Torbjørn Nordvoll

Alder: 62
  RSS

Om Torbjørn

Æ e' nordlænding æ! Lektor i kroppsøving og utdannet profesjonell coach i 09. Fast skribent i Vårt Lands samlivsspalte Du&Jeg. Har undervist ved Bakketun Folkehøgskole i 16 år. To år som høgskolelektor ved NLA Lærerhøgskolen. Har skrevet to bøker om sex; "Det fine" om ungdom og sex. (sammen med Marit Holm Byre), og "Kjærlighet som varer" om sex og samliv (2007). Er gift med Anne og har fem barn! Liker sport, musikk, reiser, snekring og fellesskap. Tidligere artikler i Du og Jeg, finner du på: www.vl.no/duogjeg

Følgere

Hva skal det nye partiet hete?

Publisert 10 dager siden - 1553 visninger

Jeg tror ikke det lenger er mulig å samle landsmøtedelegatene under én fane. Det må dannes et nytt parti.

Vi var mange som bråvåknet opp fra vår partipolitiske dvale gjennom mange år, da vår store partileder holdt sin utrolig spennende og skarpskodde
politiske tale den 28. september. Jeg ble så inspirert og tent som jeg ikke har vært på svært mange år! Endelig en som både turte og ville gjøre et retningsvalg og ta KrF over mot venstre, det mange av oss hadde håpet på i flere år nå. Jeg har derfor hatt noen av mine mest spennende og energigivende dager siden da, helt fram til det ekstraordinære landsmøtet hadde talt: et KrF som var delt på midten og der et knepent flertall går motsatt vei av det Hareide ønsket og pekte på. Et fatalt valg spør du meg. Et KrF som nå i uoverskuelig framtid lenker seg til høyresiden, i en tid der en skarp høyrevind blåser over Europa, og kloden roper på hjelp!

Tiden er nå moden. 

Dette er meg komplett uforståelig, men for de av oss som gjennom et langt liv har vært KrF-medlem og stemt nærmest på
autopilot, var det egentlig ikke så overraskende, dessverre. Vi har alltid visst at KrF har hatt en høyre- og en venstreside i seg, men for første gang i historien har det blitt stemt over et politisk retningsvalg, og vist for en hel nasjon at vi er delt på midten. Derfor er tiden nå moden for å bryte ut og danne et nytt kristendemokratisk parti, der man står samlet om en sentrum-venstre-plassering i det politiske landskapet, og bygge dette partiet opp mot stortingsvalget i 2020.

For vi er mange der ute som vil hilse et slikt parti velkommen, fordi vår tids utfordringer ikke er bompenger, skattetrykk og motorveier, men fattigdom, klimaødeleggelser og kampen for menneskeverdet i alle dets fasetter. Det er ikke bare abortspørsmålet og friskoler som er viktig i vår tid, vi står også overfor en rekke utfordringer både nasjonalt og internasjonalt der løsningene etter min mening ikke ligger på høyresiden i norsk politikk, men i et samarbeid med sentrum-venstre. Det gjelder skolepolitikk, familiepolitikk, økonomisk politikk, miljøpolitikk og ikke minst innen genteknologi. Sammen med Sp og AP, og noen ganger også SV, vil en slik samarbeidsregjering representere mange gode løsninger for dagens og framtidens utfordringer, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Hareide som partileder. 

Så et nytt parti må dannes nå, et samlet parti, for jeg tror ikke på en samling av de 190 delegatene, der 98 går dit vi ikke vil. Knut Arild Hareide ville vært den aller beste partileder for et slikt nytt parti. Hvis ikke han kan, er det mange dyktige politiske lederemner i det røde mindretallet på landsmøtet, og i fylkeslagene rundt om.

Men hva skal det nye partiet hete? Det må hete: Kristendemokratisk Sentrumsparti (KDS) eller Kristendemokratisk Venstreparti (KV) eller noe annet som signaliserer ståsted i de kristne grunnverdiene, og i det politiske sentrum-venstre. Kom igjen folkens – tiden er inne!

Torbjørn Nordvoll

Partiløs

Gå til innlegget

‘Snakkes på Face’

Publisert over 5 år siden - 1523 visninger

Et samliv ligger fjernt fra den virtuelle virkeligheten mange unge i dag forholder seg til.

De kvaliteter som kjennetegner et varig og godt samliv er ikke de samme kvalitetene som etterspørres i samfunnet i dag. Tålmodighet, det ubehagelige og direkte kommunikasjon er i vår tid byttet ut med det motsatte.

En virtuell tid. Vi lever i en tid da det bli mer og mer vanlig å trykke på en tast og forvente en reaksjon, et svar eller handling umiddelbart. Våre barn er snart mer vant til virtuelle relasjoner enn ansikt til ansikts-kommunikasjon. «Face to face» er byttet ut med «space», dermed slipper man ubehaget med nærhet og alt det andre som følger med det å være menneske. Vond lukt, svingende humør, rødmende ansikt eller stress blir borte når all kommunikasjon går via Facebook, Skype eller andre sosiale medier. Kroppsspråk og annen viktig og vital hudkontakt blir fjernet fra kommunikasjonen, overfladiske smilefjes overtar. Fasttelefon og stasjonær PC som før bandt en til fellesskap i et hjem, er byttet ut med mobile telefoner med innebygde PC-er, der hver enkelt er alene med alle verdens valgmuligheter.


To virkeligheter. Den oppvoksende generasjon er så vant med nettkommunikasjon at det å begynne å kommunisere på gammelmåten som voksen, nesten synes som en utopi. Hvorfor skal en gå bort fra noe som har fungert så godt så lenge og som nesten ikke gir ubehag? Eller er mennesket så fleksibelt og tilpasningsdyktig at det klarer å leve to liv parallelt, et via nettet og skjermen, og ett ansikt til ansikt med alle de følelsene, tankene og uenighetene det innebærer? Utfordringen blir å håndtere forskjellen i det spennende, befriende og kjappe på skjermen, mot alt det som ikke er så spennende i det virkelige liv.
De kvaliteter som kjennetegner et varig og godt samliv er ikke de samme kvalitetene som etterspørres i samfunnet i dag. Tålmodighet, det ubehagelige og direkte kommunikasjon er i vår tid byttet ut med det motsatte.


En virtuell tid. Vi lever i en tid da det bli mer og mer vanlig å trykke på en tast og forvente en reaksjon, et svar eller handling umiddelbart. Våre barn er snart mer vant til virtuelle relasjoner enn ansikt til ansikts-kommunikasjon. «Face to face» er byttet ut med «space», dermed slipper man ubehaget med nærhet og alt det andre som følger med det å være menneske. Vond lukt, svingende humør, rødmende ansikt eller stress blir borte når all kommunikasjon går via Facebook, Skype eller andre sosiale medier. Kroppsspråk og annen viktig og vital hudkontakt blir fjernet fra kommunikasjonen, overfladiske smilefjes overtar. Fasttelefon og stasjonær PC som før bandt en til fellesskap i et hjem, er byttet ut med mobile telefoner med innebygde PC-er, der hver enkelt er alene med alle verdens valgmuligheter.


To virkeligheter. Den oppvoksende generasjon er så vant med nettkommunikasjon at det å begynne å kommunisere på gammelmåten som voksen, nesten synes som en utopi. Hvorfor skal en gå bort fra noe som har fungert så godt så lenge og som nesten ikke gir ubehag? Eller er mennesket så fleksibelt og tilpasningsdyktig at det klarer å leve to liv parallelt, et via nettet og skjermen, og ett ansikt til ansikt med alle de følelsene, tankene og uenighetene det innebærer? Utfordringen blir å håndtere forskjellen i det spennende, befriende og kjappe på skjermen, mot alt det som ikke er så spennende i det virkelige liv.
Utvikle følelsesregisteret. En ting er den ytre teknologiske virkelighet og holdninger og forventninger det kan skape til selve livet. Noe helt annet er den manglende utvikling av følelsesregisteret vi mennesker er skapt med. Dette utvikles normalt helt fra barnsben av i møte med virkelige mennesker i virkelige relasjoner med hverandre. Først er det mor og far og søsken, så blir det medelever, bestevenner og kanskje noen kjærester. Gjennom disse relasjonene blir vi kjent med glede, frykt, misunnelse, sjenanse, forelskelse, sinne, takknemlighet og tilgivelse. Vi utvikler vi oss emosjonelt og lærer å forstå egne og andres følelser og reaksjoner. Dette er helt grunnleggende nødvendig for å klare å takle alt det som møter oss nå og siden, men det kan bare skje «analogt» og «live», ikke i det virtuelle rom, alene med tastaturet. Det blir kanskje den aller største utfordringen for de som i 2025 er i samlivsklar alder, de som er født etter århundreskiftet.


Langt fra spillvirkeligheten. I et langt samliv blir hele mennesket satt på prøve. Man slipper ikke unna det vanskelige, det ubehagelige eller det banale. Respons kan utebli, og responstiden er, til forskjell fra spillene, ofte lang og annerledes enn det man trodde en skulle få. Det blir møter med et helt spekter av følelser. Snørr og tårer veksler med latter og rare påfunn. En trår feil og det sårer, da blir det bruk for empati og evne til både å be om tilgivelse og til å tilgi. Samliv handler om å slippe den andre inn på seg, tørre å blottlegge seg og dele tanker fra de innerste rom. Da får en bruk for alle de relasjonelle erfaringene en har fra en var liten og opp gjennom.


Så stor en forskjell. I nærkontakt med et annet menneske lagres viktige hendelser og samtaler i tanker og følelser som hentes fram i ulike situasjoner. Det viskes ikke bort om en logger seg ut, slik at når neste samtale begynner er det med en blank side. I samlivet starter en i realiteten aldri en samtale med blanke ark, selv ikke etter en krangel med påfølgende tilgivelse. Noen ganger er det et hav av minner; ord, handlinger og følelser, som fargelegger den virkelige kommunikasjonen mellom de to som deler livet sammen. Om en er pålogget og online, eller ikke, må en likevel hele tiden forholde seg til de rundt seg i hjemmet, som hver på sin måte kaller på din oppmerksomhet og respons. For å takle det å leve lenge sammen i et godt forhold, trengs det mye erfaring fra mellommenneskelige forhold, trening på å være sammen med virkelige mennesker og mot til å møte «real life»! Da haster det med å snakke med våre barn og tenåringer om dette, og da haster det å begynne å erfare dette. Da må også neste generasjon velge seg noen datafrie soner og tider for å forholde seg direkte til hverandre. Det er aldri for sent å begynne, men det haster!


Med dette takker jeg for meg som samlivsskribent i Du&Jeg-spalten gjennom fem år!

Gå til innlegget

Vil du være der for meg i onde dager?

Publisert nesten 6 år siden - 2056 visninger

Ikke la din kjære bli tilskuer når sorg og bekymring rammer.

Kjærlighet er et sammensatt konsept og til tider en svært krevende prosess. Hva gjør vi når angsten for diagnosen tar oss, når frykten for å bli arbeidsløs tar overhånd, depresjonen som kom etter tragedien, eller når følelsen av å være stigmatisert og isolert griper sinnet vårt? Eller den dagen kroppen ikke lystrer oss helt, når psyken gjør oss til en litt annen person enn den vi til vanlig er, tider da vi er så uendelig uenige og følelsen av å være på to ulike planeter gjør oss livredde for hvordan det skal gå. Hva gjør vi da? Hva tenker vi, og ikke minst hvilke valg gjør vi på de dagene?


Redselen. I mange slike situasjoner, og for mange av oss, blir redselen for å miste den en har mest kjær den dominerende følelsen. Redselen for at en er til byrde og ubehag, redselen for ikke lenger å være elskverdig, at de onde dagene er begynnelsen på slutten. Det er som vi vil skrike ut til den andre: Vil du være der for meg, hvis jeg faller sammen og ikke klarer å være den jeg hele tiden har vært. Vil du være der for meg dersom hele mitt liv og min eksistens trenger at du stiller opp for meg?
Men vi får det ikke fram, vi våger ikke å spørre, for vi har ikke råd til det svaret vi er redd for. Så blir det til at vi velger de verste løsningene overfor hverandre. Noen velger å late som, bagatellisere eller forsvare.
Felles for de fleste slike håndteringer er at det skapes avstand mellom de to som har lovet å elske hverandre også i onde dager. Det er helt umulig å kombinere kjærlighet og avstand, for kjærlighet er nærhet.


Valg. Onde dager handler mye om valg, viktige valg med store konsekvenser på godt eller vondt. En kan velge mellom nærhet eller avstand til sin elskede, en kan velge mellom åpenhet eller taushet, å søke hjelp eller klare alt selv. Det er lett å gjøre dårlige valg i onde og vanskelige tider, for en kjenner på lysten til å flykte, skammen og angsten for å bli avvist av sine nærmeste. En orker ikke tanken på å vise sin sårbarhet, hjelpeløshet og mangel på kontroll over liv, helse, følelser og tanker. Tapt selvbilde og selvfølelse gjør en så liten, usikker og så innmari lite spennende, attraktiv og flott. Det hjelper ikke med et vellykket ytre når alt på innsiden er kaos, mørkt eller smått!


Nærhetens velsignelse. Det er i slike tider at kjærligheten får prøvd seg. Tiden man har hatt sammen til nå kan komme til nytte i en annen setting. Mer enn noen gang blir det viktig å velge hverandre, komme hverandre i møte, med ord, handlinger og kropp. Nesten ingenting kan måle seg mot en lang omfavnelse. Nesten ingenting kan heller måle seg med naken hud mot naken hud (men ikke nødvendigvis sex). Da får endorfiner flyte, og depressive følelser dempes. Hudkontakt er i alle aldre og i alle livets situasjoner, livsnødvendig og påviselig sunt og helsefremmende, ikke minst psykisk. Det er også veldig intimt å gråte sammen, men vi vegrer oss fordi vi er redd for at ting vil bli forsterket dersom en deler så dype følelser. Men det er jo det du lengter etter, er det ikke? At du kunne få gråte ut i armene til den som står deg aller nærmest, igjen og igjen, uten å frykte avvisning og forventning om snarlig bedring.


Velg hverandre. Når du vakler, og det kjennes som om beina blir slått under deg, da trenger du noen å holde i og støtte deg på. Til det er din elskede skapt for, og har lovet deg å være – en støtte og en kraft i svimle og kraftløse dager. Ikke støt henne fra deg, ikke la han fortvilet bli tilskuer til din nød og smerte, men lukk hverandre inn i det dere nå må gjennom. Det er ikke bare du som opplever at tilværelsen går i svart når det vonde rammer, din kjære lider også, både med deg, og av det vonde. På enerom er det lite å hente. Vi må være tydelige overfor hverandre og vise at vi vil være der også i vonde dager. Det er kanskje den største hjelpen vi som partner kan gi.

Gå til innlegget

Elsker du meg?

Publisert nesten 6 år siden - 1841 visninger

Det hender at tvilen dukker opp i hodet: Elsker vi virkelig hverandre?

Det er ikke selvsagt at en skal gå gjennom samlivet uten noen form for tvil. Tvil på at den andre er trofast og til å stole på, at den andre virkelig elsker meg. Tvil på om man selv elsker den andre, eller om man har vilje nok til troskap gjennom hele livet.
Det farlige er ikke tvilen, men hva den får lov til å gjøre med oss. For noen fører den til fortvilelse. For andre blir den en unnskyldning til å la ting skure til forholdet avsluttes.
Tvil på den andre gjør vondt, en blir rådvill og nedstemt. Tvil på seg selv har en bedre kontroll på og ofte en mer avslappet holdning til. Går det ikke, så går det ikke, da velger jeg noe annet i stedet.


Hans tvil. Han har sin tvil noen ganger, av og til over lengre tid. Det er mulig hun mener kjærlighet bekreftes og dokumenteres best og godt nok gjennom ord og handlinger, men det forstår han seg ikke mye på. Kjærlighet uttrykkes aller best fysisk, gjennom berøring; klem, kyss og ikke minst sex. Det er for han et begripelig, pålitelig og svært ønsket uttrykk. Hun skulle bare visst hvor godt det gjør når hun stryker og kjærtegner kroppen hans. Hun skulle bare visst hvor glad han blir, og at det slett ikke bare handler om seksuelle følelser, men i høyeste grad om forelskelse og kjærlige tanker til partneren. Når hun gjør dette, føler han seg sett og gir ham en følelse av at hun er glad for at han er hennes.
Når alt dette fysiske uteblir over lengre tid, eller det blir for uforutsigbart, melder tvilen seg. Er han bare til nytte og god nok når han jobber i huset, løfter henne opp eller sitter ned for en prat? Er sex egentlig bare et nyttig belønningsredskap som hun disponerer og porsjonerer ut når hun synes det er hensiktsmessig? Kan han stole på at hun nyter det seksuelle de har i lag? Er det mulig å tro på kjærligheten uten at en får det uttrykt på en forståelig og troverdig måte?


Hennes tvil. Hun tviler av og til på at han virkelig elsker henne, og bare henne. Så ofte tenker hun «han er så kåt og ivrig, men er det virkelig meg han er tent på, eller er det bare en kvinne han ønsker seg?»
For ham er dette en nesten absurd tanke, selvfølgelig er det henne han vil ha, men hun ser det ikke alltid slik. For henne er ikke sex et spesielt troverdig kjærlighetsuttrykk, for hun vet jo at det skjer like ofte utenfor en kjærlighetsrelasjon. Det hun trenger er ikke-seksuelle berøringer, gode kjærtegn i hverdagen som sier: «Jeg ser deg og jeg er glad i deg».
I festlig lag sier de samme berøringene: «Jeg ser deg og er stolt av deg!» Berøringer som utelukkende signaliserer ønske om sex, er mest egnet til å skape avstand og tvil om hans sanne interesse og kjærlighet. Den mann som har tenkt å la sex være kjærlighetsspråket, bommer stygt i de fleste tilfeller. Det må mer til for å holde tvilen unna hos henne.


Sex en gjenganger. Hvorfor trekker jeg bare fram dette som bakgrunn for å tvile på kjærligheten til hverandre, det finnes da også mange andre grunner? Ja, det er riktig. Men ut fra de mange samtaler jeg har med par og med enkeltpersoner, er dette gjengangere.

Hva skal til? Vi må aldri slutte å snakke sammen, om hva vi setter pris på og hva vi ikke synes om. Hva som styrker troen på hverandre og hva som skaper tvil. Vi må også i disse sosiale medietider legge vekt på å opptre troverdig. Tankeløshet er ikke forenlig med tillit. Derfor må vi nære tilliten til kjærligheten og si til hverandre, «vet du at jeg elsker deg».
Vi må heller ikke trekke kjærligheten så raskt i tvil, for den har lang horisont og dype røtter og varierer ikke som oljeprisen fra dag til dag. Vi må heller øve oss i å være tydelige på hva vi oppfatter som kjærlighet.
Kjærligheten har i seg både følelser gjennom mange år, vilje, erfaringer, trivsel og viktige holdninger. Det endrer seg ikke over kort tid.
Glem heller ikke samlivets tre B-er:
• Berør hverandre fysisk og emosjonelt
• Beundre hverandres kvaliteter
•  Bekreft hverandre som den personen man er, som kjønn og som hverandres elsker og venn
Vi trenger hverandres kjærlighet.
Lykke til.

Gå til innlegget

På tide å leke litt

Publisert nesten 6 år siden - 2343 visninger

Altfor mange par lever ut livet hver for seg. Bruk julen til å pleie vennskapet til partneren din, råder Torbjørn Nordvoll.

«Lucky I’m in love with my best friend» synger Jason Mraz og Colbie Caillat, og akkurat det har de veldig rett i: Lykkelig er det paret som også er hverandres beste venner! Vennskap er ofte slitesterkt og har kvaliteter i seg som vi sårt trenger også i samlivet. Menn og kvinner som ønsker at ekteskapet deres skal vare og blomstre, må være venner.
John Gottman, som regnes som en av de store innenfor nyere familieterapi, har uttalt: «Den avgjørende faktoren for hvorvidt kvinnen er fornøyd med sexen, romantikken og lidenskapen i ekteskapet handler for 70 prosent av dem faktisk om kvaliteten på parets vennskap. For menn er den avgjørende faktoren for 70 prosent av dem kvaliteten på parets vennskap. Menn og kvinner kommer allikevel fra den sammen planeten.»

Fortrolige. I boken The Seven Principles for Making Marriage Work fra 1999 skriver han: «Lykkelige ekteskap er tuftet på et dypt vennskap. Med dette mener jeg gjensidig respekt for og glede av hverandres selskap. Disse parene kjennetegnes av stor fortrolighet – de er vel bevandret i hva den andre liker og ikke liker, personlige særegenheter, håp og drømmer. De har varig aktelse for hverandre og uttrykker dette ikke bare med store ord og handlinger, men med de små, daglige tingene. Vennskap fyrer opp under romantikkens flamme fordi den gir den beste beskyttelsen mot å føle seg som ektefellens motstander.»

Prioriterer. Hvilke kvaliteter er det vennskap har som er vel verdt å ta med seg inn i kjærligheten og samlivet? Bestevenner prioriterer alltid mye tid sammen, fordi de vet at det gir mye til begge og det styrker vennskapet. Tid med venner er ikke noe en bare velger bort, fordi en kjenner på travelhet. Det vil på mange måter være som å si at du ikke betyr så mye for meg lenger.
Har du i så fall råd til å miste gode venner? Nei, vennskap som betyr noe for en, tar en godt vare på og pleier det med tid sammen: Det kan være korte eller lengre turer sammen, besøk i hverandres hjem eller planlegging av noe sammen. Sånn må det også være mellom to som har lovet hverandre å leve sammen hele livet.

Høflig og vennlig. Noe av det som preger gode vennskap er høflighet og vennlighet. En vet intuitivt at dersom en skal styrke og bevare et vennskap, krever det en god porsjon av høflighet og av vennlig innstilling, takt og tone. Ellers risikerer vi å miste vennskapet, rett og slett.
Ikke glem at vennskap er et fritt valg, og blir kvaliteten på vennskapet for dårlig, velger de fleste av oss det bort.

«Gjørefellesskap». Noe av det beste gode venner vet, er å gjøre noe koselig eller spennende sammen, noe som gjør at en kan hjelpe hverandre og samtidig snakke om alt og ingenting. «Gjørefellesskap» er noe av det beste som finnes for venner. Det gir dobbel mening, meningsfull tid og meningsfullt fellesskap.
Dersom en bare skal være passivt sammen for å prate eller ha det koselig, blir det for mange for krevende og lite givende. Vi er alle skapt til
variasjon, også i samværsformer, derfor er det viktig at også ektefeller prioriterer å gjøre ting sammen, og dyrke det som er felles.
Altfor mange par lever for mye av sitt liv hver for seg, og noen konkluderer til slutt med at: «vi har vokst fra hverandre», i stedet for å ha vokst som menneske ved å være mye sammen. Spørsmålet blir: Hva vil du, menneske, med ditt liv? Hvor vil du være om 10 eller 20 år? Nå er tiden for å ta valg som gjør at dere to bedre kan møte framtiden som individ og som par. Førjulstiden er en god tid for å gjøre ting sammen.
Gode venner vil nødig skille lag, det vil heller ikke to som elsker hverandre. Hva skjer så når ektefeller som også er hverandres beste venner,
opplever samlivsproblemer? Er det da i samlivet de sliter, eller er det vennskapet som ikke er tatt vare på?

Bestevenn. Vennskap og samliv kan ikke ses på som to atskilte ting, men det er vel verdt å stille spørsmålet.
Også venner har til tider «samlivsproblemer». En kan bli lei av venners vaner og uvaner, pussige prioriteringer, litt for mange «nei» der en hadde forventet «ja». Men vi bærer over med det, tar ting i beste mening og prøver å ta det opp på en real måte.
Dersom vi kunne tenkt på vår kjærlighetsrelasjon som et bestevennskap, ville mange samlivsproblemer aldri oppstått. Vi ville ha frydet oss mer over samlivet med hverandre.
Skal vi bruke julen til å pleie vennskapet vårt, vi som har vært gift i ti, tjue, tretti eller førti år? Muligheten er der. Er viljen?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 7 timer siden / 5467 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Flukten fra abortargumentet
rundt 7 timer siden / 645 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Flukten fra abortargumentet
rundt 7 timer siden / 645 visninger
Robin Tande kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 7 timer siden / 5467 visninger
Nils-Petter Enstad kommenterte på
Flukten fra abortargumentet
rundt 7 timer siden / 645 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 8 timer siden / 5467 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 8 timer siden / 5467 visninger
Arvid Merkesvik kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
rundt 8 timer siden / 682 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 8 timer siden / 1466 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 9 timer siden / 25148 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 9 timer siden / 5467 visninger
Les flere