Torkel Brekke

Alder:
  RSS

Om Torkel

Professor UiO og prosjektleder i Civita.

Følgere

Moskeer som terror-mål

Publisert 29 dager siden

Vi vet veldig lite om moskeer i Norge, og det bør vi gjøre noe med.

Mange forestiller seg nok moskeer som store bygg med ­minareter og ­kupler. I den virkelige verden er de ­aller fleste moskeer i ­Norge og våre ­naboland ikke ­bygget som ­religiøse hus, men kan være ­enkle lokaler i et anonymt ­kontorbygg i en forstad, eller en kjeller i en bygård.

Mange moskeer fungerer også som langt mer enn sted for bønn. De kan være viktige samlingsplasser: her jobber frivillige for å tilby tjenester som leksehjelp til barna i nabolaget, og her ­samles pensjonister for å drikke te og skravle.

Rituell bønn

Det er ikke ­mulig å si nøyaktig hvor ­mange ­moskeer det er i Norge ­eller de andre ­nordiske landene. Det kommer an på hva vi ­mener med «moské». I den mest ­generelle forstand, er en moské et ­hvilket som helst forsamlingssted der muslimer utfører rituell bønn sammen. Nedenfor viser jeg punktvis omtrent hvor mange moskeer som finnes i de ­skandinaviske landene, og ­omtrent hvor mange mennesker som er medlemmer av en moské. Oversikten er laget sammen med tre nordiske forskerkolleger.

- Norge har 150 moskeer med 150.000 medlemmer.

- Sverige har 150 moskeer med 154.000 medlemmer.

- Danmark har 170 moskeer med 50.000 medlemmer.

- Finland har 80 moskeer med 14.000 medlemmer.

Omfattende studie

Den beste dokumentasjonen om moskeer i et skandinavisk land, finner vi i Danmark, der forskere ved ­Århus Universitet i 2017 publiserte en omfattende studie av landets moskeer på vegne av danske myndigheter. Her anslo man at det finnes 170 moskeer i Danmark. Dette var en oppfølging av en tilsvarende studie fra 2006, da man anslo antallet til 115. De fleste moskeene i Danmark er små. Svært mange av dem har ikke en fast imam, og imamene mangler generelt den autoriteten som det er fristende å tilskrive dem hvis man skulle tro de er motstykker til kristne prester.

Sverige har minst tre ganger så stor muslimsk befolkning som Norge, men antallet registrerte medlemmer i muslimske trossamfunn er omtrent likt. I Danmark er forholdstallet også helt annerledes enn her med betydelig flere registrerte medlemmer i Norge i forhold til den muslimske befolkningen. Medlemskap i religiøse organisasjoner betyr rett og slett helt forskjellige ting i hvert land, og sammenligning på tvers av grenser er dermed vanskelig selv innenfor Skandinavia. Det er også viktig å nevne at det er betydelig flere brukere av moskeer enn registrerte medlemmer.

Rystende

Hvor vanlig er ­angrep på moskeer i vår del av verden? I 2018 publiserte ­svenske forskere ved Uppsala Universitet en rapport om trusler mot og ­sikkerhet ved muslimske forsamlinger i Sverige. Rapporten er åpent tilgjengelig på ­universitets hjemmesider. Resultatene var rystende. 59 prosent av forsamlingene var blitt utsatt for fysiske angrep, og mer enn hver fjerde moské hadde opplevd mer enn ti fysiske angrep. Bare omlag halvparten av de som var angrepet, hadde anmeldt hendelsen til politiet, og bare 11 prosent av moskeene hadde aldri opplev verken angrep eller trusler.

Vi vet for lite om omfanget av trusler og angrep mot moskeer i Norge. Norge er et annerledes land enn Sverige og Danmark, for ikke å snakke om større ­europeiske land, når det gjelder forholdet mellom myndigheter, muslimer og befolkningen totalt. Etter flere års samarbeid med en rekke muslimske forsamlinger i de nordiske landene, mener jeg det er en del som tyder på at tilliten er høyere her hos oss enn i andre land. Men hvis det stemmer at vi har ganske god tillit mellom muslimer, stat og storsamfunn her i Norge, så er ikke dette noe vi kan ta for gitt, spesielt ikke når vi opplever terror mot en moské, og når PST sier at anti-muslimsk aktivitet blir et stadig større fokus for politiet.

Mer kunnskap

Norge ­trenger en faglig solid rapport om ­moskeene i landet, og vi ­trenger den raskt. Et slikt arbeid kan ­bruke den danske rapporten som utgangspunkt, og den bør lære av erfaringene fra det ­danske ­arbeidet, men en norsk ­rapport må også ta med en rekke av de dimensjonene som vi finner i rapporten fra Uppsala. Omtrent hvor mange moskeer har vi i Norge, og hvordan er de organisert og styrt? Hvor ofte opplever egentlig norske moskeer trusler og angrep? Hva gjør de for å sikre seg? Hvordan fungerer dialogen med myndighetene?

Hvis vi skal ta høyreekstrem­istisk og anti-muslimsk aktivitet på alvor, trenger vi mer kunnskap om dem som er truet.

Torkel Brekke

Professor, C-REX - 
Senter for ekstremisme­-
forskning, UiO

Gå til innlegget

Hvor sentralt bør religion være i skolen?

Publisert 6 måneder siden

Er religion virkelig viktigere enn økonomi eller juss? Hva med etnisitet? Hva med klasse? Hva med rase? Slike spørsmål hopper RLE-seksjonen over i sitt forsvar for faget.

RLE-seksjonen ved OsloMet skriver i Vårt Land 18.03 at KRLE er et stadig mer aktuelt fag. De mener også at den kritikken jeg har framsatt av KRLE, først i et notat for tankesmien Civita fra 2013 og så i intervju i Vårt Land samt debatt på Dagsnytt 18 nylig, ikke rammer faget slik det er i dag. Først: Jeg mener ikke at barn og ungdom ikke skal lære noe om religion og livssyn. Jeg mener heller ikke at vi ikke trenger lærere med inngående kunnskap om feltet.

KRLE består av tre hovedområder: 1) kristendom, 2) verdensreligionene og andre livssyn, 3) filosofi og etikk. Kristendommen henger selvsagt igjen fra gamle dager, og både i gjeldende og ny læreplan skal minst halvparten av tiden brukes på kristendom. Jeg synes det er rart at RLE-seksjonen ikke nevner kristendomsdelen, men tviholder på at fagets historie er irrelevant. Men vi lar det ligge for det er ikke her min primære innvending mot faget ligger.

Viktigste danningsfag

Hva med del 3) om filosofi og etikk? Det virker for meg som det er her at RLE-seksjonen mener faget har sin kjerne. De sier nemlig at KRLE kanskje er skolens viktigste danningsfag, og at det ruster elevene til å tolerere ulikhet, stille kritiske og undersøkende spørsmål, reflektere over etiske dilemma, og samtale med mennesker som har en annen tros- og livsynsoppfatning enn dem selv. Hvis dette er kjernen i faget, hvorfor trenger man et fag med kristendom og religion i navnet? De prisverdige målene som nevnes bør være gjennomgående i flere fag, og det er dette det legges opp til med det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap i ny læreplan, som kommer neste år.

For den religionsvitenskapelige modellen som ligger til grunn for både kristendoms- og religionsdelen av KRLE, har ikke en mer naturlig kobling til det dannelsesfaget som RLE-seksjonen omtaler, enn andre fag i skolen. Hvis man mener at toleranse og refleksjon må formidles i samme fag som religion, livssyn og kristendom, mener jeg dette er en tilsnikelse som gir kristendom og religion en ufortjent plass i barns virkelighetsforståelse. Det er altså etter min mening lite grunn til å koble del 3) sammen med del 1) og del 2).

Verdensreligionsmodellen

RLE-seksjonen mener at man ikke har fulgt med i timen hvis man er bekymret for at verdensreligionsmodellen er innebygget i faget. Men i læreverk og i gjeldende læreplan er det ingen tvil om at det er en slik modell som ligger til grunn for undervisning i alle religionene og livssynene, også for kristendommen. I ny læreplan for KRLE, som skal gjelde fra 2020, heter det: «Den viktigste endringen (…) er at vi går bort fra å organisere fagene med utgangspunkt i verdensreligionene».

Men RLE-seksjonen skriver at man i lærerutdanningene i hele Norge allerede har tatt høyde for problemene med verdensreligionsmodellen. Her er det altså noe som ikke stemmer i forholdet mellom RLE-seksjonens framstilling av faget, og inntrykket man får fra både offentlige dokumenter og aktuelle læreverk. Det RLE-seksjonen i bunn og grunn sier, så vidt jeg forstår, er at man ikke kan vite noe særlig om KRLE ved å se på læreplan og læreverk. Man skjønner bare hva som egentlig foregår dersom man er direkte involvert i undervisning i faget. Men da er det jo lite grunnlag for politisk debatt om prioriteringer og innretning av fag.

Tankeeksperimenter

Det er åpenbart at religion får en spesiell status ved å ha et eget fag på timeplanen. Som samfunn er vi sterkt sekularisert, men samtidig ser det ut til at vi i stadig større grad framhever religion i våre daglige forklaringer av hendelser og handlinger. Derfor må det være OK å gjøre noen tankeeksperimenter som kan sette dette i perspektiv. Hvis vi skulle lage timeplanene fra scratch, er vi da sikre på at vi ville fortelle barna og samfunnet at kristendom og religion er så viktige at de trenger et eget fag? Og ville vi hektet refleksjon om mangfold, moral og toleranse på religion?

Er religion virkelig viktigere enn økonomi eller juss? Hva med etnisitet? Hva med klasse? Hva med rase? Slike spørsmål hopper RLE-seksjonen over i sitt forsvar for faget. Men i en alternativ virkelighet kunne KRLE for eksempel stå for Klasse, Rase, Livssyn og Etikk. Det ville sikkert gitt et interessant fag, og ingen vil vel nekte for at klassetilhørighet, etnisitet og hudfarge er viktig i fortid og nåtid, og sentralt for hvordan barn og voksne opplever egen identitet. Man kunne gi samme type forsvar for et slikt hypotetisk fag som for det eksisterende KRLE-faget, så vidt jeg kan se.

Utsnitt av virkeligheten

I Norge, som i flere andre land, har vi valgt å gi forrang til et utsnitt av virkeligheten som vi kaller ‘religion’. Slik vil det også være framover. Ny læreplan endrer ikke dette på grunnleggende måter. Kanskje det er ålreit, og vår debatt kommer ikke til å endre verken politisk tenkning eller kommende læreplaner. Min erfaring er at studenter på UiO som er på vei inn i faget som skolelærere, er meget reflekterte og engasjerte. Men jeg tror både de og vi andre som forsker og underviser på feltet, har godt av å stille vanskelige spørsmål om konsekvensene av de historisk betingede valgene vi tar når vi i norsk skole fortsetter å gi forrang for religion framfor andre mulige utsnitt av virkeligheten.

Torkel Brekke

Professor 
i religionshistorie

Gå til innlegget

Religiøs diskriminering i Norge og i verden

Publisert nesten 2 år siden

Hvorfor er det mer religiøs diskriminering i Norge enn gjennomsnittlig i den vestlige verden? Og gjør det noe?

(Kronikken er basert på et lengre notat: https://www.civita.no/publikasjon/religios-diskriminering-norge-verden)


25. september i år la Kulturdepartementet fram et høringsnotat om ny lov om tros- og livssynssamfunn med høringsfrist 31. desember 2017. En prinsipiell debatt om tros- og livssynspolitikk krever at vi klarer å se Norge i en større sammenheng, samtidig som vi tar hensyn til det som er spesielt med den norske situasjonen.

Norsk tros- og livssynspolitikk har som eksplisitt mål å være ikke-diskriminerende. Å "diskriminere" betyr å gjøre forskjell på, men i vanlig språkbruk betyr det å gjøre forskjell på en usaklig måte. Hva vet vi om religiøs diskriminering? Siden 1990 har Jonathan Fox ved Bar Ilan Universitetet samlet informasjon om religiøs diskriminering i hele verden under The Religion and State (RAS) Project. Dette er det største datamaterialet om forholdet mellom myndigheter og religiøse minoriteter som finnes i verden i dag, og er fritt tilgjengelige for bruk her: http://www.religionandstate.org. Her måler man over 30 typer diskriminering og man måler intensiteten i diskrimineringen.


Hva har det kristne landet Canada til felles med det muslimske landet Senegal og det buddhistiske Taiwan? De tilhører en liten gruppe stater som overhodet ikke har religiøs diskriminering. Det store bildet som framkommer i RAS, er at religiøs diskriminering er svært vanlig, og at det blir vanligere. Trenden fra 1990 er entydig: stadig flere stater diskriminerer på stadig flere måter. Land i Midtøsten med islam som majoritetsreligion diskriminerer mye langs mange variabler. Det samme gjør ortodokse kristne land, og flere land i den buddhistiske verden. Mer overraskende er det at blant områdene hvor det er minst diskriminering finner vi landene i Latin-Amerika og landene i Afrika sør for Sahara. Ni stater i Afrika sør for Sahara med islam som majoritetsreligion har ingen eller nesten ingen religiøs diskriminering.

Årsaker til at myndigheter forskjellsbehandler religiøse minoriteter varierer, men fire grunner ser ut til å være vanlige i hele verden: 1) konkurranse mellom religiøse organisasjoner om ressurser, 2) nasjonalisme og bekymring for majoritetsbefolkningens kultur, 3) bekymring for helse og moral, ikke minst knyttet til behandling av kvinner og barn posisjoner, og 4) bekymring for sikkerhet, spesielt terror.


Norge er ikke blant landene hvor det diskrimineres mye, men vi ligger likevel over gjennomsnittet i Vest-Europa. Et punkt hvor Norge diskriminerer i henhold til målene vi bruker her, er obligatorisk undervisning i majoritetsreligionen (Civitanotat 28: 2013, https://www.civita.no/publikasjon/nr-28-2013-nytt-religionsfag-i-skolen). Norge har, i likhet med mange andre land, et trossamfunn som har en spesiell stilling på grunn av sin størrelse og sin historie. For noen betyr denne posisjonen til kirken at det er greit å forskjellsbehandle tros- og livssynssamfunn. Man argumenterer da med at det er relevante forskjeller mellom Den norske kirke og alle andre tros- og livssynssamfunn, som bør ha utslag i lovgivning og i finansieringsordning. Fra et liberalt ståsted er det ikke like åpenbart at forskjeller i størrelse og historie er relevante når man skal lage ny lov og bestemme finansieringsordning.

Men er det så farlig da? Er ikke forskjellsbehandling greit så lenge den er positiv, altså så lenge man favoriserer noen uten å behandle andre dårlig? Kanskje det. Men når vi nå skal lage helt ny lov for feltet, er det viktig å vite at diskriminering kan ha negative konsekvenser også når den virker uskyldig. I en bok fra 2011 kalt The Price of Freedom Denied undersøker Brian J. Grim og Roger Finke sammenhengen mellom diskriminering fra myndighetene og forfølgelse og undertrykkelse av religiøse minoriteter i samfunnet. Datamaterialet deres er hentet fra hele verden, og omfatter 143 stater. De viser at det er en nær kobling mellom hvordan myndigheter behandler religiøse minoriteter og hvordan de samme minoritetene blir behandlet av samfunnene de lever i. Når myndighetene sikrer religionsfrihet og legger få eller ingen restriksjoner på utøvelse av religion for minoriteter, får man også lavere grad av religiøs forfølgelse i samfunnet. Der hvor myndigheter velger seg ut bestemte religiøse minoriteter og legger restriksjoner på deres religionsutøvelse, vil man få mer forfølgelse i samfunnet. Når krefter og stemmer i et samfunn diskriminerer mot bestemte religiøse minoriteter, er det fristende for myndigheter å lage lover (eller å håndheve eksisterende lover) som følger strømningene i samfunnet. Det å stå i mot diskriminering i samfunnet, krever politisk. Politikere ønsker jo stemmer ved neste valg.


Men det er ikke bare politiske restriksjoner som har sammenheng med forfølgelse. Mer interessant er det at stater som driver positiv forskjellsbehandling ved å støtte én eller flere religioner framfor andre, også har større sannsynlighet for forfølgelse på grunn av religion. Tallenes tale er rimelig klare: i stater med favorisering av én eller flere religioner over andre religioner, er det større sannsynlighet for at det foregår voldelig forfølgelse og fordrivelse av mennesker på grunn av religiøs tilhørighet. På grunn av de potensielt alvorlige konsekvensene av diskriminering, er det viktig at politikere viser saklighet og forsiktighet i hvordan de omtaler religiøse minoriteter og hvordan de utformer lover som skal regulere tros- og livssynsorganisasjoner.

Det er alltid fristende å tenke at ens eget land er et unntak. Når man lager ny lov for regulering, må man ta norsk tradisjon og lokale forhold i betraktning, men man må også sette Norge inn i en større sammenheng og ta på alvor den kunnskapen som foreligger om raskt økende religiøs diskriminering i verden, og om de alvorlige negative konsekvensene slik diskriminering kan ha.

Gå til innlegget

Mer lykkelig av å stemme kristent?

Publisert rundt 4 år siden

I det siste har jeg begynt å lure på om jeg i stedet for å stemme etter politisk overbevisning, kunne finne et parti som gjør meg lykkeligere enn Høyre.

Siden jeg er medlem av Høyre, gir det seg selv hva jeg stemmer ved valget. Det meste går jo bra i Oslo, så hvorfor endre noe?

Men i det siste har jeg begynt å lure på om jeg i stedet for å stemme etter politisk overbevisning, kunne finne et parti som gjør meg lykkeligere enn Høyre.

KrF på toppen. La oss se på den 
norske delen av spørreundersøkelsene om 
religion fra 1991, 1998 og 2008 i den 
norske delen av ISSP, som er tilgjengelig på hjemmesidene til Norsk samfunns­vitenskapelig datatjeneste (NSD). Da ser vi at det er ganske tydelig sammenheng ­mellom hvor lykkelige folk er, og hva de ville stemt hvis det var stortingsvalg i morgen.
I svarene ser vi at SV, Venstre og Frp har størst andel respondenter som ikke er særlig lykkelige og klart færre som sier de er svært lykkelige.

KrF tronet på lykketoppen i 2008 med 34,6 prosent som sier de er svært 
lykkelige. KrFs velgere kommer ut som de lykkeligste, mens SV, Venstre og Frp er de partiene hvor velgerne har lavest andel av svært lykkelige mennesker. Det er forøvrig også KrFs velgere som 
tydeligst avviser utsagnet «Livet har 
ikke noe formål», mens Frps velgere ser ut til å være de som har størst tendens til å være enig i utsagnet.

Holder seg. Det er verdt å merke seg at tendensen holder seg over tid. De samme spørsmålene ble stilt i 1991, 1999 og 2008, og KrFs velgere er og blir lykkeligst.
Siden både Frp-ere og SV-ere er litt mindre lykkelige enn andre, og spesielt enn dem som stemmer KrF, er det nok ikke noen sammenheng mellom lykke og det å tilhøre høyre- eller venstresiden i politikken. Hva som gjør at KrF-ere er så lykkelige, vet jeg ikke.

Gud? Og jeg tror heller ikke det er en enkel årsakssammenheng her. Det må nok finnes en ukjent X som både fører til at folk er lykkelig og til at de stemmer KrF.

Kanskje er det Gud som er X her. Så jeg får stemme Høyre igjen, og jeg skal i hvert fall holde meg langt unna Frp og SV.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.08.2015

Gå til innlegget

Intens romantisering av buddhismen

Publisert over 5 år siden

Milliardindustrien mindfulness viderefører en intens romantisering av buddhismen. Forskningen som skal vise at metoden virker, er dårlig fundert.

(Kronikken er skrevet i anledning utgivelsen av boka Hva er buddhisme? (Universitetsforlaget, 2014))

Mindfulness er blitt milliardbusiness. Psykologer bruker det for å bekjempe depresjoner og stress. Advokatfirmaer og offentlige etater bruker det til å få avbalanserte medarbeidere og bedre fortjeneste. Men hva er det egentlig?

Ordet «mindfulness» er en oversettelse av ordet «sati» fra det buddhistiske språket pali. 
I buddhistisk tradisjon har 
sati vært en tilstand som religiøse spesialister, altså munker 
og nonner, har dyrket for å nærme seg det endelige målet om frigjøring fra gjenfødelsenes 
sirkel, samsara.

Sati er en del av den åttedelte veien mot nirvana. Mindfulness er altså en grunnleggende del av den buddhistiske frelseslære, og i buddhismen før moderne tid var sati sjelden del av hverdagslivet til mennesker som ikke var munker eller nonner. Når mindfulness brukes for å helbrede depresjon, er begrepet løsrevet fra buddhismen.

Løsrevet. Hvis det virker, er det vel greit? Jo, men mange religiøse tradisjoner har praksiser som like gjerne kunne vært benyttet løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng. Bønn til Gud hjelper sannsynligvis mot depresjon. Kunne man ikke like gjerne plukket bønnetradisjoner ut av sin kristne kontekst og anvendt bønn for å stresse ned og bli glad? Bønn handler om Gud, så det ville kanskje virke meningsløst for en ateist, men det ville jo ikke være mer meningsløst enn mindfulness løsrevet fra buddhistisk nirvana. Det at buddhismen er blitt så spiselig, forteller oss noe interessant om moderne vestlig kulturhistorie.

Mindfulness er den nyeste fasen av en fascinerende prosess hvor buddhismen er blitt revet ut av sine opprinnelige kontekster og opphevet til et vitenskapelig og rasjonelt system av filosofi og meditativ teknikk. Denne prosessen startet for omtrent 150 år siden i den første og kanskje mest intense fasen av globalisering i menneskehetens historie.

Kulturell krise. Fra midten av 1800-tallet ga politiske og teknologiske omveltninger mulighet for en helt ny og intens kommunikasjon mellom den vestlige verden og Asia. Stikkordene er blant annet kolonitid, telegraf, dampskip, Suez-kanalen. Den vestlige verden befant seg i en kulturell krise fordi stadig flere oppfattet at selvsikker vitenskap hadde knust kristne sannheter. Man søkte etter en ny religion uten magi og overtro. En religion for det gjennomrasjonelle mennesket. En religion som ikke var en religion. Og den som leter, den finner.

Buddhistiske ledere var gjerne med på den totale transformasjon av buddhismen som startet mot slutten av 1800-tallet i denne intense, globale debatten om religion og vitenskap. Hvis romantiske britiske og amerikanske forskere absolutt ville se evolusjonslære dypt i gamle buddhistiske tekster, så hvorfor ikke?

Og dette var også den eneste strategien man kunne velge for å overleve i en moderne tid, mente de mest toneangivende buddhister. Alle de folkelige praksisene, magien og medisinen, versene og bøkene, objektene og ritualene, ja alt det umoderne, eller førmoderne, som buddhister flest benyttet, og fortsatt tyr til i hverdagen, måtte kastes ut av buddhismen, slik at man kunne sitte igjen med renvasket rasjonalisme.

Slukt begjærlig. Først kom zen. Karismatiske japanske lærere brakte den med seg til vesten, og den ble slukt begjærlig. Den mest sentrale av zen-buddhismens tidlige misjonærer D.T. Suzuki (1870-1966) knyttet sin tradisjon tett til den samme militaristiske tradisjon som lå under japansk imperialisme, noe han valgte å tone ned i sine bøker og taler til et vestlig publikum. Her i Norge er nok de fleste etnisk norske konvertitter først og fremst tiltrukket av zen-buddhismen. Så kom tibetanske varianter av buddhismen, og så vipassana-meditasjon. Og til slutt har vi fått mindfulness.

Problemet med mindfulness er ikke markedstenkningen bak. Trenden viser tydelig at religion er varer og tjenester som kjøpes og selges, og slik har det nok alltid vært i større eller mindre grad. Mindfulness-tilbyderne er entreprenører i et marked for religion, og har klart å utvikle et produkt som passer til den moderne forbruker. Et større problem er det at en liten hær av forskere også har kastet seg over feltet og utfører en masse forskning som de mener kan vise at mindfulness virker mot en rekke plager.

Dårlig fundert. Forskningen om mindfulness er som regel dårlig fundert. Den baserer seg i hovedsak på spørreskjemaer der intervjuobjektene selv skal vurdere hvor oppmerksomme og nærværende de er ved å svare på forskjellige typer spørsmål. Metoden er tvilsom av flere grunner. Det er videre stort sprik mellom begrepene som benyttes i de forskjellige spørreskjemaene og manualene i denne forskningen. Vi vet faktisk ikke hva vi snakker om når vi snakker om mindfulness innenfor moderne psykologi.

Så er det noen som forsøker å finne faste holdepunkter ved å bruke hjernescanning, men også her kommer de fleste studier til kort. Det å finne noe tydelig forhold mellom en observasjon ved hjernescanning på den ene siden og et mangetydig religiøst begrep med mer enn 2000 års historie er kinkig, for å si det pent.

Romantisering. Men i stedet for bare å kritisere eller avfeie den psykologiske forskningen som publiseres om mindfulness, tror jeg historisk anlagte forskere (som undertegnede) bør utforske dette feltet som en videreføring av den intense romantiseringen av buddhismen som startet på slutten av 1800-tallet.

Akkurat som den gangen ser det ut til at en søkende og stresset vestlig middelklasse allierer seg med vitenskapen for å finne en rasjonell og vitenskapelig østlig religion som kan fylle hullet etter en kristendom i krise. Markedsføringen er selvsagt mer effektiv i dag, og fortjenesten større.

Jeg tror imidlertid den trenden som forskere hjelper å skape med sine ofte tendensiøse studier er et overflatisk fenomen, som bare kan vare til neste østlige, liksom-vitenskapelige selvutviklingstrend overtar markedet.

Først publisert i vårt land 8. februar 2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere