Tor Inge Østebø

Alder: 57
  RSS

Om Tor Inge

Tidligere misjonær i Japan for NLM

Følgere

Jeg må bekjenne at jeg ikke deler det håp og den bønn, - ikke fordi jeg aldri har bedt slik, eller ikke ønsker det, men fordi de ord Gud har gitt oss taler annerledes. Følgelig må retningen for bønnen bli annerledes.

Som de fleste andre troende sliter også jeg tidvis med dyp smerte over de som ikke vil tro på Jesus Kristus, - ham som Gud sendte for å frelse oss fra våre synder og fra den evige død og fortapelse, - eller positivt sagt, til det evige liv i Guds herlighet. Mange har gjort dilemmaet til en teologisk diskusjon, og etter en tid i tankesmien kommet ut med en ”tilrettelegging” som gjør spørsmålet lettere å forholde seg til. Slike tilrettelegginger bærer imidlertid tydelige preg av å være tolkninger som ”tolker inn” det man ønsker at Guds ord skal si.

Analyserer man dem, finner man ikke en naturlig utlegging av Skrifstedene. Hensyn til den nære kontekst og hva Bibelen ellers sier om saken blir ikke tilstrekkelig ivaretatt. Noen vanskelig forståelige og dermed uklare ord tas slik til inntekt for sin ønskede teologi. Men ikke noe sted i Bibelen finner vi noen antydning til at mennesker kan omvende seg etter døden. Og hva nå enn Peter mente med det han skriver i 1 Pet 3,19f, så avgrenser han det selv til å gjelde "de åndene som hadde vært ulydige i Noahs dager". Angående frelse og fortapelse er Peter like klar som de andre apostlene på at Gud ikke vil at noen skal gå fortapt, men nå frem til omvendelse, og at det er de som omvender seg og tror som kan se frem til det Gud har lovet: En ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor. Siden han fremhever at Gud er tålmodig, og derfor venter i det lengste med Jesu gjenkomst og dommen, slik at flere skal få mulighet til å omvende seg, (2 Pet kap 3) blir det meningsløst å hevde at Peter kan ha ment at de ville få en mulighet til omvendelse (også) etter døden.

Den som leser Skriften vil se at den uunngåelige sannhet trekkes opp: Det er menneskets lodd en gang å dø, og deretter få sin dom. Grunnen ligger i Guds rettferdighet og hellighet.

Å frykte Gud

”Frykter du ikke engang Gud?” spurte den ene røveren på korset den andre. I begynnelsen var også han frekk og spottende, - men så sanset han seg og sin situasjon. Det ble hans redning.

Da Gud ga de 10 bud, stod hele Sinai-fjellet i røk. En sterk hornlåt lød, som ble sterkere og sterkere. Moses talte, og Gud svarte så folket kunne høre hans røst. Da sa de til Moses: "Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da dør vi!" 2. Mos 20. Folket var vettskremt, og fryktet Gud, med rette. Gud er hellig, og folket visste at om Gud kom nær, ville ikke den minste synd bli tålt.

Grunnen til at så mange i vår tid med stor frimodighet beskriver det som ”krevende” å snakke om Guds dom og straff, må være at man ikke kjenner Gud, og derfor ikke eier samme respekt og frykt for Gud, som de hadde som møtte ham i hans velde og hellighet. Gud er ikke en vi skal kalle krevende. De falske profeter på Jeremias tid forkynte heller gode orakler, enn de domsord Gud hadde gitt dem for å vekke folket til å omvende seg. Folket kalte domsordene (dårlig skjult) for en byrde, i et ordspill med ”massa” som både betyr byrde og domsord. Men Gud sa til Jeremia: Ingen får lov til å kalle mine domsord en byrde!

Kirkefaderen Tertullian siterer i sitt forsvarsskrift for kristendommen filosofen Epikur: ”Enhver straff er foraktelig, sier filosofen Epikur. Enten er den ubetydelig, og da behøver man ikke å bry seg om den, eller også er den betydelig, og da dør man av den, og ved døden blir man fri.”

Nå har menneskene funnet opp straffemetoder som er atskillig mer å frykte enn Epikurs ord her gir uttrykk for. Men poenget for Epikur var: Der er ingen gud å frykte. Det er ingenting å frykte bak døden. – ved døden slipper man unna.

”Men”, fortsetter Tertullian, ”vi kristne vet at vi står for den allvitende Guds øyne, vi vet at han straffer overtredelser med en evig straff (altså også på den andre siden av døden) ; derfor frykter vi ham og ikke konsulen.” (som kunne arrestere dem og dømme dem til døden for ikke å tilbe keiseren)

Istedenfor å gi uomvendte falske forhåpninger og ”orakler”, må prester og biskoper frykte Gud og legge frem hva Gud i sitt ord faktisk sier. Herren er Herren også i vår tid. Det er han som er hellig og rettferdig. Å sette vår rettferdighetsfølelse opp mot ham, er å være innbilsk og tenke for store tanker om oss selv og vår rettferdighet. Og, det er å krenke den eneste sanne Rettferdige; han som også er den største Kjærlighet som finnes. Uten Jesus og hans soning, ville vi alle vært fortapt. Det er Bibelens alvorlige budskap.

For Jesus førte denne smerte over menneskets fortapte tilstand (i tillegg til den tapte og krenkede Guds herlighet) til det største offer som noen gang er gitt. For Paulus betød det å forkynne denne soning og Kristi oppstandelse, evangeliet, og inderlig be om Den Hellige Ånds overbevisning. Hverken Kristus eller noen av apostlene gjør noen som helst forsøk på å gå i rette med Guds dommer og Guds rettferdighet.

Bønn for de døde?

Vi ser i Skriften at Gud noen ganger ”angret” og ikke fullførte konkrete straffer som han hadde forkynt her i tiden. F.eks på Moses’bønn (2. Mos 32), da folket i Ninive omvendte seg (Jona boken) på Jeremias’bønn (Jer 26) og på Amos’bønn (Amos 7) Kan ikke Gud på samme måte, om vi ber ham inderlig om det, også ”angre” straffen for de som her i livet ikke omvender seg og kommer til tro på Jesus, og la Kristi soningsverk også komme dem til gode ved at de i dødsriket får en siste mulighet til å omvende seg og tro? Slik vi leser om Jakob som kjempet med Gud og vant, - ifølge Hebreerbrevet på den måten at han gråt og ba om nåde?

Svaret kan ikke bli annet enn at Bibelen ikke gir oss holdepunkter eller eksempler for en slik bønn og tro. I sin lignelse ga heller ikke Jesus en slik mulighet for den rike mannen. Biskop Halvor Nordhaug skriver imidlertid at han håper og ber slik til Gud, og spør så: Hvem vil ikke dele et slikt håp og en slik bønn?

Jeg må bekjenne at jeg ikke deler det håp og den bønn, - ikke fordi jeg aldri har bedt slik, eller ikke ønsker det, men fordi de ord Gud har gitt oss taler annerledes. Følgelig må retningen for bønnen bli annerledes. 

Som medmennesker med blodsbånd, venner og kollegaer står våre medmennesker oss av naturen nærmere enn Gud. Ja, selv mennesker vi aldri har møtt. Vi kjenner på, og kan ikke oppgi lojalitet og solidaritet til hverandre, - før vi står foran Gud og Kristus selv og det øyeblikket da vi skjønner at ingen er større, bedre og mer rettferdig, og ingen er verdig vår lojalitet som ham.

Denne tilhørighet og lojalitet til Gud og Kristus er det vi så tydelig ser hos Moses, Jeremia, Jesus, Paulus o.fl. De gråter og ber for de som ikke vil tro, - men må leve videre med at noen ”ville ikke”.

Så hva gjør de? De forkynner Guds ord til frelse for dem som tror. ”Vi henvender oss til hvert menneskes samvittighet” sa Paulus, og så satte han sitt håp til at Gud som en gang sa: ”Bli lys!” skal la evangeliet lyse frem i hjertene til de som hører evangeliet, slik det ved Guds nåde har skjedd i hans eget hjerte.

Ansvaret for dommen har og tar Gud selv. Hver eneste en av oss vil være inhabil og uverdig. Den er Guds domene alene. Vi er ikke kalt til å spekulere over den, eller å sette vår lit til at noen uklare bibelsteder skal si noe annet enn de klare. Vi har fått et evangelium å tro, og å forkynne. Så har vi også fått en Gud å gå til i forbønn, og med smerten over de som ikke vil tro. Også disse tårer skal en gang tørkes av, - av ingen ringere enn Gud selv.

Det er ikke det at Nordhaug i sin fortvilelse ber om at Gud likevel må finne det mulig å la alle mennesker få del i frelsen, som er problemet. Problemet er at han som biskop omtaler den som en from og god bønn som alle burde be - selv om Skriften trekker opp en annen virkelighet. I tillegg lærer han offentlig at det det er godt mulig at det vil gå bra til slutt for alle - selv om Skriften trekker opp en annen virkelighet.

Skriften er klar på at det er menneskets lodd å dø, og deretter få sin dom. Og at Gud har besluttet å frelse dem som tror på forsoningen i Kristi kors, mens de som holder det for dårskap skal gå fortapt ved korsets ”dårskap” 1. Kor 1. Vi ser også at Paulus ikke var blant dem som bad for, eller lot seg døpe for, de døde. 1. Kor 15,29.

Vil Guds dom være urettferdig?

Biskop Nordhaug har vært åpen om at han har store kvaler med tanke på at dommen i våre øyne synes å være urettferdig; noe han ikke er alene om. Også jeg plages tidvis av at det er så mye vanskeligere for andre å komme til erkjennelse av Gud og troen på Jesus, enn for meg som ble bedt for og fikk evangeliet forkynt fra fødselen av. Nå sier Jesus noen ord om at Sodoma skal slippe lettere på dommens dag enn de byer som opplevde at Jesus gjorde tegn og under, og likevel ikke trodde. For, sier han, dersom de mektige gjerninger som er gjort i Kapernaum, hadde skjedd i Sodoma, ville byen ha stått den dag i dag. Meningen må være at flere der ville ha omvendt seg og trodd evangeliet (slik folket i Ninive gjorde på Jonas tid). Jesus utdyper det ikke mer, men sier også i Luk 12 at noen vil få mange slag, andre vil slippe med færre. Ettersom verken Jesus eller apostlene utdyper det mer, kan heller ikke vi si noe mer. Vi skal frykte Guds dom og fortapelsen, men også få hvile i at Den Rettferdiges dom vil være rettferdig.

”De andre” sitt ansvar og vårt ansvar

Jeg ser fem ting vi som kristne må holde fast ved. For det første: Bibelen er tydelig på at det Gud har åpenbart i skapelsen, i historien og i Jesus Kristus, er troverdig. Med det følger et ansvar til å tro for den som får se og høre. Jesus sa: Den som er av sannheten, hører på meg. Joh 18,37 og kommer til lyset. 3,21. Gud gir denne tro til dem som kommer og hører.
Skriften fastholder også at det er innlysende for enhver at der finnes en skaper, og at enhver burde naturlig innse at Han er min Herre, Ham må jeg bøye meg for, og slik jeg og mitt liv er trenger jeg å be ham om nåde og tilgivelse. Enhver som unnlater å gjøre det, gjør seg til en løgner og krenker sin Skaper. Dermed krenker man sannheten, godheten, renheten og retten og gjør seg skyldig til dom. Derfor sier den som kommer til tro: ”Vi er ikke av dem som trekker seg tilbake og går fortapt; vi er av dem som tror og berger vår sjel. Hebr10,39. Mange prester og forkynnere i vår tid gir falsk trøst til mennesker som ikke omvender seg og tar imot Jesus Kristus i tro. Det er den frykteligste ”tjeneste” man kan gjøre noen.

For det andre: Det er ikke usolidarisk av meg å tro på Jesus, selv om andre ikke vil tro. For min egen del løses det bare ansikt til ansikt med Herren selv, som led og døde for meg, som oppsto for meg, og som forkynner meg det evige liv i Ham. Det er ham jeg hører til. Det er min sak å tro det, takke for det og ta imot det. Noe annet vil være den største fornærmelse i hele tilværelsen.

For det tredje: Paulus ”formaner” oss innstendig til å gle oss i Herren og i evangeliet. Vi skal ikke drukne i vår smerte over de som ikke vil tro. Det er ikke vår Frelser verdig. Han som forlot himmelen og gav livet for oss er for evig verdig til å lovprises av dem han har frelst, så vel som av englene i himmelen. Han har gitt oss nåde, omsorg, fred og håp. Hvem skal være glade, om ikke vi? Som Den Hellige Ånd sier i Salme 33: ”Det sømmer seg for de oppriktige å synge Herrens pris.” Faktisk skal vår glede og vårt håp gjøre de som ikke tror ”misunnelige” (Rom 11) så også de vil søke Gud. 

For det fjerde: ”De andre” skal stå til rette for hva de har fått se og høre. Jeg takker Gud for at han som skal dømme både heter den Rettferdige og den Barmhjertige. Men Guds dom over verden, slik vi ser det i Skriften er: Der finnes ingen rettferdig, ikke en eneste. Til efeserne med sine guder og ikke minst dyrkelsen av Artemis, skrev Paulus at før de kom til tro på Kristus var de ”atheoi”, ateister. Uten noen sann, virkelig Gud, og følgelig uten håp i verden. Paulus sier at de, før de kom til tro på Jesus, av naturen var under Guds vrede og dom. Og, sier han slik var også realiteten for oss før vi kom til tro,

For det femte: Bibelens budskap er at de som nå ikke tror, kan bli frelst om de påkaller Herren Jesu navn. For at de skal kunne gjøre det, må noen forkynne det. For at noen skal kunne forkynne det, må de bli utsendt. Det er ansvaret som hviler på oss som selv har fått ta imot frelsen. Som Guds barn skal det være vår nød at der finnes mennesker som ikke har hørt så mye om Jesus at de erkjenner hvem han er og ber til ham om frelse. Denne nød skal drive oss til et engasjement for at evangeliet skal forkynnes videre.

Vi er utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud! 2 Kor5,20 Det samme KOM! som vi fikk komme på, formidler vi videre. Det er for alle, uavhengig av posisjon, styrke eller moralske meritter.

Ledsaget av denne forkynnelsen, finner vi i Skriften en gråt over de som ikke vil tro, og tidvis en regelrett strid i bønn til Gud om at Gud skal overbevise dem og lede dem til omvendelse, så også de kan bli frelst. Vår vei kan ikke være annerledes. Mer makter heller ikke vi. Det ultimate ansvar hviler på det enkelte menneske og Gud selv. Men det menneske som ikke bryr seg om den frelse vår Skaper har ofret så mye for, hvordan kan det menneske tro at han vil slippe unna? spør han som skrev Hebreerbrevet.

Problemets kjerne

Problemets kjerne ligger i dette: Om vi ikke frykter Gud, frykter vi heller ikke for å kritisere og forsøke å omgjøre hans dommer. Har vi ikke hatt et oppriktig og skjellsettende møte med Den Hellige, slik Israelsfolket gjorde i Sinai, (2. Mos 19 og 20) og i flere situasjoner senere, som også profeten Jesaja i sine syner (Jes 6) og som også Paulus gjorde i sitt møte med den oppstådte Kristus, og slik også vi kan møte Ham i hans Ord - da frykter vi ham ikke. Da er han en vi tror vi kan diskutere og forhandle med og oppnå enighet med. Noe som innebærer at han må korrumpere seg, og komme til oss i en utgave som gjør at vi ikke må dø eller gå fortapt. Og dermed oppgi drømmen om det fullkomne paradis, og heller gjøre det beste ut av den verden vi har. Det er en bønn om at Gud må opphøre å være seg selv, og at han må oppgi sitt rike. Det er en dåres bønn. Den eneste måten Gud kunne komme til oss, uten at vi måtte gå fortapt, var som Forsoneren som sonet for vår synd med sitt eget liv og blod.

Vi vet ikke mer om disse ting enn Gud har åpenbart oss. Det er også det vi skal holde frem for våre medmennesker. Det er HER OG NÅ du hører evangeliet om Ham Gud sendte, Jesus Kristus, som sonet all din synd. Kom! Hør! mens du enda hører! Det er Gud selv som står bak det dirrende alvorlige budskap i Bibelen. Ingen kan utslette eller forandre det.

På DENNE DAG rekkes deg det evige liv og Guds rike. Og Skriften sier med dypt alvor, men også med den inderligste innbydelse: I DAG, om du hører hans røst, da forherd ikke ditt hjerte!

Gå til innlegget

Mennesker har til alle tider kommet til tro på Bibelen og fått tillit til den som Guds ord, - lenge før de lærde kunne gi oss forklaringen med vav-konjunktiv.

Hans Birger Neergård skriver i sitt innlegg 6. mai:
”I den første skapelsesfortellinga ble dyra skapt før Adam og Eva, mens Adam var den første som ble skapt i den andre. Sammen forteller de på hvert sitt vis: at Gud skapte dyr og mennesker ved to forskjellige anledninger og på to forskjellige måter. Bokstavelig talt forteller de om hvert sitt menneskepar, til sammen to forskjellige par.”

Jeg opplever at Neergård legger frem denne tolkning som den eneste mulige lesning av tekstene. Det kan derfor, slik mange har gjort det før, igjen være på sin plass å påpeke at så ikke er tilfelle.

For det første er ikke dette Bibelens eget vitnesbyrd om skapelsen av de første menneskene. Bibelen taler om ēn Adam. 1.Kr 11; Luk 3,38. Han var det første mennesket 1.Kor 15,45, og menneskeslekten frem til Moses rammes inn av Adam til Moses. Rom 15,14.

For det andre er fortellingen om da Gud plantet en hage i Eden ingen ny skapelsesberetning om hvordan Gud skapte alt liv på jorden. Vi finner andre tema. Planter man en hage, er dessuten forutsetningen at plantene, eller i hvert fall frøene, er der på forhånd (og venter på regnet). Det ville da også vært meningsløst om Adam skulle blitt skapt uten at der var mat for ham. (Om man finner det nødvendig kan man evt oversette verbet i v 8 som en tilbakeskuende setning med pluskvamperfektum, slik NIV har gjort: ”Now the LORD God had planted a garden in the east, in Eden; and there he put the man he had formed.) ( Hebr skiller ikke mellom preteritum og pluskvamperfektum. Sammenhengen må avgjøre verbformen på norsk. ) Men selv med vanlig fortidsform, så er ikke det hebraiske språk slik at det som sies i en setning, nødvendigvis følger etter i tid med det som er sagt foran. (Se mer nedenfor ang v.21) Vers 8 sier ikke at Gud skapte plantelivet etter at han hadde skapt mannen – i motsetning til rekkefølgen i kap 1.

 
Vi har tydelig å gjøre med en ny fortelling hvor Gud først viste Adam hvordan det kunne bli, om han dyrket jorden. Men det viktigste i fortellingen er mer utdypende å fortelle hvordan Gud skapte mennesket til mann og kvinne, og dernest hva som skjedde der i Edens hage, på godt og ondt slik vi leser videre i kap 3.

1 Mos 2:19 begynner ikke med et ”da” eller ”deretter”. I det hebraiske språk brukes sidestilling av setninger. Vers 19 begynner som så mange setninger begynner på hebraisk: Rett på med selve verbet, men med et prefix som oversettes ”og”. (En konstruksjon som på engelsk kalles waw consecutive imperfect, se nedenfor, hvor det er forkortet til Vav. consec.) Slik oversettes det også på gresk i LXX. Men noen ganger gir det et bedre språk å oversette med ”så” eller ”deretter”. Sammenhengen må avgjøre hva som er riktig, men det er altså ikke alltid sånn på hebraisk at ting fortelles i streng kronologisk rekkefølge. Hebraiske grammatikk-bøker og fortolkere av GT forteller oss at vi må se på logiske tema og sammenhenger for å finne riktige oversettelser med bindeord og verbformer.

( Andre eksempler på at hendelsene i det hebraiske språk ikke alltid er fortalt i kronologisk rekkefølge, er f.eks Josva 2:15-16. Der er det klart at det som berettes i v.16 kom før i tid enn det i v.15. I 1.Sam 6:14-15 er det klart at det som berettes i v.15 kom før i tid enn det i v.14b. Se også Neh 4:12f. og flere eksempler nedenfor fra Keil and Delitzsch )

Selve den grammatiske setningskonstruksjonen i 1. Mos 2,19 sier ingenting om hvem som ble skapt først av Adam og dyrene. Ser vi v.19 i sammenheng, så ser vi at hovedtanken ikke var at Gud skapte dyrene, men at Gud førte dem til Adam, så han skulle sette navn på dem. I vårt språk vil det derfor være naturlig å ta denne setningen først, og underordne den andre under denne, ved bruk av pluskvamperfektum: "Og Gud førte alle dyrene på marken, og alle fuglene under himmelen, som han hadde skapt av åkerjorden, til Adam, for å se hva han ville kalle dem". DNB 1930/1938 oversatte det slik: ”Og Gud Herren hadde dannet av jorden alle dyr på marken og alle fugler under himmelen, og han ledet dem til mennesket for å se hvad han vilde kalle dem” Slik også engelske NIV.

Jeg gjengir også to eksempler fra eldre kommentatorer:

Pulpit Commentary, red Rev. Joseph S. Exell and Henry Donald Maurice Spence-Jones

It is not the time, but simply the fact, of the creation of the animals that the historian records. The Vav. consec. does not necessarily involve time-succession, but is frequently employed to indicate thought-sequence (cf. 2:8; 1 Kings 2:13, &c.). The verb (pret.) may also quite legitimately be rendered "had formed (Bush). 

Keil and Delitzsch:

The circumstance that in Genesis 2:19 the formation of the beasts and birds is connected with the creation of Adam by the imperf. c. ו consec., constitutes to objection to the plan of creation given in Genesis 1. The arrangement may be explained on the supposition, that the writer, who was about to describe the relation of man to the beasts, went back to their creation, in the simple method of the early Semitic historians, and placed this first instead of making it subordinate; so that our modern style of expressing the same thought would be simply this: "God brought to Adam the beasts which He had formed."

