Torleiv Austad

Alder:
  RSS

Om Torleiv

Professor emeritus. Det Teologisk Menighetsfakultetet

Følgere

Et minne om kirkelig svikt

Publisert rundt 2 måneder siden - 509 visninger

«Hebreerbrevet» er skarpt, men kom for sent til å kunne forhindre deportasjonen av norske jøder til dødsleiren i Auschwitz.

SØNDAG VAR DET  75 år siden 529 jøder ble sendt med transportskipet D/S Donau fra Akershuskaia i Oslo til Stettin og videre til Auschwitz. Av dem var det bare 9 – ni – som overlevde. I tillegg ble 47 jøder deportert i to transporter med skipet Monte Rosa i november 1942 og 158 med skipet Gotenlandi februar året etter.

I og med at kirken var en sentral aktør med betydelig innflytelse i den sivile motstandskampen, er det nærliggende å spørre hva den gjorde – og ikke gjorde – for å forhindre dette folkemordet. De to første okkupasjons­årene foregikk det en rekke enkelt­aksjoner mot jødene på forskjellige steder i landet, ledet­ av tyskerne i samarbeid med norsk politi. Det gikk hardt ut over jødene i Trondheim, som blant annet ble fratatt sin synagoge. Jødenes eiendommer og forretninger ble konfiskert. En av dem som engasjerte seg og talte jødenes sak overfor tyskerne og Nasjonal Samling, var domprost Arne Fjellbu. Han orienterte også ledende kirkefolk i Oslo om den begynnende jødeforfølgelsen i Trondheim og andre steder.

Da Politidepartementet 20. januar­ 1942 kunngjorde at alle jøder i Norge skulle registreres, og at de fikk en rød «J» i sine ­legitimasjonspapirer, var kirkens ledelse – representert ved Kristent Samråd – taus. Det var den også da Quislings-regjeringen 12. mars gjeninnførte jødeparagrafen i Grunnlovens paragraf 2: «Jøder ere udelukkede fra Adgang til ­Riget». Opprinnelig var det tanken å ta inn et avsnitt med protest mot denne grunnlovsendringen i bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, men avsnittet ble til slutt droppet av taktiske grunner. En fryktet at det ville kunne føre til at rikskommissær Joseph Terboven og ministerpresident Vidkun Quisling gjorde felles sak mot kirken.

Ikke på alvor. Allerede i mars 1942 hadde tyske antinazister antydet overfor norske motstandsfolk at nazistene planla en aksjon mot de norske jødene­. I september samme år kunne den tyske etterretningsoffiser og antinazist Helmuth James von Moltke på ny informere sine kontakter i Norge­ om storaksjonen, men uten å kunne­ gi eksakte­ opplysninger om når ­arrestasjonene ville finne sted. Jødene skulle deporteres til Tyskland og ­videre til Polen­, kunne han opplyse. Det er all grunn til å regne med at Den Midlertidige Kirkeledelse (DMK) – som var blitt opprettet i juni 1942 – var orientert om dette. Men kirkelederne tok ikke budskapet fra von Moltke på ­alvor. De foretok seg i alle fall ingenting i september og ut over i ­oktober 1942.

Da statspolitisjefen gav ordre­ om at alle jødiske menn over 15 år skulle arresteres 26. oktober 1942, begynte enkelte i motstandsbevegelsen i Oslo å våkne, også blant kirkens folk. Jødene ble internert i Berg leir utenfor Tønsberg. De sanitære forhold i leiren var forferdelige og maten svært dårlig. Jødenes formuer ble beslaglagt, og alle voksne jødinner ble pålagt daglig meldeplikt ved ordenspolitiets kriminalavdeling.

Først da tok DMK opp spørsmålet om en protest mot jødeforfølgelsen. I begynnelsen av november oppsøkte formannen, professor Ole Hallesby, Sikkerhetspolitiet og protesterte mot behandlingen av jødene. Han skrev også teksten til et protestskriv, adressert til Quisling. Det ble undertegnet av alle biskopene (med unntak av biskop Eivind Berggrav, som en var avskåret fra å komme i kontakt med) og alle professorene ved de to teologiske fakulteter. 19 frivillige kristelige organisasjoner og 6 trossamfunn utenom Den norske kirke gjorde det samme. Protestskrivet er ­datert 10. november 1942 og overlevert Quisling dagen etter. Det gikk under navnet ­«Hebreerbrevet».

Det er et skarpt og profilert brev. Så godt som en samlet kirkelig opinion stod bak henvendelsen til Quisling. Hensikten med brevet var tydelig: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» At myndighetene uten varsel inndrar jødenes formue og arresterer alle jødiske menn, strider ikke bare mot nestekjærlighetsbudet, men også mot «de enkleste rettskrav», heter det i brevet. Jødene straffes ikke fordi de har forbrutt seg, men ganske enkelt for sin avstamning – «ene og alene fordi de er jøder». Dette er en underkjennelse av jødenes menneskeverd og er uforenlig med den bibelske tanken om at det ikke er forskjell på folk.

Protestskrivet ble distribuert gjennom de kirkelige kanaler og opplest i mange kirker og bedehus i begynnelsen av desember. Skrivet vakte betydelig oppsikt også internasjonalt. Faktum er at kirken var den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot jødeforfølgelsen i Norge. Med fare for eget liv hjalp også flere aktive kirkefolk norske jøder med å flykte over grensen til Sverige, selv om dette ikke skjedde etter organisert initiativ fra kirkeledelsen.

Likevel er det vanskelig å komme­ forbi at protesten kom for sent til å kunne forhindre ­deportasjonen av norske jøder til dødsleiren i Auschwitz. Den store jødedeportasjonen med D/S Donauble gjennomført vel 14 ­dager etter at denne protesten ble overlevert til Quisling. Kanskje kunne det gått annerledes om kirken og hele motstandsbevegelsen i tide hadde slått ring om jødene og reist en opinion i folket mot nazistenes grufulle behandling av denne minoriteten på rasistisk grunnlag.

Manglende syn. Kirkens like­gyldighet overfor jødene de to første okkupasjonsårene lar seg vanskelig forklare ut fra antisemittiske holdninger i det kirkelige­ lederskap. Det var nok snarere manglende syn for viktigheten av å ta opp kampen mot nazismens rasehat, som truet ­jødene i Norge og som tok livet av om lag 40 prosent av dem. Kirkelederne var så opptatt av sin egen kirkekamp at de ikke stod opp for jødene da situasjonen innbød til det.

Kirken – og andre delvis intakte samfunnsinstitusjoner – sviktet ved ikke å reise en opinion­ mot ­jødeforfølgelsen på et tidligere tidspunkt. Det forundrer og skuffer at ansvarlige folk i motstandsbevegelsen – inkludert kirke­lederne – ikke så hva registreringen av alle jøder i januar 1942 kunne føre til. Når vi i tillegg vet at meldingen om en storaksjon mot jødene i mars, og spesielt i september, ikke ble tatt alvorlig, er det grunn til å tale om svikt.

Torleiv Austad

Professor emeritus

Gå til innlegget

Stor og skjult innflytelse, vi?

Publisert 7 måneder siden - 351 visninger

Kanskje sitter Tønnesen med kilder som kan dokumentere at Velferden som forening har forsøkt å påvirke bispevalg. I så fall vil jeg be henne om å redegjøre for det materialet hun bygger på.

I Vårt Land 17. juni uttaler TF-dekan Aud Tønnessen: «I mange år var Velferden en klubb som hadde stor, og skjult, innflytelse på bispevalg.» Hun påpeker det problematiske ved at dette skal ha skjedd i et lukket rom.

Men er det dekning for å hevde at slik virksomhet har foregått «i mange år» og i hemmelighet? Jeg har vært medlem av Velferden – en privat teologisk forening med ti medlemmer – i 41 år. Vi samles i hjemmene våre, og verten innleder til samtale ved å holde et foredrag over et selvvalgt emne. Emnet er som regel av teologisk natur, men kan også være av mer allmenn kulturell art. I de årene jeg har vært med i foreningen, har den aldri hatt noen kirkepolitisk agenda. Vi har aldri drøftet spørsmålet om foreningen skulle ha noen mening ved bispevalg eller blande seg inn i kirkelige debatter. Da jeg på midten av syttitallet ble medlem av foreningen, var det fortsatt noen som hadde vært med siden de første årene etter krigen. Ingen av dem sa noe som kunne tyde på at Velferden hadde samlet seg om å fremme en bestemt bispekandidat – åpenlyst eller i det skjulte.

Velferden ble stiftet i 1908. Foreningen var opptatt av kirkens velferd. Til å begynne med var alle medlemmene tilhengere av tanken om en fri folkekirke. I det kan man si at det lå et visst program. Men allerede fra begynnelsen av 1920-årene av var det ulike syn på statskirkeordningen i foreningen. I de protokoller og i annet arkivmateriale som finnes fra foreningens første år, er det ingenting som peker i retning av hemmelig innblanding ved bispevalg. Når foreningen de senere år er blitt anklaget for å ha drevet en skjult aksjon for å fremme bestemte kandidater ved bispevalg, er det ukjent i det materialet jeg har kjennskap til.

Nå er Aud Tønnessen en dyktig kirkehistoriker, som har godt kjennskap til norsk kirkehistorie på 1900-tallet. Kanskje sitter hun med kilder som kan dokumentere at Velferden som forening har forsøkt å påvirke bispevalg. I så fall vil jeg be henne om å redegjøre for det materialet hun bygger på.

Torleiv Austad, professor emeritus

Gå til innlegget

Farvel, Den norske kirke?

Publisert nesten 2 år siden - 505 visninger

Så lenge vi ikke blir tvunget til å handle mot vår overbevisning, vil vi fortsette vår tjeneste og ikke si farvel til Den norske kirke.

Av: Torleiv Austad, 
Tore Koppe­rud og
 Anfin Skaaheim (Tidligere medlemmer av Kirkemøtet)

Når Kirkemøtet skal ta stilling til innføring av kirkelig vigselsordning for to av samme kjønn, aktualiseres en rekke teologiske og kirkelige spørsmål. De utløser brytninger som dypest sett stikker i ulik holdning til Bibelens autoritet. Den klassiske forståelse av ekteskapet som en ordning for et forpliktende samliv mellom én mann og én kvinne, settes igjen på prøve.

Jesus forankrer ekteskapsordningen i fortellingen om at Gud fra begynnelsen av skapte mann og kvinne, og fremholder at «de to skal være én kropp» (Mark 10,1-9; Matt 19,1-9). Med dette som grunnlag kan vi ikke avskrive kjønnsdifferensieringen som betingelse for å inngå ekteskap i kirkelig regi.

Til tross for den plass som dette synet har hatt og har i kirkens vigselsliturgi, ser det ut til at det kan bli flertall på Kirkemøtet for en ordning for kirkelig vigsel av to av samme kjønn. Dette er en ny og utfordrende situasjon for vår kirke, og særlig vanskelig for oss som mener at kirken skal holde seg til det bibelske grunnlag for ekteskapsordningen, uavhengig av hva samfunnet i sin lovgivning legger til rette for.

Hvis Kirkemøtet vedtar å innføre en vigselsordning for to av samme kjønn i tillegg til ordningen vi har, blir det et sentralt tema hvem som skal avgjøre hvilken liturgi som skal brukes i det enkelte tilfelle. For oss og for andre er det viktig at den nåværende vigselsordningen ikke fortrenges, og at det er den som skal brukes ved vigsel av heterofile.

Det er ikke problemfritt å innføre to liturgier for inngåelse av ekteskap. Det vil bli smertefullt å måtte leve med to innbyrdes uforenlige liturgier og to praksiser. I alle fall er det om å gjøre å fastholde en vigslers rett til å reservere seg mot å utføre vigsel etter en liturgi tilpasset for ekteskap mellom to av samme kjønn. Hvis reservasjonsretten skulle fjernes, vil sannsynligvis frafallet fra Den norske kirke bli større enn i dag. Det er ikke de som holder seg til Bibelens ord i denne sak som skaper splittelse­, men de som innfører en ny lære om ekteskapet som ikke har ­bibelsk grunnlag.

I Kirkemøtet er det viktig å drøfte synet på ekteskapet på grunnlag av Bibelen. Det vil rette oppmerksomheten mot sakens kjerne. Vi som er motstandere av en kirkelig liturgi for likekjønnet ekteskapsinngåelse, vil understreke betydningen av saklighet overfor dem som har et annet syn. Det er grunn til å forvente at de som går inn for likekjønnet vigsel i kirken, er villige til å redegjøre for sin bibelforståelse.

I etterkant av kirkevalget har diskusjonen om å melde seg ut av Den norske kirke tiltatt. For dem som av samvittighetsgrunner ikke lenger finner å kunne bli stående i kirken, er en av mulighetene å la seg registrere i trossamfunn opprettet av flere av de kristelige organisasjonene. Dette kan bety opptakten til nye frikirker. Men én ting synes klart: Kirkens klassiske syn på ekteskapet blir svekket hvis mange av oss som står for dette syn, forlater kirken.

Vi deler den oppfatning som Den norske kirkes lærenemnd – nærmest enstemmig – formulerte slik i 2006: «Det er bred enighet i nemnda om at ekteskapet mellom kvinne og mann er uttrykk for den orden i skaperverket som gir seg av kjønnsdifferensieringen. Her ligger ­mulighetene for forplantning og videreføring av slekten. Denne kjensgjerning setter relasjonen mellom mor, far og barn i en særstilling. (Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s.105).»

Vi vil understreke­ vår tilhørighet til Den norske kirke­. Her er vi døpt, konfirmert og viet. Vi er alle ordinert til prester, i en livslang tjeneste som det skal svært mye til å gå fra. I troskap mot vårt løfte om å lære og å leve i overensstemmelse med Guds Ord og kirkens bekjennelse vil vi så langt som mulig fortsette vår tjeneste i kirken.

Vi vil oppmuntre så mange som mulig til å bli stående i kirken, og i trofast bønn og tydelig bekjennelse bidra til fornyelse i kirkens liv. Vi vil særlig utfordre kristen ungdom til å lytte etter Guds kall til kirkelig tjeneste og frimodig tale og handle etter Guds ord. De trenger kirkelig støtte og omsorg.

Det er vår tro at det fortsatt vil være rom for det teologiske og kirkelige synet vi står for – ikke bare i forståelsen av ekteskapet, men også i andre spørsmål som kan skape spenninger og splid. Så lenge vi ikke blir tvunget til å handle mot vår overbevisning, fortsetter vi vår tjeneste og sier ikke farvel til Den norske kirke.

Først publisert i Vårt Land 31.3.2016

Gå til innlegget

Kristent syn på ekteskapet?

Publisert rundt 2 år siden - 340 visninger

For å kunne forsvare ekteskap mellom to av samme kjønn, må en se bort fra at Jesus tolker skapelsen av mann og kvinne som en orden i skaperverket.

I Halvor Moxnes’ oversikt over de teologiske utredninger om homofilt samliv og synet på likekjønnet ekteskap (Vårt Land 10. oktober) er han også innom Lærenemndas uttalelse «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofili­saken» (2006).

LES OGSÅ: Anfinn Skaaheims innlegg som utløste debatten

Han nevner at nemnda delte seg på midten i synet på homofilt samliv. Men han refererer bare den part som gikk inn for homofilt samliv, og som sier at ekteskapet mellom mann og kvinne og partnerskap mellom homofile står overfor de samme normer: Trofasthet, kjærlighet, gjensidig forpliktelse. Hva den andre parten uttalte om homofilt samliv, refereres ikke. Det nevnes heller ikke noe om hva Lærenemnda sier om ekteskapet. På dette punkt trenger Moxnes’ fremstilling et supplement.

Lærenemnda pekte på at ekteskapet i luthersk tradisjon er «en ordning etter Guds vilje, innstiftet av Gud ved skapelsen til mann og kvinne for å videreføre skaperverket». Det var bred enighet om at «ekteskapet mellom kvinne og mann er uttrykk for den orden i skaperverket som gir seg av kjønnsdifferensieringen».

LES MER: Halvor Moxnes skriver om «Et nytt syn på likekjønnet ekteskap» 

I det bibelske familiemønster så vel som i luthersk samlivsetikk, står ­relasjonen mellom mor, far og barn i en særstilling. Av dette trakk et stort flertall i nemnda den slutning at ekteskapet ut fra biologiske, kulturelle og sosiale forhold «er noe annet enn et ordnet partnerskap mellom to mennesker av samme kjønn».

Sammenlikner en denne uttalelsen med utredningen Sammen: Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv (2013), merker en seg at Samlivsutvalget «avgrenset seg opp mot den oppgave som Lærenemnda behandlet i 2006». Selv om de to utredningene har forskjellig sikte, berører de like fullt en rekke av de samme temaene, deriblant forståelsen av ekteskapet. Like fullt valgte Samlivsutvalget ikke å forholde seg til de argumenter som Lærenemnda anfører på dette punkt.

LES OGSÅ: Anfinn Skaaheim skriver om «En alvorlig tilsnikelse»

Den klareste forskjellen mellom Lærenemndas uttalelse og Samlivsutvalgets utredning kommer til uttrykk ved at nemnda knytter ekteskapet til kjønnsdifferensieringen, mens Samlivsutvalget bedømmer ekteskapsordningen ut fra hva som er «gagnlig og godt for menneskene som lever i ekte­skap og for samfunnet i det hele».

Utvalget går ut fra at det som sies om ekteskapet i Det nye testamentet, er «fragmentarisk, til dels også spenningsfylt». De nytestamentlige tekstene er utilstrekkelige som grunnlag for forståelsen av ekteskapet. Det henvises blant annet til det hierarkiske forholdet mellom mann og kvinne hos Paulus, og til at heller ikke Jesus har gitt oss noen lære om ekteskapet.

Derfor tar en lett på det Bibelen sier om ekteskapet, og konkluderer med at vi som kristne er «nødt til å ta stilling til hvilken ekteskapsordning som lar seg gjennomføre i praksis», og vurdere om den ordning vi har og ønsker å ha, er til beste for ektefolk og for samfunnet. Med dette som bakgrunn legges det opp til at ekteskapsinstitusjonen må prøves på om den evner «å ivareta kjærligheten».

LES MER: Anfinn Skaaheim skriver om «En uheldig kirkevalgkampanje»

Lærenemnda er innforstått med at bibeltekstene viser ulike familiemønstre, ekteskapsordninger og juridiske løsninger i takt med vekslende historiske og kulturelle forskjeller. Men – «det monogame samliv mellom mann og kvinne fastholdes som en skapelsesgitt ordning».

Nemnda trekker fram Mark 10,1-9 (Matt 19,1-9), hvor Jesus vil begrense adgangen til skilsmisse ved å gripe tilbake til den første skapelse. Tekstens hovedanliggende er imidlertid «å hevde det monogame ekteskapets ukrenkelighet».

Jesus tolker skapelsen av mann og kvinne som en orden i skaperverket, og bekrefter at ekteskapet er et nært og forpliktende fellesskap mellom mann og kvinne. For å kunne forsvare ekteskap mellom to av samme kjønn må en se bort fra Jesu tale på dette punkt.

Først publisert i Vårt Land 21.10.2015

Gå til innlegget

Ekko etter ubesvarte spørsmål.

Publisert over 2 år siden - 2245 visninger

Jeg oppfatter svaret på hva forpliktelsen på Menighetsfakultetets basis innebærer, som slapt.

Mitt innlegg «Hvorfor er ikke MF til å kjenne igjen?» på Pensjonisttreffet på Menighetsfakultetet 16. mars inneholdt mye ros og litt ris til fakultetet både i historisk og aktuelt perspektiv, gjengitt i forkortet utgave i Vårt Land 15. mai: «Ubesvarte spørsmål om MF»).

I sin kommentar til mitt innlegg berører rektor Vidar L. Haanes og professor Harald Hegstad (Vårt Land 18. mai) noen av de spørsmål som etter mitt skjønn ikke fikk tilfredsstillende svar under debatten om Menighetsfakultetet i fjor. Jeg takker for deres reaksjon og tillater meg å komme med noen bemerkninger.

Tier. Gunnar Breiviks innlegg «Akademisk frihet – og Guds åpenbaring» (Vårt Land 27. august 2014) vakte en viss oppmerksomhet. Breivik, som kjenner fakultetet fra innsiden etter åtte år i styret, pekte på at dersom Gud har åpenbart seg i historien, så må det komme fram at han har opplyst Jesus og de første vitnene. Dette vitnesbyrdet fortjener derfor «å bli tatt på et helt annet alvor enn hva enkelte av dagens forskere mener er tidsmessig korrekt og fornuftsmessig akseptabel kristen tro». Hvis Breivik med denne anklagen sikter til forskere på MF, er det rimelig at fakultetets ledelse svarer. 

Jeg kan ikke se at det er skjedd. Derfor har jeg etterlyst et svar. Nå svarer Haanes og Hegstad at det er umulig å forholde seg til slike antydninger «så lenge de ikke er dokumentert gjennom konkrete eksempler». Mitt spørsmål var – og er fortsatt: Hvorfor har man så ikke bedt Breivik tydeliggjøre sin kritikk? Ved å tie skaper man lett et inntrykk av at fakultetet ikke bryr seg om innvendinger av denne art. Det synes jeg er uheldig.

Slapt svar. Hvilken betydning har det for forskerne på MF at fakultetet etter Grunnreglenes § 1 «baserer sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse»? I dette ligger det at fakultetet som forsknings- og undervisningsinstitusjon har et bestemt læregrunnlag og et kirkelig formål.

Enhver ny generasjon ved fakultetet trenger å spørre hva dette betyr – både fordi det fagteologiske og vitenskapsteoretiske klimaet endrer seg, og fordi fakultetet i dag har en ganske annen økumenisk åpenhet enn tidligere. Når det i fjor på sentralt MF-hold ble hevdet at § 1 i Grunnreglene krever «en helt annen lesning enn da den ble formulert i 1907», var jeg ikke den eneste som stusset og spurte: Hva ligger det i det? 

Til spørsmålet om hva forpliktelsen på MFs basis innebærer, svarer Haanes og Hegstad at det er vanskelig «å sette det på noen enkel formel». De nøyer seg med å vise til «bredden i den virksomhet som MF utfører». Jeg oppfatter dette svaret som slapt. Nettopp i en situasjon med utvidet fagkrets og større bredde i lærerstaben, er det viktig å kunne være tydelig på hva forpliktelsen på Skrift og bekjennelse innebærer. At svaret må bli nyansert, er opplagt i lys av mangfoldigheten i fakultetets virksomhet. Men spørsmålet bør besvares.

Ekteskapet. Vi er midt oppe i en debatt om kirken skal tilegne seg det samme syn på ekteskapet som i dag gjelder i det norske samfunnet. I denne situasjonen er det nærliggende å spørre etter MFs syn. Jeg tillot meg derfor å spørre hvordan fakultetets styre forholder seg til dette spørsmålet ved sin ansettelsespraksis i teologiske fag.

Haanes og Hegstad svarer at de for sin del «finner det urimelig å etablere dette spørsmålet som et avgjørende kriterium like lite som forholdet til spørsmålet om kvinnelige prester i sin tid var det». Nå bruker ikke jeg uttrykket «avgjørende kriterium». Jeg formulerer meg forsiktigere enn som så og sier at jeg har «vanskelig for å forstå» en ansettelsespraksis i teologiske fag som bagatelliserer dette spørsmålet. Like fullt oppfatter jeg Haanes og Hegstad slik at de har et annet syn enn jeg har.

Ved flere anledninger har jeg gitt uttrykk for at ekteskapet etter nytestamentlig syn i sin grunnstruktur er en offentlig-rettslig ordning av forholdet mellom én kvinne og én mann. Det undrer meg at man kan parallellisere synet på likekjønnede ekteskap med endringene i holdningen til ordinasjon av kvinner. De to spørsmålene har ikke samme bibelske forankring. Jesus viser til skapelsesfortellingen når han fremholder at ekteskapet er et forhold mellom én kvinne og én mann (Matt 19.4-6). Det forplikter. Jeg finner imidlertid ikke noe holdbart bibelsk belegg som forbyr ordinasjon av kvinner. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.05.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
Drikkeukulturen
9 minutter siden / 199 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
20 minutter siden / 315 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Presidentens kulisser
26 minutter siden / 983 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
34 minutter siden / 335 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
rundt 1 time siden / 335 visninger
Anne Jensen kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 1 time siden / 2138 visninger
J.K. Baltzersen kommenterte på
Ingen fare for ytringsfriheten
rundt 1 time siden / 209 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 2 timer siden / 2138 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 315 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 315 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 315 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 2 timer siden / 983 visninger
Les flere