Tor Inge Østebø

Alder: 57
  RSS

Om Tor Inge

Tidligere misjonær i Japan for NLM

Følgere

Den forkynner som ikke forkynner om den evige straff slik Jesus talte om den, han eller hun holder tilbake avgjørende åpenbaring om hva det mennesket utsetter seg for som vender seg bort fra sin Skaper og Herre.

Jesus brukte flere uttrykk og metaforer når han sterkt advarte mot å ta lett på hvordan vi stiller oss til Gud og Guds åpenbaring. Gud sendte ham som han kaller sin egen Sønn for å fullføre frelsen som han vil gi alle mennesker. Men de som stiller seg likegyldige til ham, eller velger å leve i opposisjon, vil bli kastet utenfor, sa han, hvor de gråter og skjærer tenner. En annen gang brukte han den alltid brennende avfallsplassen Gehenna som metafor, - og tilføyde: der hvor marken ikke dør og ilden aldri slukner.

Jesus utla det ikke mer, men det er mer enn nok for å formidle advarselen. En evig straff, kalte han det.

Jeg opplever at slik Jostein Sandsmark skriver om disse realiteter på Verdidebatt avsvekker det enorme alvoret som ligger i Jesu ord. Sandsmark mener at den som dør, går ut av tilværelsen, og eksisterer ikke mer. En filosofi og et håp han nok deler med mange, men som jeg ikke kan se samsvarer med Bibelens lære. Fortapelsen, dommen, og Gehenna, som i våre bibler er oversatt med helvete, beskrives som en mye alvorligere og mer fryktelig tilstand.

Riktignok ser Sandsmark for seg at denne sjel først skal bli seg bevisst hva han går glipp av, og da bli forpint og gråte og skjære tenner. Jeg går ut fra at han med dette holder fast ved Bibelens ord om at Gud skal vekke døde og levende opp til dom. Men dersom alt de har å frykte er noen øyeblikks erkjennelse av hva de ha valgt bort, for så å bli sendt over til den annen død hvor de ikke lenger eksisterer, da kan jeg ikke se at det egentlig er så mye å frykte. Det er uklart for meg hvor lenge Sandsmark ser for seg at denne erkjennelse skal vare før alt blir svart, men det er da også av liten interesse. Det viktige er hvordan Bibelen selv fremstiller denne tilværelse.

Sandsmark mener at uttrykket ”evig straff” er å forstå som ”definitivt, slutteleg, ugjenkalleleg” Hvor han mener å ha dekning for dette i grunnteksten er uforståelig for meg. For gresken (i Matt 25,46) har kolasis ainonion, der kolasis betyr straff, og aion, som aionion er adjektivformen av, betyr en tid eller tilværelse – noen ganger i betydning tidsalder, andre ganger i betydning vedvarende. Vi har samme adjektiv i motbegrepet evig liv, zoen aionion, som Strong definerer som liv utenfor, i og ut over (beyond) tid. Men vel så relevant er det at Septuaginta, den gamle greske oversettelsen av GT, bruker aionion for å gjengi det hebraiske olam f.eks i 2. Mos 3,15 hvor Gud forteller Moses hva som skal være hans navn til evig tid (forever) eller 2. Mos 15,18 som sier at Herren skal regjere for evig og alltid (forever and ever) og hvor Septuagina gjengir hebraiske le olam wa ed med ton aiona kai ep aiona, altså ”fra tid til tid”, andre ganger eis ton aiona tou aionos Salme 45,7, også gjengitt i Hebr 1,8.

Det er altså ingen tvil om at det greske ordet aion i Septuaginta og i NT brukes i betydningen evig/evigvarende. Og her er vi ved mitt poeng her, at begrepet evig straff i Matt 25,46 står koblet sammen med, og i motsetning til, begrepet evig liv. Referansen til det siste er den kommende verden, den nye himmel og den nye jord, Guds rike, som også er Messias’s rike, og som varer ”til evig tid/ i all evighet på samme måte som Guds velde, slik Jesus avsluttet ”Fadervår” med. Det forklares i Bibelen med helt forståelige ord: at det er uten ende, at det aldri tar slutt. Dan 6,27 og Luk 1, 33. Jmf også salme 10,16; 145,13. Eller Hebr 1,12 som gjengir Salme 102,28, - dine år tar aldri slutt. (engelsk never ceases, never comes to an end)

På samme måte er altså straffen evig. Ugjenkallelig, ja, men også vedvarende. Det er ikke slik at grunnteksten kun sier at straffen er ugjenkallelig. Den sier heller at den, som det evige liv, er evig vedvarende.

Jesus skildrer Gehenna (helvete) som et sted ”der marken ikke dør og ilden ikke slokner”. Her taler Jesus rett og slett om en pine som ikke opphører. Det kan godt være at det er angeren over forspilt herlighet og evig liv som skal gnage som en mark uten noen gang å gi fred. Hvem vil ikke sanse seg og omvende seg?  

Det er altså ikke slik at Jesus formidler at alt er borte og glemt i den annen død. Den som sover, eller er tilintetgjort, plages jo ikke over hva han eller hun går glipp av. Hva de valgte å velge bort. Men her hører vi om ild som ikke slukner, og mark som ikke dør!

Når mennesker på den siste dagen skjønner hva de har i vente, vil de søke døden, sier Skriften. Men de vil ikke finne den. De vil be til fjellene: Fall over oss, - så vi kan slippe unna vreden fra Gud og Lammet! (Jesus Kristus som vårt sonoffer ) Luk 23,30 hvor Jesus siterer Hosea 10,8 og Åp 6,16. De kunne ha sluppet unna vreden om de hadde vendt om og søkt frelse i Jesu forsoning. Men de ville ikke, og må derfor møte vreden og straffen.

Uansett hva som ligger i alle disse uttrykkene, så sier Jesus at det er noe som er så fælt at vi må kaste fra oss alt som binder oss til et liv i synd, uansett hvor mye vi elsker det. Hvorfor? Fordi det vil være så fælt ”å bli kastet i gehenna”. Det er slett ikke ord fra Dante, eller oppfunnet av den katolske kirke i middelalderen, slik Sandsmark skriver. Det er ord fra vår Herre Jesus Kristus, - ord som er blitt bevart og forkynt, ledsaget av evangeliet om Jesu frelse fra denne fortapelse.

Slik fremstiller Bibelen det. Man kan ganske visst velge å ikke tro på, eller ikke bry seg om hva profetene, Jesus, og hans apostler forkynte. Men i Bibelen verken unnskyldes eller forstås dette, men omtales som et svik og bedrag som vil møte mye verre konsekvenser enn det Sandsmark fremstiller det som. I Apostlenes gjerninger leser vi at landshøvdingen Feliks ble så skremt da Paulus snakket om dommen som skal komme, at han ikke orket å høre mer. Også i de andre skriftene i NT lærer vi på det alvorligste å frykte dommen over de som neglisjerer eller står Gud imot.

Jeg tenker at Jesus visste best, han som skulle kjenne denne vreden og forbannelsen i sin egen død, for at vi skulle slippe.

Mer enn noen gang før må vi legge oss på hjertet ordene fra Skriften: Å frykte Gud er begynnelsen til visdom. Men den forkynner som ikke forkynner om den evige straff slik Jesus talte om den, han eller hun holder tilbake avgjørende åpenbaring om hva det mennesket utsetter seg for som vender seg bort fra sin Skaper og Herre, - en realitet Gud har sørget for at vi er klar over. Ordene om dom og straff er talt for å tilskynde oss til å søke bergingen i Ham som ble sendt for å frelse oss fra våre synder.

Må ingen trekke noe fra verken ordene om dom eller ordene om frelse. Der er en grunn til at kirken i all tid har bedt: Kyrie eleison!

Gå til innlegget

Skulle det være slik å forstå om straffen at den er ēn tidsbegrenset aeon av flere aeon, da må jo også livet for de som blir frelst være å forstå bare som ēn tidsbegrenset aeon av flere. Men dette kommer i strid med den naturlige tolkning hvor begrepet zoen aionion ellers forekommer.

Sokneprest Morten Erik Stensberg har et innlegg på verdidebatt 20.des, hvor han blant annet tar David Bentley Hart sin enmanns-oversettelse av Det nye testamentet til inntekt for en teologisk oppfatning om at alle vil bli frelst til slutt. Jeg under meg hvordan en bibelleser kan komme til en slik tro, når så mange ord både fra Jesus selv og fra apostlene jo handler om å ta imot den Kristus Gud sendte, og det budskap han kom med, nettopp for å bli frelst. Men det blir tidlig klart at Harts oversettelse er tendensiøs. Han vil lese Bibelen slik. Eller mer nøyaktig: Han vil ikke oversette slik det vanligvis oversettes, fordi det leder til en vanskelig og uønsket teologi.

Hart oversetter siste del av Matt 25,46 med: “these will go to the chastening of that Age, but the just to the life of that Age.”

Det er det greske uttrykket “zoen aionion” Hart oversetter med “life in that Age”. Poenget hans er at aeon ikke alltid betyr evig.

Det er tre ting å bemerke til Harts oversettelse.

  • 1) Vanligvis er Hart ivrig på at det ikke skal oversettes som om det står bestemt artikkel foran et substantiv, når det ikke står det i den greske teksten. Men her bryter han med dette prinsippet, og det er nærliggende å tenke at det gjøres for å tilpasse oversettelsen til hans egen teologi.

    Ser vi på den greske teksten, ser en engelsk interliner slik ut: ”And will go away these into punishment eternal (kolasin aionion) but the righteous into life eternal (zoen aionion)”.  Her finnes ikke noe ”that” age.

  • 2) Vi har ikke her å gjøre med ordet aeon alene, men uttrykket zoen aionion, som naturlig bør forstås på linje med uttrykket eis tous aionas (til evig tid)  Tanken om at aionion her i Matt 25,46 bare skal dreie seg om en avgrenset tid/tidsalder (aeon) er ikke en naturlig utledning av Jesu og apostlenes bruk av uttrykket zoen aionion. Det er rett og slett ingenting i Jesu tale som antyder en slik forståelse.

    Grunnprinsippet for oversettelse er å gjengi hva som er det mest naturlige i den konteksten det står, og hva den som talte mente å si. Konteksten for dette verset er de alvorlige ordene Jesus talte om den dagen han selv skal komme i sin herlighet og holde dom, kap 24 og 25 i Matteusevangeliet. Det er snakk om trengsler å utholde for de troende, og det er snakk om å bli frelst. Videre leser vi om at Jesus skal komme tilbake, og sende ut englende for å samle sine. Det blir som i Noas dager, sier han, ingen skal skjønne noe før dagen er der, - og noen blir hentet, og de andre blir igjen. Et annet sted leser vi at Jesus, når han talte om samme tema, sa til de jødene som ikke ville tro: ”Da skal dere gråte og skjære tenner, for dere skal se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene samlet i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.” Luk 13,28. Det er åpenbart et dypt alvor om en endelig dom i disse ordene fra Jesus. Hele Skriften taler om at ”tidens/verdens ende” (Matt 24,3) ikke betyr slutten på alt, men markerer overgangen til den evige tid da alt som finnes er Guds rike. Se f.eks 1. Kor 15,24ff.

    I engelens budskap til Maria understrekes det at uttrykket eis tous aionas (til evig tid) har betydningen ”ingen ende” (ouk estai telos). Det er Jesu rike det tales om; det riket som de frelste får del i, og som er selve referansen for talen om evig liv.

    Zoen aionion i Matt 25,46 må forstås på samme måte som ellers der dette uttrykket forekommer. Slik vi bl.a. leser i Joh 3,16: ”Således elsket Gud verden at han gav sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv. (zoen aionion)
    I Luk 18,30 er dette uttrykket brukt sammen med ”den kommende tid/verden”. Jesus talte aldri om flere kommende tider/verdener, men om ”den” kommende verden. Det er Guds rike det handler om. Slik Guds rike er evig, er livet i Guds evig. Det er sammenhengen.

    I Joh 3,36 brukes zoen aionion sammen med ”se livet” som gir assosiasjon til ”se Guds rike” (3,3). I Joh 6,40 er zoen aionion det livet vi skal få når Jesus reiser oss opp på den siste dagen. Hvem kan tenke annet enn at det skal være evig, så sant Jesus selv og hans rike skal bestå eis ton aiona tou aionos (Hebr 1,8), et uttrykk som på best mulig måte uttrykker begrepet evig?
  •                      
    Noen steder i NT finner vi uttrykket synteleia aionos, tidens(verdens) ende. (Matt 24,3; Mrk 13,39) Her brukes aionos på en helt annen måte, og kan ikke trekkes inn i fortståelsen av uttrykkene eis tous aionas og zoen aionion.

  • 3) I uttrykkene ”evig straff” og ”evig liv” må "evig" ha samme mening. Skulle det være slik å forstå om straffen at den er ēn tidsbegrenset aeon av flere aeon, da må jo også livet for de som blir frelst være å forstå bare som ēn tidsbegrenset aeon av flere. Men dette kommer som vist ovenfor i strid med den naturlige tolkning hvor begrepet zoen aionion ellers forekommer. Johannes sier i sitt brev regelrett at ”Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet.” 1 Joh5,12

Jesu lære var og er veldig radikal. Alt blir et spørsmål om hvem han er, og hvem sitt domene han opererer i. Det blir fort tydelig at vi har lite å komme med, og at skal vi bli reddet fra vår egenpåførte skyld og fortapelse, så må redningen tas i mot av ham alene. Jeg har med årene fått større og større tillit til Bibelen, og til Jesus selv. Å utelukke han blir meningsløst. Å prøve å tolke ham etter mine ideer, blir enda mer meningsløst. Men å åpne seg for ham og ta imot hans frelse, og å få ha ham som min hyrde til den dagen jeg skal få bli med ham inn i Guds rike, - ja det er ubegripelig stort.

Stensberg henviser til at Hart mener at vi som tror på Jesus og Bibelen på en slik måte at det menes et evig utenfor, burde ha mistet nattesøvnen. Det hender da også. Men som oftest får jeg sove. Hvordan jeg kan det? Hva annet kan jeg gjøre? Det er ingen av oss gitt å forstå noe mer om uttrykkene enn de bildene Jesus bruker antyder. Det står ikke i min makt å overbevise eller tvinge mennesker til tro. Det står ikke i min makt å omgjøre dommen som må komme. Jeg kan bare stole på at Gud er en rettferdig dommer, og så overlate alt til ham. Det er hans domene, og hans ansvar.

Men dette vil alltid være der: Alle er kalt til å tro. Ingen er utelatt. Han vil at alle mennesker skal bli frelst. Vår tid er ikke annerledes enn da Mesteren selv levde på vår jord. Mange vil ikke ha noe med ham å gjøre. Men Bibelen er tydelig på at det en dag skal bli åpenbart at det ikke finnes ēn eneste holdbar grunn for det.

Så jeg må sove, slik for øvrig også Mesteren selv måtte i sitt jordeliv, og samtidig la mitt liv og mine ord si: Ta imot ham, tro ham, la deg forsone med Gud ved ham, - og hold ut med ham. Det er av pur nåde at Gud i sitt ord sier at vi da får retten til å bli Guds barn. De som englene skal hente inn den dagen.

Gå til innlegget

La barna få møte utfordringene i livet og i samfunnet i den settingen som foreldrene føler er tryggest, og få ta sine valg etter hvert som de får forutsetninger til det.

Karin Kilden skriver i Vårt Land 3. desember at barn bør ha, og har rett på, en fri arena. Hun mener naturligvis ikke at denne arena skal være fri fra tanker, ideer og ideologier, - slike arenaer finnes jo ikke. Poenget hennes er at den skal være fri fra foreldrenes ideologi eller religion, og at barnet bare på den måten får mulighet til et reelt valg.

Jeg ser hennes argument om at det ikke er ønskelig at barn skal beskyttes i den grad at de ikke utvikler egne selvstendige (kritiske) tanker, og kan gjøre egne valg. Vi ønsker ikke et slikt samfunn.

Vi er imidlertid ikke i den situasjonen på noe vis. Barn i Norge møter ulike tanker, livssyn og ideologier overalt i samfunnet, også om de går på private skoler. De møter det allerede i nabolaget, de møter det i undervisningen, ettersom den er pålagt å følge læreplaner. De møter det i idrettsklubber, gjennom TV, reklame, internett osv. Det er så visst ikke mangel på sekulære arenaer.

Karin Kilden bruker egne erfaringer i sin argumentasjon. Hun er veldig glad for at hun gikk på offentlig skole, og mener at det var svært viktig for hennes ”mulighet til å gjøre selvstendige tros- og livssynsvalg senere i livet.” Det er imidlertid problematisk som argument, fordi det er umulig å vurdere objektivt ettersom ingen kan vite hvordan hun ville ha opplevd en friskole.

Hennes utgangspunkt kommer tydelig til uttrykk i hennes fordomsfulle mistenkeliggjøring av hvorvidt friskoler klarer å formidle ”verdien av kritisk tenkning og like rettigheter for alle, inkludert homofile, ateister og mennesker med andre livssyn”. Det er påstander som baserer seg på frykt og synsing, og som ikke kan utgjøre argumentasjon for å forby friskoler.

Jeg har mine subjektive erfaringer og opplevelser, som er annerledes. Det er så mye jeg er blitt spart for, og som jeg i voksen alder er glad jeg ikke ble eksponert for som umodent barn. Dessuten vil jeg mene at jeg absolutt har fått opplæring i kritisk tenkning på friskole, fordi de er bevisste på eget livssyn, og må forsvare dette i møte med de mange andre ideologiene de skal innom ifølge læreplanene.

Vi kan tenke på f.eks tanken om at opphavet til hele vår eksistens og univers bunner i enorme tilfeldigheter uten mål og mening, - en tanke som jeg mener vitenskapen ikke kan si noe som helst om, men som strir imot all fornuft og menneskelig erfaring. Abortloven, - som jeg mener er en ubarmhjertig og rå lov som regelrett gir kvinner rett til å la leger ta liv helt uten at deres eget liv er truet. Den rådende seksualetikk, som jeg mener bryter ned den viktige verdien evne og vilje til trofasthet. Forherligelsen av fyll og fest, - som ødelegger enormt på alle livets arenaer. Dette er alle områder som elever i den offentlige skole knapt blir opplært til å vurdere kritisk. Og områder som jeg straks jeg åpner nettleseren får vite at majoriteten ikke ønsker skal bli kritisk vurdert. Men en god grunn til å forby friskoler er det ikke.

Historisk kunnskap sammen med kritisk tenkning vil aldri være overbevist om at den rådende ideologi i enhver tid er den beste. Kilden virker å ha veldig tro på ”majoritetens syn på hva som er sunt og bra for barn”. Virkelig kritisk tenkning utfordrer imidlertid både egen tro og andres tro. Å utøve kritisk tenkning fører ikke nødvendigvis til at man blir kritisk til det man er oppvokst med, og tar avstand ifra det. Man kan gjennom kritisk tenkning like gjerne bli bekreftet i det man har vokst opp i.
|
Forøvrig er de friskoler jeg kjenner til like bevisste på å møte annerledes troende med respekt som det jeg ser i sekulære arenaer. Da opplever jeg heller at Karin Kilden selv utviser lite toleranse for annerledes troende. Det er mulig å tro på noe, og samtidig respektere ikke-troende. Dessverre opplever ikke alle troende, heller ikke barn, å bli vist respekt av ikke-troende. Det er etter hvert faktisk et spørsmål om selve læreplanen viser respekt for kristen tro.

Så angående å ta den svakes part: Kilden skriver at ”I møte med religiøs påvirkning er det soleklart at det er barnet som er den svake part”. Man kan like gjerne si: I møte med sekularismen er det soleklart at det er barnet som er den svake part. Og jeg vil si at en tro og tilhørighet til en menighet gir barn en trygg tilhørighet, som i de aller fleste tilfeller beskytter mot svært mye ondt og ødeleggende. La de få møte utfordringene i livet og i samfunnet i den settingen som foreldrene føler er tryggest, og få ta sine valg etter hvert som de får forutsetninger til det.

Religionsfrihet må nødvendigvis innebære frihet for foreldre til å oppdra sine barn i sin tro. Friskoler hjelper dem i det, og tar ikke fra barna noen som helst rettigheter.

Gå til innlegget

Terapi og sjelesorg er ikke samme sak

Publisert 2 måneder siden

Demokrati og frihet kommer ikke uten utfordringer, men diktatur hvor mennesker fratas retten til å ytre sine meninger, innebærer langt mer smerte og grove overgrep.

Vi har de siste ukene fått høre historiene til mennesker som har opplevd miljø eller terapi som svært belastende. Vi berøres, og det kan være fort å tenke: Dette må vi da kunne få en slutt på. La oss bare forby det!

Mange av oss oppdager at det ikke er så enkelt. Alf Gjøsund har skrevet godt og analyserende om det i Vårt Land 8. nov. ”Det som ikke kan forbys”.

Andre mener derimot at det slett ikke er problematisk, og mener dertil at et forbud også skal gjelde i fortrolige samtaler. F.eks nøyer journalist Morten Hegseth seg ikke med å definere homoterapi som å aktivt gå inn for å forandre et menneskes seksualitet, men tar også med setningen: ”og når kristne ledere i møte med andre, i det de kaller sjelesorg, påfører andre skam og sier at homofilt samliv er synd.” (Verdidebatt 10.nov.)

Her angriper Hegseth ganske utilslørt trosfriheten, religionsfriheten og ytringsfriheten. Annette Trettebergstuen sier at hun ønsker at Stortinget skal forby ”alt utilbørlig press som er skadelig”. Det er en uttalelse som trenger en diktator eller flere på toppen til å avgjøre hva som er utilbørlig og skadelig, og som ”valgt av folket” og for ”folkets beste” tar seg av ”avvikere” på ”hensiktsmessig” vis.

Jeg har tillit til at Stortinget vil sørge for at vi fortsatt får ha religionsfrihet og ytringsfrihet i dette landet. Demokrati og frihet kommer ikke uten utfordringer, men diktatur hvor mennesker fratas retten til å ytre sine meninger, innebærer langt mer smerte og grove overgrep.

Therese Utgård skriver på verdidebatt 13.11: ”Om ein aldri så mykje meiner at homoseksuelt samliv er i mot Bibelens lære, kan ein ikkje ta den kampen i det personlege sjelesorgrommet. Det er fullstendig uetisk å utnytte ein maktposisjon for å få andre menneske til å oppføre seg etter eins private, religiøse verdsbilete.” Dette er en sterkt misvisende karikering av hvordan sjelesorg utøves i vår tid.

Men selv biskop Solveig Fiske skriver: ”Når et menneske som søker samtale om dype eksistensielle identitetsspørsmål blir møtt med at Gud er imot homofili, så er det en meget alvorlig og sterkt grenseoverskridende praksis. (Verdidebatt 8.nov) Jeg er ganske overbevist om at en slik gjengivelse ikke er representativ for ansvarlig sjelesorg slik det praktiseres i vår tid. Mennesker blir faktisk vanligvis møtt med dyp respekt og varsomhet. Men verken Fiske eller Utgård møter utfordringen som bl.a. Gjøsund og Espen Ottesen har lagt frem: Når et menneske aktivt oppsøker en samtale med en kristen leder om hvordan han eller hun kan leve med sin seksuelle identitet som kristen, skal det da virkelig bli forbudt å veilede ut fra Bibelen? Vil ikke dette være enda mer sterkt grenseoverskridende?

Det er kanskje ikke den beste måten å si det på, at Gud ikke liker homofili. Bakteppet for alle Guds bud, er skapelsen og Guds omsorg for den. Alle verdiene som er nedlagt der. Det han skapte var godt i Guds øyne. At mye har kommet inn i ettertid, - i Bibelen forklart som fall for djevelens fristelser og forførelser - forandrer ikke på hvem Gud er. Gud vil fortsatt at vi skal ta til oss hans verdier, og tro og stole på at de er best for menneskeheten og skaperverket. At han har sørget for en vei til full gjenopprettelse i Jesus Kristus, betyr ikke at vi, mens vi enda er i denne falne verden, bare kan se bort fra Guds verdier.

Slik Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet i DnK sier: ”Det er ikke sant at Gud ikke liker homofili.” Det kan hun nok si, hvis hun snakker om Gud etter en runde eller to i tankesmien og kirkemøtet, hvor en har filt av noen ting, så han ikke lenger er Bibelens Gud, men kirkens gud slik man vil ha ham. Som Hegseth også sier: Hvis Gud finnes, elsker han forhåpentligvis alle.

Ja, Bibelen er helt klar på det. Men det er ikke sant at Gud elsker alle tilbøyeligheter i oss. Det er mye skeivt i oss alle, og vi er ikke like så vi kjemper med forskjellige ting. Men veldig mange nærmest inisterer på ikke å skille mellom homofil legning, og homofilt samliv. Bibelen er tydelig på at Gud elsker alle mennesker, uansett legning. Men også på at han ikke tillater homofilt samliv, fordi det i hans øyne er ødeleggende.

Hegseth skriver harselerende om at ”Ottosen har til sitt forsvar «mange homofile venner» som elsker sitt liv i ensomhet og lovpriser hans standpunkt.” Homofile som ikke lever i homofilt samliv, blir ikke vist respekt, men harselert med. På samme måte harselerer han med sjelesorg. Hvorfor dette totale fravær av respekt og ydmykhet overfor andre mennesker og deres livs kamper?

Therese Utgård skriver: ”Kva er alternativet i slike miljø? Fordøming og stadig påpeiking av at ein lever i synd?”  Et liv uten aktivt seksualliv er visst ikke noe alternativ i hennes øyne. Gjelder det da også for single generelt? Eller for gifte i sykdomstider? Eller der ektefellen i perioder må være et annet sted? Når man møter en ny flamme? Skal man da også ha ”rett til” et aktivt seksualliv, med andre, og legitimere det med sin legning? Jeg er ikke skapt for monogami, avhold osv.

Bibelen har et annet budskap, hvor troskap, renhet og tillit, rettferdighet og trygghet er sentralt. Vi møtes ikke av Gud med fritt frem i alle våre legninger og tilbøyeligheter, men vi tas imot i nåde slik vi er. Hver dag. Til den dagen da han vil gjenreise oss og forløse oss fra alt i oss som nå er preget av synden, for så å ønske oss velkommen til sitt rike, sitt Paradis. Den velkomsten er det verdt å stride livets kamper for. Og der finnes mange fellesskap hvor vi får trøst og støtte, og blir møtt av evangeliets nåde, og ikke av ”fordøming og stadig påpeiking av at ein lever i synd.” Hvis vi da velger Jesus Kristus og hans rike, og dermed bekjenner alt det skeive i oss, i stedet for å kjempe for en rett til å leve ut vår falne natur.

Uansett hvem vi er, ingenting gir større håp i livet enn den kjærlighet og fremtid vi får erfare i møtet med Gud i Jesus Kristus den dagen vi bekjenner ham som Herre.

Gå til innlegget

VID på vidvanke

Publisert 3 måneder siden

Gud selv ønsker oss velkommen til sitt rike, ved at vi får be: Se i nåde til meg syndige menneske. Men at Gud således tar imot oss, betyr ikke dermed at han aksepterer alle våre tilbøyeligheter og all slags livsførsel. Logisk sett er det da også to helt ulike tema.

I et innlegg på Verdidebatt 21.10 finner konstituert rektor ved VID vitenskapelige høgskole, Bård Mæland, å kunne fastslå at debatten om kvinners prestetjeneste er over. Han er riktignok i en skvis ettersom VID er underlagt Universitets- og høgskoleloven, og dermed forpliktet til å ivareta ansattes frihet til selv å velge tema de ønsker å forske i. Mæland gir likevel tydelig uttrykk for at han anser det som både unødvendig og problematisk at professor Knut Alsvåg har valgt å forske på og publisere artikler på temaet ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. I sitt innlegg skriver han: ”De kirker VID primært utdanner prester til i Norge og internasjonalt, har for lengst konkludert i dette spørsmålet og åpnet opp for kvinners prestetjeneste.”

For å underbygge sitt anliggende videre henviser Mæland til at VID er og skal være åpen for alle studenter, uavhengig av kjønn, seksuell identitet eller teologiske preferanser. Deretter sier han: ”Vi forventer derfor av alle våre ansatte at de aktivt bidrar til dannelsen av trygge profesjonsutøvere gjennom studiene ved VID. En slik trygghet er ikke minst påkrevd i møte med teologisk meningsmangfold i de kirkesamfunn vi utdanner til, inklusive Den norske kirke.”

Mæland fremmer her synspunktet at ettersom VID ønsker velkommen studenter med ulike kjønn, legninger og teologiske synspunkter, så følger derav at VID aktivt må bidra til at alle posisjoner i kirken i prinsippet skal stå åpne for alle disse studentene. Men det er da ingen automatikk i det. Alsvåg har heller aldri problematisert VID’s opptakspraksis, ettersom en utdannelse ved VID jo kan brukes til mye annet enn ordinasjon til prestetjeneste.

Videre tar hans argumentasjon for gitt at studenter med ulike legninger må kunne leve ut disse uten at det skal kunne være til hinder for ansettelser, ettersom seksuell legning i seg selv jo ikke i noe kirkesamfunn eller kristen organisasjon er til hinder for ansettelser.

Men heller ikke dette er en forutsetning alle kan dele. (Vi hører jo også noen argumentere med at deres seksuelle identitet innebærer å ha flere partnere.) Veldig mange finner at etterlevelse av visse legninger strider mot Guds vilje slik den er gitt oss i Bibelen. Gud selv ønsker oss velkommen til sitt rike, ved at vi får be: Se i nåde til meg syndige menneske. Men at Gud således tar imot oss, betyr ikke dermed at han aksepterer alle våre tilbøyeligheter og all slags livsførsel.

Logisk sett er det da også to helt ulike tema. Både hva angår å bli tatt imot og livsførsel, og hva angår legning og livsførsel. I Mæland sin måte å argumentere på, blir imidlertid dette omtalt som to sider av samme sak, og blir i realiteten tema som, på lik linje med spørsmålet om kvinners prestetjeneste, ikke trengs eller bør forskes videre på, ettersom en evt. annen konklusjon som følge av ny forskning vil gå imot skolens opptakspraksis og verdisyn, og mange kirkers konklusjoner.

Mæland kommer her i skade for i praksis å oppfordre til å ivareta deler av det teologiske mangfold slik det er nå, uten å være åpen for at ny forskning kan føre til at konklusjoner må vurderes på ny. Der var f.eks en tid der det var konkludert at slaveri-systemet ikke innebar noe motsigelsesforhold til Bibelen. Heldigvis ble det forsket videre på temaet i møte med antislave-bevegelsen, noe som førte til nye vurderinger og konklusjoner.

Dette er derfor merkelige ord fra en høgskole som har ordet ”vitenskaplig” i sitt navn. For i lys av teologihistorien, er det i løpet av et særdeles kort tidsrom at mange kirkesamfunn har endret forståelse og konklusjoner på disse spørsmål.

På vegne av styret i Norsk Kvinnelig Teologforening, skriver Sara Moss-Fongen at de selvsagt er uenige med Alsvåg, og enige med Mæland. Den selvfølgeligheten er vanskelig å tolke som annet enn populistisk. Argumentene som oppgis for at kvinner bør ordineres til prestetjeneste er utelukkende av psykososial art. Det vil være nødvendig for rekrutteringen, og en støtte for de som allerede er ordinert til prester, og som kjenner kall til det. (Hun synes ikke å vurdere muligheten for at noen kjenner på et kall til å undersøke hva Bibelen sier om temaet, og at disse da også bør støttes.) Men verken i følge Bibelen eller i noe kirkesamfunn er det slik at hvis noen kjenner kall til noe, så må alle dører åpnes, og alle posisjoner stilles til disposisjon. Enhver må først prøves på om vedkommende er skikket, og om vedkommende forkynner Kristi lære, eller evt. den lære den aktuelle kirke står for.

Det vil undre meg mye om alle kvinner i NKTF stiller seg bak argumentasjonen til Moss-Fongen. Og fra de ansatte sin side, uavhengig av om de deler Alsvågs syn eller ikke, må vel mange oppleve det som uholdbart dersom ledelsen ved VID kommer med en liste over tema som er ferdig forsket og konkludert på, og som man ikke ønsker at det skal forskes videre på. VID har jo uansett full rett til ut fra sitt ståsted å ta stilling til de enkelte publikasjoner. Jeg kjenner ikke til hva Mæland bygger sine påstander på angående VID’s verdisyn; det kan være at VID verdimessig er hva hans eget syn formidler. Mitt poeng er å påpeke at argumentasjonen i innlegget har noen logiske snarveier og ikke står seg vitenskaplig. Den er ikke en høgskole verdig som bl.a. bærer navnet vitenskaplig. Her vil Mæland /VID bevisst hindre forskning på temaer som kun er debattert i noen få tiår. Det underliggende problem her er ikke forskningen, men at det er satt opp verdisyn og trukket endelige konklusjoner på utilstrekkelig grunnlag, og ikke minst etter press fra ”den ånd som er i verden”. (Bl.a.Ef 2,2)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
9 dager siden / 1792 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
30 dager siden / 1690 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
29 dager siden / 1311 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
25 dager siden / 1177 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
19 dager siden / 829 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 762 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere