Torleiv Austad

Alder:
  RSS

Om Torleiv

Professor emeritus. Det Teologisk Menighetsfakultetet

Følgere

Stor og skjult innflytelse, vi?

Publisert rundt 1 måned siden - 340 visninger

Kanskje sitter Tønnesen med kilder som kan dokumentere at Velferden som forening har forsøkt å påvirke bispevalg. I så fall vil jeg be henne om å redegjøre for det materialet hun bygger på.

I Vårt Land 17. juni uttaler TF-dekan Aud Tønnessen: «I mange år var Velferden en klubb som hadde stor, og skjult, innflytelse på bispevalg.» Hun påpeker det problematiske ved at dette skal ha skjedd i et lukket rom.

Men er det dekning for å hevde at slik virksomhet har foregått «i mange år» og i hemmelighet? Jeg har vært medlem av Velferden – en privat teologisk forening med ti medlemmer – i 41 år. Vi samles i hjemmene våre, og verten innleder til samtale ved å holde et foredrag over et selvvalgt emne. Emnet er som regel av teologisk natur, men kan også være av mer allmenn kulturell art. I de årene jeg har vært med i foreningen, har den aldri hatt noen kirkepolitisk agenda. Vi har aldri drøftet spørsmålet om foreningen skulle ha noen mening ved bispevalg eller blande seg inn i kirkelige debatter. Da jeg på midten av syttitallet ble medlem av foreningen, var det fortsatt noen som hadde vært med siden de første årene etter krigen. Ingen av dem sa noe som kunne tyde på at Velferden hadde samlet seg om å fremme en bestemt bispekandidat – åpenlyst eller i det skjulte.

Velferden ble stiftet i 1908. Foreningen var opptatt av kirkens velferd. Til å begynne med var alle medlemmene tilhengere av tanken om en fri folkekirke. I det kan man si at det lå et visst program. Men allerede fra begynnelsen av 1920-årene av var det ulike syn på statskirkeordningen i foreningen. I de protokoller og i annet arkivmateriale som finnes fra foreningens første år, er det ingenting som peker i retning av hemmelig innblanding ved bispevalg. Når foreningen de senere år er blitt anklaget for å ha drevet en skjult aksjon for å fremme bestemte kandidater ved bispevalg, er det ukjent i det materialet jeg har kjennskap til.

Nå er Aud Tønnessen en dyktig kirkehistoriker, som har godt kjennskap til norsk kirkehistorie på 1900-tallet. Kanskje sitter hun med kilder som kan dokumentere at Velferden som forening har forsøkt å påvirke bispevalg. I så fall vil jeg be henne om å redegjøre for det materialet hun bygger på.

Torleiv Austad, professor emeritus

Gå til innlegget

Farvel, Den norske kirke?

Publisert over 1 år siden - 499 visninger

Så lenge vi ikke blir tvunget til å handle mot vår overbevisning, vil vi fortsette vår tjeneste og ikke si farvel til Den norske kirke.

Av: Torleiv Austad, 
Tore Koppe­rud og
 Anfin Skaaheim (Tidligere medlemmer av Kirkemøtet)

Når Kirkemøtet skal ta stilling til innføring av kirkelig vigselsordning for to av samme kjønn, aktualiseres en rekke teologiske og kirkelige spørsmål. De utløser brytninger som dypest sett stikker i ulik holdning til Bibelens autoritet. Den klassiske forståelse av ekteskapet som en ordning for et forpliktende samliv mellom én mann og én kvinne, settes igjen på prøve.

Jesus forankrer ekteskapsordningen i fortellingen om at Gud fra begynnelsen av skapte mann og kvinne, og fremholder at «de to skal være én kropp» (Mark 10,1-9; Matt 19,1-9). Med dette som grunnlag kan vi ikke avskrive kjønnsdifferensieringen som betingelse for å inngå ekteskap i kirkelig regi.

Til tross for den plass som dette synet har hatt og har i kirkens vigselsliturgi, ser det ut til at det kan bli flertall på Kirkemøtet for en ordning for kirkelig vigsel av to av samme kjønn. Dette er en ny og utfordrende situasjon for vår kirke, og særlig vanskelig for oss som mener at kirken skal holde seg til det bibelske grunnlag for ekteskapsordningen, uavhengig av hva samfunnet i sin lovgivning legger til rette for.

Hvis Kirkemøtet vedtar å innføre en vigselsordning for to av samme kjønn i tillegg til ordningen vi har, blir det et sentralt tema hvem som skal avgjøre hvilken liturgi som skal brukes i det enkelte tilfelle. For oss og for andre er det viktig at den nåværende vigselsordningen ikke fortrenges, og at det er den som skal brukes ved vigsel av heterofile.

Det er ikke problemfritt å innføre to liturgier for inngåelse av ekteskap. Det vil bli smertefullt å måtte leve med to innbyrdes uforenlige liturgier og to praksiser. I alle fall er det om å gjøre å fastholde en vigslers rett til å reservere seg mot å utføre vigsel etter en liturgi tilpasset for ekteskap mellom to av samme kjønn. Hvis reservasjonsretten skulle fjernes, vil sannsynligvis frafallet fra Den norske kirke bli større enn i dag. Det er ikke de som holder seg til Bibelens ord i denne sak som skaper splittelse­, men de som innfører en ny lære om ekteskapet som ikke har ­bibelsk grunnlag.

I Kirkemøtet er det viktig å drøfte synet på ekteskapet på grunnlag av Bibelen. Det vil rette oppmerksomheten mot sakens kjerne. Vi som er motstandere av en kirkelig liturgi for likekjønnet ekteskapsinngåelse, vil understreke betydningen av saklighet overfor dem som har et annet syn. Det er grunn til å forvente at de som går inn for likekjønnet vigsel i kirken, er villige til å redegjøre for sin bibelforståelse.

I etterkant av kirkevalget har diskusjonen om å melde seg ut av Den norske kirke tiltatt. For dem som av samvittighetsgrunner ikke lenger finner å kunne bli stående i kirken, er en av mulighetene å la seg registrere i trossamfunn opprettet av flere av de kristelige organisasjonene. Dette kan bety opptakten til nye frikirker. Men én ting synes klart: Kirkens klassiske syn på ekteskapet blir svekket hvis mange av oss som står for dette syn, forlater kirken.

Vi deler den oppfatning som Den norske kirkes lærenemnd – nærmest enstemmig – formulerte slik i 2006: «Det er bred enighet i nemnda om at ekteskapet mellom kvinne og mann er uttrykk for den orden i skaperverket som gir seg av kjønnsdifferensieringen. Her ligger ­mulighetene for forplantning og videreføring av slekten. Denne kjensgjerning setter relasjonen mellom mor, far og barn i en særstilling. (Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s.105).»

Vi vil understreke­ vår tilhørighet til Den norske kirke­. Her er vi døpt, konfirmert og viet. Vi er alle ordinert til prester, i en livslang tjeneste som det skal svært mye til å gå fra. I troskap mot vårt løfte om å lære og å leve i overensstemmelse med Guds Ord og kirkens bekjennelse vil vi så langt som mulig fortsette vår tjeneste i kirken.

Vi vil oppmuntre så mange som mulig til å bli stående i kirken, og i trofast bønn og tydelig bekjennelse bidra til fornyelse i kirkens liv. Vi vil særlig utfordre kristen ungdom til å lytte etter Guds kall til kirkelig tjeneste og frimodig tale og handle etter Guds ord. De trenger kirkelig støtte og omsorg.

Det er vår tro at det fortsatt vil være rom for det teologiske og kirkelige synet vi står for – ikke bare i forståelsen av ekteskapet, men også i andre spørsmål som kan skape spenninger og splid. Så lenge vi ikke blir tvunget til å handle mot vår overbevisning, fortsetter vi vår tjeneste og sier ikke farvel til Den norske kirke.

Først publisert i Vårt Land 31.3.2016

Gå til innlegget

Kristent syn på ekteskapet?

Publisert nesten 2 år siden - 334 visninger

For å kunne forsvare ekteskap mellom to av samme kjønn, må en se bort fra at Jesus tolker skapelsen av mann og kvinne som en orden i skaperverket.

I Halvor Moxnes’ oversikt over de teologiske utredninger om homofilt samliv og synet på likekjønnet ekteskap (Vårt Land 10. oktober) er han også innom Lærenemndas uttalelse «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofili­saken» (2006).

LES OGSÅ: Anfinn Skaaheims innlegg som utløste debatten

Han nevner at nemnda delte seg på midten i synet på homofilt samliv. Men han refererer bare den part som gikk inn for homofilt samliv, og som sier at ekteskapet mellom mann og kvinne og partnerskap mellom homofile står overfor de samme normer: Trofasthet, kjærlighet, gjensidig forpliktelse. Hva den andre parten uttalte om homofilt samliv, refereres ikke. Det nevnes heller ikke noe om hva Lærenemnda sier om ekteskapet. På dette punkt trenger Moxnes’ fremstilling et supplement.

Lærenemnda pekte på at ekteskapet i luthersk tradisjon er «en ordning etter Guds vilje, innstiftet av Gud ved skapelsen til mann og kvinne for å videreføre skaperverket». Det var bred enighet om at «ekteskapet mellom kvinne og mann er uttrykk for den orden i skaperverket som gir seg av kjønnsdifferensieringen».

LES MER: Halvor Moxnes skriver om «Et nytt syn på likekjønnet ekteskap» 

I det bibelske familiemønster så vel som i luthersk samlivsetikk, står ­relasjonen mellom mor, far og barn i en særstilling. Av dette trakk et stort flertall i nemnda den slutning at ekteskapet ut fra biologiske, kulturelle og sosiale forhold «er noe annet enn et ordnet partnerskap mellom to mennesker av samme kjønn».

Sammenlikner en denne uttalelsen med utredningen Sammen: Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv (2013), merker en seg at Samlivsutvalget «avgrenset seg opp mot den oppgave som Lærenemnda behandlet i 2006». Selv om de to utredningene har forskjellig sikte, berører de like fullt en rekke av de samme temaene, deriblant forståelsen av ekteskapet. Like fullt valgte Samlivsutvalget ikke å forholde seg til de argumenter som Lærenemnda anfører på dette punkt.

LES OGSÅ: Anfinn Skaaheim skriver om «En alvorlig tilsnikelse»

Den klareste forskjellen mellom Lærenemndas uttalelse og Samlivsutvalgets utredning kommer til uttrykk ved at nemnda knytter ekteskapet til kjønnsdifferensieringen, mens Samlivsutvalget bedømmer ekteskapsordningen ut fra hva som er «gagnlig og godt for menneskene som lever i ekte­skap og for samfunnet i det hele».

Utvalget går ut fra at det som sies om ekteskapet i Det nye testamentet, er «fragmentarisk, til dels også spenningsfylt». De nytestamentlige tekstene er utilstrekkelige som grunnlag for forståelsen av ekteskapet. Det henvises blant annet til det hierarkiske forholdet mellom mann og kvinne hos Paulus, og til at heller ikke Jesus har gitt oss noen lære om ekteskapet.

Derfor tar en lett på det Bibelen sier om ekteskapet, og konkluderer med at vi som kristne er «nødt til å ta stilling til hvilken ekteskapsordning som lar seg gjennomføre i praksis», og vurdere om den ordning vi har og ønsker å ha, er til beste for ektefolk og for samfunnet. Med dette som bakgrunn legges det opp til at ekteskapsinstitusjonen må prøves på om den evner «å ivareta kjærligheten».

LES MER: Anfinn Skaaheim skriver om «En uheldig kirkevalgkampanje»

Lærenemnda er innforstått med at bibeltekstene viser ulike familiemønstre, ekteskapsordninger og juridiske løsninger i takt med vekslende historiske og kulturelle forskjeller. Men – «det monogame samliv mellom mann og kvinne fastholdes som en skapelsesgitt ordning».

Nemnda trekker fram Mark 10,1-9 (Matt 19,1-9), hvor Jesus vil begrense adgangen til skilsmisse ved å gripe tilbake til den første skapelse. Tekstens hovedanliggende er imidlertid «å hevde det monogame ekteskapets ukrenkelighet».

Jesus tolker skapelsen av mann og kvinne som en orden i skaperverket, og bekrefter at ekteskapet er et nært og forpliktende fellesskap mellom mann og kvinne. For å kunne forsvare ekteskap mellom to av samme kjønn må en se bort fra Jesu tale på dette punkt.

Først publisert i Vårt Land 21.10.2015

Gå til innlegget

Ekko etter ubesvarte spørsmål.

Publisert rundt 2 år siden - 2234 visninger

Jeg oppfatter svaret på hva forpliktelsen på Menighetsfakultetets basis innebærer, som slapt.

Mitt innlegg «Hvorfor er ikke MF til å kjenne igjen?» på Pensjonisttreffet på Menighetsfakultetet 16. mars inneholdt mye ros og litt ris til fakultetet både i historisk og aktuelt perspektiv, gjengitt i forkortet utgave i Vårt Land 15. mai: «Ubesvarte spørsmål om MF»).

I sin kommentar til mitt innlegg berører rektor Vidar L. Haanes og professor Harald Hegstad (Vårt Land 18. mai) noen av de spørsmål som etter mitt skjønn ikke fikk tilfredsstillende svar under debatten om Menighetsfakultetet i fjor. Jeg takker for deres reaksjon og tillater meg å komme med noen bemerkninger.

Tier. Gunnar Breiviks innlegg «Akademisk frihet – og Guds åpenbaring» (Vårt Land 27. august 2014) vakte en viss oppmerksomhet. Breivik, som kjenner fakultetet fra innsiden etter åtte år i styret, pekte på at dersom Gud har åpenbart seg i historien, så må det komme fram at han har opplyst Jesus og de første vitnene. Dette vitnesbyrdet fortjener derfor «å bli tatt på et helt annet alvor enn hva enkelte av dagens forskere mener er tidsmessig korrekt og fornuftsmessig akseptabel kristen tro». Hvis Breivik med denne anklagen sikter til forskere på MF, er det rimelig at fakultetets ledelse svarer. 

Jeg kan ikke se at det er skjedd. Derfor har jeg etterlyst et svar. Nå svarer Haanes og Hegstad at det er umulig å forholde seg til slike antydninger «så lenge de ikke er dokumentert gjennom konkrete eksempler». Mitt spørsmål var – og er fortsatt: Hvorfor har man så ikke bedt Breivik tydeliggjøre sin kritikk? Ved å tie skaper man lett et inntrykk av at fakultetet ikke bryr seg om innvendinger av denne art. Det synes jeg er uheldig.

Slapt svar. Hvilken betydning har det for forskerne på MF at fakultetet etter Grunnreglenes § 1 «baserer sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse»? I dette ligger det at fakultetet som forsknings- og undervisningsinstitusjon har et bestemt læregrunnlag og et kirkelig formål.

Enhver ny generasjon ved fakultetet trenger å spørre hva dette betyr – både fordi det fagteologiske og vitenskapsteoretiske klimaet endrer seg, og fordi fakultetet i dag har en ganske annen økumenisk åpenhet enn tidligere. Når det i fjor på sentralt MF-hold ble hevdet at § 1 i Grunnreglene krever «en helt annen lesning enn da den ble formulert i 1907», var jeg ikke den eneste som stusset og spurte: Hva ligger det i det? 

Til spørsmålet om hva forpliktelsen på MFs basis innebærer, svarer Haanes og Hegstad at det er vanskelig «å sette det på noen enkel formel». De nøyer seg med å vise til «bredden i den virksomhet som MF utfører». Jeg oppfatter dette svaret som slapt. Nettopp i en situasjon med utvidet fagkrets og større bredde i lærerstaben, er det viktig å kunne være tydelig på hva forpliktelsen på Skrift og bekjennelse innebærer. At svaret må bli nyansert, er opplagt i lys av mangfoldigheten i fakultetets virksomhet. Men spørsmålet bør besvares.

Ekteskapet. Vi er midt oppe i en debatt om kirken skal tilegne seg det samme syn på ekteskapet som i dag gjelder i det norske samfunnet. I denne situasjonen er det nærliggende å spørre etter MFs syn. Jeg tillot meg derfor å spørre hvordan fakultetets styre forholder seg til dette spørsmålet ved sin ansettelsespraksis i teologiske fag.

Haanes og Hegstad svarer at de for sin del «finner det urimelig å etablere dette spørsmålet som et avgjørende kriterium like lite som forholdet til spørsmålet om kvinnelige prester i sin tid var det». Nå bruker ikke jeg uttrykket «avgjørende kriterium». Jeg formulerer meg forsiktigere enn som så og sier at jeg har «vanskelig for å forstå» en ansettelsespraksis i teologiske fag som bagatelliserer dette spørsmålet. Like fullt oppfatter jeg Haanes og Hegstad slik at de har et annet syn enn jeg har.

Ved flere anledninger har jeg gitt uttrykk for at ekteskapet etter nytestamentlig syn i sin grunnstruktur er en offentlig-rettslig ordning av forholdet mellom én kvinne og én mann. Det undrer meg at man kan parallellisere synet på likekjønnede ekteskap med endringene i holdningen til ordinasjon av kvinner. De to spørsmålene har ikke samme bibelske forankring. Jesus viser til skapelsesfortellingen når han fremholder at ekteskapet er et forhold mellom én kvinne og én mann (Matt 19.4-6). Det forplikter. Jeg finner imidlertid ikke noe holdbart bibelsk belegg som forbyr ordinasjon av kvinner. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.05.2015

Gå til innlegget

Hvorfor er ikke MF til å kjenne igjen?

Publisert rundt 2 år siden - 1608 visninger

Innlegg på Pensjonisttreffet på MF 16.03.15. En forkortet utgave ble publisert i Vårt Land 15. mai 2015

-----

1.     Temavalget

Temaet for dette innlegget er formulert av komitéen som har ansvaret for pensjonisttreffet på MF, som finner sted en gang i semesteret. Bakgrunnen for temavalget var et intervju med Per Lønning i Vårt Land 26. oktober 2014. Han uttalte da:

Mitt gamle Menighetsfakultet; jeg har vanskelig for å kjenne det igjen. Det labber diverse mil foran meg. De har blitt så opptatt av å kjæle for det som er ”in” i tiden. Det var så men andre tider da jeg selv med bulder og brak ble avvist som ny lærer ved Menighetsfakultetet. De syntes jeg var for liberal.

Det Lønning sier her, kom på slutten av en to tre måneders ganske heftig debatt om fakultetet i aviser, blader og radio. Debatten ble utløst ved en kronikk i Vårt Land av Misjonssambandets informasjonssjef Espen Ottosen under tittelen ”MFs farvel til Bibelens autoritet”. Rektor og enkelte andre av lærerne ved fakultetet måtte forholde seg til en rekke bekymringsmeldinger, selv om det også var enkelte som offentlig gav uttrykk for sin støtte til utviklingen ved MF. Debatten viste i alle fall at mange i kirken ikke er likegyldige til MF. Det skal vi være takknemlige for. Spørsmålet er hvordan en besvarer utfordringene.

Da jeg ble spurt om å holde dette innlegget, stilte jeg én betingelse: Rektor måtte være til stede – for å kunne supplere og korrigere meg og for å kunne høre hva som sies i samtalen.

La meg legge til at jeg i dag ser på MF med to øyne. Med det ene øyet observerer jeg fakultetet innenfra, og med det andre øyet iakttar jeg som pensjonist institusjonen utenfra. 

2.     Strukturelle forandringer

Det er hevet over tvil at MFhar forandret seg gjennom årene. De første 65 årene besto forandringene først og fremst i at lærerne hadde forskjellig teologisk profil. I dogmatikkundervisningen omkring midten av forrige århundre ble dette særlig tydelig ved overgangen fra Ole Hallesbys erfaringsteologi til Leiv Aalens konfesjonelle lutherdom. Det var også et langt sprang fra Hallesbys kristelige sedelære (1928) til John Nomes skapelsesteologiske tilnærming til etikken på 1950- og 1960-tallet. Generasjonen etter – med Edvin Larsson, Ivar Asheim og Magne Sæbø i spissen – flyttet aksentene videre, samtidig som de tok vare på MFs tradisjonelle teologiske og kirkelige profil. 

Gjennom årene har det også vært visse personlige spenninger mellom enkelte av lærerne. Forholdet mellom Ole Hallesby og Karl Vold var ikke alltid like greit, og uenigheten i skriftsyn og kirkesyn mellom Leiv Aalen og Carl Fr. Wisløff var vel kjent.

Jeg nevner dette for at vi ikke skal idyllisere MFs første 50-60 år og falle for fristelsen til å hevde at intern spennvidde og uenighet mellom lærere er av ny dato. 

Omtrent samtidig med innflyttingen i nytt bygg i 1972, fikk fakultetet statsstøtte og kunne utvide lærerstaben. I min studietid på 50- og 60-tallet var det 8-10 lærere og 4 i administrasjonen. I dag er det nærmere 100 ansatte ved fakultetet. Det sier seg selv at miljøet er blitt mer mangfoldig. Fagporteføljen er også betydelig utvidet. Samfunnsfag er etablert, og studenttilgangen der er ganske stor. Det er mulig å utdanne seg til lektor på MF (bachelor 3 år; master 2 år). Religionsvitenskap har fått større plass. En rekke nye studieprogrammer av ulik lengde er etablert (jf. Oversikten over studietilbudene i siste nummer av Lys og Liv). For tiden er det 1200 studenter ved MF. Men bare om lag 10 % (122 studenter) tar profesjonsstudiet i teologi som er innrettet på prestetjenesten. Selv om det er flere som studerer teologi i andre programmer, gir det lave antall studenter som forbereder seg til prestetjenesten, grunn til bekymring. Høsten 2014 var det ingen som tok det avsluttende semester i praktisk teologi. Vårens kull begynte med 23 studenter, 11 kvinner og 12 menn. Det er det største avsluttende kull på ti år. Like fullt er rekrutteringen til prestetjenesten en alvorlig hodepine for vår kirke.

Det har vært en lang og smertefull prosess for MF å få hånd om egen studieordning. Endringer i studieplanene måtte godkjennes av departementet, og der brukte en som regel Universitetet i Oslo som sakkyndig organ. Det var ikke lett å få gjennomslag for reformer i studieordningen.

Som leder av Studentutvalget i 1958-59 var jeg med på nedleggelsen av de to teologiske fakulteters felles studieordningskomité etter 10 års eksistens. Ingenting av det som var blitt diskutert i komitéen gjennom disse årene, hadde nedfelt seg skriftlig. Jeg husker professor Einar Mollands replikk ved nedleggelsen av komitéen: «Dette er pinlig.» For meg som student var det en selsom opplevelse.

Som første private høyskole fikk MF egen doktorgradsordning i 1990. Den første doktordisputas fant sted i 1991. Fram til i dag (mars 2015) er det 82 som har tatt doktorgraden på MF. I løpet av årets to første måneder har vi hatt fire disputaser, og flere kommer. For tiden er det ca. 60 i doktorgradsprogrammet. Av disse er om lag 20 ansatt som stipendiater ved MF. Det betyr at lærerne bruker mye tid på veiledning av doktorander.

Lov om private høyskoler av 1986 var et viktig skritt på veien for å trygge og utvide MFs eksistens. Men den radikale forandringen inntrådte da vi fikk Lov om universiteter og høyskoler, som trådte i kraft 1. august 2005. Det er en felles lov for statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Loven var et ledd i den såkalte kvalitetsreformen for høyere utdanning. For MF var det av stor betydning at private høyere utdanningsinstitusjoner nå var omfattet av samme lov som de statlige institusjonene. Det gav oss en annen trygghet i universitets- og høyskolesystemet enn tidligere, men uten å nå det samme økonomiske nivå som de statlige forsknings- og utdanningsinstitusjonene har.

Den nye loven medførte en rekke endringer i MFs egen organisasjon. I loven står det blant annet at «rektor skal være daglig leder for institusjonens faglige og administrative virksomhet». Styret ved den enkelte institusjon avgjør om rektor skal rekrutteres ved internt valg eller gjennom ansettelse. MF har nå ansatt sin rektor.

MF er blitt akkreditert som vitenskapelig høyskole. Med denne status er fakultetet anerkjent som forsknings- og utdanningsinstitusjon på høyeste nivå. Det betyr blant annet at fakultetet selv kan legge opp egne studieløp og studieprogrammer innenfor sitt kompetanseområde. Som første private utdanningsinstitusjon ble MF medlem av Universitets- og Høyskolerådet (UHR). MFs rektor, Vidar Haanes, er i dag innvalgt i styret for UHR og er første styremedlem fra en privat høyskole. Han er en god representant for MF både i nasjonale og internasjonale akademiske fore.

Internt har fakultetets nye status medført betydelige organisatoriske endringer. Forstanderskapets funksjoner er redusert. Styret er nå øverste styringsorgan og har 12 medlemmer: 6 eksterne, valgt av Forstanderskapet, 3 medlemmer valgt av de vitenskapelig ansatte på huset, 1 medlem valgt av de administrativt ansatte og 2 studenter. Rektor er styrets sekretær. Tidligere hadde styret en ren ekstern sammensetning. Det førte til at fakultetet til daglig ble ledet av personer med svært ulikt kjennskap til det akademiske liv. Ved valg til styremedlemmer var det gjerne grupperinger i Forstanderskapet som stakk hodene sammen i hemmelighet for å få sine egne inn i styret. Det er ikke en praksis vi ønsker å vende tilbake til. I visse saker kunne det oppstå brytninger om ansvarsfordelingen mellom styret og Lærerrådet.

Som følge av de organisatoriske endringene ved fakultetet er Lærerrådetnedlagt. Tidligere hadde en et noe finurlig hierarki med tre fora: Lærerrådet (som besto av de vitenskapelig ansatte), det engere Lærerråd (som besto av professor, dosenter og rektor) og det engeste Lærerråd (som besto av professorene). En av grunnene til at Lærerrådet ble nedlagt, skyldtes utvidelsen av fagkretsen til også å omfatte ikke-teologiske fag. Det ble ansatt lærere i disse fagene som ikke var teologer.

Følgen er blitt at det i dag er rektorsom offentlig uttaler seg om fakultetets teologiske og kirkelige vurderinger. Han er imidlertid avhengig av samarbeid med kolleger i lærespørsmål. I Grunnreglene § 6 heter det: «Uttalelser i læresaker og i spørsmål av læremessig betydning for Den norske kirkes gudstjeneste og øvrige virksomhet avgis av et teologisk utvalg nedsatt av rektor. Medlemmer av utvalget må være fast ansatte lærere og medlemmer av Den norske kirke.» Rektor har myndighet til å redigere slike utvalgsuttalelser. Det er ingen tvil om at rektor på denne måten er den som utad tegner fakultetets teologiske og kirkelige profil. Det er en krevende og utsatt posisjon.

De organisatoriske forandringene de siste 10-15 årene har plassert MF på linje med universitetene og de statlige vitenskapelige høyskolene. I akademiske kretser nyter nok fakultetet i dag større faglig respekt enn før.

3.     Teologiske endringer?

Men hva betyr disse forandringene for MFs teologiske og kirkelige profil? Fakultetet er blitt til for å utdanne teologer og prester for Den norske kirke. Det var opprinnelig en strengt luthersk institusjon. Det konfesjonelle båndet ble løsere da ikke-lutherske studenter i siste del av 1960-årene fikk adgang til å ta kristendom ved Instituttet. Tidlig på 70-tallet fikk ikke-lutheranere adgang til å ta teologisk embetseksamen her. Men da fakultetet ved overgangen til det 21. århundre aksepterte at en lærer som konverterte til Den romersk-katolske kirke, kunne fortsette som lærer, var en barriere brutt. Siden har noen få andre lærere konvertert, uten at de er blitt oppsagt. Men undervisningsoppgavene kan ha blitt endret. Også ikke-lutheranere er blitt ansatt som lærere: en pinsevenn, en metodist og en katolikk. Blant fakulteters stipendiater er det flere ikke-lutheranere.

Det har vakt oppsikt i økumeniske kretser at et evangelisk-luthersk fakultet samarbeider med andre kirkesamfunn om utdanning av deres egne studenter. I enkelte fag, først og fremst i troslære, gis det periodevis undervisning i romersk-katolsk, i metodistisk og i pentekostal teologi – ja, det er også etablert samarbeid med Frelsesarmeen om utdanning av frelsesoffiserer. I de fagene hvor den konfesjonelle profilen er særlig tydelig, har de nevnte kirkesamfunn lærere fra egne rekker til å stå for undervisningen. Ser en denne forandringen i forhold til Leiv Aalens konfesjonalisme, er den stor.

Like fullt forstår MF seg som et evangelisk-luthersk fakultet, slik det fremgår av Grunnreglenes § 1. Selv om en er åpen for å ansette enkelte ikke-lutherske lærere, har en ikke villet definere MF som et interkonfesjonelt fakultet. Det er godt. Fakultetet vil fortsatt være en kirkelig institusjon basert på Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse. Så lenge de ikke-lutherske lærerne er i klart mindretall er ikke dette noe stort problem, sies det. Men skulle det skje at de best kvalifiserte søkerne til lærerstillingene over flere år vil være ikke-lutheranere, kan det komme en ny diskusjon om fakultetets konfesjonelle basis.

Også prosedyren for ansettelse av lærere har endret seg. I NOKUT-komitéen som vurderte MFs søknad om å bli akkreditert som vitenskapelig høyskole, ble fakultetet kritisert for ikke å utlyse alle vitenskapelige stillinger. Etter en viss debatt internt valgte fakultetet å oppgi kallelsesordningen som normalordning og også utlyse toppstillingene, professoratene, selv om det i ekstraordinære tilfeller er mulig å kalle en lærer uten å utlyse stillingen. Utlysning av stillinger har medført at fakultetet har fått søkere både fra innland og utland som en knapt kjente. Søkerne bedømmes av en faglig komité, oppnevnt av rektor etter samråd med den aktuelle fagseksjon. I noen tilfeller innbys aktuelle søkere til å holde en prøveforelesning, som gir et visst grunnlag for å vurdere deres pedagogiske evner. Fakultetet har et innstillingsråd som innstiller overfor styret, som ansetter. At stillinger lyses ledig, betyr at en rekke av søkerne ikke har MF-bakgrunn og kanskje ikke kjenner fakultetets historie og tradisjon. Av de siste 14-15 ansettelser er det visstnok 10 som har sin grunnutdannelse fra andre institusjoner. Alt i alt bidrar dette til et større faglig mangfold, og det kan være fruktbart. Men det reiser også spørsmål om hvor sterk MF-bevisstheten nå er blant de ansatte.

Fjorårets debatt om MF startet som en debatt om bibelsynet. Men det kan diskuteres om denne del av debatten gav oss dypere innsikt i arbeidet med bibeltekstene. La det i alle fall være klart at MF fra begynnelsen av har fastholdt betydningen av historisk-kritisk bibelforskning, uten dermed å gå god for enhver teologisk skoleretning som påberoper seg å være historisk-kritisk. Når nå MF anklages for ikke lenger å ha rom for et konservativt bibelsyn, er det en unyansert kritikk som det er vanskelig å forholde seg til. Det har alltid vært plass for noe ulike bibelsyn blant fakultetets lærere.

I debatten ble det også reist spørsmål ved enkelte læreransettelser. Det er forhold jeg synes det er vanskelig å kommentere – av den enkle grunn at jeg har mangelfullt kjennskap til hvem som har søkt, og hva den enkelte søker har sagt og forpliktet seg til i samtale med rektor. Men jeg skjønner at utlysningsteksten er viktig. Som regel står det der at den som ansettes, må forplikte seg til å være lojal mot fakultetets målsetting og teologiske profil. Hva dette innebærer i de enkelte ansettelsessaker, er det bare innstillingsrådet, rektor og styret som kan svare for.

Jeg må nøye meg med et par spørsmål:

At en lærer i samfunnsfag og religionsvitenskap må være spesialist innen sitt fagområde, er opplagt. Men som vitenskapelig ansatt ved et fakultet som har en teologisk-kirkelig basis og profil, er det nærliggende å spørre om det forventes at en også må kunne svare på spørsmål om kristen holdning til de temaer som en underviser i. Kreves det kristen kunnskap og innsikt av ikke-teologiske lærere?

I teologiske fag har jeg vanskelig for å forstå at MF kan ansette lærere som ikke fastholder at ekteskapet er en offentlig-rettslig ordning av forholdet mellom én kvinne og én mann. Et ekteskapssyn som ser bort fra kjønnsdifferensieringen, lar seg etter mitt skjønn ikke forene med Jesu undervisning om ekteskapet i Matt 19. Har styret bagatellisert spørsmålet om hvordan en lærer i teologi ser på ekteskapet i sin ansettelsespraksis? 

4.     Åpenbaring og fornuft

Det ville bli for omfattende å skulle gi en oversikt over alle de teologiske temaene som dukket opp i MF-debatten. Jeg innskrenker meg derfor til to spørsmål. Det første kan formuleres slik:

Kan vitenskapelig teologi godta premisser som baserer seg på at Gud har åpenbart seg i historien?

Det var mange som merket seg Gunnar Breiviks innlegg i Vårt Land 27. august 2014 under overskriften «Akademisk frihet – og Guds åpenbaring». Breivik har inntil nylig sittet åtte år i MFs styre. I sitt innlegg argumenterte han positivt for «forskernes frihet og forskningens frihet» som «umistelige goder», også innen teologien. Like fullt påpekte han at dersom åpenbaring er skjedd, kan ikke de nytestamentlige skrifter bare være menneskers søken etter Gud. Det må også komme fram at Gud ved sin egen åpenbaring «har opplyst Jesus og de første vitnene». «Da fortjener dette vitnesbyrdet å bli tatt på et helt annet alvor enn hva enkelte av dagens forskere mener er tidsmessig korrekt og fornuftsmessig akseptabel kristen tro», skrev Breivik. Han sa ikke hvilke forskere han hadde i tankene, men siden hans innlegg var et bidrag til MF-debatten, er det rimelig å anta at han siktet til enkelte av forskerne her på huset.

Det kan være grunn til å spørre: Har Breivik rett i at enkelte av dagens forskere først og fremst er opptatt av å fremstille en «tidsmessig korrekt og fornuftsmessig akseptabel kristen tro»? Er spørsmålet om åpenbaringens egenart og autoritet virkelig blitt neglisjert blant enkelte av forskerne på MF? Jeg kan ikke se at MFs ledelse har svart på Breiviks anklage. Det er en utfordring som ikke bør bli hengende i luften.

Per Lønning har pekt på at fakultetet er opptatt av «å kjæle for det som er «in» i tiden». Også andre har kritisert lærere ved fakultetet for å tilpasse seg tidsånden og tolke troens innhold og liv i lys av den aktuelle stemningen i kultur og samfunn, som fortsatt er preget av individualismen og subjektiviteten i postmodernismen.

I dagens teologi legges det gjerne stor vekt på kontekstualisering både historisk og systematisk. Det er berettiget, men krever samtidig skjerpet kritisk holdning til egne forutsetninger. Den måten som fornuft og erfaring brukes på, spesielt i tilretteleggelsen av hva som hevdes å være et gode for mennesker i dag, stiller en innfor en rekke verdivalg og prioriteringer. Men underkastes disse medbrakte forutsetninger den samme vitenskapelige kritikk som når en skal frigjøre seg fra tidligere generasjoners teologiske tradisjoner? Vi kan ikke – i vitenskapens navn – lukke øynene for at vi selv er preget av en kontekst. Men av og til synes jeg enkelte av lærerne på huset ikke er selvkritiske nok!

Etter mitt skjønn bør vi ikke være for raske til å legge bort John Nomes arbeid med å tilrettelegge teologiens forutsetninger. Han hevdet at all verdibasert tenkning baserer seg på visse trosposisjoner, som han kalte aksiomer. I det lå det ikke at aksiomene skulle unndras enhver kritisk vurdering. Men han ville at en i forskning og undervisning skulle skjerpe oppmerksomheten mot de forutinntatte trosposisjoner som virker inn på spørsmålsstillinger og løsningsforsøk. Å gå ut fra et såkalt vitenskapelig livssyn er det rene nonsens, kunne Nome si.

Teologien er et fag som krever at en på visse felter må ta stilling til trospostulater som sprenger rammen for det som kan begrunnes vitenskapelig. MF ville svikte sin oppgave om systematisk og praktisk teologi begrenset seg til historisk og analytisk teologi og overlot til kirken å ta stilling til sentrale sannhetsspørsmål.  Som presteskole kan ikke fakultetet nøye seg med å spille sannhetsspørsmålene over til kirken.  

Vi kan for eksempel ikke vitenskapelig bevise at Gud er til, og at han har skapt universet, heller ikke at Jesus fra Nasaret var og er Guds Sønn, og at det var Gud som reiste Jesus opp fra de døde. Hvis jeg drister meg til å påstå at det er sant at «det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv» (2 Kor 5,17), har jeg gitt uttrykk for et trosstandpunkt som etter sitt innhold ligger utenfor vitenskapens kompetanseområde. Men jeg har vanskelig for å være med på at det er uakseptabelt å hevde dette standpunkt ved en vitenskapelig institusjon, så sant en på grundig og ordentlig vis kan redegjøre for premissene for slike påstander, og for hvordan de brukes.

5. Skrift og bekjennelse

Det andre spørsmålet som jeg vil ta opp, handler om forståelsen av § 1 i MFs grunnregler:

Hvilken betydning har det for forskerne på MF at fakultetet «baserer sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse»?

På MF er det full forståelse for at forskning er en selvstendig og uavhengig aktivitet som ikke skal styres av resultatorientert innblanding av instanser utenfra, enten det nå måtte være politiske myndigheter, eiere, arbeidsgivere eller enøyde fagmiljøer. Men hva betyr dette for en institusjon som har et bestemt læregrunnlag og et kirkelig formål?

I artikkelen «Forskningsfrihet – sett fra forskerens side» i Luthersk Kirketidende 16/2014 skriver forskningsdekan Jan-Olav Henriksen at § 1 i MFs grunnregler krever «en helt annen lesning i dag enn da den ble formulert i 1907». I artikkelen vises det for det første til akkrediteringen som vitenskapelig høyskole, og for det andre til «den hermeneutiske vending i teologien». Det er en begrunnelse som innbyr til spørsmål: Hva betyr det? Har basisparagrafen utspilt sin rolle for forskningen og undervisningen på MF? Er det slik å forstå at det for kritisk teologi «ikke finnes noe som helst absolutt sikkert grunnlag for de posisjoner som fremsettes med krav om gyldighet»?

Det behøver ikke å være noen motsetning mellom kritisk teologi og en grunnleggende forpliktelse på Skrift og bekjennelse, så lenge en ikke absolutterer ett bestemt skriftsyn og unndrar bekjennelsen kritisk etterprøving. Det har heller ikke vært MFs holdning. Derfor stusser jeg og spør: Hvis fakultetets ledelse i dag mener at Grunnreglenes § 1 krever en helt annen lesning i dag enn da det ble til, spør jeg: Hvordan er den nye lesning av MFs basisparagraf å forstå? Dette er et spørsmål som burde besvares. Jeg er neppe den eneste som venter på et svar.

Da jeg begynte å studere teologi i annen halvdel av 1950-tallet, hørte jeg gang på gang at å nærme seg Skriften i lys av de evangelisk-lutherske bekjennelsesskrifter var en bedre innfallsvinkel enn å la seg styre av de nyeste skoleretninger i teologien og av moderne interesser i kultur og samfunn. Hverken brødrene Seierstad eller brødrene Aalen ville med det si at vi skulle forholde oss ukritisk til bekjennelsen. Den var og er underordnet Skriften og er derfor kontinuerlig utsatt for kritisk etterprøvning, sa de. Jeg sier ikke at vi skal nøye oss med repetere hva denne generasjonen av MF-lærere gav som råd til studentene. Men jeg er ikke i tvil om at vi kan og bør skjerpe blikket for de mer eller mindre ureflekterte føringer som enkelte teologer i dag henter fra den postmodernistiske kultur. 

6.     Til slutt

Hvorfor er ikke MF i dag til å kjenne igjen? Svaret er avhengig av hvilken periode i fakultetets liv vi sammenlikner oss med. Hvis en idealiserer Hallesby-perioden og lar den definere MF-tradisjonen, er det naturligvis vanskelig å kjenne seg igjen på MF i dag. Det samme kan også sies om vi sammenlikner dagens MF med Carl Fr. Wisløffs og Leiv Aalens periode. Vi øyner også en betydelig forskjell mellom de nåværende forhold ved fakultetet og situasjonen den gang styret – mot flertallet av professorene – sa nei til å ansette Per Lønning. Den gang, i 1976, var det styrets nei til kvinnelige prester som lå i bunnen. For meg og mange andre var styrets nei en avgjørelse vi beklager. I forhold til det som skjedde den gang, er det godt at fakultetet knapt er til å kjenne igjen.

Et universitet eller en vitenskapelig høyskole som vil tjene kirken, vil måtte være i bevegelse – fordi nye studentgenerasjoner stiller en del andre spørsmål enn generasjonene før. Kontinuerlig diskusjon om vitenskapelige metoder er og bør være en forpliktelse for enhver sannhetssøkende institusjon. Samtidig er MF gjenkjennelig ved sin tydelige vilje til seriøst teologisk arbeid og i omsorgen for studentenes åndelige modning og utvikling. Gjennom gudstjenestelivet og sjelesørgeriske samtaler skapes det et godt kristelig miljø på fakultetet. På dette feltet gjør studentprestene – en kvinne og en mann – et godt og viktig arbeid.   

Jeg ser mange fordeler ved utvidet fagkrets, ny organisasjonsstruktur og større økumenisk åpenhet. Men jeg kan ikke være med på å bagatellisere betydningen av fakultetets basisparagraf for forskning og undervisning. Hva betyr det i dag at MF baserer sin virksomhet på Skrift og bekjennelse? Når det hevdes at § 1 i Grunnreglene krever «en helt annen lesning i dag enn da den ble formulert i 1907», blir jeg usikker. Det er en uttalelse som fakultetets ledelse må kunne gi et svar på. Det er viktig for MF. Og det er viktig for vår kirke.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
9 minutter siden / 2813 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
25 minutter siden / 1216 visninger
Rune Holt kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 1 time siden / 1216 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 9 timer siden / 1216 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 9 timer siden / 177 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 10 timer siden / 1216 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 10 timer siden / 177 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 10 timer siden / 192 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 10 timer siden / 177 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 10 timer siden / 177 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 11 timer siden / 6198 visninger
Les flere