Torkild Hausken

Alder: 27
  RSS

Om Torkild

Kapellan i Alta og Talvik menigheter.

Følgere

Når kritikken tar overhånd.

Publisert rundt 1 måned siden

Hva skjer når man prøver å være mindre kritisk og heller spiller på lag med kirken og dens tradisjon?

Snart to måneder har gått siden Gyrid Gunnes´ berømte/beryktede (alt etter øyet som ser) tekst «et teologisk perspektiv på Me too». Innlegget vekte enorm oppsikt og bølgene gikk høyt i debatten. Jeg skal i åpenhetens navn selv innrømme at jeg ikke var utpreget begeistret over hva jeg leste, men jeg lar meg imponere over Gunnes´ talent og lyst til å provosere. I boken «Hellig, sårbar» fra 2012 gjorde hun seg et tankeeksperiment der Kristus var kvinne - Krista - og at innskriften som ble festet til korset hennes lød: «Gud er ei fitte». I 2014 ba hun til Allah kledt i full prestemundur. I juli i år spurte hun om vi skulle rive Nidarosdomen og da nå nylig hvorvidt bebudelsen kan leses som seksuell vold mot Maria. Man kan bare gjette på hva hun kommer til å skrive ved neste anledning, men man kan i det minste forvente en veldig effektiv taktikk fra Gunnes:


  1. Kom med en oppsiktsvekkende/provoserende påstand.
  2. Få oppmerksomhet og se på mens debatten raser rundt deg.
  3. Når uungåelig motstand kommer mot det du skriver, vær «forundret» over at noen er uenig med deg fordi det du «egentlig» mente var noe veldig rimelig.
  4. Etter at det verste støvet har lagt seg, skriv hvor «overraskende» og «skremmende» det var å lese dem som var uenig med deg.


Slik kan man fortsette med å provosere, gang etter gang. Til stor glede for meningsfeller og stor forargelse for motstandere.

Kritikk og motstand

Gyrid Gunnes er utdannet ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Som fakultetsalumnus selv er jeg ikke overrasket over så mange av synspunktene til Gunnes. I innlegget sitt skriver Gunnes at «Kirka bør ta ansvar for å lese historien om unnfangelsen med et kritisk blikk». Det er som tatt rett ut fra en TF-kollokvie. Tidlig på teologistudiet blir det gjort tydelig hvor viktig der er å være kritisk. Historisk-kritisk. Kjønnskritisk. Maktkritisk. Mistankehermeneutisk. I løpet av 6 år blir man grundig innlært i kritikkens kunst. Og det er ikke noe galt i det i og for seg. Å lære seg å være kritisk er noe av det viktigste man gjør på et universitet. Man lærer seg å spørre: Hvem er vi? Hvem er jeg? Hva i samfunnet er det som gjør at ting er som de er? Hva i kirkens lange historie har gjort den til det den er? Hvilke interesser er i spill? Å lære seg å være kritisk er en del av den dannelsen universitetet gir. Paradokset oppstår vel når man, som jeg, til slutt blir så kritisk at man begynner å kritisere kritikk.

I profesjonsstudiet i teologi har man såkalt praktisk-teologiske fag. I løpet av tre semestre spredt utover de totale tolv lærer man seg klassiske praktiske fagdisipliner - man lærer å være prest. Man sendes også ut i praksis hvor man, i en kirkelig sammenheng, utøver det man har lært. Jeg merket etter hvert i møte med praksis at den teoretiske kunnskapen jeg hadde lært gjorde at jeg kunne føle meg «på utsiden» av det kirkelige. Jeg øvet, bevisst eller ubevisst, motstand mot det jeg holdt på med og det jeg skulle gå inn i. Sånn sett har jeg sympati med Gunnes´ unektelig kritiske utgangspunkt. Kirken har mange svin på skogen. Skriften har blitt lest på måter som har hatt vond innflytelse på menneskers liv. Folk har blitt holdt utenfor og vi må være bevisst på hvor vi står og hvor vi går videre. Men det er ikke hele bildet. Øver man for mye motstand holder man seg til slutt utenfor en åpen kirkedør som byr en å komme inn. 

Motstand mot motstand

Etter hvert prøvde jeg meg på å spille mer på «lag» med kirken og dens tradisjon. Jeg prøvde å gå inn i prekenarbeid med en tanke om at den teksten jeg leste virkelig var et vitnesbyrd om åpenbaring og at den kunne lære meg noe. Jeg dykket ned i en liturgisk historie, leste gamle alterbøker og salmebøker og fant en dansk-norsk tradisjon jeg følte meg komfortabel i. Jeg gikk tilbake til det fadervåret jeg hadde lært som 14-åring. Kort sagt: jeg prøvde å hengi meg og opplevde at det gav meg en frimodighet og en glede jeg ikke kunne finne med å hele tiden stille spørsmålstegn og være kritisk.

Kritikk og hengivelse

Kanskje lyser det nå noen varsellamper hos enkelte. Betyr dette at jeg er blitt en ukritisk teolog? Nei. Å spille på lag med troen, med kirken, med tradisjonen betyr ikke å stille seg ukritisk til den. Ukritisk bruk skaper papegøyer som gjentar fortidens løsninger. Og i slik gjentagelse er det mye potensiale for sure oppstøt. Ironisk nok måtte jeg lære å være kritisk før jeg kunne gå inn i noe mer. Jeg måtte lære motstand før jeg kunne gå inn i hengivelse - en hengivelse som fungerte som en oppkvikker og som antageligvis har gjort at jeg i dag er prest. Og min anbefaling er å selv prøve seg på litt hengivelse. Det kan plutselig hende man finner ut at man liker det.

Gå til innlegget

Universalismens kokette apati.

Publisert 7 måneder siden

Universalismen er forlokkende - spørsmålet er hva den innbyr og oppfordrer til.

Det har vært interessant å følge med på debatten som har gått sin gang med utgangspunkt i Halvor Nordhaugs utgivelse av boken: «Men hva med de andre?». Her skriver Nordhaug blant annet han har skiftet mening rundt hva han tror skjer med dem som ikke har fått høre evangeliet. Jeg har gjennom årene blitt kjent med mennesker med ulike syn på frelse og fortapelse. Å se hvordan debatten har utviklet seg har vært både interessant og forutsigbart. Frontene har raskt blitt steile. Ekkokamrene har, blant annet ved hjelp av lunefulle algoritmer, raskt tatt form slik at meningsutveksling har blitt vanskelig.  Og ja, her inkluderer jeg også møtet mellom Espen Ottosen, Øyvind Åsland og Kari Veiteberg. Podkasten er verdt å lytte til. Mest av alt på grunn av den noe ubestemmelige avmålte, kjølige og trykkende stemningen man kan ense. For å bruke et bibelsk bilde vil jeg ikke si at noen av de tre hugget ørene av hverandre, men flere ganger trakk de blankt fra sliren. Etterpå var hver gruppe på hver sin side av debatten klar til å erklære sin vinner. Fait accompli. Intet nytt fra Vestfronten.

Arne Borges friske pust

Derfor var det et friskt å lese Arne Borge den 21.06: "Hva er vitsen med å være kristen?". Særlig fordi jeg kjenner igjen spørsmålene. Hvem blir frelst? Hvem kan tro på mafiosoen Jahve? Hvem er vinnerne og hvem er taperne og burde man ikke ta parti med taperne? Alle interessante spørsmål som jeg selv har tenkt mye på gjennom årene.

Sola experientia - ved erfaringen alene?

Det er noe sympatisk ved Borges spørsmål. De synes å bunne i en erfaring av menneskers sårbarhet. Vi vet noe, ikke alt. Ofte handler vi blindt. Ofte skader vi andre uten å ville det. Hvorfor skulle man stilles til ansvar for noe som man selv ikke kan sies å ha noe kunnskap om? Er ikke vår uvitenhet et slags trumfkort? Lærer ikke erfaringen oss at det er nettopp er noe smått ved at noen får slippe inn, mens andre som ikke fortjener det må sitte utenfor i mørket, gråte og skjære tenner? Jeg vil si meg enig i det. Men jeg tror ikke det er det hele svaret. Svaret er litt i overkant forlokkende. Det klør litt for mye i øret. Det virker for enkelt. Skrift og erfaring henger sammen. Begge må kunne korrigeres av hverandre.

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.

I bibelen møter man mange tekster som peker på muligheten for å gå fortapt. Borge vil ikke bli «slått i hodet» med bibelvers - han må unnskylde meg når jeg trekker frem et eksempel. Det er fra teksten man i kirken forkynte over på søndag 21.06. Det store gjestebudet. Her møter man ikke en husherre, en Gud, som er smålig og sadistisk. Tvert imot vil han ha flest mulig med. Men noen holder seg utenfor. Ikke fordi de må, men fordi de vil. I overført betydning finner man flere eksempler på dem som holder seg selv utenfor ved sine handlinger. Ledere som beordrer bomber og granater til å falle på uskyldige ofre. Diktaturer som sender folk i konsentrasjonsleirer. Konserner som bare har for øye neste års resultatsmarginer. Dette er et makroperspektiv, men jeg tror ikke det er en for krevende øvelse å tenke seg til hvordan trassig hensynsløshet også spiller inn i våre møter med hverandre.

Jeg tror ikke Gud i hovedsak går i rette med dem som strever med tanker som «Er jeg innenfor eller utenfor?». Jeg tror ikke Gud sparker dem som ligger nede, men heller river ned dem som sitter på sin høye hest. Det er godt belegg for å si med bakgrunn i både skrift og erfaring at de er dem som så absolutt burde vite bedre, men som tar seg til rette mot dem som er sårbare, som har noe å bekymre seg over. Å se bort i fra dette med en eller annen vag universalistisk tanke om at «alle skal med» forflater det faktum at det finnes mye lidelse i verden og at noen faktisk er ansvarlige for dette.

Den kokette apatien

Det bringer meg til en av problemene med universalismen. Den er tiltrekkende og det er lett å kokettere overfor andre når man fronter den. Men utenom dette kan den oppfordre til apati - overfor både Gud og verden. Leser man i bibelen kan man utfordres av at man ser Guds opprør og oppgjør med ondskapen og at vi er plassert i disse stridighetene. Vi er ansvarlige. Nåden er gratis, men ikke universell. Borge prøver å toe sine hender ved å si at han ikke ønsker en kraftløs kristendom. Tvert om er det den altomspennende kjærlige Gud som favner alle som virkelig kan inspirere. Dog synes det ikke å være så mye kraft eller inspirasjon i Borges tekst. Han virker dessverre litt likegyldig. Han sier selv at det ikke er viktig at barnene hans tror, heller kan han ikke inspirere oss med gode gudsbevis - noe han selv innrømmer. Nå ja.

Jeg tror ikke Borge forfekter en homeopati-kristendom. Tvert imot tror jeg han serverer et kraftig og besnærende opiat. Den sukrede lykkepilles Gud som ikke ser ut til å oppfordre til noe annet enn det vi selv bryr oss om og som ikke vet å bry seg når man henvender seg til ham. Jeg tror definitivt at Arne Borge kommer med ekte vare, men at det er en vare man gjør klokt i å håndtere varsomt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere