Rolf Egil Pedersen

Gårsdagen, den 30 juli, var den store dagen for mange. Dette var dagen de hadde sett frem til i flere uker med lengsel og smerte. Nå skulle endelig de troende få oppleve en flik av himmelriket. Nei, det var ikke Mesteren som kom tilbake og nei; det var ikke Benny Hinn som opptrådde med sitt show hos broder Myhren i Arendal. Nei, dette var dagen da ALT ble annerledes. Igjen. Ifølge Apple. Det var dagen da den nye iPhone ble lagt ut for salg. Riktignok i et begrenset omfang, men de få heldige – og forhåpentlig lykkelige – som hadde stått/sittet/ligget i kø i timesvis utenfor de få og utvalgte butikkene som kunne tilby dette vidunderet, har nok fått opplevd maksimal tilfredshet når de omsider fikk dette overprisede produktet til odel og eie. Nesten odel og eie; Apple forbeholder seg riktignok retten til å bestemme hvordan du skal bruke produktet.

Men forventningene har vært skrudd til nærmest himmelske høyder de siste ukene og det har pågått harde diskusjoner på diverse dedikerte nettsider. Og nåde den som har våget å komme med kritiske spørsmål og bemerkninger! Die-hard Apple fans er nesten som enkelte deltagere på verdidebatt; deres tolkning av Skriften er den eneste rette og evig fordømt være den som våger å mene noe annet! Man liker ikke et Apple-produkt. Man elsker det. Ja, man tilber det! Er man ikke 110% Appleianer så er man en troløs hedning og frafallen og blir fordømt til en iskald og mørk tilværelse blant Samsung, Nokia, HTC og hva de heter alle de som ikke når Apple til knærne engang. Som en amerikaner så treffende sa det: For some people Apple can do no wrong.

Prisen er uvesentlig for en tilhenger av iPhone. Ja, det blir nesten å sammenlikne med en Rolls Royce: Hvis du spør om prisen så har du antagelig ikke råd til å kjøpe en. At man man får fullgode produkter til en langt lavere pris er ikke noe holdbart argument i Apple-kretsene. Og som blant enkelte på verdidebatt så gjelder tesen om at de som ikke er med er i mot! Det er altså Apple mot røkla! På liv og død. I nesten alle andre sammenhenger her i livet godtar man at vi har forskjellige meninger om dette og hint, og at smaken og preferanser og ikke minst behov er høyst ulike. Slikt hever en eier av iPhone seg elegant over. Har du ikke en iPhone så er du ikke med. Du tilhører det grå og kjedelige B-laget og generelt bunnsjikt. Godt hjulpet av en genial markedsføring og overhyping av journalister innenfor teknologi som gleder seg som små barn til julekvelden for å oppleve dette nesten utenomjordiske produktet, så gir Apple inntrykket av at iPhone ikke bare er en telefon men en livsstil. Og man pøser ikke produktet ut til massene. Nei, man sørger hele tiden for at det ikke er nok til alle og således opprettholder både stive priser og inntrykket av eksklusivitet.

Jeg regner meg selv som over gjennomsnittet interessert i teknologi og i diverse gadgets og duppedingser. Noe jeg da også har nok av. I skrivende stund sitter jeg med en mini-pc på hytta. En hendig liten dings som ikke veier stort og som ikke tar allverdens plass. Og min Sony Ericsson Aino fungerer både som telefon og som modem for mini-pc'en. Og ja, jeg må innrømme at jeg i tillegg til en liten mp3-spiller har en iPod fra Apple. Uten at det har gjort meg helt tullete i hodet (nåja, her er det ulike oppfatninger....) og uten at det har gjort meg til en tilbeder av Apple og uten at det har gjort meg til en disippel av Steve Jobs. Sistnevnte er en av hovedmennene bak Apple-selskapet. Og det ville aldri ha falt meg inn i mine villeste øyeblikk å stå i kø i opptil 15 timer for en dings som – når alt kommer til alt – ikke er noe mer enn en mobiltelefon. Uansett hvordan man snur og vender på det. Det gjør meg altså til en troløs hedning som virrer rundt i en meningsløs tilværelse. Apple-fans ser ikke engang på meg med et overbærende smil; de ignorerer meg og tusenvis av andre. Fordi vi ikke er med. Vi har ikke skjønt det, vi tilhører ikke menigheten av de trofaste troende.

Imorgen er det 1. august. Vi går nå inn i den siste sommermåneden. Og med den tar undertegnede noen uker fri – også fra Verdidebatt. Jeg ønsker derfor at de høyst ærede skribenter og lesere nyter de siste ukene med norsk sommer. Med eller uten iPhone. Og uavhengig om enden er nær eller ikke.

Det ble tur med apostlenes hester.  Dét er også en sommerlig tradisjon med en fastlagt løype som går ned til stranda, så opp på noen fjellknauser, gjennom skog, ut på fjellknausene igjen med fri sikt ut til Skagerak før vi går ned til Hellekilen.  Oppe på vår faste rasteplass ser vi at sjøen går frisk og hvit på bølgetoppene. Sørvesten får det til å koke rundt Flatskjærene og Kvernskjær. Ingen farkoster på vannet i dag.  Men noen vindsurfere utnytter den friske vinden – som ifølge værmeldingen aldri er noe mer enn frisk bris, men som får hyttefolket til å holde seg innendørs. Hvis ikke hytta ligger i le som vår.  Vi har ikke havutsikt, men til gjengjeld kan vi nyte morgenkaffen utendørs, selv om det suser friskt i tretoppene. På veien gjennom Hellekilen spiser vi noen blåbær og markjordbær.  Vi finner blomster som skogstjerne, blåklokker og sukkertopper. Formiddagsturen ender med en svingom innom den lokale kjøpmannen hvor man tar med seg en bunke aviser sammen med noe annet småtteri. Og utenfor inngangen til butikken står en guttunge og selger jordbær.  Man erverver en kurv til kr. 25,- som senere skal nytes sammen med avisene.

Det er agurktid. På forsiden av Dagbladet forteller Siv Jensen at hun gråter ofte.  Hun er vel ikke alene om det, tenker jeg og tar tak i VG som forteller at myndighetene regner med 1000 ras i året samt at vi kan lese om den store mobilduellen mellom den nye over-hypede iPhone og en-eller-annen modell fra Samsung.  Aftenposten melder at Norge er EUs bestevenner og at flere får smell av boligkjøpet. I kulturbilaget legger den altvitende Janne Haaland-Matlary ut om hva hun mener om livet i dødens perspektiv.  Intet nytt under solen, altså. Radioen står på P4 som har tatt frem sommermusikken sin.  Det vil si den samme cd'en de spiller i juni, juli og august. Hvert år.  En eller annen vittig sjel foreslo en kronerulling til P4 slik at de kunne utvide musikkutvalget en smule. Man slår over på P2 og henfaller til en vidunderlig feriedøs i en god stol på terrassen. Sånn går dagene på hytta når vedlikeholdsarbeid som maling og utskifting av vindskier og ymse karmer er utført.  Men nå lyser hytta mot oss med en nypåført nøttebrun kulør og med rørosrøde vindskier og vinduskarmer.

I sommer har ikke turen gått til det store utland.  Jeg er ærlig talt en smule mettet av overfylte og svette flyplasser, trange flyseter og mas og kjas.  Når noen har spurt meg hva jeg skal i sommer så har jeg svart at jeg skal være på hytta.  «Å, så du skal ingen steder da?».  Å reise på hytta med alle dens moderne bekvemmeligheter betyr altså at man ikke skal noen steder.  Noen tror til og med at det muligens kan være noe galt og spør om det har skjedd noe.  Nei, det har ikke det, foruten at Pedersen i år har bestemt seg for å støtte det lokale næringsliv, plukke blåbær, tusle barføtt i gresset iført en gammel utvasket shorts og en langt fra sjarmerende vaskehatt som beskyttelse mot solstrålene.  Samt å håpe på vindstille vær slik at båten kan føre oss til kroa.  Der er tradisjoner som skal holdes i hevd, må vite!  Men værmannen lovte ingen bedring.  Så vi får se ved en annen anledning.

 I riktig gamle dager, da Pedersen var ung, så hadde vi yrkestitler som de fleste av oss forstod hva innebar. Brannmann, kontordame, sykepleier, gravemaskinfører, elektriker, rørlegger, regnskapsfører, ingeniør, kokk, sjåfør, frisør etc.

Det er en fryd å lese Aftenposten og jobbseksjonen hver søndag med alle sine mer eller mindre morsomme og fantasifulle stillingsannonser. Kunne det friste med en stilling som Key Account manager? Visual Merchandiser? Eller Manager Store Operations? Hva med Partner Account Manager? I alle fall må vel Solution Consultant være noe å trakte etter?

Felles for de fleste av disse fjollete titlene er at det finnes gode norske betegnelser. Men de høres nok ikke like fjongt ut som Solution Consultant. Og Salgsleder kan liksom ikke måle seg med det forlokkende og høyst internasjonale Key Account Manager, populær forkortet til KAM. ”Hva driver du med da? - Jeg jobber som KAM! Åja……” Og hvem kaller seg for frisør når man kan smykke seg med tittelen Hair Stylist?

Ved siden av å operere med tullete titler som egentlig ikke sier noe som helst så er stillingsannonsene spennende lesing. Her snakker vi virkelig om å utfordre menneskets evner og egenskaper! Foruten at du helst skal være under 35 og i tillegg ha mange års relevant erfaring samt høyskoler, universitetsutdannelse, Bachelor i ditt og datt med mer så skal du i tillegg ”trives i en hektisk hverdag med mange baller i luften”, noe som oversatt til godt norsk betyr at arbeidsgiver forventer at du skal jobbe for 2 personer. ”Fleksibel” betyr at du aller helst skal være ugift, barnløs, uten venner og uten noen hobbyer og fritidsinteresser slik at du kan være i stand til å dedikere deg 110% for en spennende jobb….. Jeg ser også at man søker etter medarbeidere som både er strukturerte og fleksible! Hvordan man får dette til å henge sammen skulle jeg likt å vite.... Og proaktiv! La oss nå for guds skyld ikke glemme at du skal være proaktiv! Vi snakker ikke bare aktiv her i gården, nei; proaktiv er tingen! For 10 år siden var proaktiv et ord jeg aldri hadde hørt om. Det fantes aktiv og passiv og ferdig med det. Undres på om det finnes noe som heter propassiv? ”Jada, jeg er propassiv og sørger for at jeg har anledning til å ligge på sofaen hele dagen lang….” I 2007 kåret NA24s lesere ordet ”proaktiv” til det aller verste av næringslivets såkalte ”buzzwords”. Altså ord som høres flotte ut men som egentlig ikke betyr en noe som helst. For øvrig er det også en stor fordel om du er en relasjonsbygger. Samt sosial, blid og strukturert og du må ikke minst trives med utfordringer!

Er du et mirakel av et overmenneske og har alle ovennevnte egenskaper så kan du altså søke på stillingen som regnskapsmedarbeider, unnskyld:  Accountant,  i et særdeles spennende firma. Tenk det, et spennende firma! Snakker vi tur med Kaptein Sabeltann og jakten etter skatten på Sjørøverøya her?

Og ja; jeg har vært med på både coaching og kick off samt har tenkt utenfor boksen! Her snakker vi utvikling på høyt nivå. Men jeg har IKKE vært med på ta-på-hverandre-kurs, jeg har IKKE sittet i lotusstilling og lært pusteteknikker og konsentrasjon, og jeg har heller IKKE spilt rollespill. Men det kommer nok! Og da skal dere få høre om det.

Siden Pedersen avhendet sitt kjøretøy i februar så har jeg frekventert hovedstadens gang- og sykkelstier (i den grad de eksisterer) både titt og ofte. Som gående. Det har vært meg en glede å tusle fredelig avsted til jobb en vårmorgen og se de første hestehovene og høre fuglekvitteret. (Samtidig som jeg godter meg litt over alle som står og stamper i kø på Ring 3). Men jeg er ikke alene på disse veiene. Der ferdes barn på vei til skolen, mødre med barnevogner og en og annen syklist i et heller bedagelig tempo. Og fantomsyklistene. Ikke minst sistnevnte!

Hva en fantomsyklist er? Du har sikkert sett – og opplevd – dem. De aller fleste i denne kategorien er menn, men kvinner finnes også. De ferdes på sine kostbare sykler (som veier bare 8 kilo!) og de skal fort frem! Helst litt før alle andre. De er lette å kjenne igjen der de kommer i tighte sykkelbukser og med en jakke/overdel i en eller annen signalfarge, fortrinnsvis selvlysende grønt. Og setet på sykkelen står minst en halv meter over stanga. De aller fleste av dem har altså et vannfall på minst 150 cm! De har en knøttliten ryggsekk på seg, iført sykkelhjelm med Alien-fasong og har nesten uten unntak solbriller av den typen som er skinnende blanke og ugjennomsiktelige (sikkert kjøpt hos XXL til blodpris!). Og de kommer i et forrykende tempo med halvåpen munn. Mulig de har tenkt å gå vår fjærbekledde venn fluesnapperen i næringen? Men felles for disse typene er at de virker å være den bastante mening at alle – ALLE – gang- og sykkelveier er laget kun for dem. Og ingen andre. Tett trafikk på gang- og sykkelveien er intet hinder for å ta seg frem på vei til jobb i en fart som garantert ville ha brakt dem i teten i Tour de France. Det går så fotgjengere og barnevogner skvetter til alle kanter der de kommer i lynets hastighet mens de irritert brøler «se å kom deg unna da!». For de skal fort frem. Helst litt fortere enn gårsdagen. Klarer de strekningen hjem-jobb på 8 minutter og 45 sekunder? Ja, kanskje! Og gleden må være tilnærmet orgasmisk hvis de klarer å slå en kollega på vei til eller fra jobb. (De ligger sikkert i trening til Birken, vet du!).

Felles for de aller fleste av dem (og andre syklister, heri inkludert den ærede redaktør Simonnes; nå også stått frem som sykkelbølle!) er den dypeste forakt for sine medtrafikanter og alt som heter trafikkregler og allmenn folkeskikk. En fotgjengerovergang anser de som en sykkelovergang og skal og må krysses i en rasende fart uten å se seg om verken til den ene eller andre siden. Og å redusere farten på et trafikkert fortau er kun for pingler, må vite! Rødt lys? Gjelder ikke !(kfr. Simonnes). Jeg undres titt og ofte over hvordan de klarer å prestere noe som helst når de endelig kommer på jobb. Med den farten de har opp bakkene ville jeg ha vært tilnærmet død når jeg endelig hadde nådd bestemmelsesstedet. Nåja, bemerkelsesverdig mange av disse fantomistene pådrar seg hjerteinfarkt og andre lidelser..... Men skjer det en metamorfose når man tar på seg trange sykkelbukser, selvlysende jakke, super-duper sykkelhjelm og solbriller og bestiger sykkelen til trettifemtusinde kroner? Eller blir man jaget av demoner i djevelens fart?

Jeg har tatt frem min herresykkel; type by- og nitrist. Jeg har tørket støvet av sykkelhjelmen (fra Biltema!). Og bedagelig skal jeg tråkke avgårde mens jeg tenker på salige Karoline Bjørnson som ba kusken om å senke farten «thi vi kommer tidsnok frem».  God tur!

 I dag har jeg kjøpt meg to nye bukser! En rask titt i klesskapet i morges fortalte meg at tiden var moden for å fornye kleskolleksjonen litt. Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte bukser da det er noe jeg i det lengste venter med. Det er noe med Pedersen og prøverom som ikke går helt sammen. Hvorfor er alle prøverom så trange, og hvorfor er alle prøverom utstyrt med et grelt lys som gjør at et allerede fra før vinterblekt ansikt antar en heller grå-gusten farge hvor alle lyter synes mer enn vanlig? Min merkelige nese – som ellers likner forbløffende på hoppbakken i Garmisch - blir stor som en potet. Og ørene mine kunne gjerne ha sittet på elefanten Dumbo. I tillegg får jeg et merkelig fårete ansiktsuttrykk a-la en sau som ser cockpiten i et middels stort passasjerfly for første gang.

Men åkke som; bukser stod altså på dagens agenda. Har jeg vokst siden i sommer? Utvilsomt! I bredden. Og noen bukser kasseres da de må ha blitt innkjøpt i et heller krampaktig forsøk på å fremstå som langt yngre enn det jeg er. Lappete jeans med hull på knærne tar seg slettes ikke godt ut på en middelaldrende og etterhvert litt lubben mann!

Et kjøpesenter ble oppsøkt og jeg smøg meg forbi de trendy butikkene med høy musikk og ansatte med kroppsfasong som et kosteskaft. Dressmann var tingen! Dagens tilbud: 2 for 499,-! Størrelse? 32/32 eller 32/30, alt ettersom. Bukser ble hentet og prøverommet inntatt. Knagger til å henge fra seg vinterøyet på? Nei. Ingen. Det er tydeligvis noen som tror vi oppsøker butikkene i Adams drakt? Nåja, jeg var i usedvanlig godt humør denne lørdags formiddagen og fikk etterhvert vrengt av meg både jakke og benklær. Så skulle buksene prøves. Mistenkelig. Her måtte noe være riv ruskende galt. Var det ikke størrelse 32 i livet? Joda, det var det. Men allerede med buksene halvveis oppe på lårene forstod jeg at noe var ikke stemte. Sterkt transpirerende og med rå muskelkraft fikk jeg dratt buksene helt opp. Men min muskelkraft strakk ikke til for å få kneppet igjen. Buksa sprikte som byens løse damer nederst i Tollbugata. Magen ble forsøkt trukket inn. Men nei, til ingen nytte. Ok, så var vel buksa heller liten størrelsen da? Slik man sier i skobutikken når damene motvillig må innrømme at både 38 og 39 var heller trangt og kapitulerer når ekspeditøren forsiktig foreslår str. 40. Javel, nye bukser med livvidde 33 ble hentet og prøvd. Se så – dette var bedre, tenkte Pedersen mens han holdt pusten og forsøkte å gjenskape fordums magemuskler. «De går seg til» sa ekspeditrisen trøstende. Ja, det håper jeg da og tenker at det kanskje ikke var så dumt om jeg begynte å bevege meg litt mer enn akkurat bort til heisen som fører meg rett ned i garasjen. Men iallefall; det ble to for kr. 499,-. Og potetgull, sjokolade og peanøtter er bannlyst! Iallefall i januar. Men Pedersen blir neppe å observere sammen med alle andre som i nyinnkjøpt joggeutstyr frekventerer fortau og gangstier på nyåret. Ultimo februar er antallet på disse joggende menneskene allikevel redusert med ca 90%...... Dog livvidde 28 (som jeg brukte så sent som i 1998) er forlengst historie.

Og dagens historie avsluttes med et utdrag fra Kjell Arild Pollestad's «På feil klode? Dagbok 2004-2008»:

«Livet har lært meg at også mannen har sin panikkalder, eller kanskje den heller bør anses som en mannlig variant av kvinnens overgangsalder: Den kommer senere og gjør seg sterkest gjeldende når han er rundt femogfemti (eller 49 – Pedersens anmerkning). Da kan han ikke lenger lukke øynene for at kroppen er i forfall. Han har forlengst måttet venne seg til at de hårene som faller av, vokser ut igjen i nese og ører og andre uvedkommende steder (eller midt på nesetippen – Pedersens anmerkning igjen). Det skjer en kroppslig nedgang i bokstavelig forstand; alt flytter seg lenger ned. Slapp og overflødig hud fra ansiktet blir hengende under haken, og brystkassen siger langsomt nedover og finner varig hvile i en økt livvidde som hverken kan trimmes eller slankes bort; den vil i beste fall visne med årene. Enda litt lenger ned faller det en ro over tingene som neppe oppskaker de få sølibatære, men som er til bekymring for de mange som ikke har noe kall i den retning.»

 «NRK-veteran Einar Lunde slutter i protest» skriver VG i sin nettutgave 30.12.09. Saken gjelder at hans sideoppdrag for Temareiser Fredrikstad var i strid med NRKs reglement om hva slags oppdrag medarbeiderne kan ta på seg. Så følger VG opp med: «Kommer du til å savne Einar Lunde? Stem her!». Jaha. Så vi skal stemme om vi kommer til å savne mannen eller ikke. Og da slår det meg at vi snart skal stemme over alt mellom himmel og jord, og aller helst stemme noen ut! Enhver TV-kanal med respekt for seg selv har minst ett program som går ut på at noen skal stemmes ut.

Det hele begynte i sin tid med Big Brother og Robinson. Førstnevnte har heldigvis blitt historie mens sistnevnte fortsatt eksisterer, med en Christer Falck som blir mer og mer hårete og svett for hver sesong av «underholdningen». Så fulgte det opp med X antall utgaver av Idol, X-faktor, Skal vi danse og gudene vet hva. Og som det ble stemt! Man stemte fra mobiler eller via internett. Og stemte ut den ene etter den andre. Og løssalgsavisene samt Se & Hør fulgte opp med obligatoriske intervjuer av de utstemte. «Brita-Berta stemt ut av Idol». «Willy Per røk ut av X-faktor». Men alle var såååå glade for at de fikk noen minutter i rampelyset, for ikke å snakke om «hvor mye jeg lærte av å få være med på dette». Kan ikke noen snart stå frem og innrømme at «dette er det dummeste jeg har gjort og jeg angrer på at jeg stilte opp på denne møkka!»?

Vår tids viktigste underholdning går altså ut på å stemme noen ut. Nå sist også i nyhetssaker. Hva hvis 95% stemmer at «nei, de vil ikke savne Einar Lunde»? Vil det få følger for Lunde? Vil det få konsekvenser for oss? Glem det, greia er at det ble stemt, folkets mening ble hørt! Som om det ikke er nok meningsløs konkurranse i vårt samfunn fra før av så skal vi i tillegg underholdes med å stemme ut noen. Og ikke med så rent lite skadefryd sitter man over lørdagspizzaen med mobilen klar og stemmer ut noen, eller stemmer om vi vil savne Einar Lunde.   Slik vil vi altså underholdes.

 2009 ebber ut.  Og noen og enhver gjør seg opp status om dette og hint.  Ble året slik vi trodde?  Eller trodde vi noe i det hele tatt?  2009 var året jeg ramlet innom verdidebatt en eller gang i april.  Og hittils har det blitt 650 innlegg og kommentarer.  Jeg visste ikke engang at jeg mente så mye om så mangt!  Nåja, et raskt tilbakeblikk avslører at ikke alt var like godt gjennomtenkt før det ble skrevet, og noe burde ha vært uskrevet.  ("Noe", Pedersen?).  Men iallefall så er verdidebatt et forum som engasjerer mange ulike personer, og det er bra!  Ok, det var 2009 som gjaldt, og som vanlig så gikk våren altfor fort, og sommeren var over før den begynte.  Synes jeg, og erfarer at etterhvert som årene går så oppleves somrene som kortere.  Det er kun høst og vinter som virker endeløse.  Nyttårsforsetter? Nei. Men det hender jeg bestemmer meg for å gjøre mer av noe og mindre av annet. Når det gjelder verdidebatt så skal jeg i 2010 a) Ikke skrive kommentarer etter å ha inntatt noen rause slurker med rødvin og b) Ikke hisse meg opp over norsk samfunnsdebatts svar på Anna Anka. Uavhengig om det gjelder kvinner som ikke tilfredsstiller sine menn nok eller selvmedlidenhet blant misjonærbarn.

2009 var året da Svineinfluensa var på alles lepper. Ja, vi måtte tilbake til Svartedauen for å oppleve liknende tilstander. Bygder skulle legges øde, arbeidsplasser og skoler stå tomme og det var et hysteri uten grenser. Folk gikk mann av huse for å få tak i vaksine, det var køer lengre enn en polsk brødkø på 70-tallet. Og igjen var alle slags media fyllt til randen med «eksperter». At de nevnte «eksperter» skiftet mening fra dag til dag gjorde ikke situasjonen bedre. Her var det alle mann til pumpene! «Alle behøver ikke ta vaksine», «alle MÅ ta vaksine», «det er ikke vaskine til alle!» var overskriftene som møtte oss. Når støvet la seg var det merkelig nok fortsatt liv i både by og bygd. Men for å opprettholde frykten så meldte nyhetene denne uken at «vi vet ikke hvor lenge vaksinen virker». Så tro ikke at faren er over, der vi snart står ute i kulda og hutrer for å møte det nye året mens bakkefyrverkeriet smeller rundt ørene på oss! Hvis da ikke kulda har tatt oss ( se VG).

I 2009 var det valg. Og merkelig nok klarte nesten alle å fremstille seg som seirende. Ap feiret fremgangen, Sp feiret at status quo er opprettholdt, SV feiret at de fremdeles sitter i regjering, FrP feiret sitt beste valgresultat i et Stortingsvalg, Høyre m/en selvsikker Erna feiret sin fremgang. Nå var det stort sett kun én vei det kunne ha gått for Høyre, men i norsk politikk vet vi at fremgang er alt som er hakket bedre enn forrige valgs tilbakegang. Og skulle tilbakegangen melde seg så er det jo også en seier at den ikke ble større enn det den ble.  Det var kun sentrumskameratene som var bleke om nebbet og Lars var – for én gangs skyld – oppsiktsvekkende taus. Men Høybråten trøstet seg med at «det kunne ha vært verre». Og noen herværende representanter for et merkelig fenomen ved navnet Kristent Samlingsparti forsvant stille ut bakdøren. Men som det står i Skriften: De siste skal bli de første. Og det er alltid von i hangande snøre.

Og så kom Obama. Du verden som han kom! Jagland strålte som en guttunge som hadde fått fribilett på Tusenfryd med ubegrenset tilgang til alle severdigheter og Stoltenberg visste ikke hvor lang tid det tok med ferge til Danmark og det var til og med politimenn fra Oppland på vakt i Oslo!!! Tenk - en amerikansk president hadde vært i Oslo! Grunnen til besøket er det mer strid om. Og om det var fortjent eller ikke vil tiden vise. Men det alle husker var de herrer Jagland og Stoltenbergs engelsk. «I have dønn» som Jagland sa. Og så husker vi alle som ikke ble bedt på festmiddagen. «Takk for sist!» sa Jagland og tok flyet til Strasbourg.

Og den spådde økonomiske krisen i Norge ble ikke så ille som spådd. Alle økonomene og «ekspertene» som høsten 2008 advarte oss om hvor meget gråt og tenners gnissel som skulle vederfare gamle Noreg forklarte oss høsten 2009 hvorfor både gråt og tenners gnissel uteble. Men Gjedrem i Norges Bank tror fortsatt – på tampen av 2009 – at vi kun lever av å kjøpe og selge boliger. VG har allerede spådd at 2010 skal bli et jubelår for våre lommebøker. «Så mye mer får du å rutte med» lød overskriften. Blir noen overrasket om samme avis om 3-4 uker slår opp på førstesiden at «Så mye mindre må du klare deg med i 2010»? Men det vi er garantert er at VG – og forsåvidt også Dagbladet – vil komme med sine sedvanlige «10 gode råd», uansett hvilken økonomisk situasjon vi ville måtte befinne oss i. Ellers var året preget av gamle menn fra Snåsa og engler (sistnevnte er ikke fra Snåsa men bor i Lommedalen sammen med en prinsesse og en kulturperson som drikker Gin hver ettermiddag). Og vi fikk erfare at det å sitte i fengsel i Kongo ikke er noe alternativ til 7 netter på Mallorca.

Da gjenstår det bare å takke for oppmerksomheten og å ønske alle på verdidebatt et Godt Nytt År!

"Forfatter Åsne Seierstad er stolt av det moren Frøydis Guldahl fikk utrettet i likestillingskampen. Men hun er sint for at hun ikke fikk rosa kjole."

Slik lyder overskriften i en artikkel i Dagbladet 24. desember. Åsnes mor er altså lektoren og forfatteren Frøydis Guldahl, en av frontfigurene i kvinnekampen på 70-tallet og forfatter av barneboka «Jentene gjør opprør». Guldahl er fortsatt preget av et sort/hvitt syn når hun i samme artikkel sier «Det er viktig å gi barna selvtillit, enda viktigere med jenter enn med gutter. Guttene får det gjerne uansett» Javel, så vet vi det. Hvor i all verden har hun fått det fra? At gutter automatisk får selvtillit? Guldahl har nok vært så opptatt av sitt eget kjønn og sin egen «kamp» at virkelighetens verden forlengst har passert henne. Å være født gutt betyr ikke automatisk at man strutter av selvtillit og tar føringen og lederskap, i tillegg til å være en ener i alle «gutte-ting».

Som barn hatet jeg fotball. Jeg var liten av vekst og ikke så rent lite nærsynt. Fikk aldri kontroll på denne hersens ballen og var selve reinkarnasjonen av unge herr Fomlesen. Og ble vettskremt når ballen kom mot meg. Bråhet og voldsomhet var ikke noe for meg. I tillegg klarte jeg aldri å hoppe over bukken i gymsalen, dette torturinstrumentet som djevelens utsendinger av noen gymlærere elsket å bruke for å vise hvem som var med og hvem ikke klarte noe. Jeg var en av dem som ikke klarte noe. Jeg var en av dem som aldri ble plukket ut på fotballaget. Men jeg var en ener i skisporet! Det var bare så synd at skisesongen på Østfoldkysten var heller dårlig..... PÅ sløyden hadde jeg også X antall tommeltotter og klarte vel med nød å holde i en hammer. I tillegg var jeg noteblind og fikk bare ulyder ut av blokkfløyta i musikktimene. Men det var med stor tilfredshet jeg en vårdag tidlig på 70-tallet tok blokkfløyta ut av skolesekken, la den pent hjemme ved flaggstangen, hentet en hammer (og denne gangen trakterte jeg verktøyet ganske så brukbart!) i garasjen og knuste dette skrekkens instrument ettertrykkelig. Og ingen spurte etter blokkfløyta noe mer. Verken på skolen eller hjemme.

I det hele tatt brukte jeg masse energi på å gjøre meg så usynlig som mulig, bare for å være i fred for bråkete medelever og lærere. Lærere som måtte ha fått sin oppvekst og utdannelse i en eller annen prøyssisk militærleir. Etter som årene gikk så oppdaget jeg at det var flere gutter som hadde det slik som jeg, og vi fant hverandre i en solidarisk anti-fotball, anti-gym og anti-sløyd allianse. Vi var vel datidens nerder, der vi søkte hverandres selskap gjennom vår interesse for bøker, historie, fugler og hva det nå måtte være. Selvtillit? Tja, vi vokste vel når vi fikk pusle med vårt i fred og ro, når vi skapte vår verden fri for bråkete og skrikete gutter, fri for fotballer som kom gjennom lufta i lynets hastighet, fri for noen idioter av gymlærere som aldri burde ha vært sluppet inn på en barneskole. Men når vi ble tvunget med på «gutte-ting» så var vi taperne, og de som ble kommandert med på ett eller annet fotballag i gymtimen, etter at resten var valgt ut og vi stod igjen, et par-tre av oss. (Når jeg begynte på videregående så bestemte jeg meg for at jeg aldri – ALDRI – mer skulle sette mine bein i en gymsal. Og det løftet holdt jeg!).

«Det er viktig å gi barna selvtillit, enda viktigere med jenter enn med gutter. Guttene får det gjerne uansett». Nei, Guldahl. Du tar skammelig feil, virkelighetens verden er ganske så annerledes enn i din feministiske alle-menn-er-noen-drittsekker-verden. Og jeg hater fortsatt fotball.

Noe av det fine med julen er alle de kjære julesangene som blir spilt på radio.  Nei, jeg tenker ikke på Mariah Carey og hennes hyling og gauling i låta "All I Want For Christmas" (som jeg nå må ha hørt X antall ganger siden 1. advent), men gjerne de gode gamle julesalmene.  De aller fleste av oss har vel sine favoritter av en eller annen grunn.  Min personlige favoritt er "Det hev ei rose sprunge", gjerne fremført av Sondre Bratland.  Andre kjære julesanger/julesalmer er "Det syng i natt", "Mitt hjerte alltid vanker" og "Sæle Jolekveld":

Sæle jolekveld!
Englar høgtid held,
syng i dag den same songen
som dei song den fyrste gongen
over Betlehem:
Sjå, din konung kjem!

Sæle jolekveld!
I vårt låge tjeld
vil no Jesus heimvist taka,
så hans brøder små kan smaka
her på jhord den fred
som Guds englar gled.

Sæle jolekveld!
Englar høgtid held,
lovar Gud for dei fekk kveda
ut på jord den store gleda.
Syng då alle med,
jord og himmel kved!

Bare en liten oppklaring da det kan synes som om der er noen misforståelser ute og går:

Både her på verdidebatt samt i andre diskusjonsfora er det deltagere som påstår at Venstre ikke har kommet inn på Stortinget da ikke klarte den berømte sperregrensen.

1.  Venstre er representert med 2 -to- mandater.  Dette er distrikstmandater fra henholdsvis Oslo og Akershus.

2.  For at et parti skal kunne få et utjevningsmandat må det ha passert en sperregrense, dvs. oppnådd en oppslutning på minst fire prosent på landsbasis (Grunnloven § 59). Det er derimot ingen sperregrense for valget av distriktsrepresentantene.

Så håper jeg denen misforståelsen skal være oppklart én gang for alle.

 Nei. Jeg har ikke iPhone. Jeg har masse andre gadgets, men ikke iPhone. Og ikke skal jeg ha det eller. Jeg har strukket meg så langt så at jeg har en iPod Classic. Og den står i en iSongBook. Den kunne stå i en iDock men det har jeg altså ikke. Det morsomme med iPhone er at man laget en nytt og morsomt brukergrensesnitt. Dette stappet man i en middelmådig mobiltelefon som mangler MMS og har et i beste fall middelmådig kamera, laget en stor hype og solgte produktet til blodpris. Og folk beit på. Du verden som de beit på!!!!! Da dette «vidunderverket» ble lansert i Norge så hadde folk stått – og lagt – i kø i flere timer. For å kjøpe et overhypet produkt. Som gjør Steve Jobs og Apple (lurer på hvorfor det ikke heter iApple?) enda rikere. Det hele minner meg noe a-la Keiserens nye klær. Men vil folk la seg lure så gjerne for meg. Ellers har jeg merket meg at iPhone-eierne ofte er som røykerne; de samler seg i små klynger. Den ene for å utveksle erfaringer, den andre i solidarisk nikotinforsøpling.

Selv sitter jeg med en HTC Touch. Som er noe midt i mellom en mobiltelefon og noe som Reodor Felgen kunne ha funnet på i et lystent øyeblikk. Både nyttig og idiotisk på samme tid. Noen som har forsøkt å skrive en tekstmelding på en touchskjerm med en stylus (pekepenn) mens du sitter på bussen? Nei. Kunne tenke meg det. Nå ble jo min telefon lansert så langt tilbake som 2007 så den er vel som eieren: Treig, tung og i det hele tatt gått ut på dato.

I det hele tatt så blir det som når jeg handler klær: Synes alt var bedre før (det passet i allefall bedre før!). I min ungdom brukte jeg store summer på klær. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg får svettetokter av å gå inn i en klesbutikk. For ikke å snakke om å presse meg inn i et prøverom som er altfor varmt, med et grelt lys som viser hvor grå jeg er, og speil som viser hvor omfangsrik min mage er i ferd med å bli. I 1998 veide jeg 60 kilo. Nå har jeg tatt ut batteriene på badevekta. Det er liksom noe merkelig med min kropp. Jeg skulle kjøpe en ny blazer til 17. mai. Samme hva jeg prøvde så liknet jeg på en uteligger. Passet den på armene så var den for lang ellers. Passet den i lengden så var armene for korte. Etter mye svetting og besvergelser så fant jeg omsider noe som passet. Og som kostet 3999,- kroner. Men da var jeg allerede (heldigvis) blitt så grinete at jeg glemte hele greia og gikk på kafé i stedet. Hva har skjedd med størrelsene på klær? Er alt sydd for unge menn med kosteskaftliknende kroppsfasong? Medium er jo knøttlite, og Large er vel det nye Medium. Men sånn i siste liten før ferien så fikk jeg kjøpt meg et par behagelige sko i dag! Og str. 42 er fortsatt str. 42!!!!

