Tor Inge Østebø

Alder: 57
  RSS

Om Tor Inge

Tidligere misjonær i Japan for NLM

Følgere

Terapi og sjelesorg er ikke samme sak

Publisert rundt 7 timer siden

Demokrati og frihet kommer ikke uten utfordringer, men diktatur hvor mennesker fratas retten til å ytre sine meninger, innebærer langt mer smerte og grove overgrep.

Vi har de siste ukene fått høre historiene til mennesker som har opplevd miljø eller terapi som svært belastende. Vi berøres, og det kan være fort å tenke: Dette må vi da kunne få en slutt på. La oss bare forby det!

Mange av oss oppdager at det ikke er så enkelt. Alf Gjøsund har skrevet godt og analyserende om det i Vårt Land 8. nov. ”Det som ikke kan forbys”.

Andre mener derimot at det slett ikke er problematisk, og mener dertil at et forbud også skal gjelde i fortrolige samtaler. F.eks nøyer journalist Morten Hegseth seg ikke med å definere homoterapi som å aktivt gå inn for å forandre et menneskes seksualitet, men tar også med setningen: ”og når kristne ledere i møte med andre, i det de kaller sjelesorg, påfører andre skam og sier at homofilt samliv er synd.” (Verdidebatt 10.nov.)

Her angriper Hegseth ganske utilslørt trosfriheten, religionsfriheten og ytringsfriheten. Annette Trettebergstuen sier at hun ønsker at Stortinget skal forby ”alt utilbørlig press som er skadelig”. Det er en uttalelse som trenger en diktator eller flere på toppen til å avgjøre hva som er utilbørlig og skadelig, og som ”valgt av folket” og for ”folkets beste” tar seg av ”avvikere” på ”hensiktsmessig” vis.

Jeg har tillit til at Stortinget vil sørge for at vi fortsatt får ha religionsfrihet og ytringsfrihet i dette landet. Demokrati og frihet kommer ikke uten utfordringer, men diktatur hvor mennesker fratas retten til å ytre sine meninger, innebærer langt mer smerte og grove overgrep.

Therese Utgård skriver på verdidebatt 13.11: ”Om ein aldri så mykje meiner at homoseksuelt samliv er i mot Bibelens lære, kan ein ikkje ta den kampen i det personlege sjelesorgrommet. Det er fullstendig uetisk å utnytte ein maktposisjon for å få andre menneske til å oppføre seg etter eins private, religiøse verdsbilete.” Dette er en sterkt misvisende karikering av hvordan sjelesorg utøves i vår tid.

Men selv biskop Solveig Fiske skriver: ”Når et menneske som søker samtale om dype eksistensielle identitetsspørsmål blir møtt med at Gud er imot homofili, så er det en meget alvorlig og sterkt grenseoverskridende praksis. (Verdidebatt 8.nov) Jeg er ganske overbevist om at en slik gjengivelse ikke er representativ for ansvarlig sjelesorg slik det praktiseres i vår tid. Mennesker blir faktisk vanligvis møtt med dyp respekt og varsomhet. Men verken Fiske eller Utgård møter utfordringen som bl.a. Gjøsund og Espen Ottesen har lagt frem: Når et menneske aktivt oppsøker en samtale med en kristen leder om hvordan han eller hun kan leve med sin seksuelle identitet som kristen, skal det da virkelig bli forbudt å veilede ut fra Bibelen? Vil ikke dette være enda mer sterkt grenseoverskridende?

Det er kanskje ikke den beste måten å si det på, at Gud ikke liker homofili. Bakteppet for alle Guds bud, er skapelsen og Guds omsorg for den. Alle verdiene som er nedlagt der. Det han skapte var godt i Guds øyne. At mye har kommet inn i ettertid, - i Bibelen forklart som fall for djevelens fristelser og forførelser - forandrer ikke på hvem Gud er. Gud vil fortsatt at vi skal ta til oss hans verdier, og tro og stole på at de er best for menneskeheten og skaperverket. At han har sørget for en vei til full gjenopprettelse i Jesus Kristus, betyr ikke at vi, mens vi enda er i denne falne verden, bare kan se bort fra Guds verdier.

Slik Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet i DnK sier: ”Det er ikke sant at Gud ikke liker homofili.” Det kan hun nok si, hvis hun snakker om Gud etter en runde eller to i tankesmien og kirkemøtet, hvor en har filt av noen ting, så han ikke lenger er Bibelens Gud, men kirkens gud slik man vil ha ham. Som Hegseth også sier: Hvis Gud finnes, elsker han forhåpentligvis alle.

Ja, Bibelen er helt klar på det. Men det er ikke sant at Gud elsker alle tilbøyeligheter i oss. Det er mye skeivt i oss alle, og vi er ikke like så vi kjemper med forskjellige ting. Men veldig mange nærmest inisterer på ikke å skille mellom homofil legning, og homofilt samliv. Bibelen er tydelig på at Gud elsker alle mennesker, uansett legning. Men også på at han ikke tillater homofilt samliv, fordi det i hans øyne er ødeleggende.

Hegseth skriver harselerende om at ”Ottosen har til sitt forsvar «mange homofile venner» som elsker sitt liv i ensomhet og lovpriser hans standpunkt.” Homofile som ikke lever i homofilt samliv, blir ikke vist respekt, men harselert med. På samme måte harselerer han med sjelesorg. Hvorfor dette totale fravær av respekt og ydmykhet overfor andre mennesker og deres livs kamper?

Therese Utgård skriver: ”Kva er alternativet i slike miljø? Fordøming og stadig påpeiking av at ein lever i synd?”  Et liv uten aktivt seksualliv er visst ikke noe alternativ i hennes øyne. Gjelder det da også for single generelt? Eller for gifte i sykdomstider? Eller der ektefellen i perioder må være et annet sted? Når man møter en ny flamme? Skal man da også ha ”rett til” et aktivt seksualliv, med andre, og legitimere det med sin legning? Jeg er ikke skapt for monogami, avhold osv.

Bibelen har et annet budskap, hvor troskap, renhet og tillit, rettferdighet og trygghet er sentralt. Vi møtes ikke av Gud med fritt frem i alle våre legninger og tilbøyeligheter, men vi tas imot i nåde slik vi er. Hver dag. Til den dagen da han vil gjenreise oss og forløse oss fra alt i oss som nå er preget av synden, for så å ønske oss velkommen til sitt rike, sitt Paradis. Den velkomsten er det verdt å stride livets kamper for. Og der finnes mange fellesskap hvor vi får trøst og støtte, og blir møtt av evangeliets nåde, og ikke av ”fordøming og stadig påpeiking av at ein lever i synd.” Hvis vi da velger Jesus Kristus og hans rike, og dermed bekjenner alt det skeive i oss, i stedet for å kjempe for en rett til å leve ut vår falne natur.

Uansett hvem vi er, ingenting gir større håp i livet enn den kjærlighet og fremtid vi får erfare i møtet med Gud i Jesus Kristus den dagen vi bekjenner ham som Herre.

Gå til innlegget

VID på vidvanke

Publisert 17 dager siden

Gud selv ønsker oss velkommen til sitt rike, ved at vi får be: Se i nåde til meg syndige menneske. Men at Gud således tar imot oss, betyr ikke dermed at han aksepterer alle våre tilbøyeligheter og all slags livsførsel. Logisk sett er det da også to helt ulike tema.

I et innlegg på Verdidebatt 21.10 finner konstituert rektor ved VID vitenskapelige høgskole, Bård Mæland, å kunne fastslå at debatten om kvinners prestetjeneste er over. Han er riktignok i en skvis ettersom VID er underlagt Universitets- og høgskoleloven, og dermed forpliktet til å ivareta ansattes frihet til selv å velge tema de ønsker å forske i. Mæland gir likevel tydelig uttrykk for at han anser det som både unødvendig og problematisk at professor Knut Alsvåg har valgt å forske på og publisere artikler på temaet ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. I sitt innlegg skriver han: ”De kirker VID primært utdanner prester til i Norge og internasjonalt, har for lengst konkludert i dette spørsmålet og åpnet opp for kvinners prestetjeneste.”

For å underbygge sitt anliggende videre henviser Mæland til at VID er og skal være åpen for alle studenter, uavhengig av kjønn, seksuell identitet eller teologiske preferanser. Deretter sier han: ”Vi forventer derfor av alle våre ansatte at de aktivt bidrar til dannelsen av trygge profesjonsutøvere gjennom studiene ved VID. En slik trygghet er ikke minst påkrevd i møte med teologisk meningsmangfold i de kirkesamfunn vi utdanner til, inklusive Den norske kirke.”

Mæland fremmer her synspunktet at ettersom VID ønsker velkommen studenter med ulike kjønn, legninger og teologiske synspunkter, så følger derav at VID aktivt må bidra til at alle posisjoner i kirken i prinsippet skal stå åpne for alle disse studentene. Men det er da ingen automatikk i det. Alsvåg har heller aldri problematisert VID’s opptakspraksis, ettersom en utdannelse ved VID jo kan brukes til mye annet enn ordinasjon til prestetjeneste.

Videre tar hans argumentasjon for gitt at studenter med ulike legninger må kunne leve ut disse uten at det skal kunne være til hinder for ansettelser, ettersom seksuell legning i seg selv jo ikke i noe kirkesamfunn eller kristen organisasjon er til hinder for ansettelser.

Men heller ikke dette er en forutsetning alle kan dele. (Vi hører jo også noen argumentere med at deres seksuelle identitet innebærer å ha flere partnere.) Veldig mange finner at etterlevelse av visse legninger strider mot Guds vilje slik den er gitt oss i Bibelen. Gud selv ønsker oss velkommen til sitt rike, ved at vi får be: Se i nåde til meg syndige menneske. Men at Gud således tar imot oss, betyr ikke dermed at han aksepterer alle våre tilbøyeligheter og all slags livsførsel.

Logisk sett er det da også to helt ulike tema. Både hva angår å bli tatt imot og livsførsel, og hva angår legning og livsførsel. I Mæland sin måte å argumentere på, blir imidlertid dette omtalt som to sider av samme sak, og blir i realiteten tema som, på lik linje med spørsmålet om kvinners prestetjeneste, ikke trengs eller bør forskes videre på, ettersom en evt. annen konklusjon som følge av ny forskning vil gå imot skolens opptakspraksis og verdisyn, og mange kirkers konklusjoner.

Mæland kommer her i skade for i praksis å oppfordre til å ivareta deler av det teologiske mangfold slik det er nå, uten å være åpen for at ny forskning kan føre til at konklusjoner må vurderes på ny. Der var f.eks en tid der det var konkludert at slaveri-systemet ikke innebar noe motsigelsesforhold til Bibelen. Heldigvis ble det forsket videre på temaet i møte med antislave-bevegelsen, noe som førte til nye vurderinger og konklusjoner.

Dette er derfor merkelige ord fra en høgskole som har ordet ”vitenskaplig” i sitt navn. For i lys av teologihistorien, er det i løpet av et særdeles kort tidsrom at mange kirkesamfunn har endret forståelse og konklusjoner på disse spørsmål.

På vegne av styret i Norsk Kvinnelig Teologforening, skriver Sara Moss-Fongen at de selvsagt er uenige med Alsvåg, og enige med Mæland. Den selvfølgeligheten er vanskelig å tolke som annet enn populistisk. Argumentene som oppgis for at kvinner bør ordineres til prestetjeneste er utelukkende av psykososial art. Det vil være nødvendig for rekrutteringen, og en støtte for de som allerede er ordinert til prester, og som kjenner kall til det. (Hun synes ikke å vurdere muligheten for at noen kjenner på et kall til å undersøke hva Bibelen sier om temaet, og at disse da også bør støttes.) Men verken i følge Bibelen eller i noe kirkesamfunn er det slik at hvis noen kjenner kall til noe, så må alle dører åpnes, og alle posisjoner stilles til disposisjon. Enhver må først prøves på om vedkommende er skikket, og om vedkommende forkynner Kristi lære, eller evt. den lære den aktuelle kirke står for.

Det vil undre meg mye om alle kvinner i NKTF stiller seg bak argumentasjonen til Moss-Fongen. Og fra de ansatte sin side, uavhengig av om de deler Alsvågs syn eller ikke, må vel mange oppleve det som uholdbart dersom ledelsen ved VID kommer med en liste over tema som er ferdig forsket og konkludert på, og som man ikke ønsker at det skal forskes videre på. VID har jo uansett full rett til ut fra sitt ståsted å ta stilling til de enkelte publikasjoner. Jeg kjenner ikke til hva Mæland bygger sine påstander på angående VID’s verdisyn; det kan være at VID verdimessig er hva hans eget syn formidler. Mitt poeng er å påpeke at argumentasjonen i innlegget har noen logiske snarveier og ikke står seg vitenskaplig. Den er ikke en høgskole verdig som bl.a. bærer navnet vitenskaplig. Her vil Mæland /VID bevisst hindre forskning på temaer som kun er debattert i noen få tiår. Det underliggende problem her er ikke forskningen, men at det er satt opp verdisyn og trukket endelige konklusjoner på utilstrekkelig grunnlag, og ikke minst etter press fra ”den ånd som er i verden”. (Bl.a.Ef 2,2)

Gå til innlegget

Himmel der alle slipper inn?

Publisert rundt 1 måned siden

Skal misunnelse, sjalusi, stolthet og annen selvopptatthet, bitterhet og hat osv få komme inn i himmelen, blir den snart lik den verden vi lever i nå.

Robin Tande stiller i et innlegg spørsmålet hvordan det kan være at ikke alle slipper inn i himmelen, dersom det ikke er ondskap der. Mange har fremsatt lignende ”paradokser”, á la ”Hvis Gud er god, da må han jo slippe alle inn.”

Men dersom det kommer en person som har alle tegn på at han vil stjele, ødelegge og myrde til mitt hjem, da slipper jeg ham ikke inn. Ikke frivillig i hvert fall. Og selv om det skulle forårsake vonde følelser i vedkommende, er det ikke ondsinnet å forsvare seg selv, sin familie og sitt hjem.

For hva slags himmel ville det vel bli, om alt på denne jorden ble sluppet inn? Guds rike er godt, og skal bevares som godt. Da kan ingen slippes inn, som vil øve dårlig innflytelse der. Ingen som vil ødelegge renheten, rettferdigheten og godheten. Gud selv er og blir den han er. Han vil aldri gi seg mennesker i vold og slå av på sine egne verdier, sin egen renhet og hellighet. Det ville jo være å ødelegge både seg selv og himmelriket.

Så konsekvensen blir jo, og sto som en mulighet, at Gud ikke kunne ta noen av oss inn. Ingen. Skal misunnelse, sjalusi, stolthet og annen selvopptatthet, bitterhet og hat osv få komme inn i himmelen, blir den snart lik den verden vi lever i nå.

Det vil aldri skje. De eneste Gud i sin renhet og godhet kan og vil ta inn der, er de som det har skjedd en total forvandling med. Jesus kalte det å bli født på ny. Det skjer ikke på et hvilket som helst vis. Det er en reell frelse Gud har gjort mulig i Jesus Kristus. Alt annet snakk om gjenfødelse vil en dag vise seg å være illusjoner. Å spotte og anklage Gud, slik mange gjør, for ikke å ha funnet en annen og mer ”raus og vidtfavnende” vei til gjenfødelse enn den han fant i Jesus Kristus, er ikke annet enn hån fra et kryp mot Ham som er så mye større i alle ting. De som sier at deres egen rettferdighetssans ikke tillater dem å tro på denne frelse, har rett og slett for høye tanker om seg selv. Hvem av oss kjenner til fulle Guds dilemma? Hvem vil spotte og si: Han skapte jo det dilemmaet selv, ved å skape oss med fri vilje? Slik snakker bare den som har for høye tanker om seg selv, og for små tanker om Gud. Til det mennesket sier Gud: Var du der da jeg skapte alt som finnes? Var noen av dere i stand til å gi meg råd? Prøv å gjøre det meg etter, det jeg har gjort!

Hvem kan sette seg selv over en rettferdighet så full av kjærlighet at han ofrer seg selv for oss ”mens vi enda var ugudelige” som det heter? Og deretter forkynner denne frelse for alle? Ja, for den største synder, som Paulus sier.

Den frelsende gjenfødelse har, lærer Skriften, i en fase skjedd allerede her og nå for alle som har tatt imot Jesus Kristus som sin frelser. Synden er sonet for, og slettet ut. Et nytt liv og en ny ånd er født i oss ved evangeliet. Så lærer NT videre at det skal bli en helt gjennomgripende forvandling enten den dagen Jesus kommer igjen, eller den dagen vi blir oppreist fra de døde. Vi skal bli Jesu lik, heter det. Fra den dag av vil vi være uten synd, og vil som sangeren uttrykker det, være ”ren og rettferdig, himmelen verdig”. En himmel som forblir himmel også den dagen vi slipper inn der.

At de som insisterer på at de ikke vil tro på dette, - og slik bare har en ånd av vantro, spott og opprør mot Gud, og bare har den natur vi alle er født med - en dag vil bli ”kastet utenfor” som Jesus sa, finner også jeg vanskelig å helt ta inn over meg. Men så er det heller ikke min sak eller mitt domene. Jeg holder fast på at Han som har vist seg å være den største i alle ting, også er rettferdig. Og når jeg tenker på alternativet, - at disse menneskene skulle få komme inn og gjøre himmelen til en verden full av urett og lidelse slik den vi nå lever i - da takker jeg Gud for at han er den han er, og at han aldri vil bli korrumpert av noen, og at han vil bevare sitt rike som vårt aller største håp.

Det som holder det hele sammen, er jo at Gud i sannhet er god. Den eneste som er tvers igjennom god, uten brister eller skyggesider. I NT ser vi at mennesker merket dette i møte med Jesus, - som i Bibelen kalles Guds Sønn på en enestående måte. Følgelig vil Gud at alle mennesker skal bli frelst. Det var denne godhet og kjærlighet som drev ham til å ofre det største offer noen noensinne har ofret, for å kunne virkeliggjøre soning og utslettelse av all synd, og gjennom det gjenfødelse. For alle som vil, og som dermed omvender seg og tror. Lar seg forsone. Lar seg føde på nytt.

De som ikke vil, velger seg sin egen skjebne som Guds fiender. Vi som tror på Kristus, er ifølge NT i denne verden for å si til alle: La dere forlike med Gud i Kristus!

For min egen del er dette nok. Større er jeg ikke, og heller ikke har noen jeg har truffet på eller lest om vært i nærheten. Så jeg sier med Brorson: ”Ja, jeg løper like til. De får spotte de som vil. Slikt jeg ei kan se og høre, når jeg har med Gud å gjøre.” (Sangboken 477)

Tande fikk dessverre et dårlig råd på søndagsskolen. Løsningen er ikke å bli voksen, men å erkjenne hvor liten en selv er, så en kan erkjenne hvor stor Gud er. Han er den eneste som kan kombinere godhet og strenghet på fullt ut rettverdig vis. I all avvisning av Gud og av Bibelen ligger det et svik mot det mest fundamentale og åpenbare: At han i sin tid skapte alt som finnes og ga lovene for det, og at han, som den eneste sanne Gud, har kommet oss nær. I all diskusjon om ulike bibelmanuskripter kan det fort gå sånn at man ikke ser skogen for bare trær. Men så godt er det blitt bevart, Guds ord, at den som leser og lytter, vil høre Guds røst. Og såpass er dunkelt, at den som vil finner ”unnskyldninger” for sin vantro. Problemet for dem vil en dag bli at Gud har større spørsmål å stille.

Gå til innlegget

Hva skal en Biskop lære?

Publisert rundt 1 måned siden

Skriften fremholder også at dersom jeg slutter fred med synden i meg og med mitt eget svik, da hører jeg ikke lenger Kristus til.

Biskop Atle Sommerfeldt har i Dagen 30. september en avsluttende replikk angående diskusjonen i kjølvannet av at han har advart mot å invitere Alf Magnus til å preke i menigheter i Borg bispedømme.

Det er særlig Alf Magnus sin utleggelse av lignelsen om hveten og ugresset Sommerfeldt har advart imot. Sommerfeldt fremholder her det han også tidligere har fremholdt: ”I en luthersk tolkning av Jesu liknelse om hveten og ugresset betyr det at vi alle både har hvete og ugress i oss. Evangeliet er at Gud på dommens dag ser til Jesus og hans gjerning for oss og i oss, ikke på våre synder og svik.”

Det er en høyst merkverdig påstand, som han forståelig nok ikke kan dokumentere. Grunnen er åpenbar: Jesus selv gav ifølge Matt 13:38 sin egen lignelse den tolkning som Alf Magnus utla. Det rimer dårlig med luthersk bibelutleggelse å se bort fra hva Mesteren selv lærte. Der er sannheter også i Sommerfeldts tolking av lignelsen, - men når én sannhet brukes til å utelukke en annen sannhet, da er man ikke tro verken mot Skriften eller Skriftens Herre.

Ifølge Sommerfeldt følger hans egen tolkning av det lutherske synet på en kristen som samtidig synder og rettferdig. Han har tidligere anklaget Alf Magnus for ikke å ha en riktig forståelse av dette bærende prinsipp. Men det vi ser er jo at Sommerfeldt må tilpasse Jesu undervisning og kutte deler av apostlenes forkynnelse for å tilpasse budskapets egen forståelse.

For meg personlig er denne virkelighetsbeskrivelsen av meg selv som en som hører Kristus til, helt eksistensiell. Kan jeg ikke være en kristen, samtidig som jeg er en synder, da er det ikke håp for meg. Jeg tror på Jesus Kristus, og vil leve med ham og høre ham til. Likevel kjenner jeg daglig tilbøyeligheter til nedrige og spottende tanker om så vel mennesker som om Gud. Daglig kjenner jeg lyst til det onde – til alt det Gud kaller ondt. Daglig kjenner jeg en dyp splittelse i meg selv, der en del av meg vil følge Jesus Kristus og høre ham til, og en annen del av meg vil følge meg selv og denne verden. Daglig krenker jeg Guds renhet og rettferdighet, ikke bare i tanker, men også i følelser, ord og handlinger. Faktisk gjør jeg ikke en eneste handling som er 100 % god, målt opp imot Gud selv.

Det er i sannhet evangeliet om at Gud, ikke bare på dommens dag, men også her og nå, ”ser til Jesus og hans gjerning for oss og i oss, ikke på våre synder og svik”, slik Sommerfeldt sier det. Jesus har sonet for det alt, og det er vår frelse.

Og likevel er ikke dette hele sannheten. Dett er bare halve sannheten av det Jesus selv formidlet. Og det de formidlet som han lærte opp og gav myndighet til å forkynne videre. For Skriften fremholder også at dersom jeg slutter fred med synden i meg og med mitt eget svik, da hører jeg ikke lenger Kristus til. Dersom jeg ikke oppgir retten til å være herre selv, kan jeg ikke bekjenne Jesus Kristus som Herre. Det er innlysende at en kirke som vil være herre i eget hus, ikke samtidig kan ha Kristus som herre. Grunnen er åpenbar: Ettersom vår natur strider imot Guds Ånd (Gal 5:17) kan vi ikke både følge vår egen natur og Guds Ånd. Den som vil høre Kristus til, må derfor kjempe troens strid, som Paulus uttrykker det. Vi finner det samme budskap hos profetene i GT: ”Hva har du med å forkynne mine bud og ta min pakt i din munn, du som ikke vil vite av tukt og kaster mine ord bak din rygg?” Salme 50, 16-17.

Det er ikke mulig å følge Kristus, og samtidig forsvare og insistere på egne ”behov” eller ”rettigheter” til å leve et liv i strid med Guds Ord. Veien en ”samtidig synder og rettferdig” må gå, er veien i bekjennelse, omvendelse og etterfølgelse. Eller ”å rense seg selv” og ”holde Guds bud” som Johannes sier det i sitt første brev. Eller Paulus i Titus 2,14, og bl.a i brevet til Kolloserne hvor han i kap 3 fremholder at vi må la det kjødelige eller jordiske i oss dø, og legge det av. Hele NT vitner om denne kampen for en rett lære om Kristus og livet som troende. Om en kamp for den enkelte om ikke å la seg bedra, men ransake og prøve seg selv. Det var også i den sammenheng ordene i Gal 5:21, og 1. Kor 6,9-10 ble skrevet, - og hvor vi finner mange av de samme advarsler som Alf Magnus fremholdt angående fristelser til et liv i strid med Guds vilje.

Biskop Sommerfeldt vil neppe åpent vedkjenne seg en lære hvor det er fritt frem for en kristen å leve som han eller hun vil i alle ting. Og likevel vil han tydelig reservere seg mot hvordan Skriften selv konkret trekker opp levemåter som er uforenlige med et liv med Kristus som Herre. Kanskje det er kirkemøtet som skal gjøre det? Ihvertfall vil ikke Sommerfeldt at det i Borg Bispedømme skal forkynnes like tydelig som Paulus gjør i sine konkrete advarende ord i 1. Kor 6 og Gal 5. Det går øyensynlig ikke sammen med hans forståelse for ”det mest grunnleggende i luthersk teologi”. Begrepet ”samtidig synder og rettferdig” har solid grunnlag i Skriften, men når man justerer Skriftens egen tilrettelegning av det er man jo galt ute å kjøre.

Jeg takker Gud at jeg i Kristus får være rettferdig, samtidig som jeg er en synder. Men jeg takker også Gud for at de ord har blitt forkynt til meg, som har advart meg mot å bedra meg selv og innrette mitt liv i strid med Guds åpenbarte vilje. For skulle jeg vinne slike personlige kamper, vil jeg ifølge Bibelen ende opp med å tape alt.

Jeg håper menneskene i Borg bispedømme også vil søke en slik forkynnelse. En biskops velsignelse vil ikke telle noe den dagen englene kommer, som Alf Magnus siterte Jesus fra Matt 13,41.

Jeg takker Gud og samfunnet for at vi har trosfrihet i vårt land. Enhver har rett til å kalle seg kristen, eller lutheraner for den del. Men Skriften lærer oss at ikke all slag tro på Jesus er tro til frelse. Spørsmålet er om Jesus selv vedkjenner seg oss som sine. Som han selv sa: ”Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.” Joh10,27. Det er her saken avgjøres for oss alle. Gud gi at vi vil være blant dem, og ikke gå egne veier i denne avgjørende saken hvor det er spørsmål om å få del i Jesu eget rike, eller å gå fortapt.

Gå til innlegget

Tjeneste-struktur, - ikke maktstruktur

Publisert 10 måneder siden

Det er misvisende å kalle tjenestedeling for maktstruktur. Da har man fjernet seg fra det fokus som Paulus og Peter har når de lærer om disse forhold. Det saken handler om, er, som betegnelsen uttrykker, en tjeneste-struktur.

I sitt innlegg på verdidebatt 29. des omtaler Mirjam Syltebø Endalew tjenestedeling som en patriarkalsk maktstruktur. En slik fremstilling gjør etter mitt syn ikke rett mot apostelen Paulus sin omtale av forholdet mellom mann og kvinne i hjem og menighet. Vi vet alle at menn kan bli fristet til å utnytte forholdet som en maktposisjon, - men apostelen advarer på det sterkeste mot det. Han lærer at det fra skapelsen av har vært slik at mannen er pålagt et større ansvar enn kvinnen. Dette underviser han om både i 1. Korinterbrev, i Efeserbrevet og brevet til Kolosserne. Han understreker at dette ansvaret innebærer tjeneste og offer, ikke selviskhet. Likeså advarer apostelen Peter på en sterk måte menn mot å utnytte sin stilling som selvisk maktutøvelse. 1.Pet 3,7

Det er derfor misvisende å kalle tjenestedeling for maktstruktur. Da har man fjernet seg fra det fokus som Paulus og Peter har når de lærer om disse forhold. Det saken handler om, er, som betegnelsen uttrykker, en tjeneste-struktur.

Syltebø Endalew henviser til Stephen C. Barton som påstår at ”brevtekstene ikke formaner til opprettholdelse av de hierarkiske strukturene, men peker på muligheter for å endre disse strukturene innenfra”. Bortsett fra at betegnelsen ”hierarkiske” ikke er et ord Skriften bruker, og at det i vår tid ofte brukes med negative implikasjoner, så kan jeg ikke se at det er påvist at de Gudskapte ordninger og strukturer Paulus underviser om er ment å skulle opphøre i den nåværende verden. At hovedhensikten for Paulus var hvordan Jesu etterfølgere skulle være nettopp det i sine ulike roller i hjem, samfunn og menighet, slår ikke grunnen vekk under hans prinsipielle undervisning ang de ulike forhold.

Det påpekes sterkt og tydelig at ethvert menneske i Kristus har samme verdi og posisjon for Kristus. Men samtidig undervises det om at Gud er ordens Gud, og at vi skal ha ærefrykt for de ordninger han har lagt ned i og med skaperverket så lenge den nåværende verden står.

Å sette menneskelagde ordninger, som slaveri, på samme linje som Gudskapte ordninger, blir grunnleggende feil, og innbærer etter mitt syn å undergrave apostelen Paulus’ integritet og argumentasjon, så vel som hans autoritet som Jesu apostel, - en autoritet apostelen Peter bevitner i 2. Pet 3.

Hva angår de ulike forordninger i Moseloven, er NT tydelig på at de i utgangspunktet var ment for et bestemt folk i en tidsbegrenset periode. Men det er ikke slike forordninger Paulus argumenterer ut fra. Som Jesus når han underviste om ekteskapet, går han tilbake til begynnelsen. Det Gud skapte var i Guds øyne godt. Gud er ikke underlagt modning, utvikling og endring som oss mennesker, og menneskeheten i sin helhet. Gud og Guds skaperverk kaller på en helt annen ærbødighet enn det mennesker har laget. Dessuten, skal Paulus, som vel var mer gjennomsyret av evangeliets radikale budskap enn noen av oss, ha brukt argumenter som det til syvende og sist ikke er hold i? Skal vi se på apostelens undervisning som ren retorikk for å oppnå sine mål?

En radikal etterfølgelse av Jesus kan ikke være å oppfordre til oppgjør og brudd med Guds ordninger og Jesu disiplers lære. Det som etterspørres i Bibelen er ikke kamp for makt og posisjoner, men å ha ærefrykt for Gud og elske ham. I det skulle man tro at både menn og kvinner vil finne mer enn nok av utfordringer.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere