Rolf-Erik Pedersen

Alder: 59
  RSS

Om Rolf-Erik

Følgere

Høyt sitter de, og fort skal de frem!

Publisert nesten 10 år siden

Siden Pedersen avhendet sitt kjøretøy i februar så har jeg frekventert hovedstadens gang- og sykkelstier (i den grad de eksisterer) både titt og ofte. Som gående. Det har vært meg en glede å tusle fredelig avsted til jobb en vårmorgen og se de første hestehovene og høre fuglekvitteret. (Samtidig som jeg godter meg litt over alle som står og stamper i kø på Ring 3). Men jeg er ikke alene på disse veiene. Der ferdes barn på vei til skolen, mødre med barnevogner og en og annen syklist i et heller bedagelig tempo. Og fantomsyklistene. Ikke minst sistnevnte!

Hva en fantomsyklist er? Du har sikkert sett – og opplevd – dem. De aller fleste i denne kategorien er menn, men kvinner finnes også. De ferdes på sine kostbare sykler (som veier bare 8 kilo!) og de skal fort frem! Helst litt før alle andre. De er lette å kjenne igjen der de kommer i tighte sykkelbukser og med en jakke/overdel i en eller annen signalfarge, fortrinnsvis selvlysende grønt. Og setet på sykkelen står minst en halv meter over stanga. De aller fleste av dem har altså et vannfall på minst 150 cm! De har en knøttliten ryggsekk på seg, iført sykkelhjelm med Alien-fasong og har nesten uten unntak solbriller av den typen som er skinnende blanke og ugjennomsiktelige (sikkert kjøpt hos XXL til blodpris!). Og de kommer i et forrykende tempo med halvåpen munn. Mulig de har tenkt å gå vår fjærbekledde venn fluesnapperen i næringen? Men felles for disse typene er at de virker å være den bastante mening at alle – ALLE – gang- og sykkelveier er laget kun for dem. Og ingen andre. Tett trafikk på gang- og sykkelveien er intet hinder for å ta seg frem på vei til jobb i en fart som garantert ville ha brakt dem i teten i Tour de France. Det går så fotgjengere og barnevogner skvetter til alle kanter der de kommer i lynets hastighet mens de irritert brøler «se å kom deg unna da!». For de skal fort frem. Helst litt fortere enn gårsdagen. Klarer de strekningen hjem-jobb på 8 minutter og 45 sekunder? Ja, kanskje! Og gleden må være tilnærmet orgasmisk hvis de klarer å slå en kollega på vei til eller fra jobb. (De ligger sikkert i trening til Birken, vet du!).

Felles for de aller fleste av dem (og andre syklister, heri inkludert den ærede redaktør Simonnes; nå også stått frem som sykkelbølle!) er den dypeste forakt for sine medtrafikanter og alt som heter trafikkregler og allmenn folkeskikk. En fotgjengerovergang anser de som en sykkelovergang og skal og krysses i en rasende fart uten å se seg om verken til den ene eller andre siden. Og å redusere farten på et trafikkert fortau er kun for pingler, må vite! Rødt lys? Gjelder ikke !(kfr. Simonnes). Jeg undres titt og ofte over hvordan de klarer å prestere noe som helst når de endelig kommer på jobb. Med den farten de har opp bakkene ville jeg ha vært tilnærmet død når jeg endelig hadde nådd bestemmelsesstedet. Nåja, bemerkelsesverdig mange av disse fantomistene pådrar seg hjerteinfarkt og andre lidelser..... Men skjer det en metamorfose når man tar på seg trange sykkelbukser, selvlysende jakke, super-duper sykkelhjelm og solbriller og bestiger sykkelen til trettifemtusinde kroner? Eller blir man jaget av demoner i djevelens fart?

Jeg har tatt frem min herresykkel; type by- og nitrist. Jeg har tørket støvet av sykkelhjelmen (fra Biltema!). Og bedagelig skal jeg tråkke avgårde mens jeg tenker på salige Karoline Bjørnson som ba kusken om å senke farten «thi vi kommer tidsnok frem».  God tur!

Gå til innlegget

Nye bukser og kroppslig forfall

Publisert rundt 10 år siden

 I dag har jeg kjøpt meg to nye bukser! En rask titt i klesskapet i morges fortalte meg at tiden var moden for å fornye kleskolleksjonen litt. Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte bukser da det er noe jeg i det lengste venter med. Det er noe med Pedersen og prøverom som ikke går helt sammen. Hvorfor er alle prøverom så trange, og hvorfor er alle prøverom utstyrt med et grelt lys som gjør at et allerede fra før vinterblekt ansikt antar en heller grå-gusten farge hvor alle lyter synes mer enn vanlig? Min merkelige nese – som ellers likner forbløffende på hoppbakken i Garmisch - blir stor som en potet. Og ørene mine kunne gjerne ha sittet på elefanten Dumbo. I tillegg får jeg et merkelig fårete ansiktsuttrykk a-la en sau som ser cockpiten i et middels stort passasjerfly for første gang.

Men åkke som; bukser stod altså på dagens agenda. Har jeg vokst siden i sommer? Utvilsomt! I bredden. Og noen bukser kasseres da de må ha blitt innkjøpt i et heller krampaktig forsøk på å fremstå som langt yngre enn det jeg er. Lappete jeans med hull på knærne tar seg slettes ikke godt ut på en middelaldrende og etterhvert litt lubben mann!

Et kjøpesenter ble oppsøkt og jeg smøg meg forbi de trendy butikkene med høy musikk og ansatte med kroppsfasong som et kosteskaft. Dressmann var tingen! Dagens tilbud: 2 for 499,-! Størrelse? 32/32 eller 32/30, alt ettersom. Bukser ble hentet og prøverommet inntatt. Knagger til å henge fra seg vinterøyet på? Nei. Ingen. Det er tydeligvis noen som tror vi oppsøker butikkene i Adams drakt? Nåja, jeg var i usedvanlig godt humør denne lørdags formiddagen og fikk etterhvert vrengt av meg både jakke og benklær. Så skulle buksene prøves. Mistenkelig. Her måtte noe være riv ruskende galt. Var det ikke størrelse 32 i livet? Joda, det var det. Men allerede med buksene halvveis oppe på lårene forstod jeg at noe var ikke stemte. Sterkt transpirerende og med rå muskelkraft fikk jeg dratt buksene helt opp. Men min muskelkraft strakk ikke til for å få kneppet igjen. Buksa sprikte som byens løse damer nederst i Tollbugata. Magen ble forsøkt trukket inn. Men nei, til ingen nytte. Ok, så var vel buksa heller liten størrelsen da? Slik man sier i skobutikken når damene motvillig må innrømme at både 38 og 39 var heller trangt og kapitulerer når ekspeditøren forsiktig foreslår str. 40. Javel, nye bukser med livvidde 33 ble hentet og prøvd. Se så – dette var bedre, tenkte Pedersen mens han holdt pusten og forsøkte å gjenskape fordums magemuskler. «De går seg til» sa ekspeditrisen trøstende. Ja, det håper jeg da og tenker at det kanskje ikke var så dumt om jeg begynte å bevege meg litt mer enn akkurat bort til heisen som fører meg rett ned i garasjen. Men iallefall; det ble to for kr. 499,-. Og potetgull, sjokolade og peanøtter er bannlyst! Iallefall i januar. Men Pedersen blir neppe å observere sammen med alle andre som i nyinnkjøpt joggeutstyr frekventerer fortau og gangstier på nyåret. Ultimo februar er antallet på disse joggende menneskene allikevel redusert med ca 90%...... Dog livvidde 28 (som jeg brukte så sent som i 1998) er forlengst historie.

Og dagens historie avsluttes med et utdrag fra Kjell Arild Pollestad's «På feil klode? Dagbok 2004-2008»:

«Livet har lært meg at også mannen har sin panikkalder, eller kanskje den heller bør anses som en mannlig variant av kvinnens overgangsalder: Den kommer senere og gjør seg sterkest gjeldende når han er rundt femogfemti (eller 49 – Pedersens anmerkning). Da kan han ikke lenger lukke øynene for at kroppen er i forfall. Han har forlengst måttet venne seg til at de hårene som faller av, vokser ut igjen i nese og ører og andre uvedkommende steder (eller midt på nesetippen – Pedersens anmerkning igjen). Det skjer en kroppslig nedgang i bokstavelig forstand; alt flytter seg lenger ned. Slapp og overflødig hud fra ansiktet blir hengende under haken, og brystkassen siger langsomt nedover og finner varig hvile i en økt livvidde som hverken kan trimmes eller slankes bort; den vil i beste fall visne med årene. Enda litt lenger ned faller det en ro over tingene som neppe oppskaker de få sølibatære, men som er til bekymring for de mange som ikke har noe kall i den retning.»

Gå til innlegget

Stem dem ut!

Publisert rundt 10 år siden

 «NRK-veteran Einar Lunde slutter i protest» skriver VG i sin nettutgave 30.12.09. Saken gjelder at hans sideoppdrag for Temareiser Fredrikstad var i strid med NRKs reglement om hva slags oppdrag medarbeiderne kan ta på seg. Så følger VG opp med: «Kommer du til å savne Einar Lunde? Stem her!». Jaha. Så vi skal stemme om vi kommer til å savne mannen eller ikke. Og da slår det meg at vi snart skal stemme over alt mellom himmel og jord, og aller helst stemme noen ut! Enhver TV-kanal med respekt for seg selv har minst ett program som går ut på at noen skal stemmes ut.

Det hele begynte i sin tid med Big Brother og Robinson. Førstnevnte har heldigvis blitt historie mens sistnevnte fortsatt eksisterer, med en Christer Falck som blir mer og mer hårete og svett for hver sesong av «underholdningen». Så fulgte det opp med X antall utgaver av Idol, X-faktor, Skal vi danse og gudene vet hva. Og som det ble stemt! Man stemte fra mobiler eller via internett. Og stemte ut den ene etter den andre. Og løssalgsavisene samt Se & Hør fulgte opp med obligatoriske intervjuer av de utstemte. «Brita-Berta stemt ut av Idol». «Willy Per røk ut av X-faktor». Men alle var såååå glade for at de fikk noen minutter i rampelyset, for ikke å snakke om «hvor mye jeg lærte av å få være med på dette». Kan ikke noen snart stå frem og innrømme at «dette er det dummeste jeg har gjort og jeg angrer på at jeg stilte opp på denne møkka!»?

Vår tids viktigste underholdning går altså ut på å stemme noen ut. Nå sist også i nyhetssaker. Hva hvis 95% stemmer at «nei, de vil ikke savne Einar Lunde»? Vil det få følger for Lunde? Vil det få konsekvenser for oss? Glem det, greia er at det ble stemt, folkets mening ble hørt! Som om det ikke er nok meningsløs konkurranse i vårt samfunn fra før av så skal vi i tillegg underholdes med å stemme ut noen. Og ikke med så rent lite skadefryd sitter man over lørdagspizzaen med mobilen klar og stemmer ut noen, eller stemmer om vi vil savne Einar Lunde.   Slik vil vi altså underholdes.

Gå til innlegget

2009 og litt til....

Publisert rundt 10 år siden

 2009 ebber ut.  Og noen og enhver gjør seg opp status om dette og hint.  Ble året slik vi trodde?  Eller trodde vi noe i det hele tatt?  2009 var året jeg ramlet innom verdidebatt en eller gang i april.  Og hittils har det blitt 650 innlegg og kommentarer.  Jeg visste ikke engang at jeg mente så mye om så mangt!  Nåja, et raskt tilbakeblikk avslører at ikke alt var like godt gjennomtenkt før det ble skrevet, og noe burde ha vært uskrevet.  ("Noe", Pedersen?).  Men iallefall så er verdidebatt et forum som engasjerer mange ulike personer, og det er bra!  Ok, det var 2009 som gjaldt, og som vanlig så gikk våren altfor fort, og sommeren var over før den begynte.  Synes jeg, og erfarer at etterhvert som årene går så oppleves somrene som kortere.  Det er kun høst og vinter som virker endeløse.  Nyttårsforsetter? Nei. Men det hender jeg bestemmer meg for å gjøre mer av noe og mindre av annet. Når det gjelder verdidebatt så skal jeg i 2010 a) Ikke skrive kommentarer etter å ha inntatt noen rause slurker med rødvin og b) Ikke hisse meg opp over norsk samfunnsdebatts svar på Anna Anka. Uavhengig om det gjelder kvinner som ikke tilfredsstiller sine menn nok eller selvmedlidenhet blant misjonærbarn.

2009 var året da Svineinfluensa var på alles lepper. Ja, vi måtte tilbake til Svartedauen for å oppleve liknende tilstander. Bygder skulle legges øde, arbeidsplasser og skoler stå tomme og det var et hysteri uten grenser. Folk gikk mann av huse for å få tak i vaksine, det var køer lengre enn en polsk brødkø på 70-tallet. Og igjen var alle slags media fyllt til randen med «eksperter». At de nevnte «eksperter» skiftet mening fra dag til dag gjorde ikke situasjonen bedre. Her var det alle mann til pumpene! «Alle behøver ikke ta vaksine», «alle MÅ ta vaksine», «det er ikke vaskine til alle!» var overskriftene som møtte oss. Når støvet la seg var det merkelig nok fortsatt liv i både by og bygd. Men for å opprettholde frykten så meldte nyhetene denne uken at «vi vet ikke hvor lenge vaksinen virker». Så tro ikke at faren er over, der vi snart står ute i kulda og hutrer for å møte det nye året mens bakkefyrverkeriet smeller rundt ørene på oss! Hvis da ikke kulda har tatt oss ( se VG).

I 2009 var det valg. Og merkelig nok klarte nesten alle å fremstille seg som seirende. Ap feiret fremgangen, Sp feiret at status quo er opprettholdt, SV feiret at de fremdeles sitter i regjering, FrP feiret sitt beste valgresultat i et Stortingsvalg, Høyre m/en selvsikker Erna feiret sin fremgang. Nå var det stort sett kun én vei det kunne ha gått for Høyre, men i norsk politikk vet vi at fremgang er alt som er hakket bedre enn forrige valgs tilbakegang. Og skulle tilbakegangen melde seg så er det jo også en seier at den ikke ble større enn det den ble.  Det var kun sentrumskameratene som var bleke om nebbet og Lars var – for én gangs skyld – oppsiktsvekkende taus. Men Høybråten trøstet seg med at «det kunne ha vært verre». Og noen herværende representanter for et merkelig fenomen ved navnet Kristent Samlingsparti forsvant stille ut bakdøren. Men som det står i Skriften: De siste skal bli de første. Og det er alltid von i hangande snøre.

Og så kom Obama. Du verden som han kom! Jagland strålte som en guttunge som hadde fått fribilett på Tusenfryd med ubegrenset tilgang til alle severdigheter og Stoltenberg visste ikke hvor lang tid det tok med ferge til Danmark og det var til og med politimenn fra Oppland på vakt i Oslo!!! Tenk - en amerikansk president hadde vært i Oslo! Grunnen til besøket er det mer strid om. Og om det var fortjent eller ikke vil tiden vise. Men det alle husker var de herrer Jagland og Stoltenbergs engelsk. «I have dønn» som Jagland sa. Og så husker vi alle som ikke ble bedt på festmiddagen. «Takk for sist!» sa Jagland og tok flyet til Strasbourg.

Og den spådde økonomiske krisen i Norge ble ikke så ille som spådd. Alle økonomene og «ekspertene» som høsten 2008 advarte oss om hvor meget gråt og tenners gnissel som skulle vederfare gamle Noreg forklarte oss høsten 2009 hvorfor både gråt og tenners gnissel uteble. Men Gjedrem i Norges Bank tror fortsatt – på tampen av 2009 – at vi kun lever av å kjøpe og selge boliger. VG har allerede spådd at 2010 skal bli et jubelår for våre lommebøker. «Så mye mer får du å rutte med» lød overskriften. Blir noen overrasket om samme avis om 3-4 uker slår opp på førstesiden at «Så mye mindre må du klare deg med i 2010»? Men det vi er garantert er at VG – og forsåvidt også Dagbladet – vil komme med sine sedvanlige «10 gode råd», uansett hvilken økonomisk situasjon vi ville måtte befinne oss i. Ellers var året preget av gamle menn fra Snåsa og engler (sistnevnte er ikke fra Snåsa men bor i Lommedalen sammen med en prinsesse og en kulturperson som drikker Gin hver ettermiddag). Og vi fikk erfare at det å sitte i fengsel i Kongo ikke er noe alternativ til 7 netter på Mallorca.

Da gjenstår det bare å takke for oppmerksomheten og å ønske alle på verdidebatt et Godt Nytt År!

Gå til innlegget

Jeg hater fotball!

Publisert rundt 10 år siden

"Forfatter Åsne Seierstad er stolt av det moren Frøydis Guldahl fikk utrettet i likestillingskampen. Men hun er sint for at hun ikke fikk rosa kjole."

Slik lyder overskriften i en artikkel i Dagbladet 24. desember. Åsnes mor er altså lektoren og forfatteren Frøydis Guldahl, en av frontfigurene i kvinnekampen på 70-tallet og forfatter av barneboka «Jentene gjør opprør». Guldahl er fortsatt preget av et sort/hvitt syn når hun i samme artikkel sier «Det er viktig å gi barna selvtillit, enda viktigere med jenter enn med gutter. Guttene får det gjerne uansett» Javel, så vet vi det. Hvor i all verden har hun fått det fra? At gutter automatisk får selvtillit? Guldahl har nok vært så opptatt av sitt eget kjønn og sin egen «kamp» at virkelighetens verden forlengst har passert henne. Å være født gutt betyr ikke automatisk at man strutter av selvtillit og tar føringen og lederskap, i tillegg til å være en ener i alle «gutte-ting».

Som barn hatet jeg fotball. Jeg var liten av vekst og ikke så rent lite nærsynt. Fikk aldri kontroll på denne hersens ballen og var selve reinkarnasjonen av unge herr Fomlesen. Og ble vettskremt når ballen kom mot meg. Bråhet og voldsomhet var ikke noe for meg. I tillegg klarte jeg aldri å hoppe over bukken i gymsalen, dette torturinstrumentet som djevelens utsendinger av noen gymlærere elsket å bruke for å vise hvem som var med og hvem ikke klarte noe. Jeg var en av dem som ikke klarte noe. Jeg var en av dem som aldri ble plukket ut på fotballaget. Men jeg var en ener i skisporet! Det var bare så synd at skisesongen på Østfoldkysten var heller dårlig..... PÅ sløyden hadde jeg også X antall tommeltotter og klarte vel med nød å holde i en hammer. I tillegg var jeg noteblind og fikk bare ulyder ut av blokkfløyta i musikktimene. Men det var med stor tilfredshet jeg en vårdag tidlig på 70-tallet tok blokkfløyta ut av skolesekken, la den pent hjemme ved flaggstangen, hentet en hammer (og denne gangen trakterte jeg verktøyet ganske så brukbart!) i garasjen og knuste dette skrekkens instrument ettertrykkelig. Og ingen spurte etter blokkfløyta noe mer. Verken på skolen eller hjemme.

I det hele tatt brukte jeg masse energi på å gjøre meg så usynlig som mulig, bare for å være i fred for bråkete medelever og lærere. Lærere som måtte ha fått sin oppvekst og utdannelse i en eller annen prøyssisk militærleir. Etter som årene gikk så oppdaget jeg at det var flere gutter som hadde det slik som jeg, og vi fant hverandre i en solidarisk anti-fotball, anti-gym og anti-sløyd allianse. Vi var vel datidens nerder, der vi søkte hverandres selskap gjennom vår interesse for bøker, historie, fugler og hva det nå måtte være. Selvtillit? Tja, vi vokste vel når vi fikk pusle med vårt i fred og ro, når vi skapte vår verden fri for bråkete og skrikete gutter, fri for fotballer som kom gjennom lufta i lynets hastighet, fri for noen idioter av gymlærere som aldri burde ha vært sluppet inn på en barneskole. Men når vi ble tvunget med på «gutte-ting» så var vi taperne, og de som ble kommandert med på ett eller annet fotballag i gymtimen, etter at resten var valgt ut og vi stod igjen, et par-tre av oss. (Når jeg begynte på videregående så bestemte jeg meg for at jeg aldri – ALDRI – mer skulle sette mine bein i en gymsal. Og det løftet holdt jeg!).

«Det er viktig å gi barna selvtillit, enda viktigere med jenter enn med gutter. Guttene får det gjerne uansett». Nei, Guldahl. Du tar skammelig feil, virkelighetens verden er ganske så annerledes enn i din feministiske alle-menn-er-noen-drittsekker-verden. Og jeg hater fortsatt fotball.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
22 dager siden / 2167 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
20 dager siden / 1794 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1289 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
28 dager siden / 1205 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
13 dager siden / 1111 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
23 dager siden / 1053 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
16 dager siden / 911 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
27 dager siden / 896 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere