Torstein Husby

Alder:
  RSS

Om Torstein

Lege. Oslo. Tidligere medlem av Oslo bispedømmeråd og Kirkemøtet i Den noerske kirke.

Følgere

En ny ­virkelighetsforståelse

Publisert rundt 1 måned siden - 312 visninger

Mange gleder seg over Kirkemøtets (KM) nye erkjennelser innen samlivsetikken. Noen av oss er fylt med vemod, ikke minst fordi dette oppfattes som irreversible vedtak.

Når det gjelder den nye ekteskaps­liturgien synes et helhetlig perspektiv fraværende. Som eksempel på hva jeg mener, ­
nevner jeg følgende: I tråd med ønsket fra Ungdommens Kirkemøte om videre­utvikling av kjønnsmangfoldet i samfunnet, ­ønsker KM-lederen at Dnk bør kurses i rosa kompetanse. Til kompetansehevningen skal Dnk få hjelp fra FRI, en ­organisasjon som har demontering av tradisjonelle kjønnsroller som målsetting.

Jeg tror mange KM-delegater har gode hensikter. Men det som undrer mange av oss er at kirkeledelsen ikke ser de utilsiktede, lange linjene som nå trekkes opp. Vårt eget menighetsblad forklarer den nye ekteskapsliturgien på denne ­måten: «Nå kan brudeparene velge mellom 
‘Skapelsesteologi’ eller ‘kjærlighets­teologi’.»

Når Ordet må vike

Med slik markedsføring kan tradisjonell «Skapelsesteologi» fort oppleves som avleggs og få vikeplikt. Her synes det bærende premiss å være i Bjørn Eidsvågs ånd: «Når Ordet (Bibelen) 
kommer i veien for kjærligheten, må ­Ordet vike.»

Pave Frans oppsummerer den nye samlivsetikken slik: «Dette er en krig mot det tradisjonelle ekteskapet og en kamp mot klassisk kjønnsrolleforståelse.» Jeg tror han treffer godt med sin analyse. ­Monogame enkjønnete ekteskap (uten barn?) utgjør en del av et langt større landskap. Nye utfordringer står i kø. Hvis man legger den nye «kjærlighetsteologien» til grunn i møte med vanskelige tema som samboerskap, «barneproduksjon», bioteknologisk eksplosjon, livets to utganger, forsoningslæren og så videre, så baserer nå fler­tallet i Dnk seg på et verdimessig fundament som har lite å stille opp mot sekulær/liberale verdier preget av individualisme og valgfrihet.

Antroposentrisk livsanskuelse

Sammentreffet i tid mellom kirkens nye ­ekteskapsliturgi, Luther-jubileet og ny bioteknologilov kan se ut som en skjebnens ironi. Hvis kirkens nye samlivsetiske innsikt er motivert av Luthers autoritetsopprør og det allmenne prestedømme, tror jeg at Luther selv ville oppfattet dette som en uforutsett og uønsket konsekvens. Tilsynelatende er denne nye tenkningen forankret i kjærlighet og mangfold, som jo alle er for. I virkeligheten er denne nye, vestlige tenkningen tuftet på en antroposentrisk (menneskesentrert) virkelighetsforståelse hvor Gud er tatt ut av ligningen og mennesket betraktes som et uavhengig vesen som råder over sitt eget liv ut fra valgfrihetsprinsippet. Anything 
goes.

Dnk kan, uten å ville det, komme i ­skade for å kvitte seg med verditenkningen forankret i skrift og tradisjon (Skapelses­teologi) når de nå gir seg inn på en ­sekulær/liberal logikk som vekt­legger frihet, rettigheter og ikke-diskriminering som de ypperste goder. Dette kan åpne for en ny virkelighetstolkning hvor livet gitt oss som en gave av en ­Skaper til ­takknemlig forvaltning med ansvar og regnskapsplikt, gradvis og umerkelig avvikles.

