Torleiv Austad

Alder:
  RSS

Om Torleiv

Professor emeritus. Det Teologisk Menighetsfakultetet

Følgere

En «ny» erfaringsteologi?

Publisert 14 dager siden - 471 visninger

Hvis all teologi blir erfaringsteologi, vrir en seg i realiteten unna sannhetsspørsmålene

I teologien legges det i dag stor vekt på menneskelig erfaring. Det innebærer at religiøse opplevelser og allmenn livsinnsikt tillegges stor betydning som kunnskapskilde i teologisk refleksjon. 

Menneskers opplevelser. 

På 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet vokste det fram en erfaringsteologi som i særlig grad hentet sitt stoff fra menneskers opplevelser av troen på Gud. 

De senere år, ikke minst fra 1970-årene av, har det blitt mer og mer vanlig i teologien å gjøre bruk av allmenne erfaringer fra kulturen og samfunnslivet. Det kan dreie seg om kjennskap til krig, fattigdom, undertrykkelse, lidelse og sykdom. Men også de raske endringene i kulturmønsteret, blant annet i synet på relasjoner mellom mennesker, stiller oss overfor nye utfordringer. Vi øyner knapt hvordan den teknologiske og elektroniske revolusjonen forandrer oss. Hva har erfaringer av denne art å tilføre teologien? 

I min studietid i annen halvdel av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene var den systematiske teologi ved begge de teologiske fakultetene i Oslo preget av nyortodoksien med den sveitsiske teologen Karl Barth som kronvitne. Det gjaldt å lytte til Guds Ord, som vi kjenner gjennom Bibelen, og som først og fremst formidles gjennom forkynnelsen.

For subjektiv. 

Ved Menighetsfakultetet kom dette tydeligst til uttrykk ved Leiv Aalens kritikk av Ole Hallesbys erfaringsteologi. Aalen mente at den var for subjektiv. Men i sitt fromhetsliv la Aalen stor vekt på egne erfaringer fra troslivet. Sett i forhold til at den menneskelige erfaringen nærmest fordunstet i hans troslære, kunne dette fortone seg paradoksalt. Hvordan kunne troserfaringen være sakssvarende i fromhetslivet, men en trussel i dogmatikken? 

Det var vanskelig å slå seg til ro med en slik avstand og spenning mellom det åpenbarte Guds Ord og menneskers hverdagsproblemer. Det som for meg førte fram til en mer positiv forståelse av forholdet mellom åpenbaring og erfaring var (1) møtet med praktisk teologi for kirkelig tjeneste og (2) arbeidet med etikken, spesielt sosialetikken. Det ble tydeligere og tydeligere at praktisk-teologiske fag som prekenlære, pastorallære, sjelesorg, religionspsykologi, liturgikk og hymnologi ikke kan drives seriøst uten dyp innsikt i menneskelig livserfaring.

Menneskelig erfaring. 

Og da Tor Aukrusts bøker om sosialetikk kom ut i midten av 1960-årene, ble det til fulle klart at etikken er breddfull av menneskelig erfaring. Aukrust pekte på situasjonsanalysens betydning i sosialetikken, men uten å underslå at de avgjørende kriteriene for bedømmelsen av rett og urett må være bibelsk forankret. Han viste hvordan allmenn innsikt og kunnskap kan belyses ut fra spesifikke teologiske kriterier. Dette perspektivet kom også tydelig til uttrykk i andre teologiske fag – ikke minst i religionspedagogikk og i misjons-vitenskap og økumenikk. I debatten den gang ble det samtidig påpekt at det viktige og vanskelige forholdet mellom åpenbaring og erfaring også er en nødvendig spørsmålsstilling i dogmatikken. 

Når enkelte i dag slår til lyd for at all teologi er erfaringsteologi, kan det være et tegn på at det teologien befatter seg med, er menneskers refleksjoner i møtet med det kristne budskapet. Hvis en rendyrker dette perspektivet, står teologien i fare for å bli en samling personlige vitnesbyrd om hva en har sett og hørt i kristendommen. Det gir en subjektiv forståelse av kristen tro. På sett og vis er en slik teologi en ny variant av 1800-tallets erfaringsteologi, men med den forskjell at det i dag legges langt større vekt på bredden og allsidigheten i erfaringene enn tilfellet var i teologien som kretset om omvendelseserfaringen.

Grunn til ettertanke. 

Hvis all teologi blir erfaringsteologi, vrir en seg i realiteten unna sannhetsspørsmålene. Det gir grunn til ettertanke. Vi kommer ikke unna spørsmål som: Er det sant at Gud er til? Er det sant at Jesus Kristus kom til verden for å frelse oss? Er det sant at han lever og er nærværende i Ordet og i sakramentene? En kan selvfølgelig reflektere over hvordan spørsmål av denne art oppleves og stimulerer troserfaringen. Men det er ikke nok for dem som forbereder seg til prestetjenesten. Det er heller ikke tilstrekkelig for folk som sliter med å finne et ankerfeste for sin tro. Vi må våge å svare på spørsmålet om kristendommens Gud er en sann Gud. Samtidig gjelder det å fortolke og formidle dette budskapet i dagens situasjon – en prosess der våre ord og bilder og vår forståelse av historien og samtiden er preget av mange slags erfaringer. 

Når apostelen Paulus skriver om «det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte», taler han om et mysterium som Gud har åpenbart for oss ved sin Ånd (Jes 64,3; 1 Kor 2,9). En avgjørende hendelse i dette mysteriet er Kristi oppstandelse fra de døde. Paulus utfordrer oss når han sier: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt.» (1 Kor 15,14). Da er også vår tro tom, og vi står som falske vitner om Gud. For apostelen står og faller den kristne tro med erkjennelsen av at Kristus har overvunnet døden.

Finnes trospostulater. 

Den som tenker som Paulus og lar det komme tydelig til syne i sin teologi, vil måtte redegjøre for de trospostulater en da går ut fra. Det gjelder å være ærlig og vedstå seg at det i kristendommen finnes trospostulater – forankret i åpenbaringen – som ikke lar seg vitenskapelig etterprøves, og som ikke kan erfares. Men det fritar ingen fra å argumentere for at de trosforutsetninger en legger til grunn, virkelig har sitt feste i den bibelske åpenbaring. 

Som eksempel kan vi ta holdningen til inkarnasjonen: at Guds Sønn ble født inn i verden for å åpne veien til frelse for oss mennesker. I kristendommen er denne hendelsen unik og avgjørende. Våger vi å fastholde den som sann? Den som sier ja til dette spørsmålet, har gått ut over erfaringsteologiens rekkevidde.

Trykket i Vårt land 6. juni 2018

Gå til innlegget

Glimt fra den sosialetiske vekkelsen

Publisert 5 måneder siden - 495 visninger

DA JEG LESTE fortellingen i VL 20.01.18 om «den store politiske vekkelsen» i norsk kirkeliv omkring 1968, begynte minnene å strømme på. Jeg var stipendiat – og senere lærer – på Menighetsfakultetet på den tiden, og merket de sosialetiske bølgeskvulpene som slo inn over kirkelandskapet.

Mens etikk-tradisjonen ved fakultetet i min studietid ved overgangen fra 50- til 60-årene i stor grad kretset rundt individets etiske horisont, skiftet dagsorden utover på 1960-tallet til sosialetiske problemstillinger. Da jeg kom til Tyskland i 1962 for å studere kirkens holdning til den nasjonalsosialistiske ideologi og politikk, gikk det for alvor opp for meg hvor viktig det ville være å tenke gjennom kirkens rolle i samfunnsdebatten på ny. Her hjemme fikk Tor Aukrusts inspirerende to-binds sosialetikk «Mennesket i samfunnet» (1965-66) avgjørende betydning for mange av oss. I tillegg mottok vi sterke impulser fra den økumeniske bevegelse, som fra midten av 60-tallet rettet oppmerksomheten mot ulike varianter av rik/fattig-problemet, spesielt knyttet til utfordringene fra den tredje verden. Søkelyset ble rettet mot urettferdigheten i verden, som viste seg i kløften mellom i-land og u-land, i synet på krig og fred og i diskusjonen om kirke, etikk og politikk. Slike sosialetiske temaer dominerte Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i 1968, hvor jeg var med i den norske delegasjonen. Møtet bidro til å utvide mitt sosialetiske engasjement, men etterlot også en rekke teologiske spørsmålstegn.

Da de ny-marxistiske ideologiske og politiske vindene blåste over Europa i siste del av 1960-årene, og spesielt våren 1968, merket vi det naturlig nok også i MF-miljøet. Flere studenter enn før målbar nå etter hvert venstreradikale politiske synspunkter i tråd med det som var på moten i samfunnsdebatten. Blant lærerne på fakultetet var det ikke minst professor John Nome som fanget opp og analyserte den nye ideologiske strømningen som brøt på i disse årene. Han var både etiker og kulturfilosof, og observerte og kommenterte trender i samfunnsdebatten. Våren 1968 holdt han en dobbeltforelesing om «Studentopprørsbevegelsen og dens idégrunnlag» for et fullsatt auditorium. Han pekte på at det i denne sosialetiske og politiske flodbølgen ikke bare handlet om å bekjempe autoritære former for undervisning for studenter. Det dreide seg også om krav om omfattende sosiale og politiske endringer i samfunnet etter inspirasjon fra Karl Marx. Nome illustrerte dette ved å vise til en representant for studentmakten i Roma som i en demonstrasjon mot ledelsen ved ett av universitetene i byen formulerte parolen slik: «Marx er profeten, Marcuse hans tolk og Mao hans sverd.» Herbert Marcuse – en tysk filosof som hadde flyktet fra Hitler til California – utformet marxismen som kritisk teori og fyrte opp under studentrevolusjonen. Selv om Marcuse neppe ville ha sluttet seg til det tredje trinnet i parolen fra studentopprøret i Roma, pekte Nome like fullt på at mange av de marxistisk inspirerte aktivistene ønsket å gå hele veien fra California til Kina. Nome var enig i at det trengtes endringer i universitets- og høyskolesystemet, men han advarte mot «å importere en bestemt sosial teori fra mangemillionærenes California, med negativt fortegn».

I studentmiljøet på MF ble Nomes analyse og kritikk av filosofien bak studentopprøret mye diskutert. Ikke alle var like avvisende til Marcuse’s ny-marxisme som Nome. Studenter som gikk for å være ‘ekte’ sekstiåttere, gjorde spede forsøk på å definere seg som undertrykte og signaliserte at de ville ta opp kampen mot undertrykkerne som satt med makten på universiteter og høyskoler. De var likevel moderate og opptrådte konstruktivt. Ingen av de MF-studentene jeg snakket med, forsvarte ‘væpna revolusjon’, slik noen av de mest radikale i universitets- og høyskolemiljøene gjorde.

Høsten 1969 hadde jeg en forelesningsserie om nyere problemstillinger i sosialetikken. Interessen blant studentene var stor. I begynnelsen av semesteret slo flere av studentene til lyd for at nå måtte kirken våkne og ta sitt sosialetiske ansvar på alvor. Kirken måtte gå i spissen for sosial rettferdighet! Men midt i semesteret, i oktober, la jeg merke til at de tonegivende studentene plutselig hadde forandret syn. De hadde ikke lenger tro på at kirken ville være i stand til å sette deres radikale visjoner ut i livet. Til det var kirken en altfor tungrodd og konservativ institusjon, som det ville ta tid å omforme i mer radikal sosialetisk retning. Det ville gå altfor sent om en skulle vente til kirkeledelsen la om kursen. I stedet burde unge kristne med sosialetiske visjoner gå inn i politikken og arbeide for å få gjennomslag for en ny måte å tenke på. Nå gjaldt det først og fremst for den enkelte student å engasjere seg i partipolitikken og kanskje også i utenomparlamentarisk virksomhet. På den måten kunne en oppnå radikale endringer i samfunnet, blant annet i forhold til rik/fattig-problemet, krig/fred-problemet, befolkningseksplosjonen og ansvaret for natur og klima. Noen mente at det ville være best om kirken holdt seg til det prinsipielle i sosialetikken. For den enkelte derimot gjaldt det å føre sine visjoner om forandring i samfunnet ut i det politiske landskapet.

Da Otto Hauglin målbar denne strategien i en panelsamtale på Det frivillige kirkelige landsmøte i november 1969, møtte han visse motforestillinger fra Tor Aukrust. For Aukrust var det et både/òg. Han ville at kirken skulle stå fram med en tydelig sosialetisk stemme i samfunnsdebatten, samtidig med at den enkelte kristne engasjerte seg i konkret politisk arbeid. Jeg oppfattet Aukrust slik at han advarte mot å avteologisere samfunnsansvaret og la sosialetikken gli over i politikk.

Da noen av studentene ved Misjonshøgskolen i Stavanger i 1971 ble kritisert av Misjonsselskapet for sitt venstreradikale politiske engasjement, gikk de i gang med å gjennomtenke sitt sosialetiske engasjement. Det viste seg da at de – anført av Tor Jørgensen – lå nærmere Tor Aukrust enn Otto Hauglin. I boken som de utga, «Mellom Luther og Marx» (1972), bygget de hovedsakelig på den lutherske lære om det verdslige og det åndelige regimente, og hevdet at kirken – som eksponent for det åndelige regimente – har et kritisk sosialetisk ansvar i samfunnet. Men samtidig understreket de at den enkelte kristne står friere og kan gå mer konkret til verks i politiske spørsmål enn det kirken bør gjøre.

Etter at MF flyttet inn i nybygget på Majorstuen i 1972, fortsatte det sosialetiske engasjementet. Som lærer i etikk på denne tiden fikk jeg ofte spørsmål om Karl Marx og ny-marxismen. Jeg var ikke tilstrekkelig innlest på marxismen, og flere ganger måtte jeg innrømme at jeg ikke hadde nok kunnskap til å kunne svare. Det skuffet nok flere av studentene. For å supplere etikk-undervisningen på dette området, arrangerte de egne lørdagsseminarer med foredragsholdere utenfra som kunne gi grundig innføring i marxismen og ny-marxismen. Seminarene samlet full Kantine. Dette engasjementet imponerte meg og overbeviste meg om at MFs 68-ere var idealister. De utgjorde en gruppe studenter som det var lærerikt å tale med. Selv om jeg ikke delte den ideologiske moteretningen som preget de mest taleføre studentene på den tiden, kunne vi møtes til teologiske samtaler om kirkens sosialetiske ansvar og engasjement. Stort sett var jeg opptatt av de samme sosialetiske spørsmål som dem, men uten å tilegne meg studentopprørets ny-marxistiske plattform.

Gå til innlegget

Et minne om kirkelig svikt

Publisert 7 måneder siden - 530 visninger

«Hebreerbrevet» er skarpt, men kom for sent til å kunne forhindre deportasjonen av norske jøder til dødsleiren i Auschwitz.

SØNDAG VAR DET  75 år siden 529 jøder ble sendt med transportskipet D/S Donau fra Akershuskaia i Oslo til Stettin og videre til Auschwitz. Av dem var det bare 9 – ni – som overlevde. I tillegg ble 47 jøder deportert i to transporter med skipet Monte Rosa i november 1942 og 158 med skipet Gotenlandi februar året etter.

I og med at kirken var en sentral aktør med betydelig innflytelse i den sivile motstandskampen, er det nærliggende å spørre hva den gjorde – og ikke gjorde – for å forhindre dette folkemordet. De to første okkupasjons­årene foregikk det en rekke enkelt­aksjoner mot jødene på forskjellige steder i landet, ledet­ av tyskerne i samarbeid med norsk politi. Det gikk hardt ut over jødene i Trondheim, som blant annet ble fratatt sin synagoge. Jødenes eiendommer og forretninger ble konfiskert. En av dem som engasjerte seg og talte jødenes sak overfor tyskerne og Nasjonal Samling, var domprost Arne Fjellbu. Han orienterte også ledende kirkefolk i Oslo om den begynnende jødeforfølgelsen i Trondheim og andre steder.

Da Politidepartementet 20. januar­ 1942 kunngjorde at alle jøder i Norge skulle registreres, og at de fikk en rød «J» i sine ­legitimasjonspapirer, var kirkens ledelse – representert ved Kristent Samråd – taus. Det var den også da Quislings-regjeringen 12. mars gjeninnførte jødeparagrafen i Grunnlovens paragraf 2: «Jøder ere udelukkede fra Adgang til ­Riget». Opprinnelig var det tanken å ta inn et avsnitt med protest mot denne grunnlovsendringen i bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, men avsnittet ble til slutt droppet av taktiske grunner. En fryktet at det ville kunne føre til at rikskommissær Joseph Terboven og ministerpresident Vidkun Quisling gjorde felles sak mot kirken.

Ikke på alvor. Allerede i mars 1942 hadde tyske antinazister antydet overfor norske motstandsfolk at nazistene planla en aksjon mot de norske jødene­. I september samme år kunne den tyske etterretningsoffiser og antinazist Helmuth James von Moltke på ny informere sine kontakter i Norge­ om storaksjonen, men uten å kunne­ gi eksakte­ opplysninger om når ­arrestasjonene ville finne sted. Jødene skulle deporteres til Tyskland og ­videre til Polen­, kunne han opplyse. Det er all grunn til å regne med at Den Midlertidige Kirkeledelse (DMK) – som var blitt opprettet i juni 1942 – var orientert om dette. Men kirkelederne tok ikke budskapet fra von Moltke på ­alvor. De foretok seg i alle fall ingenting i september og ut over i ­oktober 1942.

Da statspolitisjefen gav ordre­ om at alle jødiske menn over 15 år skulle arresteres 26. oktober 1942, begynte enkelte i motstandsbevegelsen i Oslo å våkne, også blant kirkens folk. Jødene ble internert i Berg leir utenfor Tønsberg. De sanitære forhold i leiren var forferdelige og maten svært dårlig. Jødenes formuer ble beslaglagt, og alle voksne jødinner ble pålagt daglig meldeplikt ved ordenspolitiets kriminalavdeling.

Først da tok DMK opp spørsmålet om en protest mot jødeforfølgelsen. I begynnelsen av november oppsøkte formannen, professor Ole Hallesby, Sikkerhetspolitiet og protesterte mot behandlingen av jødene. Han skrev også teksten til et protestskriv, adressert til Quisling. Det ble undertegnet av alle biskopene (med unntak av biskop Eivind Berggrav, som en var avskåret fra å komme i kontakt med) og alle professorene ved de to teologiske fakulteter. 19 frivillige kristelige organisasjoner og 6 trossamfunn utenom Den norske kirke gjorde det samme. Protestskrivet er ­datert 10. november 1942 og overlevert Quisling dagen etter. Det gikk under navnet ­«Hebreerbrevet».

Det er et skarpt og profilert brev. Så godt som en samlet kirkelig opinion stod bak henvendelsen til Quisling. Hensikten med brevet var tydelig: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» At myndighetene uten varsel inndrar jødenes formue og arresterer alle jødiske menn, strider ikke bare mot nestekjærlighetsbudet, men også mot «de enkleste rettskrav», heter det i brevet. Jødene straffes ikke fordi de har forbrutt seg, men ganske enkelt for sin avstamning – «ene og alene fordi de er jøder». Dette er en underkjennelse av jødenes menneskeverd og er uforenlig med den bibelske tanken om at det ikke er forskjell på folk.

Protestskrivet ble distribuert gjennom de kirkelige kanaler og opplest i mange kirker og bedehus i begynnelsen av desember. Skrivet vakte betydelig oppsikt også internasjonalt. Faktum er at kirken var den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot jødeforfølgelsen i Norge. Med fare for eget liv hjalp også flere aktive kirkefolk norske jøder med å flykte over grensen til Sverige, selv om dette ikke skjedde etter organisert initiativ fra kirkeledelsen.

Likevel er det vanskelig å komme­ forbi at protesten kom for sent til å kunne forhindre ­deportasjonen av norske jøder til dødsleiren i Auschwitz. Den store jødedeportasjonen med D/S Donauble gjennomført vel 14 ­dager etter at denne protesten ble overlevert til Quisling. Kanskje kunne det gått annerledes om kirken og hele motstandsbevegelsen i tide hadde slått ring om jødene og reist en opinion i folket mot nazistenes grufulle behandling av denne minoriteten på rasistisk grunnlag.

Manglende syn. Kirkens like­gyldighet overfor jødene de to første okkupasjonsårene lar seg vanskelig forklare ut fra antisemittiske holdninger i det kirkelige­ lederskap. Det var nok snarere manglende syn for viktigheten av å ta opp kampen mot nazismens rasehat, som truet ­jødene i Norge og som tok livet av om lag 40 prosent av dem. Kirkelederne var så opptatt av sin egen kirkekamp at de ikke stod opp for jødene da situasjonen innbød til det.

Kirken – og andre delvis intakte samfunnsinstitusjoner – sviktet ved ikke å reise en opinion­ mot ­jødeforfølgelsen på et tidligere tidspunkt. Det forundrer og skuffer at ansvarlige folk i motstandsbevegelsen – inkludert kirke­lederne – ikke så hva registreringen av alle jøder i januar 1942 kunne føre til. Når vi i tillegg vet at meldingen om en storaksjon mot jødene i mars, og spesielt i september, ikke ble tatt alvorlig, er det grunn til å tale om svikt.

Torleiv Austad

Professor emeritus

Gå til innlegget

Stor og skjult innflytelse, vi?

Publisert rundt 1 år siden - 362 visninger

Kanskje sitter Tønnesen med kilder som kan dokumentere at Velferden som forening har forsøkt å påvirke bispevalg. I så fall vil jeg be henne om å redegjøre for det materialet hun bygger på.

I Vårt Land 17. juni uttaler TF-dekan Aud Tønnessen: «I mange år var Velferden en klubb som hadde stor, og skjult, innflytelse på bispevalg.» Hun påpeker det problematiske ved at dette skal ha skjedd i et lukket rom.

Men er det dekning for å hevde at slik virksomhet har foregått «i mange år» og i hemmelighet? Jeg har vært medlem av Velferden – en privat teologisk forening med ti medlemmer – i 41 år. Vi samles i hjemmene våre, og verten innleder til samtale ved å holde et foredrag over et selvvalgt emne. Emnet er som regel av teologisk natur, men kan også være av mer allmenn kulturell art. I de årene jeg har vært med i foreningen, har den aldri hatt noen kirkepolitisk agenda. Vi har aldri drøftet spørsmålet om foreningen skulle ha noen mening ved bispevalg eller blande seg inn i kirkelige debatter. Da jeg på midten av syttitallet ble medlem av foreningen, var det fortsatt noen som hadde vært med siden de første årene etter krigen. Ingen av dem sa noe som kunne tyde på at Velferden hadde samlet seg om å fremme en bestemt bispekandidat – åpenlyst eller i det skjulte.

Velferden ble stiftet i 1908. Foreningen var opptatt av kirkens velferd. Til å begynne med var alle medlemmene tilhengere av tanken om en fri folkekirke. I det kan man si at det lå et visst program. Men allerede fra begynnelsen av 1920-årene av var det ulike syn på statskirkeordningen i foreningen. I de protokoller og i annet arkivmateriale som finnes fra foreningens første år, er det ingenting som peker i retning av hemmelig innblanding ved bispevalg. Når foreningen de senere år er blitt anklaget for å ha drevet en skjult aksjon for å fremme bestemte kandidater ved bispevalg, er det ukjent i det materialet jeg har kjennskap til.

Nå er Aud Tønnessen en dyktig kirkehistoriker, som har godt kjennskap til norsk kirkehistorie på 1900-tallet. Kanskje sitter hun med kilder som kan dokumentere at Velferden som forening har forsøkt å påvirke bispevalg. I så fall vil jeg be henne om å redegjøre for det materialet hun bygger på.

Torleiv Austad, professor emeritus

Gå til innlegget

Farvel, Den norske kirke?

Publisert rundt 2 år siden - 518 visninger

Så lenge vi ikke blir tvunget til å handle mot vår overbevisning, vil vi fortsette vår tjeneste og ikke si farvel til Den norske kirke.

Av: Torleiv Austad, 
Tore Koppe­rud og
 Anfin Skaaheim (Tidligere medlemmer av Kirkemøtet)

Når Kirkemøtet skal ta stilling til innføring av kirkelig vigselsordning for to av samme kjønn, aktualiseres en rekke teologiske og kirkelige spørsmål. De utløser brytninger som dypest sett stikker i ulik holdning til Bibelens autoritet. Den klassiske forståelse av ekteskapet som en ordning for et forpliktende samliv mellom én mann og én kvinne, settes igjen på prøve.

Jesus forankrer ekteskapsordningen i fortellingen om at Gud fra begynnelsen av skapte mann og kvinne, og fremholder at «de to skal være én kropp» (Mark 10,1-9; Matt 19,1-9). Med dette som grunnlag kan vi ikke avskrive kjønnsdifferensieringen som betingelse for å inngå ekteskap i kirkelig regi.

Til tross for den plass som dette synet har hatt og har i kirkens vigselsliturgi, ser det ut til at det kan bli flertall på Kirkemøtet for en ordning for kirkelig vigsel av to av samme kjønn. Dette er en ny og utfordrende situasjon for vår kirke, og særlig vanskelig for oss som mener at kirken skal holde seg til det bibelske grunnlag for ekteskapsordningen, uavhengig av hva samfunnet i sin lovgivning legger til rette for.

Hvis Kirkemøtet vedtar å innføre en vigselsordning for to av samme kjønn i tillegg til ordningen vi har, blir det et sentralt tema hvem som skal avgjøre hvilken liturgi som skal brukes i det enkelte tilfelle. For oss og for andre er det viktig at den nåværende vigselsordningen ikke fortrenges, og at det er den som skal brukes ved vigsel av heterofile.

Det er ikke problemfritt å innføre to liturgier for inngåelse av ekteskap. Det vil bli smertefullt å måtte leve med to innbyrdes uforenlige liturgier og to praksiser. I alle fall er det om å gjøre å fastholde en vigslers rett til å reservere seg mot å utføre vigsel etter en liturgi tilpasset for ekteskap mellom to av samme kjønn. Hvis reservasjonsretten skulle fjernes, vil sannsynligvis frafallet fra Den norske kirke bli større enn i dag. Det er ikke de som holder seg til Bibelens ord i denne sak som skaper splittelse­, men de som innfører en ny lære om ekteskapet som ikke har ­bibelsk grunnlag.

I Kirkemøtet er det viktig å drøfte synet på ekteskapet på grunnlag av Bibelen. Det vil rette oppmerksomheten mot sakens kjerne. Vi som er motstandere av en kirkelig liturgi for likekjønnet ekteskapsinngåelse, vil understreke betydningen av saklighet overfor dem som har et annet syn. Det er grunn til å forvente at de som går inn for likekjønnet vigsel i kirken, er villige til å redegjøre for sin bibelforståelse.

I etterkant av kirkevalget har diskusjonen om å melde seg ut av Den norske kirke tiltatt. For dem som av samvittighetsgrunner ikke lenger finner å kunne bli stående i kirken, er en av mulighetene å la seg registrere i trossamfunn opprettet av flere av de kristelige organisasjonene. Dette kan bety opptakten til nye frikirker. Men én ting synes klart: Kirkens klassiske syn på ekteskapet blir svekket hvis mange av oss som står for dette syn, forlater kirken.

Vi deler den oppfatning som Den norske kirkes lærenemnd – nærmest enstemmig – formulerte slik i 2006: «Det er bred enighet i nemnda om at ekteskapet mellom kvinne og mann er uttrykk for den orden i skaperverket som gir seg av kjønnsdifferensieringen. Her ligger ­mulighetene for forplantning og videreføring av slekten. Denne kjensgjerning setter relasjonen mellom mor, far og barn i en særstilling. (Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s.105).»

Vi vil understreke­ vår tilhørighet til Den norske kirke­. Her er vi døpt, konfirmert og viet. Vi er alle ordinert til prester, i en livslang tjeneste som det skal svært mye til å gå fra. I troskap mot vårt løfte om å lære og å leve i overensstemmelse med Guds Ord og kirkens bekjennelse vil vi så langt som mulig fortsette vår tjeneste i kirken.

Vi vil oppmuntre så mange som mulig til å bli stående i kirken, og i trofast bønn og tydelig bekjennelse bidra til fornyelse i kirkens liv. Vi vil særlig utfordre kristen ungdom til å lytte etter Guds kall til kirkelig tjeneste og frimodig tale og handle etter Guds ord. De trenger kirkelig støtte og omsorg.

Det er vår tro at det fortsatt vil være rom for det teologiske og kirkelige synet vi står for – ikke bare i forståelsen av ekteskapet, men også i andre spørsmål som kan skape spenninger og splid. Så lenge vi ikke blir tvunget til å handle mot vår overbevisning, fortsetter vi vår tjeneste og sier ikke farvel til Den norske kirke.

Først publisert i Vårt Land 31.3.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Profetisk eller politisk?
av
Erling Rimehaug
7 minutter siden / 12 visninger
0 kommentarer
MDGs skjebnevalg
av
Berit Aalborg
rundt 4 timer siden / 140 visninger
0 kommentarer
Riv kirkens pyramider
av
Gunnar A Nordby
rundt 9 timer siden / 173 visninger
2 kommentarer
Skilles og møtes er håpets sang
av
Per Arne Dahl
rundt 9 timer siden / 180 visninger
0 kommentarer
Talenten
av
Trygve Skogrand
rundt 9 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Jo, Listhaug er politiker
av
Arne D. Danielsen
rundt 9 timer siden / 313 visninger
8 kommentarer
Ute av verden
av
Andreas Ribe
rundt 11 timer siden / 1213 visninger
1 kommentarer
Ikke frykt
av
Joel Halldorf
rundt 12 timer siden / 338 visninger
3 kommentarer
HVEM HAR SKYLDA?
av
Levi Fragell
rundt 12 timer siden / 451 visninger
7 kommentarer
Smart kirketrim
av
Vårt Land
rundt 12 timer siden / 146 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Anders Ekström kommenterte på
Endens tid
12 minutter siden / 1711 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
21 minutter siden / 1711 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
23 minutter siden / 423 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Endens tid
40 minutter siden / 1711 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
42 minutter siden / 423 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
43 minutter siden / 313 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 1 time siden / 1711 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 1 time siden / 1711 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 2 timer siden / 1711 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Jonas håper fortsatt på sentrum
rundt 2 timer siden / 1096 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 2 timer siden / 1711 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Endens tid
rundt 2 timer siden / 1711 visninger
Les flere