Senere i sommer skal jeg på hytta. Det gleder jeg meg til. Da er det frem med den falmede, utvaskede men akk så gode T-skjorta og den etterhvert så slitte shortsen. Og et par sandaler som har sett bedre dager, men som jeg ikke har hjerte til å kaste. Det beste er en tidlig morgenstund. Tusle barbeint i gresset mens jeg slurper i meg sterk nytrukket kaffe. Vår Herre har utstyrt meg med den velsignede evnen at jeg ikke MÅ gjøre noe hele tiden. Og den evnen skal jeg vite å utnytte. I august skal jeg parkere kroppen i en god stol, med en god bok og gjerne noe godt å drikke. Da skal jeg sitte å le rått av alle stressede mennesker, alle de som MÅ gjøre noe, alle de som MÅ være aktive. Badeland, Sommerland, jogging, trening, sykling, OPPLEVELSER and you name it. Jeg skal ikke være med! Så sier vi det da.

Frps justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen vil endre loven slik at alkohol kan kjøpes på bensinstasjonene døgnet rundt, melder Radio Norge.

– Jeg tror ikke det vil føre til mer fyllekjøring. Jeg tror faktisk det vil være med på å styrke og utvide nordmenns omgjengelighet med alkohol på en positiv måte, sier Ellingsen til NTB. Han legger til at det er et mål for Frp å øke tilgjengeligheten til alkohol.

– Vil vil oppheve en del reguleringer primært mot dagligvareforretninger, men personlig ser jeg ikke noe problem med at en bensinstasjon skal kunne omsette øl og vin og eventuelt sprit, slik som man gjør i Danmark, sier Ellingsen.

Personlig synes jeg dette taler for seg selv.  Vårt samfunn bruker hvert år store ressurser på skadevirkningene av rus.  FrP går inn for et frislepp på alle områder, og man trenger vel ikke å være skarpeste kniven i skuffen for å se hvordan dette ville ha utviklet seg.......

 Pedersen skal snart på ferie. Nærmere bestemt til Rhodos. Og det betyr at Pedersen skal ut å fly. Og å fly liker ikke Pedersen noe særlig. Nei, det er ikke høyden (bare jeg slipper å sitte ved vinduet) eller farten (jeg har puls som et diesellokomotiv når flyet setter opp farten nedover rullebanen). Nei, det er tanken på å sitte inne i en trang flykropp i 4 timer som gjør at jeg har noen urolige dager foran meg. Nei, jeg tar ikke noe «avslappende» før reisen. Det har jeg forsåvidt gjort kun én gang med det resultatet at skravla gikk på høygir hele flyturen. Nei, det er dette trange metallhylsteret som gjør at jeg allerede nå kaldsvetter. Ikke for det, det er ganske interessant å følge med på andre reisende enn grytidlig søndagsmorgen på Gardermoen. Det er tydelig at det for de fleste ikke har blitt så mye søvn når innsjekkingen stenger kl. 06.00. Noen damer prøver å kompensere sand i øynene med altfor mye sminke med det resultatet at øyenskyggen ligger nede ved munnvikene etter et par timer på flyet. Noen er «kjekkaser» som gir seg utslag i altfor høyrøstet tale med sidemannen. Såfremt begge ikke er totalt døve da.

Og på alle de flyturer jeg har vært med på så er også familien Kaos med. Familien Kaos består ofte av Mor Kaos, Far Kaos, og de tre sønnene Kaos Jr. nr. 1, 2 og 3. Mor Kaos har som regel styringen. Tror hun. Ved innsjekkingen så tar det alltid – ALLTID – lang tid med familien Kaos. At 5 stk pass skal på disken har de ikke forberedt seg på. Og sønnene Kaos Jr nr. 1, 2 og 3 tror alltid at bagasjebåndet er veien til det forjettede land. Vel inne i avgangshallen så savnes alltid Kaos Jr. nr. 1, 2 eller 3. Familien Kaos stortrives i det de skal INN på flyet. Det er da de er i sitt rette element. Da oppdager Mor Kaos at familen er spredt over to seterader, noe som hun irritert påpeker HØYT og LENGE. Mor Kaos (og noen ganger Far Kaos, hvis han ikke allerede har resignert) vil garantert hindre andre passasjerer i å finne sine plasser ved at Mor Kaos løfter opp bagger til bagasjehyllene, tar UT bagger fra bagasjehyllene, sperrer midtgangen med bagger som hun mener burde inneholde ting hun og familien eventuelt skulle komme til å trenge under flyturen. Som oftest griper en myndig flyvertinne inn og nærmest presser Fru Kaos ned på setet sitt slik at 200 andre passasjerer også skal få slippe inn i flyet. Men straks flyvertinnen er ute av syne så spretter Mor Kaos opp igjen for å fortsette sortering av bagger, åpne bagger, lete etter spill og blader til sønnene Kaos Jr. 1, 2 og 3. Alt mens Far Kaos iherdig studerer VG i på sitt tildelte sete. Hvem skal først på WC når skiltet med fasten seatbelts slukkes oppe i luften? Right. Familien Kaos. Iallefall sønnene Kaos. Og det diskuteres da iherdig mellom Mor og Far Kaos om hvem som skal følge yngstemann Kaos til WC. Det blir som regel Far Kaos som sitter innerst ved vinduet. Med det resultatet at midtgangen myldrer av Kaos'er i forskjellige aldre. Gjett hvem som skal først ut av flyet når det vel har landet? Riktig. Familien Kaos. Men da får de også sterk konkurranse av passasjerer i godt voksen alder. Menn og kvinner langt inne i pensjonsalderen fyker ut i midtgangen så vesker, tax-free poser og medpassasjerer fyker til alle kanter, og med et sinnsykt blikk så brauter de seg vei mot utgangen. Vel og merke hvis de klarer å komme seg forbi den proppen som familien Kaos utgjør.

Men tilbake til Rhodos. Det indre Middelhav er jo urkristent land å regne. Det var her apostlene reiste omkring. Ja selveste Paulus har jo vært på Rhodos. Sør på øya ved byen Lindos ligger en liten bukt med navnet Paulusbukta. Det var her han etter sigende steg i land. For anledningen har man reist et knøttlite kapell på stedet. Ellers er vel den gamle delen av Rhodos by kjent for mange.

Da Jerusalem falt i år 1187 ble også johanitterne tvunget ut, og i 1229 ble hovedkvartere flyttet til St Jean D'Acre (Nå Akko eller Acre) som falt i 1291 til muslimene. Dette tvang johanitterne til å flytte til Kongedømmet Kypros. Der planla stormesteren de Villaret å okkupere Rhodos, som ble underlagt Johanitterne 15. august 1309 etter to års krigføring. De kom til å sette sitt preg på øya frem til 1522 da tyrkerne klarte å innta øya. I dag er det turistene som setter sitt preg på øya, på godt og vondt. Men du kan fortsatt finne det genuint greske, hvis du leter litt. Så fort man kommer seg et stykke utenfor turiststedene så ligger landsbygda der, med sine små hvite landsbyer og kirker.

Der ser du ofte den lokale presten komme på sin scooter så kjortelen flagrer. Han parkerer utenfor landsbykafeen, leser dagens avis mens han inntar ett glass ouzo eller to. Hvis det da ikke høylytt diskuteres politikk.

Med i i bagasjen har jeg NT, et par bøker av Aage Hauken og jeg har store planer om å lese Eusebius' «The History of The Church» denne sommeren. Haukens «Med Paulus i Hellas» burde vel være obligatorisk på et slikt reisemål. Og etter et par uker så skal jeg vel klare å komme meg inn igjen på flyet hjemover, med eller uten familien Kaos.

Og med det så ønsker jeg alle på verdidebatt en riktig god sommer!

Min arbeidsgiver skal «effektivisere og trimme organisasjonen». Det er mange måter å si det på. Iallefall så er det noen som må gå. Mange av oss som trofast har møtt på jobb hver dag og som trofast har utført våre oppgaver og skjøttet våre verv er plutselig «overflødige». Vi behøves ikke mer, alt det vi har gjort gjennom flere år viser seg plutselig en vakker dag og ikke ha noen betydning! For første gang i mitt yrkesaktive liv så må jeg erkjenne at min jobb er i fare. Den er ikke tvingende nødvendig for videre drift av verken avdelingen eller arbeidsplassen forøvrig.

«Prosessen skal gå fort og den skal være rettferdig» sa min arbeidsgiver i begynnelsen av januar. I skrivende stund er det i slutten av mai og det er først nå at «prosessen» har nådd min avdeling. I mellomtiden har det vært rykter og spekulasjoner. Det er med blandede følelser jeg går sommeren og ferietiden i møte. Jeg kan faktisk risikere å få oppsigelsen når jeg går på ferie.

En annen ting er at i en alder av 48 (49 til høsten) så er jeg ikke lenger den som står først i køen for potensielle arbeidsgivere. Tross alt snakket om «inkluderende arbeidsliv», «senior-ressurser» o.l. så sier all erfaring at praksis er noe totalt annet enn pent snakk.

«Overflødig». Bare smak på ordet. Det minner meg om mye annet i det sorteringssamfunnet vi er i ferd med å utvikle oss til. Nye systemer, nye dataprogram, nye «prosesser» gjør at flere og flere av oss er eller er i ferd med å bli «overflødige».

«The future's so bright, I gotta wear shades» var det en eller annen som sang engang på 80-tallet. Vel, jeg tror jo i min enfoldighet at jeg da må være brukandes til noe i noen år til. Og jeg har klart meg med lite før så jeg skulle vel alltids klare det en gang til.

Er det noen her på forumet som er eller som har vært i en slik situasjon at de har vært offer for en nedbemanning og har erfaringer som dere vil dele?

Nå er den snart her! Vær beredt! Så snart temperaturen har krøpet over 10 grader på termometeret, så er løssalgsavisene fulle av alt som truende venter på oss. Mordersneglene spiser hagen din! Vel det vil si hvis du har hage og hvis du har overlevd svineinfluensaen som ifølge VG truer med å legge landet øde på samme måte som svartedauen i si tid gjorde. Og når det nærmer seg St. Hans så vil VG fortelle deg at nåmå du passe deg sola, middelhavsstrendene er giftige og fulle av dødsfarlige maneter, grillmaten er usunn, du må passe deg for feriefylla, båtfylla, du kan faktisk se bilder fra og lese om norske ungdommers utagerende festing og flatfyll i Ayia Napa på Kypros. Og Dagbladet vil følge opp med “10 tips for å unngå samlivsbrudd i ferien”, “10 tips for å fornye sexlivet ditt i ferien”, “10 tips for å unngå svigermor i ferien”, “10 tips for å unngå bilkøer i ferien”, “10 tips for å unngå grinete unger i baksetet mens du sitter i bilkø i ferien”. Ja, lista er sikkert lenger enn disse eksemplene.

Og for all del: du må jo OPPLEVE noe i ferien. Stadig nye og eksotiske reisemål, reisemål som er “underholdende for barna”! Reis og opplev! La deg underholde, ikke vær kjedelig! Kom deg på flyet, du raske gutt! “Hvor var du ferien? Jeg var på hytta. “Bare på hytta???? Kunne dere ikke reise noe sted?”.

Jeg drømmer om å sitte i en robåt på en stille sjø. Fri fra butikker, barer, “fornøyelser og underholdning”. Eller ja - jeg har også opplevd den totale stillhet og ro på en liten gresk øy, fri for svenska köttbullar og McDonald. Men der var det visstnok også “kjedelig” …… Men fri fra “må, bør og skal” og stressede ferierende på høygir. Nei, jeg MÅ ikke underholdes. Nei, jeg MÅ ikke ha “opplevelser” langt opp under ørene. Hva med å ha en ferie hvor du bare ER?