Torkel Brekke

Alder:
  RSS

Om Torkel

Professor UiO og prosjektleder i Civita.

Følgere

Hvor sentralt bør religion være i skolen?

Publisert 4 måneder siden

Er religion virkelig viktigere enn økonomi eller juss? Hva med etnisitet? Hva med klasse? Hva med rase? Slike spørsmål hopper RLE-seksjonen over i sitt forsvar for faget.

RLE-seksjonen ved OsloMet skriver i Vårt Land 18.03 at KRLE er et stadig mer aktuelt fag. De mener også at den kritikken jeg har framsatt av KRLE, først i et notat for tankesmien Civita fra 2013 og så i intervju i Vårt Land samt debatt på Dagsnytt 18 nylig, ikke rammer faget slik det er i dag. Først: Jeg mener ikke at barn og ungdom ikke skal lære noe om religion og livssyn. Jeg mener heller ikke at vi ikke trenger lærere med inngående kunnskap om feltet.

KRLE består av tre hovedområder: 1) kristendom, 2) verdensreligionene og andre livssyn, 3) filosofi og etikk. Kristendommen henger selvsagt igjen fra gamle dager, og både i gjeldende og ny læreplan skal minst halvparten av tiden brukes på kristendom. Jeg synes det er rart at RLE-seksjonen ikke nevner kristendomsdelen, men tviholder på at fagets historie er irrelevant. Men vi lar det ligge for det er ikke her min primære innvending mot faget ligger.

Viktigste danningsfag

Hva med del 3) om filosofi og etikk? Det virker for meg som det er her at RLE-seksjonen mener faget har sin kjerne. De sier nemlig at KRLE kanskje er skolens viktigste danningsfag, og at det ruster elevene til å tolerere ulikhet, stille kritiske og undersøkende spørsmål, reflektere over etiske dilemma, og samtale med mennesker som har en annen tros- og livsynsoppfatning enn dem selv. Hvis dette er kjernen i faget, hvorfor trenger man et fag med kristendom og religion i navnet? De prisverdige målene som nevnes bør være gjennomgående i flere fag, og det er dette det legges opp til med det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap i ny læreplan, som kommer neste år.

For den religionsvitenskapelige modellen som ligger til grunn for både kristendoms- og religionsdelen av KRLE, har ikke en mer naturlig kobling til det dannelsesfaget som RLE-seksjonen omtaler, enn andre fag i skolen. Hvis man mener at toleranse og refleksjon må formidles i samme fag som religion, livssyn og kristendom, mener jeg dette er en tilsnikelse som gir kristendom og religion en ufortjent plass i barns virkelighetsforståelse. Det er altså etter min mening lite grunn til å koble del 3) sammen med del 1) og del 2).

Verdensreligionsmodellen

RLE-seksjonen mener at man ikke har fulgt med i timen hvis man er bekymret for at verdensreligionsmodellen er innebygget i faget. Men i læreverk og i gjeldende læreplan er det ingen tvil om at det er en slik modell som ligger til grunn for undervisning i alle religionene og livssynene, også for kristendommen. I ny læreplan for KRLE, som skal gjelde fra 2020, heter det: «Den viktigste endringen (…) er at vi går bort fra å organisere fagene med utgangspunkt i verdensreligionene».

Men RLE-seksjonen skriver at man i lærerutdanningene i hele Norge allerede har tatt høyde for problemene med verdensreligionsmodellen. Her er det altså noe som ikke stemmer i forholdet mellom RLE-seksjonens framstilling av faget, og inntrykket man får fra både offentlige dokumenter og aktuelle læreverk. Det RLE-seksjonen i bunn og grunn sier, så vidt jeg forstår, er at man ikke kan vite noe særlig om KRLE ved å se på læreplan og læreverk. Man skjønner bare hva som egentlig foregår dersom man er direkte involvert i undervisning i faget. Men da er det jo lite grunnlag for politisk debatt om prioriteringer og innretning av fag.

Tankeeksperimenter

Det er åpenbart at religion får en spesiell status ved å ha et eget fag på timeplanen. Som samfunn er vi sterkt sekularisert, men samtidig ser det ut til at vi i stadig større grad framhever religion i våre daglige forklaringer av hendelser og handlinger. Derfor må det være OK å gjøre noen tankeeksperimenter som kan sette dette i perspektiv. Hvis vi skulle lage timeplanene fra scratch, er vi da sikre på at vi ville fortelle barna og samfunnet at kristendom og religion er så viktige at de trenger et eget fag? Og ville vi hektet refleksjon om mangfold, moral og toleranse på religion?

Er religion virkelig viktigere enn økonomi eller juss? Hva med etnisitet? Hva med klasse? Hva med rase? Slike spørsmål hopper RLE-seksjonen over i sitt forsvar for faget. Men i en alternativ virkelighet kunne KRLE for eksempel stå for Klasse, Rase, Livssyn og Etikk. Det ville sikkert gitt et interessant fag, og ingen vil vel nekte for at klassetilhørighet, etnisitet og hudfarge er viktig i fortid og nåtid, og sentralt for hvordan barn og voksne opplever egen identitet. Man kunne gi samme type forsvar for et slikt hypotetisk fag som for det eksisterende KRLE-faget, så vidt jeg kan se.

Utsnitt av virkeligheten

I Norge, som i flere andre land, har vi valgt å gi forrang til et utsnitt av virkeligheten som vi kaller ‘religion’. Slik vil det også være framover. Ny læreplan endrer ikke dette på grunnleggende måter. Kanskje det er ålreit, og vår debatt kommer ikke til å endre verken politisk tenkning eller kommende læreplaner. Min erfaring er at studenter på UiO som er på vei inn i faget som skolelærere, er meget reflekterte og engasjerte. Men jeg tror både de og vi andre som forsker og underviser på feltet, har godt av å stille vanskelige spørsmål om konsekvensene av de historisk betingede valgene vi tar når vi i norsk skole fortsetter å gi forrang for religion framfor andre mulige utsnitt av virkeligheten.

Torkel Brekke

Professor 
i religionshistorie

Gå til innlegget

Hvorfor er det mer religiøs diskriminering i Norge enn gjennomsnittlig i den vestlige verden? Og gjør det noe?

(Kronikken er basert på et lengre notat: https://www.civita.no/publikasjon/religios-diskriminering-norge-verden)


25. september i år la Kulturdepartementet fram et høringsnotat om ny lov om tros- og livssynssamfunn med høringsfrist 31. desember 2017. En prinsipiell debatt om tros- og livssynspolitikk krever at vi klarer å se Norge i en større sammenheng, samtidig som vi tar hensyn til det som er spesielt med den norske situasjonen.

Norsk tros- og livssynspolitikk har som eksplisitt mål å være ikke-diskriminerende. Å "diskriminere" betyr å gjøre forskjell på, men i vanlig språkbruk betyr det å gjøre forskjell på en usaklig måte. Hva vet vi om religiøs diskriminering? Siden 1990 har Jonathan Fox ved Bar Ilan Universitetet samlet informasjon om religiøs diskriminering i hele verden under The Religion and State (RAS) Project. Dette er det største datamaterialet om forholdet mellom myndigheter og religiøse minoriteter som finnes i verden i dag, og er fritt tilgjengelige for bruk her: http://www.religionandstate.org. Her måler man over 30 typer diskriminering og man måler intensiteten i diskrimineringen.


Hva har det kristne landet Canada til felles med det muslimske landet Senegal og det buddhistiske Taiwan? De tilhører en liten gruppe stater som overhodet ikke har religiøs diskriminering. Det store bildet som framkommer i RAS, er at religiøs diskriminering er svært vanlig, og at det blir vanligere. Trenden fra 1990 er entydig: stadig flere stater diskriminerer på stadig flere måter. Land i Midtøsten med islam som majoritetsreligion diskriminerer mye langs mange variabler. Det samme gjør ortodokse kristne land, og flere land i den buddhistiske verden. Mer overraskende er det at blant områdene hvor det er minst diskriminering finner vi landene i Latin-Amerika og landene i Afrika sør for Sahara. Ni stater i Afrika sør for Sahara med islam som majoritetsreligion har ingen eller nesten ingen religiøs diskriminering.

Årsaker til at myndigheter forskjellsbehandler religiøse minoriteter varierer, men fire grunner ser ut til å være vanlige i hele verden: 1) konkurranse mellom religiøse organisasjoner om ressurser, 2) nasjonalisme og bekymring for majoritetsbefolkningens kultur, 3) bekymring for helse og moral, ikke minst knyttet til behandling av kvinner og barn posisjoner, og 4) bekymring for sikkerhet, spesielt terror.


Norge er ikke blant landene hvor det diskrimineres mye, men vi ligger likevel over gjennomsnittet i Vest-Europa. Et punkt hvor Norge diskriminerer i henhold til målene vi bruker her, er obligatorisk undervisning i majoritetsreligionen (Civitanotat 28: 2013, https://www.civita.no/publikasjon/nr-28-2013-nytt-religionsfag-i-skolen). Norge har, i likhet med mange andre land, et trossamfunn som har en spesiell stilling på grunn av sin størrelse og sin historie. For noen betyr denne posisjonen til kirken at det er greit å forskjellsbehandle tros- og livssynssamfunn. Man argumenterer da med at det er relevante forskjeller mellom Den norske kirke og alle andre tros- og livssynssamfunn, som bør ha utslag i lovgivning og i finansieringsordning. Fra et liberalt ståsted er det ikke like åpenbart at forskjeller i størrelse og historie er relevante når man skal lage ny lov og bestemme finansieringsordning.

Men er det så farlig da? Er ikke forskjellsbehandling greit så lenge den er positiv, altså så lenge man favoriserer noen uten å behandle andre dårlig? Kanskje det. Men når vi nå skal lage helt ny lov for feltet, er det viktig å vite at diskriminering kan ha negative konsekvenser også når den virker uskyldig. I en bok fra 2011 kalt The Price of Freedom Denied undersøker Brian J. Grim og Roger Finke sammenhengen mellom diskriminering fra myndighetene og forfølgelse og undertrykkelse av religiøse minoriteter i samfunnet. Datamaterialet deres er hentet fra hele verden, og omfatter 143 stater. De viser at det er en nær kobling mellom hvordan myndigheter behandler religiøse minoriteter og hvordan de samme minoritetene blir behandlet av samfunnene de lever i. Når myndighetene sikrer religionsfrihet og legger få eller ingen restriksjoner på utøvelse av religion for minoriteter, får man også lavere grad av religiøs forfølgelse i samfunnet. Der hvor myndigheter velger seg ut bestemte religiøse minoriteter og legger restriksjoner på deres religionsutøvelse, vil man få mer forfølgelse i samfunnet. Når krefter og stemmer i et samfunn diskriminerer mot bestemte religiøse minoriteter, er det fristende for myndigheter å lage lover (eller å håndheve eksisterende lover) som følger strømningene i samfunnet. Det å stå i mot diskriminering i samfunnet, krever politisk. Politikere ønsker jo stemmer ved neste valg.


Men det er ikke bare politiske restriksjoner som har sammenheng med forfølgelse. Mer interessant er det at stater som driver positiv forskjellsbehandling ved å støtte én eller flere religioner framfor andre, også har større sannsynlighet for forfølgelse på grunn av religion. Tallenes tale er rimelig klare: i stater med favorisering av én eller flere religioner over andre religioner, er det større sannsynlighet for at det foregår voldelig forfølgelse og fordrivelse av mennesker på grunn av religiøs tilhørighet. På grunn av de potensielt alvorlige konsekvensene av diskriminering, er det viktig at politikere viser saklighet og forsiktighet i hvordan de omtaler religiøse minoriteter og hvordan de utformer lover som skal regulere tros- og livssynsorganisasjoner.

Det er alltid fristende å tenke at ens eget land er et unntak. Når man lager ny lov for regulering, må man ta norsk tradisjon og lokale forhold i betraktning, men man må også sette Norge inn i en større sammenheng og ta på alvor den kunnskapen som foreligger om raskt økende religiøs diskriminering i verden, og om de alvorlige negative konsekvensene slik diskriminering kan ha.

Gå til innlegget

Mer lykkelig av å stemme kristent?

Publisert nesten 4 år siden

I det siste har jeg begynt å lure på om jeg i stedet for å stemme etter politisk overbevisning, kunne finne et parti som gjør meg lykkeligere enn Høyre.

Siden jeg er medlem av Høyre, gir det seg selv hva jeg stemmer ved valget. Det meste går jo bra i Oslo, så hvorfor endre noe?

Men i det siste har jeg begynt å lure på om jeg i stedet for å stemme etter politisk overbevisning, kunne finne et parti som gjør meg lykkeligere enn Høyre.

KrF på toppen. La oss se på den 
norske delen av spørreundersøkelsene om 
religion fra 1991, 1998 og 2008 i den 
norske delen av ISSP, som er tilgjengelig på hjemmesidene til Norsk samfunns­vitenskapelig datatjeneste (NSD). Da ser vi at det er ganske tydelig sammenheng ­mellom hvor lykkelige folk er, og hva de ville stemt hvis det var stortingsvalg i morgen.
I svarene ser vi at SV, Venstre og Frp har størst andel respondenter som ikke er særlig lykkelige og klart færre som sier de er svært lykkelige.

KrF tronet på lykketoppen i 2008 med 34,6 prosent som sier de er svært 
lykkelige. KrFs velgere kommer ut som de lykkeligste, mens SV, Venstre og Frp er de partiene hvor velgerne har lavest andel av svært lykkelige mennesker. Det er forøvrig også KrFs velgere som 
tydeligst avviser utsagnet «Livet har 
ikke noe formål», mens Frps velgere ser ut til å være de som har størst tendens til å være enig i utsagnet.

Holder seg. Det er verdt å merke seg at tendensen holder seg over tid. De samme spørsmålene ble stilt i 1991, 1999 og 2008, og KrFs velgere er og blir lykkeligst.
Siden både Frp-ere og SV-ere er litt mindre lykkelige enn andre, og spesielt enn dem som stemmer KrF, er det nok ikke noen sammenheng mellom lykke og det å tilhøre høyre- eller venstresiden i politikken. Hva som gjør at KrF-ere er så lykkelige, vet jeg ikke.

Gud? Og jeg tror heller ikke det er en enkel årsakssammenheng her. Det må nok finnes en ukjent X som både fører til at folk er lykkelig og til at de stemmer KrF.

Kanskje er det Gud som er X her. Så jeg får stemme Høyre igjen, og jeg skal i hvert fall holde meg langt unna Frp og SV.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.08.2015

Gå til innlegget

Intens romantisering av buddhismen

Publisert over 5 år siden

Milliardindustrien mindfulness viderefører en intens romantisering av buddhismen. Forskningen som skal vise at metoden virker, er dårlig fundert.

(Kronikken er skrevet i anledning utgivelsen av boka Hva er buddhisme? (Universitetsforlaget, 2014))

Mindfulness er blitt milliardbusiness. Psykologer bruker det for å bekjempe depresjoner og stress. Advokatfirmaer og offentlige etater bruker det til å få avbalanserte medarbeidere og bedre fortjeneste. Men hva er det egentlig?

Ordet «mindfulness» er en oversettelse av ordet «sati» fra det buddhistiske språket pali. 
I buddhistisk tradisjon har 
sati vært en tilstand som religiøse spesialister, altså munker 
og nonner, har dyrket for å nærme seg det endelige målet om frigjøring fra gjenfødelsenes 
sirkel, samsara.

Sati er en del av den åttedelte veien mot nirvana. Mindfulness er altså en grunnleggende del av den buddhistiske frelseslære, og i buddhismen før moderne tid var sati sjelden del av hverdagslivet til mennesker som ikke var munker eller nonner. Når mindfulness brukes for å helbrede depresjon, er begrepet løsrevet fra buddhismen.

Løsrevet. Hvis det virker, er det vel greit? Jo, men mange religiøse tradisjoner har praksiser som like gjerne kunne vært benyttet løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng. Bønn til Gud hjelper sannsynligvis mot depresjon. Kunne man ikke like gjerne plukket bønnetradisjoner ut av sin kristne kontekst og anvendt bønn for å stresse ned og bli glad? Bønn handler om Gud, så det ville kanskje virke meningsløst for en ateist, men det ville jo ikke være mer meningsløst enn mindfulness løsrevet fra buddhistisk nirvana. Det at buddhismen er blitt så spiselig, forteller oss noe interessant om moderne vestlig kulturhistorie.

Mindfulness er den nyeste fasen av en fascinerende prosess hvor buddhismen er blitt revet ut av sine opprinnelige kontekster og opphevet til et vitenskapelig og rasjonelt system av filosofi og meditativ teknikk. Denne prosessen startet for omtrent 150 år siden i den første og kanskje mest intense fasen av globalisering i menneskehetens historie.

Kulturell krise. Fra midten av 1800-tallet ga politiske og teknologiske omveltninger mulighet for en helt ny og intens kommunikasjon mellom den vestlige verden og Asia. Stikkordene er blant annet kolonitid, telegraf, dampskip, Suez-kanalen. Den vestlige verden befant seg i en kulturell krise fordi stadig flere oppfattet at selvsikker vitenskap hadde knust kristne sannheter. Man søkte etter en ny religion uten magi og overtro. En religion for det gjennomrasjonelle mennesket. En religion som ikke var en religion. Og den som leter, den finner.

Buddhistiske ledere var gjerne med på den totale transformasjon av buddhismen som startet mot slutten av 1800-tallet i denne intense, globale debatten om religion og vitenskap. Hvis romantiske britiske og amerikanske forskere absolutt ville se evolusjonslære dypt i gamle buddhistiske tekster, så hvorfor ikke?

Og dette var også den eneste strategien man kunne velge for å overleve i en moderne tid, mente de mest toneangivende buddhister. Alle de folkelige praksisene, magien og medisinen, versene og bøkene, objektene og ritualene, ja alt det umoderne, eller førmoderne, som buddhister flest benyttet, og fortsatt tyr til i hverdagen, måtte kastes ut av buddhismen, slik at man kunne sitte igjen med renvasket rasjonalisme.

Slukt begjærlig. Først kom zen. Karismatiske japanske lærere brakte den med seg til vesten, og den ble slukt begjærlig. Den mest sentrale av zen-buddhismens tidlige misjonærer D.T. Suzuki (1870-1966) knyttet sin tradisjon tett til den samme militaristiske tradisjon som lå under japansk imperialisme, noe han valgte å tone ned i sine bøker og taler til et vestlig publikum. Her i Norge er nok de fleste etnisk norske konvertitter først og fremst tiltrukket av zen-buddhismen. Så kom tibetanske varianter av buddhismen, og så vipassana-meditasjon. Og til slutt har vi fått mindfulness.

Problemet med mindfulness er ikke markedstenkningen bak. Trenden viser tydelig at religion er varer og tjenester som kjøpes og selges, og slik har det nok alltid vært i større eller mindre grad. Mindfulness-tilbyderne er entreprenører i et marked for religion, og har klart å utvikle et produkt som passer til den moderne forbruker. Et større problem er det at en liten hær av forskere også har kastet seg over feltet og utfører en masse forskning som de mener kan vise at mindfulness virker mot en rekke plager.

Dårlig fundert. Forskningen om mindfulness er som regel dårlig fundert. Den baserer seg i hovedsak på spørreskjemaer der intervjuobjektene selv skal vurdere hvor oppmerksomme og nærværende de er ved å svare på forskjellige typer spørsmål. Metoden er tvilsom av flere grunner. Det er videre stort sprik mellom begrepene som benyttes i de forskjellige spørreskjemaene og manualene i denne forskningen. Vi vet faktisk ikke hva vi snakker om når vi snakker om mindfulness innenfor moderne psykologi.

Så er det noen som forsøker å finne faste holdepunkter ved å bruke hjernescanning, men også her kommer de fleste studier til kort. Det å finne noe tydelig forhold mellom en observasjon ved hjernescanning på den ene siden og et mangetydig religiøst begrep med mer enn 2000 års historie er kinkig, for å si det pent.

Romantisering. Men i stedet for bare å kritisere eller avfeie den psykologiske forskningen som publiseres om mindfulness, tror jeg historisk anlagte forskere (som undertegnede) bør utforske dette feltet som en videreføring av den intense romantiseringen av buddhismen som startet på slutten av 1800-tallet.

Akkurat som den gangen ser det ut til at en søkende og stresset vestlig middelklasse allierer seg med vitenskapen for å finne en rasjonell og vitenskapelig østlig religion som kan fylle hullet etter en kristendom i krise. Markedsføringen er selvsagt mer effektiv i dag, og fortjenesten større.

Jeg tror imidlertid den trenden som forskere hjelper å skape med sine ofte tendensiøse studier er et overflatisk fenomen, som bare kan vare til neste østlige, liksom-vitenskapelige selvutviklingstrend overtar markedet.

Først publisert i vårt land 8. februar 2014

Gå til innlegget

Nytt religionsfag i skolen

Publisert over 5 år siden

Fra det perspektivet som trekkes opp her, virker meningsløst å skulle bruke en viss prosentandel av et fag på en bestemt religion

(utdrag av civita-notat)

Hovedproblemet med religionsfaget består i at man vil at det skal gjøre to ting samtidig. På den ene siden skal det skape trygg identitet forankret i norsk, kristen tradisjon. På den andre siden skal det vektlegge mangfold og ta hensyn til religions- og livssynsminoriteter. Disse to oppgavene er sannsynligvis uforenelige innenfor rammene av religionsfaget i skolen slik det er tenkt og utformet siden 1990-tallet. 

Hvorfor religion i skolen?

Det er ikke en selvfølge at man skal sette av tid til å undervise i religion i skolen. Så vidt jeg vet er det aldri gitt noen overbevisende skolepolitisk begrunnelse for at religion er viktigere enn f.eks. økonomi eller rettslære, som begge naturligvis har avgjørende innvirkning på elevenes forståelse av samfunnet.

Religionsfagets plass i skolen er i svært stor grad resultat av skolens symbiotiske forhold til statskirken i tidligere tider, og det kan virke som om religionsfaget er beholdt og endret uten at det noen gang er gitt en fullgod og allment akseptert begrunnelse for fagets videre eksistens. 

Geir Afdal diskuterte i 2011 tre argumenter for og tre mot religionsundervisning i skolen, og landet på at det var sterkest argumenter for fortsatt undervisning i faget. To begrunnelser ble trukket spesielt fram, nemlig at religiøsitet i vid forstand er et grunnleggende trekk ved menneskelig selvforståelse, og religionsundervisning er nødvendig som flerkulturell beredskap. Begge begrunnelsene virker rimelige. 

Likevel kan man spørre om religion virkelig er viktigere for menneskelig sevforståelse enn f.eks. økonomi og jus. Hvis man ser på religion som en sentral del av etnisk identitet, noe som er vanlig, kunne man også spørre hvorfor man ikke skal ha større fokus på språklig identitet i skolen. Språk vil for de aller fleste være et viktigere element i etnisk og nasjonal identitet enn religion. Likevel er ikke debatter om språklige identiteter i Norge sentral i skolehverdagen. Elever lærer sidemål og får noe kjennskap til dialekter, men det er ikke politisk debatt om hvordan undervisningen om norsk språkhistorie skal bidra til å danne trygg identitet for elevene, slik man har om religion. 

Antagelsene om religionsfagets spesielle stilling i identitetsbygging er i hvert fall i noen grad resultat av historiske tilfeldigheter. Derfor skulle man forvente en politisk debatt om faget som var mer prinsipiell og tok den historiske utviklingen mindre for gitt, enn det som er tilfellet. Og man kan hevde at et religionsfag som ikke er i stand til å rette et mer avansert og kritisk blikk på religionsbegrepet enn det man kan se i dagens fag, ikke kan skape en ordentlig forståelse av hva kulturelt mangfold er, og hva det kan være. Dette utdypes senere i notatet. Dette notat legger likevel til grunn at det foreløpig finnes gode nok argumenter for å beholde undervisning om religion i skolen, og at det politisk er urealistisk å se for seg å fjerne faget helt. 

Modeller for religionsundervisning

Hvis man ser på Europa som helhet, er det mulig å skille grovt mellom to modeller for religionsundervisning. På den ene siden har man mange land hvor religionsundervisningen er helt eller delvis overlatt til religiøse samfunn og organisasjoner, og foregår helt eller delvis på siden av de vanlige skolefagene. Denne modellen kan man kalle "konfesjonell". Her forsøker man altså ikke å innpasse religion i den felles undervisningen i offentlig skole. På den andre siden har man en rekke land, deriblant Norge og resten av Skandinavia, hvor religionsundervisning i utgangspunktet ikke skal være styrt av de religiøse samfunnene, men følge en mer eller mindre nøytral tilnærming som ikke vektlegger en bestemt religion mer enn andre, og som ikke forfekter at en religion er mer eller mindre sann. Vi kan kalle dette en "religionsvitenskapelig" modell.

I land hvor religionsundervisningen er konfesjonell, er det en selvfølge at den er valgfri fordi forskjellige religiøse grupper har helt forskjellige læringsmål og undervisning. Her er identitetsbygging stort sett en naturlig del av religionsundervisningen. I den religionsvitenskapelige tilnærmingen, som vi har i Norge, er identitetsaspektet nedtonet fordi faget må kunne samle alle elevene, og man søker i utgangspunktet å unngå fritak. I sistnevnte modell er det nesten alltid det offentlige, og ikke religiøse samfunn, som har ansvaret for undervisning. 

Den kjente religionsforskeren Ninian Smart uttalte i 1968 at det britiske skolesystemet led av schizofreni, i betydningen splittet personlighet. Schizofrenien besto i at kristen undervisning er nedfelt i det britiske skolesystemet, samtidig som den typiske moderne skole er en sekulær institusjon. Kristendomsundervisningen skal blomstre samtidig som man inntar en grunnleggende nøytral holdning til alle religioner. 

Denne motsetningen er også kjernen i debatten her i Norge. Norge har en religionsvitenskapelig modell som vektlegger at alle skal ha samme undervisning, og hvor de religiøse samfunnene ikke har noen rolle i undervisningen. I tillegg har Norge en sterk tradisjon for enhetsskole, og vi har svært få privatskoler. Mange av oss forventer kanskje at de utfordringene som et pluralistisk samfunn skaper skal løses innenfor rammene av religionsfaget. Dette er urealistiske forventninger til et skolefag, og spesielt til et fag med såpass få undervisningstimer som religionsfaget. 

Hvis man har et religionsfag som følger en religionsvitenskapelig modell samtidig som man vil bruke dette faget til å skape trygg kulturell og religiøs identitet for en majoritetsbefolkning, overbelaster man faget og skaper krav og forventninger som ikke er mulig å imøtekomme. Den identitetsskapende rollen til religionsundervisning kan naturlig ivaretas av religiøse samfunn selv innenfor en konfesjonell modell, mens en skole som skal være religiøst, om ikke verdimessig, nøytral vil uunngåelig støte på vanskeligheter. Det er dette som har skapt de store konfliktene rundt religionsfaget i Norge de siste 15-20 årene. 

Nytt religionsfag med Høyre/Frp-regjering

I regjeringsavtalen inngått mellom på den ene siden de to regjeringspartiene Høyre og FrP og på den andre siden de to støttepartiene Venstre og KrF, heter det at man skal ha et nytt religionsfag (KRLE - Kristendom, religion, livssyn og etikk) hvor kristendom skal utgjøre minst 55 prosent av faget. Denne avtalen er en fortsettelse av den problematiske historien som religionsundervisningen har hatt i norsk skole i lang tid, og den kommer etter all sannsynlighet til å resultere i nye og dype problemer. Religions- og livssynsminoriteter vil sannsynligvis protestere mot det nye faget, og kreve full fritaksrett. Det er heller ikke usannsynlig at det nye faget vil bryte med menneskerettighetene. Da kristendommen utgjorde minst halvparten av RLE-faget, ble dette klaget inn for Den europeiske menneskerettighetesdomstol i Strasbourg og for FNs menneskerettighetskomite. Staten tapte saken begge steder. 

Problemene kan altså oppsummeres på følgende måte. På den ene siden ønsker mange at religionsfaget i skolen skal skape trygg identitet, nasjonal integrasjon og samhold for en oppvoksende generasjon. Det er rimelig å se forslaget om 55 prosent kristendom som uttrykk for et ønske om å skape en felles forståelse av norsk kultur og religion blant elever for å oppnå slike mål. Dette er et ønske som har stått sterkt i Krf og i deler av flere andre politiske partier. På den andre siden er det mange som ønsker at religionsfaget først og fremst bør gi mest mulig forståelse for religiøst og kulturelt mangfold, og som opplever at et fag som vektlegger majoritetens antatte behov for identitetsdannelse forankret i kristen kulturarv, bryter med grunnleggende prinsipper om likebehandling og respekt for minoritetenes tro og verdier. 

For den norske staten blir altså skolen et middel ikke bare til læring, men til identitesdannelse der en kristen kulturarv er kjernen. Konfliktene om identitetsaspektet ved religionsfaget er betegnende for religionens rolle i vår tid. Kulturell og religiøs identitet ser ut til å være et tema med økende betydning for individer, for samfunn og for stater i globaliseringens tidsalder. Det er mange årsaker til dette, og utviklingen er beskrevet av en rekke samfunnsforskere de siste årene. Religion blir i denne sammenheng først og fremst en trygg plattform å bygge en individuell eller nasjonal identitet på. Denne vektleggingen av identitet vil ganske sikkert videreføres i kommende debatter om et nytt KRLE-fag.

Religionsbegrep og konkurranse om tidsbruk

Hvis man skal komme til kjernen av problemene rundt religionsfaget i norsk skole, må man imidlertid undersøke om det er grunnleggende konflikter bygget inn i religionsbegrepet som ligger til grunn for mye av det som skrives og sies om faget. Regjeringsavtalen som stipulerer 55 prosent tidsbruk på kristendom, reflekterer en bestemt måte å se religion på. Den innebærer et religionsbegrep som er utbredt i de fleste offentlige dokumenter om religion i skolen. Hvis man f.eks. ser på læreplanen for RLE-faget, slik det er formulert av Utdanningsdirektoratet, ser man at det for alle nivåene i grunnskolen deles opp i en rekke forskjellige religioner, nemlig kristendom, jødedom, islam, hinduisme og buddhisme. I tillegg har man livssyn, som i hovedsak vektlegger ikke-religiøs livssynshumanisme. Det er Human-Etisk Forbund (HEF) det i hovedsak siktes til når man i læreplanen snakker om livssynshumanisme, selv om man peker på at elever også skal lære om humanisme internasjonalt. Faktum er at livssyn som et eget filosofisk ståsted på linje med religioner, er en norsk tradisjon, som har få paralleller i andre land. 

Et problem med religionsbegrepet som ligger til grunn for regjeringsavtalen og andre offentlige dokumenter om religion, er at de bygger på en forståelse av religion som er konfliktskapende nesten med nødvendighet. Wilfred Cantwell Smith, en av de høyest respekterte religionshistorikere etter den andre verdenskrig, sa i sin mest kjente bok: “The term ‘religion’ is confusing, unnecessary, and distorting.” Han mente vi burde kvitte oss med ordet "religion", fordi det skaper et fordreid bilde av den virkeligheten mennesker faktisk lever i. Til tross for at mange forskere følger Cantwell Smith i dette, er det lite sannsynlig at det vil være praktisk mulig å følge hans råd. Det Cantwell Smith viste (og som mange andre har vist) er at selve ideen om at verden kan inndeles i et antall religioner, som alle har et visst antall tilhengere, tilslører mer enn det belyser. Cantwell Smith viser til at man i kristen middelalder ikke hadde noe begrep om kristendom som en avgrenset religion blant andre religioner i verden. Man snakket om kristen tro og kristen lydighet osv., men ordet "kristen" var alltid brukt som et adjektiv, og aldri for å peke på en bestemt verdensreligion. 

Det er først etter renessansen og reformasjonen at europeiske forfattere begynner å omtale religioner som ting avgrenset i historien og i samtiden, og det er først mye senere, sannsynligvis langt ut på 1800-tallet, at folk flest begynner å se verden på denne måten. Tanken om at det finnes verdensreligioner ble oppfunnet mot slutten av 1800-tallet av europeiske forskere. Det er godt dokumentert hvordan kristendom, jødedom, buddhisme og hinduisme er størrelser som i stor grad ble skapt av religionshistorikere og språkforskere i moderne tid.

Det er selvsagt praktisk umulig å kjøre denne historien i revers, og det er heller ikke et poeng å gjøre det. Men det er likevel grunn til å peke på at denne måten å se verden på, skaper et bilde av avgrensede og monolittiske religioner som kan stilles opp ved siden av hverandre, og veies og måles når man skal prioritere hva man skal undervise om i skolen. Det skaper også en helt unødvendig oppfatning av at religioner konkurrerer med hverandre om vår oppmerksomhet og vår tidsbruk, som om verdens religionshistorie var et langdistanseløp hvor nordmenn heier på kristendommen, hvis man ikke er muslim, buddhist eller human-etiker.

Meningsløst. Fra det perspektivet som trekkes opp her, virker meningsløst å skulle bruke en viss prosentandel av et fag på en bestemt religion. Man kan spørre hvilken del av kristendommen som skal framheves. Skal man gi et representativt antall timer til katolsk kristendom? Eller skal man bruke mesteparten av tiden på pinsevenner og andre karismatiske bevegelser, som dominerer global kristendom? Til dette vil nok KrF svare nei fordi poenget sikkert er å bruke 55 prosent av religionsfaget til å presentere kristendommen i Norge og dens bidrag til å skape norsk identitet. Det er kristendommen som identitetsskapende faktor for nordmenn flest som ligger bak kravet om nytt KRLE-fag, slik det tidligere lå bak tenkningen om KRL-faget. Spørsmålet er imidlertid om hele denne tilnærmingen bygger på et religionsbegrep, og støtter opp under en virkelighetsforståelse, hvor konkurranse og konflikt mellom religioner er naturlig. 

Uløselig konflikt. Hvis man legger til grunn at vi fortsatt skal ha et religionsfag, må man starte med å innse at faget er overbelastet, og at det har innebygget en uløselig konflikt mellom behovet for å formidle på den ene siden identitet, likhet og tradisjon, og på den andre siden mangfold og ulikhet. Et nytt KRLE-fag vil sannsynligvis ikke makte å forene begge disse ulike og delvis motstridende målsetningene, spesielt ikke når man begynner med å slå fast at kristendommen skal ha 55 prosent av tiden i faget. Dette kommer til å skape reaksjoner fra religions- og livssynsminoriteter, man risikerer nye krav om fullt fritak, og nye år med bitter strid om et fag som splitter mer enn det samler. 

En løsning kunne være å avlaste religionsfaget ved å ta ut hele det historisk, norske, identitetsbyggende elementet og legge dette til andre fag, som historie eller samfunnsfag. Det er grunn til å minne om at selve begrunnelsen for identitetselementet i KRL-faget formulert av Pettersen-utvalget var en meget sterk kritikk av grunnelementer i samfunnet vi lever i, som markedsøkonomi, liberal forbrukskultur, og frie medier. Det er ingen grunn til å videreføre tanker om at kristen kulturarv skal brukes som motvekt mot slike allment godtatte og demokratisk forankrede sider ved samfunnet. Det er derfor vanskelig å se at kravet om identitetsskapende undervisning i religion, slik dette ble bygget inn i KRL-faget, kan gis mye legitimitet, og det er grunn til å tro at god undervisning om linjer i norsk kultur og historie bedre kan ivaretas i f.eks. historieundervisningen. Dette flytter kanskje debatten over til en relativ vektlegging av norsk historie og kultur mot verdenshistorie, men denne debatten vil nok bli langt mindre betent innenfor et fag som gjerne oppfattes som mer nøytralt, og som ikke i like stor grad forventes å bidra med identitetsbygging.

På tvers. Hvis man skal beholde et religionsfag i skolen, ville det være bedre om læreplanen for religionsfaget, uansett hva det skal hete i framtiden, formuleres med langt mindre fokus på å lære om enkeltreligioner og i stedet rettet fokus mot filosofiske og religiøse spørsmål på tvers av religionene. Det er å foretrekke at lærere i grunnskolen får en forståelse av at skjematisk gjennomgang av verdensreligioner er en tilnærming som mange religionsforskere mener er ikke er den mest hensiktsmessige. Videre bør det utvikles en ny generasjon læremidler, både for skolen og for opplæring av lærere, som ikke viderefører det blikket på religion som er diskutert og kritisert her. 

DETTE ER ET UTDRAG AV ET CIVITA-NOTAT

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
25 dager siden / 8350 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 6304 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 6031 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
20 dager siden / 3362 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
15 dager siden / 2632 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 2162 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1970 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
9 dager siden / 1726 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
13 dager siden / 1711 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 1564 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere