Tor Inge Østebø

Alder: 58
  RSS

Om Tor Inge

Tidligere misjonær i Japan for NLM

Følgere

”God of the gaps” kritikk

Publisert rundt 1 måned siden

Vitenskapen kan lage teorier om hvordan ting startet, og hvordan liv oppsto og utviklet seg, men den vil ikke kunne gå bakom tidens begynnelse. Kristne påpeker derfor mer vitenskapens grenser, enn hullene i vår viten.

I debatten mellom de som tror på en skaper og de som tror på naturstyrt evolusjon, møter vi ofte en kritikk hvor det heter at førstnevnte putter et intelligent design (ID) eller Gud i hullene som ennå finnes i vitenskapens kunnskap om naturen og universet. Kritikken går under navnet ”God of the gaps”, og går i hovedsak ut på at troen på et slikt ID eller Gud står på meget tynn grunn, ettersom vitenskapen i fremtiden sannsynligvis vil ha en forklaring på de hull som ennå finnes, og følgelig vil der ikke lenger være noen ”hull” igjen for Gud, eller noe behov for ham. Dernest argumenteres det med at selv om vitenskapen ikke kan avdekke forklaringene, så betyr ikke det at der nødvendigvis står noe annet enn naturen og naturens lover bak.

Det første punkt treffer kun en karikatur av kristen tro, - og dessuten bæres den frem av en usannsynlig vid tro på vitenskapens muligheter.

En vitenskap i tid og rom kan ikke utforske bakom tid og rom. En kristen tro ser Gud bak alt i naturen, også i og bak de hendelser og naturlover som vitenskapen avdekker. En kristen vitenskapsmann trenger ikke overmotet. Troen på skaperen gjør det ikke mindre interessant og viktig å finne kunnskap til hjelp for våre liv i denne verden. Jeg er takknemlig for mange av de resultater vitenskapen har frembrakt. Skal et barn slutte å utforske verden, fordi de voksne allerede vet ”alt”? Hadde vi ikke hatt kunstgjødsel, ville vi ikke kunnet produsert nok mat. En lege ville ventet forgjeves på at Gud skulle la et røntgenapparat stå fiks ferdig på plass neste morgen. Vitenskapsfolk måtte finne det opp, og dyktige folk måtte lage det. Det var da også Guds mening da han skapte oss.

Men, vitenskapen vil aldri kunne avdekke hvorfor den første energi eller masse var der, eller hvor den kom fra. Den kan lage teorier om hvordan ting startet, og hvordan liv oppsto og utviklet seg, men den vil ikke kunne gå bakom tidens begynnelse. Kristne påpeker derfor mer vitenskapens grenser, enn hullene i vår viten.

Bevisene mange vitenskapsfolk mener å ha for at alt liv i sine enorme variasjoner har utviklet seg fra ēn urcelle, virker ikke overbevisende på meg. Hva de kaller ”overgangsformer”, behøver slett ikke være det, - de kan helt enkelt ha vært utdødde arter som var skapt sånn. Dessuten, hvordan de eventuelle ”overgangsformene” på veien mot de arter som fossilene viser, klarte seg, har ingen kunnet gi overbevisende svar på.

Det skjer unektelig mye utvikling og endring i naturen. Men ofte trekkes det helt ut av sine proporsjoner. Bevis på forandringer innen arter, fremsettes som bevis på evolusjon fra en art til en annen.

Selv om jeg personlig ikke tror på evolusjon fra en urcelle, er jeg ikke imot at der forskes på evolusjon og mutasjoner i naturen. Men uansett hva man tror, må vi alle erkjenne vitenskapen sine grenser: den vil ikke kunne avdekke hvorfor grunnlaget for at en slik eventuell utvikling kunne skje var tilstede, eller hvorfra det kom, og heller ikke hvorfor det skjedde. Bare hvordan. Den kan heller ikke sannsynliggjøre at en slik utvikling skjedde helt tilfeldig. For meg fremstår troen på en slik tilfeldighet som en utenkelighet.  

Vitenskapen vil heller ikke kunne forklare all hensikt som skaperverket er fullt av; som bl.a. fotosyntesen, frø og befruktning i planteverdenen, de to kjønn og forplantingen i dyreverdenen. Det gir ikke mening for meg å ”forklare” at alt ble slik fordi det var de beste forhold eller omgivelser for overlevelse og videre utvikling. Skulle noe sånt ha skjedd, måtte det være fordi noen ”programmerte” en slik utvikling. – en som visste hva han ville og gjorde.

Vitenskapen vil heller aldri kunne nå frem til en forklaring på det fint samstemte solsystemet vi lever i. Det er for naivt å si at ettersom der er så uendelig mange solsystemer i universet, så er det ikke så unaturlig at der også ble et hvor alt stemmer, så at liv kan leve. Ting er rett og slett for komplisert for det. Og jo mer komplisert og samtidig fungerende noe er, jo større er sannsynligheten for at der står en vilje og en plan bak det. Det lar seg simpelthen ikke benekte. Og når det kommer til vårt solsystem, er den sannsynligheten overveldende. I hvert fall overveiende, som det heter i rettsspråket.

I lys av det Bibelen forteller om et folk som opplevde å leve i nærkontakt med ham som kalte seg deres Skaper, Gud, Frelser og Herre, føres jeg fra ID til Gud. Jeg kan ikke forklare at Gud var fra begynnelsen, men Skriftens vitnesbyrd er det mest troverdige jeg kjenner. Og jeg tror også at det var Han som ved sitt Ord og sin Ånd viste meg sannhetene, og skapte den tro og tillit i meg som jeg nå får eie.

Slik kommer jeg også best til rette med andre forhold, - som forholdet til vår bevissthet om mening og hensikt, vår bevissthet om rett og galt, om urett, svik og ondskap. Ingen har tatt dette på alvor slik som Gud da han utførte en endegyldig soning for det i Jesus Kristus, og dermed gjorde det mulig for kjærligheten og godheten å omskape synderen og ta ham hjem til sin herlighet.

Faktisk er det ikke mulig for meg nå å ikke tro på Bibelens skrifter om jeg skal være sann. Det blir et svik imot den klareste sannhet og rettferdighet, for ingen fremstiller meg og vår verden sannere enn Bibelen gjør, og ingen har vist meg et sannere og mer edelt menneske enn Bibelens Jesus. Det blir derfor et nei til den største kjærlighet og godhet og den fineste skjønnhet, - og det blir en forfalskning og mistenkeliggjøring av de som skrev skriftene vi finner i Bibelen, som der ikke finnes noen troverdig unnskyldning for.

Jeg har møtt på tre typer ikke-tro. Den ene sier: ”Der finnes ingen makt utenfor vårt univers; følgelig har det aldri skjedd noe i vår tilværelse som ikke har sin forklaring i naturen.” Det er åpenbart at dette kun er et valgt ståsted/tro, og ikke noe resultat av verken vitenskap eller filosofi. Likevel, ene og alene på dette grunnlag tolkes mye i Bibelen som myter, selv om der ikke finnes mytologiske trekk.

Hvem kan si at f.eks Lukas’ beretning i Apgj 18-28 om Paulus’ møte med det romerske rettsvesen, hvor keisere og høytstående embedsmenn nevnes ved navn, og hvor alt skjer i en konkret og kjent setting, er diktverk? Her nevnes keiser Claudius; prokonsul i Akaia, Gallio (som for øvrig var bror til filosofen Seneca); sølvsmeden Demetrius, en kjent person i Efesus; byskriveren i Efesus; kommandanten for garnisonen i Jerusalem, Lysias; øverstepresten Ananias; den romerske prokurator i Judea, Feliks; hans etterfølger Porkius Festus; Kong Herodes Agrippa og hans søster Berenike.

For det første, teksten har ingen tegn på å være en oppdiktet historie. (Hva i all verden skulle f.eks søsteren til kongen ha å gjøre i en oppdiktet beretning hvor hun ikke spiller noen rolle?)  For det andre: Å komme med en usann historie om disse til dels høytstående embetspersoner ville straks ført til sterke reaksjoner og korreksjoner.

Noen har derfor kommet med den tanke at disse avsnittene i Lukas’ beretning likevel må være sanne, men at mye annet han skrev er oppdiktet. Men hvilken rett har man til å mene sånt? Hvilke grunner har man for å tvile på Lukas’ beretninger og øyevitner i det hele tatt, annet enn at man helt grunnløst i utgangspunktet har bestemt seg for at dette ikke har eller kan ha skjedd? Ser man virkelig ikke forskjellen på Lukas og Snorre, så har man ikke studert noen av dem.

En annen ikke-tro sier: ”Vi kan ikke vite hvorvidt der finnes ”høyere makter” som står over naturen. Derfor kan/må vi ikke forholde oss til dem”. Jeg mener, som Bibelen, at vår verden og universets tilværelse, i tillegg til Bibelens beretninger, vitner imot dem. Slik Gud klager i Jes 5,12: Herrens gjerning enser de ikke, de har ikke syn for hans henders verk.

En tredje sier: ”Der er nok mer mellom himmel og jord enn vi ser og vet om. Men vi kan ikke vite om det er den Gud Bibelen forteller om. Jeg føler meg ikke forpliktet til å tro på Bibelens Gud.”

Her tar man ikke på alvor at den som har skapt oss og verden, nødvendigvis må stå høyt over oss i alle henseender, og dermed kaller på respekt, ærbødighet og tilbedelse. Heller ikke tar man på alvor Bibelens troverdige øyevitne-skildringer. Det er da også ikke annet enn ventet at en slik Gud med mening og hensikt bak alt han gjorde, også ville henvende seg til oss som han skapte som tenkende mennesker med bevissthet og fornuft.

Alle disse ikke-troende velger seg noen ubegrunnede påstander som udiskutable utgangspunkt, og setter seg derved utenfor rekkevidde. Det fører til at man velger løgnen og sviket fremfor sannheten og oppgjøret. Man velger bevisst lojalitet mot en verden som ikke vil la seg styre av Gud. Slik setter man seg selv utenfor Guds rike, og alt Jesus ofret og led blir forgjeves for det mennesket! Alt han vil gi, blir ikke tatt imot! Alt på grunn av en grunnløs vantro som man trodde var friheten, og hvor man trodde man fikk mest ut av livet. I virkeligheten blir man til slutt stående tilbake ”i mørket utenfor”, med ingenting!

Det blir for sent å angre seg den dagen Gud har bestemt at spillet er over, og oppgjørets time kommer. Kan jeg annet enn å si med Paulus: Jeg ber deg på Jesu Kristi vegne: La deg forsone med Gud. Og, i dag om du hører hans stemme, så forherd ikke ditt hjerte. Du vet jo ikke om du er åpen for å høre i morgen, eller om du får en dag til.

Gå til innlegget

Islams to ansikt

Publisert 3 måneder siden

Vi må få en islamsk retning som har frigjort seg fra og fjernet bruk av trusler og oppfordringer til vold fra selve trosgrunnlaget, og beholdt tekster om andre måter å ære Allah og forsvare sin tro på.

”Hvis islam er en farlig og voldelig religion, hvorfor er da muslimer flest bra og fredelige mennesker?” spør Erling Rimehaug.

Rimehaug er en mer belest og reflektert mann enn de fleste. Men i denne artikkelen opplever jeg at han nærmest fremtrer som i villrede, og bare tar til etterretning at islam har mange ansikt reflektert i troende muslimer.

Jeg mener at de mange kan deles i to ”ansikt”. Spørsmålet Rimehaug setter frem, løses om man leser Koranen og Hadith. Muhammed sa svært mye bra og godt om hvordan vi mennesker skal bygge en god karakter og være mot hverandre. Fredelige muslimer prøver å holde fast ved det. Så lenge man ikke blir rekruttert eller truet til å ta del i noe annet, vil vel de fleste velge det.

For problemet er at samme mann også kom med trusler om vold, utøvelse av vold og oppfordring til vold for å forsvare sin lære. Bruk av trusler, vold og krig for å forsvare Allahs ære, og islam overalt hvor den har fått feste, er dessverre fremtredende i Koranen og enda mer i Hadith og islams historie. Det roses og oppfordres til, og det loves stor belønning til de som legger ned livet sitt i slike handlinger. Voldelige muslimer prøver å være tro imot det. Slik blir det helt naturlig to grupper troende; fredelige og voldelige.

Alle kristne kirkesamfunn har tatt et tydelig oppgjør med såkalte korstog og andre ugjerninger i kristendommens navn. Det er vel allment anerkjent at problemet ikke bunnet så mye i seriøs bibeltolkning, som kombinasjonen av geistlig og politisk makt. Når bibeltolkningen ble allemannseie ved boktrykkerkunsten, - og det ble skille mellom geistlig og politisk makt - forsvant de groveste mulighetene for slike misbruk av makt og vold. I tillegg har alle kristne kirkesamfunn også tatt et tydelig oppgjør med Luthers holdninger og omtale av jøder og bønder, og andre utsagn som var helt ute av kurs.

Mange utsagn og hendelser i det gamle testamentet (GT) i Bibelen vil heller aldri kunne bli tolerert i et demokratisk og fritt samfunn. Vi lever på alle måter i en annen tid, hvor Gud og Bibelen blir respektert i den grad ”sympatisører” har politisk flertall. Dessuten, mellom oss og GT står Jesus og korset, "han som kom for å krone rettferdighet med soning" som Derek Kidner sier i sin kommentar over Salmene. Jesus motsatte seg bestemt bruk av trusler og vold for å ære Gud og utbre sin lære, og lærte sine disipler å bruke bønnen, ordet og velgjerninger/Åndens frukter i sin tjeneste.

Det forblir et problem at der innen islam ikke finnes noen lignende forsoning, og heller ikke noe oppgjør med de negative oppfordringer i Koranen og Hadith. Ikke minst fordi vi jo ser at i ethvert land hvor Islam er rådende, finnes der ikke reell tros- og ytringsfrihet. Kritikk mot Muhammed straffes hardt, - enten ved lov, eller ved en mobb som utøver vold, brenner kirker og kristnes hus uten å bli straffeforfulgt. Det samme gjelder om noen forlater islam. Ettersom dette ikke bare gjelder historisk tid, men minst like mye i vår egen tid, er der et reelt behov for at muslimer som ønsker å bo i et demokratisk fritt land tydelig tar oppgjør med hvordan islam faktisk blir praktisert i de land hvor den er den rådende ideologi.

Slik kan jeg ikke se at det først og fremst er ”demonisering” av islam som skaper frykt, - slik Rimehaug skriver. Frykten kommer fra islams egne skrifter, og fra kunnskap om hva dette fører til dersom det politisk blir muslimsk flertall. Vi vet jo også at imamene i moskeer har mye større makt og innflytelse, enn en kristen pastor og styre i en enighet har. Knutby hører til unntakene i så måte.

Generelle utsagn om at man tar avstand fra hatretorikk, vold og terror har liten troverdighet om det ikke også defineres i forhold til ens egen religionshistorie, tro og religionsutøvelse. Slik jeg ser det, kan der ikke bli trygghet og tillit før det kommer til et nytt skisma innen islam, som går mye dypere enn mellom sjia- og sunnimuslimer. Vi må få en islamsk retning som har frigjort seg fra og fjernet bruk av trusler og oppfordringer til vold fra selve trosgrunnlaget, og beholdt tekster om andre måter å ære Allah og forsvare sin tro på.

Jeg er takknemlig for alle gjestfrie og vennlige muslimer Rimehaug har møtt. Jeg håper likevel ikke at han glemmer de mange kristne enkeltpersoner og deres familier som nettopp nå lider tungt under trusler og vold fra muslimer, som slik mener de ærer sin profet og følger hans oppfordringer og fotefar. Det har desverre ikke avtatt i styrke de senere årene.

Gå til innlegget

Jeg må bekjenne at jeg ikke deler det håp og den bønn, - ikke fordi jeg aldri har bedt slik, eller ikke ønsker det, men fordi de ord Gud har gitt oss taler annerledes. Følgelig må retningen for bønnen bli annerledes.

Som de fleste andre troende sliter også jeg tidvis med dyp smerte over de som ikke vil tro på Jesus Kristus, - ham som Gud sendte for å frelse oss fra våre synder og fra den evige død og fortapelse, - eller positivt sagt, til det evige liv i Guds herlighet. Mange har gjort dilemmaet til en teologisk diskusjon, og etter en tid i tankesmien kommet ut med en ”tilrettelegging” som gjør spørsmålet lettere å forholde seg til. Slike tilrettelegginger bærer imidlertid tydelige preg av å være tolkninger som ”tolker inn” det man ønsker at Guds ord skal si.

Analyserer man dem, finner man ikke en naturlig utlegging av Skrifstedene. Hensyn til den nære kontekst og hva Bibelen ellers sier om saken blir ikke tilstrekkelig ivaretatt. Noen vanskelig forståelige og dermed uklare ord tas slik til inntekt for sin ønskede teologi. Men ikke noe sted i Bibelen finner vi noen antydning til at mennesker kan omvende seg etter døden. Og hva nå enn Peter mente med det han skriver i 1 Pet 3,19f, så avgrenser han det selv til å gjelde "de åndene som hadde vært ulydige i Noahs dager". Angående frelse og fortapelse er Peter like klar som de andre apostlene på at Gud ikke vil at noen skal gå fortapt, men nå frem til omvendelse, og at det er de som omvender seg og tror som kan se frem til det Gud har lovet: En ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor. Siden han fremhever at Gud er tålmodig, og derfor venter i det lengste med Jesu gjenkomst og dommen, slik at flere skal få mulighet til å omvende seg, (2 Pet kap 3) blir det meningsløst å hevde at Peter kan ha ment at de ville få en mulighet til omvendelse (også) etter døden.

Den som leser Skriften vil se at den uunngåelige sannhet trekkes opp: Det er menneskets lodd en gang å dø, og deretter få sin dom. Grunnen ligger i Guds rettferdighet og hellighet.

Å frykte Gud

”Frykter du ikke engang Gud?” spurte den ene røveren på korset den andre. I begynnelsen var også han frekk og spottende, - men så sanset han seg og sin situasjon. Det ble hans redning.

Da Gud ga de 10 bud, stod hele Sinai-fjellet i røk. En sterk hornlåt lød, som ble sterkere og sterkere. Moses talte, og Gud svarte så folket kunne høre hans røst. Da sa de til Moses: "Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da dør vi!" 2. Mos 20. Folket var vettskremt, og fryktet Gud, med rette. Gud er hellig, og folket visste at om Gud kom nær, ville ikke den minste synd bli tålt.

Grunnen til at så mange i vår tid med stor frimodighet beskriver det som ”krevende” å snakke om Guds dom og straff, må være at man ikke kjenner Gud, og derfor ikke eier samme respekt og frykt for Gud, som de hadde som møtte ham i hans velde og hellighet. Gud er ikke en vi skal kalle krevende. De falske profeter på Jeremias tid forkynte heller gode orakler, enn de domsord Gud hadde gitt dem for å vekke folket til å omvende seg. Folket kalte domsordene (dårlig skjult) for en byrde, i et ordspill med ”massa” som både betyr byrde og domsord. Men Gud sa til Jeremia: Ingen får lov til å kalle mine domsord en byrde!

Kirkefaderen Tertullian siterer i sitt forsvarsskrift for kristendommen filosofen Epikur: ”Enhver straff er foraktelig, sier filosofen Epikur. Enten er den ubetydelig, og da behøver man ikke å bry seg om den, eller også er den betydelig, og da dør man av den, og ved døden blir man fri.”

Nå har menneskene funnet opp straffemetoder som er atskillig mer å frykte enn Epikurs ord her gir uttrykk for. Men poenget for Epikur var: Der er ingen gud å frykte. Det er ingenting å frykte bak døden. – ved døden slipper man unna.

”Men”, fortsetter Tertullian, ”vi kristne vet at vi står for den allvitende Guds øyne, vi vet at han straffer overtredelser med en evig straff (altså også på den andre siden av døden) ; derfor frykter vi ham og ikke konsulen.” (som kunne arrestere dem og dømme dem til døden for ikke å tilbe keiseren)

Istedenfor å gi uomvendte falske forhåpninger og ”orakler”, må prester og biskoper frykte Gud og legge frem hva Gud i sitt ord faktisk sier. Herren er Herren også i vår tid. Det er han som er hellig og rettferdig. Å sette vår rettferdighetsfølelse opp mot ham, er å være innbilsk og tenke for store tanker om oss selv og vår rettferdighet. Og, det er å krenke den eneste sanne Rettferdige; han som også er den største Kjærlighet som finnes. Uten Jesus og hans soning, ville vi alle vært fortapt. Det er Bibelens alvorlige budskap.

For Jesus førte denne smerte over menneskets fortapte tilstand (i tillegg til den tapte og krenkede Guds herlighet) til det største offer som noen gang er gitt. For Paulus betød det å forkynne denne soning og Kristi oppstandelse, evangeliet, og inderlig be om Den Hellige Ånds overbevisning. Hverken Kristus eller noen av apostlene gjør noen som helst forsøk på å gå i rette med Guds dommer og Guds rettferdighet.

Bønn for de døde?

Vi ser i Skriften at Gud noen ganger ”angret” og ikke fullførte konkrete straffer som han hadde forkynt her i tiden. F.eks på Moses’bønn (2. Mos 32), da folket i Ninive omvendte seg (Jona boken) på Jeremias’bønn (Jer 26) og på Amos’bønn (Amos 7) Kan ikke Gud på samme måte, om vi ber ham inderlig om det, også ”angre” straffen for de som her i livet ikke omvender seg og kommer til tro på Jesus, og la Kristi soningsverk også komme dem til gode ved at de i dødsriket får en siste mulighet til å omvende seg og tro? Slik vi leser om Jakob som kjempet med Gud og vant, - ifølge Hebreerbrevet på den måten at han gråt og ba om nåde?

Svaret kan ikke bli annet enn at Bibelen ikke gir oss holdepunkter eller eksempler for en slik bønn og tro. I sin lignelse ga heller ikke Jesus en slik mulighet for den rike mannen. Biskop Halvor Nordhaug skriver imidlertid at han håper og ber slik til Gud, og spør så: Hvem vil ikke dele et slikt håp og en slik bønn?

Jeg må bekjenne at jeg ikke deler det håp og den bønn, - ikke fordi jeg aldri har bedt slik, eller ikke ønsker det, men fordi de ord Gud har gitt oss taler annerledes. Følgelig må retningen for bønnen bli annerledes. 

Som medmennesker med blodsbånd, venner og kollegaer står våre medmennesker oss av naturen nærmere enn Gud. Ja, selv mennesker vi aldri har møtt. Vi kjenner på, og kan ikke oppgi lojalitet og solidaritet til hverandre, - før vi står foran Gud og Kristus selv og det øyeblikket da vi skjønner at ingen er større, bedre og mer rettferdig, og ingen er verdig vår lojalitet som ham.

Denne tilhørighet og lojalitet til Gud og Kristus er det vi så tydelig ser hos Moses, Jeremia, Jesus, Paulus o.fl. De gråter og ber for de som ikke vil tro, - men må leve videre med at noen ”ville ikke”.

Så hva gjør de? De forkynner Guds ord til frelse for dem som tror. ”Vi henvender oss til hvert menneskes samvittighet” sa Paulus, og så satte han sitt håp til at Gud som en gang sa: ”Bli lys!” skal la evangeliet lyse frem i hjertene til de som hører evangeliet, slik det ved Guds nåde har skjedd i hans eget hjerte.

Ansvaret for dommen har og tar Gud selv. Hver eneste en av oss vil være inhabil og uverdig. Den er Guds domene alene. Vi er ikke kalt til å spekulere over den, eller å sette vår lit til at noen uklare bibelsteder skal si noe annet enn de klare. Vi har fått et evangelium å tro, og å forkynne. Så har vi også fått en Gud å gå til i forbønn, og med smerten over de som ikke vil tro. Også disse tårer skal en gang tørkes av, - av ingen ringere enn Gud selv.

Det er ikke det at Nordhaug i sin fortvilelse ber om at Gud likevel må finne det mulig å la alle mennesker få del i frelsen, som er problemet. Problemet er at han som biskop omtaler den som en from og god bønn som alle burde be - selv om Skriften trekker opp en annen virkelighet. I tillegg lærer han offentlig at det det er godt mulig at det vil gå bra til slutt for alle - selv om Skriften trekker opp en annen virkelighet.

Skriften er klar på at det er menneskets lodd å dø, og deretter få sin dom. Og at Gud har besluttet å frelse dem som tror på forsoningen i Kristi kors, mens de som holder det for dårskap skal gå fortapt ved korsets ”dårskap” 1. Kor 1. Vi ser også at Paulus ikke var blant dem som bad for, eller lot seg døpe for, de døde. 1. Kor 15,29.

Vil Guds dom være urettferdig?

Biskop Nordhaug har vært åpen om at han har store kvaler med tanke på at dommen i våre øyne synes å være urettferdig; noe han ikke er alene om. Også jeg plages tidvis av at det er så mye vanskeligere for andre å komme til erkjennelse av Gud og troen på Jesus, enn for meg som ble bedt for og fikk evangeliet forkynt fra fødselen av. Nå sier Jesus noen ord om at Sodoma skal slippe lettere på dommens dag enn de byer som opplevde at Jesus gjorde tegn og under, og likevel ikke trodde. For, sier han, dersom de mektige gjerninger som er gjort i Kapernaum, hadde skjedd i Sodoma, ville byen ha stått den dag i dag. Meningen må være at flere der ville ha omvendt seg og trodd evangeliet (slik folket i Ninive gjorde på Jonas tid). Jesus utdyper det ikke mer, men sier også i Luk 12 at noen vil få mange slag, andre vil slippe med færre. Ettersom verken Jesus eller apostlene utdyper det mer, kan heller ikke vi si noe mer. Vi skal frykte Guds dom og fortapelsen, men også få hvile i at Den Rettferdiges dom vil være rettferdig.

”De andre” sitt ansvar og vårt ansvar

Jeg ser fem ting vi som kristne må holde fast ved. For det første: Bibelen er tydelig på at det Gud har åpenbart i skapelsen, i historien og i Jesus Kristus, er troverdig. Med det følger et ansvar til å tro for den som får se og høre. Jesus sa: Den som er av sannheten, hører på meg. Joh 18,37 og kommer til lyset. 3,21. Gud gir denne tro til dem som kommer og hører.
Skriften fastholder også at det er innlysende for enhver at der finnes en skaper, og at enhver burde naturlig innse at Han er min Herre, Ham må jeg bøye meg for, og slik jeg og mitt liv er trenger jeg å be ham om nåde og tilgivelse. Enhver som unnlater å gjøre det, gjør seg til en løgner og krenker sin Skaper. Dermed krenker man sannheten, godheten, renheten og retten og gjør seg skyldig til dom. Derfor sier den som kommer til tro: ”Vi er ikke av dem som trekker seg tilbake og går fortapt; vi er av dem som tror og berger vår sjel. Hebr10,39. Mange prester og forkynnere i vår tid gir falsk trøst til mennesker som ikke omvender seg og tar imot Jesus Kristus i tro. Det er den frykteligste ”tjeneste” man kan gjøre noen.

For det andre: Det er ikke usolidarisk av meg å tro på Jesus, selv om andre ikke vil tro. For min egen del løses det bare ansikt til ansikt med Herren selv, som led og døde for meg, som oppsto for meg, og som forkynner meg det evige liv i Ham. Det er ham jeg hører til. Det er min sak å tro det, takke for det og ta imot det. Noe annet vil være den største fornærmelse i hele tilværelsen.

For det tredje: Paulus ”formaner” oss innstendig til å gle oss i Herren og i evangeliet. Vi skal ikke drukne i vår smerte over de som ikke vil tro. Det er ikke vår Frelser verdig. Han som forlot himmelen og gav livet for oss er for evig verdig til å lovprises av dem han har frelst, så vel som av englene i himmelen. Han har gitt oss nåde, omsorg, fred og håp. Hvem skal være glade, om ikke vi? Som Den Hellige Ånd sier i Salme 33: ”Det sømmer seg for de oppriktige å synge Herrens pris.” Faktisk skal vår glede og vårt håp gjøre de som ikke tror ”misunnelige” (Rom 11) så også de vil søke Gud. 

For det fjerde: ”De andre” skal stå til rette for hva de har fått se og høre. Jeg takker Gud for at han som skal dømme både heter den Rettferdige og den Barmhjertige. Men Guds dom over verden, slik vi ser det i Skriften er: Der finnes ingen rettferdig, ikke en eneste. Til efeserne med sine guder og ikke minst dyrkelsen av Artemis, skrev Paulus at før de kom til tro på Kristus var de ”atheoi”, ateister. Uten noen sann, virkelig Gud, og følgelig uten håp i verden. Paulus sier at de, før de kom til tro på Jesus, av naturen var under Guds vrede og dom. Og, sier han slik var også realiteten for oss før vi kom til tro,

For det femte: Bibelens budskap er at de som nå ikke tror, kan bli frelst om de påkaller Herren Jesu navn. For at de skal kunne gjøre det, må noen forkynne det. For at noen skal kunne forkynne det, må de bli utsendt. Det er ansvaret som hviler på oss som selv har fått ta imot frelsen. Som Guds barn skal det være vår nød at der finnes mennesker som ikke har hørt så mye om Jesus at de erkjenner hvem han er og ber til ham om frelse. Denne nød skal drive oss til et engasjement for at evangeliet skal forkynnes videre.

Vi er utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud! 2 Kor5,20 Det samme KOM! som vi fikk komme på, formidler vi videre. Det er for alle, uavhengig av posisjon, styrke eller moralske meritter.

Ledsaget av denne forkynnelsen, finner vi i Skriften en gråt over de som ikke vil tro, og tidvis en regelrett strid i bønn til Gud om at Gud skal overbevise dem og lede dem til omvendelse, så også de kan bli frelst. Vår vei kan ikke være annerledes. Mer makter heller ikke vi. Det ultimate ansvar hviler på det enkelte menneske og Gud selv. Men det menneske som ikke bryr seg om den frelse vår Skaper har ofret så mye for, hvordan kan det menneske tro at han vil slippe unna? spør han som skrev Hebreerbrevet.

Problemets kjerne

Problemets kjerne ligger i dette: Om vi ikke frykter Gud, frykter vi heller ikke for å kritisere og forsøke å omgjøre hans dommer. Har vi ikke hatt et oppriktig og skjellsettende møte med Den Hellige, slik Israelsfolket gjorde i Sinai, (2. Mos 19 og 20) og i flere situasjoner senere, som også profeten Jesaja i sine syner (Jes 6) og som også Paulus gjorde i sitt møte med den oppstådte Kristus, og slik også vi kan møte Ham i hans Ord - da frykter vi ham ikke. Da er han en vi tror vi kan diskutere og forhandle med og oppnå enighet med. Noe som innebærer at han må korrumpere seg, og komme til oss i en utgave som gjør at vi ikke må dø eller gå fortapt. Og dermed oppgi drømmen om det fullkomne paradis, og heller gjøre det beste ut av den verden vi har. Det er en bønn om at Gud må opphøre å være seg selv, og at han må oppgi sitt rike. Det er en dåres bønn. Den eneste måten Gud kunne komme til oss, uten at vi måtte gå fortapt, var som Forsoneren som sonet for vår synd med sitt eget liv og blod.

Vi vet ikke mer om disse ting enn Gud har åpenbart oss. Det er også det vi skal holde frem for våre medmennesker. Det er HER OG NÅ du hører evangeliet om Ham Gud sendte, Jesus Kristus, som sonet all din synd. Kom! Hør! mens du enda hører! Det er Gud selv som står bak det dirrende alvorlige budskap i Bibelen. Ingen kan utslette eller forandre det.

På DENNE DAG rekkes deg det evige liv og Guds rike. Og Skriften sier med dypt alvor, men også med den inderligste innbydelse: I DAG, om du hører hans røst, da forherd ikke ditt hjerte!

Gå til innlegget

Mennesker har til alle tider kommet til tro på Bibelen og fått tillit til den som Guds ord, - lenge før de lærde kunne gi oss forklaringen med vav-konjunktiv.

Hans Birger Neergård skriver i sitt innlegg 6. mai:
”I den første skapelsesfortellinga ble dyra skapt før Adam og Eva, mens Adam var den første som ble skapt i den andre. Sammen forteller de på hvert sitt vis: at Gud skapte dyr og mennesker ved to forskjellige anledninger og på to forskjellige måter. Bokstavelig talt forteller de om hvert sitt menneskepar, til sammen to forskjellige par.”

Jeg opplever at Neergård legger frem denne tolkning som den eneste mulige lesning av tekstene. Det kan derfor, slik mange har gjort det før, igjen være på sin plass å påpeke at så ikke er tilfelle.

For det første er ikke dette Bibelens eget vitnesbyrd om skapelsen av de første menneskene. Bibelen taler om ēn Adam. 1.Kr 11; Luk 3,38. Han var det første mennesket 1.Kor 15,45, og menneskeslekten frem til Moses rammes inn av Adam til Moses. Rom 15,14.

For det andre er fortellingen om da Gud plantet en hage i Eden ingen ny skapelsesberetning om hvordan Gud skapte alt liv på jorden. Vi finner andre tema. Planter man en hage, er dessuten forutsetningen at plantene, eller i hvert fall frøene, er der på forhånd (og venter på regnet). Det ville da også vært meningsløst om Adam skulle blitt skapt uten at der var mat for ham. (Om man finner det nødvendig kan man evt oversette verbet i v 8 som en tilbakeskuende setning med pluskvamperfektum, slik NIV har gjort: ”Now the LORD God had planted a garden in the east, in Eden; and there he put the man he had formed.) ( Hebr skiller ikke mellom preteritum og pluskvamperfektum. Sammenhengen må avgjøre verbformen på norsk. ) Men selv med vanlig fortidsform, så er ikke det hebraiske språk slik at det som sies i en setning, nødvendigvis følger etter i tid med det som er sagt foran. (Se mer nedenfor ang v.21) Vers 8 sier ikke at Gud skapte plantelivet etter at han hadde skapt mannen – i motsetning til rekkefølgen i kap 1.

 
Vi har tydelig å gjøre med en ny fortelling hvor Gud først viste Adam hvordan det kunne bli, om han dyrket jorden. Men det viktigste i fortellingen er mer utdypende å fortelle hvordan Gud skapte mennesket til mann og kvinne, og dernest hva som skjedde der i Edens hage, på godt og ondt slik vi leser videre i kap 3.

1 Mos 2:19 begynner ikke med et ”da” eller ”deretter”. I det hebraiske språk brukes sidestilling av setninger. Vers 19 begynner som så mange setninger begynner på hebraisk: Rett på med selve verbet, men med et prefix som oversettes ”og”. (En konstruksjon som på engelsk kalles waw consecutive imperfect, se nedenfor, hvor det er forkortet til Vav. consec.) Slik oversettes det også på gresk i LXX. Men noen ganger gir det et bedre språk å oversette med ”så” eller ”deretter”. Sammenhengen må avgjøre hva som er riktig, men det er altså ikke alltid sånn på hebraisk at ting fortelles i streng kronologisk rekkefølge. Hebraiske grammatikk-bøker og fortolkere av GT forteller oss at vi må se på logiske tema og sammenhenger for å finne riktige oversettelser med bindeord og verbformer.

( Andre eksempler på at hendelsene i det hebraiske språk ikke alltid er fortalt i kronologisk rekkefølge, er f.eks Josva 2:15-16. Der er det klart at det som berettes i v.16 kom før i tid enn det i v.15. I 1.Sam 6:14-15 er det klart at det som berettes i v.15 kom før i tid enn det i v.14b. Se også Neh 4:12f. og flere eksempler nedenfor fra Keil and Delitzsch )

Selve den grammatiske setningskonstruksjonen i 1. Mos 2,19 sier ingenting om hvem som ble skapt først av Adam og dyrene. Ser vi v.19 i sammenheng, så ser vi at hovedtanken ikke var at Gud skapte dyrene, men at Gud førte dem til Adam, så han skulle sette navn på dem. I vårt språk vil det derfor være naturlig å ta denne setningen først, og underordne den andre under denne, ved bruk av pluskvamperfektum: "Og Gud førte alle dyrene på marken, og alle fuglene under himmelen, som han hadde skapt av åkerjorden, til Adam, for å se hva han ville kalle dem". DNB 1930/1938 oversatte det slik: ”Og Gud Herren hadde dannet av jorden alle dyr på marken og alle fugler under himmelen, og han ledet dem til mennesket for å se hvad han vilde kalle dem” Slik også engelske NIV.

Jeg gjengir også to eksempler fra eldre kommentatorer:

Pulpit Commentary, red Rev. Joseph S. Exell and Henry Donald Maurice Spence-Jones

It is not the time, but simply the fact, of the creation of the animals that the historian records. The Vav. consec. does not necessarily involve time-succession, but is frequently employed to indicate thought-sequence (cf. 2:8; 1 Kings 2:13, &c.). The verb (pret.) may also quite legitimately be rendered "had formed (Bush). 

Keil and Delitzsch:

The circumstance that in Genesis 2:19 the formation of the beasts and birds is connected with the creation of Adam by the imperf. c. ו consec., constitutes to objection to the plan of creation given in Genesis 1. The arrangement may be explained on the supposition, that the writer, who was about to describe the relation of man to the beasts, went back to their creation, in the simple method of the early Semitic historians, and placed this first instead of making it subordinate; so that our modern style of expressing the same thought would be simply this: "God brought to Adam the beasts which He had formed."

(Note: A striking example of this style of narrative we find in 1 Kings 7:13. First of all, the building and completion of the temple are noticed several times in 1 Kings 6, and the last time in connection with the year and month (1 Kings 6:9, 1 Kings 6:14, 1 Kings 6:37-38); after that, the fact is stated, that the royal palace was thirteen years in building; and then the writer proceeds thus: "And king Solomon sent and fetched Hiram from Tyre...and he came to king Solomon, and did all his work; and made the two pillars," etc. Now, if we were to understand the historical preterite with consec., here, as giving the order of sequence, Solomon would be made to send for the Tyrian artist, thirteen years after the temple was finished, to come and prepare the pillars for the porch, and all the vessels needed for the temple. But the writer merely expresses in Semitic style the simple thought, that "Hiram, whom Solomon fetched from Tyre, made the vessels," etc. Another instance we find in Judges 2:6.)

På same måte behøver ikke fortellingen om Kain og Abel i 4,3 ff i tid ha skjedd tidligere enn det som berettes i 4,25 og 5,3-4. Kain kan ha funnet en kone som ikke var hans nærmeste søster. Slekten hadde vokst og blitt mange, men byen Kain bygde behøver ikke å ha vært stor med mange innbyggere. Det var naturlig at han ville bygge murer for å beskytte seg og sin familie, og at de senere kalte det en by. Det trenger ikke være vanskeligere enn det. Skal Bibelen gagne oss, må den leses i tro; og dermed med den ledestjerne at det hele henger sammen, selv om det ikke alltid er lett å se. Mennesker har til alle tider kommet til tro på Bibelen og fått tillit til den som Guds ord, - lenge før de lærde kunne gi oss forklaringen med vav-konjunktiv.

Gå til innlegget

Det kan ikke bli ro i et fellesskap av mennesker som av hjertet vil følge vår Herre Jesus Kristus, før tilliten til og troen på Jesu og hans apostlers ord nettopp er det som konstituerer og er selve grunnlaget for fellesskapet, og hvor deres veiledninger blir sett på som ufravikelige.

Mange, også kristne, gir for tiden uttrykk for at tjenesteordninger med ulike roller for kvinner og menn er diskriminerende mot kvinner. NT fremstiller imidlertid ulike ansvarsroller for kvinner og menn som Guds vilje, og lærer at det ligger innbakt i skapelsen. Å hevde at en slik ordning innebærer urett overfor kvinner, medfører følgelig en anklage og mistro imot Gud for å ha lagt ned en dårlig og diskriminerende ordning i skapelsen. De fleste prøver å omgå det, og tar som utgangspunkt at Gud umulig kan ha ment det slik, og at de skriftord som ut fra skapelsesberetningen lærer ulike roller i ekteskap og menighet, ikke kan være å anse som Guds ord, men som meninger fra datidens skriftlærde og teologer, - meninger vi ikke bare er fri til, men også etisk forpliktet til å vurdere på nytt i lys av vår situasjon og innsikt. Forsøk på å omtolke Paulus` ord blir så kunstige tolkninger at de fleste har gått bort fra det, og i stedet åpent erklærer at de ser saken annerledes enn Paulus gjorde i sin tid.

Blant andre har Ketil Jensen tidligere fremsatt en vel gjennomtenkt argumentasjon der han sidestiller opphør av slaveriet med kvinnefrigjøring, - et synspunkt han også nylig har målbåret. Jeg ser hans anliggende om ikke å holde oss til en lære og menneskebud som ikke har grunnlag i Skriften, og ikke å legge unødige begrensninger på hvilke roller og posisjoner kvinner kan inneha i våre forsamlinger. Jeg mener likevel at argumentene han fremfører ikke er holdbare.

Han baserer sin argumentasjon delvis på at de konkrete tekster er vanskelige å tolke, og at vi dermed ikke kan la de være bestemmende for våre konklusjoner. Bl.a. spør han retorisk: ”Paulus skriver om skapelsen; Adam ble skapt først, deretter Eva og så videre. En sak som begrunnes i skapelsen står sterkt, men hva betyr det for skapelsesargumentet her at det samme argumentet er brukt i 1. Kor 11 i forbindelse med hårlengde og tildekking av hodet?”

Jensens tanke synes å være at siden vi i vår tid og kultur ikke kjenner oss forpliktet til å kreve at kvinner skal ha langt hår og tildekke hodet når de ber, så vil det ikke være oppsiktsvekkende om det også er andre forhold Paulus begrunner med skapelsen, som vi i vår tid og i vår kultur ikke kjenner oss forpliktet på.

Jeg kan ikke annet enn å se en svekket tillit til Paulus og brevene vi har fra ham i NT i en slik uttalelse.

Jensen forholder seg ikke til et tolkningsprinsipp hvor man skiller mellom grunnleggende ordninger, anliggende og prinsipper, og slik disse kommer til uttrykk i ulike kulturer. Siden kulturer er forskjellige (og dessuten naturen, som Paulus også henviser til, gir ulik hårfrisyre i ulike folkeslag) vil en naturlig utleggelse av dette avsnittet være å si at Paulus` anliggende er at kvinner og menn anerkjenner sine respektive ansvarsområder, funksjoner og roller. I den jødiske kultur han levde, innebar det i praksis noe annet enn vi tenker vil være naturlig i vår kultur. Men prinsippet og ordningene Paulus underviser om, kan vi ikke forkaste om vi tror at Paulus var Jesu apostel. Et mer åpenbart eksempel er jo at vi ikke anser det som nødvendig å slutte å håndhilse og begynne å hilse med kyss, for å være tro mot Paulus` oppfordringer til å hilse med hellige kyss. Paulus anliggende er selvfølgelig at vi skal være åpne for hverandre, vennlige og oppmerksomme. Noe vi også kan uttrykke med håndhilsning og vennlige blikk og smil.

Ikke minst ettersom apostelen begrunner ulike ansvarsroller i Guds skapergjerning, må også vi i vår tid besinne oss på det, ha tillit til at det er en god og tjenlig ordning, og etterfølge også denne Guds vilje og ordning. Vår utfordring blir å finne hvordan vi kan være tro imot det i vår tid og i våre sammenhenger, - samtidig som vi ikke gir unødig smale og hemmende konkretiseringer.

For dersom apostelen har rett, og dette er en Gud-skapt ordning, vil vi komme i opprør mot Gud ved regelrett å se bort fra dette prinsippet. Det er ingen bagatell. Vi ser et eksempel på hvor det fører hen å ikke akseptere de valg og de ordninger Gud har fastsatt, i 4.Mos 12,1-15.

Og her synes jeg både Jensen og andre som slår inn på denne type argumentasjon nettopp ikke viser denne tillit, men tvert imot åpent omtaler selve ordningen som diskriminerende, som lite medmenneskelig og nestekjærlig, - og at slike ordninger setter unødige og hemmende grenser for kvinner med ”nådegaver og kall”. Argumentet kan ikke følges. Det kan ikke være enkeltpersoners opplevelse av hva som er deres egne eller andres kall og nådegaver som alene kan være veiledende. De forordninger Gud har skapt og den veiledning han har gitt i sitt Ord må være overordnet. Ettersom Gud er god, må vi finne en positiv, og i det minste en lojal måte å tenke om, og omtale Guds ordninger på. Et liv i Kristi etterfølgelse er et liv i lydighet; ja vi er ved Ånden innviet til lydighet, (1. Pet 1,2) og slik ”bundet av det som er rett”. (Paulus i Rom 6,20)

Det har lenge vært hevdet av liberale teologer at vi må se på kristenhetens utvikling som en progresjon i erkjennelse både av Kristi person og gjerning, og av etiske forhold. Resultatet er at vi har prester så vel som biskoper som åpent tilkjennegir at de sier en ting i liturgien, men tenker noe helt annet i sine bibelstudium og prekenforberedelser. Hvert eneste ledd i vår trosbekjennelse uthules, og kirken gjøres klar for antikrist. Bibelen taler veldig alvorlig om disse ting.

Et nærliggende eksempel på denne progressive tankegang på det etiske området finner vi jo da i at alle kristne nå mener at slaveri strir imot Bibelens samlede budskap, selv om det i en viss form blir akseptert både i GT og NT. Mange tar en kortslutning over til å tenke at også ulike roller og ansvar for kvinner og menn må defineres som (kvinne)undertrykkende ordninger som vi må frigjøre oss fra i lys av vår tid og med vår erkjennelse. Dermed har man ikke bare tatt et oppgjør med slaveriet som Abraham tok med seg fra det hedenske Kaldea, og også møtte i Kanaan, og som israelittene videre tok med seg fra Egypt, - man har også tatt et oppgjør med apostelen Paulus` skaper-forståelse av forholdet mellom kvinne og mann i ekteskap og menighet.

Det er for øvrig viktig å påpeke at verken GT eller NT aksepterer all type slaveri. GT påbyr dødstraff for å røve mennesker og selge dem (2. Mos 21,16) og Paulus sier at Guds lov vil dømme slavehandlere. 1. Tim 1,10.

Vi ser også at israelittene ble i GT oppfordret til å gjøre alt de kunne for å unngå at deres landsmenn skulle ende opp som slaver, og å behandle dem som bør. (3. Mos 25 og 5. Mos 15) Men vi må ta i betraktning at det var den tids måte kriminelle og gjeldsslaver måtte gjøre opp for seg på, - og at det for andre var eneste mulige måte å få mat og opphold på. Der fantes rett og slett foreldre som ikke så noen annen utvei enn å selge sine barn som slaver. Dette var lenge før vi hadde sosialtrygd, og forsikringer mot tyveri m.m., og før lovbrytere etter noen år i fengsel på fellesskapets regning, får dekket leveutgifter fra fellesskapet om de ikke klarer å brødfø seg selv. Slike gode ordninger var enda ikke mulige.

Og hva er egentlig mest medmenneskelig om noen har gjort en grov kriminell handling, - å lenke vedkommende dag og natt i seks år i et mørkt og kaldt fangehull, eller å kreve at vedkommende skal arbeide for kost og losji i seks år? Hva er verst av å tigge for sitt daglige brød, eller kanskje måtte selge seg selv, - og å være tjenestejente i en familie? Og hvordan ville du reagert om en som hadde brent ned huset ditt, og var dømt til seks års arbeid hos deg som erstatning, - og Paulus kom og sa at du bare skulle slippe ham fri etter noen måneder? For øvrig utfordret heller ikke Jesus datidens gjeldsinnkreving av mennesker som ikke lenger kunne betjene sin gjeld, ved at de måtte selges som arbeidskraft. Matt 18,25. Alternative gjeldsordninger og velferdsordninger var jo ikke på plass! Selv om de nok ønsket, hadde ikke de kristne mulighet til å kjøpe ut alle slaver, - og heller ikke til å gi dem arbeid eller gi startkapital til å starte egen virksomhet. Heller ikke kunne de utfordre romerriket på den tid. Først skulle evangeliet om frelse lyde, for fri og for slave. Bedre levebetingelser kom først med utvikling av jordbruk og andre næringer, og kristendommens utbredelse og innflytelse på lover og ordninger.

MEN, den harde og umenneskelige behandling av slaver blir ikke akseptert i NT. Ef 6,9; Kol 4,1; 1.Tim 6,2 og brevet til Filemon. Og selv om det synes å være veldig milde straffer for vold mot slaver i ordningene vi ser i GT, må vi huske at fysisk straff noen ganger var eneste middel til å få enkelte som var idømt straffarbeid til å arbeide. Disse forordningene var IKKE ment som fullkomne uttrykk for Guds vilje, men skulle være lover som det på den tid var mulig å dømme etter, i et samfunn av syndige mennesker, - og dessuten bestående av både troende og ikke-troende. Som kommentaren i Geneva Study Bible sier til 2. Mos 21,21 går nok en slik slaveherre fri iht dommerens dom, men i Guds øyne er han en morder. Slik forklarte også Jesus Moseloven. Matt 19,8. Sml også Jesu ord i Bergprekenen om hva vi egentlig er skyldige til i Guds øyne kontra hva Moseloven sier vi er skyldige til.

Jeg kan ikke annet enn å se at vi i denne saken har å gjøre med to grunnleggende ulike syn på hvem Paulus var. Den ene siden ser på ham som et barn av sin tid, en skriftlærd, en teolog og misjonær i sin tid og sin kultur. En vi står fritt til å være enig eller uenig med, eller anse hans meninger som urelevante for vår tid. Den andre siden bekjenner en tro og tillit til ham som Kristi utvalgte apostel slik NT lærer, som Kristus gav sine åpenbaringer til, og som Den Hellige Ånd ledet og veiledet, og som de andre apostler anerkjente som en som hadde fått en særlig visdom fra Gud. F.eks 2. Pet 3.15. Dette var tydelig også Paulus sitt eget utgangspunkt både for å forkynne til menighetene og i de brevene han skrev, som f.eks når han sier til Tessalonikerne at de gjorde rett i å ta imot det han og hans medarbeidere forkynte, som Guds ord, og ikke menneskeord og menneskelig visdom. 2. Tess 2. Ja, det var nettopp den måte å ta imot Ordet på som førte dem til omvendelse, og til å tjene Gud på rett vis og med et nytt hjerte.

Det er ellers påtagelig at den bevegelse som vil kjempe frem kvinners ”rettigheter” i menigheter og kristne organisasjoner i stor grad har samme språk og samme slag begrunnelser som de vi finner i den sekulære kvinnebevegelsen. Det er snakk om posisjoner, karriere, innflytelse og makt. Det reflekterer ikke det sinn den får som har tatt imot Guds ord og hatt et møte med Jesus, og som resulterer i bekjennelsen av Jesus Kristus som Herre og Mester. Ifølge Jesus er ikke løsningen på evangeliets manglende utbredelse våre evner og anlegg, og realiseringen av våre ideer og visjoner, men å være i ham.

Angående Paulus’ bruk av betegnelsen ”hode” for Kristus i 1. Kor 11 argumenterer noen med at dette ordet bør oversettes med ”kilde/opphav” slik det greske ”kephale” ble brukt av de greske filosofer, og dermed mener man at Paulus ikke snakker om lederskap i dette avsnittet. Hva som i så fall er hans anliggende, og hva som da blir sammenhengen i argumentasjonen, blir da veldig kunstig og utydelig. Ser en nærmere på avsnittet under ett, kan jeg ikke se annet enn at det er svært tydelig at Paulus taler om lederskap og underordning. Det er da også kunstig å oversette med et annet ord i v 2 enn i v 3, når Paulus bevisst brukte samme ord for å få frem sitt anliggende. Og som svar på innvendingen om at det ikke gir mening at Jesus Kristus skal være underordnet Faderen, er det nok å henvise til de mange steder der Jesus fremhever at han taler de ord han har fått fra Faderen, at det er hans mat å gjøre Faderens vilje, og andre steder i NT som taler om at han lærte lydighet, og var lydig, og Paulus ord i 1. Kor 15,24-28 hvor det ordrett sies at Sønnen skal underordne seg Gud. Og det uten at det er noe som helst nedverdigende i det, fordi Sønnen og Faderen er ett i tanke, sinn og vilje.

Dessuten, det ER faktisk flere andre steder hvor Paulus bruker ”hode” i betydning leder/fyrste, - som i Kol 2,10, og Ef 1,22, hvor preposisjonen ”over” (gresk hyper) tydelig angir en strukturell orden. I Kol 1,18 ser vi at Paulus knytter begge betydningene til ”kephale” – både kilde/opphav og ”den fremste”.

Uansett, selve temaet er Paulus tydelig på også i andre brev. Ikke minst i Ef 5 hvor også ”kephale” er brukt, og hvor Paulus sier at Kristus er hodet på det legemet som vi er lemmer på. Altså for kirken. Som skal underordne seg Kristus. Det er klart nok hva apostelen lærer.

Vårt ansvar i vår tid er ikke å frigjøre oss fra Bibelens ord, men å leve de ut med den kjærlighet, ydmykhet, offer, gjensidig respekt og underordning som Paulus lærer med utgangspunkt i Jesu eksempel. I hver generasjon finner vi eksempler på innbilske menn som har utøvd sitt ”lederskap” med en kjødelig autoritet og maktnytelse. Vi er helt avhengige av kvinners råd, synsvinkler, vitnesbyrd og tjenester ut fra de nådegaver Gud gir den enkelte. Men ifølge Paulus betyr ikke det at de må innsettes som eldste og pastorer.

Det kan ikke bli ro i et fellesskap av mennesker som av hjertet vil følge vår Herre Jesus Kristus, før tilliten til og troen på Jesu og hans apostlers ord nettopp er det som konstituerer og er selve grunnlaget for fellesskapet, og hvor deres veiledninger blir sett på som ufravikelige.

Dersom utviklingen går i sekulær og religiøs retning, og troskapen mot Guds ord opphører, blir Jesu sanne etterfølgere fremmedgjort og har ikke annet valg enn å danne nye fellesskap. Det har alltid vært en trist og smertefull del av den sanne kirkes historie.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere