Torleiv Austad

Alder:
  RSS

Om Torleiv

Professor emeritus. Det Teologisk Menighetsfakultetet

Følgere

Forholdet til jødene

Publisert 16 dager siden - 417 visninger

Jeg kan ikke se at kirkens handlingsrom var så begrenset i 1941 og 1942 at en ikke kunne ha gjort mer for å reise en opinion mot jødeforfølgelsen.

I Vårt Land 22. november har Andreas Martin Seierstad en noe annen fortelling om kirkens forhold til jødene under okkupasjonen enn jeg har tegnet i artikkelen «Hva visste kirken?» i samme avis et par dager før. Seierstad bygger på de såkalte kirkekampbøkene fra 1945 og på «en form for hendelseslogg» etter sin farfar, kirkehistorikeren Andreas Seierstad. Han ble medlem i Den Midlertidige Kirke-
ledelse i mai 1943 – en kirke-
ledelse som fra da av var hemmelig.

Forhåndsvarsel. 

Utgangspunktet for min artikkel er forhåndsvarslet om en storaksjon mot de norske jødene, som nådde det kirkelige lederskap og sentrale personer i hjemmefronten i april og i september 1942. En ble varslet om Wannsee-konferansen 20. januar 1942, og at tyskerne tok sikte på å utrydde jødene, også de norske jødene. I dette perspektivet er det nærliggende å spørre: Hvordan forholdt kirken seg til det en fikk vite? Det er i svaret på dette spørsmålet at jeg undrer meg over at kirken (og hjemmefronten for øvrig) ikke reagerte.

På kirkelig hold visste en at opplysningene om en storaksjon mot de norske jødene stammet fra antinazisten Helmuth James Graf von Moltke, som arbeidet i tysk etterretningstjeneste og var i Norge både i april 1942 (blant annet sammen med den kjente teologen Dietrich Bonhoeffer) og i september 1942. Von Moltke samarbeidet med oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser i generalstaben til sjefen for Wehrmacht i Norge, og som samtidig pleiet nær kontakt med norske kirkeledere og enkelte andre motstandsfolk. Hvorfor ble ikke forhåndsvarslet om en storaksjon mot de norske jødene tatt på alvor?

Ikke prioritert. 

En av Steltzers nærmeste medarbeidere i Oslo, presten og antinazisten Friedrich Schauer, har gitt uttrykk for at nordmennene ikke trodde på meldingen om en kommende aksjon mot de norske jødene. Hvorfor undersøkte en ikke saken nærmere? Det er i alle fall ingenting som tyder på at tausheten skyldtes jødehat. Jeg heller i retning av at omsorgen for den jødiske minoriteten ikke var en prioritert oppgave i kirken på dette tidspunkt. Det vitner snarere om likegyldighet overfor jødene. Kirken var først og fremst opptatt med sitt.

Det var først da alle jødiske menn (over 15 år) ble arrestert 26. oktober 1942 at kirkens ledelse – Den Midlertidige Kirke­ledelse – våknet for alvor. Da viste kirken handlekraft overfor jødene.
Den meget tydelige og klare protesten, datert 10. november 1942, fikk støtte fra så godt som hele Kristen-Norge. Det var den eneste offentlige kollektive protest mot jødeforfølgelsen i Norge. Den ble lest opp i en rekke kirker og vakte oppsikt i utlandet. Men den kom for sent til å kunne hindre eller vanskeliggjøre den tragiske deportasjonen av jøder 26. november. Det må vi ikke
underslå i vår historiefortelling. La meg legge til, selv om det burde være unødvendig, at jeg aldri har hevdet at de som stod bak denne protesten senhøstes 1942, var likegyldige overfor jødene og sviktet dem.

Taushet. 

I historisk lys er det også grunn til å spørre hvorfor Kristent Samråd tiet da domprost Arne Fjellbu høsten 1941 rapporterte om overgrepene mot jødene i Trøndelag og Nord-Norge. Og hvorfor reagerte ingen på sentralt kirkelig hold da Politidepartementet 20. januar 1942 kunngjorde at alle jøder skulle registreres og få en rød «J» stemplet i sine identifikasjonspapirer? Dermed hadde okkupasjonsmakten oversikt over de norske jødenes navn og adresser.

I og med at en kjente NS’
eskalerende antisemittisme og ellers ikke var uten informasjon om tyskernes jødepolitikk, er jeg av den oppfatning at kirkens
ledere sentralt var passive overfor jødene – for ikke å si unnfallende – ved disse anledningene. Det holder ikke som unnskyldning å si at styresettet i Norge var preget av ensretting, tyranni og diktatur, og at opposisjon var farlig. Det kirkelige lederskapet viste stor handlekraft da biskopene og senere prestene nedla sine statsembeter. Bruddet med statens kirkestyre var en «farlig» handling, som kunne ha fått langt alvorligere konsekvenser enn slik det ble.

I utkanten. 

Selv om forslaget om protest mot Quislings gjeninnføring av forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnloven 12. mars 1942 ble utelatt i Kirkens Grunn av taktiske grunner, er det like fullt grunn til å spørre hvor viktig jødenes truede situasjon var for kirken på dette tidspunktet. Innså en ikke at deres livssituasjon var så alvorlig at kirken – som bekjennende kirke – ikke kunne unnlate å tale? Jeg er av den oppfatning at de norske
jødene på dette tidspunkt lå i utkanten av hva som opptok kirken ved denne anledning.

Kirkekampen er ikke en fortelling om helter og skurker. Vi må nyansere bildet av hva kirken gjorde og ikke gjorde den gang. Jeg vil på ingen måte underslå de betydningsfulle uttalelser og handlinger som kirken stod for i motstandskampen. Det gjaldt ikke minst kampen for retten og for alle menneskers likeverd med protest mot rettsløshet og samvittighetstvang. Dette kom særlig tydelig til uttrykk i Hyrdebrevet fra februar 1941 og i Kirkens Grunn fra april 1942, hvor biskop Eivind Berggrav viste seg som en dyktig og handlekraftig kirkeleder.

Berggravs protest. 

Vi skal ikke glemme Berggravs protest i september 1941 mot forslaget om å forby ekteskap mellom nordmenn og jøder, og heller ikke domprost Arne Fjellbus aktive støtte til jødene i Trondheim da okkupasjonsmakten samme år tok deres synagoge, registrerte jødenes eiendommer og truet med å tilrane seg disse. Også kirkens protest mot den nazistiske ungdomstjenesten i februar 1942 viste at biskop Berggrav var våken og handlet klokt og strategisk. Når disse modige handlinger sees sammen med geistlig­hetens embetsnedleggelse og protesten mot jødeforfølgelsen 10. november 1942, er det all grunn til å si at kirken spilte en aktiv rolle i den sivile motstandsbevegelsen.

Men det bør ikke overskygge det faktum at det tok tid før kirken sentralt grep inn til støtte for de om lag 2.000 jødene i landet, som var utsatt for restriksjoner og diskriminering allerede fra våren 1940 av. Jeg kan ikke se at kirkens handlingsrom var så begrenset i 1941 og 1942 at en ikke kunne ha gjort mer for å reise en opinion mot jødeforfølgelsen, spesielt etter at en ble kjent med forhåndsvarslet om en storaksjon mot dem. Ved denne anledning sviktet norsk motstandsbevegelse jødene. Det gjorde også kirken. Som generell karakteristikk av kirkens holdning til jødene under hele okkupasjonen holder det ikke å si at kirkens ledere «balanserte på en hårfin line med hensyn til hvor langt de kunne gå overfor de brutale nazimyndighetene».

Gå til innlegget

Hva visste kirken?

Publisert 23 dager siden - 863 visninger

Kirken var ikke våken nok da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene var på trappene.

I sin nye bok Hva visste hjemmefronten? har Marte Michelet undersøkt hvordan ledere i motstandsbevegelsen reagerte på forhåndsvarslene om storaksjonen mot de norske jødene høsten 1942. Hun hevder at hjemmefronten visste mer enn mange vil innrømme.

Også Den norske kirke kommer i kritisk søkelys i Michelets bok. Det overrasker ikke. Kirken var ikke forberedt på arrestasjonen og deportasjonen av jødene i oktober og november 1942, selv om den i forkant var varslet. Dette er ikke nytt. Med grunnlag i historisk forskning har en innrømmet at kirken ikke var tilstrekkelig våken og handlekraftig da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene i Norge var på trappene.

Støtte og taushet. 

Når en ser tilbake på kirkens holdning til jødene i okkupasjonsårene finnes det eksempler på kirkelige tiltak for å støtte, hjelpe og redde jøder. Men det er heller ikke vanskelig å dokumentere at kirken i flere tilfelle var unnvikende og passiv til nazistenes behandling av jødene. La meg kort nevne noen trekk fra okkupasjonshistorien:

Da det NS-ledede Kirke- og undervisningsdepartementet sommeren 1941 fremmet forslag om å forby ekteskap mellom nordmenn og jøder (og mellom nordmenn og samer), svarte biskop Eivind Berggrav på vegne av biskopene at rasebiologiske teorier og forføyninger som frakjenner enkelte folk deres menneskeverd, «er i åpenbar strid med den kristne kirkes grunnsyn». Etter dette ble forslaget om å forby ekteskap med jøder stilt i bero inntil videre.

Da tyskerne uten varsel tok synagogen i Trondheim og brukte den til innkvartering for sine soldater våren 1941 og etter hvert registrerte og konfiskerte jødenes eiendommer, søkte jødene i byen kontakt med domprost Arne Fjellbu, som ga dem sin fulle støtte både i ord og i gjerning. Flere av jødene mistet sine stillinger og ble fengslet. Det samme skjedde også i Nord-Norge. Domprost Fjellbu rapporterte til biskop Berggrav om mishandlingen av jødene i Trondheim og lenger nord. Men Kristent Samråd – som i realiteten fungerte som et uformelt lederorgan i Den norske kirke på dette tidspunkt – foretok seg ingenting i saken.

Da Politidepartementet 20. januar 1942 kunngjorde at alle jøder måtte melde seg til politiet for å få en rød «J» i sine legitimasjonspapirer, forble kirken taus. Til sammen 1.536 personer fikk dette stempelet. Med det hadde okkupasjonsmyndighetene registrert de norske jødene og visste hvor de bodde. I ettertid kan en undres over at denne identifiseringen og registreringen av jøder kunne gå så stille for seg, uten høylytte reaksjoner fra de ulike frontene i den sivile motstandsbevegelsen.

Kirkens Grunn.

Under forberedelsen av prestenes embetsnedleggelse og arbeidet med bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn kom det innspill fra prestekretser i Bergen og Stavanger om å ta med et avsnitt med protest mot at Quisling-styret 12. mars 1942 hadde gjeninnført forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnlovens paragraf 2. Forslaget var begrunnet med at i Kristus er det ingen forskjell mellom de ulike folk. Kristent Samråd, som stod for den endelige utarbeidelsen av bekjennelseserklæringen, valgte å se bort fra forslaget vestfra. Biskop Berggrav begrunnet avgjørelsen i 1948 ved å hevde at en ved å dra «det yderst eksplosive jøde-moment» inn i denne erklæringen bare ville oppnå «at våre egne linjer ble mindre enkle og mindre klare». En antok at et punkt om diskrimineringen av jødene ville vekke harme hos rikskommissær Josef Terboven, og at han av den grunn kunne komme til å gjøre felles sak med Quisling i det forventede utfallet mot kirken. Det ville ha skjerpet NS-statens reaksjon mot prestene, som det akkurat da gjaldt å motivere til å nedlegge sine statsembeter. Det var altså taktiske grunner – ikke antisemittiske eller antijødiske holdninger – som lå til grunn for at Kristent Samråd samstemt valgte å sløyfe protesten mot forbudet av jøders adgang til riket.

Senere er utelatelsen av protesten mot Quisling-regimets jøde­politikk i Kirkens Grunn blitt oppfattet som eksempel på at kirken sviktet jødene der og da. Jeg deler den oppfatningen. Samtidig gjelder det å forstå hvorfor en ikke tok med avsnittet om jødene. Det kan tolkes som tegn på at jødenes truede situasjon lå i utkanten av kirkens agenda nettopp da den skulle begrunne prestenes brudd med det statlige kirkestyre.

Ikke prioritert. 

Det hører også med til bildet at de to teologiske fakulteter ga sin støtte til Kirkens Grunn i en fellesuttalelse uten å etterlyse en protest mot myndighetenes antisemittiske politikk og behandling av jødene. Å reagere på NS’s eskalerende jøde­fiendtlighet var tydeligvis ikke en prioritert oppgave da kirken samlet seg om sin selvstendiggjøring overfor NS-staten i april 1942. Kirken var ikke så opptatt av jødenes truede stilling at den ikke kunne tie. Det tyder på en viss likegyldighet, som en kan undre seg over – ikke minst når en tar i betraktning at kirken kjempet for rett, menneskeverd og kirkelig selvstendighet og mot rettsløshet, samvittighetstvang og vold.

Men Marte Michelet har ikke dekning for å trekke den konklusjon at Berggravs forklaring på det som skjedde, vitner om «at jødene var en uglesett, upopulær minoritet som store deler av befolkningen stilte seg skeptiske eller rent ut fiendtlige til». Vi har ikke grunnlag for å si at tausheten om nazistenes behandling av jødene i Kirkens Grunn var motivert av jødefiendtlighet.

Forhåndsvarsler. 

De første varslene om at en storaksjon mot de norske jødene var i emning, nådde kirkens ledere i april 1942, kanskje allerede i mars. Informasjonen kom fra en tysk etterretningsoffiser og antinazist med navn Helmuth James von Moltke. Han arbeidet i en etterretningsavdeling i Hærens overkommando i Tyskland, samtidig som han i hemmelighet var leder av Kreisauer-kretsen som motarbeidet Hitler. Blant von Moltkes kontakter i Norge var oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser i generalstaben til sjefen for Wehrmacht i Norge. Steltzer hadde tett forbindelse både med biskop Berggrav (før han ble internert i april 1942) og andre kirkeledere og med sentralt plasserte motstandsfolk i hjemmefronten. Von Moltke var i Norge både i april og i september 1942. I september fortalte han at nazistene planla en storaksjon mot de norske jødene, men han kunne ikke gi eksakte opplysninger om når arrestasjonen skulle finne sted, og hvordan den skulle foregå. Men han gjorde det klart at planen var at de skulle arresteres og deporteres.

Hensikten med aksjonen var å utrydde jødene. Det er gode grunner for å regne med at dette forhåndsvarselet også nådde Den Midlertidige Kirkeledelse. En av Steltzers nære medarbeidere på det tyske transportkontoret, presten og antinazisten Friedrich Schauer, har sagt at nordmennene den gang – i september 1942 – ikke trodde på informasjonen fra von Moltke om det som ville skje. I alle fall ble ikke forhåndsvarslet om en storoffensiv mot jødene fulgt opp hverken i kirken eller i hjemmefronten for øvrig i september og utover i oktober 1942.

Stans jødeforfølgelsen! 

Etter innspill fra generalsekretær Arnold T. Øhrn i Det norske Baptistsamfund gikk Den Midlertidige Kirkeledelse i begynnelsen av november i gang med å utarbeide et protestskriv om jødeforfølgelsen, adressert til ministerpresident Quisling. Skrivet, som er datert 10. november 1942, ble ført i pennen av professor Ole Hallesby. På folkemunne gikk det under navnet «Hebreerbrevet». Det fikk støtte fra alle biskopene, professorene ved de teologiske fakulteter og så godt som samtlige kirkesamfunn i landet og fra de aller fleste kristelige organisasjoner. Protestskrivet appellerte til Quisling og NS: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» Det påpekes at jødene straffes – ikke fordi de har forbrutt seg, men ganske enkelt for sin avstamning. Å tenke og handle slik er i strid både med den kristne betoning av alle menneskers likeverd og med de enkleste rettskrav i samfunnet.

Protesten ble lest opp i mange kirker de følgende søndager. Kirken var den eneste kollektive instans i det norske samfunn som reiste seg i protest mot jødehatet og jødeforfølgelsen. Selv om dette skarpe og profilerte protestskrivet vakte oppsikt, kom det for sent til å kunne hindre deportasjonen av 529 jøder, som forlot Oslo 26. november med lasteskipet «Donau» med kurs for Stettin og derfra med tog til Auschwitz.

Alt i alt ligger det nær å trekke den slutning at den jødiske minoriteten under okkupasjonen ikke fikk den omsorg og støtte som en kunne vente ut fra kirkens sterke understrekning av rett og rettferdighet i samfunnet. Ved flere anledninger falt jødene utenfor kirkekampens horisont, også da kirken ble forhåndsvarslet om storaksjonen høsten 1942.

Opinionsdannelse. 

Vi vet ikke hvilke følger det ville ha fått om bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn hadde tatt med det foreslåtte avsnittet om kritikk av gjeninnføringen av jøde­paragrafen i Grunnloven og protestert mot forfølgelsen av jødene. Det er heller ikke mulig å si hva som ville ha skjedd om Den Midlertidige Kirkeledelses kraftige protest mot behandlingen av jødene hadde kommet i september – altså før interneringen av så godt som alle jødiske menn over 15 år 26. oktober 1942. Men når en tar i betraktning at kirken den gang hadde betydelig moralsk autoritet i folket og var sentral i holdningskampen mot NS’s nazifiseringsprogram, er det ikke vanskelig å tenke seg at en tydelig protest ville ha rammet Quisling-regimet ganske hardt.

Kirken hadde et nettverk som nådde ut til så godt som hver krok i landet. Selv om nazifiseringsprogrammet allerede var svekket gjennom kirkens, lærernes og foreldrenes aksjoner på ettervinteren 1942, ville trolig nok en kraftig protest ha vært et tilbakeslag for Quisling og NS. Ville statspolitiet i så fall ha gått så aktivt inn for å gjennomføre interneringen og deportasjonen av jødene? Disse aksjonene hadde neppe gått så «lett» hvis kirken og andre grupper i hjemmefronten hadde protestert høylytt i forkant og greid å skape en sterk opinion til støtte for den forfulgte jødiske minoriteten. Kanskje kunne en på denne måten ha minsket sjansen for at utryddelsen av norske jøder kunne gjennomføres etter tyskernes plan med så bred støtte fra norsk politi.

Gå til innlegget

En «ny» erfaringsteologi?

Publisert 6 måneder siden - 505 visninger

Hvis all teologi blir erfaringsteologi, vrir en seg i realiteten unna sannhetsspørsmålene

I teologien legges det i dag stor vekt på menneskelig erfaring. Det innebærer at religiøse opplevelser og allmenn livsinnsikt tillegges stor betydning som kunnskapskilde i teologisk refleksjon. 

Menneskers opplevelser. 

På 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet vokste det fram en erfaringsteologi som i særlig grad hentet sitt stoff fra menneskers opplevelser av troen på Gud. 

De senere år, ikke minst fra 1970-årene av, har det blitt mer og mer vanlig i teologien å gjøre bruk av allmenne erfaringer fra kulturen og samfunnslivet. Det kan dreie seg om kjennskap til krig, fattigdom, undertrykkelse, lidelse og sykdom. Men også de raske endringene i kulturmønsteret, blant annet i synet på relasjoner mellom mennesker, stiller oss overfor nye utfordringer. Vi øyner knapt hvordan den teknologiske og elektroniske revolusjonen forandrer oss. Hva har erfaringer av denne art å tilføre teologien? 

I min studietid i annen halvdel av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene var den systematiske teologi ved begge de teologiske fakultetene i Oslo preget av nyortodoksien med den sveitsiske teologen Karl Barth som kronvitne. Det gjaldt å lytte til Guds Ord, som vi kjenner gjennom Bibelen, og som først og fremst formidles gjennom forkynnelsen.

For subjektiv. 

Ved Menighetsfakultetet kom dette tydeligst til uttrykk ved Leiv Aalens kritikk av Ole Hallesbys erfaringsteologi. Aalen mente at den var for subjektiv. Men i sitt fromhetsliv la Aalen stor vekt på egne erfaringer fra troslivet. Sett i forhold til at den menneskelige erfaringen nærmest fordunstet i hans troslære, kunne dette fortone seg paradoksalt. Hvordan kunne troserfaringen være sakssvarende i fromhetslivet, men en trussel i dogmatikken? 

Det var vanskelig å slå seg til ro med en slik avstand og spenning mellom det åpenbarte Guds Ord og menneskers hverdagsproblemer. Det som for meg førte fram til en mer positiv forståelse av forholdet mellom åpenbaring og erfaring var (1) møtet med praktisk teologi for kirkelig tjeneste og (2) arbeidet med etikken, spesielt sosialetikken. Det ble tydeligere og tydeligere at praktisk-teologiske fag som prekenlære, pastorallære, sjelesorg, religionspsykologi, liturgikk og hymnologi ikke kan drives seriøst uten dyp innsikt i menneskelig livserfaring.

Menneskelig erfaring. 

Og da Tor Aukrusts bøker om sosialetikk kom ut i midten av 1960-årene, ble det til fulle klart at etikken er breddfull av menneskelig erfaring. Aukrust pekte på situasjonsanalysens betydning i sosialetikken, men uten å underslå at de avgjørende kriteriene for bedømmelsen av rett og urett må være bibelsk forankret. Han viste hvordan allmenn innsikt og kunnskap kan belyses ut fra spesifikke teologiske kriterier. Dette perspektivet kom også tydelig til uttrykk i andre teologiske fag – ikke minst i religionspedagogikk og i misjons-vitenskap og økumenikk. I debatten den gang ble det samtidig påpekt at det viktige og vanskelige forholdet mellom åpenbaring og erfaring også er en nødvendig spørsmålsstilling i dogmatikken. 

Når enkelte i dag slår til lyd for at all teologi er erfaringsteologi, kan det være et tegn på at det teologien befatter seg med, er menneskers refleksjoner i møtet med det kristne budskapet. Hvis en rendyrker dette perspektivet, står teologien i fare for å bli en samling personlige vitnesbyrd om hva en har sett og hørt i kristendommen. Det gir en subjektiv forståelse av kristen tro. På sett og vis er en slik teologi en ny variant av 1800-tallets erfaringsteologi, men med den forskjell at det i dag legges langt større vekt på bredden og allsidigheten i erfaringene enn tilfellet var i teologien som kretset om omvendelseserfaringen.

Grunn til ettertanke. 

Hvis all teologi blir erfaringsteologi, vrir en seg i realiteten unna sannhetsspørsmålene. Det gir grunn til ettertanke. Vi kommer ikke unna spørsmål som: Er det sant at Gud er til? Er det sant at Jesus Kristus kom til verden for å frelse oss? Er det sant at han lever og er nærværende i Ordet og i sakramentene? En kan selvfølgelig reflektere over hvordan spørsmål av denne art oppleves og stimulerer troserfaringen. Men det er ikke nok for dem som forbereder seg til prestetjenesten. Det er heller ikke tilstrekkelig for folk som sliter med å finne et ankerfeste for sin tro. Vi må våge å svare på spørsmålet om kristendommens Gud er en sann Gud. Samtidig gjelder det å fortolke og formidle dette budskapet i dagens situasjon – en prosess der våre ord og bilder og vår forståelse av historien og samtiden er preget av mange slags erfaringer. 

Når apostelen Paulus skriver om «det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte», taler han om et mysterium som Gud har åpenbart for oss ved sin Ånd (Jes 64,3; 1 Kor 2,9). En avgjørende hendelse i dette mysteriet er Kristi oppstandelse fra de døde. Paulus utfordrer oss når han sier: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt.» (1 Kor 15,14). Da er også vår tro tom, og vi står som falske vitner om Gud. For apostelen står og faller den kristne tro med erkjennelsen av at Kristus har overvunnet døden.

Finnes trospostulater. 

Den som tenker som Paulus og lar det komme tydelig til syne i sin teologi, vil måtte redegjøre for de trospostulater en da går ut fra. Det gjelder å være ærlig og vedstå seg at det i kristendommen finnes trospostulater – forankret i åpenbaringen – som ikke lar seg vitenskapelig etterprøves, og som ikke kan erfares. Men det fritar ingen fra å argumentere for at de trosforutsetninger en legger til grunn, virkelig har sitt feste i den bibelske åpenbaring. 

Som eksempel kan vi ta holdningen til inkarnasjonen: at Guds Sønn ble født inn i verden for å åpne veien til frelse for oss mennesker. I kristendommen er denne hendelsen unik og avgjørende. Våger vi å fastholde den som sann? Den som sier ja til dette spørsmålet, har gått ut over erfaringsteologiens rekkevidde.

Trykket i Vårt land 6. juni 2018

Gå til innlegget

Glimt fra den sosialetiske vekkelsen

Publisert 11 måneder siden - 510 visninger

DA JEG LESTE fortellingen i VL 20.01.18 om «den store politiske vekkelsen» i norsk kirkeliv omkring 1968, begynte minnene å strømme på. Jeg var stipendiat – og senere lærer – på Menighetsfakultetet på den tiden, og merket de sosialetiske bølgeskvulpene som slo inn over kirkelandskapet.

Mens etikk-tradisjonen ved fakultetet i min studietid ved overgangen fra 50- til 60-årene i stor grad kretset rundt individets etiske horisont, skiftet dagsorden utover på 1960-tallet til sosialetiske problemstillinger. Da jeg kom til Tyskland i 1962 for å studere kirkens holdning til den nasjonalsosialistiske ideologi og politikk, gikk det for alvor opp for meg hvor viktig det ville være å tenke gjennom kirkens rolle i samfunnsdebatten på ny. Her hjemme fikk Tor Aukrusts inspirerende to-binds sosialetikk «Mennesket i samfunnet» (1965-66) avgjørende betydning for mange av oss. I tillegg mottok vi sterke impulser fra den økumeniske bevegelse, som fra midten av 60-tallet rettet oppmerksomheten mot ulike varianter av rik/fattig-problemet, spesielt knyttet til utfordringene fra den tredje verden. Søkelyset ble rettet mot urettferdigheten i verden, som viste seg i kløften mellom i-land og u-land, i synet på krig og fred og i diskusjonen om kirke, etikk og politikk. Slike sosialetiske temaer dominerte Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i 1968, hvor jeg var med i den norske delegasjonen. Møtet bidro til å utvide mitt sosialetiske engasjement, men etterlot også en rekke teologiske spørsmålstegn.

Da de ny-marxistiske ideologiske og politiske vindene blåste over Europa i siste del av 1960-årene, og spesielt våren 1968, merket vi det naturlig nok også i MF-miljøet. Flere studenter enn før målbar nå etter hvert venstreradikale politiske synspunkter i tråd med det som var på moten i samfunnsdebatten. Blant lærerne på fakultetet var det ikke minst professor John Nome som fanget opp og analyserte den nye ideologiske strømningen som brøt på i disse årene. Han var både etiker og kulturfilosof, og observerte og kommenterte trender i samfunnsdebatten. Våren 1968 holdt han en dobbeltforelesing om «Studentopprørsbevegelsen og dens idégrunnlag» for et fullsatt auditorium. Han pekte på at det i denne sosialetiske og politiske flodbølgen ikke bare handlet om å bekjempe autoritære former for undervisning for studenter. Det dreide seg også om krav om omfattende sosiale og politiske endringer i samfunnet etter inspirasjon fra Karl Marx. Nome illustrerte dette ved å vise til en representant for studentmakten i Roma som i en demonstrasjon mot ledelsen ved ett av universitetene i byen formulerte parolen slik: «Marx er profeten, Marcuse hans tolk og Mao hans sverd.» Herbert Marcuse – en tysk filosof som hadde flyktet fra Hitler til California – utformet marxismen som kritisk teori og fyrte opp under studentrevolusjonen. Selv om Marcuse neppe ville ha sluttet seg til det tredje trinnet i parolen fra studentopprøret i Roma, pekte Nome like fullt på at mange av de marxistisk inspirerte aktivistene ønsket å gå hele veien fra California til Kina. Nome var enig i at det trengtes endringer i universitets- og høyskolesystemet, men han advarte mot «å importere en bestemt sosial teori fra mangemillionærenes California, med negativt fortegn».

I studentmiljøet på MF ble Nomes analyse og kritikk av filosofien bak studentopprøret mye diskutert. Ikke alle var like avvisende til Marcuse’s ny-marxisme som Nome. Studenter som gikk for å være ‘ekte’ sekstiåttere, gjorde spede forsøk på å definere seg som undertrykte og signaliserte at de ville ta opp kampen mot undertrykkerne som satt med makten på universiteter og høyskoler. De var likevel moderate og opptrådte konstruktivt. Ingen av de MF-studentene jeg snakket med, forsvarte ‘væpna revolusjon’, slik noen av de mest radikale i universitets- og høyskolemiljøene gjorde.

Høsten 1969 hadde jeg en forelesningsserie om nyere problemstillinger i sosialetikken. Interessen blant studentene var stor. I begynnelsen av semesteret slo flere av studentene til lyd for at nå måtte kirken våkne og ta sitt sosialetiske ansvar på alvor. Kirken måtte gå i spissen for sosial rettferdighet! Men midt i semesteret, i oktober, la jeg merke til at de tonegivende studentene plutselig hadde forandret syn. De hadde ikke lenger tro på at kirken ville være i stand til å sette deres radikale visjoner ut i livet. Til det var kirken en altfor tungrodd og konservativ institusjon, som det ville ta tid å omforme i mer radikal sosialetisk retning. Det ville gå altfor sent om en skulle vente til kirkeledelsen la om kursen. I stedet burde unge kristne med sosialetiske visjoner gå inn i politikken og arbeide for å få gjennomslag for en ny måte å tenke på. Nå gjaldt det først og fremst for den enkelte student å engasjere seg i partipolitikken og kanskje også i utenomparlamentarisk virksomhet. På den måten kunne en oppnå radikale endringer i samfunnet, blant annet i forhold til rik/fattig-problemet, krig/fred-problemet, befolkningseksplosjonen og ansvaret for natur og klima. Noen mente at det ville være best om kirken holdt seg til det prinsipielle i sosialetikken. For den enkelte derimot gjaldt det å føre sine visjoner om forandring i samfunnet ut i det politiske landskapet.

Da Otto Hauglin målbar denne strategien i en panelsamtale på Det frivillige kirkelige landsmøte i november 1969, møtte han visse motforestillinger fra Tor Aukrust. For Aukrust var det et både/òg. Han ville at kirken skulle stå fram med en tydelig sosialetisk stemme i samfunnsdebatten, samtidig med at den enkelte kristne engasjerte seg i konkret politisk arbeid. Jeg oppfattet Aukrust slik at han advarte mot å avteologisere samfunnsansvaret og la sosialetikken gli over i politikk.

Da noen av studentene ved Misjonshøgskolen i Stavanger i 1971 ble kritisert av Misjonsselskapet for sitt venstreradikale politiske engasjement, gikk de i gang med å gjennomtenke sitt sosialetiske engasjement. Det viste seg da at de – anført av Tor Jørgensen – lå nærmere Tor Aukrust enn Otto Hauglin. I boken som de utga, «Mellom Luther og Marx» (1972), bygget de hovedsakelig på den lutherske lære om det verdslige og det åndelige regimente, og hevdet at kirken – som eksponent for det åndelige regimente – har et kritisk sosialetisk ansvar i samfunnet. Men samtidig understreket de at den enkelte kristne står friere og kan gå mer konkret til verks i politiske spørsmål enn det kirken bør gjøre.

Etter at MF flyttet inn i nybygget på Majorstuen i 1972, fortsatte det sosialetiske engasjementet. Som lærer i etikk på denne tiden fikk jeg ofte spørsmål om Karl Marx og ny-marxismen. Jeg var ikke tilstrekkelig innlest på marxismen, og flere ganger måtte jeg innrømme at jeg ikke hadde nok kunnskap til å kunne svare. Det skuffet nok flere av studentene. For å supplere etikk-undervisningen på dette området, arrangerte de egne lørdagsseminarer med foredragsholdere utenfra som kunne gi grundig innføring i marxismen og ny-marxismen. Seminarene samlet full Kantine. Dette engasjementet imponerte meg og overbeviste meg om at MFs 68-ere var idealister. De utgjorde en gruppe studenter som det var lærerikt å tale med. Selv om jeg ikke delte den ideologiske moteretningen som preget de mest taleføre studentene på den tiden, kunne vi møtes til teologiske samtaler om kirkens sosialetiske ansvar og engasjement. Stort sett var jeg opptatt av de samme sosialetiske spørsmål som dem, men uten å tilegne meg studentopprørets ny-marxistiske plattform.

Gå til innlegget

Et minne om kirkelig svikt

Publisert rundt 1 år siden - 605 visninger

«Hebreerbrevet» er skarpt, men kom for sent til å kunne forhindre deportasjonen av norske jøder til dødsleiren i Auschwitz.

SØNDAG VAR DET  75 år siden 529 jøder ble sendt med transportskipet D/S Donau fra Akershuskaia i Oslo til Stettin og videre til Auschwitz. Av dem var det bare 9 – ni – som overlevde. I tillegg ble 47 jøder deportert i to transporter med skipet Monte Rosa i november 1942 og 158 med skipet Gotenlandi februar året etter.

I og med at kirken var en sentral aktør med betydelig innflytelse i den sivile motstandskampen, er det nærliggende å spørre hva den gjorde – og ikke gjorde – for å forhindre dette folkemordet. De to første okkupasjons­årene foregikk det en rekke enkelt­aksjoner mot jødene på forskjellige steder i landet, ledet­ av tyskerne i samarbeid med norsk politi. Det gikk hardt ut over jødene i Trondheim, som blant annet ble fratatt sin synagoge. Jødenes eiendommer og forretninger ble konfiskert. En av dem som engasjerte seg og talte jødenes sak overfor tyskerne og Nasjonal Samling, var domprost Arne Fjellbu. Han orienterte også ledende kirkefolk i Oslo om den begynnende jødeforfølgelsen i Trondheim og andre steder.

Da Politidepartementet 20. januar­ 1942 kunngjorde at alle jøder i Norge skulle registreres, og at de fikk en rød «J» i sine ­legitimasjonspapirer, var kirkens ledelse – representert ved Kristent Samråd – taus. Det var den også da Quislings-regjeringen 12. mars gjeninnførte jødeparagrafen i Grunnlovens paragraf 2: «Jøder ere udelukkede fra Adgang til ­Riget». Opprinnelig var det tanken å ta inn et avsnitt med protest mot denne grunnlovsendringen i bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, men avsnittet ble til slutt droppet av taktiske grunner. En fryktet at det ville kunne føre til at rikskommissær Joseph Terboven og ministerpresident Vidkun Quisling gjorde felles sak mot kirken.

Ikke på alvor. Allerede i mars 1942 hadde tyske antinazister antydet overfor norske motstandsfolk at nazistene planla en aksjon mot de norske jødene­. I september samme år kunne den tyske etterretningsoffiser og antinazist Helmuth James von Moltke på ny informere sine kontakter i Norge­ om storaksjonen, men uten å kunne­ gi eksakte­ opplysninger om når ­arrestasjonene ville finne sted. Jødene skulle deporteres til Tyskland og ­videre til Polen­, kunne han opplyse. Det er all grunn til å regne med at Den Midlertidige Kirkeledelse (DMK) – som var blitt opprettet i juni 1942 – var orientert om dette. Men kirkelederne tok ikke budskapet fra von Moltke på ­alvor. De foretok seg i alle fall ingenting i september og ut over i ­oktober 1942.

Da statspolitisjefen gav ordre­ om at alle jødiske menn over 15 år skulle arresteres 26. oktober 1942, begynte enkelte i motstandsbevegelsen i Oslo å våkne, også blant kirkens folk. Jødene ble internert i Berg leir utenfor Tønsberg. De sanitære forhold i leiren var forferdelige og maten svært dårlig. Jødenes formuer ble beslaglagt, og alle voksne jødinner ble pålagt daglig meldeplikt ved ordenspolitiets kriminalavdeling.

Først da tok DMK opp spørsmålet om en protest mot jødeforfølgelsen. I begynnelsen av november oppsøkte formannen, professor Ole Hallesby, Sikkerhetspolitiet og protesterte mot behandlingen av jødene. Han skrev også teksten til et protestskriv, adressert til Quisling. Det ble undertegnet av alle biskopene (med unntak av biskop Eivind Berggrav, som en var avskåret fra å komme i kontakt med) og alle professorene ved de to teologiske fakulteter. 19 frivillige kristelige organisasjoner og 6 trossamfunn utenom Den norske kirke gjorde det samme. Protestskrivet er ­datert 10. november 1942 og overlevert Quisling dagen etter. Det gikk under navnet ­«Hebreerbrevet».

Det er et skarpt og profilert brev. Så godt som en samlet kirkelig opinion stod bak henvendelsen til Quisling. Hensikten med brevet var tydelig: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» At myndighetene uten varsel inndrar jødenes formue og arresterer alle jødiske menn, strider ikke bare mot nestekjærlighetsbudet, men også mot «de enkleste rettskrav», heter det i brevet. Jødene straffes ikke fordi de har forbrutt seg, men ganske enkelt for sin avstamning – «ene og alene fordi de er jøder». Dette er en underkjennelse av jødenes menneskeverd og er uforenlig med den bibelske tanken om at det ikke er forskjell på folk.

Protestskrivet ble distribuert gjennom de kirkelige kanaler og opplest i mange kirker og bedehus i begynnelsen av desember. Skrivet vakte betydelig oppsikt også internasjonalt. Faktum er at kirken var den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot jødeforfølgelsen i Norge. Med fare for eget liv hjalp også flere aktive kirkefolk norske jøder med å flykte over grensen til Sverige, selv om dette ikke skjedde etter organisert initiativ fra kirkeledelsen.

Likevel er det vanskelig å komme­ forbi at protesten kom for sent til å kunne forhindre ­deportasjonen av norske jøder til dødsleiren i Auschwitz. Den store jødedeportasjonen med D/S Donauble gjennomført vel 14 ­dager etter at denne protesten ble overlevert til Quisling. Kanskje kunne det gått annerledes om kirken og hele motstandsbevegelsen i tide hadde slått ring om jødene og reist en opinion i folket mot nazistenes grufulle behandling av denne minoriteten på rasistisk grunnlag.

Manglende syn. Kirkens like­gyldighet overfor jødene de to første okkupasjonsårene lar seg vanskelig forklare ut fra antisemittiske holdninger i det kirkelige­ lederskap. Det var nok snarere manglende syn for viktigheten av å ta opp kampen mot nazismens rasehat, som truet ­jødene i Norge og som tok livet av om lag 40 prosent av dem. Kirkelederne var så opptatt av sin egen kirkekamp at de ikke stod opp for jødene da situasjonen innbød til det.

Kirken – og andre delvis intakte samfunnsinstitusjoner – sviktet ved ikke å reise en opinion­ mot ­jødeforfølgelsen på et tidligere tidspunkt. Det forundrer og skuffer at ansvarlige folk i motstandsbevegelsen – inkludert kirke­lederne – ikke så hva registreringen av alle jøder i januar 1942 kunne føre til. Når vi i tillegg vet at meldingen om en storaksjon mot jødene i mars, og spesielt i september, ikke ble tatt alvorlig, er det grunn til å tale om svikt.

Torleiv Austad

Professor emeritus

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 76921 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43284 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34718 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27693 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22370 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22106 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 19981 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 18977 visninger

Lesetips

En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 5 timer siden / 84 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
rundt 5 timer siden / 64 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
rundt 5 timer siden / 79 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
rundt 5 timer siden / 72 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
rundt 5 timer siden / 80 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
1 dag siden / 165 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
1 dag siden / 342 visninger
Feil om Engelbretsdatter
av
Kristin Norseth
1 dag siden / 158 visninger
Les flere

Siste innlegg

Gode og dårlige kommentarer?
av
Toril Søland
rundt 1 time siden / 62 visninger
@Karl Øyvind Jordell
av
Njål Kristiansen
rundt 2 timer siden / 66 visninger
Al Gore som president?
av
Roald Øye
rundt 2 timer siden / 48 visninger
Brexit - sjakk-VM på engelsk.
av
Njål Kristiansen
rundt 3 timer siden / 44 visninger
Døende på flyttefot
av
Astrid Rønsen
rundt 3 timer siden / 38 visninger
Grep mot mannedebatt
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 78 visninger
Innen 2020 får vi 5G. Hva innebærer det?
av
Toril Søland
rundt 3 timer siden / 21 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 5 timer siden / 84 visninger
Kanossagang på NRK
av
Hanne Linn Skogvang
rundt 5 timer siden / 251 visninger
Les flere