten, utstillingene, turene og fellesskapet er viktigere. Sex er knapt nok et tema.

Maktkamp-paret: En stadig kamp om hvem som har rett, hvem som skal bestemme og hvem som skal gjøre eller gjorde hva. Også sex kan bli et makt- og kampmiddel. Det kives stadig om selv den minste bagatell.

Det tafatte paret: Begge er såpass tafatte og initiativløse at det skjer veldig lite i forholdet. Ingen vil ta føringen, det er få samtaler, og det vegres mot å ta beslutninger. Seksuallivet blir begrenset. Nok til å få barn, men ikke så mye mer enn det.

Det turbulente paret: Krangel og høylydte diskusjoner ofte når ørene til barna og til familie og venner. Det er mange følelser, og det kan være mye kjærlighet og pasjon, men også mye gråt. Vanskelig eller svært ulik bakgrunn kommer til overflaten og paret utsetter hverandre for store prøvelser.

Så forskjellige de er-paret: De kommer fra helt forskjellige kulturer og verdier, enten de begge er oppvokst i Norge eller ikke. Det går bra lenge, men så begynner det å slite mer og mer. Det er nesten ikke den ting de glade kan enes om, alltid er det en som synes at dette ble feil.

Det sykdomspregede paret: Den ene er såpass syk og det over så lang tid, at det tar det meste av oppmerksomheten og energien. Tøffest er det kanskje når det dreier seg om mer «usynlig» lidelse, som migrene, depresjon, angst og lignende. Det er hardt å forstå hele tiden, og følelsene dem i mellom kommer i skvis.

Barna kommer først–paret: Ingen tvil der i gården, barna kommer alltid først. Ved hjemkomsten klemmer far eller mor først alle ungene og så en klem til ektefellen. Når ferien skal bestemmes, er det barna som styrer, og når et av barna er småsyk og lei seg, må forholdet stå på vent.  Det blir liksom aldri tid til de to.

Lave forventninger til hverandre-par: Partene har så lave forventninger til hverandre at det nesten ikke skjer noe romantisk eller spennende, en tar til takke med det som blir. Hun regner ikke med at han husker på ...han regner ikke med at hun har lyst til…

Rollespill-paret: Begge lever opp til en slags rolle eller forventning om hvordan ting skal være i et ekteskap. Dette er forventninger om atferd som enten ligger i miljøet, i familien deres eller i hodene deres, og som gjør at de aldri helt kommer innpå og nær hverandre. Selv sex blir et høflighetsspill, uten den helt store innlevelsen.

Det utadvendte paret: der det meste deles og kommuniseres med familier og venner. Tilsynelatende er begge komfortable med at det er slik vi er, men en nagende tvil kan melde seg: holder han taushetsplikten om det som er vårt private, vil hun også snakke med sine venninner om oss.

Ulik verdi-paret: Paret der den ene synes å være mer verdifull og har større krav på respekt enn den andre. Det blir ikke uttalt, men vi andre merker det godt. Det gjør også den som er nederst på verdiskalaen. Fokuset blir på den flinke, vellykkede og intelligente i parforholdet, den andre får slite med følelsene.

Snakk sammen. Dette er noen av de parene jeg har møtt, men det finnes flere, også i kombinasjoner. Noen er kanskje mer outrert enn andre, men vi kjenner dem igjen i omgangskretsen vår, og kanskje er vi selv et av dem. Eller er vi muligens på vei til å bli en bestemt type par. Klarer vi å snakke sammen om «oss»? Hva tenker dere som par når dere leser dette? Hvis målet er livslang kjærlighet, må vi ikke bare la det skure.

Typisk for flere av disse parene er at mange følelsesmessige behov blir udekt og risikoen for utroskap øker. Hva gjør dere med dette?