Den sekulære logikk

I motsetning til kristen tenkning kan vi i stedet få en 
forståelse av livet som et blankt ark, gitt oss til individuell iscenesettelse etter valgfrihetsprinsippet, frigjort fra autoritære og begrensende (?) impulser fra en 
Gud.

Mange frykter en strevsom og ensom tilværelse i dette kjølvannet. Skal vi bygge bro fra en virkelighetsforståelse forankret i Skapelsesteologi til en sekulær, antroposentrisk livsanskuelse, så må vi grave dypt i våre fundamenter og analysere klokt. Filosofen Habermas oppfordrer kristne til å utfordre vestlig gudløs livstolkning med en «alternativ rasjonalitet». Dette er en god utfordring som kirken bør ta på alvor. Dnk bør for all del unngå å åpne opp for en antroposentrisk virkelighetsforståelse der vi kan komme i skade for å fyre opp under en utvikling vi absolutt ikke ønsket eller forutså.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.02.2017

Gå til innlegget

Skal vi ha hver vår trosbekjennelse, Bjørn Eidsvåg?

Publisert 6 måneder siden - 796 visninger

Hvis hver mann og kvinne skal ha sin egen subjektive, erfaringsbaserte trosbekjennelse, så sitter vi der på hvert vårt nes med våre individuelle troslys. Det kan fort bli ensomt.

All ære til Bjørn Eidsvåg som fortjenstfullt har dratt i gang en betimelig refleksjon om hvem Jesus var – og er. Jesusfortellingen­ er mer aktuell enn på lenge. Mange har sett teaterstykket Etterlyst: Jesus og hørt Eidsvåg bli intervjuet om stykket på TV.

• Følg debatten om Johannes Morkens tekst Eidsvåg og Jesus

Litteraturhuset 26. september ble Eidsvågs friske synspunkter utdypet: Synden i klassisk betydning er avviklet og forsoningslæren forkastet. Forestillingen om helvete oppfattes som en absurditet. Oppstandelse og himmelfart fremstilles karikert, og håpet om et evig liv problematiseres. Den treenige Gud er redusert til en «kraft» i tråd med tidens mantra.

Det polemiseres mot en foreldet og undertrykkende kristendomspraksis som knapt nok finnes lenger. Og mye av den klassiske teologi som Eidsvåg har lært på teologistudiet, beskrives som «tøys og tull».

Vekkerklokke. Som vekkerklokke er slike innspill godt egnet. Det får oss alle til å reflektere over hva det er vi egentlig driver på med i sam-
tiden – ikke minst i kirken. Kirkens tro demonteres­ ikke med angrep utenfra, dette klarer vi internt. Som Benny­ Andersen­ sier det: «Hva hjelper det med skuddsikker vest – når skuddet kommer fra vårt eget hjerte».

Den lavmælte ateisten Bjørn Stærk var kanskje den mest spennende­ i panelet­ på Litteraturhuset. Han betrakter­ kristendommens syn på lidelse­ og synd som svært fruktbare begreper som den ateistiske sekulære­ humanisme har problemer med å erstatte­ med gode alternativer. Han spør meget relevant om vi er i ferd med å redusere Jesus til en mild moralfilosof som helbreder og ber folk være snille mot hverandre.

Krutt. Det siste er det ingen uenighet om. Men vi er ikke i nærheten av evangelienes Jesus med dette bildet. 
– Evangeliene er rent krutt, sier ateisten. Er det noe verdifullt i kristendommens kjerne vi har sluttet å etterlyse, ja, nærmest har avlyst?

G.K. Chesterton sa mye klokt, blant annet dette: Menneskene kan deles i to grupper: De som er dogmatiske og vet det – og de som ikke vet det. Eidsvåg hører til sistnevnte kategori.

Å stryke samtiden medhårs med tidsriktig virkelighetstolkning selger godt og høster applaus. Men jeg savner friksjon og selvkritikk.

• Les Eyvind Skeie som mener at tåken fikk legge seg over Jesus-debatten

Kulturelle klær. Alle tidsepoker har sine kulturelle klær, uten at vi merker at vi har dem på. Dette kan representere blindsoner hvor vi feilaktig fristes til å tro at vi har fasiten. Etter 2.000 år med «absurde forestillinger om Jesus som Guds lam som bærer vår synd», er vi nå blitt voksne nok til å fatte at dette var midlertidige (vrang)forestillinger som la unødige byrder på oss, ifølge Eidsvåg. Det er kjærligheten og nåden som trumfer alt.

Jeg har respekt for Eidsvågs overbevisning, men er den ikke noe preget overmot (hybris) og manglende­ ydmykhet­? Og det undrer meg at ikke Eidsvåg selv registrerer hvor dogmatisk han egentlig er. Med utsagnet «Fjern bekjennelsesskriftene» avsluttet Eidsvåg muntert på Litteraturhuset. Alle kan ha sin egen trosbekjennelse. Våre nye erkjennelser er såkalt «erfaringsbaserte».

• Les Tor Matin Synnes sitt innlegg «Avlyst: Jesus Kristus»

Ensomt. Men erfaringer som sådan er uinteressante – det er tolkningen av disse som er viktig. Erfaringer tolkes ved hjelp av utvalg og redigering. Samme­ hendelse oppleves og tolkes ulikt avhengig av ståsted og de kulturelle briller du velger å ha på deg.

Hvis hver mann og kvinne skal ha sin egen subjektive, erfaringsbaserte­ trosbekjennelse, så sitter vi der på hvert vårt nes med våre individuelle troslys. Det kan fort bli ensomt. Fellesskap­ oppleves i overgivelsen til noe større enn min egen nesetipp, til en åpenbaring slik den er gitt oss gjennom Skriften, Bekjennelsen og Tradisjonen.

Det er å håpe at denne høstens Jesus-interesse revitaliserer en bærekraftig og frimodig tro på den oppstandne­ Kristus som døde og stod opp for våre synder. Til syvende og sist handler dette­ om tillit.

Tillit. Personlig fester jeg mer tillit til Trosbekjennelsen som ble utmeislet på Kirkemøtet i Nikea (år 325), og som har vist bærekraft i årtusener, enn til en eventuell ny trosbekjennelse slik den blir presentert gjennom Bjørn Eidsvågs forestilling på Det Norske Teatret.

• Les også Hans Aage Gravaas: Hvem heier vi på?

Først publisert i Vårt Land 30.09.2016

Gå til innlegget

Fusjoneringens logikk, 1 + 1 = 1

Publisert over 1 år siden - 198 visninger

Biskopene har enstemmig foreslått at to ekteskapssyn skal gis plass i DnK. I det lange løp tilsier all erfaring at ett syn vil bli det dominante og mindretallets syn vil fordunste.

En fusjoneringsekspert har fortalt meg at man i startfasen ved alle sammenslåinger gjør en generalfeil: Man tror (innbiller seg) at to kulturer/identiterer kan leve godt og videreutvikles innenfor ett fusjonert selskap. Virkeligheten sier noe ganske annet. Etter to år som Statoil-Hydro blir dette til Statoil, SAS-Braathen blir til SAS og DnB-NOR blir til DNB. En kultur spiser i det lange løp en annen. Å tro noe annet er ønsketenkning.

Det er lett å se parallellen til biskopenes velmente og meget forståelige fusjoneringsplaner angående en- og tvekjønnet ekteskap i samme kirke.

Illustrerende i denne sammenheng er artikkelen til Sturla Stålsett (SS, VL 06.11). SS fastholder at kirken må ha èn praksis både når det gjelder dåp og ekteskap. Videre hevdes det at "vi vil fortsatt leve med forskjellige syn på ekteskapet, men vi kan nå få en likestilt og likeverdig praksis", og videre "biskopene kan selvsagt ikke mene at vi har to ekteskap i èn kirke, et A og et B-lag".

Jeg tror (dessverre) at SS har rett. Det som for få år tilbake var "kirkesplittende vranglære" oppfattes i dag å være uttrykk for "Den Hellige Ånds veiledning". Å forene disse to syn i en og samme praksis er vakkert tenkt, men fortoner seg urealistisk. Det er vanskelig å få to helt forskjellige teologiske posisjoner til å fusjoneres i en praksis i et så fundamentalt spørsmål. Dette vil, med historisk nødvendighet, tilsi at ett syn blir det rådende, det andre må vike (kanskje med noen års forsinkelse...).

Nå er det flertallet og det politiske mainstream som rår. Tiden for intellektuell og teologisk refleksjon er forbi. Kirkens første (og eneste?) prioritet er å unngå splittelse og til dette brukes ulike strategier og pragmatisk tilpasning. Jeg skulle ønske meg noen i kirkens lederskap som med mot og naturlig autoritet kunne meisle ut en realistisk og bærekraftig vei for den store andelen i kirken som fortsatt vil stå for et klassisk kristent ekteskapssyn.

Gå til innlegget

Kristendom 2.0

Publisert over 1 år siden - 1008 visninger

Hvis Jesus hadde begrenset innsikt i betingelsene for våre samliv, kan han ikke da også ta feil i eksistensielle spørsmål som liv og død, frelse og forsoning?

Jeg er takknemlig for refleksjonen angående tids- og sannhetsånd sammen med Håvard Nyhus. Mye er vi enige om. Vår uenighet går på hva som ikke bør kontekstualiseres – altså forstås i lys av vår tid.

LES MER: Håvard Nyhus skriver om «Et langt, sakte tog»

På 15 år har kirkens syn på enkjønnet samliv gått fra «kirkesplittende vranglære» til å bli et ­irrelevant adiaforon (noe som verken er ondt ­eller godt). Bispedømmeråd etterspør ikke lenger samlivsform ved ansettelser, det oppfattes diskriminerende og irrelevant.

Kvinnelige prester og gjengifte er eksempler på tilpasninger. Her har Den norske kirke ­åpnet for ulike tolkninger av Skriften. I spørsmålet om ­enkjønnet samliv var det bred enighet i Lærenemnda (2006) om at «ekteskapet mellom kvinne­ og mann er ­utrykk for den orden i skaperverket som gir seg av kjønnsdiskrimineringen» (Torleiv Austad, Vårt Land 21. oktober).

Det er en vesensforskjell på tolkningsspørsmål og lærespørsmål.

Den norske kirkes utvidete ­ekteskapsdefinisjon mangler stabilitet. Prinsipielt ­åpnes nå for at ekteskapets innhold fastsettes etter egendefinisjon og personlige preferanser. Kirken «velsigner jo alle», og kan ende opp som sanksjonerende instans for hva det skal være. Hvis kjønn er irrelevant er neppe tallet to hellig. Et ønsket utvidet ekteskap kan bli en utilsiktet eksplosjon.

Hvis Jesus hadde begrenset innsikt i betingelsene for våre samliv, kan han ikke da også ta feil i eksistensielle spørsmål som liv og død, frelse og forsoning? «Jeg er Veien, Sannheten og Livet», kan vel også være et uttrykk for overmot og samtidens vrangforestillinger?

Radikale Paulus annullerte omskjærelsen og ­jødisk spiseseddel. Der stoppet han. Vi kan gå ­videre og annullere klassisk kristen samlivsetikk. Men er ikke dette et nytt steg, en slags «Kristendom 2.0»? Når Jesus taler om at «Sannhetens ånd skal veilede oss til hele sannheten», tenkte han neppe på annullering av kristen samlivsetikk.

Prof. Stein Ringen (Univ. i Oxford) skriver: «Jeg tror ikke vi vet eller fatter hvor raskt det nå går for familien. Barndom, oppvekstforhold og samlivsmønstre er i ferd med å finne helt nye former i løpet av et par generasjoner, og dette griper dypt inn i tilvante samfunnsforhold.

Det er min fornemmelse at vi lever i en tid med voldsom omveltning, og at fremtidige historikere kan komme til å si: Hvorfor ble ingen ting gjort.»

Nye trender er uttrykk for en antroposentrisk (menneskesentrert) livstolkning, til forskjell 
fra en kristen livsanskuelse. Uten et fast referanse­punkt (Skrift og Bekjennelse) ender kirken 
fort opp i subjektivisme uten felles referanse­rammer rundt samfunnets grunncelle, som er ­familien.

Først publisert i Vårt Land 26.10.2015

Gå til innlegget

Tidsånden – og sannhetens ånd

Publisert over 1 år siden - 1697 visninger

Håvard Nyhus skriver innsiktsfullt og dyptpløyende om de fleste emner. Et unntak gjør han (Vårt Land 9. oktober) med artikkelen «Sannhetens­ ånd».

Les Håvard Nyhus sitt innlegg i verdidebatt.no.

Her kan man få inntrykk av at både Jesus og Paulus har en begrenset innsikt i menneskets grunnleggende ramme­vilkår og at sannhetens ånd har gitt ettertiden, spesielt vår egen samtid, en dypere innsikt som ikke var disse to forunt. Han skriver: «Når Jesus fremstår i all sin menneskelige uvitenhet minner han oss om sin egen begrensning; at han – som alle jordens bundne treller – er omsluttet og prisgitt sin tids ideer og (vrang)forestillinger».

Nyhus har imidlertid overbærenhet med de tidligere åndshøvdinger som ikke hadde forutsetninger for å innse det samme som Jimmy Carter og han selv vedrørende enkjønnete ekteskap.

Som Nyhus selv 
antyder, så har enhver tid sine vrangforestillinger og blinde flekker. Det vil være ønsketenkning å tro at vår egen æra representerer noe unntak. Nyhus­ kan tolkes dit at sannhetens ånd gradvis åpenbarer oss mer og mer ­solid sannhet.

Men det er vel slik at nye trender langt fra alltid representerer noe fremskritt, slik positivismen ville ha oss til å tro? Troen på det kontinuerlige fremskritt har vi vel kvittet oss med for lengst?

Atombomben lar seg ikke avoppfinne. Miljøødeleggelsene ser ut til å rulle videre så å si med sin egen tyngde, på tross av vår tekniske beherskelse av naturkreftene. Våre medisinske fremskritt har fjernet vår naturgitte frykt for kjønnssykdommer (antibiotika) og uønskete graviditeter (prevensjon). I vårt vestlige overmot og sans for ­individuell valgfrihet kan det da være fristende å demontere klassisk kristen samlivsetikk, basert på vår nyvunne respekt for frihet, rettigheter og ikke-diskriminering.

Vi trenger ikke gå lenger enn 80 år tilbake for å finne gode ­eksempler på at hele kulturer kan gå «fem på». Vollebæk-utvalget pekte i sommer på den enorme innflytelsen ­eugenikken (rasehygienen) hadde i hele samfunnet, kirken intet unntak – i behandlingen av taterne. I dag ser vi tilbake på denne epoken med undring, til dels skam.

Jeg synes Håvard Nyhus ærlig bør innrømme at det er et element av hovmod i dette at vår samtid faktisk har en dypere og sannere innsikt i menneskets rammevilkår enn både Jesus og Paulus.

Vi bør være ydmyke nok til å reflektere over muligheten for at vår annullering av klassisk kristen samlivsetikk kan representere en temporær og indi­vidualistisk motebølge som ikke har bærekraft i et lengre perspektiv.

Medkristne i andre deler av verden tolker ikke våre nye sannhetsåpenbaringer som uttrykk for spesiell åndsfylde, men tvert imot som ­dekadanse og forfall. I ydmykhetens og økumenikkens navn bør vi også tenke over dette synspunktet.

Vi bør være ytterst forsiktige med å tolke trender i tiden som uttrykk for tilstedeværelse av «sannhetens ånd». Det er kanskje like riktig å tolke dette litt mindre pompøst, som uttrykk for tidens ånd.

Først publisert i Vårt Land 13.10.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 7 timer siden / 113 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Reprise om jøders peniser
rundt 8 timer siden / 2331 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 8 timer siden / 113 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Les flere