(Note: A striking example of this style of narrative we find in 1 Kings 7:13. First of all, the building and completion of the temple are noticed several times in 1 Kings 6, and the last time in connection with the year and month (1 Kings 6:9, 1 Kings 6:14, 1 Kings 6:37-38); after that, the fact is stated, that the royal palace was thirteen years in building; and then the writer proceeds thus: "And king Solomon sent and fetched Hiram from Tyre...and he came to king Solomon, and did all his work; and made the two pillars," etc. Now, if we were to understand the historical preterite with consec., here, as giving the order of sequence, Solomon would be made to send for the Tyrian artist, thirteen years after the temple was finished, to come and prepare the pillars for the porch, and all the vessels needed for the temple. But the writer merely expresses in Semitic style the simple thought, that "Hiram, whom Solomon fetched from Tyre, made the vessels," etc. Another instance we find in Judges 2:6.)

På same måte behøver ikke fortellingen om Kain og Abel i 4,3 ff i tid ha skjedd tidligere enn det som berettes i 4,25 og 5,3-4. Kain kan ha funnet en kone som ikke var hans nærmeste søster. Slekten hadde vokst og blitt mange, men byen Kain bygde behøver ikke å ha vært stor med mange innbyggere. Det var naturlig at han ville bygge murer for å beskytte seg og sin familie, og at de senere kalte det en by. Det trenger ikke være vanskeligere enn det. Skal Bibelen gagne oss, må den leses i tro; og dermed med den ledestjerne at det hele henger sammen, selv om det ikke alltid er lett å se. Mennesker har til alle tider kommet til tro på Bibelen og fått tillit til den som Guds ord, - lenge før de lærde kunne gi oss forklaringen med vav-konjunktiv.

Gå til innlegget

Det kan ikke bli ro i et fellesskap av mennesker som av hjertet vil følge vår Herre Jesus Kristus, før tilliten til og troen på Jesu og hans apostlers ord nettopp er det som konstituerer og er selve grunnlaget for fellesskapet, og hvor deres veiledninger blir sett på som ufravikelige.

Mange, også kristne, gir for tiden uttrykk for at tjenesteordninger med ulike roller for kvinner og menn er diskriminerende mot kvinner. NT fremstiller imidlertid ulike ansvarsroller for kvinner og menn som Guds vilje, og lærer at det ligger innbakt i skapelsen. Å hevde at en slik ordning innebærer urett overfor kvinner, medfører følgelig en anklage og mistro imot Gud for å ha lagt ned en dårlig og diskriminerende ordning i skapelsen. De fleste prøver å omgå det, og tar som utgangspunkt at Gud umulig kan ha ment det slik, og at de skriftord som ut fra skapelsesberetningen lærer ulike roller i ekteskap og menighet, ikke kan være å anse som Guds ord, men som meninger fra datidens skriftlærde og teologer, - meninger vi ikke bare er fri til, men også etisk forpliktet til å vurdere på nytt i lys av vår situasjon og innsikt. Forsøk på å omtolke Paulus` ord blir så kunstige tolkninger at de fleste har gått bort fra det, og i stedet åpent erklærer at de ser saken annerledes enn Paulus gjorde i sin tid.

Blant andre har Ketil Jensen tidligere fremsatt en vel gjennomtenkt argumentasjon der han sidestiller opphør av slaveriet med kvinnefrigjøring, - et synspunkt han også nylig har målbåret. Jeg ser hans anliggende om ikke å holde oss til en lære og menneskebud som ikke har grunnlag i Skriften, og ikke å legge unødige begrensninger på hvilke roller og posisjoner kvinner kan inneha i våre forsamlinger. Jeg mener likevel at argumentene han fremfører ikke er holdbare.

Han baserer sin argumentasjon delvis på at de konkrete tekster er vanskelige å tolke, og at vi dermed ikke kan la de være bestemmende for våre konklusjoner. Bl.a. spør han retorisk: ”Paulus skriver om skapelsen; Adam ble skapt først, deretter Eva og så videre. En sak som begrunnes i skapelsen står sterkt, men hva betyr det for skapelsesargumentet her at det samme argumentet er brukt i 1. Kor 11 i forbindelse med hårlengde og tildekking av hodet?”

Jensens tanke synes å være at siden vi i vår tid og kultur ikke kjenner oss forpliktet til å kreve at kvinner skal ha langt hår og tildekke hodet når de ber, så vil det ikke være oppsiktsvekkende om det også er andre forhold Paulus begrunner med skapelsen, som vi i vår tid og i vår kultur ikke kjenner oss forpliktet på.

Jeg kan ikke annet enn å se en svekket tillit til Paulus og brevene vi har fra ham i NT i en slik uttalelse.

Jensen forholder seg ikke til et tolkningsprinsipp hvor man skiller mellom grunnleggende ordninger, anliggende og prinsipper, og slik disse kommer til uttrykk i ulike kulturer. Siden kulturer er forskjellige (og dessuten naturen, som Paulus også henviser til, gir ulik hårfrisyre i ulike folkeslag) vil en naturlig utleggelse av dette avsnittet være å si at Paulus` anliggende er at kvinner og menn anerkjenner sine respektive ansvarsområder, funksjoner og roller. I den jødiske kultur han levde, innebar det i praksis noe annet enn vi tenker vil være naturlig i vår kultur. Men prinsippet og ordningene Paulus underviser om, kan vi ikke forkaste om vi tror at Paulus var Jesu apostel. Et mer åpenbart eksempel er jo at vi ikke anser det som nødvendig å slutte å håndhilse og begynne å hilse med kyss, for å være tro mot Paulus` oppfordringer til å hilse med hellige kyss. Paulus anliggende er selvfølgelig at vi skal være åpne for hverandre, vennlige og oppmerksomme. Noe vi også kan uttrykke med håndhilsning og vennlige blikk og smil.

Ikke minst ettersom apostelen begrunner ulike ansvarsroller i Guds skapergjerning, må også vi i vår tid besinne oss på det, ha tillit til at det er en god og tjenlig ordning, og etterfølge også denne Guds vilje og ordning. Vår utfordring blir å finne hvordan vi kan være tro imot det i vår tid og i våre sammenhenger, - samtidig som vi ikke gir unødig smale og hemmende konkretiseringer.

For dersom apostelen har rett, og dette er en Gud-skapt ordning, vil vi komme i opprør mot Gud ved regelrett å se bort fra dette prinsippet. Det er ingen bagatell. Vi ser et eksempel på hvor det fører hen å ikke akseptere de valg og de ordninger Gud har fastsatt, i 4.Mos 12,1-15.

Og her synes jeg både Jensen og andre som slår inn på denne type argumentasjon nettopp ikke viser denne tillit, men tvert imot åpent omtaler selve ordningen som diskriminerende, som lite medmenneskelig og nestekjærlig, - og at slike ordninger setter unødige og hemmende grenser for kvinner med ”nådegaver og kall”. Argumentet kan ikke følges. Det kan ikke være enkeltpersoners opplevelse av hva som er deres egne eller andres kall og nådegaver som alene kan være veiledende. De forordninger Gud har skapt og den veiledning han har gitt i sitt Ord må være overordnet. Ettersom Gud er god, må vi finne en positiv, og i det minste en lojal måte å tenke om, og omtale Guds ordninger på. Et liv i Kristi etterfølgelse er et liv i lydighet; ja vi er ved Ånden innviet til lydighet, (1. Pet 1,2) og slik ”bundet av det som er rett”. (Paulus i Rom 6,20)

Det har lenge vært hevdet av liberale teologer at vi må se på kristenhetens utvikling som en progresjon i erkjennelse både av Kristi person og gjerning, og av etiske forhold. Resultatet er at vi har prester så vel som biskoper som åpent tilkjennegir at de sier en ting i liturgien, men tenker noe helt annet i sine bibelstudium og prekenforberedelser. Hvert eneste ledd i vår trosbekjennelse uthules, og kirken gjøres klar for antikrist. Bibelen taler veldig alvorlig om disse ting.

Et nærliggende eksempel på denne progressive tankegang på det etiske området finner vi jo da i at alle kristne nå mener at slaveri strir imot Bibelens samlede budskap, selv om det i en viss form blir akseptert både i GT og NT. Mange tar en kortslutning over til å tenke at også ulike roller og ansvar for kvinner og menn må defineres som (kvinne)undertrykkende ordninger som vi må frigjøre oss fra i lys av vår tid og med vår erkjennelse. Dermed har man ikke bare tatt et oppgjør med slaveriet som Abraham tok med seg fra det hedenske Kaldea, og også møtte i Kanaan, og som israelittene videre tok med seg fra Egypt, - man har også tatt et oppgjør med apostelen Paulus` skaper-forståelse av forholdet mellom kvinne og mann i ekteskap og menighet.

Det er for øvrig viktig å påpeke at verken GT eller NT aksepterer all type slaveri. GT påbyr dødstraff for å røve mennesker og selge dem (2. Mos 21,16) og Paulus sier at Guds lov vil dømme slavehandlere. 1. Tim 1,10.

Vi ser også at israelittene ble i GT oppfordret til å gjøre alt de kunne for å unngå at deres landsmenn skulle ende opp som slaver, og å behandle dem som bør. (3. Mos 25 og 5. Mos 15) Men vi må ta i betraktning at det var den tids måte kriminelle og gjeldsslaver måtte gjøre opp for seg på, - og at det for andre var eneste mulige måte å få mat og opphold på. Der fantes rett og slett foreldre som ikke så noen annen utvei enn å selge sine barn som slaver. Dette var lenge før vi hadde sosialtrygd, og forsikringer mot tyveri m.m., og før lovbrytere etter noen år i fengsel på fellesskapets regning, får dekket leveutgifter fra fellesskapet om de ikke klarer å brødfø seg selv. Slike gode ordninger var enda ikke mulige.

Og hva er egentlig mest medmenneskelig om noen har gjort en grov kriminell handling, - å lenke vedkommende dag og natt i seks år i et mørkt og kaldt fangehull, eller å kreve at vedkommende skal arbeide for kost og losji i seks år? Hva er verst av å tigge for sitt daglige brød, eller kanskje måtte selge seg selv, - og å være tjenestejente i en familie? Og hvordan ville du reagert om en som hadde brent ned huset ditt, og var dømt til seks års arbeid hos deg som erstatning, - og Paulus kom og sa at du bare skulle slippe ham fri etter noen måneder? For øvrig utfordret heller ikke Jesus datidens gjeldsinnkreving av mennesker som ikke lenger kunne betjene sin gjeld, ved at de måtte selges som arbeidskraft. Matt 18,25. Alternative gjeldsordninger og velferdsordninger var jo ikke på plass! Selv om de nok ønsket, hadde ikke de kristne mulighet til å kjøpe ut alle slaver, - og heller ikke til å gi dem arbeid eller gi startkapital til å starte egen virksomhet. Heller ikke kunne de utfordre romerriket på den tid. Først skulle evangeliet om frelse lyde, for fri og for slave. Bedre levebetingelser kom først med utvikling av jordbruk og andre næringer, og kristendommens utbredelse og innflytelse på lover og ordninger.

MEN, den harde og umenneskelige behandling av slaver blir ikke akseptert i NT. Ef 6,9; Kol 4,1; 1.Tim 6,2 og brevet til Filemon. Og selv om det synes å være veldig milde straffer for vold mot slaver i ordningene vi ser i GT, må vi huske at fysisk straff noen ganger var eneste middel til å få enkelte som var idømt straffarbeid til å arbeide. Disse forordningene var IKKE ment som fullkomne uttrykk for Guds vilje, men skulle være lover som det på den tid var mulig å dømme etter, i et samfunn av syndige mennesker, - og dessuten bestående av både troende og ikke-troende. Som kommentaren i Geneva Study Bible sier til 2. Mos 21,21 går nok en slik slaveherre fri iht dommerens dom, men i Guds øyne er han en morder. Slik forklarte også Jesus Moseloven. Matt 19,8. Sml også Jesu ord i Bergprekenen om hva vi egentlig er skyldige til i Guds øyne kontra hva Moseloven sier vi er skyldige til.

Jeg kan ikke annet enn å se at vi i denne saken har å gjøre med to grunnleggende ulike syn på hvem Paulus var. Den ene siden ser på ham som et barn av sin tid, en skriftlærd, en teolog og misjonær i sin tid og sin kultur. En vi står fritt til å være enig eller uenig med, eller anse hans meninger som urelevante for vår tid. Den andre siden bekjenner en tro og tillit til ham som Kristi utvalgte apostel slik NT lærer, som Kristus gav sine åpenbaringer til, og som Den Hellige Ånd ledet og veiledet, og som de andre apostler anerkjente som en som hadde fått en særlig visdom fra Gud. F.eks 2. Pet 3.15. Dette var tydelig også Paulus sitt eget utgangspunkt både for å forkynne til menighetene og i de brevene han skrev, som f.eks når han sier til Tessalonikerne at de gjorde rett i å ta imot det han og hans medarbeidere forkynte, som Guds ord, og ikke menneskeord og menneskelig visdom. 2. Tess 2. Ja, det var nettopp den måte å ta imot Ordet på som førte dem til omvendelse, og til å tjene Gud på rett vis og med et nytt hjerte.

Det er ellers påtagelig at den bevegelse som vil kjempe frem kvinners ”rettigheter” i menigheter og kristne organisasjoner i stor grad har samme språk og samme slag begrunnelser som de vi finner i den sekulære kvinnebevegelsen. Det er snakk om posisjoner, karriere, innflytelse og makt. Det reflekterer ikke det sinn den får som har tatt imot Guds ord og hatt et møte med Jesus, og som resulterer i bekjennelsen av Jesus Kristus som Herre og Mester. Ifølge Jesus er ikke løsningen på evangeliets manglende utbredelse våre evner og anlegg, og realiseringen av våre ideer og visjoner, men å være i ham.

Angående Paulus’ bruk av betegnelsen ”hode” for Kristus i 1. Kor 11 argumenterer noen med at dette ordet bør oversettes med ”kilde/opphav” slik det greske ”kephale” ble brukt av de greske filosofer, og dermed mener man at Paulus ikke snakker om lederskap i dette avsnittet. Hva som i så fall er hans anliggende, og hva som da blir sammenhengen i argumentasjonen, blir da veldig kunstig og utydelig. Ser en nærmere på avsnittet under ett, kan jeg ikke se annet enn at det er svært tydelig at Paulus taler om lederskap og underordning. Det er da også kunstig å oversette med et annet ord i v 2 enn i v 3, når Paulus bevisst brukte samme ord for å få frem sitt anliggende. Og som svar på innvendingen om at det ikke gir mening at Jesus Kristus skal være underordnet Faderen, er det nok å henvise til de mange steder der Jesus fremhever at han taler de ord han har fått fra Faderen, at det er hans mat å gjøre Faderens vilje, og andre steder i NT som taler om at han lærte lydighet, og var lydig, og Paulus ord i 1. Kor 15,24-28 hvor det ordrett sies at Sønnen skal underordne seg Gud. Og det uten at det er noe som helst nedverdigende i det, fordi Sønnen og Faderen er ett i tanke, sinn og vilje.

Dessuten, det ER faktisk flere andre steder hvor Paulus bruker ”hode” i betydning leder/fyrste, - som i Kol 2,10, og Ef 1,22, hvor preposisjonen ”over” (gresk hyper) tydelig angir en strukturell orden. I Kol 1,18 ser vi at Paulus knytter begge betydningene til ”kephale” – både kilde/opphav og ”den fremste”.

Uansett, selve temaet er Paulus tydelig på også i andre brev. Ikke minst i Ef 5 hvor også ”kephale” er brukt, og hvor Paulus sier at Kristus er hodet på det legemet som vi er lemmer på. Altså for kirken. Som skal underordne seg Kristus. Det er klart nok hva apostelen lærer.

Vårt ansvar i vår tid er ikke å frigjøre oss fra Bibelens ord, men å leve de ut med den kjærlighet, ydmykhet, offer, gjensidig respekt og underordning som Paulus lærer med utgangspunkt i Jesu eksempel. I hver generasjon finner vi eksempler på innbilske menn som har utøvd sitt ”lederskap” med en kjødelig autoritet og maktnytelse. Vi er helt avhengige av kvinners råd, synsvinkler, vitnesbyrd og tjenester ut fra de nådegaver Gud gir den enkelte. Men ifølge Paulus betyr ikke det at de må innsettes som eldste og pastorer.

Det kan ikke bli ro i et fellesskap av mennesker som av hjertet vil følge vår Herre Jesus Kristus, før tilliten til og troen på Jesu og hans apostlers ord nettopp er det som konstituerer og er selve grunnlaget for fellesskapet, og hvor deres veiledninger blir sett på som ufravikelige.

Dersom utviklingen går i sekulær og religiøs retning, og troskapen mot Guds ord opphører, blir Jesu sanne etterfølgere fremmedgjort og har ikke annet valg enn å danne nye fellesskap. Det har alltid vært en trist og smertefull del av den sanne kirkes historie.

Gå til innlegget

Hva Skriften forutså, - om tusenårsriket

Publisert 5 måneder siden

Jeg har atskillig større håp enn å leve noen år med Jesus som konge i Israel, men fortsatt slite med mitt syndige kjød, og med andre mennesker som er likedan, og dessuten måtte reise til Israel for å få legedommen i livets elv.

I Gal 3 skriver Paulus at Skriften forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved tro, - i motsetning til ved egen fromhet. Det er et interessant og veldig betegnende uttrykk. Skriften er ifølge Skriften selv Guds ord til oss gitt ved den Hellige Ånd, nettopp i den form vi har fått det. Jesus viser samme syn på dette ved mange anledninger, f.eks da han henviser til Skriftens ordlyd i Salme 110 for å vise at Skriften forutså at Messias ikke bare, og ikke engang i første rekke, skulle være Davids kjødelige etterkommer, men Guds sønn. Matt 22,41. Både dette og det Paulus skriver i Gal 3 lå skjult i Skriften, - i hvert fall såpass skjult at veldig få så det før Jesus, den salvede, kom og åpenbarte det. Det samme kan sies om veldig mange andre profetier og løfter i GT.

Selve hovedtanken, hovedmeningen i løftene og profetiene lå på et annet plan enn det jordiske som man fikk ut av å lese dem bokstavlig, eller å ”lese det sånn som det står” som noen sier. Ifølge Paulus så vil vi ikke være i stand til å finne Guds egentlige mening med løftene og profetiene, hvis vi bare leser dem bokstavlig. Vi vil ikke bare miste noen detaljer, men rett og slett gå glipp av hovedsaken. Gud har gitt sine løfter på en måte som ikke alltid er likefrem og enkel. Peter skriver at profetene selv ofte grunnet på hva det betydde det budskap de fikk å formidle. 1.Pet 1,10. I 2 Pet1,20 følger han opp med å si at ingen kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd.

Paulus sier det på denne måten: Skriften har ikke bare en mening etter bokstaven, men den har også en åndelig mening. Konkret: Du kan være Abrahams etterkommer etter kjødet, og etter bokstaven, - noe du kan bevise ved din slektstavle og ved din fysiske, ytre omskjærelse - men likevel ikke være et Abrahams barn slik Gud regner. Rom 2,29.

Det Paulus her sier til jødene, er rett og slett at hvis du bare er en omskåret Abrahams etterkommer etter kjødet (jøde i det ytre), men ikke eier Abrahams tro og ikke har et hjerte åpent for Gud (omskåret hjerte), - da står du med all ditt uklanderlige ytre utenfor løftene! Skal løftene gagne deg, du som er jøde, så må du være jøde både i det ytre og i det indre. Både etter bokstaven og etter Ånden. Alle Guds løfter og profetier står ved lag, som hans trofasthet og frelsesgjerninger, men som Jesus sa i de utrolig provoserende ordene for de vantro jødene, så vil de vantro jøder en dag finne seg selv utenfor, mens de troende hedninger får sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob. 

Og her har vi allerede kommet dit hen, at hedningene er medarvinger til løftene. Det er en stor hemmelighet, sier Paulus, som ikke var åpenbart før, men som nå er åpenbart. Ef 3,5-6. Det var altså noe de ikke så ved bare å lese Skriftene etter bokstaven. De måtte løfte blikket opp mot ham som kalles den salvede, og som riktignok skulle komme i Juda ætt, og i Davids ætt, men som også, og først og fremst, var Guds sønn og Guds utsendte, og som skulle bli konge og frelser både for jøder og hedninger, og innlemme hedningene i sitt folk. I Guds Israel, som Paulus sier i Gal 6,16. Og for hedningene sin del, så holder det altså å være omskåret på hjertet.

Mange, faktisk både jøder og kristne, steiler ved denne tanken. De er bundne opp i bokstaven og det jordiske, og kommer ikke overens verken med Jesus, Matteus, Johannes, Paulus, Peter eller de andre forfatterne i NT.

For der er nemlig mer. Jesus sa at hans rike ikke er av denne verden. Det er mulig at det bare var Johannes som merket seg dette og hadde grunnet på det. I hvert fall er det bare han som gjengir disse ordene. Men sammen med Peter og de andre apostlene spurte også han Jesus den dagen Jesus dro opp til himmelen: Herre, er det på den tid du vil gjenreise riket for Israel? Etter pinsedag, da Den Hellige Ånd hadde minnet dem om hva Jesus hadde sagt og lært dem, og hadde ”ledet dem frem til hele sannheten” (Joh 16,13) hører vi ikke mer om gjenreisning av et jordisk kongerike i Israel. Nå hadde de skjønt at målet for den frelse Gud kom for å gi oss i Kristus, er sjelenes frelse i den kommende verden, med en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor. 2. Pet 3,13. Dette er hva de nå så som oppfyllelsen av løftene og profetiene, - og som likefrem kalles å arve løftene gitt til Abraham. Ikke etter bokstaven, ikke jordisk, men Jesu Kristi rike.

Jeg tror absolutt at løftene og profetiene i GT også forutsa dette. Løftene til David skulle bare midlertidig og ufullstendig oppfylles i Salomo og hans etterkommere på tronen. Etter noen hundre år tok det helt slutt. Og Gud som hadde lovet at det aldri skulle mangle noen av Davids ætt til å rå over Israel. Vi ser i Salme 89 at de troende jødene strevde med dette.

Så viser NT oss at egentlig var det hele tiden meningen at det Gud lovet, ikke skulle og ikke kunne oppfylles av et kjødelig menneske, men alene av Guds sønn. Det var hans ætt Gud hadde hatt i tankene da han gav David sine løfter. Og det er da også bare Kristi rike som fullt ut kan realisere løftene og vare til evig tid. Men Skriften hadde altså i sine løfter og profetier nettopp forutsagt Kristus og frelsen i han. Det samme gjaldt i forhold til Abraham og løftene om hans ætt. Det var i Kristus det skulle bli endelig oppfylt. Gal 3,16. Den bokstavelige teksten i Mosebøkene er riktignok som Paulus sier, i entall. Men det var jo helt naturlig når man tenkte på en slekt; såkalt kollektivt entall. Ingen bokstavlig lesning kunne gi en pekepinn på at dette skulle gjelde Kristus. Riktignok betegner det hebraiske ordet zera en slekt kun i avledet forstand. Ordet gjengis på engelsk med ”seed”, som i det nynorske ”sæd”, og er i første rekke å forstå om den ene sønn som den videre slekt skal stamme fra. Men den naturlige eller bokstavlige utleggelse, vil jo være at det var snakk om Isak, og ætten etter ham. Vel, vil Paulus si, det er nok så, men Gud tenkte på Isak bare som en midlertidig og ufullstendig realisering, som skulle tjene som et bilde på, eller skygge av det egentlige. Og som en anskuelsesundervisning av at den linjen kom til kort. Den fullstendige, fullkomne og evige oppfyllelsen er Kristus og hans ætt.

Det ble åpenbart litt etter litt. Først i det faktum at oppfyllelsen både av løftene til Abraham og løftene til David brått tok en slutt. Både hva angår kongedømmet og løftet om å få bo i landet. 1. Mos 17,7-8. De som mener at løftene blir oppfylt i disse dager med alt det Israel har å stri med, må gjøre et meget snevert utvalg av profetier. Et fredsrike er det i hvert fall ikke. Ikke er det så mye rettferdighet heller. Og om så Kristus selv skulle komme og bli konge i Israel, så ville det likevel være et folk med syndige tanker, ord og handlinger, og et legeme underlagt døden. Det kan aldri bli noe fullkomment. En bibelleser sitter etter hvert med løfter og profetier som er av en slik art at en fullstendig oppfyllelse ikke er mulig her på jorden. Beskrivelsene av løftene og profetiene blir etter hvert så grenseløse at det umulig kan oppfylles i et jordisk rike, med svake, syke, aldrende og syndige mennesker.

Jeg kan ikke tro at de tusen år, som vi leser om i Åp 20, er å forstå som et bokstavelig, jordisk rike med Kristus som konge, hvor han regjerer sammen med kirkens martyrer. Det kommer i konflikt med Jesu egne ord om at hans rike ikke er av denne verden; det er i konflikt med hans ord til de saktmodige: – jøder og hedninger – dere skal arve landet. Paulus tar det enda lenger, og skriver at Abraham i virkeligheten fikk løftet om å arve verden (kosmos) Rom 4,13. Det gir bare mening om han mener den verden som vil bli realisert i den kommende tid som Jesus talte om, for i Gal 3 og 4 skriver han at alle vi som tror på Jesus, enten vi er jøder eller hedninger, er arvinger til Abrahams løfter.

Så jeg trenger ikke å ha borgerrett i det jordiske landet Kanaan eller Israel for å få det Gud lovet. Jeg får det i Kristus. Jeg trenger ikke dra til det jordiske Jerusalem, Jeg er kommet, og kommer dit, i Jesus Kristus. Hebr 12,22-24; Åp 21,10. Dette tror jeg profetene talte om, og at Skriften ”forutså”.

Jeg tror vi blir stilt overfor 3-4 avgjørende spørsmål: Tror vi at sentrum og selve hovedsaken for den frelse og velsignelse, det land og den fremtid Gud vil gi sitt folk, dvs til dem som tror på ham, - tror vi at det er knyttet til hans sønn Jesus Kristus? Tror vi at Kristus derfor er den alt sammen springer ut fra, og at han dermed må være den sentrale person i Skriften? Tror vi da også at i alt Gud talte, lovet og gjorde før Jesu komme, så var Jesus i tankene hans, og liksom skjult tilstede? Og tror vi at Paulus og de andre apostlene fikk dette åpenbart, og at det var en videreåpenbaring av det som Jesus allerede hadde satt i gang da han sa at hans rike ikke er av denne verden, og at ikke alle som er Abrahams etterkommere etter kjødet er Guds barn, men de som har hans tro?

Vi stilles rett og slett på valg her: Vil vi holde oss til bokstaven, og til et jordisk land, et jordisk kongerike og velsignelser her i livet; være bunden til det og ikke ha håp om noe mer, - eller vil vi bli med videre til den hemmelighet som kom for dagen da Jesus Kristus ble sendt til jord for å føde denne ætten som skulle få de velsignelsene Gud hadde tenk på fra før han skapte jorden, slik Paulus skriver, og også hadde i tankene da han gav sine løfter til Abraham, Isak og Jakob? Et evig rike i hans egen herlighet. Hvor freden er fullkommen. Hvor rettferdigheten er overalt. Hvor kjærligheten lever, den gamle, selvopptatte og ugudelige natur er borte og hvor der ikke finnes noen som helst begrensninger for livsutfoldelse og salighet.

Hvordan de tusen år i Åp 20 er å forstå, erkjenner jeg at jeg ikke har så mye lys over. Jeg synes det er lettere å se hva det ikke kan være. Det ville vært litt av et antiklimaks dersom Jesus skulle komme tilbake og regjere på denne syndens jord i tusen år. Ikke et eneste av de profetiske ord vil slik kunne få sin endelige og fullkomne oppfyllelse. Og løftene er - om ikke etter bokstaven, så etter Guds egen tanke - oppfylt og vil få sin oppfyllelse i Kristus. Det er det jeg kan gle meg i troen over. Jeg har atskillig større håp enn å leve noen år med Jesus som konge i Israel, men fortsatt slite med mitt syndige kjød, og med andre mennesker som er likedan, og dessuten måtte reise til Israel for å få legedommen i livets elv.

Livets elv Esek 47 og Åp 22) som skal renne fra det nye tempel, og ifølge Åp i det nye Jerusalem i det nye paradis, og som skal sørge for full legedom fysisk og mentalt, og gi overflod av alt vi trenger, - det må da være en og samme ting; ikke en her på jord og en i den kommende verden. Dessuten må den være for alle Abrahams barn. Det er i forbindelse med den nye himmel og den nye jord dette står i Åp. Takke meg til det Jesus har lovet oss i hans rike, slik han sa det den ene røveren på korset: ”Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!”

Hva så de tusen år gjelder, får vi nok klarhet over den dag vi trenger det. Mange tall i Bibelen, og særlig i Åpenbaringen, er høyst sannsynlig symbolsk å forstå. Hovedsaken er vel, som Paulus skrev til Tessalonikerne, at både de som blir med i den første oppstandelse ved Jesu gjenkomst, og de (vi?) som lever når han kommer, skal unnslippe djevelens forførelser og makt, komme velberget gjennom dommen og bli tatt med inn i Jesu Kristi rike.

Gå til innlegget

Den forkynner som ikke forkynner om den evige straff slik Jesus talte om den, han eller hun holder tilbake avgjørende åpenbaring om hva det mennesket utsetter seg for som vender seg bort fra sin Skaper og Herre.

Jesus brukte flere uttrykk og metaforer når han sterkt advarte mot å ta lett på hvordan vi stiller oss til Gud og Guds åpenbaring. Gud sendte ham som han kaller sin egen Sønn for å fullføre frelsen som han vil gi alle mennesker. Men de som stiller seg likegyldige til ham, eller velger å leve i opposisjon, vil bli kastet utenfor, sa han, hvor de gråter og skjærer tenner. En annen gang brukte han den alltid brennende avfallsplassen Gehenna som metafor, - og tilføyde: der hvor marken ikke dør og ilden aldri slukner.

Jesus utla det ikke mer, men det er mer enn nok for å formidle advarselen. En evig straff, kalte han det.

Jeg opplever at slik Jostein Sandsmark skriver om disse realiteter på Verdidebatt avsvekker det enorme alvoret som ligger i Jesu ord. Sandsmark mener at den som dør, går ut av tilværelsen, og eksisterer ikke mer. En filosofi og et håp han nok deler med mange, men som jeg ikke kan se samsvarer med Bibelens lære. Fortapelsen, dommen, og Gehenna, som i våre bibler er oversatt med helvete, beskrives som en mye alvorligere og mer fryktelig tilstand.

Riktignok ser Sandsmark for seg at denne sjel først skal bli seg bevisst hva han går glipp av, og da bli forpint og gråte og skjære tenner. Jeg går ut fra at han med dette holder fast ved Bibelens ord om at Gud skal vekke døde og levende opp til dom. Men dersom alt de har å frykte er noen øyeblikks erkjennelse av hva de ha valgt bort, for så å bli sendt over til den annen død hvor de ikke lenger eksisterer, da kan jeg ikke se at det egentlig er så mye å frykte. Det er uklart for meg hvor lenge Sandsmark ser for seg at denne erkjennelse skal vare før alt blir svart, men det er da også av liten interesse. Det viktige er hvordan Bibelen selv fremstiller denne tilværelse.

Sandsmark mener at uttrykket ”evig straff” er å forstå som ”definitivt, slutteleg, ugjenkalleleg” Hvor han mener å ha dekning for dette i grunnteksten er uforståelig for meg. For gresken (i Matt 25,46) har kolasis ainonion, der kolasis betyr straff, og aion, som aionion er adjektivformen av, betyr en tid eller tilværelse – noen ganger i betydning tidsalder, andre ganger i betydning vedvarende. Vi har samme adjektiv i motbegrepet evig liv, zoen aionion, som Strong definerer som liv utenfor, i og ut over (beyond) tid. Men vel så relevant er det at Septuaginta, den gamle greske oversettelsen av GT, bruker aionion for å gjengi det hebraiske olam f.eks i 2. Mos 3,15 hvor Gud forteller Moses hva som skal være hans navn til evig tid (forever) eller 2. Mos 15,18 som sier at Herren skal regjere for evig og alltid (forever and ever) og hvor Septuagina gjengir hebraiske le olam wa ed med ton aiona kai ep aiona, altså ”fra tid til tid”, andre ganger eis ton aiona tou aionos Salme 45,7, også gjengitt i Hebr 1,8.

Det er altså ingen tvil om at det greske ordet aion i Septuaginta og i NT brukes i betydningen evig/evigvarende. Og her er vi ved mitt poeng her, at begrepet evig straff i Matt 25,46 står koblet sammen med, og i motsetning til, begrepet evig liv. Referansen til det siste er den kommende verden, den nye himmel og den nye jord, Guds rike, som også er Messias’s rike, og som varer ”til evig tid/ i all evighet på samme måte som Guds velde, slik Jesus avsluttet ”Fadervår” med. Det forklares i Bibelen med helt forståelige ord: at det er uten ende, at det aldri tar slutt. Dan 6,27 og Luk 1, 33. Jmf også salme 10,16; 145,13. Eller Hebr 1,12 som gjengir Salme 102,28, - dine år tar aldri slutt. (engelsk never ceases, never comes to an end)

På samme måte er altså straffen evig. Ugjenkallelig, ja, men også vedvarende. Det er ikke slik at grunnteksten kun sier at straffen er ugjenkallelig. Den sier heller at den, som det evige liv, er evig vedvarende.

Jesus skildrer Gehenna (helvete) som et sted ”der marken ikke dør og ilden ikke slokner”. Her taler Jesus rett og slett om en pine som ikke opphører. Det kan godt være at det er angeren over forspilt herlighet og evig liv som skal gnage som en mark uten noen gang å gi fred. Hvem vil ikke sanse seg og omvende seg?  

Det er altså ikke slik at Jesus formidler at alt er borte og glemt i den annen død. Den som sover, eller er tilintetgjort, plages jo ikke over hva han eller hun går glipp av. Hva de valgte å velge bort. Men her hører vi om ild som ikke slukner, og mark som ikke dør!

Når mennesker på den siste dagen skjønner hva de har i vente, vil de søke døden, sier Skriften. Men de vil ikke finne den. De vil be til fjellene: Fall over oss, - så vi kan slippe unna vreden fra Gud og Lammet! (Jesus Kristus som vårt sonoffer ) Luk 23,30 hvor Jesus siterer Hosea 10,8 og Åp 6,16. De kunne ha sluppet unna vreden om de hadde vendt om og søkt frelse i Jesu forsoning. Men de ville ikke, og må derfor møte vreden og straffen.

Uansett hva som ligger i alle disse uttrykkene, så sier Jesus at det er noe som er så fælt at vi må kaste fra oss alt som binder oss til et liv i synd, uansett hvor mye vi elsker det. Hvorfor? Fordi det vil være så fælt ”å bli kastet i gehenna”. Det er slett ikke ord fra Dante, eller oppfunnet av den katolske kirke i middelalderen, slik Sandsmark skriver. Det er ord fra vår Herre Jesus Kristus, - ord som er blitt bevart og forkynt, ledsaget av evangeliet om Jesu frelse fra denne fortapelse.

Slik fremstiller Bibelen det. Man kan ganske visst velge å ikke tro på, eller ikke bry seg om hva profetene, Jesus, og hans apostler forkynte. Men i Bibelen verken unnskyldes eller forstås dette, men omtales som et svik og bedrag som vil møte mye verre konsekvenser enn det Sandsmark fremstiller det som. I Apostlenes gjerninger leser vi at landshøvdingen Feliks ble så skremt da Paulus snakket om dommen som skal komme, at han ikke orket å høre mer. Også i de andre skriftene i NT lærer vi på det alvorligste å frykte dommen over de som neglisjerer eller står Gud imot.

Jeg tenker at Jesus visste best, han som skulle kjenne denne vreden og forbannelsen i sin egen død, for at vi skulle slippe.

Mer enn noen gang før må vi legge oss på hjertet ordene fra Skriften: Å frykte Gud er begynnelsen til visdom. Men den forkynner som ikke forkynner om den evige straff slik Jesus talte om den, han eller hun holder tilbake avgjørende åpenbaring om hva det mennesket utsetter seg for som vender seg bort fra sin Skaper og Herre, - en realitet Gud har sørget for at vi er klar over. Ordene om dom og straff er talt for å tilskynde oss til å søke bergingen i Ham som ble sendt for å frelse oss fra våre synder.

Må ingen trekke noe fra verken ordene om dom eller ordene om frelse. Der er en grunn til at kirken i all tid har bedt: Kyrie eleison!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
19 dager siden / 1478 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
29 dager siden / 1289 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
10 dager siden / 1055 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
6 dager siden / 949 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
28 dager siden / 603 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
15 dager siden / 424 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere